Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 15, 20 og 21 står på kategorien “BAGUA CHICA”, mens kapitlene 17, 18 og 19 finner du nedenfor kp.16 på denne kategorien “Reiser i jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Avreisen

Er alt jeg trenger pakket ned nå? Jeg går gjennom lista over det jeg bør ha med meg til denne jungelreisen. Det må bare bli det mest nødvendige som et par klesskift, et par ekstra sko, toalettsaker, håndkle, laken og en lommelykt. Dessuten må jeg ha med myggnett, luftmadrass, noen hermetikk, suppeposer, en liten gryte, dyp tallerken, en skje og en slirekniv. Alt er pakket ned i en bag og i et soveposetrekk.
Pengene er oppbevart i en tøypose sydd for anledningen, satt fast med
sikkerhetsnåler på innsiden av buksene. Jo, nå skulle alt være klart til avreisen mot det store ukjente. Jungelen og indianerne venter!

Året er 1969, og utgangspunktet for reisen er en liten by nord i Peru, Bagua Chica. Vi harbodd her noen måneder og vært med i lokale menigheter. I følge utsagn fra nybyggerne som har bodd lenge i Bagua, var området for en del år siden frodig jungel der aguarunaindianere bodde. Nå er størsteparten av trærne hogd ned for å gi plass til kaffeplantasjer, risåkrer og beitemarker. Resultatet er blitt mindre
nedbør, og framvekst av kaktus og tørre busker der det ikke er dyrket mark. Nybyggerne som bor her, kommer fra fjellområdene rundt der det ikke lenger finnes dyrkingsbar mark igjen til nye generasjoner. De fleste kommer fra ekstrem fattigdom. Mange har fått det mye bedre med mulighetene i omgivelsene rundt Bagua, mens andre fortsatt bare så vidt overlever.

Jeg har gjort noen kortere reiser fra Bagua nedover mot jungelen tidligere, men har som regel stoppet der veien slutter ved Chiriaco. I februar var jeg på en reise med båt lengre ned eller østover langs det øvre løpet av Marañon og fant at det var kirker og misjoner som arbeidet i det området. Dette har jeg skrevet om i kp.15.

Den 9.mars gikk jeg ned til veikrysset for å vente på bilskyss til Chiriaco. Her fikk jeg rikelig tid til å tenke over det jeg hadde gitt meg ut på. Formålet med reisen er å utforske et område nedover elven Marañon, og da særlig på østsiden av «Pongo de Manseriche» med tanke på behovene og mulighetene for misjonsarbeid blant folket som bor der. Pongo de Manseriche er stryk der Marañon for siste gang presser
seg gjennom de østligste utløpere av Andesfjellene, for så å roe seg ned i
store buktninger og med roligere løp gjennom den flate, grønne
Amazonasjungelen. Etter hva vi hadde hørt, er det ingen fast evangelisk
virksomhet i dette området der det bor indianere og mestiser i små landsbyer og enslige hustufter langs utallelige små og store elver.

Kart over reisen. Nederst BAGUA; derfra med lastebil og videre ned Rio Marañon gjennom Pongo de Manseriche, videre til Puerto America og opp Rio Morona til stedet der jeg gikk over til Rio Santiago. Derfra nedover elva til Pinglo og opp Marañon tilbake til Bagua. Reiseruta er tegnet opp med rødt.

På vei til Chiriaco

Alle biler
svinger inn til Bagua Chica, og det ser ut til at det er heller liten trafikk
den veien jeg skal. Endelig stopper en stor lastebil. Flere passasjerer skal
samme vei, og de styrter til med sine bylter og kaster dem opp på lasteplanet.
Den ene bylten setter i et hyl, og det viser seg at det er en liten grisunge
som skal til et nybyggersted lenger ned i jungelen; til ergrelse for naboene, men forhåpentligvis til glede for sin nye eier. Jeg kom meg også opp på planet med min bagasje. Der prøvde jeg å finne et sted å stå og tidvis sitte mellom alle de andre passasjerene og deres bylter av ulike slag. Lastebilen startet opp med et rykk, slik at den som ikke hadde godt tak i noe, gikk overende på lasteplanet. Det er en broket samling av mennesker som er ute på reise. Noen er på vei hjem med sine nyinnkjøpte ting. To menn har nok brukt en god del penger på drikkevarer. Det tar ikke lang tid før de sover i hver sin krok.

Etter en times kjøring stopper bilen ved en bom. Ved siden av veien er det en militærforlegning. Alle må ut. Personlige dokumenter blir kontrollert. Hvis for eksempel en ung mann ikke har dokumentene i orden, kommer han ikke lengre en hit. Da blir han høyst ufrivillig innrullert i militærtjeneste for 2 år. Som utlending blir jeg ekstra godt kontrollert og må søke om tillatelse for å reise videre, noe som ble innvilget på stedet. Men jeg måtte inn til kommandanten og fortelle hva som var planen og målet for min reise. Vi er på vei inn i et stort
militært område som ble opprettet for mange år siden i forbindelse med
grensestridighetene mellom Ecuador og Peru.

…….På lasteplanet fra Bagua til Chiriaco på elendig vei..……..

Så skrangler vi videre i støvføyken. Noen passasjerer hopper etter hvert av ved sine små åkerlapper og hytter i jungelen, eller ved en sti som fører til deres nye rydning. Andre passasjerer kommer på. Vi kjører langs Marañon. Noen ganger er vi helt nede ved elven som flyter stille på noen jevne strekninger. Men så blir det trangt for flodløpet, terrenget heller, og elven begynner å syde og koke. Den kaster seg nedover, utfor stryk og små fosser. Da går veien som oftest lenger opp i liene for å komme over bakketoppene.

Etter hvert planer landskapet mer ut, og vi er kommet til veis ende. Etter fire timer på lasteplanet er det godt å strekke på ømme og møre legger. Chiriaco er enlandsby med en gate, og befolkningen består mest av spansktalende nybyggere. Det har et toetasjes murhus som kalles hotell. Resten av husene er bygd av materialer fra jungelen med palmetak og palmevegger. Et par hus har bølgeblikktak. Jeg får et rom på hotellet, og går ut for å kjøpe meg noe å spise. I skyggen, langs husveggene er mange saker og ting lagt ut til salgs. Noen aguarunaindianere i sine typiske klær, kvinner med barn på hoften og større barn løpende rundt seg, går rundt og ser på alt. De har kommet opp elva fra sine små landsbyer for å selge varene sine. Det er som oftest bananer, peanøtter og maniok, men kan også være tørket og saltet fisk og villsvinkjøtt. Nå skal de ha med seg hjem noen av varene fra de små sjappene i Chiriaco.

Landsbyen Chiriaco som ligger ved den lille elva med samme navn. Den renner noe lenger ned ut i Marañon.

Jeg fant et spisested som ikke på noen måte fortjener å bli kalt kafé eller restaurant. Der var det høylytt musikk fra en platespiller med dårlige batterier. Et par bord var opptatt av noen menn som var svært så høyrøstede. Etter mengden av tomflasker å dømme hadde de sittet der en god stund. Jeg ble fort ferdig med hønsesuppen og gikk ned til elva for å søke etter båtskyss videre nedover til en større landsby, Nieva. Som nevnt slutter veien her i Chiriaco. All ferdsel og transport videre foregår på elva. Det lå flere båter nede ved elvekanten. Etter å ha snakket med noen av dem, traff jeg en som skulle nedover neste morgen med
en last med bensintønner. Han var villig til å ta meg med, selvfølgelig mot betaling.

Med båt fra Chiriaco til Nieva

Neste morgen dro jeg nedover Marañon med denne båten. Den var lastet med bensintønner, kasser med diverse matvarer og noen passasjerer, blant dem en politimann i full uniform med en kjempepistol i beltet. Landskapet er imponerende. På begge sider av den 200 meter brede elva står jungelen tett. Lengst ned mot elvekanten henger slyngplantene og lager en ugjennomtrengelig mur av grønt. Over disse plantene
rager trær på opp mot 50 meters høyde i alle fasonger, størrelser og sjatteringer i grønt. En del blomster er å se, men ikke så mye som jeg hadde ventet. Av dyr og fugler ser vi lite. En av grunnene til det er vel at den 40 hk utenbords motoren lager ganske mye bråk. Nå bar det fort nedover med strømmen.

Marañon litt nedenfor utløpet av elva Chiriaco. Når det er stri strøm, går det fortere å stake seg opp elva innved kanten enn å ro.

Det tar åtte timer nedstrøms til landsbyen Nieva, men nesten tre dager opp igjen. Noen steder blir elva trengt inn mellom høydene og klippene, og lager farlige stryk mellom store steiner. Vannstanden er ikke så høy i dag, så det første stryket går bra. Men det neste stryket forsto jeg på de andre passasjerene at var både respektert og fryktet. Det heter «Pongo de Maracaibo». Her klemmes vannmassene sammen mellom to klipper slik at strømmen danner en høy kam midt i elva, før den igjen stilner av i en bakevje nedenfor. Da vi nærmet oss stryket, så jeg at motoristen måtte gi over styringen til eieren av båten som tydeligvis helst ville styre selv gjennom dette passet. Akkurat da vi var på vei inn i stryket,
stoppet motoren. Mannen ved motoren ble blek. Han dro fortvilet i starttauet mens vi seilte utfor. Idet motoren startet igjen, kjørte den tungt lastede båten stevnen ned i vannet, og en bølge slo inn over båten. Etter noe nøling bestemte båten seg for å flyte, og vi kom inn i noe smulere farvann. Da var det bare å øse vannet ut av båten fortest mulig. Vi var alle kliss bløte, og mitt pass bar merker etter dukkerten helt til jeg fikk et nytt i Norge 2 år senere.
Politimannen fikk jobben med å tørke og pusse pistolen sin.

Båten jeg kjørte med fra Chiriaco til Nieva hadde mange passasjerer.

Jeg hadde vært  gjennom dette stryket på reisen jeg gjorde nedover her i februar, men da med en mindre båt. Min reise på den turen
stoppet i Cheim litt nedenfor. Nå dro vi videre forbi små  landsbyer og husklynger. Av og til fór vi forbi indianere som rodde eller staket seg fram langs elvekanten i sine uthugde kanoer. Dette er aguaruna land, men det bor også mestiser i dette området. Nå har vi lagt bak oss den delen av Marañon som jeg kjenner fra før etter besøkene jeg gjorde hos den amerikanske legemisjonæren i Cusumi og hos sveitsiske misjonærer
i Cheim. Wycliffe Bibel oversettere arbeider også blant aguarunaindianerne. De har nå utarbeidet et skriftspråk for denne stammen og holder på med oversettelse av bibeldeler og undervisningsmateriell til skolebarna. Jeg ser utover landskapet rundt oss. Det flater noe ut, og elva blir bredere. Store stein- og sandbanker kommer til syne, ofte på de mest utenkelige steder. Her gjelder det å være kjent for å ferdes.

Nieva

Da vi rundet en
sving, ser jeg grønne gresskledde åser med noen hus oppover skråningen. Vi er fremme ved landsbyen Santa Maria de Nieva. Vi svingte inn i elven som har gitt landsbyen navn. Nede ved strandkanten ligger det ganske mange hus som vi ikke så fra Marañon siden. Øverst på toppen ligger noen fine murhus med bølgeblikktak. Det er den katolske kirken med tilhørende bygninger og skolen med internat for barn fra indianerlandsbyene i nærheten. Skolen ble drevet av en katolsk misjon
fra Spania som har vært i Nieva i mange år. Hotellet i landsbyen er en stor hytte med palmetak og plankevegger. Sengen er en benk uten madrass, men jeg har luftmadrass med. Den hadde jeg stor glede av på denne reisen.

Landsbyen Nieva ved utløpet av en liten elv med samme navn. Det var en katolsk misjon her som gav stedet navnet: Santa Maria de Nieva.

Jeg var sulten etter reisen og gikk ut i byen for å finne noe å spise. Litt bortenfor hotellet fant jeg en «pensión». Det vil si at kona i huset lager mat for noen lærere, politi og noen andre ungkarer som har jobb for staten. De betaler da et fast beløp i uka for maten. Kona hilste meg velkommen til å spise der.
Det satt ni-ti personer rundt et langbord inne i huset. Jeg slo meg ned
ved bordet mens de andre fortsatte samtalen og tok for seg av maten. Mot gata hadde huset plankevegger. Den ene siden og baksiden manglet vegg og man kunne se rett ut til elva. Kjøkkenet var ikke akkurat noe appetittvekkende. Det bestod av et ildsted med noen stokker som lå på en opphøyning av tørket leire oppå tregulvet. Kokekarene var noen kjempegryter som hadde sett bedre dager. Alt avfall ble kastet rett ut på baksiden, der det etter hvert hadde dannet seg en knedyp leirvelling med alle mulige slags ingredienser flytende rundt. Noen griser og ender rotet rundt i det hele. Etter litt venting ble jeg servert en tallerken ris og hermetisert tunfisk i hakket rå løk og paprika. Det smakte godt på tross av omgivelsene.

Etter jeg hadde spist kom spørsmålene; hvem jeg var, hvor jeg kom fra og hva som var målet for reisen. Jeg forklarte hvorfor jeg var her, og at jeg hadde tenkt meg opp elven Morona. Nå var jeg på jakt etter skyss videre til Borja som etter planen skulle være mitt neste stoppested. En av lærerne skulle dit dagen etter, og vi avtalte avreisetiden. Under den videre samtalen fortalte de at på denne «pensjonen» ble det servert tunfisk fra hermetikkbokser på tusen måter. Viltet rundt landsbyen var på det nærmeste utryddet og spist opp for lenge siden, etter hva de sa. Det var heller ikke mye fisk i elva, særlig ikke i perioder med høyvann. Hvis ingen slaktet en gris, var det å ty til konserver med unntak av en høne i ny og ne.

Det er godt å krype under myggnettet når en ferdes i disse områdene. Det beskytter både mot mygg og andre kryp av ulik størrelse!

Jeg gikk tilbake til hotellrommet der jeg pumpet opp min luftmadrass og la meg til å sove. Varmen gav seg utover kvelden. Det ble faktisk ganske svalt. En eller annen snorket noe forferdelig et sted i huset, og insektene holdt et veldig leven for ørene til en uvant nordboer. Men natten forløp uten andre eventyr enn at jeg så rottene løpe omkring på takbjelkene. Det var godt å ha myggnettet mellom dem og meg.

Kp.16 står ovenfor dette kapitlet, mens kapitlene 18 og 19 er nedenfor, alle på samme kategori: “Reiser i jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Avreise

Neste morgen etter frokost startet vi tidlig på turen videre nedover Marañon floden. Etteret par timer kom vi til en militærforlegning som  heter Pinglo. Hele dette store jungelområdet til Barranca lengre ned langs Marañon og nordover til Ecuadors grense er militært område. Pinglo ligger på en høyde der elva Santiago munner ut i Marañon. Santiago kommer fra Ecuador og renner langs den vestre skråningen av en fjellrygg som går omtrent nord–sør. På østsiden renner elva Morona som også kommer fra Ecuador. Fjellet er en del av den østligste utløperen av de mektige Andesfjellene. Misjonærene i Cheim fortalte meg at deres misjon også har arbeid blant huambisaindianerne som bor langs Santiago med bielver. Språket som indianerne fra aguaruna og huambisa stammene snakker, er nær beslektet.

I militærforlegningen sjekkes alle personlige dokumenter og etter en stund fikk jeg skriftlig tillatelse til å fortsette min reise. Det var stor aktivitetutenfor militærleiren. Der hadde oljekompaniet Mobil en av sine baser for oljeletingen i distriktet. Det var særlig området langs Santiago som var i deres søkelys. De hadde også en base i Borja på nedsiden av fossen, dit jeg skulle. Jeg ble tilbudt skyss med deres helikopter, men jeg takket nei. Jeg hadde hørt så mye om Pongo de Manseriche at nå jeg ville oppleve den selv.

De sendte en radiobeskjed til Borja, der det var en liten militærpost, og ba noen derfra om å komme og hente meg rett nedenfor det største stryket. Læreren som jeg hadde kjørtmed til Pinglo, tok meg med videre til et sted ovenfor de verste strykene der han satte meg av. Det var for farlig å kjøre gjennom fallene med hans lille båt og motor når elva var såpass høy med stri strøm som nå.

Inngangen til Pongo de Manseriche øverst. En båt på vei ned strykene i Pongo’n.

Pongo de Manseriche

Der elvene Marañon og Santiago møtes dannes det en liten sjø før elveløpet smalner og går gjennom en smal dal i fjellet. Elva styrter rett
mot fjellet der vannet gjennom årenes løp har dannet en dyp kløft som er rundt 5 km lang og 35 meter bred på det smaleste. Det er et imponerende skue å komme inn her. Fjellet står stupbratt på begge sider. Trær, busker og en mengde lianer og slyngplanter henger fra hyller og avsatser over elva. Opp til en viss høyde er fjellet og steinene blankpolerte etter vannmassenes voldsomme fremferd. Det er som vannet koker ute i elva. Plutselig blir det en svær kul på vannet som er blitt presset opp av ujevnheter på bunnen. Så begynner det å gå rundt i virvler til det dannes en stor trakt som uten vanskelighet trekker båt, passasjerer og last til bunns på et øyeblikk. Mange er de historiene jeg har
hørt om folk som har druknet i disse strykene. Når vannstanden er lav, er det ingen fare. Men når den er høy, er det umulig å passere med båt. I Pinglo tillater de ingen båter å kjøre ned om vannstanden er over en viss høyde som er avmerket i fjellet ved forlegningen. Alle må stoppe ved militærforlegningen ellers blir de skutt etter. Denne dagen var vannstanden et stykke under dette merket.

Like ovenfor fallene er det en stor bakevje der jeg ble jeg satt av. Jeg krabbet opp blant de kjempestore steinblokkene, fikk med meg bagen og soveposen og sa farvel til min følgesvenn. Jeg klatret videre nedover langs stryket på de store stenene nede ved elva. Da jeg kom på nedsiden, var det ingen båt der som ventet på meg! Jeg satte meg ned og så meg
omkring. Et fantastisk skue! Selve hovedstryket er ikke så stort med en
fallhøyde på omtrent tre meter over en lengde på ti meter. Det ser ut til at
vannet er tyktflytende og blankt over selve kulen. Når det kommer ned i bunnen, eksploderer det i en kam av skum og bølger som kan være en til to meter høye. Slik vannstanden var da, er det mulig å forsere fossen med elvebåter med minst 40 hk påhengsmotorer. Men det ble meg fortalt senere at noen båter hadde venteti to måneder før de kunne komme seg opp strykene.

De fleste båtene som frekventerte dette området den gangen hadde mindre påhengsmotorer. Pongo de Manseriche er en naturlig grense mellom områdene ovenfor og nedenfor strykene. Den vanskeliggjorde forbindelsen mellom folk i øvre del av Marañon og de som bodde nedenfor. Dette ble det endring på mange år etter min reise, både på grunn av at det ble vanlig med større båter og motorer og veien som ble bygd videre innover jungelen av oljekompaniene på siste halvdel av 70-tallet.

Her satt jeg nå på en stor stein og så opp fjellsidene. Noen år i forveien hadde det gått et stort ras som hadde forandret fossen vesentlig. En del av fjellsiden hadde rast ut, og jeg kunne enda se såret. Jord og steiner hadde dekket hele fossen helt over på den andre siden. Det hadde blitt stille nede i Borja der lyden av fossen alltid høres. Folk hadde flyktet i panikk oppover skråningen ovenfor landsbyen. Men floden hadde brutt seg igjennom rasstedet litt etter litt. Det ble ingen skade i Borja, og folk kunne lettet dra tilbake til hjemmene sine. For meg så det ut til at det kunne komme et nytt ras hvilket øyeblikk som helst. Bare bråket fra fossen hørtes ut som det kunne utløse et skred.

Bilder fra strykene i Pongo de Manseriche ved middels vannstand…

Noe rørte seg nede ved steinblokkene i vannkanten. Det viste seg å være en stor sungaro, en slags malle eller catfish, som rullet seg dovent og skubbet maven mot en stor stein. Den så ut til å være over 1,50 m lang og må ha veid 50- 60 kilo. Jeg gikk opp i krattet og kuttet en kjepp som jeg spikket til en harpun. Fisken var der hele tiden mens jeg spikket febrilsk, men da min røffe harpun var noenlunde ferdig, var fisken vekk. Det var såpass bratt og farefullt på nedsiden av der jeg var at jeg ikke våget å klatre lengre nedover. Jeg satt og ventet i fire timer på min store stein. Ikke til å komme fra at jeg følge meg ganske så alene ogovergitt. Men jeg hadde valgt det selv!

Borja

Endelig! I det mørket begynte å falle på, skimtet jeg en motorbåt som sakte kom kjørende oppover langs kanten for å hente meg. Det var en lettelse å se båten. Høre den gjorde jeg ikke på grunn av bråket fra vannet. Jeg gikk om bord, og vi satte kursen nedover mot Borja.
Litt lenger nede åpnet landskapet seg. Det ble lysere, og vi la den mørke kløften bak oss. På venstre side av elva, som her tar en slak sving til venstre, lå en rekke hus med den lille militærforlegningen øverst. Det var landsbyen Borja. Det fantes ikke noen type hotell her, men jeg fikk overnatte i lageret bak en butikk.

Borja hadde 40–50 hus og er en gammel landsby. De fleste innbyggerne er mestiser. Det ligger en aguaruna landsby ved utløpet av en liten bielv litt lenger nede langs elva. De bodde tidligere lenger innover langs den elva, ble det meg fortalt. En katolsk jesuittmisjon slo seg ned i Borja i århundret etter at Peru ble invadert av spanjolene. Men de hadde forlatt stedet for mange år siden. En liten militærforlegning, som noe senere ble nedlagt, lå øverst mot Pongo de Manseriche. Inntil 1945 var det en stor militærforlegning her i Borja. Den var det nesten bare ruiner igjen av nå. Det var litt underlig å se en flott bronsestatue av en general som sto igjen midt i skogen, overvokst av grønske og omgitt av store trær. Statuen står der torget var før. Grensen til Ecuador gikk her ved Borja helt til 1941. Da invaderte Peru et stort område av jungelen nord for Marañon, et område som hadde tilhørt Peru før Ecuador tok det i en krig mange
år tidligere. Nå er det funnet olje i dette området, og Ecuador gikk hardt ut for å få det tilbake. Det var stadig trefninger mellom militære ved grensen i nord. Ecuador har appellert til FN om hjelp til å få området tilbake, uten resultat. På åttitallet ble det en forhandlet fram en fredsavtale mellom de to landene som gjorde det betydelig roligere i disse grenseområdene.

Nedre del av Borja sett fra Marañon. I bakgrunnen Cordillera del Condor, fjellkjeden der Pongo de Manseriche bryter igjennom.

Mange av dem jeg snakket med og som hørte at jeg var misjonær, bad meg å stanse i Borja. De trengte å høre evangeliet, sa de. Jeg fikk vitne for flere og følte at det her var en åpen dør. Katolikkene hadde hatt prester der noen år, men det var mange år siden de hadde dradd. Det var bare de eldste som husket at det hadde blitt holdt messe i kirken. Selve kirken var i elendig forfatning, der taket hadde rast inn og to vegger manglet. Det eneste som var igjen, var en Kristus statue uten hender, og en liten Maria figur i en nisje. De fortalte at en mann for en del år siden ville støtte opp Kristusfiguren som holdt på å falle. Men han ble overfalt av en sverm av veps som hadde bol inne i den ene armen på statuen, så han måtte flykte. Etter det var det ingen som prøvde seg, og jungelen har vokst over det meste av det som står igjen.

Etter at oljekompaniet Mobil for noen år siden bygde en base og et lager her, hadde Borja på en måte våknet opp av dvalen. Men det var særlig sjappene som solgte øl og brennevin som skaffet inntekter til innbyggerne. Etter hva jeg hørte ville kompaniet flytte ganske snart. Folk i Borja trodde at alt ville falle tilbake til det samme som før kompanitiden, men nå med mange alkoholiserte innbyggere. Ikke særlig trøstefulle framtidsvisjoner for landsbyen!

Ved å passere Pongo de Manseriche hadde jeg kommet over i et annet fylke, fra fylket Amazonas til det kjempestore Loreto som strekker seg herfra til Brasils grense i øst. Provinsen som går opp hit fra Yurimaguas, provinshovedstaden, heter Alto Amazonas. Loreto består av mil etter mil med flat jungel uten veier. Større og mindre floder er ferdselsårene i fylket. Her bor det mestiser i små landsbyer spredt langs de større elvene og indianere av forskjellige stammer, for det meste bosatt langs de mindre elvene eller inne ved små sjøer i skogen. Det er et tynt befolket område. Mange steder kan man reise lange strekninger uten å se
et eneste hus. Men flere hus og landsbyer er skjult i alt det grønne innover i små bielver.

Flyfoto over Marañon helt nede på flatlandet der den bukter seg som en slange gjennom jungelen. Ikke så rart at det tar lang tid å reise med båt på elvene.

Mestisene er for det meste etterkommere av quechuaindianere som flyttet hit fra høyjungelen og fjellet i gummiboomens tid på 18- og 19 hundre tallet og senere endte opp med å arbeide som «peoner – husmenn» for «patronene – landeiere/sjefer» som drev tømmerhogst, kvegdrift eller risdyrking. Ved siden av har folk sine egne små
jordlapper der de mest dyrker mais, maniok og bananer. Men også noen av indianerstammene i jungelen har i løpet av årene blandet seg med tilflytterne. De fleste av mestisene er spansktalende. Mens de godt voksne enda kan sitt opprinnelige morsmål, er det dårligere med det blant den yngre generasjonen.

Fra Borja til Puerto America

Ut på formiddagen neste dag fikk jeg skyss med en liten båt videre nedover elven. Mannen hadde ikke bensin, så vi fløt med strømmen nedover. Det gikk fort nok enda vannstanden hadde sunket og elva fløt roligere. Noen steder fór vi med god fart forbi store stokker som satt fast i bunnen og løftet en hale av vann bak seg. Mannen styrte greit unna både stokker og steinbanker med en padleåre. Like før mørkets frembrudd kom vi fram til hans hus, og jeg ble innbudt til å overnatte der. Folk her er veldig gjestfrie. Det å ha en utlending i huset virket å være populært, om enn svært sjeldent. Det finnes ingen aviser, og bare noen få har radio. Dermed nytter de enhver anledning til å høre nytt fra andre steder.
Kona i huset serverte oss mat. Mens vi spiste, samlet familien seg rundt oss for å høre hva som hadde ført meg til denne delen av verden.

Her nede er det noe utrolig med mygg. Ved seks – halvsju tiden begynner det å suse i luften, og så kommer myggen i store svermer. Jeg har myggolje med, men myggen stikker rett igjennom klærne. Det er bare én
fornuftig ting å gjøre! Her gjelder det å henge opp myggnettet og komme til ro. Etter å ha jaktet på en del mygg som hadde sneket seg inn sammen med meg, er det ikke uten en viss skadefryd at jeg ligger vel beskyttet og lytter til susingen av myggen utenfor nettet. Ved åttetiden forsvinner de fleste, om ikke alle. Men de kommer igjen ved morgengry. Heldigvis er det lite mygg ute ved elva på dagen, men i skyggen inne i skogen trives de døgnet rundt! Det er mange rare lyder å høre når en ligger slik i et hus nesten uten vegger. Gresshopper og insekter av alle slag lager sine lyder, froskene stemmer i med et utrolig volum, og en del pattedyr bjeffer i bananåkeren bak huset. Dette i tillegg til den stadige susen fra elva får meg til å sovne fort.

…..Indianerhytte med myggnettet på plass. Her er det god ventilasjon!……..

Neste dag opprant og hele formiddagen gikk uten at en eneste båt kom forbi. Det er slik det er her når en ikke har egen båt. Når en får øye på en båt, blir den vinket inn til elvebredden med et tøystykke. Som
regel legger båten til. Har den plass, gis det skyss til den som trenger
det, som regel mot en liten betaling. Først ved tre tiden på ettermiddagen kom det en båt nedover og eieren svarte på vår vinking ved å
legge til. Det var en sersjant fra Pinglo som var på vei til Iquitos drøye fire døgns reise unna, og det i åpen båt. Heldigvis skulle ikke jeg så
langt! Jeg entret båten og fikk skyss til landsbyen Puerto Amerika som ligger der elven Morona munner ut i Marañon.
Etter hvert som vi kom lengre nedover, roet elven seg og ble bredere. Landskapet var flatt som en pannekake. Steinbankene ble borte, og her ble de avløst av store sandbanker i innersvingene og masse gjørme. Vannstanden var tydeligvis raskt på vei ned. Jeg gledet meg til å komme til Puerto America for på kartet så det ut til å være et større sted. Navnet sto oppført på Det Bestes verdensaltas. Det ble bekmørkt før vi var fremme, ikke en stjerne var å se.

Store sandbanker i innersvingene i Marañon. Men de kan også dukke opp midt i elva. Der setter store og mindre stokker seg fast og gjør farvannet vanskelig.

Kapitlene 16, 17, 18 og 19 står på denne kategorien “Reiser i jungelen”. Mens kapitlene 15, 20 og 21 står på kategorien “BAGUA CHICA”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Puerto America

Ved åtte tiden sakket motoristen på farten og la til ved en ganske høy elvebredd full av leire. Mine saker ble kastet i land og noen lyste med en lommelykt så jeg skulle kunne komme opp til kanten. Båten kjørte videre i mørket Den skulle nedover Marañon. Der stod jeg og undret på hvor byen var. Det var ikke et lys å se noen steder. Noen kom mot meg med et flakkende lys fra en hjemmelaget parafinlampe. En nysgjerrig mann kom for å se hvem som hadde gått i land. Vi snakket sammen, og jeg spurte
ham etter hotellet. Han lo og sa at her fantes verken hotell eller restaurant, i det hele tatt ikke noe spise- eller overnattingssted. Etter en del fram og tilbake ble jeg tilbudt å sove i huset til helsearbeideren (sanitario) på stedet. Jeg fikk låne hans parafinovn der jeg satte over min lille kjele med innholdet av en suppepose. Jeg spiste en del av suppa, mest kraften. Neste morgen varmet jeg resten og fikk da mest makaroniene og grønsaksbitene som lå på bunnen.

Samme kveld forhørte jeg meg om båtskyss oppover Morona, men fikk den lite inspirerende opplysningen at det ikke hadde vært noen båt oppover den veien på en måned! Det hørtes ikke lovende ut, og var ikke akkurat det jeg hadde planlagt. Tanken på å sitte på dette stedet og vente i ukevis var ganske nedslående. Mens jeg satt og spiste, kom en mann inn døra, og det viste seg at han var en handelsmann som med sin flytende butikk reiste langs elvene og solgte sine varer på oppturen og kjøpte griser, høns, tørket fisk, skilpadder, dyreskinn og andre ting på
tilbakeveien for å ha med seg for å selge i byen. Han hadde nettopp lagt til og skulle videre oppover Morona dagen etter. Til min store lettelse var han villig til å ta meg med. Jeg følte virkelig at min himmelske Far la ting til rette for meg på denne reisen.

Morona elven et stykke ovenfor Puerto America………

Da det ble lyst neste dag, så jeg meg om i landsbyen. Den bestod av femten – tjue enkle hus mest bambushytter, en skole og den helseposten som jeg hadde sovet i. Ikke imponerende akkurat! Husene lå langs elva, men det var et stort stykke hogget ut av jungelen bakenfor som var fin beitemark for en ganske stor flokk med kuer. Eieren av kuene var enke etter patronen på stedet. Hun bodde i det største huset. Det var bygd med sedertre planker til vegger og hadde et stort palmetak.
Jeg spurte sykepleieren etter toalettet. Han så litt forvirret på de andre, men så lyste han opp. Bak skolen var det en utedo. Der fant jeg et lite hus på påler midt ute på jordet. Huset ristet da jeg krabbet inn. Det hang en plastsekk på den ene veggen som fungerte som dør, men den dekket ikke hele åpningen. Ingen folk å se, og naturen må ha sin gang. Plutselig ble det liv under huset og der var noen griser i full kamp om det som hadde kommet ovenfra. Det gav meg forklaringen på hvorfor det var så rent under det lille huset.

Jeg bestemte meg raskt for at jeg aldri ville spise gris i jungelen. De fleste stedene måtte man til skogs bak landsbyene i slike ærend. Etter hvert fant jeg ut at det var lurt å ta med seg en lang kjepp for å holde grisene på avstand. På de fleste stedene der det bor mestiser og også i noen indianerlandsbyer, har beboerne griser som går fritt rundt.

Handelsbåten legger til i en landsby. Det går mange av disse båtene fra de større stedene i jungelen. De fleste som går i Alto Amazonas kommer som regel fra Yurimaguas, men av og til også fra Lagunas eller San Lorenzo.

Videre oppover Morona

Neste dag fikk jeg litt tid på formiddagen til å samtale med folk om livet i landsbyen. De var veldig interessert i å høre om årsaken til min reise, og ønsket meg velkommen tilbake. Ved middagstid var handelsmannen ferdig til å dra videre oppover elva. Jeg gikk om bord med min bagasje. Båten var en lukket trebåt med bølgeblikktak. Den var ca. fjorten
meter lang, drevet av en 12 hk påhengsmotor. Lengst bak var det motor,
bensinrom og et slags lager. Eieren hadde en trang kahytt der han og kona sov. Resten av båten var butikk med hyller på hver side med en del matvarer, tråd, såpe, kuler og krutt, noe klær og tøy i metervis. Dessuten hadde butikken det viktigste for mange, nemlig et par tønner med billig sukkerrør brennevin. Det var ofte det første båteieren tilbød når han kom til et nytt sted. Jeg ble overrasket over å se hvor stort alkoholproblemet er her nede i jungelen. Ofte blir kundene på en slik flytende forretning skjenket fulle først, og så handles det på kreditt. Når det da skal betales, blir tonen en annen. Handelsmannen tar deres griser eller høns eller annet de måtte ha, til spottpris. Virkelig en øyeåpner og lite hyggelig å se hvordan denne handelen fungerer langs elvene i jungelområdene.

Det var flere passasjerer i båten. Da det var tid for å spise, satt vi syv mann rundt en tallerken på gulvet og en skje gikk på rundgang. Kokte grønne bananer og maniok spiste vi med fingrene. Kokken øste hønsesuppe opp i tallerkenen etter hvert som den ble tom. Handelsbåten la til i hver eneste landsby eller samling av hus, så reisen gikk heller sakte. Men stoppene gav meg tid til å komme i kontakt med folk og høre om livet og behovene blant folk i dette området. Første natten sov jeg i et tomt hus, og ut på natten begynte det å klø over hele kroppen. Jeg kunne ikke finne ut hva det var. På morgenen oppdaget jeg at hele huset var befestet med hønselopper, og jeg hadde fått soveposen full av udyrene. Etter råd fra båteieren la jeg soveposen i solsteiken oppe på blikktaket på båten, og i løpet av dagen var de fleste borte. Selv tok jeg en dukkert og vask i det klare vannet i Morona.

På jakt

Neste kveld ville noen av passasjerene ro videre oppover elva på natten for å jakte. Jeg spurte om lov til å bli med. Vi rodde stille langs kanten og lyste med lommelykta inn i buskene på elvebredden. Det er særlig en stor gnager, «mahas» som er ettertraktet. Den kommer ned til floden for å drikke før den begynner nattens måltid. Som på andre nattdyr lyser øynene røde da de treffes av lyset. Vi så en, men den var for snar for oss og forsvant opp elvebredden før vi fikk skutt den. En del andre dyr var også å se, men ingen på skuddhold. Jeg så noe som lyste nede i vannskorpen og spurte hva det var. Alligator fikk jeg til svar.
Det var ganske mange av dem, og etter størrelsen på øynene, var noen av dem av anselig størrelse.

Alligatorer som denne, ser en helst på kvelden i lyset fra en lommelykt, enten i vannskorpa eller på sandbanker. Øynene lyser i skinnet fra lykta.

Vi hadde ingen god jaktlykke den kvelden. Ved ett tiden på natten, bestemte vi oss for å sove litt. Vi la til ved en tørr og enda varm sandbanke ute i elva. Jeg tok regnfrakken på meg for det var litt kjølig, laget en passelig haug av sand til pute og sovnet med en gang. I Morona er det nesten ikke mygg, så jeg fikk sove i fred. Jeg våknet stiv og støl da det begynte å lysne. Da kom det et utrop fra en av de andre, som satte seg opp og pekte på noen helt ferske spor som kom opp fra vannet og gikk rundt meg og ned i vannet igjen. Alle ropte forskrekket i munnen på hverandre. Det var en stor alligator som hadde vært oppe og luktet på
meg mens jeg sov! Jeg ble kald nedover ryggen da jeg tenkte på hva som kunne ha skjedd. Jeg takket Gud for englevakt den natten.

Ikke lenge etterpå kom handelsbåten oppover, og vi kunne gå om bord og fortsette reisen. Handelsmannen hadde fått kjøpt noen kilo med røkt rådyrkjøtt, og det ble servert til kvelds. Det var noe igjen av hønsesuppen fra dagen før som de gav meg. Etterpå spurte eieren av båten om kjøttet var bra, men han fikk bare unnvikende svar. Han lurte på om kjøttet var bedervet. Nei, men det var nok ikke rådyrkjøtt, men tigrillo (liten jaguar) de hadde spist. De kjente det igjen på de runde rovdyrbeina. Det ble ikke servert noe mer av det. Etter hva jeg skjønner, ble det solgt som rådyrkjøtt til noen nybyggere lengre opp etter elven. Jeg fant ut at kjøtt av rovdyr var nærmest tabu å spise for jungelfolket.

Slik ser kjøkkenet ut i de fleste hyttene: stokker, helst fra capironatreet som legges mot hverandre. Gryta plasseres i midten. Foran ligger maniok, jungelens potet som også brukes som drikke. Bak til høyre en typisk flettet kurv.

Etter fire dagers reise og mange stopp kom vi til et sted som heter Pincha Cocha. Her bodde det en mann som regner seg selv som patron, altså sjef for shapraindianerne som bor noe lengre oppover elva og i små bielver til Morona. Jeg hadde hørt mye om denne indianerstammen av folk i Bagua. De mente at disse indianerne var hodejegere. Nå fikk jeg vite at høvdingen, Tariri, og flereandre av shapraene var evangeliske kristne, ifølge denne «patronen». Dette forsterket selvsagt mitt ønske om å treffe Tariri og shapra stammen. Handelsmannen sa at han ikke ville stoppe der de bodde. Han ville kjøre forbi fortest mulig. Disse indianerne er livsfarlige, mente han. Jeg hadde tidligere hørt at Tariri hadde over hundre liv på samvittigheten.

Hos shapra indianerne

Mens jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg til Tariris boplass, var det en som ropte: Her kommer shapra indianerne! Langt oppe i
svingen kom noen indianere i en uthulet kano med en liten påhengsmotor. Handelsmannen ble redd og la fra land i full fart. Han dro over til den andre siden av elven for ikke å møte dem. Jeg fikk senere vite hvorfor han var så redd. Han hadde en del år tidligere besøkt Tariri med sine barn som hadde meslinger. Resultatet var at mange i landsbyen ble smittet og tolv indianere døde av komplikasjoner. Neste gang handelsmannen kom, hadde Tariri truet ham med machete(jungelkniven) og sagt at hvis han kom en gang, til ville han ikke overleve det besøket.

Kanoen la til, og mennene gikk i land. De fleste hadde kortbukse og bar overkropp. De hadde brede ansikter og langt svart hår. Noen hadde tykt, litt bølgete hår. De virket også å være kraftig bygd. Ganske ulike aguaruna indianerne som jeg kjente fra før. De hadde spinklere kroppsbygning og helt slett hår uten antydning til krøll eller fall. Jeg
tenkte at den eneste som hadde skjorte på seg kanskje kunne være lederen. Jeg snakket med ham om muligheten for å være med inn til landsbyen. Han svarte på brukbar spansk, men han var ikke særlig begeistret for å ta meg med til sin landsby. Jeg forstod at de var svært reserverte ovenfor fremmede. Etter at de hadde snakket sammen en stund på sitt språk, fikk jeg vite at de ville ta meg med, men på eget ansvar. Hvis Tariri ikke tok imot meg, ville det være best å dra videre så fort som mulig.

Kanoen, som var omtrent ti meter lang og hogget ut av en eneste trestamme, hadde ikke benker. En av indianerne hogg til to pinner som han spente mellom sidene på kanoen, og så var mitt sete ferdig. Jeg satt og gnikket på mine to pinner i de fire timene reisen varte. Det var ikke særlig behagelig, så timene ble lange. Hadde de ikke hatt påhengsmotor, ville det tatt over en dag å padle oppover elva. På veien opp kjørte vi forbi flere store sandbanker, og jeg la merke til at indianerne kikket nøye på sandbankene som om de så etter noe. Det viste seg at de så etter
spor av taricaya og charapa, store vannskilpadder, som på denne tiden går opp og legge sine egg i sanden. Skilpaddene krabber opp på sandbanken om natten. Hvis noen neste morgen ser spor på sanden, følger de dem for å se om det er blitt lagt noen egg. Hver skilpadde kan legge opp til hundre egg i et rede. Disse eggene blir regnet som en delikatesse. Vi fant ikke noe. De sa det var for tidlig på året enda. Indianerne sa at når de fikk se melkeveien på stjernehimmelen, var tiden kommet for skilpaddene til å legge sine egg. Vi så flere som lå og solte seg på trestammer ute i elven. De modner eggene sine, sa indianerne. Skilpaddene stupte i vannet da vi nærmet oss. Jeg fikk i alle fall
smake skilpaddesuppe et par ganger i løpet av reisen.

Shapra indianere ved en selvlaget kano. Denne er for liten for motor, men padles med en eller flere årer som den gutten til venstre holder i hånden.

Endelig stoppet kanoen. Ingen hus å se, bare en delvis skjult sti som gikk inn i skogen. Det var heller ingen andre båter eller kanoer der vi hadde lagt til. Motoren ble tatt av båten og gjemt et stykke inne i skogen. Der ble den dekket med plast og blader fra trærne. Deretter bar det avsted
innover på den smale stien. Jeg var ikke så lite spent der jeg gikk. De holdt god fart. Jeg måtte anstrenge meg for å holde følge med mine veivisere. Det hadde ikke vært særlig hyggelig å bli alene igjen her i skogen. Det var en masse vann og leire overalt, men over de verste gjørmehullene var det felt trær som fungerte som 20- 30 meter lange bruer. Her gjaldt det å holde tungen rett i munnen for ikke å skli på de sleipe stokkene. Indianerne gikk like fort her som på bar mark, så de måtte vente på meg mer enn en gang. De lo nok litt av gringoen
– utlendingen som var så dårlig til å balansere.

Kapitlene 20 og 21 står på kategorien “BAGUA CHICA”, mens kapitlene 22 og 23 står på Båtbygging i Yurimaguas.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Møte med shapraindianerne

Etter nesten tretti minutters gange kom vi plutselig til et høydedrag, dvs. det var en bratt bakke på kanskje 10 meter som førte opp på et platå. Der gikk vi forbi en maniok-åker, og litt lengre frem så jeg til min forundring et bølgeblikktak blant palmene. Et fint blåmalt trehus på to etasjer kom til syne. Mens jeg spekulerte på dette mysteriet, hørte jeg sinte stemmer som ropte i munnen på hverandre. Det var en åtte-ti menn som ropte av full hals. Det var tydelig at de kranglet. Jeg kjente at jeg ble kald nedover den svette ryggen min. Kanskje burde jeg ta strake veien tilbake til elva? Men mine følgesvenner dyttet meg fram på den åpne plassen foran huset. Effekten av min tilsynekomst der var kolossal. All ropingen stoppet som ved et trylleslag. Flere menn kom ut av døra. Stillheten var til å ta og føle på. Indianerne som kom ut, var malt i ansiktet med røde og svarte mønster, og flere hadde fine kroner av tukanfjær og hals- og armbånd av fjær og skjell.
Indianerne som hadde tatt meg med, sa noen ord på deres språk, og en kortvokst, kraftig mann med et kraftfullt ansikt kom mot meg og mønstret meg fra topp til tå. Han hadde den mest imponerende fjærkronen.

Jeg forstod at han spurte meg om noe på sitt språk. En yngre mann oversatte til spansk: Hvem er du, og hva vill du her? Jeg fikk fram at jeg var misjonær og kom fra Norge. Jeg hadde ikke noe særlig håp om at han visste noe om Norge; kanskje kjente han heller ikke ordet misjonær. Men han fortsatte uten å foretrekke en mine, og den yngre mannen oversatte: Hva slags misjonær? Vi godtar ikke hvilken som helst sort misjonærer her! Jeg ble helt slått ut av overraskelse over det han sa. Jeg forklarte
så godt jeg kunne at jeg var misjonær fra en pinsemenighet, mens jeg samtidig tenkte at hva vet han om det. Min forundring ble enda større da Tariri, for det var høvdingen selv som stod foran meg, sa at ja da var jeg hjertelig velkommen. Og denne gangen snakket han spansk!

 Tariri med fjærkrone og ansiktsmaling …..

Jeg ble bedt inn i huset og invitert til å sitte ned ved et bord, mens alt folket strømmet inn igjen. Tariri forklarte at de hadde et problem som de diskuterte. En lærer som hadde vært i på Wycliffe basen og studert, oppdaget at en annen mann hadde overtatt kona hans mens han
var borte. Nå hadde han kommet hjem og ville ha henne tilbake. Så fortsatte samtalen eller diskusjonen igjen, ikke slik som vi er vant til, at vi lytter til mens en har ordet. Her snakket alle på en gang, og for å bli hørt måtte de ta i noe kraftig for alle var høyrøstet. Jeg trodde en stund at
det skulle bli slagsmål, noe som ikke hadde vært så bra ettersom de fleste
hadde haglegevær i hånden, og en breddfull patronveske over skulderen. Men etter en halv time stilnet det hele av, og det så ut som at alle parter var fornøyde. Så gikk de hver til sitt. Jeg fikk aldri vite hva resultatet ble for den unge mannen og kona hans.

Litt etter fikk jeg servert hønsesuppe ved et stort bord. Jeg spurte hvordan Tariri hadde fått opp dette uvanlige huset her i jungelen. Svaret var like overraskende som spørsmålene tidligere! Det var noen snekkere fra Wycliffe Bibeloversettere som hadde kommet fra Amerika og satt opp huset. Takplatene var importert fra Florida gjennom denne organisasjonen! Etter å ha snakket en del sammen, ble jeg utpå kvelden vist til en tom hytte med tak og gulv, men ingen vegger. Jeg rigget opp mitt myggnett, og blåste opp min luftmadrass, noe som vakte
stor interesse og høye rop blant alle barna og noen voksne som fulgte nøye med i hver bevegelse jeg foretok. Toalettforholdene var store, hele jungelen sto til min disposisjon! Her var det i alle fall ingen griser. Jeg våknet tidlig neste morgen av at det satt en hel flokk med unger rundt senga.

Shapra gutter er fulle av liv og spillopper som gutter flest hvor i verden de bor

Tariri og Wycliffe Bibeloversettere

Jeg hadde lagt merke til at kvinnene hentet alt vann de trengte fra en bekk et godt stykke inn i jungelen. I jungelen regner det veldig mye, så jeg kom på ideen om å samle regnvann fra det store bølgeblikk taket på Tariris hus slik jeg hadde sett det hos misjonærene i Cusumi. Tariri hadde noen ubrukte takplater og en del spiker som jeg brukte til å sette opp en enkel takrenne. De hadde også en tom bensintønne som vi vasket godt og brukte til oppsamling av regnvannet. Det begynte å regne på ettermiddagen, og tønna ble full på kort tid. Gleden var stor, ikke
minst blant kvinnene, som fikk rent vann like ved husveggen.

Kvinner og barn i Shoroya Cocha er fornøyd med vanntønna. Her spiser de mat servert rett fra et bananblad. Mennene spiste alltid for seg selv.

Jeg ble hos Tariri og shapraene i Shoroya noen dager, og vi ble gode venner. Tariri hadde fått høre evangeliet av to kvinner fra Wycliffe som hadde kommet til deres landsby midt på 50-tallet. De hadde bygd en hytte og bodd sammen med dem, lært seg deres språk og laget et skriftspråk. Nå holdt de på med å oversette det Nye Testamentet til shapra/candoshi språket på organisasjonens base i Yarina Cocha ved Pucallpa rundt nitti mil i luftlinje fra Morona. Misjonærene kommer nå for to-tre måneder av gangen en til to ganger om året. I Yarina utdanner de noen av de unge fra denne og andre stammer i jungelen til lærere og helsearbeidere. Det ble for noen år siden skrevet en bok om Tariris omvendelse under tittelen: “Tariri, my story”. Den hadde blitt noe av en
bestselger, særlig blant kirkefolk i USA. Tariri hadde selv vært i USA to ganger. Han sa flere ganger at stammen hans trengte å bli undervist i Guds Ord slik at de kunne lære å leve bedre. Jeg måtte love å komme
tilbake for å undervise dem og besøke de andre av stammen.

Et par av døtrene til Tariri på vei ut til elva. I Shoroya har en bekk og en liten sjø ikke så langt unna der de bor. Der bader de og vasker tøy.

Mens jeg var i Shoroya, kom det et sjøfly sirklende over landsbyen. Alle løp ned til elven der flyet hadde landet. Det var et lite sjøfly fra Wycliffe basen som kom med medisiner og en del saker til landsbyen. De hadde også med seg en stor gressklipper i en kasse. Flyet dro av sted igjen, og alle sakene ble båret opp til landsbyen. Gressklipperen ble pakket opp, og der lå den i sine enkelte deler.Instruksjonsboken var med, men her var det forståelig nok, ingen som våget seg på å sette den sammen. Tariri ba meg om å gjøre et forsøk, og etter en del prøving og feiling sto den der ferdig til å startes. Bensin fantes, men ingen olje. Det viste seg at læreren som hadde studert i Yarina, hadde en galon med olje som han stilte til rådighet. Det var et spennende øyeblikk da vi begynte å dra i snora. Etter en del forsøk startet maskinen. Jeg tok et bilde av en stolt Tariri som klipper det høye gresset utenfor huset sitt.

Tariri prøver den nye gressklipperen. Bananåkeren like ved siden av…..

Det var hyggelig å være i landsbyen, men jeg måtte videre. Etter tre dager i Shoroya,gikk jeg stien tilbake til elva og satte meg til å vente på båtskyss for å komme videre oppover. Etter å ha ventet hele dagen, kom det en handelsbåt på vei opp. Den la til da jeg vinket på den. Jeg kunne gjerne være med, og vi dro videre med en gang. Det så ut til at heller ikke han ville gjøre forretninger med shapraene. Jeg forstod av det jeg hørte i Tariris landsby at det fortsatt fantes landsbyer og grupper av shapra innover i jungelen og langs et par bielver i området som enda var lite kjent med evangeliet, mens noen hadde tatt helt avstand fra Tariris nye tro og liv. Andre av stammen som kalte seg candoshi, men med samme språk som shapraene, bor lenger øst i bielvene til Pastaza elven og ved sjøen Rimachi. Indianerne gikk på stier gjennom jungelen i området
mellom Morona og Pastaza. Elven Pastaza kommer også fra Ecuador og munner ut i Marañon lengre øst.

Den kvelden overnattet vi i et hus der det bodde en mestis familie. Mannen i huset var en slags patron i området. Her ble det fyllefest, så jeg la meg ganske tidlig på min tilviste soveplass. Neste dag fikk jeg vite at det går en sti vestover til elven Santiago på den andre siden av fjellet. Derfra mente de at det ville være store muligheter for å få skyss nedover Santiago til Marañon og komme hjem den veien, og da uten å måtte passere Pongo de Manseriche. Før vi reiste videre neste dag, ble jeg rådet til å gå av båten ved et hus noen timers reise lenger opp i Morona. Der begynte stien over fjellet til Santiago var beskjeden jeg fikk.

Familien tar farvel med oss ved elvekanten. Folket i jungelen er gjestfrie og vil gjerne høre nytt fra dem som kommer innom fra andre steder.

Reisen videre

Etter at vi hadde kjørt en god stund, ble jeg satt av ved en palmehytte på vestsiden av elven, og båten dro videre med en gang jeg hadde hoppet i land. Da jeg fikk sett meg om, viste det seg at det var lenge siden noen hadde bodd i dette huset. Det var hull i taket og ingen eiendeler etter dem som en gang hadde bodd her. Jeg ble litt fortvilet der jeg gikk og ropte uten å få svar fra noen andre enn insekter og frosker. Jeg gjemte unna bagasjen min og begynte å lete etter en sti. Jeg fant flere og fulgte den største som så mest brukt ut. Etter å ha gått en halv times tid innover jungelen, tenkte jeg at nei, nå får jeg baresnu. Men plutselig hørte jeg en hane som gol. Da måtte det jo være et hus i nærheten der det var folk. Like etter kom jeg til en lysning i skogen nede ved en liten elv der det var et par hus.

Det var bare en eldre kvinne hjemme. Hun satte i et skrik da det plutselig kom en hvit, skjeggete mann ut av skogen. Jeg hørte øksehogg litt lengre borte på åkerteigen, og der kom en mann springende med øks og machete. Da forskrekkelsen hadde lagt seg, spurte han på spansk hvem jeg var og hva jeg ville der. Jeg forklarte min situasjon og ble hilst velkommen til å overnatte hos dem til neste dag. Vi gikk sammen tilbake for å hente min bagasje. På veien møtte vi tre menn fra stedet
der jeg hadde overnattet sist. De var kommet etter meg da de ble klar over at det ikke bodde noen i huset de hadde indikert. Dessuten hadde de et ønske. De hadde snakket sammen om at de trengte skole for sine barn. Nå lurte de på om jeg kunne komme til deres landsby og starte skole. Jeg forklarte dem at det nok ble vanskelig og kunne i alle fall ikke love noe. Det var huambisa indianere som bodde her, men mannen til den ene kvinnen var mestis.

Det viste seg at det lå en ung kvinne med en baby under et moskitonett i huset der familien bodde. Kvinnen hadde verkfylte sår over hele kroppen. Babyen var også smittet. Jeg har aldri før sett noe lignende før. Det så forferdelig ut. De spurte om jeg hadde noen medisiner som kunne hjelpe henne, men det hadde jeg dessverre ikke. Hun lå og gråt og ynket seg hele tiden og det var vondt å ikke kunne hjelpe. Senere på kvelden ble jeg enig med to av huambisaindianerne om at de skulle følge meg over fjellet til elva på den andre siden av åsen. Det var ikke så langt etter hva de sa. De fortalte også at i området her oppe var det flere små bosetninger av huambisa stammen, mens de fleste fra den stammen bor langs
Santiagoelven og i åsene mellom Morona og Santiago. Jeg la meg i myggnettet og inkluderte den syke kvinnen og barnet hennes i min kveldsbønn. Hvordan det gikk med dem fikk jeg aldri vite.

Et typisk hus både blant indianere og mestiser som bor spredt langs elver og bekker innover i jungelen. Banan- og maniokplanter finner en som her, like rundt hyttene.

Turen over fjellet

Vi startet før klokka seks på morgenen da det så vidt begynte å lysne. I en liten kano rodde vi i tre timer oppover den lille bielva. Det var så vakkert å se jungelen henge ned mot elva på begge sider og høre alle lydene fra fugler og dyr, mensmorgentåken lettet ettersom solen fikk tak. Det føltes helt annerledes å gli stille fram i en kano enn i en båt med motor som overdøvet alle jungelens lyder og skremte vekk både fugler og dyr. Vi dro kanoen på land der stien begynte. Jeg så ingen sti ved første øyekast. Men da de viste meg den nærmere, var det mulig å se at noen hadde gått der en gang i tiden. Dette ble min første leksjon i å ta meg fram i jungelen. Jeg la merke til at han som gikk først, med jevne mellomrom nesten umerkelig brøt tuppen av en gren i høyde med skulderen. Han
bare bøyde den i retningen han gikk og lot den henge slik. Da jeg spurte
hvorfor han gjorde det, svarte han ved å be meg å se meg tilbake. Da så jeg at på de brukne grenene var bladene lysere på undersiden. For å finne veien tilbake kunne man bare følge” skiltene”! Etter hvert ville disse bladene tørke og bli brune og da bli enda lettere å følge.

Mine to følgesvenner og veiledere over Cordillera del Condor, fjell- eller åsryggen som skiller elvene Morona på østsiden og Santiago på vestsiden.

Vi gikk i ganske godt tempo. Til tider var det så bratt at vi krabbet og dro oss opp etter røtter og lianer for å komme videre. Etter vel åtte timers gange med et par hvilepauser da vi spiste noen bananer og drakk litt søt masatto, begynte det å skumre. Vi kom fram til en tambo, en liten hytte med palmebladtak, men ingen vegger. Her skulle vi overnatte. Matstellet ble det skralt med, da de ikke hadde noe annet enn noen få bananer igjen. Det lå noen tørkede maiskolber i hytta. Indianerne varmet dem over ilden, og jeg spanderte en boks tunfisk. Det var noen palmeplanker der som fikk tjene som seng. Men akkurat i det jeg var på vei til å sovne, hørte jeg en rar knurrende lyd. Da jeg satte meg opp, hadde mine følgesvenner allerede reist seg opp. Den ene med hagla i hånden og den
andre med macheten. Jeg spurte lavt hva det var og fikk til svar: ”El Tigre”, som folk her kaller jaguaren. Jeg kan ikke si annet enn at jeg ble ganske så redd. Hytta hadde ikke vegger, og det var nifst å tenke på at ute i mørket gikk det en jaguar som hadde kjent lukten av oss. En av indianerne la mer ved på ilden så den flammet opp igjen. Vi hørte
den knurre noen ganger til, men så ble det stille. Vi byttes om på å holde vakt resten av natten.

Neste morgen da vi hadde gått en time, var vi på toppen av fjellet og kunne se ned i dalen der Santiagoelven slynget seg fram. Nå kom vi inn i huambisa land. Det er en stor indianerstamme som har et språk som ligner på aguaruna språket. Ved tolv tiden var vi framme ved en liten landsby der det var en skole. Læreren hadde akkurat kommet tilbake med en båtskyss. Båteieren satt og spiste middag før han skulle reise nedover igjen. Jo da, jeg kunne få være med. Enda en gang kunne jeg glede meg over at det så ut som transporten var sikret på forhånd. Jeg fikk en deilig middag med rådyrkjøtt, kokte grønne bananer og maniok. Det smakte ekstra godt etter turen over fjellet.

Utsikt over dalen der Santiago slynger seg gjennom jungelen ned fra høydedragene mot Marañon og Pongo de Manseriche.

Ferden videre nedover elva gikk greit. Jeg var glad jeg ikke skulle gå for nå var jeg sliten. Vi fikk overnatte på en oljebase som kompaniet Oxidental hadde et stykke lengre ned. De boret etter olje i distriktet, og jeg ble veldig godt mottatt av amerikanerne som lurte svært på hvor jeg kom fra og hva jeg gjorde der. Herlig å ta en varm dusj, og etter et godt
måltid få krabbe ned i en seng med rene laken. Fra denne basen fikk jeg skyss med en handelsmann som skulle tilbake oppover Marañon med båten sin full av tomme ølflasker. Den tredje dagen kom vi opp til Chiriaco der reisen på elvene hadde begynt tre uker tidligere. Etter
fire timer bak på planet til en lastebil, var jeg igjen hjemme i Bagua. Det var ekstra godt å komme hjem etter så lang tid hjemmefra under primitive forhold, og uten at vi hadde noen mulighet for kontakt. Gro stelte i stand etriktig festmåltid, og hele familien gledet seg over å være sammen igjen,- og over at alt hadde gått bra for meg på reisen og for dem som var hjemme alene disse ukene.

For deg som er ny leser av bloggen vår fra tiden vi arbeidet i Peru, vil vi anbefale at du ser på temaene for kapitlene øverst til høyre og begynner å lese fra begynnelsen. Da må du for hver gang klikke deg inn på neste kategori eller kapittel. Vi har ikke skrevet bloggen i rekkefølge, – dermed blir det vanskelig å få oversikten hvis du bare leser etter hvert som det kommer nye stykker opp i bloggen når du ruller nedover. Det kan du gjøre innen et kapittel slik som for eksempel dette: “Reiser i jungelen” som har 4 deler. Da kan du rulle nedover og lese alle fire delene etter hvert, – slik som du nå antageligvis har gjort