Kp.99 er på kategorien «Ny menighet i Ignacio Merino, Piura», mens kp.101 står på «Helsesenteret i Saramiriza del 2».
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Oversvømmelse i landsbyene langs Marañon.
Saramiriza og landsbyene langs Marañon opplevde den største oversvømmelsen i «manns minne» i februar/mars 1997. Den største oversvømmelsen før det, var i 1975 da vi bodde på Tigre Playa, og vannet i Marañon stod nesten opp til vindushøyde i huset vårt (se kp.52 på kategorien “Dagligliv i jungelen”). Men folk mente denne oversvømmelsen var større og av lengre varighet enn den i 1975. Åkrene var ødelagt. Jungelens potet, yokaen (maniok) tåler ikke å stå lenge under vann. Bananplantene klarer seg i vannet litt lengre, men også de dukker under dersom oversvømmelsen varer. De store grønne, næringsrike bananene er jungelfolkets viktigste matvare og brukes til alle måltider. Dessuten tapte alle som hadde åkerlapper med mais, ris og bønner avlingene sine. Situasjonen var prekær i store deler av lavlandet ved Marañons bredder og ble verre i de påfølgende ukene.
Palmehyttene står på påler, og mange klarte seg så vidt unna vannet. Til høyre: Rosa og venner i speedbåt ved kirken. Veiene i Saramiriza ble oversvømt.
Søknad om nødhjelp til UD, – Utenriksdepartementet i Norge.
Vi var i Piura under denne oversvømmelsen, men fikk søknader om hjelp både fra kirken, helsesenteret og de kommunale myndighetene i Saramiriza. De fortalte om den vanskelige situasjonen for innbyggerne i området. Huset vårt, kirken, bibelskolehuset og helsesenteret med personalboliger ble bygd høyt hevet over bakken og klarte seg bra. Men likevel var det nære på at vannet kom inn i Helsesenteret da flommen var på det høyeste. Vi anbefalte søknadene og videresendte dem til pinsevennenes misjonskontor – PYM, som gav sin anbefaling og fremmet søknaden overfor utenriksdepartementet i Oslo, – UD.
Bibelskolehuset øverst. Til høyre sees oljeselskapets helikopterbase i Saramiriza ved Marañon som ble delvis oversvømt. Her er vannet på vei ned.
Positivt svar på søknaden til UD. – Bibelseminar i april -97.
Midt i april reiste John fra Piura til Saramiriza med det peruanske oljeselskapets buss til Bagua og derfra videre med helikopter til Saramiriza. I disse årene som veien til Bagua var ubrukelig etter at den store broen over elven Nieva raste sammen, var oljeselskapets velvilje uvurderlig for reisene til og fra jungelen. Likevel måtte vi noen ganger ty til båten og elva, særlig for å komme innover til Saramiriza. Like før John reiste, hadde vi fått vite at svaret på søknaden til UD var positivt, men enda tok det litt tid før pengene kom til bankkontoen vi opprettet for denne bevilgningen.
John kom i tide til velkomstmøtet for et nytt kurs på Bibelseminaret. Denne gangen var det oppstart for en ny 1.klasse med 26 elever fra mange av landsbyene i området. De som kom fra stedene langs Marañon, fortalte om lite tilgang på mat. Det var få som hadde penger til å kjøpe noe av det som av og til ble tilbudt av omreisende handelsmenn. En av de første dagene kjørte han og et team til landsbyer nedover elva for å se på skadene etter den store flommen i februar og de to etterfølgende flommene av kortere varighet i mars. Vannet var gått ned, men alle de ødelagte åkrene var et sørgelig syn. Jeg reiste på samme måte som John til Saramiriza i begynnelsen av mai, for blant annet å undervise på Bibelseminaret og hjelpe til med organiseringen og utdelingen av nødhjelpen. Like før jeg reiste kom det beskjed om at pengene, – et beløp på mange tusen dollar fra UD var kommet inn på kontoen. Stor glede!
Etter byggingen av bibelskole-/ søndagsskolehuset holdt undervisningen til i det største rommet de, mens elevene sov i de andre rommene.
Storhandel i Iquitos – distribusjon av nødhjelpen.
To dager etter at jeg landet i Saramiriza, fikk John skyss med helikopter til Iquitos for å starte innkjøpene av tonnevis med matvarer til utdeling i landsbyene. Det kom godt med at han var godt kjent og visste hvor det var mest lønnsomt å handle i store kvanta. Frakt og lasting av rutebåtene i den mildest sagt uoversiktlige havna i Iquitos var heller ikke noe ukjent område for John. Han fikk god hjelp av vår gode venn pastor Roger. I løpet av kort tid ble det gjort store innkjøp av sekker med ris, bønner, havregryn og andre varer av forskjellig slag. Såpe til personlig bruk og klesvask stod også på innkjøpslistene, foruten medisiner til fordeling på helsepostene i landsbyene. Dessuten fikk John tak i såkorn, planter, diverse redskap og store kjeler til tilberedning av fellesmåltider for barna på skolene.
Varene losses fra rutebåten og kjøres med en lokal lastebil og misjonens Toyota til et lagerrom. I følge lister fra landsbyene, ble varene fordelt på teamene før utkjøring til landsbyene.
Vi organiserte et stort distribusjonsapparat i Saramiriza som involverte både menigheten og helsesenteret i Saramiriza. Flere tusen mennesker i landsbyene langs Marañon, helt ned til Primavera (tidligere Tigre Playa) fikk del i nødhjelpen. Også Puerto America og andre landsbyer i den nedre delen av Morona fikk utdelt matvarer og såkorn. I alt 32 landsbyer foruten Saramiriza var inkludert i utdelingen. Det aller meste av det folk hadde hatt på åkerlappene og som de vanligvis lever av, var ødelagt, og ingen hadde noe å sette i jorda. Det var stor takknemlighet alle steder, og ikke minst ble såkornet satt stor pris på. Det ga håp om en ny høst! I samarbeid med skole og menighet i landsbyene, ble det opprettet skolebespisning som varte i flere måneder i 25 landsbyer langs Marañon.
I Helsesenterets båt på vei nedover Marañon. Misjonens og kirkens båter ble også benyttet til arbeidet med utdelingen. Lokale ledere hjalp til med rettferdig fordeling.
Oppfølging av nødhjelpen og nye innkjøp.
Da vi reiste tilbake til Piura i slutten av mai, var vi ikke like heldige som på reisen til Saramiriza. Det ble speedbåt gjennom strykene ved Manseriche og videre oppover Marañon til Imaza der veien fortsatt var brukbar til Bagua og derfra til kysten. På samme måten reiste John sammen med noen svenske ungdommer til Saramiriza i slutten av september. Ungdommene fikk være med John og pastor Edgard på besøk til mange landsbyer for å se hvordan det gikk med skolebespisningene og det som var plantet og sådd. Det var mye positivt, men på noen steder måtte det settes nye regler for hvem som fikk spise på skolen og mengder til hver elev/familie. De svenske ungdommene besøkte samtidig menighetene der de samlet barna til lek og bibelhistorier. Etter en uke reiste ungdommene videre til Iquitos med rutebåten. For dem hadde reisen inn til Saramiriza og dagene der vært en stor opplevelse de ville huske lenge.
Barna var takknemlige for maten de fikk på skolen. Til venstre foreldre og barn foran den nye skolen i Primavera som ble bygd på det som var igjen etter at det meste av Tigre Playa raste i elva.
Mens John var i Saramiriza med de svenske ungdommene, reiste jeg fra Piura til Iquitos med regnskaper og møter med helsemyndighetene om Helsesenteret i Saramiriza. I ledige stunder løp jeg og pastor Roger rundt i byen for å skaffe mer matvarer til skolebespisningene. Vi fikk også tak i 250 stiklinger til frukttrær og mange kokospalmespirer. Sterke bærere bar alt ned den bratte skråningen og ombord i rutebåten. Jeg tok rutefly tilbake til oppgaver som ventet i Piura, mens John med hjelpere losset båten da den kom til Saramiriza og organiserte utdelingen til de forskjellige landsbyene før han reiste tilbake til Piura via Yurimaguas.
Nye reiser til Saramiriza i oktober / november.
I en Misjonshilsen til venner i Norge i desember 1997, skrev vi følgende: “Vi kom tilbake til Piura i slutten av november etter nesten 6 uker i Saramiriza. Da hadde vi undervist på Bibelseminaret og vært med på avskjedsfesten for de 25 elevene som avsluttet sitt tredje og siste 6 ukers kurs. Nødhjelpsarbeidet fikk sin slutt ved den siste utdelingen av stiklinger og mat til skolebespisningene i slutten av september. Nå besøkte vi flere landsbyer nedover Marañon og fikk samtidig gleden av å hilse på mange av vennene i menighetene. Vi møtte takknemlige og glade mennesker som nå kunne se mais- og bønneplanter vokse opp av jorden. Manjok ble allerede høstet på noen åkerlapper. Det var mange oppgaver å ta fatt på i Saramiriza i disse ukene, ikke minst i forbindelse med møter og utfordringer i CLAS – den lokale helsekomiteen.” Helsesenteret skriver vi forøvrig mer om i neste kapittel. Da forteller vi også litt fra et hyggelig besøk av Johns søster og svoger.
Elever har fått sitt diplom for fullført Bibelseminar 3x6uker over tre år. Her er de sammen med lærerne. John ved helikopteret ved ankomst til Saramiriza.
