En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kp.104 står på kategorien “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet” mens kp. 103 står på “Misjonsarbeid i Piura fylket – Menigheten i Chulucanas”. Kp.106 kommer på kategorien “Ny menighet i Ignacio Merino, Piura”.
Reisen fra Piura til Saramiriza i august 1998.
Tidlig på morgenen den 20.august kjørte vi hjemmefra med kurs for Bagua denne første dagen av reisen. Pastor Gilmer Roman var med oss. Han skulle tale og undervise på lederkonferansen i Saramiriza den følgende uka. Vi var trøtte da vi kom fram til Bagua etter drøye åtte timers kjøring opp fjell og ned daler i et vakkert og variert landskap. Vi spiste middag på et spisested nær hotellet, men utpå kvelden ble vi dårlige alle tre. Det var antageligvis noe i middagen som hadde vært bedervet selv om vi ikke kjente noe på smaken.
Bildet til venstre er fra veien Piura – Bagua. Bildet over: Innkjørslen til Imazita.
Vi følte oss bedre da vi startet turen innover jungelen i 6-tiden morgenen etter. Men etter et par timers kjøring ble Gro svimmel med kraftig hodepine og kvalme. Hun kjente seg litt bedre da vi kom fram til Imazita i 10-tiden. Jeg stoppet utenfor det enkle huset der skyssbåten gikk fra Imazita nedover Marañon til landsbyen Nieva. Der lastet vi av all vår bagasje inkludert utstyret til Jesusfilmen. Gro og Gilmer tok seg av bagasjen mens jeg kjørte til misjonær Garman for å parkerte bilen på området til Nazarenkirkens bibelskole. De amerikanske misjonærene i Imazita kjente jeg siden min første reise innover jungelen i 1969. Da jeg kom tilbake til huset der vi ventet på båten, var venterommet tomt, -bare bagasjen vår stod i et hjørne av rommet. Hva hadde hendt?
En spesiell opplevelse i Imazita.
Jeg fikk snart høre årsaken til det tomme venteværelset. Gro forteller om det som hadde hendt: «Jeg følte meg helt elendig der jeg satt i det enkle venteværelset. Et par lave benker langs veggene var alt av møblement. Ikke særlig komfortabelt. Gilmer småsov på benken ved siden av meg, mens bagasjen var samlet mellom oss på jordgulvet. Etter hvert ble jeg fryktelig svimmel og kvalm, men jeg visste at jeg måtte ned en smal utvendig stige for å komme til doen ved gårdsplassen mot elva. Til slutt var det ingen vei utenom. Jeg reiste meg og gikk bortover en gang forbi et par åpninger til andre rom. Ved enden av gangen var døråpningen til gårdsplassen med den lange, bratte stigen lent opp mot åpningen. Jeg bøyde meg ned for å sette et bein på det øverste trinnet. Men i det jeg så ned, gikk det trill rundt for meg. Da var det som jeg hørte en stemme si: “Ikke gå ned stigen! Gå tilbake!»
I det jeg reiste meg opp og ble stående å sjangle, kom kona til eieren ut av det første rommet. Hun grep tak i meg og ledet meg inn i neste rom der det lå en gammel madrass på gulvet. «Du må være syk», sa hun. «Legg deg ned her!» Jeg gjorde ingen motstand og orket ikke å si noe. Det kjentes deilig å ligge flatt ned med lukkede øyne. Jeg kjente det som jeg dovnet bort og som all kraft sakte forsvant ut av kroppen min gjennom armene og bena. Hodeverken og kvalmen gikk delvis over. Isteden var det som hodet fløt og ble borte. Nå dør jeg, – slik er det å dø. Tanken passerte sakte og svakt gjennom hodet mitt et par ganger. Da merket jeg at noen kom inn i rommet, bøyde seg ned ved siden av meg og tok rundt den ene armen min. Det var pastor Gilmer som hadde fått beskjed om min tilstand.
At det var han så jeg ikke, men forstod det da han begynte be med høy og kraftfull stemme. Det bredte seg ut en varme i armen han holdt. Det var som om armen fikk liv og kraft. Deretter bredte varmen seg sakte utover i hele kroppen min. Det føltes merkelig, som han ved bønnen dro meg inn i livet. Jeg gløttet på øynene i det John litt senere kom inn i det halvmørke rommet. Han hørte Gilmer be da han kom tilbake og lurte på hva som hadde hendt. Kvinnen kom inn med vann og en slags luktesalt. De hjalp meg å drikke i alle fall litt av vannet. Jeg ble liggende på madrassen til båten kom, og vi måtte ut til elvebredden for å reise videre. John hjalp meg opp og ombord i båten. Jeg kjente meg veldig svak, men bedre. Det skjedde noe med meg da Gilmer ba for meg der på rommet. Jeg følte at Gud rørte ved meg gjennom bønnen.» Så langt Gros fortelling.
Videre i åpen båt til Nieva og derfra med speedbåten vår til Saramiriza.
Vi fikk lastet alt om bord i den åpne båten og fant oss plass på benkene mellom mange andre passasjerer som også skulle nedover Marañon. Gro satt lent inn til meg, for det meste med hodet i fanget mitt på turen nedover. Det virket som hun ble «borte» et par ganger, men hun klarte å reise seg da vi var framme i Nieva drøye tre timer senere. Der ventet Alejandro med speedbåten vår. Han hadde reist fra Saramiriza på morgenen og førte oss nå trygt gjennom strykene Manseriche der elva skjærer seg “vei” gjennom Andesfjellenes østligste rygg her nord i Perus store jungelområder. Alejandro har kjørt den ruta mange ganger, ikke minst med oss og våre venner de siste årene etter at veien ikke lenger var kjørbar fra Imazita og innover. Gro følte seg mye bedre etter hvert, og vi var alle glade og takknemlige da båten la til i Saramiriza i mørkningen.
Tilbakeblikk: Bibelseminar i Saramiriza i februar 1998.
Innbydelsen til Bibeluka som vi var på vei til, hadde gått ut til menighetene og utpostene langs Marañon og bielvene med elevene fra Bibelseminaret som reiste tilbake til sine landsbyer i slutten av mars. Da var det 15 elever som avsluttet studiene på sitt andre kurs av Bibelseminaret som ble holdt i Saramiriza seks uker i februar – mars 1998. En misjonær fra Brasil og medarbeider i AIPA menighetene, Walter Rabelo kom fra Lima for å undervise på Bibelseminaret. Han ble til stor hjelp og velsignelse i de ukene han hadde anledning til å være i Saramiriza. Han og jeg kom den gangen sammen fra Iquitos med statens sjøfly, mens han fikk fly med oljeselskapets helikopter til Bagua og buss derfra da han reiste tilbake til Lima etter tre uker. Vi andre fortsatte undervisningen i tre uker til.
Bildet over viser misjonær Walter og elevene på sitt andre 6-ukers kurs på Bibelseminaret i begynnelsen av året. På bildet til venstre er pastor Gilmer klar for tilbakereisen til Piura via Nieva og Bagua etter ledersamlingen i august.
Konferanse og bibelkurs for ledere fra utpostene og i Saramiriza i august 1998.
På lederkonferansen og bibelstudiene i Saramiriza var det 29 deltagere fra mange av menighetene og utpostene som sogner til arbeidet ut fra menigheten i Saramiriza. Kirken var fullsatt på velkomstmøtet søndag kveld. Pastor Gilmer talte inspirert og overbevisende om frelse og nytt liv i Jesus Kristus. Mange søkte fram for å bli bedt for etter talen. Et par av kveldene viste vi videoer fra livet til den indiske evangelisten, Sundar Sing og den engelske misjonæren til Kina, Hudson Taylor. Konferansen med samtaler, bibelstudier og kveldsmøter ble til stor velsignelse for oss alle. Mandag var det hjemreise både for dem som kom fra landsbyene i Marañon, og for dem i bielvene som hadde to og tre dager å reise i båt og kano. De fra Kaupan måtte i tillegg gå et par dagsmarsjer gjennom jungelen. Neste konferanse ble bestemt til juli neste år. Da blir den i Puerto America ved munningen av Moronaelva.
Jesus filmen ble vist i Saramiriza og på flere av utpostene.
Jesus-filmen basert på Lukas evangeliet hadde vi fått låne gjennom en representant i Peru for Billy Grahams evangeliske organisasjon. Jeg hadde vist filmen på flere steder i Piura og omegn før vi tok med alt utstyret til Saramiriza. I løpet av konferansen viste vi filmen i kommunehuset i Saramiriza. Dette var på en tid da både film og TV var noe nytt og spennende i denne delen av Peru. Det var fullt hus i kommunehuset der deltagerne på konferansen selvsagt var til stede sammen med folk i menigheten og små og store fra landsbyen forøvrig. Filmen om Jesu liv gjorde et stort inntrykk på alle som så den.
Noen dager senere reiste jeg til noen av landsbyene i Marañon og viste filmen. På mange av disse stedene var det ikke store nok hus til å romme alle som ville se. Da rigget vi opp lerret og utstyr på fotballplassene. Folk strømmet til for å se og høre. Jesus-filmen hadde et sterkt budskap som berørte mange. Det var en stor opplevelse for oss også, og vi tror denne innsatsen vil gi evighets resultater.
Jesus-filmen vakte stor interesse blant små og store i alle landsbyene der den ble vist.
