Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kp.94 står på kategorien «Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza», og kp.95 på « Helsesenteret i Saramiriza del 2». Kp.96 står nedenfor dette kapittelet på samme kategori. Mens kp.98 vil bli å finne på kategorien «Ny menighet i Ignacio Merino, Piura».

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Guds Ord har framgang tross motstand i Huancabamba.
Den 1. februar 1996 befant jeg meg i en buss på vei til Huancabamba for å ha en serie møter og bibelundervisning i en liten menighet i denne fjellbyen. Veien var elendig, og så smal at det var et under at bussene kom fram. Regnet gjorde at veien på mange steder var veldig leirete. Vi skulle over fjellet, opp i 3000 meters høyde og nedover på den andre siden. Tåka lå tett, og det var mer spennende enn jeg satte pris på. Ikke minst når vi møtte busser og lastebiler og måtte rygge lange strekninger til nærmeste møteplass. Jeg visste at på flere steder i tåka var det 2-300 meter rett ned. Etter 8 timer i den skranglete bussen, var det en lettelse da vi endelig kom fram sent på ettermiddagen. Jeg ble anbefalt et hotell i nærheten og håpet på en god natts hvile før bibeltimene som skulle begynne neste dag. Rommet hadde hengelås på døra, ikke glass i vinduene, og toalettet en etasje ned. Det var høy musikk fra et nabolokale til klokken tre på morgenen! Det ble heller lite søvn. Jeg fant et annet sted å bo neste morgen,- et rom med glassruter i vinduene.

Huancabamba ligger på drøyt 2000 m.o.h, så det var heller kaldt. Jeg ble forkjølet på veien opp i den trekkfulle bussen og mistet mye av stemmen. Det var jo litt fortvilet da jeg skulle ha 10 bibeltimer/møter på fire dager. Jeg fikk noe bedre stemme etter hvert. Vi hadde fine samlinger, og Herren velsignet oss på en mektig måte. Under et kveldsmøte stoppet en lastebil utenfor den åpne døren, og satte på en kasettspiller på fullt volum. Det var umulig å høre noe annet enn musikken inne i lokalet. En av brødrene gikk ut og snakket med ham mens vi andre ba til Gud. Han fikk til slutt overtalt sjåføren til å kjøre videre, slik at vi kunne fortsette møtet. To menn ble frelst og mange fikk et møte med Gud under dette besøket.

Møte i leid lokale – kinoen – i Huancabamba! To menn som ville ta imot Jesus som sin frelser. Barnemøte i parken i sentrum.

Huancabamba – et senter for sjamanisme.
Menigheten i Huancabamba var ikke stor. Den hadde en trang fødsel da den for 6 år siden ble grunnlagt av en evangelist fra menigheten i Chulucanas. Men den har trofaste medlemmer og en pastor, som kjemper den gode strid mot vantro og trolldom. Huancabamba er spesiell på flere måter. Byen er kjent for å være senteret for åndemanere og trolldoktorer. Folk kommer fra mange steder i Peru og utlandet for å bade i de «hellige» sjøene nær byen og få trollmennenes velsignelse. Til og med presidenten i Peru og flere ambassadører har vært og blitt behandlet av sjamaner i Huancabamba. Jeg ble tilbudt å være med til en sjaman – «maestro – lærer» allerede da jeg gikk av bussen. Da jeg sa at jeg kjente den aller beste læreren, Jesus Kristus, forsvant de som kom med tilbudet ganske raskt! Jeg kjente til det åndelige klimaet i byen og hadde vært i bønn og faste før dette besøket. Det var godt å oppleve at tross åndelig motstand, er Han som bor i oss er den sterkeste!

I juli besøkte jeg igjen menigheten i Huancabamba. Denne gangen stanset vi på seks steder på veien opp der bussjåføren la ned kranser og tente lys der det hadde skjedd ulykker. Det var klart og fint vær på turen, noe som med all tydelighet viste den smale veien som svingte seg på kanten av dype juv. Ikke få busser og lastebiler hadde kjørt utfor stupene gjennom årene. Det var en lettelse da reisen var over, og vi kjørte inn i byen. Pastoren hadde lagt opp til bibelstudier og møter på ettermiddag og kveld de dagene jeg skulle være der. Han hadde begynt radioarbeid som førte til at flere søkte til kirken. Vi opplevde et sterkt nærvær av den Hellige Ånd. Mange møtte Gud til frelse og fornyelse i løpet av besøket.

Til høyre: Menigheten i Huancamba i 1996. Over en mor og hennes barn utenfor deres hus. Jentene fikk en bok med bibelhistorier. En av de såkalte “hellige” sjøene i området.

Et under førte til manges frelse og starten på en menighet i Paccha.
En annen menighet vi besøkte i denne tiden, var menigheten i Paccha som ligger litt øst for Piura. Det er en utpost til menigheten Casa de Oración i Chulucanas, som da hadde 40 utposter i fylket. Menigheten i Pacha fikk sin start gjennom et under. Det var en familie der som hadde en veldig syk sønn. De hadde prøvd alt, fra trolldoktorer til sentralsykehuset i Piura fylket. Men gutten som var 5 år, ble bare verre. Prøvene viste at han hadde leukemi. Legene sa at det ikke var noe de kunne gjøre for ham. Familien hadde brukt alt de hadde på medisiner og undersøkelser. De hadde solgt de få dyrene de hadde og noe av landet de eide.
En av legene sa til dem at det var bare Gud som kunne helbrede gutten, og at han visste om en menighet i Chulucanas der de bad for syke. Som en siste utvei, dro foreldrene med den dødssyke gutten til Chulucanas, til menigheten Casa de Oracion (bønnens hus). Forstanderen Gilmer Roman og noen av brødrene bad for gutten den ettermiddagen før familien reiste tilbake til landsbyen sin. Neste morgen var den svartgrønne fargen i guttens hud nesten borte, og han bad om mat. I løpet av kort tid var gutten helt frisk. Foreldrene tok ham med til legen. Der påviste de at gutten nå var frisk, og at det hadde skjedd et under! Dette førte til at foreldrene ble frelst og senere også mange i slekten. De innbød en evangelist fra menigheten i Chulucanas som begynte faste møter på stedet, og menigheten i Paccha ble dannet som en utpost til Chulucanas.

Disse bildene er fra et senere besøk i menigheten i Paccha. Gro hadde et seminar for kvinner på et av besøkene.

Bibelundervisning og møter i Paccha i februar 1996.
Jeg hadde gleden av å ha bibeltimer og møter i Paccha over en helg. Bibelundervisningen hadde vi under et palmetak ute på gården da de den gang bare hadde et provisorisk lokale. Det var friskt og godt uten vegger, men det var litt vel livlig noen ganger, som da sauebukken slet seg, og flere styrtet etter ham for å binde ham til et tre igjen. Like ved sto noen søstre og kokte middagsmaten og hørte på undervisningen mens de rørte i grytene. Eselet som sto rett ved siden av, stemte av og til i med sin spesielle sang, særlig da artsfrender gikk forbi ute på veien. Men vi hadde en uforglemmelig dag med Herrens nærvær. Jeg hadde slappet av litt etter formiddagsmøtet på et lite rom uten vinduer. Det var 36 – 37 grader ute, og sikkert 40 grader inne på rommet, så det ble behov for å ta en dusj før kveldsmøtet. Pastoren viste meg inn bak et plastforheng, der et vannrør kom ut av veggen. Jeg følte meg litt usikker der jeg sto uten klær bak forhenget, med et myldrende liv av mennesker utenfor. De kom i god tid for å være med på møtet. Jeg måtte stole på at «vakten» som stod utenfor forhenget, fulgte med. Det ble en svært rask dusj, men en nødvendig avkjøling før neste møte begynte.

Møter i Paccha og Cura Mori. I landsbyen Cura Mori var det innvielse av deres første kirke. Siden bygde de et stort lokale i murstein.

Lokalet var helt fullt da møtet begynte. Utenfor var det også mye folk. Noen hadde blitt frelst dagen før, og åndens gaver hadde vært i bruk. Mange kom nok av nysgjerrighet. Guds ånd var mektig nær. Lovsangen og tilbedelsen overdøvet skrålet fra øl utsalget rett over veien. Under forkynnelsen kjente jeg en sterk salvelse. Jeg fikk budskap til flere personer som senere ble bekreftet. Herren hadde talt direkte til mennesker om fordekte synder og urene forretninger. Mange kom fram og ble frelst, og noen ble åndsdøpt. En ung mann stod ved bilen vår for å passe på den. Han vitnet for dem som stod rundt ham. Der utenfor lokalet fikk han lede fire unge menn til Jesus! Vi ser det som en stor oppgave å undervise de mange nye i menighetene i Guds ord, og ta del i møtene og bibelundervisning.

Besøk i en ny utpost i landsbyen Pozo de los Ramos. Jesus-marsj i Paccha og vårt første besøk i Tambo Grande. Bildet er fra elven like utenfor byen.

På stevne i fjellbyen Oxamarca i august 1997.
Jeg hadde flere ganger fått innbydelse til en menighet langt inn i fjellheimen sørøst for Piura i fylket Cajamarca. Men besøket ble stadig utsatt på grunn av mange andre oppgaver både i Saramiriza og i Piura. Det tok to dager å komme dit, opp fjell og ned dal på smale svingete veier. Oxamarca er bygd oppe på en fjellskråning på ca. tretusen meters høyde. Da vi etter mange timer og bussbytte nærmet oss landsbyen, skimtet jeg den strie elven Marañon nede i en dyp dal. Det var rart å tenke på at dette var samme elven som var vår ferdselsåre der vi arbeidet i jungelen. Naturen var utrolig vakker og storslått her oppe i høyfjellet. Også hit har evangeliet nådd , og mange hadde tatt imot budskapet og opplevd Jesus i sine liv.

Fra de små landsbyene rundt Oxamarca hadde disse nye kristne samlet seg for å være med på stevnet. Det var enkle kår. Jeg sov på en madrass av halm sammen med mange andre i et mindre rom. Kaldt var det der oppe i fjellet, og alle sov vi fullt påkledd. Det krydde av lopper, men det var det visst bare jeg som merket noe til. Det kom iskaldt vann ut av et rør utenfor, noe som ikke innbød til annet enn en rask vask av ansikt og hender. Dagene var fylt av bibeltimer og møter bare avbrutt av korte pauser ved måltidene. Folk samlet seg sammen i den lille kirken. Det var stor mottagelighet for Guds Ord og gode møter som førte til fornyelse for noen og frelse for andre.

Til høyre: Utenfor lokalet i Oxamarca. Mange kom ridende fra hjemstedene sine. De små bildene er fra et av møtene og av oss som skulle reise hjemover med buss.

Den fjerde dagen tok jeg og evangelisten farvel med dem som bodde i Oxamarca og i fjellbyene i nærheten og kjørte til byen Cajamarca. Evangelisten og noen ungdommer som hadde brakt evangeliet til Oxamarca og de nærliggende landsbyene, bodde i Cajamarca. Det var deilig å ta en varm dusj og sove i en god seng fri for lopper på et hotell i byen. Bussreisen videre hjem var svært opplevelsesrik og spennende, men hjertet var fylt med takk for Guds undere i menneskers liv også i disse avsidesliggende fjellbyene.

Kp.91 står på kategorien “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet”. Det er fire kapitler på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”. Dette kapitlet står øverst, mens kapitlene 83, 86 og 89 står nedenfor, med kp.83 nederst. Kapitlene 84, 85, 87 og 88 står på “Helsesenteret i Saramiriza del 1”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Velkomst i kirken for Isidro og Maria Villavicencio oktober 1991.

Det var en stor dag for menigheten i Saramiriza da pastor Isidro, hans kone Maria og deres lille sønn, Rafael ble hilst velkommen. Det var fullt hus på festen lørdag kveld og på søndagsskolen og møtet neste formiddag med påfølgende middag for alle. Isidro og Maria var godt kjent i området etter å ha arbeidet som evangelister i Saramiriza hele året 1988 da de var nygifte. Før den tid var Isidro evangelist i Saramiriza og på utpostene i to perioder, hver på 3-4 måneder.

Et par dager før velkomsten kom de sammen med meg i bilen fra Lima, en reise som tok oss fire dager. Det hadde regnet mye, og veien inn til Saramiriza var elendig. Det ble to overnattinger på kjøreturen innover fra Bagua. Den første natten overnattet vi hos de amerikanske misjonærene i Imaza som jeg kjente fra min første reise til jungelområdene fra Bagua i 1969. Den gang var det ingen vei inn til Saramiriza, og jeg kom i båt ned Marañon. Den andre natten tilbrakte vi i bilen midt i jungelen og ventet på dagslyset før vi kunne fortsette. Forståelig nok ble det ikke mye søvn på noen av oss voksne den natten. Lille Rafael sov heldigvis godt. Mirtha, laboranten på Helsesenteret var også med på reisen. Hun hadde vært på et besøk hjemme hos foreldrene sine litt utenfor Lima. Selv hadde jeg hatt mange ærend i Lima, både med dokumenter som måtte ordnes og innkjøp av forskjellig slag til helsesenteret og til arbeidet forøvrig.

Isidro og Maria med Rafel. En stopp på veien til Saramiriza. Isidro på velkomstmøtet. Maria leder barna i sang på søndagsskolen.

Isidro og Maria flyttet inn i et lite hus vi fikk leid ikke langt fra kirken.  Pastorshuset var enda ikke ferdig til innflytting. Pilarene ble støpt ved hjelp av brødrene fra USA i 1990, men da ble bare garasjen på nabotomta bygd ferdig. I tiden etter var det andre oppgaver som ble prioritert. De siste månedene hadde jeg med god hjelp av brødre i menigheten arbeidet på bygget. Det gjenstod ikke mye da Isidro og Maria kom. Isidro hjalp også til, og i slutten av november kunne de flytte inn i pastorshuset. Det var et enkelt, men koselig, lite hus med bra standard i forhold til de fleste hus i Saramiriza på den tiden. Det lå på en nabotomt til kirken ut mot den oppbygde veien som førte ned til oljeselskapets havn.

Flytting fra Betania til Saramiriza.

Huset vårt på Betania ble bygd langt inn fra elva da vi flyttet dit fra Tigre Playa i januar 1985. Dette området som lå litt høyere enn landsbyen Saramiriza, hadde vi kjørt forbi mange ganger mens vi enda bodde på Tigre Playa. Derfor følte vi det trygt å bygge på denne tomta, og særlig med huset drøye hundre meter innenfor elvebredden. Men da vi kom tilbake på nyåret 1989 etter 1 1/2 år i Norge, hadde Marañon gravd ut store stykker langs elva fra ovenfor Betania og videre nedover. Mange av beboerne i Saramiriza mistet store deler av åkrene sine på den strekningen.  Våren 1991 var det ingen tvil om at elva fortsatte å grave, selv om den enda ikke var faretruende nær huset. Det var også andre årsaker til at vi i løpet av dette året bestemte oss for å flytte. Da vi bygde på Betania, hadde vi ikke tenkt at vi skulle bli så knyttet til Saramiriza både gjennom menighets- og helsearbeidet, som vi etter hvert ble. Vi besøkte fortsatt andre landsbyer i området, men virksomheten i Saramiriza tok mye av tiden vår. Hver dag ble det ble mye kjøring opp og ned med speedbåten  og andre båter, enten på dag- eller kveldstid og ofte begge deler. Men fortsatt ville det bli problematisk med fortøyning og pass av båtene oppe i Saramiriza, foruten drivstoff lageret vi hadde for Jaars/Wycliffe og landingsflåten for deres sjøfly. Det var en av flere årsaker til at vi likevel nølte med flyttingen fra Betania.

Men i oktober 1991 hadde vi bestemt oss, og vi søkte kommunen om en tomt som lå langs veien litt forbi Helsesenteret. Dette er veien som ble bygd til oljeselskapets pumpestasjon 20 km inn fra Saramiriza, og derfra videre til Bagua da oljeledningen fra jungelen til kysten ble bygd på siste del av 1970 tallet. Da hadde vi noen måneder tidligere kjøpt en palmehytte med tilhørende tomt ved siden av det landområdet som vi nå søkte om å få tildelt. Det bød ikke på noe problem, og tomta ble målt opp. I begynnelsen av desember begynte vi arbeidet med å støpe pilarene. Med god hjelp av et par unge menn fra menigheten som hadde lært murerarbeid da Helsesenteret ble bygd, gikk arbeidet unna på noen dager.

Planen var å ta ned taket og trematerialene fra 2.etasje på huset i Betania, mens 1.etasje av murstein fra Tigre Playa måtte stå igjen. Det var en stor jobb å pakke alt vi hadde og i første omgang flytte det inn i lagerhuset på Betania. Det vi hadde behov av til daglig, ble båret ombord i Doulos. Doulos ble vårt flytende hjem den følgende tiden mens huset ble tatt ned i seksjoner og bygd opp igjen i Saramiriza.  Det meste av materialene kunne brukes, men noe måtte likevel kjøpes nytt. Pakking og utflytting av møblene våre begynte i desember i mellom mange andre gjøremål.  Da taket og hele 2.etasje var tatt ned og veggene delt i seksjoner og merket med nummer, ble alt kjørt opp til Saramiriza i en leid båt og i Doulos de siste dagene i januar. Fra elvebredden ble alle bygningsmaterialer kjørt inn til tomta. Møbler og esker med saker og ting flyttet vi samtidig inn i et stort rom i Helsesenteret. Alle rom der var enda ikke tatt i bruk. Vi var veldig takknemlig til alle i menigheten og andre i Saramiriza som hjalp oss i denne tiden.

Veggene fra huset og lysmotoren slepes inn fra elvebredden til tomta i Saramiriza. Til høyre den videregående skolen.

Husbygging i Saramiriza – Team fra USA.

Høsten 1991 skrev jeg til Lars Svensson, leder for teamet som hadde hjulpet oss to ganger tidligere med byggeprosjekter.  Jeg fortalte om nødvendigheten av å flytte huset vårt opp til Saramiriza og spurte om det var noen mulighet for at han og teamet kunne hjelpe oss.  Lars satte seg i sving med en gang han hørte om dette behovet, og vi fikk raskt svar. De kunne komme i månedskiftet januar/februar for å hjelpe til med byggingen i tre til fire uker.  Vi mottok svaret med stor glede og takknemlighet, både til teamet, til Christian Life Church i Chicago og alle andre som var med å gi tid og penger.  Teamet betalte som tidligere reiser og alle utgifter selv. Dessuten hadde de med en del matvarer og en mengde verktøy. Da de reiste tilbake, la de noe av verktøyet igjen hos oss og noe hos misjonær Lindgren i Lima til fremtidige prosjekter i Peru. Det var opp til oss å ha alt de trengte av materialer på plass innen de skulle komme. I Saramiriza var det den gangen ingen forretninger som solgte byggevarer, også lite av andre varer. Derfor måtte Gro og jeg ta en tur til Iquitos de første dagene i januar for å gjøre innkjøpene som trengtes, både av byggevarer og matvarer. Vi var svært glad for statens flyvninger til Iquitos i disse årene. Til kysten fikk vi ofte fly med oljeselskapets flyvninger til Bagua eller Chiclayo. Vår takk gikk også til menigheter og venner i Norge som gjorde det mulig å foreta disse ekstra innkjøpene til husbygget.

Det var en stor dag da vi kunne ta imot teamet fra USA. Foruten Lars var det tre menn til. To av dem, Willard og Russ hadde vært med før, mens Rudi var et nytt bekjentskap for oss. Men vi hørte at han hadde vært med Lars på flere oppdrag for å hjelpe misjonærer med byggeprosjekter både i Mexico og Mellom-Amerika. Alle var snekkere eller murere i sitt daglige arbeid hjemme, men brukte av ferier og fritid til å støtte misjonsarbeidet med sine evner og kunnskap innen bygg.

Teamet fra USA med Tariri på Betania. Ved frokostbordet på Helsesenteret. Noen kom med fisk de ville selge. Celinda og Mauro tok imot. Et godt tilskudd i kosten!

Men hvor skulle de bo? Huset vårt var revet ned. Vi sov i Doulos og plass til flere var det ikke der. Hotell fantes ikke i Saramiriza på den tiden. Løsningen ble Helsesenteret. Der var det mange rom, og siden det enda bare var i startfasen når det gjaldt aktivitetene det var bygd for, kunne vi frigjøre to rom til soveplasser for teamet. Bakerst var det et rom som ble brukt til spise/hvilerom for de ansatte, nesten som en overbygd veranda. Det fikk vi bruke som kjøkken og spisestue for oss, teamet og de to jentene som hjalp oss med matlagingen denne tiden, Lindaura og Lucy. Gro arbeidet fortsatt i flere dager i uka i administrasjon og regnskap på Helsesenteret. Prosjektet innebar mye rapportering til Pym/Norad og til helsemyndighetene i Loreto fylket.

Lars skriver fra oppholdet på Helsesenteret.

Det var ikke bare, bare å overnatte på Helsesenteret for mennene i teamet. Det meste som foregikk der, var på dagtid da teamet var på bygget fra tidlig til sent med unntatt av lunsj og en liten pause midt på dagen da det var som varmest. Men det var ikke alltid stille på natta heller.  Jeg sakser følgende fra en bok Lars har skrevet om alle prosjektene han og teamet har vært med på gjennom flere år. Han skriver om oppholdet på helsesenteret i Saramiriza: «I natt ble en kvinne som skulle føde innlagt på klinikken. Det ble ganske mye lyd, særlig de siste par timene. Hun fødte sin første sønn på morgenkvisten, og alle var glade. Sent på ettermiddagen dagen etter kom en mann med kona si som var i gang med fødslen. De kom i kano fra en landsby i en bielv, og hadde rodd i flere timer. Det viste seg at kvinnen ikke fikk født fram barnet på grunn av en stor byll hun hadde i underlivet. Hun levde, men var veldig svak etter mange timer med smerter og blodtap. John og legen prøvde å få tak i et helikopter fra oljeselskapet for å fly henne til sykehuset i Bagua, men det var ikke noe helikopter disponibelt akkurat da.  Kvinnen døde på klinikken den kvelden. Det var ikke lett å sove med mannen og andre i familien som sørget og gråt høylytt i rommet ved siden av.  En trist opplevelse, men vi forstår at hendelser som dette ikke er uvanlig her i jungelen.  John kjørte dem hjem i speedbåten følgende morgen”.

Lars fortsetter: “En kveld noe senere hørte vi høye skrik og stemmer ute i venteværelset. De kom med ei lita jente som hadde snublet like ved ildstedet der moren stod og stekte bananer i en panne med kokende olje.  Jenta fikk hånden og deler av armen sin ned i oljen i det hun falt. Det så ille ut. Jenta skrek, og de pårørende gråt mens legen og sykepleieren stelte den forbrendte armen. De ble på klinikken hele natten. Gråten stilnet etter hvert, og vi sovnet utpå morgenkvisten.  Den 17.02 fikk vi være med på en hyggelig opplevelse på klinikken. Det var fødselsdagen til Gro. Da Gro og John ikke har noe sted å bo annet enn i båten denne tiden, mente legen og kona hans at dagen måtte feires på Helsesenteret. De stod for invitasjonen, og den kvelden kom det minst seksti personer for å gratulere Gro. Det ble en litt uvanlig, men hyggelig feiring på klinikken.»

Da vi kom til frokost på Helsesenteret den 17.02, var skrivebordet fullt av gaver som teamet hadde hatt med seg til Gro. På kvelden var mange samlet for å feire henne. Stor overraskelse!

Arbeidet går raskt framover.

Allerede samme dag teamet kom, ville de se på tomta og pilarene vi hadde støpt. Tidlig neste morgen var teamet og medhjelperne på plass med verktøy og det som trengtes til arbeidet. Det var nesten utrolig hvor mye som ble gjort i løpet av dagen. Neste dag var søndag der brødrene fra USA ble hilst hjertelig velkommen i kirken. På ettermiddagen kjørte vi en tur ned til Betania. De øsket å se hvordan det så ut der nå. Vi hilste også på det unge paret som bodde like nedenfor huset vårt og hadde åkrer med bananer og maniok på Betania. De skulle ha tilsyn med flåten og lageret med drivstoff til flyene fra Jaars og samtidig hjelpe oss med å holde øye med åkrene og frukttrærne vi hadde bakenfor huset. Vi tok med oss flere store bananklaser og yoka (maniok).  Gro hadde ansvar for brødbaking og matforsyning til teamet og oss fire andre. Heldigvis var Lucy og Lindaura flinke på kjøkkenet og til stor hjelp. Et par damer i menigheten fikk arbeid med klesvasken disse ukene. Det var mange skitne plagg som ble båret inn til den lille elva, Chote der damene i Saramiriza pleide å vaske tøy.

Takplatene legges. Willard har bygd trappa og høvler materialer. Lars har støpt vanntanken, mens snekrene holder på innvendige arbeid og verandaen.

Arbeidet gikk unna med erfarne bygningsarbeidere og flinke håndlangere. Jeg var med og hjalp til, og ikke minst se til at de hadde alle materialer og verktøy de trengte til arbeidet. Lysmotoren vår var fremdeles i Betania da det nye motorhuset oppe på tomta ikke var helt ferdig. Men vi hadde et mindre aggregat som gav strøm til det elektriske verktøyet teamet hadde med seg. Til vår store overraskelse og glede fikk jeg overrakt en helt ny motorsag som gave fra Lars’ svoger Leif Eeg.  Arbeidet på huset gikk framover dag for dag. Folk som gikk forbi på veien, stanset forundret og så på hvordan huset reiste seg. Det lettet arbeidet at veggene kunne settes opp i seksjoner. Det tok ikke lang tid før huset var under tak. Mye forskjellig arbeid pågikk samtidig. Lars stod for utgraving og støping av en stor, delvis nedgravd vanntank for oppsamling av regnvann fra taket, likeså en septiktank bak ved skogkanten.

Søndagene ble brukt til møter i kirken i Saramiriza og reiser til de nærmeste utpostene. Et par lørdager var vi på turer, blant annet til området ved Manseriche-strykene ovenfor Borja.  Da Russ og Rudi måtte ta fatt på hjemreisen den 24.februar, var utrolig mye gjort på huset, også innvendig med skap på soverom og myggnetting på plass i vinduene.  Lars og Willard ble igjen enda en uke. De fikk ferdig det meste på badet og kjøkkenet, og støpte gulv i motorhuset og på plassen under huset. Teamet gjorde et fantastisk arbeid på kort tid. Vi takker Gud for at han leder og kaller mennesker med ulike gaver og kunnskap til forskjellige oppgaver i Herrens tjeneste . 

På det store bildet sees Lars i full sving med støping av gulvet under huset. De andre bildene viser garasjen og pastorshuset, og turen til Borja og strykene ved Manseriche.

Innflytting i huset 11.mars 1992.

Det gikk enda ti dager etter at Willard og Lars hadde reist, før huset var så ferdig at vi kunne flytte inn. En del mindre, men nødvendige ting ble ferdigstilt i løpet av ukene som fulgte.  Det kjentes godt å være i hus igjen! Doulos var veldig god å ha på reisene, men det ble både varmt og trangt i lengden. Huset i Saramiriza var helt likt 2.etasjen på Betania, både når det gjaldt materialer, inndeling av rommene og møbler, bare speilvendt! Så vi kjente oss hjemme.  Palmehytta som vi hadde kjøpt på nabotomta ble reparert og fikk nytt tak.  Lucy og Lindaura flyttet sakene sine inn i dette palmehuset, som var ganske likt hyttene jentene hadde vokst opp i, henholdsvis på Tigre Playa og San Juan.  Lindaura hjalp oss i huset på formiddagen mens hun fortsatte studiene på den videregående skolen på ettermiddagen. Lucy arbeidet i menigheten blant barna og de unge, og var også på reiser til utpostene.  En yngre bror av Lindaura bodde sammen med dem en tid, og senere en søster av henne som gikk kurs og jobbet på Helsesenteret.

Bibelseminar og besøk fra Norge i mars 1992.

En uke etter innflyttingen var det velkomstmøte for et tre ukers bibelseminar i kirken i Saramiriza.  Innbydelsen gikk ut til nyere ledere og unge som ønsket å virke for Herren. Vennene hadde bygd et enkelt hus i to etasjer bak kirken der elevene fra utpostene overnattet. Det var også to unge fra Saramiriza med på kurset, i alt var det 24 forventningsfulle unge menn og et par kvinner som kom til den første bibeltimen.  Pastor Isidro, kona hans, Maria og jeg hadde de fleste timene, men også Lucy og Gro hadde noen timer.

To dager etter starten av Bibelseminaret, landet flyet med det lenge ventede besøket fra Norge. Sjøflyet fra Jaars kom fra Wycliffesenteret i Yarina med pastor Aril Svartdahl og misjonsleder Odd Geirdal  fra vår utsendermenighet, Salemkirken i Oslo. Besøket varte bare noen dager, men betød likevel mye for oss personlig og arbeidet i området. Vi hadde mange fine samtaler og var også på besøk med båt og sjøfly til noen få av utpostene.  De var med på møtene i Saramiriza den ene søndagen de var hos oss. Aril talte på formiddagsmøtet og hadde også noen timer på bibelseminaret. Dagene gikk fort til hjemreisen deres som gikk med Jaars landfly fra flyplassen ved pumpestasjonen tilbake til Yarina, men med mellomlanding i Yurimaguas. Gro og jordmor Nelly var med flyet til Yurimaguas for å delta på møter med helsemyndighetene om planlagte aktiviteter for provinsen Alto Amazonas. De fikk være med et fly fra Jaars tilbake til Saramiriza en uke etter. Gro fortalte om store forandringer i Yurimaguas med stort oppbud av militære alle steder i byen og stadige kontroller av dokumenter. Årsaken var stor gerilja- og narkotika virksomhet i nabofylket mot sør, San Martin.

Odd og Aril utenfor huset vårt ved avreise fra Saramiriza. Nyttige samtaler i stua mens de var hos oss. Lucy og Maria underviser medarbeidere i søndagskolene på Bibelseminaret.

Jeg hadde fortsatt undervisningstimer på bibelseminaret, samtidig som det var flere oppgaver som gjenstod for å få huset helt ferdig. Gro hadde også noen timer da hun kom tilbake før vi hadde en høytidelig avslutning på kurset. Elevene var takknemlige, og flere av dem gav sine vitnespyrd den siste kvelden. Vi planla hjemreise til sommeren etter 3 ½ år i Peru, og ville gjerne ha alt så ferdig som mulig før eventuelle avløsere skulle komme. Med god hjelp fikk jeg satt opp noen stiklinger til en hekk rundt tomta mens Gro var i Yurimaguas. Deretter bygde vi en høy vanntank for innlagt vann. En liten vannpumpe pumpet opp vannet fra den store tanken på kvelden når lysmotoren var på. Radiotårnet med antenne kom på plass noe senere. 

Forskaling til den høye vanntanken er under arbeid og sees også på et av de små bildene der jeg setter antenna til kortbølgeradioen på plass i tårnet. På vei til kirken en søndag. Alt åpent også søndager.

Aril Svartdahl hadde kontaktet misjonærene Morgan og Lourdes Førland som da var i Paraguay, om de kunne tenke seg å arbeide i Saramiriza mens vi var i Norge. De var utsendt fra Salem, Lørenskog og Salemkirken. Det var de villige til, men de hadde ikke mulighet til å frigjøre seg fra oppgavene i Paraguay før i januar 1993. Vi skriver mer om det, den aller siste tiden i Saramiriza og hjemreisen i neste innlegg på bloggen. 

I årene som fulgte så vi hvor stor betydning det fikk for det videre arbeidet at vi flyttet misjonærboligen fra Betania til Saramiriza før vi reiste hjem for to år sommeren 1992.

Kapitlene 87 og 88 står på kategorien “Helsesenteret i Saramiriza del 1”, mens kapitlene 89 og 90 står på ovenfor dette kapitlet på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Reparasjon av Doulos i Iquitos høsten 1989.

Før byggeteamet fra USA kom i januar 1990, hadde vi høsten før hatt en ganske omfattende reparasjon på Doulos. Det forteller jeg om her i den første delen av kapittel 86.

Vi hadde planlagt å bruke Doulos til reiser til et par bibeluker og andre besøk i landsbyene langs Marañon og Morona i begynnelsen av 1989 da vi kom tilbake fra Norge. Men da båten ikke var brukt mens vi var borte, ville jeg ta en prøvetur før vi la ut på en lengre reise oppover Morona. Det viste seg at styringen ikke fungerte, og ved nærmere ettersyn så jeg at en del var brukket på den utvendige styringsmekanismen. Manolo fortalte at en stor båt hadde gått veldig nær Doulos da den kjørte forbi, så tauet foran røyk. Dermed ble Doulos presset med bakenden opp mot elvekanten. Antageligvis var det den forbikjøringen som forårsaket ødeleggelsen. Dette hendte mens vi var i Norge, og ble ikke oppdaget før jeg la ut på prøveturen.

Det trengtes nye deler til reparasjonen, og det var også behov for et par andre reservedeler. Dessuten måtte vi få tak i en dyktig mekaniker for å gjøre dette arbeidet. Det var ingen vei utenom å slepe Doulos ned til Iquitos. Men det var hverken tid eller penger til det våren og sommeren 1989. Vi måtte bruke speedbåten og den åpne trebåten til de planlagte besøkene i landsbyene. Som svar på brev til Pym og menigheter, fikk vi i løpet av våren og sommeren støtte fra flere venner og en gave fra  PYM’s Misjonsfond til reparasjon av Doulos. 

Reisen nedover Marañon.

Det ble sent på høsten før vi endelig kunne legge ut fra Betania med Doulos og speedbåten med en 40 hp utenbordsmotor. Vi hadde bundet speedbåten fast på siden bak Doulos for å dytte og styre den store båten ved hjelp av utenbordsmotoren. På denne reisen til Iquitos var Lewi og en ung mann som hjalp oss på Betania, Rusber med meg. Vi skulle dele på vaktene i den lille åpne aluminiums båten for å styre oss trygt nedover elva til Iquitos. Nedstrøms regnet vi med å bruke 4 til 5 dager med kjøring fra tidlig morgen til sen kveld. Speedbåten blir som en stekepanne når sola skinner, og det gjorde den for det meste på denne turen.  Enda godt vi hadde Doulos å søke skygge i når det ikke var vår vakt. Først ved midnatt bandt vi båten fast til et tre ved elvebredden for å få en natts søvn og hvile. Vi var takknemlig for den lille kommunikasjonsradioen vi hadde om bord. Hver morgen hadde vi radiokontakt med Gro hjemme på Betania.

På vei til Iquitos. På de små bildene har vi lagt til på en sandstrand på motsatt side av Iquitos for å gjøre de siste justeringer på motorene før avreise.

Framme i Iquitos.

Det var en strabasiøs og slitsom tur.  Vi var glade og lettet da vi utpå ettermiddagen den femte dagen nådde Iquitos. Vi la til land ved munningen av bielven Nanay nedenfor Iquitos der det lå et par båtverksteder og tørrdokker. Vi fortøyde og låste båten før vi tok en motorsykkeltaxi inn til byen. Matstellet på reisen vår hadde vært ganske enkelt. Vi så virkelig  fram til et godt måltid på en av byens restauranter.  Det er ikke mulig å skrive i detaljer om dagene i Iquitos med jakten på mekaniker, motordeler og alt arbeidet med de to inn/out Volvo motorene, foruten mindre reparasjoner på selve båten i disse ukene i Iquitos. Mens mekanikeren gjorde hovedarbeidet på Doulos, måtte vi andre gå til hånde og skaffe til veie reservedeler og annet som trengtes. Jeg var takknemlig for å ha Lewi og Rusber med i dette arbeidet. Dessuten stod innkjøp av en mengde bygningsmaterialer til Helsesenteret på programmet, blant annet alt som trengtes til takkonstruksjonen og til ytter- og innertak. Mer murstein og sement måtte også kjøpes inn og sendes oppover i rutebåtene.

I mototaxi på en handlerunde. Utsikt over bydelen Belén i Iquitos. Nærmest elva bor folk på flåter. Når Amazonas er lav ligger flåtene på stranda. Ved høyvann flyter de på elva.

Reisen tilbake til Saramiriza.

Gro kom til Iquitos mens vi var der. Hun skulle handle medisiner, matvarer og mye annet.  Bodil var i fullt arbeid på klinikken i Saramiriza, så det var stor etterspørsel av medisiner.  Julehandel til oss og familien Suarez måtte også gjøres, foruten innkjøp av små gaver og søtsaker til julefesten for små og store i kirken. Da hun var ferdig med handelen, var også vi og Doulos klare for avreise.

Det ble et par mindre vellykkede prøveturer som førte til nye justeringer på motorene før vi endelig kunne forlate Iquitos og sette kursen vestover Amazonas og videre opp Marañon med speedbåten på slep.  Vi hadde velfylte matlagre og med Gro som kokk, ble det en ganske annen meny enn på nedturen.  Men reisen tok sin tid oppstrøms med fullastet båt, selv om vi kjørte fra tidlig morgen til sen kveld. En formiddag i desember nådde vi Betania der Bodil og Manolo med lille Daniel tok imot oss.   Vi var alle glade og takknemlige over å være hjemme igjen, og ikke minst over å ha Doulos i kjørbar stand. Jeg gledet meg til å bruke den på de lange reisene til landsbyer langs elvene Marañon og Morona. Vi takket Herren for hans bevarende nåde på den lange og farefulle ferden tur/retur Iquitos.

Besøk til landsbyer for møter og bibelstudier i 1990.

Etter turen vår til Lima i mars 1990 for å hente vår nye Toyota som vi skrev om i kapittel 85, reiste Gro og jeg med Doulos på en lengre tur oppover Morona og nedover Marañon. Denne gangen hadde vi med et opplegg med visning av videokassetter for evangelisering og undervisning, både for barn og voksne. Fra Filadelfia Church i Chicago hadde Lars Svensson leder for byggeteamet, med i bagasjen både et lite lysaggregat, videospiller og TV, foruten videoene på spansk. Dette var noe nytt og spennende og samlet mye folk i landsbyene. Før vi svingte opp Morona, reiste vi videre til «gamle» Tigre Playa (nå Primavera) og landsbyen på den andre siden av elva. Selv om mange av menighetsmedlemmene og andre hadde flyttet fra Tigre Playa, var det enda noen av vennene og naboene igjen på begge disse stedene.

I landsbyene i Morona stoppet vi for møter og salg av medisiner. Sørgelig å se så mange syke; alt fra malaria og lungebetennelse til innvollsmark, amøber og underernæring. Det meste av medisiner tok slutt før reisen var slutt. Isteden var speedbåten vi hadde på slep, nesten full av høner i mangel av bedre egnet sted for dem. Hønene tok vi imot som bytte mot medisiner. Det var lite penger blant folk, og vi måtte få noe inn i medisinkassen som likevel alltid gikk med underskudd. Da vi en kveld la til i en liten landsby i Marañon på vei hjem til Saramiriza, forsvant speedbåten med hele sitt innhold. Det oppdaget vi morgenen etter. Et par ungdommer dro nedover elva med kanoen sin og fant båten med motor strandet på en sandbanke litt nedenfor landsbyen. Motoren var heldigvis på plass, men hønene var borte! Vi var lettet over at speedbåten og motoren ble funnet, og sørget ikke så mye over hønene.

Her er det barnemøte i en mestiso landsby i nedere del av Morona der vi viste en evangelisk video for barn. Lindaura leder i en sang med barna. John styrer Doulos trygt forbi sandbanker og stokker i elva.

Til Pushaga, bielv til Morona i september.

Senere på året var jeg på en ny tur til Morona. Denne gangen var Mike, en ungdom fra menigheten i Saramiriza med meg. Han hadde gått et ti ukers bibelkurs hos en amerikansk misjon jeg kjente i Iquitos.  Vi reiste helt opp til området der Shapra indianerne bor, og stoppet først hos vår venn, høvdingen Tariri i Shoroya. Carlos, Tariris svigersønn og pastor i menigheten der, ble med oss på reisen videre inn til landsbyer i bielven Pushaga.  Der stoppet vi først i Unanchay der vi hadde avtalt med pastoren om noen dager med møter og bibelkurs. Landsbyen hadde en ganske ny videregående skole for shapraungdommer, mest gutter fra landsbyene i området. Det var en glede å treffe igjen mange venner og kjente fra tidligere besøk. 

På velkomstmøtet den kvelden var det mye folk på møtet, mens det bare kom noen få på formiddagens bibeltimer. På ettermiddagens studier kom også lærere og elever fra den videregående skolen, og på kveldsmøtene var det fullt hus. Da viste vi videoene vi hadde med. I løpet av dagene vi var i Unanchay kom mange både unge og eldre fram til forbønn. Det var et sterkt nærvær av Guds Ånd, og mange ville bli frelst. Vi var også en tur til nabolandsbyen og hadde et par møter og framvisning av videoer. Også der var det noen som gav sitt liv til Jesus.

Fra et møte i en annen av landsbyene langs Morona. I noen av landsbyene hadde de bygd enkle kirker etter å ha hatt husmøter de første årene. Dåp i en bielv.

På veien nedover Morona stanset vi i flere landsbyer med grupper av troende. Også på disse stedene viste vi videoene som gav en god framstilling av evangeliet, og  tydeligvis berørte de som var til stede på møtene. Det var ikke få som ønsket forbønn og frelse på denne reisen.  All ære til Jesus!

Bibeluke i San Lorenzo i oktober.

Midt i oktober pakket vi Doulos med alt vi trengte for en ukes bibelkurs i San Lorenzo, foruten bibler, sangbøker og annen kristen litteratur. Gro og Delia, en evangelist og sykepleier fra Huancayo skulle ha et eget kurs for søndagsskolelærere. Utover formiddagen kom også flere andre som hadde lederoppgaver i menigheten i Saramiriza for å være med på bibeluka. Vi stoppet i alle landsbyene mellom Saramiriza og San Lorenzo for å ta med lederne for menigheter og vennegrupper. I Primavera kom også noen av lederne fra menighetene i bielven Potro om bord. Da vi nærmet oss San Lorenzo hadde vi 40 passasjerer som alle skulle til bibeluka.  I årsrapporten for 1990 står det at 127 venner ble døpt i 1990, av dem 22 i Saramiriza.

På vei til og fra Bibeluka i San Lorenzo. Inne i Doulos sitter sykepleier/evangelist Delia og laborant Mirtha. De hadde kommet fra menigheter i fjellet for å arbeide på Helsesenteret.

På velkomstmøtet den kvelden var kirken helt fullsatt av venner fra San Lorenzo, Industrial og små landsbyer ved munningen av Pastaza der Industrial ligger, foruten vi som kom med Doulos.  Det ble opplevelsesrike dager i San Lorenzo. Mange møtte Gud til frelse, fornyelse og åndsdåp.  På bibelstudiene på dagtid var vi samlet en stor gruppe ledere og medarbeidere, mens det var på kveldsmøtene var enda flere til stede. Også i San Lorenzo gjorde de evangeliske videoene stort inntrykk. På denne tiden var TV og film helt ukjent i området. Eva og Rudolf Wilhelm reiste fra Industrial på et års opphold til Norge sommeren 1990, og var derfor ikke til stede på denne bibeluka. Bodil og Manolo Suarez hadde reist til Sverige etter endt periode i juli. Delia kom før de reiste for å avløse Bodil på klinikken og senere jobbe på Helsesenteret.

Til Por Venir, Potro i november. 

Før jeg avslutter fortellingen fra menighetsbesøk og bibeluker, vil jeg referere fra et brev til misjonsvenner i Norge om Bibeluka i Porvenir, Potro: «Sammen med evangelisten Mike fra menigheten i Saramiriza reiste vi i åpen båt, først 5 timer nedover Marañon og deretter 7 timer oppstrøms den smale og svingete Potro. Da vi kom fram til Por Venir, kjentes det godt å strekke bena og rette ryggen etter så mange timer på en trebenk uten ryggstø. Doulos er for stor for den smale, ganske grunne elva Potro.

Bilder fra Potro. Typiske hus i området. Her grilles maten over ilden på kjøkkenet.

Det var 85 innskrevne venner fra Por Venir, Nueva Esperanza og et par andre awajun landsbyer i området.  Herren velsignet, og vi opplevde å se mange blir frelst. I et av kveldsmøtene ble 15 åndsdøpt. Noen ble også døpt.  Lederen i menigheten i Por Venir, var blant de første som ble frelst i Potro som ung gutt, under de første besøkene vi gjorde i Potro fra Tigre Playa. Han er en ivrig sjelevinner. Jeg var glad for å kunne gi ham en mindre båt til reisene. Han har fra før en liten «peki, peki» motor, men hadde bare en liten kano. Vi hjalp han også å overhale motoren mens vi var der.»

Terrorister i Industrial i august 1990.

I slutten av august fikk vi beskjed over radioen fra Wycliffe i Yarina at det hadde vært terrorister fra «Tupac Amaru – MRTA» geriljaen ved misjonens hus i Industrial. De lurte på om jeg kunne ta en tur ned å se til huset. Dette hadde skjedd 19 – 20. august etter at Rudolf og Eva Wilhelm hadde reist til Norge tidligere på sommeren. Jeg kunne ikke reise med det samme da innvielsen av Helsesenteret med alt det innebar av forberedelser og arbeid var bestemt til den 31.august. Men den 3. september dro jeg av sted i speedbåten ned til Industrial. Da jeg la til utenfor kirken og huset til Rudolf og Eva, kom naboene mot meg. Naboene var med i menigheten og var ansvarlig for å se til misjonens område. De fortalte meg alt som hendte de par dagene geriljaen var i Industrial, men jeg velger å dele det Eva skrev om hendelsen senere.

Hun fikk det fortalt fra de samme naboene, men husker nok detaljene bedre enn meg. Slik skriver Eva: «Terroristene fra Tupac Amaru (MRTA) var svært aggressive i våre trakter da. Vaktmannen med familie bodde ved siden av området til misjonen og var ansvarlig. Når dette hendte, var mannen borte, og kona var alene hjemme.En dag kom en kvinne og to menn med våpen i hånd og ville ha nøkkelen til vårt hus. Irene som søsteren heter, svarte: «Jeg har ingen nøkkel. Vi fikk den ikke da misjonærene reiste». En av mennene rettet våpenet mot henne og sa: «Du lyver, gi oss nøkkelen ellers  dreper jeg deg!» Irene svarte: «Du kan drepe meg, men jeg har ingen nøkkel.»  Da skjøt de den store vakthunden, stjal et par høner og en stor hane og forsvant.

Neste morgen kom de tilbake med spørsmål: «Hva er det for et hus? Det hadde så mye kraft!» Irene svarte: «Det er Guds hus!»  De fortalte henne at de hadde kommet tilbake sent på kvelden for å bryte seg inn gjennom bakdøren som vendte mot skogen. Mens de jobbet med å få opp døra, kom et veldig sterkt lys fra skogen rett på dem. De ble blendet av lyset, falt bakover og krøp på knærne derifra. De viste Irene sporene i jorda der de hadde krøpet under en stor hibiskus busk. «Dette huset rører vi ikke mer,» sa før de gikk. Da de hadde forsvunnet, gol hanen som lå bundet bak huset. De hadde visst glemt den i forskrekkelsen.»  Eva avslutter med å henvise til Josva 1.9: «Har jeg ikke befalt deg: Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore.»

Kapitlene 84 og 85 står nederst på kategorien “Helsesenteret i Saramiriza del 1”. Kapitlene 81 og 82 er lagret på kategorien “Reiser til Norge i 1987og i 1990 årene”.

Tittel på bloggen: En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

I Lima og Iquitos januar 1989.

I Lima ble vi noen dager for å ordne nødvendige dokumenter og fornyelse av oppholdstillatelsen etter 1 1/2 år i Norge. Vi kjøpte også Bibler, N.T. og sangbøker etter listen Manolo Suarez hadde sendt oss. Det var så å si tomt i Saramiriza og stor etterspørsel.  Lennart Lindgren inviterte meg til å tale i menigheten i Magdalena søndag formiddag. Der kom to unge jenter bort til oss etter møtet. Vi kjente dem igjen fra menigheter i jungelen, der deres foreldre var blant de første som kom til tro i landsbyene langs Marañon ovenfor Tigre Playa. Jentene hadde reist til Lima for å begynne som hushjelper gjennom en kontakt i Saramiriza. Nå hadde de vært i Lima i et år og fått mer enn nok av bylivet. De ble som så mange andre, utnyttet til tungt arbeid fra morgen til kveld mot svært lite betaling. Jentene ba oss gråtkvalt om å ta dem med tilbake til landsbyene sine. Det ble til at vi ordnet flybilletter så de kunne reise sammen med oss til Iquitos.

Der var det som alltid mange innkjøp som måtte gjøres både av matvarer og medisiner, noe som var lettere sagt enn gjort. Etter å ha lett rundt i butikkene, fikk vi til slutt tak i det viktigste vi trengte. Situasjonen i Peru var veldig urolig og politisk ustabil utover 80-tallet med økende terrorisme fra ulike geriljagrupper.  I 1988 var inflasjonen på 2000%!  Da vi kom fra Norge var det poststreik, mens streikene i toll- og bankvesenet nettopp var avsluttet. Enkelte departement var også i streik. Etter mange hindringer og stengte dører fikk vi til slutt avtalt et møte med direktøren for helsemyndighetene i Loreto fylket.  Møtet viste seg å gi positive resultater, men det skriver vi mer om i neste innlegg på bloggen.

Før vi reiste fra Iquitos, var vi på en kennel der vi kjøpte en ny schæferhund. Jentene som var med oss fra Lima, ble til stor hjelp med å passe valpen Elka på rutebåten opp til Saramiriza. Vi så dem vel om bord den dagen båten skulle starte på sin fem døgns lange ferd oppover elva. Da var alle kassene med innkjøp i Lima og i Iquitos lastet om bord dagen før. Vi var takknemlige for plassene vi hadde fått kjøpt til sjøflyet som skulle ta oss til Saramiriza et par dager etter, og for at flyet gikk den dagen det skulle!

Tilbake på Betania.

Menigheten i Saramiriza hadde vokst mens vi var i Norge, og det ble dåp på flere steder utover året. Maria og Isidro Villavicencio hadde gjort et godt arbeid sammen med Bodil og Manolo Suarez, og også i månedene de var alene mens Suarez var i Sverige. Manolo og Bodil var tilbake og i fullt arbeid både i menigheten og i helsearbeidet. Lille Daniel var frisk og så ut til å trives på Betania og med den gode omsorgen han fikk av Auristela, en ung jente som hjalp dem med babyen og ellers med litt husarbeid. Det gjorde at Bodil kunne reise opp til Saramiriza og ta imot alle som søkte hennes hjelp på klinikken.

Bodil og Manolo med Daniel på vei til Saramiriza. Daniel likte å se på livet ved elva.

Vi spurte en av jentene som var med oss fra Lima, Lindaura fra San Juan, om hun ville hjelpe oss med husarbeidet. Hun ble veldig glad for tilbudet og var til stor hjelp for oss i årene framover. Samtidig fikk hun hjelp av oss, først til å fullføre grunnskolen og deretter gikk hun videregående på ettermiddagstid i Saramiriza. Hun var ivrig med i søndagsskolen og andre oppgaver i kirken sammen med Auristela.

Bibeluker for barn og voksne.

I mars før skolen startet nytt skoleår etter ferien, ble det for første gang arrangert en bibeluke for barn i Saramiriza.  Vi hadde egentlig ikke hatt nok tid til forberedelser. Likevel gikk vi ut med innbydelser til denne feriebibelskolen. Gro og hennes medhjelpere var spente mandag morgen da den skulle begynne. Første dagen kom det 60 barn, den andre dagen 80, og det antallet holdt seg resten uka. Det var undervisning, sang og aktiviteter hele formiddagen, avbrutt av et frikvarter med kjeks og saft og lek – stor begeistring blant barna! De øvde inn et drama, bibelvers og sanger som barna framførte søndag kveld. Foreldrene var innbudt til avslutningen. Det var full kirke. Mange besøkte kirken for første gang den kvelden, og fikk høre evangeliet gjennom framføringen fra barna.

Det store bildet og et av de små er fra feriebibelskolen. Lindaura og Auristela med andre hjalp til hele uka. På et av bildene viser jentene søndagskolelærere og andre bruken av dukketeater i barnearbeidet.

I et fellesbrev til venner i Norge den 22.3 skriver vi følgende: «Søndag kveld den 26.februar var det velkomstmøte for den årlige bibeluka. Kirken var fullsatt, dvs. ca.200 personer. Det kom 60 representanter fra 17 landsbyer for å delta. I alt var det 140 venner inkludert mange fra Saramiriza, som trofast møtte opp til fem bibeltimer daglig, bønnemøte hver morgen og kveldsmøter. Misjonær Gunnar Vervik hadde hovedansvaret for undervisningen. Han talte med stor inspirasjon, og tilhørerne fulgte godt med. Undervisningen ble til stor velsignelse for alle som var samlet. Gunnar var også med på bibelukene i San Lorenzo og Industrial der Eva og Rudolf Wilhelm arbeidet etter flyttingen til Industrial fra Tigre Playa i 1984. På disse stedene var det samlet ca. 180 venner til bibelstudiene. Gunnar Vervik var denne gangen bare på et tre måneder langt besøk i Peru.» 

Ny Bibeluke i Saramiriza i oktober 1989.

I en misjonshilsen 3.11 skriver vi: “For snart to uker siden avsluttet vi konferansen og bibelstudiene for søndagskolelærere og menighetsledere i distriktet. I alt var det samlet 45 ledere, både menn og kvinner fra 22 landsbyer langs 7 elver, inkludert nedre eller østre del av distriktet vi arbeider i. Misjonær Rudolf Wilhelm kom fra Industrial lengst øst, og sammen med ham var 7 ledere fra San Lorenzo, Industrial og andre landsbyer i det området. Pastoren i menigheten i Tarma der vi arbeidet de to første årene i Peru, var invitert som bibellærer. Han underviste også på bibelstudier og møter nesten hver kveld, først en uke i Industrial og deretter i San Lorenzo før han kom til Saramiriza.

Søndagskolelærerne hadde sitt eget kurs parallelt med kurset for ledere. Vi hadde to felles timer pr.dag, mens Gro underviste barnearbeiderne de øvrige timene. Vi fikk låne adventistkirken på dagtid fra mandag til fredag. Hver kveld var det møter. Mange ufrelste kom innom, og det var flere som gav til kjenne at de ville ta imot Jesus som sin frelser. Noen ser vi aldri igjen, mens andre kommer trofast til møtene og vil bli døpt.” Så langt fra dette brevet. Adventistkirken var ganske ny. Startet av adventister blant de mange som fant veien inn til jungelen da oljeselskapene begynte sin virksomhet.

John underviser på bibeluka i San Lorenzo. På de små bildene sees ivrige studenter på bibeluka for ledere i Saramiriza. Rudolf på talerstolen i kirken der.

Fernando Cunayape.

Første gang vi traff Fernando var høsten 1969, da vi hele familien var på reise med den første husbåten vår «El Sembrador». Vi hadde lagt til i landsbyen Puerto America som ligger i munningen av Morona, der den renner ut i den store elven Marañon. Vi hadde besøkt flere hus og delt ut traktater. Jeg hadde tatt fram trekkspillet, og vi hadde et enkelt friluftsmøte på den åpne plassen ved elven. Mange kom for å høre, ikke minst barna. En av dem som virket veldig interessert, var en gutt på 10 -11 år. Jeg gav han et Johannes evangelium. Gutten var Fernando.  Dette fortalte han meg mange år senere da vi møttes i Saramiriza.

Det var da han og kona hans, Rosa kom på møte i kirken i Saramiriza. Da gav de sine liv til Jesus, tror det var allerede i 1986.  De hadde flyttet til Saramiriza sammen med Fernandos foreldre. Han far var alkoholiker, og det skapte vanskeligheter for familien, som i mange andre familier med samme problem. Fernando var ivrig etter å tjene Jesus, og han var ofte med på evangeliseringsreiser til landsbyene langs elvene. Etter hvert ble han også brukt som motorist på menighetens båt.

En dag kom Fernandos far i krangel med en annen mann. De var begge fulle, og det endte med at Fernandos far ble stukket med kniv og døde. Det var ikke noe politi eller noen juridisk myndighet i Saramiriza den gangen, så det fikk ingen følger for drapsmannen som rømte til åkeren sin inne i jungelen. Flere måneder etter denne hendelsen hadde vi friluftsmøte i Saramiriza, og blant alle som kom for å høre, var mannen som hadde drept Fernandos far. Han var som vanlig ganske beruset.  Jeg kjente han igjen der han satt i veikanten og gråt. Fernando gikk fram til ham, la armen sin rundt ham og bad for ham.

Et bilde fra et friluftsmøte i Saramiriza på slutten av 1980-tallet. Fernando og hans kone, Rosa med et av barna på denne tiden. Rosa døde i 2014 etter en lengre tids sykeleie. Nå er hun i paradis med Jesus.

Jeg ble grepet av kjærligheten Fernando viste denne mannen som hadde drept hans egen far. Som tiden gikk,  fikk Fernando mer ansvar i menigheten. Etter at vi kom fra Norge i 1989, begynte han selv å reise og besøke vennegrupper på andre steder for møter og bibelstudier, oftest sammen med et par andre unge i menigheten. 

Fernando på bibeluke i Awajun landsbyen Kaupan – Et under skjer.

Allerede i 1973 besøkte vi Kaupan og et par andre landsbyer langs bielva Cahuapanas og forkynte evangeliet.  I 1975 ble de første seks døpt i Kaupan, og menigheten der ble grunnlagt. I årene som fulgte, på tross av vanskeligheter og motstand fra trollmannen i området, var det mange som ville følge Jesus og bli døpt. På midten av 1980 tallet ble det ved egen innsats og hjelp fra Norge, bygget en ny og større kirke av utsagde trematerialer og tak av bølgeblikk.

Fernando og et par andre fra menigheten i Saramiriza besøkte vennene i Kaupan for en bibeluke våren 1990. Mange var samlet til studiene. En kvinne hadde en svulsts som var godt synlig på magen. Hun hadde vært til behandling på klinikken i San Lorenzo, men var sendt hjem for å dø. Det var ikke noe mer de kunne gjøre for henne. Hun kom til møtene, og Fernando følte for å be for henne. Han spurte om hun ville ha forbønn, noe hun var positiv til. Fernando la sin hånd på svulsten og bad til Gud om helbredelse. Da kjente han at kulen ble borte under hånden sin! Kvinnen selv sa at hun kjente ikke noe mer til svulsten, og priste Gud i takknemlighet. Mange møtte Gud til frelse og fornyelse i løpet av bibeluka.

På det store bildet sees Fernando og Rosa på besøk i menigheten i Kaupan ved en senere anledning. Det samme viser et av de små bildene.

En av dem som hørte om dette underet, var en beryktet trolldoktor som bodde i en landsby lengre ned langs elven. Da han hørte hva som hadde skjedd i Kaupan, sendte han bud om at han ville komme på møtet neste dag. Folk var redd for han, og ville ikke at han skulle komme. Men Fernando mente at de skulle la trolldoktoren komme for å høre evangeliet. Neste dag kom trolldoktoren med et par av sine voksne sønner. Han og de som kom med han, satte seg på første benk og lyttet til talen som ble oversatt til awajun og til sangen på hans eget språk.  Han ble sterkt berørt av Guds ånd og falt ned fra benken. Hele menigheten bad for ham sammen med Fernando. Etter en lang kamp, ble han løst fra åndsmaktene han var bundet av. Han sa selv at nå reiser jeg hjem som et nytt menneske.  Ved senere besøk viste det seg at han stadig vitnet om sin opplevelse og oppmuntret folket i landsbyen sin til å lese Guds ord som var oversatt til awajun av Wycliffe bibeloversettere.  Etter hvert ble det en gruppe troende også på det stedet. Fernando var til stor velsignelse som evangelist og som medarbeider i menigheten i Saramiriza i mange år.

Årsmøte i AIPA.

Fernando, Manolo og jeg reiste til årsmøtet i AIPA som i 1989 ble holdt i Huancayo der de svenske pionermisjonærene Brita og Per Anderås hadde startet arbeid og menighet for over 25 år siden. AIPA er sammenslutningen av selvstendige pinsemenigheter som ble startet ut fra arbeidet svensk og norsk misjon begynte i Peru på 1950-60 tallet. Vi var samlet 45 representanter fra menighetene foruten misjonærer. Det var gledelig å høre rapporter fra de ulike stedene. Guds verk går fram, og arbeidet blir stadig mer nasjonalisert gjennom flere peruanske menn og kvinner som ønsker å tjene Herren.  Det var særlig gripende å høre representantene fra Ayacucho fortelle om forfølgelse og drap på kristne i det området. Men likevel vokser menighetene og mange gir sitt liv til Jesus. Ayacucho var i mange år sentrum for den største gerilja organisasjonen i Peru, “Lysende sti”. I årene som fulgte, ble mange pastorer drept, og kirker brent i disse fjellbyene. Dette førte til stor tilstrømming av folk fra landsbyene i fjellet til kystbyene, og særlig til Lima. Mange av slumområdene utenfor Lima kom til i disse årene. 

Elektrisk ål i Betania.

Inne i jungelen et stykke bak huset vårt i Betania ved Saramiriza, var det et lite vann som var formet etter at elven en gang hadde hatt sitt løp her.  Det var bare ca. 20 meter bredt og 80 – meter langt. Etter høyvann i elva og oversvømmelse av de lavere delene av jungelen, ble det ofte igjen en del fisk i denne sjøen. To kristne ungdommer som bodde på Betania noen måneder for å hjelpe oss med å rydde åker for bananer og maniok, bestemte seg for å prøve lykken og dro på fiske med “tarafa” i denne sjøen. De så at vannet var opprørt og forstod at her var det fisk, kanskje til og med en stor fisk.  De kastet ut garnet, men fikk ikke noe fra land. Da bestemte de seg for å dra garnet fra en side av vannet til den andre mens en av dem vasset ut i. Sjøen var bare en drøy meter dyp på det dypeste.

Små vann i den tette jungelen, ofte dannet av tidligere elveløp. På det ene bildet sees en “tarafa”, garnet guttene brukte.

Den ene av guttene, gikk ute i vannet ,mens han dro garnet etter seg. Plutselig merket gutten som gikk i strandkanten og holdt i den andre enden av garnet, et elektrisk støt i føttene. Raskt så han opp og bort på sin kamerat ute i sjøen.  Han hadde falt framover i vannet, og lå med hodet delvis under vann. Hva hadde hendt? Gutten på land kastet fra seg garnet, og var klar til å gå ut i vannet og redde kameraten sin.  Men da så han en stor,tykk elektrisk ål, skli over nakken på kameraten. Det utløste det ene elektriske støtet etter det andre som gjorde at kameratens kroppen ristet kraftig. Han var tydeligvis bevisstløs. Gutten på land vågde seg ikke ut i vannet av frykt for angrep fra ålen slik at de begge ville bli bevisstløse og drukne. Før han fikk summet seg til å be eller rope, hendte det noe ute i vannet.

Han så at den bevistløse fiskeren der ute i sjøen, liksom ble løftet opp av vannet og inn på land mens ålen forsvant! Da gutten kom til seg selv, etter å ha fått opp en masse gjørmevann av luftveiene, fortalte han at han hadde kjent et par store hender som tok et hardt tak i skuldrene hans. Hendene løftet ham opp på land!  Ungdommene fortalte oss det som hadde hendt da de kom tilbake fra turen inn til sjøen. Enda med skrekken sittende i kroppen, var de begge ganske skjelvende. De var sikre på at Gud hadde sendt en engel og reddet gutten. Opplevelsen de hadde, kan heller ikke vi forklare på noen annen måte. Vi takket Gud for underet som reddet livet til denne ungdommen. 

En til to uker senere kom onkelen til den ene av guttene på besøk.  Han hadde hørt om hendelsen, og nå ville han fange den elektriske ålen og ta livet av den. Onkelen gikk sammen med en venn inn til sjøen. De hadde ikke annen bevepning enn sine store “machetes” -jungelkniver. Da var vannstanden gått ned, og det var lettere å få tak i ålen. Det hadde likevel ikke vært lett, men de fikk drept den og kom tilbake med den døde ålen. Den ble tilberedt slik de koker vanlige åler. Vi fikk en del av den, men den smakte ikke godt. Kjøttet hadde en merkelig konsistens, og ved nakken var den full av små, kvasse bein på kryss og tvers. Jeg har lest at det visstnok er de beina som skaper elektrisiteten.