Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kp.80 står øverst av to innlegg på kategorien “Helsearbeid”, mens kp.76 står nederst på den kategorien.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Fra en artikkel til Korsets Seier våren -87 med tillegg.

Reisen til bibeluka i Limón Poza i Yurapaga.

Sola står lavt på himmelen. Snart går den ned bak de høye trærne som står tett på begge sider av den smale elva. Den lille utenbordsmotoren på 14 hp durer jevnt og trutt. Siden sola stod høyt på himmelen har den ført meg, først et par timers reise nedover den brede Marañon elven, og nå oppover den smale og svingete bielva Apaga. Farkosten er en liten aluminiums pram, tre og halv meter lang og en meter bred. Den ligger dypt i vannet, lastet som den er med Bibler og bibeldeler, foruten meg selv og nødvendig utstyr. Det vil si litt klær, sengetøy, et myggnett og en tynn skumgummi madrass.  Jeg har også med medisiner og Nye Testamenter på awajun språket. For ikke å glemme bensin til reisen fram og tilbake. Testamentene hadde vi kjøpt gjennom Wycliffe.

Etter flere timers kjøring oppdaget jeg at det røyk av motoren. Det viste seg at vannpumpa til kjølevannet hadde sluttet å virke. Jeg rodde inn til kanten av elva. Men det var høyvann, og skogen stod under vann. Jeg bandt båten fast til et tre, og tok motoren inn i båten. På slike reiser har jeg alltid en del verktøy med meg.  Klok av skade, hadde jeg også med en ny vannpumpe. Det var et svakt punkt på disse motorene. Etter en del strev fikk jeg tatt ut den gamle pumpa og satt inn den nye før jeg kunne fortsette reisen.  Jeg når likevel ikke reisens mål Limón Poza, i dag. Men før sola går ned, ser jeg landsbyen Atahualpa dukke fram bak en sving. Da er det mulig å få et palmetak å sove under, og litt kveldsmat bestående av maniok og bananer, og kanskje et egg eller to. Noen overhengende fare er det egentlig ikke, for det er enda en skive igjen av matpakka og litt kaffe på termosen.

Det minste bildet viser bielva Apaga ved lavvann. Det tar tid å kjøre oppover en elv som nesten slynger seg rundt seg selv. Indianerfamilien skal ut på reise i sin kano.

Overnatting i Atahualpa.

I landsbyen blir jeg godt mottatt. Praten går livlig rundt meg, men min kjennskap til awajun språket er ikke god nok til at jeg oppfatter hva de sier. Etter flere år med skole på både awajun og spansk, er det mange som snakker ganske bra spansk. Både Gunnar Vervik og jeg hadde tidligere besøkt Atahualpa og et par av de andre landsbyene i Apaga og bielven Yurapaga. Det var i perioden før vi reiste til Norge sommeren 1980. Pancho, en av lederne hadde da vært på Tigre Playa og bedt oss komme å besøke dem for møter og bibelstudier. Det var flere som i den tiden tok imot evangeliet, og noen ble også døpt. Martha de Jong og Gro var også på et besøk i Atahualpa i forbindelse med statens vaksinasjonsprogram. Det var i mai 1980, og er beskrevet i et tidligere innlegg på bloggen. Jaars fly tok dem med fra Tigre Playa til Yurapaga, der flyet landet på elva. De slapp med en kort båttur fra landingsstedet til landsbyen.

Jeg får overnatte hos pastoren i landsbyens kirke. Han kan fortelle om stor åpenhet for evangeliet, og nesten tretti døpte i løpet av det siste året. Det viser seg at han er en av elevene på det tre måneder lange bibelkurset som de selv har tatt initiativet til. Kurset holdes i landsbyen Limón Poza som er målet for min reise. Jeg ble invitert dit for å undervise en måned, noe som alle mine gjøremål og avtaler gjorde umulig. Det kunne ikke bli mer enn en uke. De ønsket undervisning om den Hellige Ånd og dens betydning for oss i dag.  Både menighetene i Atahualpa og i Limón Poza var nå tilknyttet den sveitsiske indianermisjonen (SIM) som hadde sin base i Cashibo Cocha ved Pucallpa. Der hadde han og et par andre pastorer gått på SIMs bibelskole. 

Her ser vi typiske hus i en awajun landsby og ildsted som brukes av de fleste i jungelen. Tresorten capirona brenner godt og lenge. Flere og flere bytter ut hjemmelagede gryter av leire med moderne kjeler.

Mens husverten prater, og hans kone koker kveldsmaten, ruller jeg ut madrassen, og henger opp myggnettet. Motoren synes enda å dure i ørene, der jeg strekker meg ut på madrassen. Et ganske enkelt leie, men det føles nesten luksuriøst etter å ha sittet flere timer rett opp og ned i den lille prammen i stekende sol. Snart er maten ferdig, og vi har en hyggelig stund med prat og god mat. Men jeg var trøtt etter den lange reisen, så det drøyer ikke lenge før jeg finner min plass under myggnettet. En takkebønn stiger opp til vår himmelske Far før søvnen tar overhånd, og dagen tar slutt. Neste dag fortsetter reisen enda et par timer før jeg når Limón Poza der studiene allerede er i gang. Min husvert ror i kanoen sin opp til landsbyen.

I landsbyen Limón Poza.

Det er gått fem dager siden kvelden i Atahualpa og ankomsten til Limón Poza. Jeg våkner opp til lyden av barnegråt, hundebjeffing, roping og prating. Det har vært en heller urolig natt som de fleste siden jeg kom. Jeg deler hus, eller rettere sagt tak med mange av de rundt 20 elevene som er samlet fra forskjellige awajun landsbyer. Noen har hele familien med, og med mange små barn har natten flere lyder enn jungelens eget orkester. Men hva gjør det når hjertet fylles av glede over å få dele Guds ord med disse unge menn, som hungrer etter større kunnskap i ordet og tørster etter en fylde av den Hellige Ånds kraft i sine liv. Time etter time sitter de og lytter, mens de noterer bibelsteder, og nøkkelsetninger, bare avbrutt av stunder med lovsang og bønn mens vi strekker på støle lemmer.

De to faste lærerne og initiativtakerne til kurset, er awajun og har vokst opp langs disse bielvene. De har gått fire årskurs, hvert på fire måneder på bibelskolen til den sveitsiske misjonen. SIM tar imot indianere fra forskjellige steder i Perus jungel, og de samarbeider med Jaars og SAM, begge organisasjoner som har småfly og flyvere og samarbeider med Wycliffe, SIM og andre misjoner i Perus enorme jungelområde.

Overnatting på i rad og rekke på gulvet laget av oppsplittete palmestammer. Det store bildet: Her føler vi oss velkommen!

Jeg kryper fram fra myggnettet denne lørdagen, og ser over på kursstedet vårt. Det minner mildt sagt lite om steder som vanligvis har denne betegnelsen. Et stort palmetak og jordgulv er det hele. Benker og bord er påler banket ned i jorden, og tvert over disse er det bundet oppkuttede palmestammer. Det er slik mange av skolene i jungelen er utsyrt, og det tjener sitt formål. For min del er det siste kursdag, men jeg har lovet å være til i morgen og tale på søndagens to møter. 

Frokosten er klar, og vi spiser den sedvanlige menyen for alle dagens måltider, kokte maniok og bananer. Et par ganger har det i tillegg vært kokt småfisk. Noen småfisker blir pakket inn i blader og stekt over glørne. Jeg har et par ganger fått kokt egg, og en dag fikk jeg en kokt irrgrønn frosk. Tydeligvis ment som en spesiell gave til gjestelæreren! Ingen kan si at elever og lærere er samlet for matens skyld. Mens vi sitter og spiser, kommer en mann løpende og roper at han har sett spor etter et beltedyr som hadde gravd seg ned. Noen er allerede i gang med å grave opp den lange tunellen. Jakten pågår i flere timer, før dyret endelig ble fanget. Nå viste det seg at beltedyret hadde to nesten voksne unger,så det ble en stor fangst. Det var stor glede i leiren over å få kjøtt til middag.

Den siste dagen i Limón Poza er preget av bønn og innvielse. Hovedtemaet for undervisningen denne uka har vært Den Hellig Ånd, og undervisningen har skapt en stor lengsel etter å oppleve Åndens dåp og utrustning til tjeneste. Flere av landsbyens befolkning er med denne dagen. Vi gleder oss over Herrens nærvær, og det Han gjør blant disse menneskene som lever langt inne i de store skogene.Vi kan si med Peter: «Herren gjør i sannhet ikke forskjell på folk.» Etter avsluttende møter på søndag, reiste jeg hjemover mandag morgen. Jeg var innom og hilste på vennene i Vencedor, San Juan og Ugarte på turen oppover Marañon før jeg la til på Betania utpå ettermiddagen.

Det ble ofte lange reiser og mange timer i speedbåt. Dette er ikke den lille aluminiumsprammen jeg brukte til Apaga, men vi har ikke bilde av den. Vanlige farkoster i landsbyen, Ugarte i Marañon.

Bibeluker i San Lorenzo og Saramiriza.

Et par uker etter bibeluka i Limón Poza reiste jeg i speedbåten sammen med Bodil og Manolo til den planlagte bibeluka i San Lorenzo, den største landsbyen i området. Pastoren som skulle ha kommet fra Lima for å hjelpe til med undervisningen både i San Lorenzo og uka etter i Saramiriza, ble forhindret fra å komme. Det ble da ekstra mye på meg, selv om Manolo og Bodil også hadde noen timer. Flere av de tilreisende lederne tok ansvar for å lede og tale i kveldsmøtene. Det ble til stor velsignelse både for dem og for oss som hørte på. Misjonærene Eva og Rudolf Wilhelm reiste til Norge sommeren 1986 og var ventet tilbake i september -87. Derfor var ikke de til stede, men det var naboen og lederen i menigheten i Industrial. Han så etter huset deres og hadde ansvar for menighetsarbeidet i Industrial i deres fravær. Det var over 70 deltagere som kom fra ti -tolv landsbyer i nedre del av distriktet, inkludert lederskapet i menigheten i San Lorenzo.

Da vi kom hjem mandagen etter, var det bare tid til middag og en liten hvil før Gro og jeg kjørte opp til Saramiriza. Der var det velkomstmøte for bibeluka for den øvre del av distriktet den kvelden.  Representanter fra tolv menigheter og vennegrupper i Marañon, inkludert Saramiriza, og fra Potro og Morona var samlet. Tilsammen 75 deltagere som nå skulle ta del i fem timers daglig undervisning og møter hver kveld. På møtene kom mange fra menigheten og folk ellers i Saramiriza, slik vi også opplevde i San Lorenzo. På formiddagsmøtet søndag delte vi nattverden. Det ble en herlig stund der vi kjente en sterk berøring av den Hellige Ånd.

På avslutningsmøtet senere den dagen var kirken helt fullsatt. Vi måtte låne ekstra benker og stoler for å få plass til alle. På slutten av møtet ble det invitert til forbønn. Mange kom fram og bøyde kne på begge sider av talerstolen. De søkte forbønn for ulike behov. Noen var syke og ba om Guds inngrep. Det ble en lang bønn- og lovprisningstund som nok hørtes lang vei. Vi vet at Gud møtte mange til fornyelse, og noen til frelse og til helbredelse denne siste kvelden av bibeluka. Dagen etter reiste deltagerne glade hjem til sine landsbyer. Noen i kanoer, og andre i små farkoster med pequi motor.  Det hadde vært en festuke for de troende i distriktet.

Glede, takknemlighet og tro til Herren fylte våre hjerter, når vi så flere av de ledende brødre i virksomhet. Vi ser tilbake, og husker på deres første famlende skritt på himmelveien. Herren gjør under, han frelser, utfrir, restaurerer og utruster. Han gjør det samme i store byer og i små landsbyer der mennesker åpner seg for Ham. Herren ser fremdeles ikke til det ytre, på det mennesker ser, men han ser til hjertet.

Bibelkurs i Pampa Silva, Perene.

Før de tre bibelukene i jungelen våren 1987, var Gro og jeg i Pampa Silva, Perene. Misjonær Liv Haug hadde invitert oss til å være med å undervise på bibelkurset i januar. Hun har i flere år arbeidet i Perenedalen, og nå sammen med misjonærene Hanne Miriam og Tor Inge Andersen. Vi hadde også tidligere vært i Pampa Silva og undervist på bibelkurs.

I et brev til venner i Norge datert 26. januar-87 skriver jeg litt om dette besøket: «Denne gangen sender vi vår misjonshilsen fra Perenedalen i Chanchamayo. Vi kom hit for å delta som lærere på bibelkurset i menigheten. Vi var med den siste uka, og i går var det avslutning av kurset. Vi har hatt noen velsignede dager her og fått oppleve Herrens nærvær. Noen ungdommer er blitt åndsdøpt, og vi har bedt med frelsessøkende på kveldsmøtene.”

Gro og Liv ved Liv’s jeep utenfor misjonærboligen og kirken i Perene. Barna synger på søndagsskolen/formiddagsmøtet i kirken. Stort bilde av Machu Pichu på veggen bak.

Jeg fortsetter i brevet: “Herfra går reisen opp til Tarma der vi skal besøke menigheten. Det gleder vi oss til.  Mange år er gått siden vi var der sist. Vi bodde i Tarma de to første årene i Peru. Der arbeidet vi i menigheten «Casa de Oración» som ble grunnlagt av de svenske misjonærene Brita og Per Anderås. Etter dem var misjonærene Boyan og Lennart Lindgren i Tarma flere år før vi avløste dem på nyåret 1967 da de reiste til Sverige. Denne gangen blir vi bare over helgen før vi kjører med buss videre til Huancayo for å delta i misjonens (AIPAs) årskonferanse. Derfra skal vi kjøre med Liv til Lima for å hente våre visa som vi hadde levert til fornyelse før turen til bibelkurset i Perene. Fra Lima setter vi kursen hjemover til en mengde oppgaver som venter oss, blant annet tre bibeluker og bygging av den nye kirken i Saramiriza.» Dette har vi allerede skrevet om i begynnelsen av dette innlegget.

Gro har undervist, og elevene har en prøve om timens tema. Det andre bildet viser følgende: På veien opp til Tarma hadde det gått et ras, og veien var stengt. Vi måtte bære vår bagasje og gå tre timer på en geitesti som gikk langt ned i dalen, nedenfor rasstedet, for så å klatre opp igjen til veien.

Både Gro og jeg jeg var ganske så slitne, da vi endelig fikk kjøre med en bil derfra til Tarma. Det er tynn luft på nærmere 3000 m.o.h. Det var ikke vi vant til lenger, og kjente høyden godt etter “fjellklatringen”. Men vi ble i alle fall ikke høydesyke. Vi var glad for at det ikke var noe møte den kvelden. Det var godt å ta det med ro på hotellet etter dagens strabaser.

Kp.79 står ovenfor dette kapitlet på samme kategori “Menighetsarbeid i Saramiriza”. Kp. 77 står øverst på “Båtliv og reiser”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Menigheten i Saramiriza.

Vi har i tidligere innlegg på bloggen skrevet om Saramiriza og våre første besøk der på siste halvdel av 1970-tallet.  Den lille gruppen av troende vokste sakte men sikkert etter hvert som landsbyen fikk flere innbyggere da den ble et senter for oljevirksomheten i området. Noen av vennene kom til bibelukene på Tigre Playa, og både jeg og Rudolf Wilhelm besøkte Saramiriza samtidig som vi hadde møter i Borja og de øvrige landsbyene oppover Marañon.  Da vi flyttet opp til Betania ved Saramiriza på nyåret 1985, hadde vennene bygd en liten palmekirke ganske sentralt i landsbyen. Juan Miguel Flores var en av de første som tok imot evangeliet i Saramiriza, og var nå leder for gruppen av de troende der.  Det var av han vi fikk tomt på Betania.  Like nedenfor vår tomt hadde Juan Miguel sin åker med bananer, maniok og mais.

Den 13. februar 1986 ble menigheten «Iglesia Evangelica Casa de Oración» (Den evangeliske kirken “Bedehuset”) dannet med 23 døpte medlemmer. Det var en gripende stund da vi for første gang i Saramiriza hadde nattverd sammen. Senere i samme måned var det dåp to ganger i Saramiriza, og menigheten økte raskt med ni nye medlemmer. Vi hadde ikke tenkt at vi skulle bruke så mye tid i Saramiriza som det viste seg å bli. Men i og med at vi bodde nær landsbyen, ble det mulig å være med å tale og undervise både på møter på søndager og ellers i uka slik som vi tidligere hadde gjort på Tigre Playa. Vi var også på reiser til vennegruppene i landsbyene langs Marañon og i nedre del av Morona, samtidig som vi arbeidet med byggingen på Betania. Søndager kjørte vi ofte med speedbåten til nabolandsbyer for å ha møte på formiddagen, mens vi var med i Saramiriza på kvelden. Der var det søndagsskole for barn og voksne på formiddagen og møte på kvelden. På kveldsmøtene kom mange fra landsbyen for å høre Guds ord i sang og tale.

Kirken i landsbyen San Juan slik den så ut på 80-tallet. Juan Miguel på talerstolen i kirken i Saramiriza i 1986.

Forsterkning i arbeidet – Evangelist Isidro Villavicencio fra Lima.

Isidro var fra menigheten i Magdalena i Lima som misjonærene Lindgren hadde grunnlagt. Han var ivirig med på friluftsmøter og bibelsalg, foruten andre oppgaver i menigheten der. Vi kjente Isidro fra besøk i Lima. For oss var det en glede å høre at han gjene ville komme til Saramiriza for å hjelpe til i arbeidet.  Han kom den 20. februar 1986 med det samme Jaars flyet som våre amerikanske venner reiste med tilbake til Yarina. Isidro ble til stor velsignelse både for menigheten i Saramiriza og i andre landsbyer han besøkte. Lengst tid var han i Borja der vennene var veldig takknemlig for de ukene han var der. 

Etter Borja var han et par uker i Betel (tidligere Sappo Playa) og i San Juan. I begge disse landsbyene hadde de troende bygd palmekirker der de samlet seg til møter og bibelundervisning nesten daglig i den tiden Isidro besøkte dem.  Med Doulos reiste vi sammen til Tigre Playa, Puerto America og et par andre vennegrupper i nedre del av Morona. I mai måned reiste jeg til Chulucanas for å hente en større lysmotor som ville gi bedre strømtilførsel til gjerdesaga og andre elektriske verktøy. Motoren kjøpte vi brukt av den svenske misjonæren Göran Olsson. I Chulucanas talte jeg på noen møter i hovedkirken og på et par av de mange utpostene.  Isidro hjalp til i arbeidet i menigheten i Saramiriza mens jeg var på denne reisen. Han var heller ikke redd for å være med i praktisk arbeid på bygg eller i åker på stedene han besøkte. I begynnelsen av juni, etter over tre måneder i jungelen, reiste han tilbake til Lima.

Evangelist Isidro Villavicencio var til stor velsignelse i arbeidet. Han var mye i Borja. Maria kom sammen med Isidro til Saramiriza som nygifte i 1988.

Isidro kom på et nytt besøk til Saramiriza i april 1987 og ble også denne gangen til stor hjelp og velsignelse. Da hjalp han til med dugnaden på kirkebygget noen dager før han besøkte Borja og andre landsbyer langs Marañon en tid framover. Han kunne ikke bli så lenge som sist, for nå var det ikke lenge til det planlagte bryllupet med forloveden Maria.  I begynnelsen av 1988 kom de sammen til Saramiriza der de var nesten hele det året.

Forsterkning i arbeidet – Velkomst for misjonærene Bodil og Manolo fra Sverige.

I innlegget “Helsearbeid i Saramiriza” skrev vi om de gode nyhetene fra Sverige i begynnelsen av 1986. Sykepleier Bodil Karlsson Suarez og hennes spanske mann Manolo Suarez hadde avsluttet et år på en bibelskole i Spania. I løpet av året la det seg til rette med utsender og underhold for dem gjennom menigheten de tilhørte i Varberg og PMU (Pingstmisjonens U-landshjelp) i Sverige. Bodil skulle ta seg av helsearbeidet mens Manolo skulle støtte både menighetsarbeidet og legge til rette praktisk for en klinikk, først på Betania og senere i Saramiriza. Vi for vår del brukte all ledig tid til å få ferdig huset og leiligheten i 1.etasje innen de skulle komme.  Vi fikk også kjøpt noen brukte møbler til dem av en misjonær i Iquitos som reiste hjem til Statene.

Bodil og Manolo ble til stor hjelp i arbeidet. Manolo hilser menigheten i Saramiriza på velkomstmøtet.

Dermed var det viktigste på plass da de kom til Betania med fly fra Wycliffe basen i Yarina den 5.november 1986. Alt var nytt og ukjent for dem, men de tilpasset seg fort og fant seg til rette. For Manolo var spansk morsmålet, og Bodil snakket også godt spansk slik at de fra første stund kunne kommunisere med folk i området. Befolkningen i Saramiriza og i de fleste landsbyene langs Marañon var spansktalende. Det ble holdt en fin velkomstfest for dem i kirken i Saramiriza. De ble godt mottatt av vennene i menigheten.

Besøk til landsbyer og menigheter i Marañon, Potro og Morona.

Manolo og Bodil ville gjerne bli kjent i området og se noe av arbeidet utenom Saramiriza. Gro og jeg planla å reise til Norge etter vår fjerde periode i slutten av mai påfølgende år, og timeplanen utover våren 1987 var ganske fullpakket.  Dermed bestemte vi oss for å reise allerede den 25.11 til noen av landsbyene nedover Marañon helt til Tigre Playa og samtidig besøke menighetene i Potro og noen av vennegruppene i Morona. Gro ble igjen på Betania sammen med et ungt par fra menigheten i San Juan som hadde vært hos oss det siste halve året. Dessuten var det planlagt at hun skulle reise til Yarina sammen med to små gutter fra awajun landsbyen Ugarte. De måtte ha en operasjon for pungbrokk. Det ville antageligvis bli i løpet av de første dagene i desember.

Vår første jul i huset på Betania. Lewi kom på juleferie sammen med en kamerat fra skolen i Yarina, og vi feiret sammen med Manolo og Bodil 1.juledag. Julaften var vi alle på stor julefest i kirken i Saramiriza. På vei til kirken i den nye trebåten.

Tigre Playa (nå Primavera).

I brev hjem til min mor etter tilbakekomsten til Betania skriver jeg: «Manolo, Bodil og jeg dro av sted i Doulos med en liten speedbåt på slep den 25.november og etter et par stopp, kom vi fram til Tigre Playa på ettermiddagen. Stedet er ikke til å kjenne igjen nå. Misjonens tomt er det ikke noe igjen av, og stedet der kirken og våre hus stod, er midt i elva. Tigre Playa er delt i to med bare to -tre hus igjen i den nedre delen. Landsbyens skole som var nybygd av teglstein ikke lenge før det begynte å rase, har elva tatt med. I den øvre delen er det noen flere hus. Det er litt høyere grunn innover der. Vi la til med båten og innbød til møte i huset til Marcial Rios, som er leder for menigheten. Da mørket senket seg og parafinlampen ble tent, var det samlet en god flokk av beboerne i øvre del av landsbyen.  De fleste av menighetens medlemmer på Tigre Playa har for lengst flyttet til andre steder som San Lorenzo og Iquitos, og noen til munningen av den lille bielven på motsatt siden av Marañon. Mens noen få holder stand i landsbyen som de nå kaller Primavera. De har flyttet husene sine lenger bakover et par ganger. Nå håper de at elva har funnet sitt nye løp, slik at det ikke fortsetter å rase.”

Potro

Kirkene i Por Venir og Nueva Esperanza i Potro elven. Disse ble bygd noe senere etter modell av kirken i Saramiriza. Da jeg besøkte dem i 1986, hadde de palmekirker som den fra Pongo i Cahuapanas.

Manolo og Bodil ble igjen på Tigre Playa mens jeg dagen etter kjørte med speedbåten inn bielven Potro. Det var fire timers reise til den nederste awajun landsbyen Nueva Esperanza. Jeg hadde ikke vært i Potro på 1 ½ år, så jeg var spent på hvordan det stod til hos dem. De hadde hatt en del problemer, sa Mattias lederen for menigheten der. Men det hadde rettet seg, og nylig hadde de døpt et par unge menn. Nesten hele landsbyen kom til møtet. Mange kom fram til samtale og forbønn.  I Porvenir, litt lenger opp i Potro var det vekkelse og mye folk på møtet der kvelden etter. Gustavo, lederen i Por Venir, fortalte at 12 venner var blitt døpt det siste året. En gruppe med jenter og en annen med gutter var framme og sang både på spansk og på sitt eget språk. Det var en opplevelse å høre dem og se hvor ivrige de deltok i sangen og bønnen. Også der var det mange som ville ha forbønn i avslutningen av møtet.

Morona

Da jeg kom tilbake etter tre døgn i Potro, fortalte Bodil og Manolo at de hadde hatt to møter på Tigre Playa, og Bodil hadde hjulpet flere syke med behandling og medisiner.  Vi tok farvel med Marcial og hans familie og satte kursen tilbake oppover Marañon til munningen av Morona. Vi stanset for møter flere steder i Morona, men først og fremst der det var små menigheter og grupper av troende.  I Nuevo Shoroya hadde Tariri kjøpt en lysmotor, men ingen visste hvordan de skulle få den til å gi lys. Manolo og jeg viste dem hvordan de skulle stelle og starte motoren. Vi hang opp ledninger og et par pærer både i huset deres og i den lille kirken. Det var stor begeistring da lyspærene tentes, og vi kunne begynne møtet. 

Neste dag hjalp vi dem å installere og bruke en maskin de hadde kjøpt til å rense eller skrelle risen de hadde begynt å dyrke på åkrene sine.  Det var en glede å se at vennene i Inca Roca i bielven Siquanga nå hadde bygd en kirke, selv om det bare var et tak med benker under. Vi hadde noen gode møter der.  På reisen nedover var vi med på innvielsen av den nye kirken i Nuevo Milagro, mens vi på veien opp var med på møte i Puerto America der de også hadde en ganske nybygd kirke.

Fra møte i nedre Morona. Tror dette er fra Puerto America før de bygde ny kirke der, som sees på det store bildet. Siden ble den kirken utvidet to ganger, og den nåværende er bygd med murstein.

Mark etter insektstikk i armen.

Jeg hadde en spesiell opplevelse i huambisa landsbyen Caballito. Pancho lederen for menigheten der tolket oss også ved dette besøket. Dessuten fikk han en annen litt uvanlig oppgave. Mens jeg var i Potro, ble jeg stukket et par steder på armen av et insekt. På reisen oppover Morona begynte det å gå betennelse i det ene stikket. Da vi kom til Caballito, så jeg med et lite forstørrelsesglass nærmere på stikket som var infektert. Til min forskrekkelse så jeg hodet av en liten mark stikke opp av insektstikket i armen. For Pancho var ikke dette ukjent. Med pinsetten vi hadde med, tok han ut to mark av armen min!  Vi hadde opplevd at hunden vår hadde mark etter stikk, men det kjentes veldig vemmelig å ha slike kryp på egen kropp. I alle fall leget det seg raskt etter at markene var ute!

Nytt kirkebygg i Saramiriza.

På et menighetsmøte i april 1986 ble det bestemt å bygge en ny kirke på en tomt ikke så langt fra den “gamle”. Årsaken til det var en beskjed fra myndighetene i landsbyen. De sa at stien like ved kirken skulle utvides, og at skolen som lå på nabotomten måtte ha mer plass til utvidelse. Vi fikk kjøpt en ganske stor tomt litt lengre inn etter denne nye veien. I juni målte vi opp tomta og plasseringen av kirken på 20 x 9 meter og merket ut stedet der de 28 pilarene skulle støpes. Alle hus i Saramiriza må bygges opp fra bakken på grunn av at de jevnlige oversvømmelsene. 

Da vi kom hjem fra reisa til landsbyene i Morona i juni/juli, begynte arbeidet med graving og forskaling, foruten kutting og binding av jern. Vi var jevnt over ti mann på dugnad fra slutten av juli og utover i august.  Det var en stor dag da alle pilarene stod ferdig støpt den 12.august.  Etter det ble det mye jobbing i huset på Betania for å få ferdig mest mulig i begge etasjene før vi skulle reise til USA til Maino og Kevins bryllup den 13.september.  På hjemveien derfra måtte vi til Iquitos en ukes tid for å handle trematerialer, takplater og annet til kirkebygget, foruten de vanlige innkjøpene av matvarer og medisiner. Derfor ville vi ha det meste klart for å ta imot våre nye misjonærkollegaer før vi reiste fra Saramiriza. Manolo og Bodil hadde skrevet at de regnet med utreise til Peru i løpet av oktober måned. Som vi skriver ovenfor, kunne vi ta dem imot på Betania den 5.november.

Dugnad.

Den 20.november startet vi opp med dugnad igjen. Nå for å sette opp gulvbjelkene og reisverket til kirken. Trematerialene hadde stått til tørk en tid på Betania etter at de kom med rutebåten fra Iquitos. Alt måtte lastes i trebåten vi hadde kjøpt til «arbeidsbåt». Den ble også senere den mest brukte båten for å kjøre oss og naboer opp til møtene i Saramiriza. Panel til veggene hadde jeg bestilt fra et lite sagbruk ved oljeselskapets pumpestasjon, 20 km innover veien fra elva. De sagde ut bord til panel av trær som vokste på høyere grunn og var av god kvalitet. Vi hentet materialene med en leid lastebil. De ble stilt opp til tørk mens vi arbeidet med reisverket.

Her støpes de 28 pilarene til den nye kirken i Saramiriza. Før jul i 1986 var reisverket til veggene oppe.

Etter bare en uke med dugnad ble det stopp i byggingen helt til vi i slutten av mars 1987 kunne starte opp med arbeidet på nytt.  Vennene var spesialister i å bygge hus av palmematerialer, men var ukjente med den type bygg som vi nå holdt på med. Vi hadde heller ikke midler til å ansette noen som kunne lede arbeidet i mitt sted. Besøkene til landsbyene sammen med Manolo og Bodil i slutten av året og bibeluker på forskjellige steder både i og utenfor jungelen de første tre månedene i 1987, satte en midlertidig stopp på kirkebygget. Mens den «gamle» kirken av palmematerialer ble tatt fra hverandre og bygget opp igjen på tomta bak det nye kirkebygget. Der ble den stående i mange år og brukt til søndagsskolen for barna.

Takstolene er på plass, og de siste takplatene spikres på i april 1987.

Fra festen for dugnadsgjengen og hele menighetsfamilien da taket var kommet opp.

I hele april og første del av mai var det dugnad igjen. Vennene var flinke til å være med, men selvsagt kunne ikke alle forlate åkrene sine og annet arbeid hver dag. Vi var likevel en god gjeng som snekret og satte opp takstolene og la på takplatene. Innvielsen var planlagt til den 17.mai, så det ble hektiske dager den siste måneden. Da taket var på plass i midten av april, laget damene til fest for vennene i menigheten. De fleste hadde vært med på dugnaden på en eller annen måte. Det ble satt opp en vegg på tvers av bygget for å bruke den bakre delen til klinikk. Den delen ble ca.6 x 9 meter og fikk en egen inngang på baksiden, mens kirkerommet ble 14 x 9 meter. Klinikken var i bruk til innvielsen av Helsesenteret i Saramiriza i august 1990. Etter noen år ble denne veggen flyttet lengre bak slik at det bare ble et lite lagerrom bakenfor det utvidede kirkerommet. Det ble behov for mer plass i kirken ettersom befolkningen i Saramiriza økte, og stadig flere ble frelst og døpt.

Innvielsen av kirken i Saramiriza.

Bildene er fra innvielsen av kirken den 17.mai 1987.

Den 17. mai fyltes kirken av 150 personer. Ordføreren og andre autoriteter var innbudt og var på plass. Medlemmene i menigheten og mange andre fra landsbyen kom, foruten noen venner fra de nærmeste landsbyene.  Kirken ble innviet ved ord og bønn av misjonærene og ledere i menigheten. Etter tale og sang ble det servert middag til alle.  Det ble en stor festdag for vennene i Saramiriza. Denne kirken ble brukt i 32 år før den ble revet for å gi plass for en ny kirke bygget i teglstein. Den fikk jeg gleden av å være med å innvie i september i 2019.

Det lille bildet viser kirken i Saramiriza i 1987. Noe av palmetaket på den gamle kirken synes så vidt bak. Senere fikk menigheten kjøpt to tomter til. Kirkens første kjøkken i bakgrunnen.

Kapitlene 78 og 79 står på kategorien “Menighetsarbeid i Saramiriza”. I kategorien “Båtliv og reiser” er det fem innlegg. Kp.36 står nederst på denne kategorien, deretter kommer kp.41, videre kp.48, kp.60 og øverst kp.77. Alle kapitlene handler om reiser i husbåtene “Alli Shungo” og “Doulos” til landsbyer i den store bielven Morona, og de strekker seg over flere år. Det er selvsagt gjort flere enn disse reisene til Morona, både med husbåtene og andre båter i løpet av årene vi arbeidet i jungelen. Wilhelms var også på besøk i Morona etter sin første reise dit som nevnes i kp.41.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Nødvendig reparasjon av motorene i Doulos.

I slutten av januar 1986 fikk jeg hjelp av en dyktig mekaniker til reparasjon av motorene på Doulos. Han kjente de to in/outboard motorene fra tidligere reparasjoner da båten var eid av kanadiske misjonærer i Iquitos. Da mekanikeren kom med en Jaars flyvning til Saramiriza, hadde han med seg både reservedeler og en stor verktøykasse. Det var flere ting som måtte sees over på motorer og propeller. Vi dro bakenden av båten opp fra vannet for å kunne bytte lager og pakninger ved propellene. Dette tok sin tid, men likevel fikk han også reparert både våre og venners utenbordsmotorer før han reiste tilbake til Iquitos etter et par uker.  Jeg var spesielt glad for denne hjelpen med reparasjon av motorene da vi klargjorde Doulos for en lang reise til Morona i juni. 

Lewi hjem på sommerferie.

Den 27.mai kom Lewi hjem fra skolen i Yarina.  Etter sitt andre år på skolen i Yarina, kunne Lewi endelig sove i egen seng på rommet sitt i huset på Betania. I mars hadde vi flyttet inn i det nybygde huset etter over et år i palmehytta, men med Doulos som soveplass. Det gjenstod enda noe arbeid før alt var ferdig, men vi hadde pakket opp alt som var lagret i tønner siden vi flyttet ut av huset på Tigre Playa i mai 1984. En god del av tingene våre hadde vært i tønnene siden vi pakket det ned og reiste til Norge sommeren 1980.  Det var seks år siden Lewi hadde sett bilder og annet som nå var hengt opp og satt på plass på rommet hans og ellers i huset.

I feriene, helt siden han kom fra den norske skolen i Paraguay sommeren 1984, hadde vi bodd midlertidig i palmehus eller Doulos både på Tigre Playa og på Betania ved Saramiriza. Han syntes det var bra å være i hus igjen med møbler og annet inventar han kjente igjen fra årene på Tigre Playa. Men Lewi gledet seg likevel til å være med på en misjonsreise med Doulos til Morona. Det var mange år siden sist for hans del, og også alt for lenge siden for oss. Det var bare de helt nederste landsbyene i elva som hadde fått besøk de siste par årene.

Den høye vanntanken settes på plass. Den gav oss vann også i 2.etasje ved hjelp av en pumpe som gikk på kveldstid når lysmotoren var på. John ser over motorene i Doulos før reisa.

Besøk til landsbyene i Morona.

Den 19. juni var alt klart til avreise. Medisiner var på plass i hyller og esker, også bibler, bibeldeler og sangbøker var om bord. Vi måtte dessuten ha med en del hermetikk, ris, mel og andre matvarer som ble stablet inn i skapene i kjøkkendelen av båten.  John og Lewi sørget for at tønnene med diesel kom om bord i lasteprammen vi dyttet foran båten. Det var vanligvis ingen steder å kjøpe drivstoff underveis. Verktøy, rifle og fiskeredskap var også helt nødvendig å ha med. På grunn av alt arbeidet med flyttingen fra Tigre Playa og oppbygging på nytt sted var det nå nærmere to år siden vi hadde besøkt stedene oppover Morona elven. På en slik reise måtte vi regne med å være borte 3 – 4 uker.

Doulos er klargjort til reise i Morona. Medisiner, litteratur, matvarer, og diesel m.m. er på plass og reisen begynner.

Vi kom ikke av sted før utpå dagen. Dermed ble første stopp i awajun landsbyen Ugarte i Marañon der vi hadde møte med vennene den kvelden. Neste dag stoppet vi i tre landsbyer til for å hilse på vennene. På alle stedene var det noen som trengte medisiner. Da vi svingte inn Morona, la vi til i Puerto America, landsbyen som ligger rett innenfor munningen. Der avtalte vi med lederen i menigheten at vi skulle stanse på nedturen.  Vi nådde den lille landsbyen Nuevo Milagro litt før det mørknet. Der hadde vi et godt møte på kvelden. De hadde begynt å samle materiale til en ny kirke. Den ble innviet da jeg sammen med Manolo og Bodil var i Morona i slutten av året.  Vi stanset en stund på små steder både før og etter Milagro for samtaler og salg av bibler og medisiner. Alt ble solgt til kostpris eller gitt bort. I Tierra Blanca ba de oss innstendig om å stanse over natten så folk kunne samles til møte når de kom hjem fra åkrene sine. Det ble en veldig god samling i det største huset i landsbyen. Det er ingen troende der, men denne kvelden var det et par stykker som ville at vi skulle be for dem til frelse. Flere kjøpte bibler eller Nye testamenter, og vi delte ut noen fine traktater som det var stor rift etter.

Bildene viser dåp i en mestis landsby i nedre Morona.

Besøk i landsbyer i chapra folkets område.

Etter å ha besøkte flere vennegrupper underveis, kom vi til chapra folkets områder. Vi stoppet først i Nueva Shoroya , der høvdingen Tariri og en del av hans familie nå bodde. Det var godt å se dem igjen, og vi hadde noen gode samtaler og møter der. De hadde bygd en liten palmekirke. Det vil si det var bare et tak, slik som de ofte bygger sine egne hus. Vi hadde fine samlinger der de sang sanger på sitt språk og på spansk. I 1980 var vi med på innvielsen av oversettelsen av det Nye Testamentet til deres språk. Wycliffe bibeloversettere hadde bodd i Shoroya tidligere og lært seg språket, opprettet skoler iblant dem og gjort dette store oversettelsesarbeidet. Det var enda ikke så mange som bodde i den nye landsbyen, men de regnet med at flere ville flytte ut til elvebredden etter hvert. Vi besøkte også den gamle landsbyen lengre inn i jungelen og hadde et møte der.

Det var i Shoroya vi fant de eneste troende, nemlig Tariri og hans familie da vi kom til jungelen med båten “El Sembrador” i slutten av 1969.   Tariris svigersønn, Carlos er pastor i menigheten i Shoroya. Han fungerte som tolk i møtene. Carlos hadde vært på flere bibeluker på Tigre Playa. Han hadde også gått på bibelskolen til SIM (Swiss Indian Mission) i Cashibo ved Pucallpa.

I Nueva Shoroya. Tariri med datter og svigersønn trenger medisiner. Til høyre på møte i den nybygde kirken da vi besøkte stedet i desember 1986.

På fiske og alligator jakt.

Lewi og jeg fikk være med Tariris sønner inn til en sjø som lå et stykke inn i jungelen. Vi måtte padle opp en liten elv som var full av stokker. Vel fremme la de ut fiskeliner, og et par kraftigere liner for om mulig å fange en Paiche. De ble bundet til en kraftig gren som hang ut over vannet. Dersom fisken bet på, ville grenen fjære av for den store fiskens krefter. En Paiche kan bli over tre meter lang og veie mye over hundre kilo. Vi fikk ingen Paiche den dagen, men en mengde med annen fin og stor fisk.

For Lewi var det ekstra hyggelig å treffe Tariris sønn, Chiriepa igjen. Han hadde gått på skolen i Tigre Playa da han var gutt. Etter å ha studert på Wycliffes sommerskole for lærere, var han nå lærer i sin landsby. En av kveldene rodde de i en kano litt oppover elva for å jakte på alligator. Det ble nok en spennende natt, for de kom tilbake med flere mindre alligatorer som de hadde skutt med rifle.

Lewi og Chiriepa i hyggelig samtale. Til høyre ser vi noe av alligatorfangsten. Alligator regnes som en delikatesse.

Til landsbyer i øvre Morona.

Men vi måtte videre. Litt ovenfor Shoroya hadde oljeselskapet en base. Her krysser en oljeledning under Morona. Den kommer fra en brønn i øvre del av elven Pastaza. Der fikk vi kjøpt tre tønner diesel for å ha som reserve på turen. Dieselen ville i alle fall komme til nytte senere.

Lengre opp etter elven lå det nå flere landsbyer der det bor huambisa indianere (nå kalt wampis). Noen av dem hadde vi hadde besøkt på våre tidligere reiser. Men et par landsbyer var nye siden forrige gang. Der hadde det bare vært et par hus før, men nå hadde flere flyttet ut til Morona fra bekker lengre inn i jungelen. Det var for å få skoler til barna sine.  Vi hadde møter i flere av disse landsbyene, bl.a. i Caballito, der Pancho, bodde. Han hadde tatt i mot troen på en av våre første reiser i Morona. Han kom trofast ned til bibelstudiene vi hadde på Tigre Playa. Det hadde gått litt opp og ned med ham som med mange andre. Tidligere bodde han i landsbyen i Tipisca Cocha der jeg sammen med de troende der bygde en palmekirke i 1975. Åpningen til den lille sjøen (cocha) vokste mer og mer igjen. Derfor flyttet de fleste i landsbyen ut til Morona. De bosatte seg i Caballito eller i nabolandsbyene som alle hadde vokst fram de senere årene. Nå var Pancho leder for menigheten i Caballito.  Vi stanset også for møter og behandling av syke i nabolandsbyene Fortaleza og Bagazan. 

Den 1.juli kom vi fram til Triunfo.  Dette er en større landsby med mest mestiser. Den ligger ikke langt fra den nordligste militærbasen mot Ecuador. Fra Triunfo er det ikke langt til grensen. Læreren lot oss få bruke skolen til møte på kvelden. Han hjalp oss med å besøke folk i landsbyen og innby til møte. Da vi begynte møtet den kvelden, var skolen fylt av 85 voksne og barn. Det var åpent å forkynne Guds Ord, og noen ville bli bedt for til frelse ved møtets slutt. De fikk et Nye Testamente og noen traktater. 

På tilbaketur nedover Morona og inn i bielver.

Vi kjørte forbi noen landsbyer vi hadde stoppet i på oppturen, men på ettermiddagen stanset vi i huambisa landsbyen Chinguito. Der ble vi også innbudt til å ha møte i skolen. Jeg tror nesten hele landsbyen kom, og skolen var helt full av folk. Her var det åtte personer som kom fram og ville ta imot Jesus som sin frelser. I denne landsbyen døde mange i meslinge epidemien midt på 70-tallet. Jeg har skrevet om besøket dit i forbindelse med denne epidemien i et tidligere innlegg på bloggen . Indianerne her hadde også fått det Nye Testamentet på sitt språk gjennom Wycliffe oversettere som for flere år siden arbeidet i en huambisa-landsby i elven Santiago på den andre siden av fjellene. Sangbok med kjente kristne sanger på sitt språk hadde de også.

De som kan lese følger med på sangene på språket sitt. Overrekkelse av medisiner og noe utstyr til den lille helseposten i Inca Roca i bielven Siquanga.

Siquanga.

Litt nedenfor disse landsbyene stanset vi opp i munningen av bielven Siquanga der det bor chapra indianere. Vi hadde speedbåten på slep. Den ettermiddagen kjørte Lewi og jeg opp elva til landsbyen Inca Roca. Der ble vi godt mottatt, og vi var 50 – 60 personer samlet til møte. Halve forsamlingen kom fram til forbønn i slutten av møtet.  De ville tro på Gud og ta imot Jesus som sin frelser. Noen kom også tilbake etter frafall. Vi lå over i en palmehytte og rodde ned til Doulos morgenen etter i kanoen til en av dem vi kjente godt fra før. Han hadde også vært på bibelkurs på Tigre Playa. Nå ville han forsikre seg om at vi kom tilbake. Han rodde Gro og meg opp igjen samme formiddag mens Lewi ble igjen i Doulos.

Folk kom fra hyttene sine for å være med på møte da vi nådde landsbyen. De var så ivrige og ville høre mer fra Guds Ord. Vi hadde en lang bønnestund der alle ba høyt ut fra det som lå på deres hjerte. Det var gripende, særlig med tanke på hvor fiendtlige de var de par første gangene vi besøkte dem på begynnelsen av 1970 tallet. De hadde tidlig skilt seg fra Tariri og dem som ble kristne den gang oversetterne fra Wycliffe bodde i Shoroya. Men noen hadde tatt imot troen i forbindelse med innvielsen av det Nye testamentet på candoshi/chapra språket i 1980. Da vi besøkte dem for to år siden, var det flere som bekjente at de ville tro på Gud og følge Jesus. Dessuten hadde en lærer som hadde studert på Wycliffe skole for tospråklige lærere (det lokale språket og spansk), hatt en god innflytelse i landsbyen. Barna lærte å lese og mange av de voksne også. Det betydde mye at de nå hadde tilgang det Nye Testamentet og sangbøker på sitt språk. En enkel kirke ble bygd i landsbyen dette året.

Pushaga.

Vi kjørte videre nedover Morona etter besøket i Siquanga. Etter flere stopp for møter og hjelp til syke som oppsøkte oss, kjørte vi et stykke opp i munningen av bielven Pushaga som renner ut i Morona litt ovenfor Shoroya. Gro og Lewi ble igjen i Doulos mens jeg reiste opp til landsbyen Pifayal med speedbåten. Jeg hadde besøkt chapra indianerne her mange ganger, og noen av dem hadde vært på flere bibelkurs på Tigre Playa. Det ble tid til en god samtale med pastoren for menigheten, som også hadde gått på SIM’s bibelskole. Da kvelden kom var det samlet rundt 50 barn og voksne i skolehuset. De hadde enda ikke bygd en kirke, men hadde til vanlig møter i huset til pastoren. Jeg hadde med meg laken og myggnett og lå over i landsbyen. Da jeg neste morgen kjørte nedover til Doulos, kom det mange etter i et par små båter med pequi motorer. De trengte råd for sykdommer og plager, samtidig som de ville ha medisiner.

Vi stanset i flere landsbyer på vei videre nedover Morona og hadde møter på noen av stedene vi ikke hadde stoppet på veien opp. Siste besøk ble i Puerto America der vi hadde en god samling med mye folk. Flere søkte forbønn, og det ble et langt og godt ettermøte. Dagen etter svingte vi ut i Marañon og kjørte direkte hjem til Betania. Til sammen hadde vi hatt 23 møter i 20 landsbyer. Den 12. juli var vi vel tilbake i Saramiriza etter 24 dager på reise.

Det var en glede å besøke landsbyene i Morona og se mange venner igjen, men også å møte nye mennesker. Samtidig var det en stor utfordring å se alle behovene, både åndelige og timelige hos folket i dette området. I slutten av november samme år gjorde jeg en ny reise til Morona, da sammen med de nye misjonærene Bodil og Manolo Suarez. Da hadde vi ikke så mye tid på oss på grunn av mange oppgaver som ventet i Saramiriza. Vi stoppet og hadde møter og samtaler i flere landsbyer fra Puerto America og oppover elva. Bodil hjalp mange som søkte hjelp for sykdommer av forskjellig slag. Men etter å ha besøkt våre venner i Inca Roca i Siquanga, snudde vi og satte kursen nedover elva. Vi stoppet i huambisa landsbyene Caballito og Fortaleza. På begge disse stedene hadde vi møter der mye folk kom for å høre. I Caballito tolket Pancho oss, da både Manolo og Bodil kom med hilsener fra Guds Ord. Vi tok farvel med vennene på disse to stedene før vi reiste videre nedover Morona. Vi kom vel tilbake til Betania den 14.12 etter dette andre besøket i Morona i 1986.

Kp. 75 står ovenfor dette kapitlet. De tidligere kapitlene, 71, 72 og 73 på denne kategorien står under kp.74.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Vi installerer oss på Betania

De første dagene i januar 1985 var utrolig travle både for oss og våre kristne venner som hjalp oss med arbeidet på tomta. De var glade for å hjelpe til og samtidig få en inntekt når de jobbet. Vi skulle gjerne ha hatt flere hjelpere for det var veldig mye å gjøre, men økonomien vår satte begrensninger. Samtidig var vi takknemlig for alle gaver vi fikk fra venner i Norge til å etablere oss på et nytt sted og etter hvert bygge opp huset vårt igjen.

Vennene fra Betel som arbeidet med palmehytta, brukte ikke mange dagene på å sette opp resten av veggene og deleveggen mellom den delen av huset som skulle fungere som lager, og delen vi skulle ha som kjøkken og oppholdsrom inntil videre. Det ble lagt gulv på påler i «bolig»-delen av hytta, mens lagerdelen hadde jordgulv. Familien Villegas bodde i palmehytta mens vi var i Lima og Iquitos. De hjalp oss de første par månedene før de reiste tilbake til Puerto America.

Til Lima og Iquitos

Allerede den 12. januar måtte vi reise til Lima for å fornye oppholdstillatelsen vår. Vi fikk nå bare for et år av gangen og dokumentene måtte ordnes i Lima.

Våre venner fra Puerto America og et par ungdommer ble igjen på Betania for å passe på båtene og fortsette ryddingen av tomta. Vi fikk reise med oljekompaniets fly fra pumpestasjonen som ligger innover veien fra Saramiriza, til byen Piura. Derifra reiste vi 100 mil med nattbuss sørover langs kysten til Lima. Det første vi gjorde dagen etter ankomst, var å levere inn dokumentene som trengtes for å fornye visumene våre slik at den «papirmølla» kunne starte raskest mulig.

Mens vi ventet på svaret, hadde vi noen fine dager sammen med misjonærer og peruanske pastorer på årskonferansen for AIPA, – misjonens felleskap av menigheter i Peru. Vi kjente at det var godt å komme bort en stund fra alle oppgavene og fra varmen i jungelen. Dagene i Lima gjorde oss godt og gav nye krefter. Gro fikk også snakket med foreldrene sine på telefon. De hadde vært en tid på sykehuset, men var hjemme nå. Svigermor var fortsatt ikke bra, og det kjentes leit å være så langt borte. Det var i alle fall godt å vite at de to brødrene til Gro bodde i Oslo, og Kari holdt kontakten fra Rjukan.

Fra Lima reiste vi med fly til Iquitos for å handle inn det vi trengte av matvarer, medisiner og byggematerialer. Sjøflyet fra Iquitos til San Lorenzo og Saramiriza var innstilt den uken, så vi måtte ta en liten fraktebåt opp til San Lorenzo. Det ble fire døgn i hengekøye under kummerlige forhold. Det var en lettelse da vi fikk San Lorenzo i sikte. Juan Miguel møtte oss med misjonens speedbåt. Den tok oss raskt videre opp Marañon til Saramiriza. Der hadde vennene våre ryddet mer land bakover på tomta, og de hadde plantet bananer og maniok der det var brent. Etter hvert plantet vi også forskjellige frukttrær, nytteplanter og blomster.  

Bibeluke på Tigre Playa

Allerede før vi flyttet fra Tigre Playa på nyåret, hadde vi invitert til den tradisjonelle bibeluka i februar/mars. Den markerte årsdagen for innvielsen av kirken på Tigre Playa i februar 1973. Vi reiste med Doulos nedover Marañon til Tigre Playa i slutten av februar, men var først ned til San Lorenzo der vi hentet et par store pakker med salt fisk som vi hadde bestilt til bibeluka. Noen av vennene fra menigheten der ble med oss til Tigre Playa for å delta på bibeltimene.

Vår venn, pastor Segundo Vela kom fra Iquitos for å hjelpe oss med undervisningen. Det var mange bibeltimer hver dag i seks dager og møter hver kveld. Vi hadde gitt beskjed til menighetene at de måtte begrense deltagerne da det nå var mindre plass til overnatting. Det var likevel nærmere 70 innskrevne til bibeltimene. De kom fra forskjellige landsbyer, og noen fra Tigre Playa. Flere andre derfra kom til kveldsmøtene. Vi fikk noen velsignede dager sammen, med god og grundig undervisning og et sterkt nærvær av den Hellige Ånd. Vennene reiste hjem fornyet og oppmuntret til fortsatt tjeneste for Herren i sine landsbyer. For oss var det også en stor oppmuntring i denne turbulente tiden å være samlet med venner fra menighetene som hadde vokst fram gjennom såmannsarbeidet ut fra Tigre Playa.

Menighetsarbeid i Saramiriza og nabolandsbyer

Tilbake på Betania etter bibeluka på Tigre Playa, ventet det oss fortsatt mye praktisk arbeid. Jeg ivret etter å komme i gang med grunnmuren og oppbygging av huset vårt. Samtidig med dette arbeidet, fortsatte menighetsarbeidet og besøk til nabolandsbyer. To, tre ganger i uka kjørte vi opp til Saramiriza, til gruppen av troende som hadde bygd en enkel kirke på tomta de hadde fått tildelt av kommunen.

I mars 1985 hadde vi den første nattverden i kirken i Saramiriza med 12 døpte venner. I løpet av året økte det med folk på samlingene.  En gruppe unge menn begynte å gå på møtene. Noen av dem overgav sine liv til Jesus, ble døpt, vokste i troen og ble senere brukt av Gud i menigheten og på andre steder. På søndagene var vi også ofte på reise og besøkte de nærmeste vennegruppene langs Marañon. Vi var også på nye steder der det vokste fram grupper av troende. Evangelisering og undervisning i menighetene foregikk parallelt med alt det praktiske arbeidet på Betania.

Ikke sjelden støtte vi på slike kryp som tarantellan på stokken over, eller slanger, som kvelerslangen som synes delvis på det andre bildet.

Arbeidet fortsetter på Betania

Etter en grundig rengjøring var palmehytta klar til innflytting. Det så riktig bra ut da bord og stoler, parafinkomfyren og -kjøleskapet kom på plass. Jeg fikk satt opp kjøkkenbenken med vaskekum fra kjøkkenet vårt på Tigre Playa, mens overskapet derfra ble verktøyskap i lagerdelen av huset. Den delen ble brukt til verksted og til lager for byggematerialer og motorer som måtte være under tak. Vann hentet vi fra elva inntil jeg fikk satt opp et blikktak som samlet regnvann i et par rene tønner. Doulos ble fortsatt vårt soverom og tilholdssted på kveldene når det ikke var møter.

Medisinskapet fikk vi også plass til i palmehytta. Mange som hadde vært hos oss på Tigre Playa, kom nå til Betania med sine syke. Etter hvert gikk det mye tid til dette arbeidet som vi hadde håpet å slippe nå. Ikke fordi vi ikke ville hjelpe, men fordi vi kjente på vår tilkortkommenhet og manglende kunnskap.  Saramiriza hadde hatt en helsearbeider, men det viste seg at helseposten var nedlagt. Oljekompaniets lege hjalp folk når han var på kompaniets sykestue. Men det var ganske sporadisk, foruten at det var flere kilometer innover veien til kompaniets base ved landsbyen Felix Flores. Vi kjøpte inn mer medisiner fra Iquitos og gjorde så godt vi kunne. I denne tiden var vårt faste bønneemne at det måtte komme en sykepleier til Saramiriza.

Det var stor glede da vi hadde vår første radiokontakt etter flyttingen. Da antenna var på plass og kortbølgeradioen installert, gjenopptok vi den den daglige kontakten med Jaars/Wycliffe i Yarina Cocha. Vi var glade for at det igjen ble mulig med de faste lørdagskontaktene over radioen med Lewi, slik vi hadde hatt fra Tigre Playa det første halvåret han var på skolen i Yarina.

Gro i døra til palmehytta, – egen inngang til lageret på baksiden. Over er det matpause på “minga”-dagen.

I jungelen heter det “minga” når naboer og venner kommer sammen for med machete og øks hogge ned småskog som har vokst opp igjen, . Vennene som kom, hadde med peanøtter, melonfrø og annet som de fikk så på sine egne områder. Vi plantet også peanøtter, melon og paprika i den nylukede og brente jorden. Det var en hyggelig og for oss lærerik dag, sammen med våre venner på “minga”. Da vi var ferdige med jobben, stod det igjen en mengde papayatrær. De vokste raskt og fikk snart mye stor og god frukt.  Fuglene spiser papaya og svelger frøene. Frøene ble sådd mens de overnattet i trærne. Da trærne ble hogd og lyset kom til på jordbunnen, begynte frøene å spire og gro.

Gro tar det første spadetaket på huset. Grunnmuren er støpt og det første laget med murstein er lagt.

Husbyggingen starter

Vi fikk god hjelp til å bryte stubber og rydde området vi hadde sett ut til huset. Det lå hundre meter fra elva, men fortsatt på et område som lå litt høyere enn lengre innover mot skogen.  Mens dette arbeidet ble gjort, jobbet jeg med å få støpt en base til lysmotoren i hytta som ble bygd til motorhus. Det lå litt bortenfor vårt kombinerte bolig/lagerhytte.  Det var en stor dag da vi i midten av mars kunne ta det første spadetaket til huset. Det lå hauger med sand og stein tatt opp fra elva, ferdig til bruk for å støpe grunnmuren. Sement hadde det vært vanskelig å få tak i. Men nå var sementen også på plass, fraktet med lastebil fra Bagua. En måned etter det første spadetaket, den 14.april var grunnmuren ferdigstøpt.

Materialer sages til reisverket

Det lå en mengde tykke stokker rundt på tomta etter uthoggingen. Flere av dem var av god kvalitet til byggematerialer. Et par uker før jeg begynte med grunnmuren til huset, gjorde vi en avtale med en ung mann fra Saramiriza som var flink til å sage ut plank med motorsag. Han hadde motorsag med 32 tommers sverd. Med den skulle han og en medhjelper sage ut planker til gulvbjelker, reisverk, takstoler, og dessuten blokker på fire meters lengde. De sagde jeg senere ut bord og lister av med gjerdesaga. Plankene ble stablet opp for å tørke før de kunne brukes. De store stokkene på tomta forsvant fort! Tykke grener som ikke hadde brent, råtnet etter hvert.

Sagingen startet når merkingen av plankenes bredde var tegnet opp. Plankene ble sagd før og mens jeg arbeidet med grunnmuren til huset.

En trist nyhet! – Gro reiser til Norge

Den 16.april kom et sjøfly fra Yarina for å fylle bensin. Piloten rakte meg et par brev. Jeg så fort at de kom fra Norge.  Vi hadde oppgitt en postadresse i Yarina til PYM’s misjonskontor til alternativt bruk. Vanligvis fikk vi posten til postboksen i Iquitos. Derfra ble den sendt med rutebåtene opp til oss. Av forskjellige grunner, bl.a. at en av båtene grunnstøtte og sank, hadde ingen rutebåt dukket opp på lenge. Dermed var det flere uker siden vi hadde fått post.

Jeg ropte på Gro. Hun kom fort da hun hørte at det var brev. Med brevene i hånden gikk hun og satte seg på benken foran på Doulos for å lese mens jeg hjalp piloten med å fylle drivstoff på flyet. Plutselig hører jeg et fortvilet rop fra Gro: «Mor og far er døde og begravet!» Det var et sjokk for oss begge. Det viste seg at brevet var fra Kai Kjosbakken på PYM’s misjonskontor datert 21.mars. Han skrev at han akkurat hadde kommet til kontoret etter å ha deltatt på begravelsen til foreldrene til Gro. Han trodde selvfølgelig at vi visste om dødsfallene før dette brevet nådde oss.  Vi fortalte piloten hva som hadde skjedd. Vi snakket litt fram og tilbake, før han tilbød å ta Gro med til Yarina når han skulle tilbake om en dag eller to. Fra oss skulle han fly til elven Santiago for å hente et par passasjerer i huambisa landsbyer der. Det ville være plass til Gro om hun ville være med til Yarina for å reise videre til Norge.

Gro og jeg snakket sammen om dette etter at piloten fløy videre den ettermiddagen. Vi var enige om at Gro måtte reise hjem for å treffe sine søsken nå som foreldrehjemmet skulle pakkes bort og selges. Det var enda over to år før vi skulle hjem etter endt periode. Jeg fikk kontakt med Lennart i Lima over kortbølgeradioen samme ettermiddag. Vi hadde hørt rykter om at det på grunn av stor inflasjon og gunstig dollarkurs, var mulig å få billige flybilletter i Bolivia med et paraguaysk flyselskap som hadde ruter til Frankfurt fra La Paz via Asunción i Paraguay. Kontakter med andre misjonærer ble gjort via radio, og i løpet av et par dager var alle nødvendige billetter kjøpt fra Lima til Frankfurt.  I all hast pakket Gro kofferten og ordnet med mange ting som måtte gjøres før hun reiste. Det var ikke lett å ta farvel den formiddagen flyet kom tilbake for å ta med Gro på den første delen av en lang reise.

Så var jeg alene igjen på Betania, men jeg hadde nok å gjøre med bygging og med den lille, men voksende menigheten i Saramiriza og besøk til de nærmeste landsbyene. Dessuten kom det mange syke både fra Saramiriza og andre landsbyer. De pleide Gro å ta seg av selv om jeg hjalp til ved behov. Men for det meste var jeg opptatt med alt det praktiske som skulle gjøres. Nå var jeg alene om alt og tok meg av de syke som best jeg kunne. Enkelte dager var det bare en eller to som kom, men ikke sjelden gikk mye av formiddagen med til å betjene de syke. Likevel gikk arbeidet framover, godt hjulpet av et par ungdommer som blandet sement og gjorde annet forefallende arbeid. Et vennepar fra Betel kom for å hjelpe til i noen uker. Det var hyggelig og ble til god støtte for meg. Ikke minst ble det bedre matstell, og jeg fikk hjelp til klesvasken som foregikk for hånd.

En stormnatt

Jeg husker en natt jeg våknet av at båten ristet, og slo mot noe med høye smell. Utstyrt med en lommelykt og regnfrakk gikk jeg ut på dekket for å se hva som foregikk. Regnet fosset ned og det lynte i ett sett.  Det var sterk vind som hadde ført til at fortøyningen bak hadde løsnet, og båten la seg ut mot strømmen. Et tre hadde blåst ned rett foran båten. Noen kraftige grener hang ned og skrapte mot skroget like ved der jeg stod. Plutselig brakk den tykke grenen, og jeg fikk et slag over høyre legg. Det gjorde fryktelig vondt. Men jeg måtte først kjempe mot strøm og vind for at ikke den fremre fortøyning av båten også skulle ryke.

Dekket var vått, men nå merket jeg at det ble glatt der jeg gikk barbeint. Da oppdaget jeg at det blødde kraftig fra et sår på leggen. Jeg fikk sikret fortøyningene før jeg gikk inn i båten for å rense og forbinde såret. Leggen ned mot foten ble etter hvert blåsvart og verket veldig. Jeg foreskrev meg selv antibiotika etter en radiokontakt med Eva Wilhelm. Det vonde beinet og foten hindret meg i arbeidet ganske lenge. Jeg fortsatte likevel med å mure veggene, men det gikk sakte.  Såret grodde og hevelsen gikk ned litt etter litt. Jeg var takknemlig for at jeg ikke hadde brukket beinet i det kraftige slaget av greinen, og at jeg frisknet til igjen. Det kunne ha gått mye verre. Båten ble heller ikke skadet, om enn noe oppskrapet.

Den 28.mai var en gledens dag. På radioen fikk jeg høre at Gro var kommet vel fram til Lima på formiddagen. Vi snakket en lang stund før hun og Lennart Lindgren måtte kjøre til flyplassen for å møte Maino som kom med fly fra USA. Allerede dagen etter skulle de fly videre til Pucallpa. I Yarina ville de møte Lewi som bare hadde et par dager igjen av skoleåret før de alle tre kunne fly hjem med Jaars sjøfly. Etter nesten syv uker «alene» på Betania så jeg med stor glede fram til ankomstdagen.

Kapitlene 74 og 75 står ovenfor dette kapitlet 73 på den samme kategorien “SARAMIRIZA -nytt senter for arbeidet”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Gro i Industrial.

Gro skriver i brev til sine foreldre den 22.11.84: «Hjertelig takk for to brev fra dere som kom med Jaars-flyet som var innom her i går. Jeg er fortsatt i Industrial. John reiste herfra den 1.11 og fikk noen fine dager i Yarina Cocha sammen med Lewi,  før han reiste videre til Rurrenabaque der han er nå. Jeg har snakket med dem begge over radio. Lewi har det fint, og det går bra for ham på skolen nå som han har kommet mer inn i engelsken. Det var ikke lett den første tiden, men han har arbeidet iherdig.

Dere spør om Maino. Vi fikk nylig brev fra henne, skrevet fra bibelskolen «Christ for the Nations» i Dallas der hun begynte den 23.august.  Det var en stor overgang å komme fra farmen i Evansville til skolen med over tusen elever. Hun bor i en liten leilighet på skolens område sammen med tre andre jenter som hun er blitt godt kjent med. I jul- og nyttårsferien skal hun besøke familien Burgdorf i Evansville.

Her i Industrial holder Rudolf på å bygge et toetasjes hus, med materialer fra huset på Tigre Playa i første etasje og med nye trematerialer til veggene og gulvet i andre etasje. De har flyttet inn selv om ikke alt er ferdig enda. Det er en stor forbedring fra palmehytta der de bodde de første månedene etter de kom fra Tigre Playa. En god flokk venner samles til møtene i kirken litt nedenfor huset deres og på utposter i dette området. Eva har det travelt med de mange syke som kommer for hjelp og medisiner ved siden av mye annet arbeid. Birgitte Krogtoft er lærer for de tre barna deres som fortsatt er hjemme, Reinhard, Marianne og Anita. Mens Ester går i 2.klasse på High School i Yarina, og Sonya har begynt videre studier i Sveits.

Jeg har besøkt menigheten i San Lorenzo et par helger og undervist på søndagskole og møter. Vel tilbake i Doulos kjente jeg meg ganske øm i alle muskler etter tre timer oppover og nesten to timer nedover elva i en liten kano, sittende på en smal planke med bena oppunder haka. Dessuten er ikke «hotellet» det beste. Men harde madrasser og pute av halm er ikke akkurat ukjent for oss etter mange år i jungelen. Barna og vennene i menigheten er så glade og takknemlige for besøk at vi fort glemmer hvor ubekvemme slike reiser er.»

John på bibelkurset i Rurrenabaque, Bolivia.

Så langt fra Gro i Industrial.  Etter noen fine dager i Yarina, tok jeg farvel med Lewi og fløy med rutefly fra Pucallpa til Lima. Den 11.november kom jeg vel fram til La Paz der jeg overnattet hos Liv og Ivar Aas.  Det hadde blitt noen misforståelser når det gjaldt flyvningen min ned til jungelen. Derfor ble det forsinkelser. Da jeg landet i Rurrenabaque, var bibelkurset i gang. Jeg ble hilst velkommen av deltagerne på kurset og av misjonærene Oddvar Bauge og Helge Adolfsen.

Elevene kom fra utpostene og noen fra menigheten på stedet. Det var over tretti som deltok hele tiden, men mange flere kom på kveldsmøtene. Vi hadde også møter på et par av de nærmeste utpostene. I løpet av disse dagene var det mange som søkte Herren til frelse og fornyelse. Det ble mange bibeltimer på meg, foruten at jeg talte i flere av kveldsmøtene.  Dagene gikk fort og snart var det tid for hjemreise.

Ved flyet vi fløy med fra Rurrenabaque til La Paz. Det andre bildet viser kirken i landsbyen etter et av møtene.

Fra Rurrenabaque til La Paz.

Hjemreisen kan jeg trygt si ble utfordrende og vanskelig. På grunn av dårlig vær kom ikke flyet som skulle ta oss med til La Paz mandag slik det var avtalt. Tirsdag sent på ettermiddagen kom et lite enmotors fly med piloter fra militæret. Det kunne vi få være med neste dag. Onsdag morgen var det fortsatt dårlig vær, men ved 11-tiden på formiddagen fikk pilotene beskjed om at det klarnet opp i La Paz. Vi gikk om bord i flyet som tok av så fort vi fikk lukket dørene. Det var som å fly i melk. Vi så ingenting! Etter en lang stund på denne måten, ropte jeg til Helge over støyen fra motoren: «Er det ikke høye fjelltopper rundt her?»  Han svarte at det var topper på over 6000 meter! Vi fløy høyt, men var det høyt nok? Det så ut som høydemåleren var i ustand. Trykkabin var det selvfølgelig ikke i det lille flyet, og vi hadde heller ikke surstoffmasker.  Etter hvert ble vi ganske susete i hodet og kvalme. 

Tiden gikk, og vi så fortsatt ikke noe. Vi forstod at vi hadde kommet ut av kurs, og at pilotene ikke visste hvor vi var. De hadde ikke noen GPS på den tiden. Plutselig så vi et hull i skydekket, og pilotene styrte ned gjennom det. Da oppdaget vi at vi var ute over Titicacasjøen på den peruanske siden av sjøen. Vi fløy videre under skydekket og fulgte en vei langs sjøen som pilotene så på et veikart. Den fulgte de til La Paz. Jeg så at bensinmåleren sto på null da vi fikk øye på landingsbanen. Det ble en brå landing.  I det vi svingte inn mot hangaren, stoppet motoren. «Tanken har vært tom en stund,» var pilotens kommentar! Vi sukket lettet over at vi tross alt stod uskadde på bakken, selv om vi følte oss ganske elendige etter «husketuren» i tåka.

Titicacasjøen ligger på 3800 m.o.h. og er omkranset av høye fjell og topper. Gatebilde i La Paz ved et besøk i byen noen år senere.

I La Paz og reisen videre til Peru.

I La Paz var det skuddveksling og demonstrasjoner i gatene. Det var generalstreik, og politiet brukte tåregass for å spre folket. Vi måtte til sentrum for å få tak i en flybillett til Lima for meg. Vi havnet mellom politi og demonstranter. Tåregassen sved i øynene. Helge førte an gjennom gatene til vi kom til reisebyrået. Det var egentlig stengt på grunn av den spente situasjonen. De åpnet døren på gløtt da vi banket på, og vi smatt inn. På mirakuløst vis fikk jeg kjøpt en billett til dagen etter.  Da vi kom til flyplassen neste morgen, var hallen helt full av folk som skulle eller ville prøve å reise fra opptøyene i La Paz. Helge, som hadde diplomat pass, fikk ordnet en plass til meg på flyet som egentlig var fulltegnet.  Det føltes som et under da flyet lettet, og jeg var med på vei til Lima.

Det viste seg at det også var generalstreik i Lima. Heldigvis hadde jeg ingen ærend i byen denne gangen. Dagen etter, den 30. november fløy jeg til Iquitos etter en overnatting hos misjonærene Lindgren. Da flyet fløy over Amazonas og gikk inn for landing i Iquitos, takket jeg Gud for beskyttelse på den farefulle hjemreisen fra Rurrenabaque via La Paz og Lima. Alt var som vanlig i Iquitos, og det var bare å sette i gang med innkjøp av matvarer og medisiner. Også julegaver til søndagsskolebarna og til oss selv var inkludert i listene Gro hadde sendt meg.

Gro reiser til Tigre Playa – rykter om terrorister der.

Gro skriver til sine foreldre fra Industrial 3.12: « Takk for brev fra dere! Men leit å lese at dere begge har vært på sykehuset, og at mor fortsatt ikke er bra. Vi håper hun kommer seg nå fram mot jul. Etter planen skulle John komme hit til Industrial i dag. Men det ble forsinkelser både i Bolivia og i Iquitos. Han regner med å komme sammen med Lewi og Ester med fly fra Yarina om noen dager nå deres juleferie begynner.

Gro fortsetter i et brev senere i desember: «Samme dag som jeg skrev brevet av 3.12, fikk jeg en uventet og skremmende beskjed fra Mamerto på Tigre Playa.  Han var veldig oppskaket da vi snakket sammen på radioen og fortalte at noen i landsbyen hadde sett terrorister i skogen ved Tigre Playa. De fleste som enda var igjen i landsbyen, hadde flyktet over på den andre siden av elva og gjemt seg der over natten. Mamerto sa videre at kona og barna hans var redde og ville hjem til sin landsby i Potro. Jeg ba han vente litt og se an situasjonen. Han ble beroliget da han hørte at jeg kunne komme i løpet av dagen eller kvelden. Dermed lovte han å bli til dagen etter. Vi hadde hørt at rutebåten fra Iquitos var ventet til Industrial den formiddagen. Jeg gjorde meg i stand til å reise og tok farvel med familien Wilhelm. Rudolf skulle passe på Doulos de få dagene som var igjen til John var ventet. Da rutebåten kom, gikk jeg om bord med vakthunden vår som hadde vært sammen med meg i Industrial. Jeg hadde liten tro på at ryktene var sanne.»

På Tigre Playa – besøk av militæret fra Barranca.

Gro fortsetter i brevet: «Vi nådde Tigre Playa sent på ettermiddagen. Det var få folk å se da vi la til land. Mamerto og familien var heldigvis på plass enda, men ferdige til å reise neste morgen. Han fortalte meg nærmere om det som hadde hendt: «Sent på ettermiddagen i går kom en mann fra landsbyen løpende tilbake fra åkeren sin. Han ropte og skrek at han hadde sett en gruppe bevæpnede menn som gjemte seg i skogen. Han ropte at det var terrorister. Folk ble livredde og flyktet.   Men i dag morges reiste et par mann ned til militærforlegningen i Barranca. En offiser og noen soldater kom til Tigre Playa for å høre mer om saken. De reiste tilbake etter å ha snakket med en del folk, og sa at de ville komme igjen i morgen med flere soldater for å søke gjennom området i og rundt landsbyen.»

Gro fortsetter i brevet: “Tidlig neste dag rodde Mamerto og familien hans hjemover. Ikke lenge etter kom det et par motorbåter med soldater fra Barranca. Mens de lette i jungelen rundt landsbyen, kom folk roende fra den andre siden. Soldatene kom tilbake etter et par timer, men de hadde ikke funnet spor etter terrorister. Kapteinen beordret alle i landsbyen til å samle seg ved skolen. Han var ikke blid, og mente at beboerne var reddharer og feige. Mange på Tigre Playa var nok litt skamfulle, men også sinte på han som kom med ryktene. Jeg spurte lederen i menigheten: «Hvorfor flyktet du?» Marcial svarte at han hadde tenkt på et ord fra Ordspråkene: «Den kloke ser faren og skjuler seg.» Det var egentlig ikke så rart at folk var redde. Utover på 1980-tallet hørte vi stadig i nyhetene om «Lysende sti» og andre gerilja grupper som gjorde mye skade på forskjellige steder i Peru. Landsbyboere ble truet til å hjelpe terroristene, og mange øvrighetspersoner, – også pastorer og prester ble drept.” Med dette avslutter Gro utdrag av brev til Norge.

Fra Iquitos til Tigre Playa.

Jeg var enda i Iquitos, uvitende om hendelsene på Tigre Playa.  Alle varene jeg hadde kjøpt, fikk jeg lastet om bord på rutebåten før jeg reiste videre til Pucallpa den 5.12. I Yarina snakket jeg med Gro over ILV-radioen og hørte da at hun hadde reist fra Industrial. Dagen etter fløy Lewi, Ester W. og jeg med Jaars fly til Industrial. Da vi landet på elva ved landsbyen, gikk Lewi og jeg om bord i Doulos for å reise videre til Tigre Playa samme dag. Det viste seg at batteriet var dødt etter at båten hadde stått stille så lenge. Rudolf hjalp oss med å få ladet det, noe som tok litt tid. Det ble sent før vi kom av sted, og først klokka elleve på kvelden nådde vi Tigre Playa. Vi var glade over å være sammen igjen, og praten gikk en stund om bord i Doulos før vi gikk til ro i båten. Skolestua stod nå få meter fra elvekanten, og de følgende dagene flyttet vi siste rest av saker derfra over til Doulos før Marcial rev huset for å bruke materialene til sitt nye hus lengre vekk fra elva.

Flyttingen begynner.

Etter noen dager reiste jeg opp til tomta ved Saramiriza med speedbåten. Der var palmetaket på plass på lagerhuset. Brødrene fra Betel holdt på å splitte opp palmestammer for å lage «ripas», som ble brukt til veggene.  Det var godt å se at de var kommet såpass langt med dette arbeidet. Jeg reiste tilbake til Tigre Playa dagen etter. Med speedbåten tok det et par timer å kjøre denne strekningen, mens det tok 10 -12 timer oppstrøms med vanlige motorer og større båter. Nå begynte flyttingen av alle byggematerialene. Flere tusen murstein ble båret ombord i lokale fraktebåter sammen med takplater og mye annet fra huset vårt. Det var ikke vanskelig å skaffe arbeidsfolk til lastingen. På Betania tok mennene som arbeidet med huset, imot lasten og stablet alt inn på tomta.

Vår siste jul på Tigre Playa.

Vi har gledet oss over å ha Lewi sammen med oss denne tiden. Han har vært til stor hjelp i arbeidet siden vi kom fra Yarina sent på kvelden den 8.desember. Det var mindre julestemning på Tigre Playa enn noen gang. All julepynten hadde vi pakket bort, men i kirken var det pyntet med vakre palmegrener. Julaften feiret vi i kirken. Selv om noen familier allerede hadde flyttet, var det fullt hus og god stemning. Barna fremførte som vanlig et julespill om julens budskap, og alle var med i julesangene. Til slutt ble vi servert kakao, julebrød og karameller til stor glede for liten og stor.

Tidligere på dagen hadde det siste av grunnmuren til huset og vanntanken rast ut i elva med et stort splash. Vanntanken som var bygget i teglstein, fløt nedover elva. Den ble fanget opp av beboere nederst på Tigre Playa. Senere hørte vi at de hadde laget en bakerovn av den! Vi feiret vår private julaften 1. juledag sammen med Lewi i Doulos. Om det ikke var mye som minnet om jul rundt oss, hadde vi en hyggelig kveld med god mat og julegaver. Juleevangeliet ble lest både i kirken julaften og nå hos oss i båten denne kvelden. Det minnet oss som alltid om julens egentlig innhold og mening.

Vi flyttet fra Tigre Playa 6. januar 1985.

Allerede 2.juledag, som er vanlig arbeidsdag i Peru, kom den lokale fraktebåten for å ta med det siste som gjenstod av materialer fra huset. Da var det bare å sette i gang lasting med det samme den la til. Den kjørte fullastet oppover neste morgen. Nyttårsaften kom en av rutebåtene fra Iquitos. Den tok med seg en del større ting som var lagret i motorhuset, bl.a. parafinkjøleskapet vårt og lysmotoren. Litt senere kjørte jeg oppover med speedbåten for å være på tomta når dette ankom. Jeg måtte være sikker på at det var nok folk der til å losse de tunge sakene ut av rutebåten. To dager senere reiste jeg tilbake til Tigre Playa for å ta avskjed med Lewi. Juleferien hans var over. Den 4.januar kom det et fly fra Jaars som tok han med til et nytt semester på skolen i Yarina.

Fargebildet er tatt på Tigre Playa siste dagen før avreise. På det andre bildet er vi i en landsby på vei opp til Betania.

De følgende to dagene lastet vi det siste om bord i Doulos og lasteprammen. Vi stanset over til søndagen for å være med på møtet og søndagsskolen. Det ble sent på ettermiddagen før vi hadde tatt farvel med alle og satte kursen vestover, det vil si oppstrøms Marañon. Vi var tungt lastet og hadde speedbåten og trebåten på slep. I munningen av Morona ved Puerto America overnattet vi. Derfra tok vi med en familie med deres last og to kanoer. De skulle hjelpe oss en tid på Betania.  Reisen videre oppover Marañon gikk sakte med fullastet båt, foruten båtene på slep. Tross et lite uhell, kom vi vel fram til tomta Betania.

Vi pakker opp fra kasser og tønner de første dagene på Betania. Bildene sett fra Marañon mot lagerhuset,- og motsatt vei. Det er mye arbeid å ta fatt på!

Gro som ikke hadde vært på Betania siden før vi begynte å hogge, gjorde store øyne da hun så alle trærne som lå på kryss og tvers med en del grønt innimellom. Det begynner fort å vokse opp igjen på en slik rydning i skogen. Det ble travle dager for å få alt på plass i lagerdelen av palmehuset. Den delen av huset som skal bli vårt kjøkken og oppholdsrom på dagtid, var ikke helt ferdig enda. Men etter et par uker kunne vi ta den delen i bruk. Doulos ble fortsatt vårt tilholdssted på kvelds- og nattetid i lang tid fremover.

Kapittel 73 står ovenfor dette kapitlet på kategorien “SARAMIRIZA – nytt senter for arbeidet”. Kp.71 står nedenfor dette kapitlet.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kirken på Tigre Playa flyttes.

Høsten 1984 ble et kappløp med tiden for å få alt ferdig til å forlate Tigre Playa og flytte opp til Saramiriza. Elva gravde stadig ut nye områder av landsbyen, og i løpet av sommeren ble kirken revet ned og satt opp lengre bak på tomta. Mange flyttet til sine åkrer i bielva på motsatt side av Marañon. Senere flyttet flere familier til San Lorenzo eller helt til Iquitos. Likevel var kirken full ved innvielsen den 6. oktober. Den var riktignok mindre enn det opprinnelige bygget som ble innviet i februar 1973. Flere av landsbyens hus hadde rast i elva, og noen ble flyttet lengre bak dersom materialene fortsatt var brukbare. Landet bak Tigre Playa er lave sumpområder, unntatt ved den øverste delen der en liten høyde går innover fra Marañon. Derfor var det begrenset hvor langt vekk fra elva folk kunne bosette seg. Evangelist Marcial ble nå leder for menigheten. Han flyttet sitt hus bakover, nær kirken og planla å bli på Tigre Playa hva som enn hendte videre.

Ras og rivning.

Huset vårt ble revet ned stein for stein i løpet av sommeren og høsten. Alt ble tatt vare på og lagret lengre bort fra elva sammen med andre materialer som kunne brukes igjen, slik som det meste av takplatene, vinduslemmer og dører. Møbler og annet ble lagret i motorhuset som stod ganske langt bak på tomta, og var det siste av misjonens hus som ble revet ned. Der stod også gjerdesaga og andre ting vi hadde hatt med fra Norge. Familien Wilhelms hus ble revet i løpet av juni, og materialene var fraktet ned til Industrial. Skolestua ble vårt tilholdssted selv om vi ofte overnattet i Doulos den siste tiden på Tigre Playa. Det var skremmende å ligge i sengen på nettene og høre hvordan store stykker raste ut i elva. Det meste av våre eiendeler pakket vi ned etterhvert og lagret dem i motorhuset. Bare det mest nødvendige for å lage mat og for å betjene de syke som fortsatte å komme fra landsbyene i området, ble igjen i palmehytta,- den tidligere skolestua.

I august fikk jeg en fornyet innbydelse til å undervise på bibelkurset i Rurrenabaque, Bolivia fra 12. til 26.november.  Helge minnet meg om at jeg hadde lovet å være med på kurset da vi var sammen i Cochabamba i januar. Den gangen hadde jeg ikke sett for meg at forandringene på Tigre Playa ville skje så raskt med alt arbeidet dette førte med seg. Jeg angret nesten på mitt løfte, men følte likevel at jeg skulle reise. Gro mente også at det var riktig. Vi avtalte dato og reisemåte over radio med Helge. Det ble travle uker framover høsten for å bli ferdig med alt som måtte gjøres før datoen for avreise. Foruten alt arbeidet på Tigre Playa med å redde hus og eiendeler fra å rase ut i elva, måtte vi forberede området vi skulle flytte til. Det var ikke noen enkel oppgave i jungelen.

Besøk til Saramiriza.

I begynnelsen av september reiste Gro og jeg med Doulos oppover Marañon mens vår trofaste venn Romulo, en av de første som gav sitt liv til Gud på Tigre Playa, bodde i skolestua og passet på sakene våre, både fra eventuelle tyver og elvas herjinger. Vi tenkte mer og mer på den voksende landsbyen Saramiriza, lengre oppover Marañon som nytt senter for arbeidet i den vestre delen av området som misjonenen hadde arbeidet i fra Borja i vest til Industrial i øst. Da vi kom flyttende til jungelen i slutten av 1969, bodde det bare et par – tre familier i Saramiriza.  Vi hadde i lengre tid bedt om klarhet i denne saken. Før vi tok den endelige beslutningen, ville vi se nærmere på tomta vi hadde fått tilbud om å bygge på, og samtidig ha møter i Saramiriza og besøke landsbyer i nærheten. Det ble mange samtaler og møter i løpet av dagene vi var i området.

Sammen med Juan Miguel, en av de første som tok imot troen og ble døpt i Saramiriza, så vi på et stykke land som han hadde skjøte på og ville gi til misjonen. Det lå ved siden av hans åkrer litt nedenfor Saramiriza. Vi bestemte oss for å ta imot tilbudet, og reiste opp til kommunekontoret i Borja. Der ble tomta overdratt til misjonen, og de nødvendige dokumenter ble underskrevet. Tomta måtte ha et navn for å kunne registreres. Vi bestemte oss for å kalle stedet for Betania.

På reisen hjemover røk styrevaieren på Doulos. Jeg rigget til med taljer og rep så jeg kunne stå bak på båten og styre, mens Gro sjekket dybdemåleren og betjente spakene for gass og gir framme ved rattet. Det ble noen spennende og slitsomme timer i solsteken før vi nådde Tigre Playa.

Arbeid på tomta ved Saramiriza.

Mot slutten av september reiste jeg igjen oppover til Betania. Flere brødre fra menighetene i landsbyene fra Tigre Playa og opp til Borja ble med meg for å hugge ut området. De var glade for muligheten til arbeid som kunne gi inntekt, og var senere til stor hjelp med rydding av tomta og byggingen av et kombinert lager og midlertidig bosted for oss. Med økser og macheter hogg vi oss sakte innover på tomta. Vi holdt på med dette arbeidet noen dager før vi fikk kontakt med en mann i Saramiriza som hadde motorsag. Vår sag hadde gått i stykker og reservedeler bestilt. Nå skulle de største trærne felles. Motorsaga ble til stor hjelp.  Da et av de største trærne falt, dukket det opp et hode iblant greinene! Det var et dovendyr som heldigvis ikke var skadet.

En av arbeiderene så halen til en stor slange stikke ut under en stubbe. Han tok tak i den og dro fram en tre meter lang og veldig tykk kvelerslange! Den ble også sluppet fri. Brødrene drepte flere svært giftige slanger, men ingen ble bitt eller skadet. Vi hadde en bønnestund etter felles frokost hver morgen og ba om Guds beskyttelse over arbeidet. Vi ble ferdige med hoggingen etter et par uker og reiste hver til vårt. Nå måtte stokker og greiner ligge til tørk i en tre ukers tid. 

De siste forberedelsene før reisen til bibelkurset i Bolivia.

Den 20.oktober reiste jeg oppover Marañon for siste gang før reisen til Bolivia. Da jeg kom til munningen av Morona, besøkte jeg et par landsbyer i nedre Morona for møter og samtaler. Juan Villegas og hans familie fra Puerto America ble med meg til Betania for å hjelpe til. Kona hans og et par andre søstre skulle koke mat for oss som igjen var samlet på Betania for å brenne og rydde tomta. Det ble gjort slik det er vanlig i jungelen når nye åkrer skal ryddes. Det skjer på den tørreste tiden av året her i regnskogen. Dette året var det ekstra lite regn og mye sol med stekende varme. Etter å ha ligget til tørk i tre uker, tok ilden fatt i de tørre bladene og greinene med det samme vi tente på. Vi måtte rømme inn i jungelen for å slippe unna flammene. Da ilden sluknet, lå bare de tykke trestammene igjen hulter til bulter. Jeg ble noen dager og arbeidet sammen med de andre før jeg måtte kjøre ned til Tigre Playa. Den planlagte reisedagen til Bolivia nærmet seg raskt.

Før jeg reiste, gjorde jeg en avtale med brødrene fra menigheten i den lille landsbyen Betel, ikke så langt nedenfor Betania. De hadde vært med på uthoggingen av tomta, og også nå da vi brant og ryddet. Ifølge avtalen lovte de å skaffe materialer fra jungelen, inklusiv palmeblad til taket og sette opp et lagerhus for oss i løpet av november. Huset ville bli ganske stort og bygget på samme måte som hyttene i landsbyene i området. Det var helt nødvendig å ha ferdig et sted å lagre sakene våre under tak innen vi kunne flytte. Slik situasjonen ble på Tigre Playa utover høsten, begynte det å haste. Elva gravde seg stadig lengre innover og oppover i landsbyen og gjorde store jafs inn på misjonens område. Vi håpet på flytting før jul.

I Doulos på reise til Industrial.

Gro skriver i brev til sine foreldre den 28.10: »Nå er vi på vei nedover elva til Industrial. I går fikk vi vite at det kommer fly fra Yarina Cocha til Industrial i overmorgen. John skal reise med det til Wycliffe senteret. Der vil han bli noen dager hos Lewi før han tar rutefly til Lima og derfra videre til La Paz. Et enmotors misjonsfly skal fly han fra La Paz til Rurrenabaque i Bolivias jungel.  Nå holder det på å mørkne, og jeg sitter her og skriver i lyset fra en batterilampe. Det ble sent før vi kom av sted fra Tigre Playa. Vi var med på søndagsskolen og formiddagsmøtet. Dessuten måtte Mamerto som skal bo i skolestua og være vaktmann, få en liten orientering om oppgavene. Han og familien hans kom sent i går fra landsbyen sin oppe i en bielv til Potro. Mamerto er leder i vennegruppen i sin landsby. Han har hjulpet oss før med forskjellig arbeid.  John har besøkt området mange ganger, og flere menigheter er grunnlagt blant awajun folket. Mamerto har den lille radioen vi bruker til kontakten med Wycliffe/Jaar i Yarina. Da kan jeg ha kontakt med han fra Industrial.”

Gro fortsetter brevet som skrives på vei nedover elva: “Vi har lagt til i San Lorenzo der vi skal sette av to awajun familier som er med oss. De har ganske mye med seg som kjeler og matvarer. Vi har også deres to kanoer på slep. Vi hadde anbefalt dem å la den nye spanske legen som har kommet til klinikken her, se til de syke barna deres. Med Doulos tar det omtrent en time fra San Lorenzo ned til Industrial ved munningen av Pastaza. Jeg skal være der sammen med familien Wilhelm mens John er borte. Den siste tiden når John har jobbet på tomta i Betania, har jeg vært mye alene på Tigre Playa . Vi ble enige om at det ville bli for mye med hele november i tillegg. Særlig slik det er nå med stadige ras, og elva som begynner å komme veldig nær både skolestua og materialene vi har lagret fra rivningen av huset. Jeg håper at jeg kan være til noe nytte i Industrial. Dessuten vil jeg få tid til å gjøre ferdig søndagsskolemateriell til utpostene som skal utleveres på bibeluka vi har innbudt til på Tigre Playa i februar. Det er blitt lite tid til brevskriving de siste ukene og blir nok ikke bedre når John kommer tilbake. Derfor regner jeg med å skrive julehilsener til familie og misjonsvenner mens jeg er her.”

Vel framme i Industrial – jeg reiser til Bolivia med stopp i Yarina Cocha.

Gro avslutter brevet dagen etter, 29.10: «Det ble ikke mer skriving i går. Våre venner kom vel i land i San Lorenzo mens vi dro videre i mørket. Vi kjørte oss fast på en sandbanke rett ovenfor Industrial. John måtte ut i elva i lyset fra en lommelykt. Etter en del dytting og strev fikk han båten av sandbanken, og vi kunne kjøre videre. Da vi la til her, ble det en del utveksling av nyheter med Eva og Rudolf før de gikk opp å la seg i huset som er under bygging. Vi sovnet fort i båten etter en begivenhetsrik dag. John tar med dette brevet når han reiser i morgen. Han har brukt all ledig tid i det siste, og fortsetter også i dag med å forberede bibeltimene i Bolivia. Jeg gruer meg litt til avskjeden, men er glad for å være sammen med familien Wilhelm mens han er borte.»

Kp.72, 73, 74 og 75 står ovenfor dette kp.71 på kategorien “SARAMIRIZA -nytt senter for arbeidet”. Kp.70 står øverst av tre innlegg på kategorien “I Norge 1980 -83 -Veien videre”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Misjonen på flyttefot i Øvre Amazonas, Peru

Artikkel i Korsets Seier 30.11.1984   – Skrevet av Gro og John Agersten på Tigre Playa 28.09.1984.

Tilbake i Peru: Fra Lima til Tigre Playa

Etter tre og halvt år i Norge var det med stor glede og spenning vi vendte tilbake til misjonsarbeidet i Peru. I hovedstaden, Lima, møtte vi en menighet i vekst og utvikling. Herren bruker de svenske misjonærene Lindgrens til stor velsignelse i millionbyen. Sammen med misjonærer fra flere land, nasjonale pastorer og evangelister arbeider de utrettelig for å bringe evangeliets lys til de mange som vandrer i mørke og fortvilelse i asfaltjungelen.

Men vi skulle videre til en annen jungel, nemlig Amazonas grønne, ugjennomtrengelige regnskog i Perus nordøstre del. Også der lever mennesker i stort åndelig mørke som har rett til å høre det livgivende Ordet.  Et stort jetfly brakte oss på under en time til jungelbyen Pucallpa. Ved en vakker innsjø litt utenfor byen har organisasjonen Wycliffe sin base. De driver et stort alfabetiseringsarbeid blant de mange indianerstammene i jungelen. Takket være deres innsats har mange av stammene nå sitt skriftspråk og grunnskoler. Hovedmålet er å oversette Det Nye Testamentet til alle disse språk, og det målet er de langt på vei til å nå. Wycliffe samarbeider med Jaars (Jungel Aviation and Radio Service) som også har sin base i Yarina Cocha. Denne organisasjonen har flere småfly som bringer oversetterne og misjonærene raskt og sikkert til de mest bortgjemte steder i dette veldige regnskogområdet.

I et lite enmotors fly fortsatte vi ferden nordover. Under oss lå jungelen som et grønt teppe bare brutt av store og små elver som bukter seg gjennom landskapet. Her og der skimtet vi en hytte eller en landsby. Etter nesten tre timers flyvning øynet vi den brede elven Marañon – og der ligger landsbyen Tigre Playa med husene som en perlerad langs elvebredden. Tigre Playa har siden 1970 vært sentrum for vår misjons arbeid i Øvre Amazonas. Etter å ha bodd her i mange år, føles det som å komme hjem.

Bibelundervisning og helsearbeid

Den årlige Bibeluka var i full gang, og gjensynsgleden ved å møte kjære venner var stor. Misjonærene Eva og Rudolf Wilhelm og læreren for de norske skolebarna, Birgitte Krogtoft tok hjertelig imot oss. Bibeluka er en festuke for de kristne i distriktet. Her møtes søstre og brødre fra mange landsbyer og av ulike stammer. Avstandene er store, og ofte kan de nok føle seg alene i kampen mot synd, ugudelighet og overtro. Bare det å møtes er en stor oppmuntring og styrke. De hungrer etter å lære mer, og oppmerksomheten er stor på bibeltimene og møtene.

Deltagerne på Bibeluka venter på oss da flyet sirkler over misjonens område før landing. Det lille bildet viser sandbanken som hadde bygd seg opp utenfor øvre del av Tigre Playa, men som forsvant i elva!

Vanligvis holdes det også årlige 14 dagers bibelkurs for ledere og evangelister på Tigre Playa. Stedet har dessuten i alle disse årene vært et sentrum for helsearbeidet i distriktet. Fra fjern og nær har syke funnet veien til misjonen. Misjonærene har ofte følt på manglende kunnskap og ressurser, men har hjulpet i den utstrekning de har maktet. Evangeliets budskap har samtidig blitt forkynt, og mange steder har åpnet seg for evangeliet gjennom denne kontakten.

Ofte på reiser

Båten går alltid lastet med bibler, bibeldeler og annen kristen litteratur. Men enda er det mange som ikke kan lese, og vi håper å utvikle mer den påbegynte kassett-tjenesten. Medisiner mangler heller ikke i lasten på disse reisene. Medisinsalg og sykebehandlinger opptar en stor del av dagen. Dessverre er den statlige helsetjenesten svært dårlig utbygd i jungelen. Det mangler nok ikke på vilje, men avstandene er så store, og ressursene små. Steder uten fast virksomhet burde besøkes oftere og over lengre tid. Behovene er store både åndelig og materielt, men arbeiderne for få. Vår stadige bønn er flere arbeidere, både nasjonale vitner og misjonærer.

Flodbåten «Alli Shungo» har vært til uvurderlig hjelp i arbeidet i dette vidstrakte området der elvene er de eneste ferdselsårene. I uker av gangen har båten vært misjonærenes hjem og sikre framkomstmiddel på de mange reisene langs elvene. Reisene har bydd på mange farefulle og strabasiøse opplevelser gjennom årene, men Herren har holdt sin bevarende hånd over sine utsendinger. Landsby etter landsby er blitt besøkt. Mange steder har nå egne kirker, de fleste bygd som folkets egne palmehytter på påler og tak av palmeblader. I landsbyer der det ennå ikke er noen troende, blir skolen eller det største huset møtested.

Store forandringer

I løpet av det siste halvåret har det skjedd store forandringer på Tigre Playa. Strømforholdene i elva har over lengre tid endret seg, og da vi kom tilbake fra Norge i februar, var hele den store sandbanken utenfor landsbyen revet vekk av elva. Nå tar elva også store stykker av fast land. Mange av innbyggerne på Tigre Playa har flyttet palmehyttene sine lenger inn mot skogen for å unngå at de raser ut i elva. Men det er begrenset hvor langt inn de kan flytte. Det er bare et stykke land langs Marañon som er beboelig.  Lenger inn er det lav våtmark og sump. Lenge var det ganske rolig her ved misjonens område, men i det siste har det gått flere store ras her også. Et par ganger jafset elva til seg stykker på 40 -50 meters lengde i løpet av en halv time.

På det største bildet raser en palmehytte ut i elva. Brødre i menigheten på Tigre Playa har begynt å rive veggene på kirken. Det er mye godt materiale som kan brukes for å bygge kirken lengre vekk fra elva.

Ras og rivning av kirken og misjonærboligene

I mai begynte nedrivningen av kirken som da hadde kommet faretruende nær kanten. Like etter stod de to misjonærboligene for tur.  Elvekanten går nå i slutten av september 1984, tvers gjennom den ene boligen og langs grunnmuren til den andre. Men det er bare sementgulvene som står igjen etter rivningen. En god del av materialene kan benyttes på nytt. Det er ikke godt å vite når elva vil stoppe sine utgravinger. Misjonærene ser det derfor umulig å fortsette å bo og virke ut fra Tigre Playa. Vi vet at alt dette er i Herrens hånd. Denne vissheten har hjulpet oss gjennom en vanskelig tid.

Gjenoppbygging og utvidelse av arbeidet

Allerede mens vi var i Norge, forstod vi at Herren hadde noe nytt i beredskap for oss. Det ble klart for oss at dette muligens innebar at arbeidet skulle tas opp på et nytt sted. Det som nå skjer på Tigre Playa har stadfestet dette for oss. Det er forbundet med mye arbeid og mange vanskeligheter å bygge opp et nytt senter for arbeidet her i jungelen. Men nå er det ingen annen mulighet enn å trosse vanskelighetene og starte opp på et nytt sted.  Misjonærene Wilhelm har også kjent på det samme, og vi delte disse tankene med hverandre da vi var sammen på Sør-Amerika konferansen våren 1983.

Eva og Rudolf Wilhelm flytter til landsbyen Industrial

I slutten av mai flyttet familien Wilhelm nedover (østover) Marañon til en landsby ved munningen av Pastaza elva som renner ut i Marañon fra nord.  Rudolf Wilhelm har i tiden etter flyttingen vært tilbake på Tigre Playa for å rive ned huset deres her.  Alle brukbare materialer er nå fraktet ned med fraktebåter til Industrial.  Det er store behov og utfordringer i dette området fra San Lorenzo til Industrial og til landsbyer i Pastaza. Det er små vennegrupper på flere av disse stedene som vi misjonærer har besøkt fra Tigre Playa sammen med lederen for menigheten i San Lorenzo, Humberto Marichin.  Nå vil arbeidet i det området forsterkes og utvides. Noe vi takker Herren for.

Den 9. mai gikk dette store raset inn mot kirken og opp mot vårt hus. Rivningen av kirken hadde allerede begynt, og resten ble revet ned i løpet av kort tid.

Ny flodbåt til arbeidet på den vestre delen av feltet.

For kort tid siden kunne misjonen gå til innkjøp av flodbåten «Doulos». Den var tidligere brukt av en misjonær i Iquitos, som nå hadde kjøpt en større båt. Kjøpet ble finansiert av midler fra forskjellige menigheter og organisasjoner, bl.a. av midler fra “Aksjon Håp»- innsamlingen i fjor. Vi takker Gud for dette gode hjelpemiddelet i arbeidet. Som båtens navn tilsier (Doulos betyr tjener), er vårt ønske at den skal tjene befolkningen i distriktet og være med å avhjelpe både åndelig og legemlig nød. 

«Alli Shungo» fortsetter sin tjeneste ut fra Industrial, der den vil bli til stor nytte for arbeidet i den delen av jungelen, på reiser som Rudolf og Eva Wilhelm vil foreta til San Lorenzo og øvrige landsbyer i Marañon og Pastaza.

Vi planlegger flytting til Saramiriza

Etter mye bønn og overveielse har vi fått fred for å flytte oppover (vestover) Marañon til landsbyen Saramiriza.  Da vi kom fra Bagua og reiste nedover Marañon for første gang i slutten av oktober 1969, altså for 15 år siden, var Saramiriza en liten bosetting med fire-fem palmehytter. Men for noen år siden ble landsbyen en av hovedbasene for oljevirksomheten i området. I forbindelse med oljeledningen som ble lagt derfra til kysten, ble det også anlagt en vei til byen Bagua.

Veien blir ikke vedlikeholdt, og er elendig. Men likevel trafikkeres den av lastebiler som hovedsakelig kjører med frakt til pumpestasjonen noen kilometer inn fra Saramiriza ved Marañon, som fungerer som havn for oljebasen. Stedet er i utvikling. Folk fra kysten og fjellet følger veien innover jungelen fristet av de store uberørte landområdene, muligheter for handel og for en eller annen jobb i oljekompaniet.

Misjonen fikk et område litt nedenfor Saramiriza av en av de første troende i landsbyen. Bildene viser brødre fra de nye menighetene i området som hjelper til med å hugge ut tomten i september.

Landsbyene langs Marañon fra Tigre Playa og oppover forbi Saramiriza og til Borja har helt fra den første tiden fått jevnlige besøk av oss misjonærer. I årene som fulgte har det vokst fram små menigheter og enkle kirkebygg på mange av disse stedene. Likevel er det fortsatt mange oppgaver som venter også i dette distriktet. Vårt ønske er å satse mer på bibelundervisning og ledertrening både ved lengre bibelkurs og gjennom bibelundervisning på kassett. Det er dessuten store behov for medisinsk hjelp, både blant mestiser og indianere i dette området.

Vi kommer fortsatt til å reise mye for å besøke landsbyene langs elvene nedover langs Marañon, langs Morona og til indianerne i de mindre bielvene. Her på Tigre Playa er vennene i arbeid med å bygge opp kirken igjen etter at den måtte rives ned. Den blir satt opp så langt fra elva som mulig, så får vi håpe at det ikke vil rase helt inn dit.

Det ble stadig mindre igjen av huset vårt. Det siste vi rev var badet, som lenge hadde vann fra vanntanken.

Vi for vår del har bodd i skolestua siden skolestua ble ledig i mai, like før familien Wilhelm flyttet. Skolestua står litt lenger inn fra elva enn misjonærboligene. Etter flyttingen dit ble det full fart på riving av huset vårt. Men elva rev stadig med seg store stykker av land i løpet av de følgende ukene. Den 30. august fant vi det tryggest å flytte over i flodbåten, så fra da av ble Doulos vårt hjem på ubestemt tid. Selv om vi har tatt vare på alt av materialer som kan brukes igjen, vil flytting og oppbygging bli et kostbart løft. Vi tror det er venner hjemme som vil være med å støtte slik at arbeidet blant indianere og mestiser i Øvre Amazonas kan fortsette og endog utvides.

Hilsen Gro og John Agersten, – Tigre Playa 28.09.1984