En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kapitlene 57 og 59 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”.
Vanskeligheter med visum.
Da vi kom tilbake til Peru i februar 1977 for vår tredje periode, måtte vi på tross av dokumentene vi ordnet før vi reiste året før, søke om nytt oppholds- og arbeidsvisum. Vi fikk et midlertidig visum og forstod det som vi ville få det forlenget i løpet av året. Men kort tid etter at vi hadde avsluttet bibeluka for evangelister og ledere i juni, fikk vi beskjed om at vi måtte levere inn en helt ny søknad om visum. Dessuten måtte vi legge ved mer dokumentasjon og bekreftelse fra lokale myndigheter om arbeidet vårt og bosted . Dette måtte gjøres innen utgangen av august, et halvt år fra vi fikk det midlertidige visumet. Vi hadde ikke noe annet valg enn å samle dokumentasjonen og reise til Lima. Da vi kom dit i slutten av juli for å levere inn den nye søknaden, fikk vi den overraskende beskjeden at vi måtte ut av landet før vi kunne søke på nytt! Militærdiktaturet på 1970-tallet skapte problemer av mange slag, også for opphold for misjonærer og for utlendinger generelt.
Hva nå? Hvor skulle vi reise? Fra Lima var det omtrent like langt til Ecuador, Chile og Bolivia. Vi visste at i fjellbyen Cuenca sør i Ecuador, hadde Santalmisjonen en norsk skole. Tidligere hadde vi vært inne på tanken at de to eldste muligens kunne gå på skolen der når familien Wilhelm skulle komme tilbake til Peru høsten 1978. Da ville det bli seks norske barn på fem forskjellige skoletrinn på Tigre Playa. Det så ikke så langt ut på kartet fra oss til Cuenca, men vi hadde egentlig slått det fra oss for vi visste at det ble for lang reise. Vi var overbevist om at det måtte finnes andre løsninger. Vi bestemte oss i alle fall for å dra til Ecuador og besøke Santalmisjonens arbeid der. Før avreisen fikk vi kontakt med misjonærene i Cuenca. De ønsket oss velkommen.
Reisen til Cuenca, Ecuador
Vi kjøpte bussbilletter til Tumbes helt nord i Peru. Bussreiser var billige, men langt fra komfortable den gangen. Veien langs Perus kyst var heller ikke noe å skryte av, men likevel bedre en de svingete, smale fjellveiene. Det er fortsatt forholdsvis billig å kjøre buss i Peru, men bussene er av en helt annen standard nå. Veiene er også bedre, ikke minst kystveien. Den går gjennom endeløse ørkener, bare avbrutt av noen grønne, frodige daler, der små elver renner ned fra fjellene mot Stillehavet. Vi kjente veien godt fra den tiden vi flyttet til Bagua og bodde der, før vi dro videre østover til jungelen. Den gangen fulgte vi samme veien nord til Chiclayo, men der tar veien til Bagua av mot øst. Nå kjørte vi videre nordover til Perus nordligste by, Tumbes 1300 km fra Lima. Reisen tok godt over et døgn med noen korte stopp underveis. På et av stedene bussen stoppet, fikk vi kjøpt kokosnøtter som toppen var kuttet av. I hullet var det satt et sugerør for å få ut kokosmelken. Det var mer spennende enn godt, syntes vi som smakte kokosmelk for første gang.
Her var det et stopp ved en liten by i nord, bare 104 km igjen til Tumbes. Vi hadde hyggelig reisefølge av misjonærer fra Wycliffe translators.
Vi kjørte forbi Piura der vi for mange år siden besøkte de amerikanske baptistmisjonærene vi kjente fra Bagua. De viste seg å bli til uvurderlig hjelp den gangen da Gro ble så syk på reisen dit. I Tumbes fant vi et rimelig hotel der vi overnattet. Etter frokost neste dag kjørte vi med en minibuss det siste stykket til grenseovergangen ved Huaquillas. Her måtte vi gå av bussen ved den peruanske kontrollposten og spasere over en bro til grenseposten på den ecuatorianske siden av elva. Der fikk vi et turistvisum stemplet inn i passene våre. I den lille byen nær grensen var det en busstasjon hvorfra det gikk busser til flere steder i Ecuador, også til Cuenca. Det var en strekning på ca. 250 km opp svingete fjellveier.
Buss i Ecuador fra kysten til fjellbyen Cuenca.
Reisen videre ble en opplevelse, for å si det mildt. Den lille bussen var nesten helt full. Vi fikk plasser lengst bak. Første del av reisen gikk greit mens vi var på lavlandet der vi passerte store bananplantasjer. Men etter en stund begynte vi å klatre oppover bratte fjellskråninger på en utrolig smal vei. Det var flere krappe hårnålsvinger der bussen måtte rygge for å klare svingen. Vi som satt i baksetet så rett ned stup på mange hundre meter. På et av de verste stedene stoppet sjåføren bussen og gikk ut og gav småpenger til en Mariastatue som stod i veikanten. I bussen satt vi og ba om at bremsene måtte holde, mens bakre del av bussen hang over stupet. Ikke særlig betryggende!
Vi kom likevel vel fram til Cuenca, og ble godt mottatt av misjonærene der. Cuenca ligger oppe i en vid fjelldal på drøyt 2500 moh. Vi fikk se den norske skolen og misjonsarbeidet. De drev et landbruksprosjekt med opplæring av ungdommer fra fjellbygdene, foruten menighetsbyggende arbeid . Vi fikk en kjøretur i de vakre omgivelsene rundt Cuenca. Vi besøkte blant annet noen varme kilder der det gikk an å koke egg i det varme vannet som boblet opp av bakken. Vår konklusjon var at Andesfjellene er vakre både i Peru og Ecuador og har mange likheter.
Det største bildet viser den norske skolen i Cuenca, mens vi ser på det kokende vannet i de varme kildene på det lille bildet. Skolen skulle begynne nytt skoleår uka etter vi var på besøk.
Tilbake til kysten og over grensen til Peru.
Den skremmende bussturen opp til Cuenca gjorde at vi gruet for en ny tur landeveien. Vi bestemte oss for å ta fly fra Cuenca til Guayaquil, byen vi engang hadde besøkt da “Margrete Bakke” la til havn der på vår første tur til Peru. Flyturen var nesten like skremmende som bussturen i et gammelt fly fra krigens dager. Men den turen tok i alle fall ikke så lang tid, og vi kom fram med skrekken, dog uten uhell. Denne gangen ble det ingen sightseeing i Guayaquil som ved besøket i desember 1966. Det tok vi oss ikke tid til, men reiste videre med første buss til den lille byen ved grensen til Peru.
Det var sent på ettermiddagen da vi kom dit. Vi skyndet oss til grensekontoret ved broen over til Peru. Passkontorene holdt på å stenge for dagen. Likevel kom vi greit gjennom den ecuatorianske passkontrollen, og småløp over broen til grensestasjonen på peruansk side. Der var det ingen å se. Da jeg banket på vinduet, kom en vakt til syne og åpnet luken. Han sa litt bryskt at det var stengt for dagen. Vi var i en ganske fortvilet situasjon. Vi hadde sjekket ut av Ecuador, men kunne jo ikke overnatte på broen. Han så fra oss til barna og deretter på passene våre, og sa noe om at det muligens kunne ordnes på en eller annen måte. Da skjønte jeg at han ville ha penger. Jeg la en seddel i mitt pass som lå øverst og skjøv passene over på hans side av vindusluken. Uten å si noe, stemplet han alle passene og leverte dem raskt tilbake, uten pengeseddelen selvsagt. Det er den eneste gang i hele vår tid i Peru som jeg har betalt for å få ordnet dokumenter. Men her så jeg ingen annen utvei.
Chulucanas
Sammen med de peruansk/svenske misjonærene i Chulucanas, Anita og Göran Olsson med deres to jenter. Et hyggelig og interessant besøk.
Etter en overnatting i Tumbes, reiste vi sørover til Piura der vi ville besøke svenske misjonærer. Vi hadde kontaktet Anita og Göran Olsson, som hadde tatt opp misjonsarbeid i byen Chulucanas i Piura fylket i 1975. Så vidt jeg husker møtte Göran oss i Piura, og vi kjørte de 60 km til Chulucanas i deres bil. De hadde allerede en liten gruppe av unge troende, som de samlet til møter i sitt enkle hjem. Da vi besøkte dem, hadde de fått kjøpt en sentral tomt og var i gang med å bygge kirke og misjonær/pastorbolig på tomta. De fortalte at de hadde opplevd en massiv motstand fra noen av beboerne som var påvirket av lokale heksedoktorer, men også fra den katolske kirken. Nå begynte de å vinnne folks tillit gjennom å involvere seg i forbedringer i byen og hjelp til de fattige. Vi hadde et par fine dager sammen med dem før vi måtte dra videre. I dag er det en stor og virksom kirke i Chulucanas med mange utposter i Piura fylket, foruten et stort arbeid blant funksjonshemmede barn.
Her et par bilder fra et besøk i Chulucanas da vi var i Peru i 2010. Gro og jeg foran kirken i byen som ble bygd i 1977 – 78. På det andre bildet utenfor handicap senteret sammen med Göran, som også var en kortere tid i Peru det året.
Tilbake i Lima og Tigre Playa.
Vel tilbake i Lima la vi straks inn søknaden om oppholds- og arbeidstillatelse. Da hadde familien Vervik kommet fra Norge. Deres oppholdstillatelse gikk raskt i orden fordi visumet de fikk før de reiste til Norge, ikke hadde gått ut enda. Verviks reiste videre til Tigre Playa via Wycliffe misjonens base i Yarina Cocha og kom dit før oss. Det kom godt med at de hadde besøkt oss på Tigre Playa i august 1974 mens de arbeidet i Chanchamayo og avløste Liv Haug der. Dermed var de ikke ukjent med stedet og vennene i menigheten når de nå måtte være alene som misjonærer de første ukene.
Mens vi ventet på at visumene våre skulle bli ferdige, bodde vi hos misjonærene Boyan og Lennart Lindgren. Det var åtte – ni år siden de begynte misjonsarbeidet i bydelen Magdalena i Lima. De bodde fortsatt i rekkehuset de flyttet inn i den gangen. Men for et par år siden kjøpte de med gaver fra menigheter i Sverige, en sentral hjørnetomt nær stedet der de i flere år leide en stor garasje til møtene. Nå var et hus på tre etasjer snart ferdig. Det hadde møtesal og kontorer i første etasje og leiligheter til misjonærer og pastorer i 2. og 3. etasje. De hadde bygd et provisorisk lokale av materialer som fantes på tomten, på den delen som lå nærmest hjørnet. Når møtesalen i 3 etasjers bygget ble ferdig, ville de ha møtene i 1.etg der mens en stor kirke skulle bygges der den midlertidige nå stod. Det var team av bygningsarbeidere fra pinsekirken i Värnamo, utsendermenigheten til Lindgrens som hjalp til med byggingen. Dessuten var mange ungdommer fra den lokale menigheten ivrig med som håndlangere. Mens vi ventet på dokumentene våre, hjalp jeg til med praktisk arbeid, og med bibelundervisning på møtene, mens Gro for det meste hjalp Boyan med innkjøp og matlaging. Det var mange munner å mette med de svenske arbeiderne i kosten i tillegg til vår familie!
Sammen med Boyan Lindgren og ungdommer fra “Casa de Oración”-kirken på friluftsmøte i parken i Magdalena, Lima. På bildet over sees huset som ble ferdig i slutten av 1977. Til høyre på samme bildet sees kirken med internat for studenter på toppen. Det ble ferdig et par år senere. Over til høyre har vi og Verviks besøk på Tigre Playa i oktober 1977 av tre fra det svenske byggeteamet.
Reisen videre til Iquitos og hjem til Tigre Playa.
Endelig var våre dokumenter ferdige, og vi kunne reise videre til Iquitos. Der handlet vi inn matvarer og medisiner og fikk lastet alle eskene og sekkene i rutebåten. Det var mye som trengtes både til oss og til familien Verviks hushold, foruten medisinene. Det ble som vanlig travle dager i Iquitos, og vi pustet lettet ut den dagen vi kunne sette oss i Twin Otter sjøflyet med kurs for San Lorenzo. Der ble vi møtt av Gunnar. Han hentet oss i speedbåten. Etter en time oppover Marañon var vi endelig hjemme etter en lang reise vi ikke hadde hatt noen anelse om at vi skulle foreta, da vi forlot Tigre Playa noen uker tidligere. Nå hadde vi i alle fall opphold for et år, og slik ble det framover. Oppholds- og arbeidstillatelsen måtte fornyes årlig, men fra da av kunne det gjøres i Iquitos. Tidligere fikk vi for minst to til tre år av gangen, men måtte da til Lima for å få forlenget visumet.
I havna i Iquitos på slutten av 1970 tallet, mens det lille bildet viser en stor forandring på fraktebåtenes størrelse da vi besøkte Iquitos i 2016 (bildet over), og havna er flyttet utenfor selve byen.
