Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Det er tre kapitler på denne kategorien “Iquitos og reiser ut av jungelen”. Kp.58 står nederst, over det står kp.65, og så øverst kp.66. Øverst på kategorien ” Kontakt med Wycliffe” finner du kp.67.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru, – fra Andes til Amazonas.

SISTE DEL AV FERIEN 1979.

På Bibelselskapets butikk i Lima

Da vi kom fram til Lima tidlig på dagen den 1. august, var ringen sluttet.  Tenk at nå var turen vi så lenge hadde sett fram til, et tilbakelagt stadium! Vi var takknemlige for en trygg reise og mange fine opplevelser.  Fra busstasjonen kjørte vi med en gammel, skranglete taxi til Wycliffe’s gjestehus i Lima. Det var et trygt, rimelig og hyggelig sted å bo. Vi hadde bodd der før, men det var ikke alltid plass. Da var misjonærene Lindgrens gjestfrihet et alternativ vi var veldig takknemlige for.

Noen år senere kjøpte Wycliffe en tomt nær gjestehuset og kontorene. Da fikk de mer plass, også til gjester utenom deres egen organisasjon. De hadde selvfølgelig første prioritet.  I årene som fulgte, overnattet vi for det meste der når vi måtte til Lima i forskjellige ærend. På kontoret hos Wycliffe hjalp de oss med kjøp av flybilletter til jungelbyen Pucallpa. Vi så fram til noen rolige dager på deres base Yarina Cocha som ligger litt utenfor Pucallpa. Derfra skulle vi fly med Wycliffe/Jaars sjøfly hjem til Tigre Playa.  Det var enda noen dager igjen til familien Wilhelms planlagte ferie. 

Tilbakeblikk på ferien i 1978

Vi tenkte med glede tilbake på ferien i Yarina Cocha året før.  Da hadde vi egentlig ikke planlagt noen ferie, både på grunn av alt arbeidet og minimalt feriebudsjett. Men når vi fant ut at hele familien likevel måtte til Iquitos i juli for den årlige fornyelsen av oppholds- og arbeidstillatelsen, mente Gunnar og Oddbjørg at vi burde ta en ferie samtidig. Jeg var ikke glad ved tanken på en ny tur til Iquitos. Det var ikke så lenge siden Gunnar og jeg kom til Tigre Playa med ny motor i Alli Shungo etter mye arbeid i Iquitos før motoren var på plass i båten. Men Gro og barna syntes det kunne være fint med en tur til byen etter ti måneder i jungelen. Jeg visste at det ikke var noen vei utenom. Visumene våre måtte fornyes, og det kunne ikke gjøres uten vårt nærvær på de aktuelle kontorene. Forslaget fra våre kollegaer om å ta noen feriedager samtidig, hørtes forlokkende ut. Både Gro og jeg kjente oss ganske slitne etter et svært travelt år, og dagene i Iquitos visste vi av erfaring at ikke ville bli noen ferie!

Da ferie ble nevnt, tenkte vi med en gang på Wycliffe basen i Yarina Cocha ved Pucallpa. Pilotene som ofte kom innom for å fylle drivstoff når de var i området og noen ganger overnattet hos oss, hadde flere ganger innbudt oss til å være hos dem noen dager.  Det hele løste seg på en fantastisk måte. Det viste seg at en av pilotene med familie skulle være i Lima et par uker nettopp i den tiden det passet for oss å besøke Yarina etter det nødvendige oppholdet i Iquitos. Han ønsket oss velkommen til å låne deres hus. Vi så det som Guds ledelse, og var takknemlige for hvordan alt la seg til rette for noen hviledager på Wycliffe basen. 

Lek og feiring av fødselsdagen til Lewi sammen med venner i Yarina Cocha i 1978.

Gode opplevelser i Yarina Cocha sommeren-78

Da alt var unnagjort i Iquitos, fløy vi til Pucallpa der vi ble møtt på flyplassen og kjørt til Yarina. Basen var som en liten landsby av enkle hus der misjonærene bor, foruten administrasjonsbygg, kirke, skoler og butikk. Det var 180 til 200 misjonærer knyttet til det store arbeidet Wycliffe drev med å utvikle skriftspråk, oversette bibeldeler og undervisningsmateriell til skolene blant mange forskjellige indianerstammer, foruten undervisning av lærere og helsearbeidere . Det var også skoler for misjonærenes barn fra grunnskolen til videregående. Flyvere og flymekanikere som er knyttet til den samarbeidende organisasjonen JAARS, bodde også på basen. Hangaren og flystripa lå i utkanten av «landsbyen». De benyttet mye sjøfly, som fram til slutten av 1978, da vi fikk lagd en flystripe på Tigre Playa, var de eneste flyene som kom for å fylle drivstoff hos oss. Basen lå ved sjøen Yarina Cocha (“cocha” er egentlig en sjø dannet av elvas svinger etter at den naturlig kutter gjennom en “snarvei”). Sjøflyene tok av fra sjøen og var fortøyd til en flåte ved flystripa. 

Nå var sjelden alle misjonærene til stede samtidig. Oversetterne var i lange perioder ute i landsbyene, mens andre var på opphold i landene de kom fra. De fleste var fra USA, men noen var fra Canada og andre nasjoner. Misjonærene representerte også forskjellige kirkesamfunn, noe som ikke så ut til å være et hinder eller problem i arbeidet. For oss var høydepunktet søndagen da alle var samlet i kirken til gudstjeneste. Ikke minst fellessangen som ble sunget flerstemt, gjorde et sterkt inntrykk på oss.  Det lød bare helt “himmelsk”!

Vi hadde ni deilige dager i huset til Leo Lance og familien. Vi leste, badet og gikk turer. Barna ble gode venner med barna på basen som også hadde sommerferie denne tiden. Daglig ble vi bedt bort til noen til lunsj eller kveldsmat. Vi kjente godt pilotene, men vi kjente også flere andre som arbeidet blant eller besøkte indianerne i «vårt» område. Reisen hjem til Tigre Playa gikk direkte fra Yarina med sjøfly. Den turen tok tre timer over jungelen, en distanse på 800 km i luftlinje. En flott måte å komme raskt hjem på. Alternativet var å reise tilbake over Iquitos. Det fantes ikke veier i området.

Reise Lima -Yarina via Pucallpa i 1979

Jeg fortsetter der vi slapp før tilbakeblikket på fjorårets ferie. Etter et par dagers opphold i Lima satte vi kursen for Pucallpa. Dagene i Lima benyttet vi til handling på Bibelselskapet og i en kristen bokhandel. Det ble flere esker med Bibler, NT, bibeldeler, søndagsskolemateriell og kristen litteratur til inspirasjon og undervisning. Våre venner i Wycliffe lovte å sende det med lastebil til Pucallpa for oss. Derfra skulle de sende det med småfly opp til oss etter hvert som det var plass. Jeg kjøpte også en brukt kommunikasjonsradio, en Argonaut til bruk i flodbåten.  Da ville vi få mulighet til kontakt på de lange reisene langs elvene. Vi ble ganske forkjølet mens vi var i Lima, og jeg fikk også feber den siste dagen da vi fløy til Pucallpa på kvelden. Men vi håpet det ville gå fort over når vi kom til annet klima. I Lima var det kaldt og regnfullt disse dagene.

Dagene i Yarina Cocha og fly til Tigre Playa

Med ferien i Yarina sommeren 1978 i minne, gledet vi oss til noen rolige dager på Wycliffe misjonens base som siste del av vår omflakkende ferie i Andesfjellene.  Men det ble ikke helt som planlagt. Jeg følte meg ganske bra den første dagen, men på natten fikk jeg oppkast og feber. Gro var heller ikke i særlig form. Maino og Lewi hadde bare en lettere forkjølelse som gikk over i løpet av et par dager.  Vi oppsøkte misjonens lege på ettermiddagen denne andre dagen i Yarina.  Bihulebetennelse og amøber lød diagnosene. Utover kvelden ble jeg veldig syk. Jeg kastet opp tablettene legen hadde foreskrevet og følte meg helt elendig. Men på morgenen klarte jeg å beholde medisinen. 

Denne dagen kjente vi oss bedre. Vi gikk en liten tur omkring på det vakre området på formiddagen. Verre ble det utover ettermiddagen. Nå fikk jeg et kraftig anfall av frysninger, feber og oppkast. Det var ingen tvil lenger om at jeg hadde malaria samtidig med bihuleinfeksjonen. Gro ringte til legen som kom med en gang. Legen var enig i vår diagnose, og gav meg tabletter for malaria.  Vi kjente godt til symptomene for malaria. Det kom stadig folk til oss som hadde denne sykdommen. Men det var første gang noen av oss hadde det. Vi tok vanligvis en tablett ukentlig som profylaxe. Dessverre ble det glemt i ferien.  Dessuten gjorde forkjølelsen og bihulebetennelsen det vanskeligere å stille den riktige diagnosen.

Neste morgen var dagen for avreise til Tigre Playa. Vi bestemte oss for å reise som planlagt når vi nå hadde de riktige medisinene. Vi visste også at familien Wilhelm var klar for sin ferie og ventet oss denne dagen. Litt før klokken åtte den 10.august var Lewi, Gro og jeg på plass i det lille enmotors sjøflyet med det meste av vår bagasje. Det er ikke plass til mye i et slikt lite fly. Men det var planlagt flere flyvninger til vårt område i tiden framover, og da ville resten av bagasjen og litteraturen få plass.

I Yarina var det en kiosk litt bortenfor butikken. Det var ikke bare oss som satte pris på å få kjøpt en is eller en kald brus i kiosken.

Maino ble igjen i Yarina hos familien til piloten Dave Ramsdale. Hun hadde fått seg et par venninner der og likte seg godt. De hadde blant annet en del aktiviteter for de mindre misjonærbarna i skoleferien. Samtidig fikk hun trening i engelsk. Det er språket som snakkes på basen.  Den norske skolen på Tigre Playa ville heller ikke begynne før om et par uker når Martha og familien Wilhelms kom tilbake fra sin ferie.

Tilbake på Tigre Playa

Det var pent vær og flyturen over jungelen gikk greit med god utsikt til det grønne teppet av tretopper og her og der buktende elver mellom alt det grønne. Vi fikk tid til en liten prat med Rudolf og Eva før de og barna reiste med det større flyet «Evangel» som kom tilbake fra et oppdrag i Øvre Marañon. Det fylte drivstoff på Tigre Playa før det satte kursen til Yarina Cocha med familien Wilhelm som så fram til et par ukers ferie.

Gro skriver i brev hjem til sine foreldre en ukes tid etter hjemkomsten:

«Jeg var veldig uvel den dagen vi reiste fra Yarina, men vi tar fortsatt medisiner, og kjenner at Herren gir oss styrke. Vi føler oss bedre for hver dag. Heldigvis har det ikke vært så mange syke her, så vi kan ta det litt roligere. Skole er det jo heller ikke. Men noe har vi da fått gjort av forskjellige oppgaver som ventet. John maler taket på rommet til Martha i dag. Det var så stygt, flekkete og skjoldete av fukten her i jungelen. Det hadde bare et strøk maling fra før. I morgen skal jeg vaske vegger og tak på kjøkkenet. Det er blitt så brunt på grunn av osen fra kjøleskap og fryseboks som går på parafin. Det samme gjelder komfyren vår. Jeg må benytte anledningen nå som det er litt stille her. I overmorgen reiser John og Lewi oppover Marañon til San Juan. Vi fikk brev fra dem i dag om at de har meslinger der, og at mange er veldig syke, også barna.»

Da jeg kom tilbake fra San Juan, ble det travle dager fram til familien Wilhelm sammen med Martha og Maino kom hjem fra ferien den 28.8.  Flyet de kom med,  tok med til Yarina en svært syk candoshi indianer og hans kone. Vi var glade for at de kunne ta dem med til klinikken der.

Den 3.september begynte den lille norske skolen. Vi kom alle fort inn i de daglige gjøremålene etter ferieavviklingene. Både jeg og Gro frisknet til og kom til krefter. Godt var det, for det lå store utfordringer og mange arbeidsoppgaver foran i de følgende ukene.

På denne kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid” er det 6 innlegg eller kapitler: Det første av disse, kp.35 står nederst, deretter følger kapitlene 38, 57, 59, 63 og så øverst dette kapitlet 64. På de ulike kapitlene står det hvilken kategori kapitlene i mellom er plassert. F.eks. på kp.35 står det at kp.36 står nederst på kategorien “Båtliv og reiser”. Kp.65 står i midten av tre innlegg på kategorien “Iquitos og reiser ut av jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Meslinger i huambisa landsbyer

En dag like over nyttår 1980 la en liten kano til ved flåten like utenfor huset vårt på Tigre Playa. Det var en huambisa indianer som hadde rodd i fire dager fra sin landsby, Chingana, langt oppe i Moronaelven.  Han fortalte at landsbyen var rammet av en meslingepidemi. Flere hadde dødd de siste dagene, mens andre lå veldig syke i hyttene sine.  Da de første ble syke, hadde mange av beboerne i landsbyen flyktet inn i skogen av frykt for smitte. De bygde noen enkle hytter der de bodde med hele familien. Men det var allerede for sent for mange. De var allerede smittet. Det hadde gått meslinger i lengre tid i flere landsbyer langs Marañon, og også i de store jungelbyene Iquitos og Yurimaguas. Nesten alle voksne ble veldig syke, og flere av dem og de eldre døde.

Jeg bestemte meg for å reise oppover Morona med det samme. I løpet av et par dager var jeg klar til å reise med husbåten etter å ha pakket den med medisiner og vitaminer, foruten drivstoff og annet som trengtes på en lengre reise. Indianeren som kom med beskjeden, ble med meg i “Alli Shungo”. Kanoen hans hadde vi på slep etter båten. I Puerto America i munningen av Morona stanset vi. Jeg ville gjerne ha med lederen for vennene der, Juan Villegas. Juan hadde hatt meslinger før, slik som jeg også hadde hatt. Derfor kunne han være med på reisen. Han samlet fort sammen det han trengte, og vi reiste videre oppover elva. Vi stanset kort i noen av landsbyene på vei oppover. Men det var først da vi kom til huambisa indianernes område at vi møtte meslingepedimien. Antageligvis var det tømmerhoggere eller handelsreisende fra områder lengre vekk som hadde brakt smitten til disse avsidesliggende landsbyene.

Mange syke og døde i øvre Morona

Da vi kom fram til Chingana, møtte det oss et trist syn. I denne landsbyen var det 20 døde av de 45 – 50 som bodde i landsbyen da jeg besøkte den i fjor. De som døde først var de eldre, og noen av de minste barna. Medisinmannen i landsbyen hadde satt alle på streng diet. Det resulterte i at de ikke fikk i seg nok næring og ble svake. Fra før hadde de liten motstandskraft mot viruset, og dietten gjorde det ikke bedre. En av de overlevende fortalte meg at noen av de yngre hadde spist og drukket som vanlig. Dette i tillegg til at barn og unge i utgangspunktet ikke blir så hardt rammet av meslinger, gjorde at det var flest yngre som overlevde epidemien. De som var igjen i landsbyen, lå uten krefter i hyttene sine. Mange var radmagre og så helt elendige ut. Noen var enda syke av etter-sykdommer som er vanlig ved meslinger. Det samme møtte oss i begge de små nabolandsbyene til Chingana, der det var 9 døde og mange syke.

Ved dødsfall var det tradisjon i noen indianerstammer å rive ned vegger og gulv i huset der den døde hadde bodd. De lot hustaket av palmeblader stå igjen, og begravde da den døde under taket. Senere kunne andre i familien bli begravd under samme tak. Deretter bygget de et nytt hus til den dødes familie. Nå var flere hus tomme i Chingana fordi alle, eller noen av familiemedlemmene var døde, og disse ble begravet der de hadde bodd. Under et av hustakene med gravhauger, la jeg merke til at det lå en radmager hund oppå haugen! Jeg ble fortalt at hundens eier lå begravd der, og hunden nektet å forlate gravhaugen.

Noen av de døde ble lagt i en uthult trestamme eller gammel kano med et lite palmetak over. Der lå de noen måneder før de ble begravet eller lagt ned i store krukker.

Vi ble noen dager i disse landsbyene og behandlet de syke. Meslinger fører ofte med seg komplikasjoner, som lungebetennelse, bronkitt og magesmerter med diare. Vi hadde mye medisiner med oss, og vi oppmuntret dem til å spise og drikke det de hadde av næringsrik mat. Rundt husene spankulerte det høns som spiste insekter og frø, og det var fisk i elva. Mange ville at vi skulle be for dem. De ville også høre mer fra Guds ord. Vi hadde noen fine stunder blant både syke og friske i landsbyen. Det var oppmuntrende å se at mange av de syke kom seg ganske fort. Men det var selvsagt stor sorg i landsbyene over de mange som hadde mistet livet i epidemien.

Samarbeid med helsemyndighetene om vaksinasjon

Før vi satte kursen hjemover, reiste vi nesten opp til grensen mot Ecuador og besøkte flere huambisa landsbyer. Men de fleste av innbyggerne her hadde rømt til skogs for å slippe unna sykdommen.  I landsbyene nedover Marañon stoppet vi for møter og salg av medisiner. Det var mange syke blant shapra indianerne, men ikke meslinger. Vi fikk bekreftet vår mistanke om at det var flere som hadde tuberkulose i disse områdene. I løpet av 1979 var tuberkulose et økende problem i landsbyene i Marañon og i bielvene. Også på Tigre Playa var det noen som hadde tuberkulose. En av de første kvinnene som ble døpt, døde av tuberkulose i slutten av 1979. Det var kommet for langt før vi forstod hvilken sykdom hun hadde. Vi hadde da nylig begynt et samarbeid med helsemyndighetene i Iquitos når det gjaldt tuberkulose og malaria.

Vi sendte spytt- og blodprøver av pasienter vi mistenkte at hadde disse sykdommene, og fikk tabletter for malaria, foruten injeksjoner og tabletter for tuberkulose fra dem. Helsemyndighetene fikk medisinene gjennom Unicef og også etter hvert vaksiner mot meslinger, polio og trippelvaksinen. Det var vaksinene mot meslinger som kom først, både til oss på Tigre Playa og til klinikken nonnene drev i San Lorenzo. Siden var vi også med i programmene for de øvrige vaksinene. De var først og fremst rettet mot barn.

Utover i 1980 fikk vi tilsendt disse vaksinene i kjølebager, med engangssprøyter og registreringsskjemaer fra hospitalet i Iquitos for å hjelpe til med vaksineringen. Under bibeluka i februar, ble nærmere hundre av deltagerne vaksinert. Etterpå vaksinerte vi over hundre fra Tigre Playa, foruten mange fra landsbyer i nabolaget. Alle ble behørig registrert,  og skjemaene sendt med rutebåten til helsemyndighetene i Iquitos.

Samtidig med vaksineringen, kom det mange syke fra et par av landsbyene lengre oppover Marañon. De hadde meslinger, og mange av dem var veldig syke av etter-sykdommer. Det var helt fullt i begge «sykestuene», – bambushyttene der de syke tok inn med noen fra familien sin. Vi var vant til at det til tider var veldig travle dager med mange syke, men disse ukene var nok blant toppene.

Med Wycliffe/Jaars fly for å vaksinere 

Wycliffe samarbeidet også med helsemyndighetene om vaksinering. En sykepleier fra klinikken på deres base i Yarina Cocha ble fløyet ut til flere av indianerlandsbyene i området vi arbeidet i. De ba også oss om hjelp til å vaksinere i noen av landsbyene. I midten av mars kom det et fly fra Yarina med flere hundre vaksiner mot meslinger. Vi hadde lovet å hjelpe til med å vaksinere i indianerlandsbyer i bielven Yurapag. Martha og Gro tok et par dagers pause fra skolearbeidet for å gjøre denne jobben.

Gro skriver om den turen: «Utrustet med nesten 500 vaksiner, myggnett, laken og litt klær, drog vi av sted med et av Wycliffes sjøfly. Etter ½ times flyvning med det lille flyet, landet vi på en rett strekning i den smale elven med skogen tett på begge sider. Da kjentes det trygt å være med en trenet jungelpilot! Der vi landet, ventet to unge gutter oss i en liten trebåt med en «pequi»-motor. Vi kjørte ca. en time nedover elva som var full av stryk, steiner og stokker, men heller lite vann. Vi ble forskrekket i det første stryket der vi skrapte bunn. Kanoen, med oss og vårt utstyr veltet på seg, og det kom inn vann. Men det gikk bra, og senere ble vi mer herdet. Et sted måtte vi gå et lite stykke. Der var det veldig grunt med en liten foss som strømmet over steinene.

På de små bildene har vi gått langs bredden og venter på båten som skimtes i bakgrunnen. På det større bildet: Landsbybeboere på elvebredden.

Vi ble godt mottatt i landsbyen. Den lå vakkert til på en høyde like ved fjellene. Mange av innbyggerne stod på elvekanten da vi kom. Vi ble mottatt med flagg, trommer og fløyter da vi kom opp til landsbyen. Det var en overraskende og rørende velkomst.  Vi fikk bo i huset til Pancho. Det var stort og hadde også et ganske stort bord der vaksinering og registrering foregikk. Pancho hadde et par år før vært på Tigre Playa og bedt oss om å besøke dem i Apaga og Yurapag. Både Gunnar og John besøkte landsbyen der og et par nabolandsbyer flere ganger i 1978 og -79. Det var flere som ble frelst og noen også døpt i disse landsbyene. Klokka var nesten halv fem da vi kom fram. Vi begynte å vaksinere med det samme. Før det ble mørkt fikk vi satt hundre vaksiner. Da gikk vi til elva og badet for å kjøle oss ned etter en varm dag. Etterpå serverte de oss fisk, bananer og maniok til kvelds. Vi pratet en stund med en av de andre lederne i landsbyen i lyset fra en parafinlampe, før vi hang opp myggnettene og la oss på de medbrakte luftmadrassene.»

Vekket av lovsang i landsbyen

Gro fortsetter: «Neste morgen våknet vi litt før seks av høylytt sang på awajun språket. Voksne og barn hadde møte i skolestua i grålysningen. De sang så det ljomet med læreren som ledet an. Vi kjente igjen melodiene selv om vi ikke forstod språket. De fleste av mennene og noen av de unge forstod spansk, men det var få som snakket det. Etter frokost var vi ferdige til å fortsette vaksineringen. Barn og voksne strømmet til for å bli vaksinert. Klokka elleve var vi ferdige. Da hadde vi satt 350 vaksiner siden morgenen. I alt ble vel 450 personer vaksinert mens vi var i landsbyen.  Det inkluderte folk fra et par mindre nabolandsbyer.  Vi ble geleidet ned til båten med tromme- og fløytespill. Vannet hadde sunket enda mer, så de fire guttene som nå var med, måtte uti og dra båten over noen grunne steder. På noen steder oppover elva måtte Martha og jeg også ut å gå på de glatte rullesteinene. Ved ettiden kom vi opp til den rette strekningen der flyet kunne lande. Det var et par hus der oppe også. Vi vaksinerte femten personer mens vi ventet på flyet.

Det var piloten Dave som fløy oss til Yurapaga. Nå var det Fred som skulle fly oss hjem igjen, men han måtte en tur til en landsby i øvre Marañon først. Dermed fikk vi en fin flytur i det vakre været. Vi så den nye veien som oljekompaniet hadde bygd fra Saramiriza til Bagua. Det var god utsikt over Saramiriza og til fossefallene Manseriche mellom fjellene ovenfor Borja. Det var en fin og interessant tur som førte til at mange indianere ble vaksinert før meslingepedemien nådde deres landsbyer.»

Meslingepidemien sprer seg – vaksinering flere steder

Meslingene dukket opp på stadig nye steder, men der befolkningen var vaksinert, slapp de fleste unna sykdommen. Wycliffe translators hadde fløyet helsepersonell ute til flere av indianerlandsbyene i bielvene med vaksiner. Mange av disse var det vanskelig å nå med båt. Blant annet vaksinerte de i mange shapra landsbyer i bielver til Morona og blant candoshiene i Pastaza/Rimachi. Gjennom felles innsats fra Wycliffe, nonnene ved klinikken i San Lorenzo og vårt helsearbeid på Tigre Playa ble en stor del av befolkningen i området der vi arbeidet, vaksinert mot meslinger i løpet av disse månedene i 1980.

I mai ble vi bedt om å komme til et par landsbyer øverst i Marañon like nedenfor Manseriche fallene. Vi fikk høre at disse stedene ennå ikke var blitt rammet av epidemien, men var heller ikke blitt vaksinert. Wycliffe, som hadde mange flyvninger i vårt område, kom på vår forespørsel med en ny ladning vaksiner. Det ble Eva og Martha som tok utfordringen denne gangen. De pakket kjølebager og materiale som trengtes i speedbåten for å være borte et par dager på turen opp til Alegria og Borja. De ble godt hjulpet av Mamico, en frelst ung mann fra en awajunlandsby som hjalp oss mye i arbeidet på den tiden. Han kjørte dem trygt opp til Alegria der de vaksinerte hele ettermiddagen. Da de var ferdige der, reiste de videre opp til Borja. Der hadde de et par gode parafinlamper som gav dem lys nok til å vaksinere utover kvelden. Dagen etter kom det også folk fra en landsby i den lille bielven Cangasa og ville bli vaksinert. Ved to-tiden kom de hjem til Tigre Playa, slitne og solbrente, men fornøyde. Befolkningen hadde vist stor takknemlighet for at de kom og vaksinerte også hos dem. Det var ikke alltid slik ved senere vaksineringer ut fra Helsesenteret i Saramiriza. Da var det av ulike grunner mer skepsis mot vaksiner i enkelte landsbyer blant indianerne.

Kp. 62 står øverst på kategorien “Dagligliv i jungelen”, mens kp.64 står på “Mangfoldig misjonsarbeid” ovenfor dette kapittelet.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Evangelisering, bibelundervisning og fast virksomhet 1978 – 1980.

Vi var stadig på reisefot disse årene for å besøke landsbyene som lå spredt langs Marañon fra Borja i vest til San Lorenzo og utposter rundt munningen av Pastaza elven i øst. Det var for det meste Rudolf og jeg som reiste, som oftest hver for oss for å nå så mange steder som mulig. Med husbåten Alli Shungo var hele familien av og til med på reisene. Noen av ungdommene og evangelistene besøkte også landsbyer i nærheten av Tigre Playa og San Lorenzo. Mange ble frelst og døpt i disse årene, både i landsbyene langs Marañon og i indianerlandsbyene i elvene Morona, Pastaza, Potro og Cahuapanas. Det var et stort behov for bibelundervisning i de nye vennegruppene.

I november 1978 skriver jeg i et misjonsbrev at det nå er faste møter på 18 steder. På disse stedene var det en leder som samlet de troende til bibellesning, bønn, sang og vitnesbyrd. Lederen var også ny i troen, men viste iver for at de andre i landsbyen skulle oppleve det samme som han og familien hans. Bibelkursene på Tigre Playa gav dem mer forståelse av Guds Ord, samtidig som de leste og studerte Bibelen hjemme. De fleste landsbyene var små, og møtene ble holdt i huset til lederen eller i skolen.  Men i løpet av de følgene årene bygdes det enkle kirker med tak av palmeblad i flere av landsbyene, mens det på noen større steder ble bygd kirker med vegger av sagde bord og tak av bølgeblikk.

Evangeliet går fram midt i motstand og vanskeligheter.

Samtidig med framgang for Evangeliet, opplevde vi motstand av mange slag. I noen landsbyer blant indianerne stod trolldoktoren imot evangeliet. De var redd for å miste sin inntekt og dominans over folket. Enda hendte det at de gamle skikkene med tro på trolldoktorens makt til å kaste sykdom på folk og påfølgende hevnaksjoner, gav seg utslag i fiendskap og drap. Noen oppsøkte igjen trolldoktoren for at han skulle mane ut sykdommene ved å røyke ut de onde åndene med hjemmedyrket tobakk og suging på det syke stedet. Andre falt tilbake i alkoholisme og trakk seg vekk fra fellesskapet i menigheten. Mange av dem tok senere et oppgjør med sitt tidligere liv og kom tilbake til menigheten.

I noen indianerlandsbyer hendte det at unge kvinner tok sitt liv med den giftige planten barbasco, som de vanligvis brukte til fisking i små bekker. Vi ble fortalt at det ikke hadde hendt på flere år, da et par av lederne i en landsby i bielven Achayacu kom til Tigre Playa og fortalte at to kvinner hadde tatt sitt liv i løpet av noen dager og et par andre truet med å gjøre det samme.  Årsaken var at den ene ble giftet bort mot sin vilje, og den andre fordi mannen hennes rømte med en annen kvinne da hun ikke ville akseptere at han skulle ta seg en ny kone. Det var enda vanlig med to og tre koner blant indianerne den gangen. Det var sorg og forvilelse i landsbyen, og de ba oss komme for å gi råd, be og undervise fra Bibelen.

John på vei til besøk i en indianer landsby. Awajun indianere som lytter til Evangeliet på midten av 1970-tallet.

Jeg pakket myggnettet, luftmadrassen og litt klær i den vanntette sekken og gjorde ferdig motor og bensin til den lange reisen oppover denne bielven som munner ut like ovenfor Tigre Playa. Tidlig neste morgen reiste jeg og en medarbeider opp til landsbyen. Etter tre dager i bønn og faste sammen med de troende på stedet, var det som en mørk og tung sky løftet seg opp og forsvant. Atmosfæren ble helt forandret. Guds kraft og lys virket til omvendelse og full overgivelse til Jesus for mange i denne awajun landsbyen. Mange familier ble forsonet,  og det ble slutt på selvmordene i Achayacu.

Dessverre fikk vi og vennene også møte motstand fra prest og nonner i den katolske kirken i San Lorenzo.  I noen av landsbyene, spesielt i nærheten av San Lorenzo ble de nye troende fortalt at barna deres ikke fikk gå på skolen, studere videre eller få jobb dersom de ble evangeliske. Etter det vennene fortalte oss, ble folk i landsbyene bedt om å jage oss med kjepper når vi kom på besøk. Det ble sagt at vi forkynte vranglære. Folk visste ikke helt hva de skulle tro, og noen trakk seg tilbake fra møtene en tid.  Men vi ble aldri jaget fra noe sted verken med kjepp eller på annen måte!

Vi visste at det var trosfrihet i Peru, og at dette de fikk fortalt om skolegang og jobb ikke stemte. På neste tur til Iquitos kjøpte jeg en bok utgitt av Undervisningsdepartementet med lover og regler vedrørende undervisningssystemet fra barneskolen og opp til universitetet.  Der fant vi svart på hvitt at alle uansett tro hadde rett til utdannelse. Det stod til og med de som ikke var katolske, om ønskelig kunne få fritak eller få undervisning i sin tro av en lærer eller prest fra sin kirke de par timene i uka det var opplæring i den katolske læren, som var statens offisielle kirke.

Jeg vet ikke hvordan dette fungerer i dag, men slik var det da.  Vi tok kopier av sidene om dette og delte ut til lærere og foreldre på de aktuelle stedene. På denne tiden fikk den katolske kirken i San Lorenzo forsterkning av noen colombianske nonner som et par år reiste mye til landsbyene langs Marañon, noe de ikke hadde brydd seg om tidligere. Det ble lite ute av deres forsøk på å danne katolske grupper i dette området.  En av de colombianske nonnene som var lærer på deres skole i San Lorenzo, kom til oss en dag og ville kjøpe flere Nye Testamenter i pocketutgave i et mer moderne og lettlest språk enn tidligere oversettelser. Hun hadde vært på møter blant karismatiske katolikker i Lima, og ville at elevene hennes skulle få bedre forståelse av evangeliet.  Hun reiste glad tilbake med en eske med de nye testamentene. Ikke lenge etter hørte vi at hun dessverre var blitt sendt tilbake til Colombia.

Bibeluker på Tigre Playa, i San Lorenzo og i flere andre landsbyer.

Helt fra kirken på Tigre Playa ble innviet våren 1973, hadde vi årlige stevner eller bibeluker på Tigre Playa. Etter et par år arrangerte vi i tillegg en bibeluke i året for dem som tok lederansvar på sine steder. Ganske snart etter at vi kom tilbake i februar 1977, hadde vi en bibeluke for barn og voksne i San Lorenzo. Ettersom arbeidet vokste i San Lorenzo og i landsbyene videre nedover Marañon, samlet de årlige bibelukene der mye folk og ble til stor hjelp og velsignelse for de nyfrelste i dette området. På Tigre Playa måtte vi bygge en ny ganske stor bambushytte i tillegg til den vi hadde fra før, for å få plass til alle som kom. Mange sov også i kirken. Men det ble for mye folk mot slutten av 70-tallet, slik at det i tillegg til lederkursene og bibelukene på Tigre Playa, ble holdt bibeldager i noen av landsbyene dit venner fra nabolandsbyer ble invitert. Det var ikke plass til alle som ville komme på Tigre Playa.

Det største bildet er fra bibeluke og møter i San Lorenzo i 1977, men det andre er fra bibeldager i den første kirken i Saramiriza noen år senere.

Helt fra begynnelsen av hadde vi hjelp til undervisningen på de fleste bibelukene av evangelister, pastorer eller misjonærer fra andre steder i Peru. En av evangelistene som hadde besøkt oss noen ganger, var Luis Alberto Gonzales fra Huancayo.  Han hadde også hjulpet til i misjonsarbeidet i Perene der Gunnar Vervik ble kjent med ham og inviterte ham senere til Tigre Playa.  I januar 1979 underviste jeg på et bibelkurs for ungdommer i Perene invitert av Liv Haug. Da traff jeg igjen Luis Alberto som også underviste på kurset. En ettermiddag vi var nede ved elven og badet sammen med ungdommene, ble sønnen til Luis Alberto og Christina tatt av strømmen og ble borte under vann. Samuel var 12 år og deres eneste barn. Alle var med å lette til det ble mørkt. Først den fjerde dagen ble han funnet omkommet. Det var stor sorg og triste dager for oss alle. Gud gav stor styrke og trøst til Christina og Luis Alberto. De fikk ikke flere barn, men fortsatte i tjenesten fram til dags dato, nå i hjembyen sin. På tross av denne triste hendelsen, ville Luis Alberto besøke jungelen i nord igjen. Senere ble det avtalt at han skulle komme til bibeluka i februar 1980 og være i området i tre måneder.

Det lille bildet viser elven ved Perene ved lavvann, og broa som Liv Haug fikk bygd noen år senere. Det andre bildet er fra et bibelkurs i Perene da Gro også var med og underviste. Her er det prøve!

Bibeluker våren 1980

Gro skriver i et brev senere om det som hendte da tiden for bibeluka i 1980 nærmet seg: «Vi så fram til at Luis Alberto skulle komme for å hjelpe til på bibeluka. Rudolf var enda i Lima der han skulle opereres for brokk.  Jeg var ikke i særlig form etter nok en mageinfeksjon. Dessuten tok skolearbeidet mye tid, selv om Martha også tok noe av min jobb på skolen under bibeluka. Elevene fikk noen timer fri i løpet av de dagene. Eva hadde hendene fulle med syke og vaksinering mot meslinger som vi var blitt bedt om å gjøre av helsemyndighetene. Martha og jeg hjalp til med vaksineringen når vi hadde mulighet til det. Like før bibeluka skulle starte, fikk vi beskjed om at Luis Alberto var blitt syk og måtte utsette reisen til jungelen. Gunnar Vervik som var i Chulucanas den tiden, ville komme isteden. Men det la seg ikke til rette med transport til Tigre Playa, så han kom heller ikke.”

“Folk kom i båter og kanoer fra fjern og nær for å være med på bibeluka. Det var i alt 124 innskrevne fra tre indianerstammer inkludert troende fra de spansktalende landsbyene. Heldigvis hadde vi mye mat, og vennene hadde også med seg tørket kjøtt og fisk, skilpadder, yoka og bananer. Men den store utfordringen for John var alle bibeltimene uten den forventede hjelpen. Eva og jeg trådte til og tok noen timer. Det samme gjorde evangelistene Marcial og Humberto. Lederne fra landsbyene fikk ansvar for å lede og tale på kveldsmøtene. Det ble en herlig bibeluke! Noen ble døpt, og flere ble åndsdøpt i løpet av uka.

Da alle hadde reist hjem til sine steder, kom det et fly fra Wycliffe basen i Yarina der Luis Alberto hadde fått plass. Vi var veldig glad for at han var blitt frisk nok til å komme. Samme dagen kjørte han og John ned til San Lorenzo for å undervise på bibeluka som var tillyst der. Det var 75 deltagere fra San Lorenzo med utposter og mange flere på kveldsmøtene.  John kom hjem etter den uka, mens Luis Alberto ble med pastoren i San Lorenzo, Humberto, til utpostene nedover langs Marañon der de hadde en veldig fin tid.  Senere reiste han sammen med John oppover elva fra Tigre Playa der de hadde bibeldager i noen av landsbyene, også i Puerto America ved munningen av Morona. Glade og takknemlige kom de hjem etter oppmuntrende samlinger på utpostene helt opp til Borja.»

Luis Alberto får skyss med et fly fra Wycliffe da han skal hjem etter besøket i 1980. Rudolf hadde da kommet hjem fra Lima. Dåp på Tigre Playa samme år.

I et brev til misjonssekretær Hans Svartdahl skriver jeg den 3.april -80: «Arbeidet her har vokst mye de siste årene, og vi takker Gud for det Han gjør. Nå er det 24 vennegrupper som har sin egen leder med faste ukentlige møter. Menighetene er ikke store, noen har bare 5-6 døpte, mens de største er på 35- 40 døpte medlemmer. Men mange flere kommer til møtene. Evangelisten Luis Alberto som hjelper oss her noen måneder nå, er til stor velsignelse i arbeidet. Mange har blitt frelst og døpt i løpet av denne tiden. Hittil i år har vi fått døpe 68 venner, slik at det nå er nærmere 300 aktive døpte kristne i dette distriktet. Det er et stort takkeemne. Vi gleder oss over å se at de ledende brødrene viser iver for å vinne andre for Kristus. Vår oppgave går nå mer og mer over til å undervise de nye lederne og evangelistene. Det er et stort behov for undervisning i Guds Ord.»

Rudolf kom hjem fra Lima etter to operasjoner i slutten av mars. Det var stor aktivitet og mye å gjøre på alle områder denne våren, slik det vel egentlig var hele denne perioden. Samtidig med det evangeliske arbeidet var det stor aktivitet og mye jobb både på den norske skolen og ikke minst i helsearbeidet som bare økte for hver dag. Det skriver vi mer om i neste innlegg.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 57 og 59 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”.

Vanskeligheter med visum.

Da vi kom tilbake til Peru i februar 1977 for vår tredje periode, måtte vi på tross av dokumentene vi ordnet før vi reiste året før, søke om nytt oppholds- og arbeidsvisum. Vi fikk et midlertidig visum og forstod det som vi ville få det forlenget i løpet av året. Men kort tid etter at vi hadde avsluttet bibeluka for evangelister og ledere i juni, fikk vi beskjed om at vi måtte levere inn en helt ny søknad om visum. Dessuten måtte vi legge ved mer dokumentasjon og bekreftelse fra lokale myndigheter om arbeidet vårt og bosted . Dette måtte gjøres innen utgangen av august, et halvt år fra vi fikk det midlertidige visumet. Vi hadde ikke noe annet valg enn å samle dokumentasjonen og reise til Lima. Da vi kom dit i slutten av juli for å levere inn den nye søknaden, fikk vi den overraskende beskjeden at vi måtte ut av landet før vi kunne søke på nytt! Militærdiktaturet på 1970-tallet skapte problemer av mange slag, også for opphold for misjonærer og for utlendinger generelt.

Hva nå? Hvor skulle vi reise? Fra Lima var det omtrent like langt til Ecuador, Chile og Bolivia. Vi visste at i fjellbyen Cuenca sør i Ecuador, hadde Santalmisjonen en norsk skole. Tidligere hadde vi vært inne på tanken at de to eldste muligens kunne gå på skolen der når familien Wilhelm skulle komme tilbake til Peru høsten 1978. Da ville det bli seks norske barn på fem forskjellige skoletrinn på Tigre Playa. Det så ikke så langt ut på kartet fra oss til Cuenca, men vi hadde egentlig slått det fra oss for vi visste at det ble for lang reise. Vi var overbevist om at det måtte finnes andre løsninger. Vi bestemte oss i alle fall for å dra til Ecuador og besøke Santalmisjonens arbeid der. Før avreisen fikk vi kontakt med misjonærene i Cuenca. De ønsket oss velkommen.

Reisen til Cuenca, Ecuador

Vi kjøpte bussbilletter til Tumbes helt nord i Peru. Bussreiser var billige, men langt fra komfortable den gangen. Veien langs Perus kyst var heller ikke noe å skryte av, men likevel bedre en de svingete, smale fjellveiene. Det er fortsatt forholdsvis billig å kjøre buss i Peru, men bussene er av en helt annen standard nå. Veiene er også bedre, ikke minst kystveien. Den går gjennom endeløse ørkener, bare avbrutt av noen grønne, frodige daler, der små elver renner ned fra fjellene mot Stillehavet. Vi kjente veien godt fra den tiden vi flyttet til Bagua og bodde der, før vi dro videre østover til jungelen. Den gangen fulgte vi samme veien nord til Chiclayo, men der tar veien til Bagua av mot øst. Nå kjørte vi videre nordover til Perus nordligste by, Tumbes 1300 km fra Lima. Reisen tok godt over et døgn med noen korte stopp underveis. På et av stedene bussen stoppet, fikk vi kjøpt kokosnøtter som toppen var kuttet av. I hullet var det satt et sugerør for å få ut kokosmelken. Det var mer spennende enn godt, syntes vi som smakte kokosmelk for første gang.

Her var det et stopp ved en liten by i nord, bare 104 km igjen til Tumbes. Vi hadde hyggelig reisefølge av misjonærer fra Wycliffe translators.

Vi kjørte forbi Piura der vi for mange år siden besøkte de amerikanske baptistmisjonærene vi kjente fra Bagua. De viste seg å bli til uvurderlig hjelp den gangen da Gro ble så syk på reisen dit. I Tumbes fant vi et rimelig hotel der vi overnattet. Etter frokost neste dag kjørte vi med en minibuss det siste stykket til grenseovergangen ved Huaquillas. Her måtte vi gå av bussen ved den peruanske kontrollposten og spasere over en bro til grenseposten på den ecuatorianske siden av elva. Der fikk vi et turistvisum stemplet inn i passene våre. I den lille byen nær grensen var det en busstasjon hvorfra det gikk busser til flere steder i Ecuador, også til Cuenca. Det var en strekning på ca. 250 km opp svingete fjellveier.

Buss i Ecuador fra kysten til fjellbyen Cuenca.

Reisen videre ble en opplevelse, for å si det mildt. Den lille bussen var nesten helt full. Vi fikk plasser lengst bak. Første del av reisen gikk greit mens vi var på lavlandet der vi passerte store bananplantasjer. Men etter en stund begynte vi å klatre oppover bratte fjellskråninger på en utrolig smal vei. Det var flere krappe hårnålsvinger der bussen måtte rygge for å klare svingen. Vi som satt i baksetet så rett ned stup på mange hundre meter. På et av de verste stedene stoppet sjåføren bussen og gikk ut og gav småpenger til en Mariastatue som stod i veikanten. I bussen satt vi og ba om at bremsene måtte holde, mens bakre del av bussen hang over stupet. Ikke særlig betryggende!

Vi kom likevel vel fram til Cuenca, og ble godt mottatt av misjonærene der. Cuenca ligger oppe i en vid fjelldal på drøyt 2500 moh. Vi fikk se den norske skolen og misjonsarbeidet. De drev et landbruksprosjekt med opplæring av ungdommer fra fjellbygdene, foruten menighetsbyggende arbeid . Vi fikk en kjøretur i de vakre omgivelsene rundt Cuenca. Vi besøkte blant annet noen varme kilder der det gikk an å koke egg i det varme vannet som boblet opp av bakken. Vår konklusjon var at Andesfjellene er vakre både i Peru og Ecuador og har mange likheter.

Det største bildet viser den norske skolen i Cuenca, mens vi ser på det kokende vannet i de varme kildene på det lille bildet. Skolen skulle begynne nytt skoleår uka etter vi var på besøk.

Tilbake til kysten og over grensen til Peru.

Den skremmende bussturen opp til Cuenca gjorde at vi gruet for en ny tur landeveien. Vi bestemte oss for å ta fly fra Cuenca til Guayaquil, byen vi engang hadde besøkt da “Margrete Bakke” la til havn der på vår første tur til Peru. Flyturen var nesten like skremmende som bussturen i et gammelt fly fra krigens dager. Men den turen tok i alle fall ikke så lang tid, og vi kom fram med skrekken, dog uten uhell. Denne gangen ble det ingen sightseeing i Guayaquil som ved besøket i desember 1966. Det tok vi oss ikke tid til, men reiste videre med første buss til den lille byen ved grensen til Peru.

Det var sent på ettermiddagen da vi kom dit. Vi skyndet oss til grensekontoret ved broen over til Peru. Passkontorene holdt på å stenge for dagen. Likevel kom vi greit gjennom den ecuatorianske passkontrollen, og småløp over broen til grensestasjonen på peruansk side. Der var det ingen å se. Da jeg banket på vinduet, kom en vakt til syne og åpnet luken. Han sa litt bryskt at det var stengt for dagen. Vi var i en ganske fortvilet situasjon. Vi hadde sjekket ut av Ecuador, men kunne jo ikke overnatte på broen. Han så fra oss til barna og deretter på passene våre, og sa noe om at det muligens kunne ordnes på en eller annen måte. Da skjønte jeg at han ville ha penger. Jeg la en seddel i mitt pass som lå øverst og skjøv passene over på hans side av vindusluken. Uten å si noe, stemplet han alle passene og leverte dem raskt tilbake, uten pengeseddelen selvsagt. Det er den eneste gang i hele vår tid i Peru som jeg har betalt for å få ordnet dokumenter. Men her så jeg ingen annen utvei.

Chulucanas

Sammen med de peruansk/svenske misjonærene i Chulucanas, Anita og Göran Olsson med deres to jenter. Et hyggelig og interessant besøk.

Etter en overnatting i Tumbes, reiste vi sørover til Piura der vi ville besøke svenske misjonærer. Vi hadde kontaktet Anita og Göran Olsson, som hadde tatt opp misjonsarbeid i byen Chulucanas i Piura fylket i 1975. Så vidt jeg husker møtte Göran oss i Piura, og vi kjørte de 60 km til Chulucanas i deres bil. De hadde allerede en liten gruppe av unge troende, som de samlet til møter i sitt enkle hjem. Da vi besøkte dem, hadde de fått kjøpt en sentral tomt og var i gang med å bygge kirke og misjonær/pastorbolig på tomta. De fortalte at de hadde opplevd en massiv motstand fra noen av beboerne som var påvirket av lokale heksedoktorer, men også fra den katolske kirken. Nå begynte de å vinnne folks tillit gjennom å involvere seg i forbedringer i byen og hjelp til de fattige. Vi hadde et par fine dager sammen med dem før vi måtte dra videre. I dag er det en stor og virksom kirke i Chulucanas med mange utposter i Piura fylket, foruten et stort arbeid blant funksjonshemmede barn.

Her et par bilder fra et besøk i Chulucanas da vi var i Peru i 2010. Gro og jeg foran kirken i byen som ble bygd i 1977 – 78. På det andre bildet utenfor handicap senteret sammen med Göran, som også var en kortere tid i Peru det året.

Tilbake i Lima og Tigre Playa.

Vel tilbake i Lima la vi straks inn søknaden om oppholds- og arbeidstillatelse. Da hadde familien Vervik kommet fra Norge. Deres oppholdstillatelse gikk raskt i orden fordi visumet de fikk før de reiste til Norge, ikke hadde gått ut enda. Verviks reiste videre til Tigre Playa via Wycliffe misjonens base i Yarina Cocha og kom dit før oss. Det kom godt med at de hadde besøkt oss på Tigre Playa i august 1974 mens de arbeidet i Chanchamayo og avløste Liv Haug der. Dermed var de ikke ukjent med stedet og vennene i menigheten når de nå måtte være alene som misjonærer de første ukene.

Mens vi ventet på at visumene våre skulle bli ferdige, bodde vi hos misjonærene Boyan og Lennart Lindgren. Det var åtte – ni år siden de begynte misjonsarbeidet i bydelen Magdalena i Lima. De bodde fortsatt i rekkehuset de flyttet inn i den gangen. Men for et par år siden kjøpte de med gaver fra menigheter i Sverige, en sentral hjørnetomt nær stedet der de i flere år leide en stor garasje til møtene. Nå var et hus på tre etasjer snart ferdig. Det hadde møtesal og kontorer i første etasje og leiligheter til misjonærer og pastorer i 2. og 3. etasje. De hadde bygd et provisorisk lokale av materialer som fantes på tomten, på den delen som lå nærmest hjørnet. Når møtesalen i 3 etasjers bygget ble ferdig, ville de ha møtene i 1.etg der mens en stor kirke skulle bygges der den midlertidige nå stod. Det var team av bygningsarbeidere fra pinsekirken i Värnamo, utsendermenigheten til Lindgrens som hjalp til med byggingen. Dessuten var mange ungdommer fra den lokale menigheten ivrig med som håndlangere. Mens vi ventet på dokumentene våre, hjalp jeg til med praktisk arbeid, og med bibelundervisning på møtene, mens Gro for det meste hjalp Boyan med innkjøp og matlaging. Det var mange munner å mette med de svenske arbeiderne i kosten i tillegg til vår familie!

Sammen med Boyan Lindgren og ungdommer fra “Casa de Oración”-kirken på friluftsmøte i parken i Magdalena, Lima. På bildet over sees huset som ble ferdig i slutten av 1977. Til høyre på samme bildet sees kirken med internat for studenter på toppen. Det ble ferdig et par år senere. Over til høyre har vi og Verviks besøk på Tigre Playa i oktober 1977 av tre fra det svenske byggeteamet.

Reisen videre til Iquitos og hjem til Tigre Playa.

Endelig var våre dokumenter ferdige, og vi kunne reise videre til Iquitos. Der handlet vi inn matvarer og medisiner og fikk lastet alle eskene og sekkene i rutebåten. Det var mye som trengtes både til oss og til familien Verviks hushold, foruten medisinene. Det ble som vanlig travle dager i Iquitos, og vi pustet lettet ut den dagen vi kunne sette oss i Twin Otter sjøflyet med kurs for San Lorenzo. Der ble vi møtt av Gunnar. Han hentet oss i speedbåten. Etter en time oppover Marañon var vi endelig hjemme etter en lang reise vi ikke hadde hatt noen anelse om at vi skulle foreta, da vi forlot Tigre Playa noen uker tidligere. Nå hadde vi i alle fall opphold for et år, og slik ble det framover. Oppholds- og arbeidstillatelsen måtte fornyes årlig, men fra da av kunne det gjøres i Iquitos. Tidligere fikk vi for minst to til tre år av gangen, men måtte da til Lima for å få forlenget visumet.

I havna i Iquitos på slutten av 1970 tallet, mens det lille bildet viser en stor forandring på fraktebåtenes størrelse da vi besøkte Iquitos i 2016 (bildet over), og havna er flyttet utenfor selve byen.

På denne kategorien “Bibelkurs og kirkebygg” står det fire kapitler, fra det nederste kp.51, så kp.53, kp.54 og øverst dette kapitlet 61. Kp. 60 står nest øverst i kategorien “Båtliv og reiser”, mens kp.62 står på øverst på “Dagligliv i jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Gunnar faller i elva i Borja

Etter et par dagers jobbing med å snekre sammen forskalingskasser, fikk vi låne en åpen trebåt til lastingen av stein. Dette var i Borja i august 1978.  Trebåten bandt vi med en kjetting til siden på Alli Shungo, og kjørte opp mot de strie strykene ovenfor Borja, der det var rikelig med stein. Da båten var lastet med vekten den tålte, dro vi tilbake til Borja. I det vi skulle legge til land,  falt slepetauet i vannet og kom inn under Alli Shungo. Gunnar løp ut av styrehuset og bakover på utsiden av båten for å redde tauet unna propellen.  Det var en smal kant å gå på langs utsiden. Han måtte holde seg i et rør som gikk langs taket, men han mistet grepet, og falt i vannet mellom båtene. Jeg så ham falle, og kunne ikke gjøre annet enn å stoppe motoren for å prøve å hindre at han ble truffet av propellen.

Gunnar ble trukket dypt ned i vannet til bunnen av den sterke strømmen, men klarte å sparke fra og kom opp til overflaten rett bak båten. Han fikk tak i slepetauet og klatret opp i trebåten. Så snart han var i båten, startet jeg motoren for vi drev raskt nedover i den sterke strømmen. Gunnar hadde fått en ganske stor flenge i en av fingrene, men var ellers uskadet. Vi så det som et mirakel at han ikke ble truffet av propellen, eller at han ikke kom under trebåten og dermed ble ført lengre nedover den strie elva. Denne hendelsen rystet oss alle.  På kveldsmøtet takket vi Herren for at det tross alt hadde gått bra.  Bakgrunnen for reisen til Borja og denne hendelsen skriver jeg om i fortsettelsen:

Til San Lorenzo og et besøk til Borja

Da Gunnar Vervik og jeg kom fra Iquitos med den nye motoren i Alli Shungo i begynnelsen av juni 1978, besøkte vi menigheten i San Lorenzo og utpostene ned mot munningen av Pastaza. I San Lorenzo ønsket vennene å utvide og forbedre lokalet sitt. Mange nye var døpt og kommet med i menigheten der de siste par årene. Kirken var blitt for liten. Utvilsomt var det behov for en større og bedre kirke.  De holdt på med å samle midler for å kjøpe planker til veggene og sement til gulvet, men innsamlingen gikk tregt. Det var ikke mye penger blant folk.  Vi hadde fått noen gaver fra Norge som kunne brukes til kirkebygg, og håpet på at det vil komme inn mer etter hvert.  Det var ingen sagbruk i denne delen av jungelen, men vi fikk høre at sagbruket i Pinglo, ovenfor fossestrykene «Pongo de Manseriche»  ved Borja, hadde trematerialer til salg.  Jeg reiste oppover Marañon til Borja og fikk bestilt materialene gjennom en handelsmann der. Denne mannen, Correa hadde radiokontakt med Pinglo. Han kunne hente plankene i løpet av juli. Jeg avtalte med vennene i kirken at vi skulle komme tilbake i august for å hjelpe til med å støpe grunnmuren til veggene.

Kort tid etter at jeg kom tilbake fra Borja, reiste Gunnar og jeg igjen nedover Marañon til San Lorenzo. Sammen med vennene der begynte vi arbeidet med å støpe gulvet i kirken.  Sand ble hentet i elva, og sementen var allerede innkjøpt. Alt ble blandet for hånd. Mange var med på dugnaden så det gikk unna. De fleste kveldene var vi samlet til møte i huset til pastor Humberto.  Etter en uke var det meste gjort, og vi reiste tilbake til Tigre Playa slitne, men fornøyde.

Pastor Humberto sammen med familien foran den ferdige kirken i San Lorenzo. Det andre bildet viser den nåværende kirken der. Det var Rudolf som stod for det bygget noen år etter at familien flyttet til Industrial nedenfor San Lorenzo i 1984.

Ny reise til Borja

Den siste dagen i juli la vi ut på en ny reise med Alli Shungo. Igjen gikk ferden oppover Marañon til Borja for å begynne arbeidet på kirken der. På veien stanset vi på noen av stedene som hadde fast virksomhet. Det var alltid en glede å møte vennene i disse landsbyene. I Borja hadde misjonen tidligere fått tomt til kirke.  Allerede i 1975 ble reisverket satt opp og taket av bølgeblikk kom på plass.  Vel framme i Borja, samlet vi vennene til møte og til planlegging av arbeidet. Vi hadde med sement, men trengte stein og sand til støpningen av grunnmuren. Det trengtes mange villige hender til dette arbeidet.

Det første vi gjorde var å hente plankene hos handelsmannen og lagre dem ved kirken. En del av dem trengtes til forskalingen. Vi fikk samtidig bestilt mer tremateriale på sagbruket i Pinglo slik at det ble nok til veggene både til kirkene i Borja og San Lorenzo. Det kunne vi gjøre fordi sagbruket ville selge oss dette til halv pris! Handelsmannen skulle gi oss beskjed når plankene var ferdige til å hentes. Med god hjelp fikk vi i løpet av noen dager støpt feridig grunnmuren der veggene skulle plasseres.

Det var under dette oppholdet i Borja mens vi hentet stein til arbeidet på kirken, at den farefulle hendelsen med Gunnar fant sted, som beskrevet i begynnelsen av dette innlegget. Søndagen før vi reiste fra Borja, var det dåp av to ektepar. Det ene paret var Juan del Aguila og hans kone. Juan var i mange år leder og pastor i Borja. Senere ble en av hans sønner pastor der. De og flere andre hadde tatt imot troen på Jesus under tidligere besøk. Den første dåpen i Borja fant sted tidligere det året.  Ved vårt neste besøk i november ble det igjen dåp. 

Bibeluke og velkomst for familien Wilhelm og Martha de Jong

I første del av oktober var det igjen bibeluke på Tigre Playa.  Denne gangen for ledere fra mange landsbyer i området. Gunnar og jeg underviste, mens Gro og Oddbjørg underviste søndagsskolelærere. De hadde også hendene fulle med de mange syke som kom til oss i løpet av uka. Det gikk meslinger i området.  Før deltagerne på bibeluka reiste hjem, lovte jeg utsendingene fra Candoshi landsbyene i Rimachi å besøke dem i november.

Fargebildet er fra Bibeluka i 1979 med misjonær Per Anderås fra Huancayo og amerikanske Chris Burgdorf. De to andre bildene er fra en tidligere bibeluke med Lennart Lindgren fra Lima.

En ukes tid etter avslutningen av bibeluka hadde vi gleden av å ta imot Eva og Rudolf Wilhelm med sine fem barn som kom tilbake etter drøyt 1 ½ år i Norge. Sammen med dem kom lærer Martha de Jong fra Alta. I kirken ble det velkomst for familien Wilhelm og Martha, samtidig som det var avskjed med familien Vervik. De reiste noen dager senere til nye oppgaver i Lima og senere i Chulucanas, Piura. Et par uker etter velkomstmøtet dro Rudolf og jeg opp til Borja med husbåten. En av ungdommene i menigheten, Tito var med oss. Vi hadde fått beskjed om at plankene på sagbruket i Pinglo var ferdige.

Farefullt oppdrag i Borja – plankene slepes ned gjennom strykene

Handelsmannen Correa i Borja som hadde hentet den forrige bestillingen med planker sammen med noen materialer til seg selv, var villig til å kjøre opp til sagbruket i Pinglo for å hente plankene. Men han ville at i alle fall en av oss skulle være med. Vi måtte dessuten gjøre opp for kjøpet. Det ble til at jeg og Tito ble med i Correas båt.  Det var spennende å kjøre opp fallene, men elva var forholdsvis lav, så vi kom vel fram til Pinglo.  Correa var vant til å kjøre denne strekningen, mens jeg ikke hadde passert «El Pongo de Manseriche» siden hele familien flyttet fra Bagua til jungelen ni år tidligere, i oktober 1969.

Vel fremme ved sagbruket kjøpte og betalte vi for de bestilte materialene. Vi fikk hjelp til å bære plankene ned til elva, der de ble bundet sammen til en stor flåte på 4 x 4 meter som stakk ca. 1 ½ meter dypt. Etter å ha surret den med en masse nylonrep og festet flåten med rep til båten, ble den dyttet ut i strømmen som ville ta oss ned til Borja. Den åpne båten til Correa styrte den lett ut på dypt vann. Da vi kom inn mot den trangeste delen, ble det sterkere strøm. Men Correa ved utenbordsmotoren klarte å styre flåten forbi store steinblokker i elva. Vi nærmet oss det farligste stedet. Elva har et 20 meter langt stryk der fallet er ca.to meter. Rett ovenfor dette stryket kom vi inn i en stor bakevje så båten og flåten gikk rundt i ring med strømmen noen ganger før vi greide å dytte flåten ut i hovedstrømmen igjen. Flåten var bundet til båten. Jeg fikk streng beskjed om å løsne tauet idet vi kom på kanten av stryket.

Stryket er en trang passasje der vannet blir presset sammen, og danner en meter høy ”hanekam” nedenfor. Akkurat da jeg løste tauet til flåten, stoppet påhengsmotoren!  Correa ble helt hvit i ansiktet. Han begynte å dra i start-tauet og etter noen forsøk, startet heldigvis motoren. Men da var vi kommet veldig nærme ”kammen” slik at mye vann kom inn i båten. Det var noen nervepirrende øyeblikk. Vi klarte å komme ut av den verste strømmen og begynte å øse båten. Da vi så etter flåten med planker, var den først ikke å se. Men så, litt nedenfor dukket den opp, noe skamslått, men hel. Vi fikk festet tauet til båten igjen og greide å få den til land i Borja. Da vi fortøyde båten, utbrøt Correa: »Det var nære på!»  

Her er vi på vei ned mot strykene i “El Pongo”. Det farligste partiet er lengst bort i bildet der alt vannet i elva blir presset sammen i en smal sjakt mellom fjellene.

Sleping av flåten med planker ned til San Lorenzo

Rudolf ventet oss ved elvekanten og hjalp til med å få festet flåten trygt til land. Neste dag løste vi opp tauene på flåten og bar halvparten av materialene opp til kirketomta. Der satte vi plankene opp til tørking. Nå hadde vi en flåte som var halvparten så stor som den opprinnelige. Den skulle vi taue ned til San Lorenzo med Alli Shungo. Oppe ved Borja er strømmen sterk, men fra Saramiriza og videre nedover flyter Marañon roligere.  Det tok tre dager å slepe plankene med strømmen før vi var fremme i San Lorenzo. Her ble materialene båret opp til kirketomta og satt til tørk. Senere samme år fikk brødrene i Borja og San Lorenzo hjelp av Rudolf til å sette opp veggene på kirkene.

Året etter da jeg igjen var i Borja, hadde jeg et par opplevelser som jeg vil ta med her. Jeg hadde planlagt en reise på to- tre uker for å ha møter og bibelstudier på de fleste stedene oppover Marañon. Men uforutsette ting gjorde at reisen ble på godt over tre uker. I San Juan hadde det brutt ut meslinger i landsbyen. Det gjorde at jeg ble en dag ekstra der. I Saramiriza ba de meg stanse en dag lengre en planlagt for bibelstudier. I Alegria var det problemer i menigheten som gjorde at jeg ble et par ekstra dager der.

En spennende reise fra Borja ned til Saramiriza

Familier fra en liten landsby nedenfor San Juan er på vei til søndagskole og møte i sine små kanoer.

Da jeg skulle gå om bord i Alli Shungo i Saramiriza for å reise videre opp til Alegria og Borja, kom det en mann bort til meg og sa at jeg ikke måtte reise til Borja. En av beboerne der, som han nevnte ved navn, hadde sagt han ville skyte meg hvis jeg kom dit opp. Jeg hadde vært i Borja mange ganger og visste hvem denne mannen var, og ville ikke la meg stanse av denne ukjentes advarsel. Da jeg kom til Borja, etter et par dager i Alegria, var mannen som ifølge advarselen skulle skyte meg, en av dem som tok imot meg da jeg la til land.  Han var veldig hyggelig og hjalp meg å bære trekkspillet opp til kirken. Jeg merket ikke noe fiendskap eller hørte noe om skyting de dagene jeg var i Borja. Tvert imot, mange kom til møtene og bibelstudiene for å lære mer fra Guds Ord.

I årene fra midten av 1970 tallet og utover -80 tallet var det økende terrorisme fra geriljagrupper som «Lysende sti» og andre grupper i Peru.  I jungelen gikk det mange rykter om terrorister, som ofte ble kalt »Pelacara».  Dette var et gammelt uttrykk, visstnok fra gummiboomens tid i jungelen. Det gikk ut på at disse “pelacara”, som betyr “skrelle ansiktet”, drepte indianere i den hensikt å ta ansiktsfettet deres for å bruke i alt fra kremer til raketter! På denne tiden gikk det rykter om at vi mannlige misjonærer var slike “pelacara”. Selv etter å ha blitt så godt kjent i området, ble vi offer for disse ryktene en tid. Men alle som kjente oss, og ikke minst våre troende venner, forsvarte oss. Dessuten var det ingen som kunne legge fram bevis for at noen var drept eller masakrert. Det varte ikke så lenge før vi gikk fri fra disse anklagene, mens redselen og ryktene om denne faren varte flere år i jungelområdene helt ned til Iquitos og Yurimaguas. Det var vel egentlig fra de områdene ryktene om terrorister og “pelacara” hadde sitt utspring. Det hang sammen med at det i noen år var mye gerilja virksomhet i den høyere delen av jungelen rundt oss med senter i Tarapoto innenfor Yurimaguas.

Mens jeg var i Borja, gikk vannstanden i elva ned til et nivå jeg aldri hadde sett der oppe før. Jeg håpet at vannstanden ville stige, derfor tok jeg meg tid til disse dagene med bibelstudier og praktisk arbeid. Sammen med brødre i menigheten hentet vi store, flate steiner inne ved inngangen til fallene i «el Pongo».  De plasserte vi ved inngangsdøren til kirken og på stien ut til veien. Men vannstanden ble stadig lavere. Nå måtte jeg likevel starte på hjemreisen. Jeg hadde lovet å besøke candoshi indianerne i landsbyene rundt Rimachi i Pastaza for et par uker i midten av november, og nå gikk oktober mot sin slutt. Før den reisen var det nødvendig å reparere og male den åpne båten jeg skulle bruke til Rimachi. For første gang hadde jeg en radio i Alli Shungo som gjorde det mulig å kommunisere med familien hjemme. Det var en stor forbedring og et takkeemne.

Vennene i Borja advarte meg mot å reise nå når elva var så lav. Jeg ba over saken, og fikk fred over å kjøre nedover. I den første delen av elva nedenfor Borja var strømmen sterk fordi det er en forholdsvis dyp renne på den strekningen. Men lengre ned ble det grunnere, og store steinbanker dekket nesten hele elveløpet. Der var det bare en smal renne hvor vannet strømmet over stubber og trær som satt fast i bunnen. Jeg ropte til Jesus, og kjente at Guds ånd kom over meg.  Det ble en vill ferd nedover strykene mens jeg sang og ba. Plutselig så jeg at to stokker sperret veien rett foran båten, og at vannet strømmet over dem. Jeg hadde ingen mulighet til å stoppe, så jeg ga mer gass, og styrte mot det stedet der det meste av vannet rant som en liten foss over stokkene. Det kjentes ut som om båten ble løftet over hinderet, og slo ned i dypere vann på den andre siden så vannspruten sto.

Noen menn som stod på steinbanken og vasket gull like ved dette stedet, så det som skjedde. De kom løpende, for de trodde at dette ville gå galt. Jeg fortsatte å prise Gud, og kom velberget ned til Saramiriza, der jeg la til en times tid for å komme meg etter denne farefulle ferden.  Gullgraverne fortalte senere at de hadde sett store deler av bunnen på båten da den gikk over stokkene. I Saramiriza kom noen og spurte meg hvor jeg kom fra. Da jeg fortalte at jeg kom fra Borja, sa de at det var umulig. De hadde selv prøvd å kjøre opp til Borja samme deg med en liten båt med påhengsmotor, men måtte snu. Jeg tror Herren gjorde et under og hjalp meg å komme velberget over den passasjen og ned til roligere og dypere farvann fra Saramiriza og videre til Tigre Playa. Det er ingen tvil om at vi er blitt bevart gjennom flere farer enn vi vet om i løpet av alle årene i jungelen i Peru.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapittel 58 står på kategorien “Iquitos og reiser ut av jungelen”, mens kp.60 står på “Båtliv og reiser”.

Tilbake på Tigre Playa i mars 1977

På en måte føltes det som vi hadde vært borte lenge da vi installerte oss i huset igjen etter et år i Norge. Men samtidig var det som vi hadde vært der hele tiden. Allerede dagen etter vi kom, begynte Chris Burgdorf og jeg å arbeide med motoren i Alli Shungo. Chris hadde bodd i vårt hus noen uker. Den siste tiden var han alene på Tigre Playa etter at Eva og Rudolf Wilhelm med barna reiste til Norge i januar etter en periode på drøye fire år.  Chris var fra Indiana i USA der han sammen med sin bror og søster drev en ganske stor gård.  Det var mange år siden de hadde hatt dyr på gården, noe som gjorde det mulig for Chris som var ungkar, å følge kallet om å hjelpe misjonærer i vinterhalvåret. Han var først flere vintre hos misjonærer i Amazonas i Brasil, senere ble det flere turer til Peru og Paraguay.

Jeg traff Chris for første gang da han var i Iquitos i 1970 hos amerikanske misjonærer fra Assemblies of God, kirkesamfunnet han tilhørte hjemme i Indiana.  I 1973 kom han på besøk til oss på Tigre Playa sammen med misjonær David Hansen fra Iquitos. Da reiste vi alle tre i speedbåten til candoshi indianerne i Rimachi i Pastaza. Chris var praktisk og tjenestevillig, og var flere ganger på Tigre Playa i årene som fulgte. Denne gangen hadde han hatt med noen reservedeler vi hadde bedt om til motoren i Alli Shungo. Rudolf og misjonær John Tuggy fra Wycliffe hadde gjort en del reparasjoner på motoren høsten 1976. Men dessverre gikk den fortsatt ikke som den skulle.  Det måtte Chris og jeg konstatere etter mange timer og flere dagers arbeid på motoren. Vi gjorde prøveturer, byttet ut deler, skrudde og renset, men motoren lakk olje og kom ikke opp i normal fart.

Etter mange og lange reiser var den 22 år gamle dieselmotoren til Alli Shungo helt utslitt. Den mistet kraften, og hadde vanskeligheter med å komme opp der strømmen ble for sterk. Svart røyk sto ut av eksosrøret, og gjorde den bakre delen av båten helt svart.  Skroget av jern var fortsatt bra med jevnlig vedlikehold, men motoren var det verre med. Ingen tvil om at Alli Shungo nå trengte en ny motor.  Båten hadde en amerikansk dieselmotor. Vi ønsket en ny av samme type for lettere å få den tilpasset i motor- rommet. Chris tilbød seg å ta seg av innkjøp og forsendelse fra USA.  Det tilbudet tok vi imot med takk. Jeg hadde samlet inn penger til motor da vi var i Norge, men det var ikke nok til kjøp, frakt og installasjon av en ny motor. I tiden som fulgte skrev jeg til Rudolf og Salem om saken. Deretter kontaktet vi støttemenigheter og organisasjoner som vi håpet ville støtte et slikt formål. Det ble resultater av flere av henvendelsene, foruten at Rudolf også samlet inn penger til motoren ved besøk til menigheter i Norge.

Besøk til Candoshi landsbyer i Rimachi

Da vi hadde gitt opp å få fart på Alli Shungo, avtalte vi at Chris skulle gjøre undersøkelser om pris og frakt til Iquitos når han kom hjem.  Men før han reiste for å ta fatt på våronna hjemme i Indiana, ville han gjerne besøke våre candoshi venner i Rimachi. De lå på hans hjerte siden han var der første gang. Vi reiste med speedbåten og var noen dager i et par candoshi landsbyer. Mange samlet seg til møtene og fulgte ivrig med på undervisningen. Flere av dem hadde tatt imot troen ved tidligere besøk. Også denne gangen var den noen som gav sitt liv til Jesus. Lærerne og lederne hadde fått undervisning på Wycliffe misjonens base, og flere av dem hadde vært på Bibelkurs anordnet av oss og misjonær John Tuggy på Tigre Playa.  Vi kjørte takknemlige og glade tilbake til Tigre Playa, der vi tok farvel med Chris et par dager etterpå.

Samling til møte og samtale i en Candoshi landsby i Rimachi. Chris og John blir servert apekjøtt med kokte bananer og yoka til middag.

Stor aktivitet og forsterkning i arbeidet

I månedene som fulgte ble det mange reiser i speedbåten til landsbyene både oppover og nedover Marañon. Det var gledelig å se alle som samlet seg til møtene. Noen steder var det bygd små kirker av skogens materialer og palmebladtak. I den større landsbyen San Lorenzo var det stor vekst og nye utposter, og det var en glede å besøke menigheten der for bibeldager og møter. Mange gav til kjenne at de ville ta imot Jesus som sin Frelser, og det var dåp på flere steder. Men landsbyene i Morona var det vanskelig å nå uten flodbåten. På Tigre Playa hadde vi ofte langt over hundre på formiddagsmøte og søndagsskolen.  I løpet av få år vokste landsbyen fra 15 hus til 50 hus med mange voksne og barn i hvert hus , – også andre landsbyer langs Marañon vokste mye disse årene under oljeboomens tid.  Dessuten økte tilstrømningen av syke fra nært og fjernt. Det tok ikke lang tid før jeg måtte reise til Iquitos for å kjøpe mer medisiner og førstehjelps materiale på angroutsalgene der. 

Vi gledet oss til forsterkning i arbeidet. Oddbjørg og Gunnar Vervik hadde besøkt oss en måneds tid i august 1974. De kom en tur fra Liv Haug i Perene der de arbeidet den gangen. Nå kom de til en ny periode i Peru i august 1977 for å arbeide sammen med oss på Tigre Playa mens familien Wilhelm var i Norge.  Familien Vervik bodde i huset til Wilhelm helt fram til oktober 1978, og var en stor hjelp i misjonsarbeidet denne tiden.  Vi vil skrive noe mer om arbeidet på Tigre Playa, besøk i landsbyene, bibeluker og kirkebygg i disse årene i et eget innlegg senere.  Resten av dette kapitlet vil konsentrere seg om Alli Shungo og den nye motoren, siden båten var et veldig viktig redskap i arbeidet i de store veiløse jungelområdene.

Gro og Oddbjørg underviser søndagsskolelærere på bibelkurset på Tigre Playa i februar 1978. Oddbjørg må sette sprøyten på candoshi kvinnen mens hun ligger på gulvet utenfor huset da hun hverken ville gå inn i huset eller legge seg på benken på verandaen.

Kjøp av ny motor – frakt til Peru – søknad om tollfrihet

Allerede i juni 1977 var det samlet inn nok penger til motoren og frakten til Houston. Vår misjonskasserer overførte beløpet til Chris Burgdorf som skulle kjøpe motoren. I juli bekrefter Chris at han hadde bestilt motoren, men den hadde tre måneders leveringstid.  Dette var veldig oppmuntrende for oss å høre selv om vi forstod at det enda ville ta sin tid før motoren ville være på plass i Peru.  I slutten av oktober fikk vi brev fra Chris med alle nødvendige dokumenter på kjøpet og forsendelsen av motoren. Han hadde kjøpt med noe verktøy, ekstra batteri og reservedeler som han betalte selv. Dessuten betalte han deler av frakten. Fantastisk med mennesker som gir både tid og penger for å støtte misjonsarbeidet på de forskjellig steder i verden!

Bare noen dager etter at vi fikk brevet med dokumentene, reiste jeg til Iquitos for å søke om tollfrihet. Etter sju år med en venstreorientert militærdiktatur var det et nytt statskupp høsten 1975 av en noe mer høyrerettet militærjunta.  Vi merket ikke så mye forskjell, annet enn at det ble noe lettere å få tak i matvarer og annet vi trengte. Men i byene i Peru var det stadig opptøyer og streiker på grunn av økende priser på alle varer og tjenester.  Jeg fikk tross urolighetene, ordnet alle dokumentene som trengtes til søknaden.  Da jeg leverte søknaden på tollkontoret i Iquitos, lovte de at det ikke skulle ta lang tid før svaret om tollfrihet forelå. De antydet ti dager, og vi håpet det beste.  Motoren ankom Iquitos havn etter å ha blitt fraktet opp hele Amazonas, i slutten av desember 1977 og ble lagret i tollen. Det viste seg at søknaden om tollfrihet likevel måtte sendes til Lima, og i denne turbulente tiden med stadige forandringer så det heller mørkt ut for en snarlig løsning.

I begynnelsen av april 1978 var det familieforøkelse hos familien Vervik. Odd Bjarne ble storebror til Mai Ines. Hun ble født i Iquitos,  dit Oddbjørg reiste i midten av mars. Gunnar reiste ned senere, og strevde blant annet med å få fart på tollfriheten for den nye motoren.  Siden det var jeg som hadde underskrevet søknaden, og mange av dokumentene stod i mitt navn, ble det likevel til at jeg måtte ta turen til Iquitos for å forhandle med tollmyndighetene om en løsning.  Til vår overraskelse tok det da ikke mange dagene før papirene på tollfriheten ble undertegnet av øverste myndighet, og alt var klart til å hente motoren på tollboden. Vi reiste glade hjem til Tigre Playa. Gunnar og jeg måtte så snart som mulig tilbake til Iquitos med Alli Shungo for å installere den nye motoren i flodbåten.

Installasjon av den nye motoren

Den 4.mai 1978 ble Alli Shungo bundet til siden på rutebåten «Alfert» for å fraktes ned til Iquitos. Gunnar Vervik og jeg var med. “Alfert” kom vel fram til havnen i Iquitos etter 3 døgn nedover elva. Vi fikk låne verktøy av den kanadiske misjonæren Molton som bodde like ved havna der vi hadde lagt til.  Gjennom Molton fikk vi kontakt med en kristen mekaniker. Han ble til stor hjelp med forberedelsene og installeringen av den nye motoren. Så kom endelig dagen da motoren ble hentet på tollen, lastet på en lastebil og kjørt ned til havna. Vi hadde leid en kran som heiste opp den gamle motoren av Alli Shungo, og heise den nye motoren på plass i båten. Den nye motoren var litt større, men den gikk så vidt det var ned gjennom hullet i taket. Noe av malingen på motoren ble skrapt opp! Den gamle motoren ble solgt ganske billig til en som installerte den i en ganske stor trebåt for å slepe tømmer.

Den gamle motoren er løftet ut av båten, og den nye heises på plass gjennom hullet i taket.

Nye fester til motoren var sveiset på plass, og stor var lettelsen da motoren gikk rett på boltene.  Vi måtte improvisere litt for å få til koblingen til kontrollene på giret og gassen, men det gikk bra. Den 3.juni prøvekjørte vi sammen med mekanikeren den nye motoren for første gang. Det var spennende! Motoren gikk som en klokke. Men nå måtte båten vaskes grundig. Den fikk også et malingstrøk før vi etter noen finjusteringer var vi ferdige til å ta fatt på den lange turen oppstrøms til Tigre Playa. I den gamle loggboken står det at vi fylte fire tønner diesel i tankene. Vi mente at det var minst to -tre tønner i båten fra før. Tankene tok åtte tønner.

Tilbake til Tigre Playa med Alli Shungo i juni 1978

Sent på kvelden den samme dagen startet vi reisen oppover elva. Vi kjørte ca. seks timer før vi la till for natten. Reisen gikk veldig bra, og vi var fornøyde. Den nye motoren var mye sterkere enn den gamle, så det var ikke noe å si på farten til den sju tonn tunge jernbåten. Vi startet på ny dag da det ble lyst, og kjørte fjorten timer. De neste to dagene kjørte vi sytten timer pr. dag. Den fjerde dagen da vi nærmet oss San Lorenzo, oppdaget vi at det var veldig lite diesel igjen på tanken. Etter målestokken så det ut til å være bare noen gallon igjen! Det var fire – fem timers kjøring igjen til San Lorenzo der det var mulighet for å kjøpe diesel. Gunnar og jeg ba til Gud om hjelp til å nå fram dit og bestemte oss for å kjøre videre så langt vi kom. Vi ventet at motoren ville stoppe hvert øyeblikk, men etter tre timer gikk Gunnar og målte i tanken. Jeg hørte et kraftig: «Halleluja!» fra motorrommet. Gunnar kom gledesstrålende og fortalte at målestokken viste det samme som ved siste måling!  Vi fortsatte å be og kom vel fram til San Lorenzo uten at det tok slutt på drivstoffet.  Vi har ingen naturlig forklaring på dette, men ser på det som et Guds under. Vi fikk kjøpt to tønner diesel av en handelsmann og dro videre det siste stykket til Tigre Playa. Dit kom vi fram litt før midnatt den 7.juni etter drøyt sytti kjøretimer.

Det var godt å ha Alli Shungo i kjørbar stand igjen. Den ble brukt til mange reiser til landsbyene langs Marañon, Morona og nedre del av Pastaza i årene som fulgte. Husbåten var til stor nytte i arbeidet. Da familien Wilhelm flyttet til Industrial ved munningen av Pastaza i mai 1984, ble Alli Shungo til stor hjelp for dem i arbeidet i denne nedre eller østre delen av misjonsfeltet.  Mens vi sommeren 1984 kjøpte flodbåten Doulos av misjonær Molton som hadde brukt den i misjonsarbeidet i landsbyene rundt Iquitos, og nå hadde en ny og større båt til arbeidet der. Da vi i slutten av det samme året, flyttet til Betania ved Saramiriza, ble Doulos til stor nytte i det fortsatte misjonsarbeidet i landsbyene i de øvre delen av Marañon og i Morona.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 55 og 56 står på kategorien “I Norge fra febr. 1976 til febr. 1977”, mens kp.58 står nederst på kategorien “Iquitos og reiser ut av jungelen”.

Ny periode på Tigre Playa

Vi reiste fra Norge i slutten av februar, men vi var ikke framme på Tigre Playa før 10.mars. Alt var i orden i og rundt kirken, misjonærboligene og sykestuene selv om det var blitt mange uker siden familien Wilhelm reiste til Norge etter en lang periode i jungelen.  Vår amerikanske venn og mange misjonærers hjelper, Chris Burgdorf hadde gjort en god jobb med å se etter både misjonens hus og båter i denne tiden, men han hadde også hjelp av naboen vår, Marcial Rios. Marcial hadde allerede i lengre tid hjulpet til med praktisk arbeid på misjonens område, og etter hvert også tatt større del i oppgavene i menigheten.  Flere av ungdommene ledet og vitnet, men det var i hovedsak Marcial som talte i møtene i denne tiden ingen av misjonærene var på Tigre Playa.

Marcial Ríos kommer til tro og blir døpt

En av dem som kom til troen i den første tiden på Tigre Playa var Marcial Rios.Han bodde sammen med sin familie i en bambushytte like ovenfor oss. Hytta var i elendig skikk. Taket lekket, og det hadde bare en vegg. Det opphøyde gulvet dekket bare halvparten av hyttas areal. Kona hans, Enriqueta var fra Tigre Playa, mens Marcial kom fra en landsby ved den store elven Ucayali.  Av det han fortalte, forstod jeg at han hadde kommet til Tigre Playa etter å ha jobbet seg fra sted til sted som tømmerhogger. Han var frisk og sterk, men hadde dårlige nerver og lite tiltak. Han og Enriqueta fikk et godt øye til hverandre, og de flyttet snart sammen slik det var vanlig i dette området.

Marcial hadde vært på evangeliske møter på sitt hjemsted, og kjente litt til Guds ord da vi bosatte oss på Tigre Playa. Han begynte å gå på møtene vi hadde i bambushytta vår, og en kveld kom han frem og overgav sitt liv til Jesus. Kona hans kom også på møtene etter hvert.  De var blant de 12 første som ble døpt på Tigre Playa før vi reiste til Norge etter vår første periode etter vel et år på Tigre Playa. Som vi skriver om i tidligere innlegg, var vi først to år i Tarma og deretter et år i Bagua Chica før vi tok opp arbeidet i landsbyene i jungelen nord i Peru.

Marcial på tømmerhogst

Da vi kom tilbake til vår 2.periode, gikk det ikke så lang tid før Marcial reiste for å hogge tømmer for en av “patronene” i dette distriktet. “En patron” er en jordeier som har slått seg ned i jungelen for å drive kvegoppdrett og handel.  Dessverre utnyttet mange av dem de fattige landsbyboerne og indianerne til å jobbe for seg på slavelignende vilkår. Dette kunne foregå så lenge de fleste av disse ikke hadde noen skolegang. Få kunne lese og enda færre regne. “Patronen” bodde i en landsby ikke langt fra Tigre Playa. Nå hadde han samlet en gruppe på 10-12 mann som skulle hogge tømmer for han oppe i en av bielvene. Tømmeret solgte patronen til oppkjøpere som kom med sine båter fra Iquitos og Yurimaguas dit de slepte tømmerflåtene.

Vi hadde sett noen slike tømmerhoggerleirer på vår første tur opp elven Morona. Tømmerhoggerne levde under elendige forhold med dårlig mat og lange arbeidsdager. “Patronen” hadde som regel med store kanner med billig brennevin av sukkerrør. Mange av arbeiderne ble alkoholikere. Enriqueta fortalte oss at Marcial måtte være i denne leiren i seks måneder.  Foreldrene hennes bodde på øya rett ovenfor Tigre Playa. Der hadde hun og Marcial en liten åker med bananer og yoka.  Hun hjalp også til på foreldrenes åker, og fikk en del av det hun og barna trengte fra dem. Ellers hjalp vi dem med litt ris og andre ting mens Marcial var borte.

Endelig kom Marcial hjem. Det viste seg at han ikke hadde penger med hjem, men bare en liten sekk med noen få matvarer som litt ris og sukker. Vi fikk høre at han ikke kunne få mer av “patronen” fordi han fortsatt skyldte penger, og visstnok mer enn da han reiste på tømmerhogsten!  Marcial kunne lese og skrive, men regning var det dårligere med.  Patronen hadde ikke vist han noe regnskap, men sagt at arbeidstøyet, støvlene, såpe, maten han spiste og noen få andre ting han hadde tatt ut, gjorde at han fortsatt hadde gjeld. Marcial jobbet et par dager i uka for misjonen for å få litt kontanter til klær og annet som familien trengte.  Resten av tiden arbeidet han med å rydde skog som tørkes og brennes før det kan settes frø og planter i jorda. Han var ivrig med på møtene hele denne tiden og var også med på besøk til de nærmeste landsbyene. Han strålte når han vitnet om det Jesus hadde gjort i livet hans.

Samtale med “el patron”

Men etter noen måneder hjemme, kom det på nytt beskjed fra patronen at han ville bli hentet om to dager for en ny omgang med tømmerhogst. Han hadde bare å gjøre seg ferdig. Folk hadde stor respekt for denne sjefen da han truet med politi og fengsel om folk ikke adlød.  Den aldri minkende gjelden holdt mange slike som Marcial i lenker i årevis.  Både han og familien ble fortvilet. Vi ble ganske oppbrakt over dette arbeidsforholdet. Jeg tilbød meg å være med Marcial og snakke med «el patron».  Det ble til at vi sammen kjørte opp til denne sjefen. Han kjente meg da vi hadde hatt flere møter i landsbyen og gått rundt for å innby til møte. Han ble tydeligvis overrasket over å se meg der sammen med Marcial.

Vi hilste og pratet litt før jeg kom fram med årsaken til vårt besøk.  Da ble han rasende og mente at dette hadde ikke jeg noe med. Det var en sak mellom han og Marcial. Jeg svarte at om vi ikke kunne snakke om denne saken mellom oss, måtte vi ta den til øvrigheten.  Mannen roet seg ned og kom etter hvert fram med en kladdebok der det var sider med mange navn. Han fant siden som gjaldt Marcial og viste meg. Vi så på det som var ført opp som kjøp. Det var flere ting Marcial ikke kjente igjen. De strøk vi. Dessuten var prisene langt over normale priser på de varene han hadde tatt ut. En annen ting var betalingen for alle de månedene han hadde vært i tjeneste på tømmerhogsten. Den var utrolig lav, men ikke mye å gjøre noe med. Etter en del fram og tilbake, kom vi fram til enighet om et mindre beløp som han mente Marcial fortsatt skyldte. Beløpet var likevel ganske uoverkommelig for den som har lite eller ingenting.

Gjeldfri

Jeg hadde nok kontanter med meg til å betale gjelden med det samme. Men pengene ville han ikke ha. Han ville at Marcial skulle betale tilbake med arbeid!  Etter en del overtalelse tok han imot pengene og strøk gjelden. Vi kunne reise hjem med Marcial som en fri mann. «Men nå skylder jeg deg penger.» sa Marcial da vi gikk i land på Tigre Playa. Jeg beroliget han med at han litt etter litt kunne gjøre forskjellig forefallende arbeid for misjonen og samtidig være hjemme og arbeide på åkeren sin.  Det tok ikke lange tiden før han var gjeldfri.

Marcial benyttet tiden til å hogge noen stokker tømmer for seg selv for å selge, men en morgen var stokkene borte. Det viste seg at «el patron» med sine hjelpere hadde løsnet tømmerflåten og tatt tauene som de var bundet med.   Han påstod at tauene var hans, noe Marcial benektet. Det så ut til å være en hevnaksjon siden han mistet en av sine «slaver».   I årene som fulgte, mistet disse herrene mye av sin makt og innflytelse og flyttet sin virksomhet til de større byene i jungelen.  Dette var dels på grunn av oljekompaniene som tilbød arbeid til en forholdsvis god lønn, og dels på grunn økt kunnskap blant folk ved forbedrede muligheter til skolegang og opplæring for barna i jungelen.

Nytt hus

Marcials hus var fortsatt i dårlig forfatning, og noen særlig forbedring ble det ikke de første årene. Men en kveld barna var alene hjemme, hendte det en ulykke med den åpne lyskilden «lamparinen». Det tok fyr i det knusktørre taket, og snart var hele hytta overtent. Naboer kom til og fikk reddet barna og de få tingene som var i huset, som brant ned på kort tid. Nå gikk vennene i menigheten og naboene sammen om å hjelpe familien til å få opp et nytt hus.  Marcial skaffet hjørnestolper og materialer til gulvet. Han fikk en del hjelp av familie og venner. Alt dette kan hentes i skogen, men det er en stor jobb. Mens de holdt på med det,  fikk vi vite at det var noen lengre ned i landsbyen som ville gi bort et bladtak fra et hus som de ikke brukte. Det var i ganske god stand, men måtte hentes. Det var et spesielt syn å se taket på ca. 6 x 8 meter komme gående på mange ben. Over tjue menn var med og bar taket opp gjennom landsbyen. Det var litt av et kunststykke å få satt taket opp på pålene som skulle bære det. Men alt gikk bra, og med det fikk familien endelig et godt tak over hodet. Noen vegger kom på plass etter hvert. 

Marcial gledet seg over å kunne være hjemme med familien. Både han og Enriqueta jobbet på åkeren sin, og “tarafaen” -fiskegarnet – var i stadig bruk.  Han jobbet også en del for misjonen, foruten at han var trofast på møtene og på bibelkursene. Dessuten leste han mye i Bibelen hjemme. Han ble ofte med på evangeliseringsreise til landsbyene langs Marañon. Det var fint å se hvordan han vokste i troen. Han kjente på kall til å forkynne evangeliet. Foruten å delta aktivt på møtene på Tigre Playa og være med oss på reiser til landsbyene, reisten han etter hvert også alene til de nærliggende stedene. Til landsbyen Laurel reiste han i sin egen kano hver søndag i mange år, også etter at vi flyttet til Saramiriza og senere til Norge.  Marcial døde for et par år siden, og Enriqueta gikk samme vei i høst (skrevet januar 2023). Vi ser fram til å møtes i vårt himmelske hjem.

En misjonærfamilies hverdagsliv i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 55 og 56 står på kategorien “I Norge fra febr.1976 til febr. 1977”, mens kp.53 står nedenfor dette kapittelet på samme kategorien “Bibelkurs og kirkebygg”.

Et besøk mens jeg var i Tipisca Cocha.

En ettermiddag mens jeg var i huambisa landsbyen Tipisca i september 1974, la en kano til ved husbåten «Alli Shungo». Jeg hørte et lite dunk og kikket ut. Jeg så fort at mannen i kanoen ikke var fra Tipisca. Før han presenterte seg, spurte han om jeg var misjonær, og om jeg solgte bibler. Jeg svarte at begge deler var riktig og ba ham å komme om bord.  Vi satte oss ned foran på båten mens min gjest fortalte at han het Juan og var tømmerhogger som jobbet for seg selv noen timers reise med kano lengre oppover Morona. For et par dager siden fikk han høre at det var en utlending, en misjonær i Tipisca. Han ville gjerne møte en misjonær. Derfor rodde han nedover elva og inn i den lille sjøen. Da han så meg, forstod han at jeg var misjonæren som hadde reist med samme handelsbåt som han da jeg var på min første reise oppover Morona våren 1969.  Det var jo litt spesielt at vi etter fem år skulle møtes igjen i en landsby langt oppe i den samme elven.

En tømmerhogger i Morona hører om Jesus på radio.

Juan fortalte sin historie. Han var egentlig fra den store elven Ucayali lengre øst. Men i sin søken etter arbeid, hadde han reist oppover Marañon og videre opp Morona. Etter en tid bosatte han seg i Puerto America,  ved munningen av Morona. Der traff han jenta som ble hans kone. Han bygde en bambushytte der de bosatte seg. Nå hadde han en familie å forsørge. De hadde som alle andre i landsbyen, en liten åkerlapp med bananer og maniok. Men i tillegg måtte han jobbe enten for en «patron», eller hugge tømmer som han siden solgte til oppkjøpere fra Iquitos. Dette var ganske vanlig på denne tiden.  Det betydde at han bodde alene i en liten hytte i jungelen noen måneder i året mens tømmerhogsten pågikk. Med seg hadde han sitt enkle utstyr til hogsten, et gevær til jakt og kroker til fiske. Bananer og maniok fikk han av indianere i nærheten. Han hadde også med en stor dunk med billig sukkerrørsbrennevin, og noe som ikke var vanlig på den tiden, en liten batteridrevet radio.  Kona og barna var igjen i landsbyen der hun arbeidet på åkeren i nærheten. Juan fortalte at han i sin ensomhet fant trøst i brennevinet som han etter hvert ble avhengig av.

Juan pleide å høre på radioen på kveldene mens han satt og drakk. I Sør-Amerika er det fritt fram for private tv- og radiostasjoner. En kveld fikk han inn en vakker, men annerledes musikk på radioen. Denne stasjonen fanget hans interesse. Det ble til at han tunet inn på denne frekvensen når kvelden kom. Det var den kristne radiosenderen fra Quito, Ecuador HCJB, «Stemmen fra Andesfjellene», han hadde fått inn. De har en kraftig sender som allerede den gangen hørtes godt i jungelen nord i Peru. Men ikke mange der hadde radio på den tiden. Det ble vanligere de følgende årene. Mellom musikken og sangene, var det korte taler der Guds ord ble forkynt på en enkel måte. Det Juan hørte, begynte å oppta tankene hans mer og mer.

Juan blir frelst ved radioen.

Han fortalte videre at en kveld sa mannen i radioen etter talen: «Om du ønsker å ta imot Jesus som din frelser, kan du gjøre det akkurat der du er. Du kan bøye kne ved radioen og gjenta frelsesbønnen etter meg.»  Juan ønsket å ta imot frelsen gjennom Jesus Kristus, så han bøyde kne og gjentok bønnen, om frelse, tilgivelse og et nytt liv.  Noe skjedde i hans indre, og som han sa til meg: ”Jeg ble et nytt menneske!”  Det første han gjorde var å tømme ut brennevinet, og han fortalte meg at suget etter det var borte fra den stunden. Da han nå hørte at det var en misjonær i Tipishca Cocha, bestemte han seg for å ta kanoen fatt for å samtale med denne misjonæren og få tak i en bibel. Det var med stor glede jeg gav ham en av biblene jeg hadde med. Juan ble noen timer hos meg. Vi fikk en god samtale om troen på Gud og om hvordan lese i Bibelen. Da vi hadde bedt sammen, padlet han tilbake til sin lille leir.

Juan på bibeluke på Tigre Playa. Han har den bakre delen av stokken på skulderen, og sitter foran på det andre bildet.

Den første kirken i Puerto America.

Noen måneder senere da jeg var på en ny reise, traff jeg ham igjen da vi hadde møte i Puerto America. Nå var han en del av den lille gruppen av troende som fantes der fra våre tidligere besøk. Mens vi var der, fikk vi be med kona hans. Juan vokste fort i troen, og var ivrig med på bibelukene på Tigre Playa. Han og kona ordnet sine dokumenter for å gifte seg og bli døpt. Juan besøkte de nærmeste landsbyene oppover Morona og vitnet om sin frelse. I Puerto America hadde de møter i huset til Juan eller i skolen den første tiden. Da de senere fikk kjøpt en tomt, bygde vennene en kirke med palmebladtak. Juan var leder for menigheten i Puerto America i noen år. Han kom trofast til Bibelkurs og stevner på Tigre Playa. Når vi senere flyttet til Betania ved Saramiriza, bodde han og familien en tid på Betania og hjalp oss med forskjellig arbeid på det nye stedet før de flyttet tilbake til Puerto America.

Enkle kirkebygg bygges i flere landsbyer langs Marañon

På samme tid som den enkle kirken i Tipisca ble bygd, sommeren 1975, skjedde det samme i noen av landsbyene i Marañon.  På steder der det vokste fram en gruppe av troende og døpte venner, ønsket de et eget hus å samles i til møter. Deres egne hus var små og familiene store, og noe å sitte på annet enn gulvet var det dårlig med i de fleste hjem.  De beundret kirken på Tigre Playa når de var der på bibelukene. Kirken der var bygd på samme måte som deres egne hus, men den var ganske mye større. Det var ikke få palmeblader som gikk med til det taket.

Landsbyene San Juan og Sappo Playa, senere kalt Betel, var blant de første som satte opp enkle kirker.  Men også i awajun landsbyene i Potro, Cahuapanas og Urito Yacu ble det bygd kirker på denne tiden.  Vanligvis var det bare størrelsen som skilte dem fra de andre hyttene i landsbyene. Etter hvert fikk de fleste stedene opp et lite kors eller et skilt som viste at det var en evangelisk kirke.

De første kirkene ble bygd av materialer fra palmer på samme måte som landsbyens hus. Bildene er fra Betel og Gasolina/Nueva Union.

Vanskelig å få tomt i San Lorenzo

I San Lorenzo som også den gang var den største landsbyen i området, var det mange som kom til tro og ble med i den voksende forsamlingen der. Vi var der nesten hver lørdag fra vi kom tilbake til vår andre periode i 1972.  Rudolf og jeg vekslet på å reise dit etter at familien Wilhelm kom til Peru samme år.  I et tidligere innlegg i bloggen skrev jeg om San Juan, og om Humberto som var den første som overgav seg til Jesus der. Han og familien flyttet til San Lorenzo der han ble til stor velsignelse i arbeidet i mange år. Det var vanskelig å få tomt til kirke i San Lorenzo som er den eneste landsbyen i området som har en katolsk kirke.  Allerede på 1600-tallet kom katolske munker til stedet og grunnla San Lorenzo. Der hadde katolikkene kirke, skole og sykestue.  Alle som ville bosette seg der, måtte søke presten om tillatelse. Slik var det helt opp til den tiden vi kom til jungelen. Dermed var det vanskelig å få tildelt eller kjøpt tomt til en evangelisk kirke i San Lorenzo. 

Overhaling av «Alli Shungo» og endelig kirketomt i San Lorenzo.

I september -75 leide vi et større hus til en møteserie og Bibelkurs. Det kom mye folk på møtene, og mange kom fram til forbønn. På den tiden hadde vi fått reparert «Alli Shungo», og nå skulle den på land for å bli skrapt og malt.  Oljeselskapet som hadde skaffet motordelen og hjulpet med reparasjonen,  tilbød seg å løfte den tunge jernbåten opp på land med en av sine løftekraner. Den gangen var det et par oljeselskaper som hadde baser i San Lorenzo. Vi tok med glede imot tilbudet. Etter fire dager var arbeidet gjort, og båten på vannet igjen. Da overbygget også ble malt, framstod «Alli Shungo» som ny og klar til videre tjeneste.

John skriver i en misjonshilsen i september -75: «Men tomt i San Lorenzo så fortsatt ganske håpløst ut.  Jeg hadde snakket med presten og argumentert med at vi burde få tomt til kirke når det på denne tiden ble satt opp barer og hus med prostituerte i byen. Presten svarte som sant var: «De spør ikke om lov!»  Dessuten mente han at det ikke var bra med to kirker i samme landsbyen.  Men så fikk vi høre at biskopen fra Yurimaguas var på visitas i San Lorenzo. Da oppsøkte Rudolf og jeg han i presteboligen.  Biskopen var en yngre mann, også han fra Spania. Vi bar fram vårt ærend, og presten var som tidligere veldig negativ. Men da sa biskopen til den gamle presten: «Det er en ny tid nå!»  De snakket litt sammen før de foreslo en tomt for oss, men det var utenfor bebyggelsen. Vi godtok ikke forslaget og sa at vi måtte ha et mer sentralt sted til kirken.  Etter en del fram og tilbake tildelte de oss en bra tomt til kirkebygget. Vi fikk dokumenter på eiendommen til stor glede for oss alle, ikke minst Humberto og vennene i San Lorenzo. Nå har vi allerede noen av materialene til kirken ferdige. Om noen dager reiser jeg oppover Marañon for å ta ut resten av stokkene med hjelp av brødre i San Juan.»

Tomt til kirke i Borja.

Allerede i august 1974 da Rudolf Wilhelm besøkte landsbyene oppover Marañon, ble han tilbudt en tomt i Borja for å bygge en kirke. Dessuten tilbød en ufrelst mann å kjøpe en del av takplatene til kirken. Borja ligger helt øverst mot fossefallene som danner en naturlig grense mellom øvre og nedre Marañon. Den var dermed den vestligste landsbyen vi besøkte fra Tigre Playa. Borja var senter i kommunen Manseriche før Saramiriza ble kommunesenter noen år senere da et oljeselskap bygde vei som forbandt jungelen med fjellbyene og kysten. Folketallet i Saramiriza mangedoblet seg på kort tid.  Det var bare tre -fire hus i Saramiriza da vi flyttet ned til jungelen fra Bagua.

I november -74 var det tid for nytt besøk i landsbyene langs Marañon. I Borja viste vennene meg tomta som Rudolf hadde sett på tidligere. Jeg søkte ordføreren om tillatelse til å kjøpe den for å bygge en evangelisk kirke på tomten. Prisen var under ti norske kroner inkludert arbeidet med dokumentene!  Tomta fikk vi tildelt og kostet egentlig ingenting.  Dermed ordnet det seg greit og raskt med tomt i Borja. Det var ikke mange kristne der, derfor var det ikke mange til å arbeide med byggingen av kirken.  Men alle hadde små hus, så det trengtes et lokale til møtene.

Da jeg var tilbake i Borja i mars 1975 hadde de så smått begynt å kutte ugress og busker på tomta. Det stod noen frukttrær lengst bak som vi beholdt. Samtidig med bibeltimer og møter arbeidet jeg sammen med de få vennene i menigheten med forberedelser til bygget. En mann tilbød seg å skaffe stokkene som trengtes til reisverket i løpet av en måned.  Vi avtalte en pris for hogsten og transporten til tomta. Dessverre ble ikke det løftet oppfylt. Først i september kom de nødvendige materialene på plass da Rudolf besøkte stedene oppover Marañon helt til Borja og ledet dette arbeidet.

Kirker blir bygd i Borja og San Lorenzo.

I et brev hjem i begynnelsen av november -75 skriver Gro: «I oktober var Rudolf og John opptatt med kirkebygg på hver sin kant. John var først en uke oppe i San Juan.  Der hogg han og brødre derfra tømmeret som behøves til reisverket for lokalet i San Lorenzo. Mens de drev på med hogsten, var det møter hver kveld der John underviste fra Bibelen.  Da arbeidet var ferdig, bandt de sammen stokkene til en flåte som ble slept etter husbåten ned til San Lorenzo. Der var han i to uker mens han og brødrene der satte opp reisverket til taket. De hadde fine møter den tiden han var der nede, og flere tok imot Jesus som frelser. Nå som   bølgeblikkplatene har kommet med rutebåten fra Iquitos, reiser han nok snart ned igjen for å hjelpe til med å spikre dem på.”  

Gro fortsetter i brevet: “Rudolf og et par brødre fra Sappo Playa har allerede satt opp taket på lokalet i Borja, både reisverk og bølgeblikkplatene er på plass.  Dessuten var Marcial Rios her fra Tigre Playa med. Han var en god hjelp i arbeidet.  Her i jungelen er veggene liksom ikke så viktige. Men de kommer nok opp etter hvert.»

Bølgeblikktaket på kirken i San Lorenzo kom på plass i løpet av november.  Først i mars året etter gikk vennene i gang med å skjære en type bambus som vokser ved elvekantene. De ble kuttet til og brukt som vegger på det nye lokalet.  Rudolf skriver om gode møter med mye folk i den nye kirken med bambusveggene på plass i april -76.  Da hadde vi allerede reist til Norge i januar det året etter en periode på 3 ½ år i jungelen, vår andre periode i Peru.

Møter for barn og voksne i den første kirken i San Lorenzo da vi var tilbake til 3.periode i februar 1977.