Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 15, 20 og 21 står på kategorien “BAGUA CHICA”, mens kapitlene 17, 18 og 19 finner du nedenfor kp.16 på denne kategorien “Reiser i jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Avreisen

Er alt jeg trenger pakket ned nå? Jeg går gjennom lista over det jeg bør ha med meg til denne jungelreisen. Det må bare bli det mest nødvendige som et par klesskift, et par ekstra sko, toalettsaker, håndkle, laken og en lommelykt. Dessuten må jeg ha med myggnett, luftmadrass, noen hermetikk, suppeposer, en liten gryte, dyp tallerken, en skje og en slirekniv. Alt er pakket ned i en bag og i et soveposetrekk.
Pengene er oppbevart i en tøypose sydd for anledningen, satt fast med
sikkerhetsnåler på innsiden av buksene. Jo, nå skulle alt være klart til avreisen mot det store ukjente. Jungelen og indianerne venter!

Året er 1969, og utgangspunktet for reisen er en liten by nord i Peru, Bagua Chica. Vi harbodd her noen måneder og vært med i lokale menigheter. I følge utsagn fra nybyggerne som har bodd lenge i Bagua, var området for en del år siden frodig jungel der aguarunaindianere bodde. Nå er størsteparten av trærne hogd ned for å gi plass til kaffeplantasjer, risåkrer og beitemarker. Resultatet er blitt mindre
nedbør, og framvekst av kaktus og tørre busker der det ikke er dyrket mark. Nybyggerne som bor her, kommer fra fjellområdene rundt der det ikke lenger finnes dyrkingsbar mark igjen til nye generasjoner. De fleste kommer fra ekstrem fattigdom. Mange har fått det mye bedre med mulighetene i omgivelsene rundt Bagua, mens andre fortsatt bare så vidt overlever.

Jeg har gjort noen kortere reiser fra Bagua nedover mot jungelen tidligere, men har som regel stoppet der veien slutter ved Chiriaco. I februar var jeg på en reise med båt lengre ned eller østover langs det øvre løpet av Marañon og fant at det var kirker og misjoner som arbeidet i det området. Dette har jeg skrevet om i kp.15.

Den 9.mars gikk jeg ned til veikrysset for å vente på bilskyss til Chiriaco. Her fikk jeg rikelig tid til å tenke over det jeg hadde gitt meg ut på. Formålet med reisen er å utforske et område nedover elven Marañon, og da særlig på østsiden av «Pongo de Manseriche» med tanke på behovene og mulighetene for misjonsarbeid blant folket som bor der. Pongo de Manseriche er stryk der Marañon for siste gang presser
seg gjennom de østligste utløpere av Andesfjellene, for så å roe seg ned i
store buktninger og med roligere løp gjennom den flate, grønne
Amazonasjungelen. Etter hva vi hadde hørt, er det ingen fast evangelisk
virksomhet i dette området der det bor indianere og mestiser i små landsbyer og enslige hustufter langs utallelige små og store elver.

Kart over reisen. Nederst BAGUA; derfra med lastebil og videre ned Rio Marañon gjennom Pongo de Manseriche, videre til Puerto America og opp Rio Morona til stedet der jeg gikk over til Rio Santiago. Derfra nedover elva til Pinglo og opp Marañon tilbake til Bagua. Reiseruta er tegnet opp med rødt.

På vei til Chiriaco

Alle biler
svinger inn til Bagua Chica, og det ser ut til at det er heller liten trafikk
den veien jeg skal. Endelig stopper en stor lastebil. Flere passasjerer skal
samme vei, og de styrter til med sine bylter og kaster dem opp på lasteplanet.
Den ene bylten setter i et hyl, og det viser seg at det er en liten grisunge
som skal til et nybyggersted lenger ned i jungelen; til ergrelse for naboene, men forhåpentligvis til glede for sin nye eier. Jeg kom meg også opp på planet med min bagasje. Der prøvde jeg å finne et sted å stå og tidvis sitte mellom alle de andre passasjerene og deres bylter av ulike slag. Lastebilen startet opp med et rykk, slik at den som ikke hadde godt tak i noe, gikk overende på lasteplanet. Det er en broket samling av mennesker som er ute på reise. Noen er på vei hjem med sine nyinnkjøpte ting. To menn har nok brukt en god del penger på drikkevarer. Det tar ikke lang tid før de sover i hver sin krok.

Etter en times kjøring stopper bilen ved en bom. Ved siden av veien er det en militærforlegning. Alle må ut. Personlige dokumenter blir kontrollert. Hvis for eksempel en ung mann ikke har dokumentene i orden, kommer han ikke lengre en hit. Da blir han høyst ufrivillig innrullert i militærtjeneste for 2 år. Som utlending blir jeg ekstra godt kontrollert og må søke om tillatelse for å reise videre, noe som ble innvilget på stedet. Men jeg måtte inn til kommandanten og fortelle hva som var planen og målet for min reise. Vi er på vei inn i et stort
militært område som ble opprettet for mange år siden i forbindelse med
grensestridighetene mellom Ecuador og Peru.

…….På lasteplanet fra Bagua til Chiriaco på elendig vei..……..

Så skrangler vi videre i støvføyken. Noen passasjerer hopper etter hvert av ved sine små åkerlapper og hytter i jungelen, eller ved en sti som fører til deres nye rydning. Andre passasjerer kommer på. Vi kjører langs Marañon. Noen ganger er vi helt nede ved elven som flyter stille på noen jevne strekninger. Men så blir det trangt for flodløpet, terrenget heller, og elven begynner å syde og koke. Den kaster seg nedover, utfor stryk og små fosser. Da går veien som oftest lenger opp i liene for å komme over bakketoppene.

Etter hvert planer landskapet mer ut, og vi er kommet til veis ende. Etter fire timer på lasteplanet er det godt å strekke på ømme og møre legger. Chiriaco er enlandsby med en gate, og befolkningen består mest av spansktalende nybyggere. Det har et toetasjes murhus som kalles hotell. Resten av husene er bygd av materialer fra jungelen med palmetak og palmevegger. Et par hus har bølgeblikktak. Jeg får et rom på hotellet, og går ut for å kjøpe meg noe å spise. I skyggen, langs husveggene er mange saker og ting lagt ut til salgs. Noen aguarunaindianere i sine typiske klær, kvinner med barn på hoften og større barn løpende rundt seg, går rundt og ser på alt. De har kommet opp elva fra sine små landsbyer for å selge varene sine. Det er som oftest bananer, peanøtter og maniok, men kan også være tørket og saltet fisk og villsvinkjøtt. Nå skal de ha med seg hjem noen av varene fra de små sjappene i Chiriaco.

Landsbyen Chiriaco som ligger ved den lille elva med samme navn. Den renner noe lenger ned ut i Marañon.

Jeg fant et spisested som ikke på noen måte fortjener å bli kalt kafé eller restaurant. Der var det høylytt musikk fra en platespiller med dårlige batterier. Et par bord var opptatt av noen menn som var svært så høyrøstede. Etter mengden av tomflasker å dømme hadde de sittet der en god stund. Jeg ble fort ferdig med hønsesuppen og gikk ned til elva for å søke etter båtskyss videre nedover til en større landsby, Nieva. Som nevnt slutter veien her i Chiriaco. All ferdsel og transport videre foregår på elva. Det lå flere båter nede ved elvekanten. Etter å ha snakket med noen av dem, traff jeg en som skulle nedover neste morgen med
en last med bensintønner. Han var villig til å ta meg med, selvfølgelig mot betaling.

Med båt fra Chiriaco til Nieva

Neste morgen dro jeg nedover Marañon med denne båten. Den var lastet med bensintønner, kasser med diverse matvarer og noen passasjerer, blant dem en politimann i full uniform med en kjempepistol i beltet. Landskapet er imponerende. På begge sider av den 200 meter brede elva står jungelen tett. Lengst ned mot elvekanten henger slyngplantene og lager en ugjennomtrengelig mur av grønt. Over disse plantene
rager trær på opp mot 50 meters høyde i alle fasonger, størrelser og sjatteringer i grønt. En del blomster er å se, men ikke så mye som jeg hadde ventet. Av dyr og fugler ser vi lite. En av grunnene til det er vel at den 40 hk utenbords motoren lager ganske mye bråk. Nå bar det fort nedover med strømmen.

Marañon litt nedenfor utløpet av elva Chiriaco. Når det er stri strøm, går det fortere å stake seg opp elva innved kanten enn å ro.

Det tar åtte timer nedstrøms til landsbyen Nieva, men nesten tre dager opp igjen. Noen steder blir elva trengt inn mellom høydene og klippene, og lager farlige stryk mellom store steiner. Vannstanden er ikke så høy i dag, så det første stryket går bra. Men det neste stryket forsto jeg på de andre passasjerene at var både respektert og fryktet. Det heter «Pongo de Maracaibo». Her klemmes vannmassene sammen mellom to klipper slik at strømmen danner en høy kam midt i elva, før den igjen stilner av i en bakevje nedenfor. Da vi nærmet oss stryket, så jeg at motoristen måtte gi over styringen til eieren av båten som tydeligvis helst ville styre selv gjennom dette passet. Akkurat da vi var på vei inn i stryket,
stoppet motoren. Mannen ved motoren ble blek. Han dro fortvilet i starttauet mens vi seilte utfor. Idet motoren startet igjen, kjørte den tungt lastede båten stevnen ned i vannet, og en bølge slo inn over båten. Etter noe nøling bestemte båten seg for å flyte, og vi kom inn i noe smulere farvann. Da var det bare å øse vannet ut av båten fortest mulig. Vi var alle kliss bløte, og mitt pass bar merker etter dukkerten helt til jeg fikk et nytt i Norge 2 år senere.
Politimannen fikk jobben med å tørke og pusse pistolen sin.

Båten jeg kjørte med fra Chiriaco til Nieva hadde mange passasjerer.

Jeg hadde vært  gjennom dette stryket på reisen jeg gjorde nedover her i februar, men da med en mindre båt. Min reise på den turen
stoppet i Cheim litt nedenfor. Nå dro vi videre forbi små  landsbyer og husklynger. Av og til fór vi forbi indianere som rodde eller staket seg fram langs elvekanten i sine uthugde kanoer. Dette er aguaruna land, men det bor også mestiser i dette området. Nå har vi lagt bak oss den delen av Marañon som jeg kjenner fra før etter besøkene jeg gjorde hos den amerikanske legemisjonæren i Cusumi og hos sveitsiske misjonærer
i Cheim. Wycliffe Bibel oversettere arbeider også blant aguarunaindianerne. De har nå utarbeidet et skriftspråk for denne stammen og holder på med oversettelse av bibeldeler og undervisningsmateriell til skolebarna. Jeg ser utover landskapet rundt oss. Det flater noe ut, og elva blir bredere. Store stein- og sandbanker kommer til syne, ofte på de mest utenkelige steder. Her gjelder det å være kjent for å ferdes.

Nieva

Da vi rundet en
sving, ser jeg grønne gresskledde åser med noen hus oppover skråningen. Vi er fremme ved landsbyen Santa Maria de Nieva. Vi svingte inn i elven som har gitt landsbyen navn. Nede ved strandkanten ligger det ganske mange hus som vi ikke så fra Marañon siden. Øverst på toppen ligger noen fine murhus med bølgeblikktak. Det er den katolske kirken med tilhørende bygninger og skolen med internat for barn fra indianerlandsbyene i nærheten. Skolen ble drevet av en katolsk misjon
fra Spania som har vært i Nieva i mange år. Hotellet i landsbyen er en stor hytte med palmetak og plankevegger. Sengen er en benk uten madrass, men jeg har luftmadrass med. Den hadde jeg stor glede av på denne reisen.

Landsbyen Nieva ved utløpet av en liten elv med samme navn. Det var en katolsk misjon her som gav stedet navnet: Santa Maria de Nieva.

Jeg var sulten etter reisen og gikk ut i byen for å finne noe å spise. Litt bortenfor hotellet fant jeg en «pensión». Det vil si at kona i huset lager mat for noen lærere, politi og noen andre ungkarer som har jobb for staten. De betaler da et fast beløp i uka for maten. Kona hilste meg velkommen til å spise der.
Det satt ni-ti personer rundt et langbord inne i huset. Jeg slo meg ned
ved bordet mens de andre fortsatte samtalen og tok for seg av maten. Mot gata hadde huset plankevegger. Den ene siden og baksiden manglet vegg og man kunne se rett ut til elva. Kjøkkenet var ikke akkurat noe appetittvekkende. Det bestod av et ildsted med noen stokker som lå på en opphøyning av tørket leire oppå tregulvet. Kokekarene var noen kjempegryter som hadde sett bedre dager. Alt avfall ble kastet rett ut på baksiden, der det etter hvert hadde dannet seg en knedyp leirvelling med alle mulige slags ingredienser flytende rundt. Noen griser og ender rotet rundt i det hele. Etter litt venting ble jeg servert en tallerken ris og hermetisert tunfisk i hakket rå løk og paprika. Det smakte godt på tross av omgivelsene.

Etter jeg hadde spist kom spørsmålene; hvem jeg var, hvor jeg kom fra og hva som var målet for reisen. Jeg forklarte hvorfor jeg var her, og at jeg hadde tenkt meg opp elven Morona. Nå var jeg på jakt etter skyss videre til Borja som etter planen skulle være mitt neste stoppested. En av lærerne skulle dit dagen etter, og vi avtalte avreisetiden. Under den videre samtalen fortalte de at på denne «pensjonen» ble det servert tunfisk fra hermetikkbokser på tusen måter. Viltet rundt landsbyen var på det nærmeste utryddet og spist opp for lenge siden, etter hva de sa. Det var heller ikke mye fisk i elva, særlig ikke i perioder med høyvann. Hvis ingen slaktet en gris, var det å ty til konserver med unntak av en høne i ny og ne.

Det er godt å krype under myggnettet når en ferdes i disse områdene. Det beskytter både mot mygg og andre kryp av ulik størrelse!

Jeg gikk tilbake til hotellrommet der jeg pumpet opp min luftmadrass og la meg til å sove. Varmen gav seg utover kvelden. Det ble faktisk ganske svalt. En eller annen snorket noe forferdelig et sted i huset, og insektene holdt et veldig leven for ørene til en uvant nordboer. Men natten forløp uten andre eventyr enn at jeg så rottene løpe omkring på takbjelkene. Det var godt å ha myggnettet mellom dem og meg.

Kp.16 står ovenfor dette kapitlet, mens kapitlene 18 og 19 er nedenfor, alle på samme kategori: “Reiser i jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Avreise

Neste morgen etter frokost startet vi tidlig på turen videre nedover Marañon floden. Etteret par timer kom vi til en militærforlegning som  heter Pinglo. Hele dette store jungelområdet til Barranca lengre ned langs Marañon og nordover til Ecuadors grense er militært område. Pinglo ligger på en høyde der elva Santiago munner ut i Marañon. Santiago kommer fra Ecuador og renner langs den vestre skråningen av en fjellrygg som går omtrent nord–sør. På østsiden renner elva Morona som også kommer fra Ecuador. Fjellet er en del av den østligste utløperen av de mektige Andesfjellene. Misjonærene i Cheim fortalte meg at deres misjon også har arbeid blant huambisaindianerne som bor langs Santiago med bielver. Språket som indianerne fra aguaruna og huambisa stammene snakker, er nær beslektet.

I militærforlegningen sjekkes alle personlige dokumenter og etter en stund fikk jeg skriftlig tillatelse til å fortsette min reise. Det var stor aktivitetutenfor militærleiren. Der hadde oljekompaniet Mobil en av sine baser for oljeletingen i distriktet. Det var særlig området langs Santiago som var i deres søkelys. De hadde også en base i Borja på nedsiden av fossen, dit jeg skulle. Jeg ble tilbudt skyss med deres helikopter, men jeg takket nei. Jeg hadde hørt så mye om Pongo de Manseriche at nå jeg ville oppleve den selv.

De sendte en radiobeskjed til Borja, der det var en liten militærpost, og ba noen derfra om å komme og hente meg rett nedenfor det største stryket. Læreren som jeg hadde kjørtmed til Pinglo, tok meg med videre til et sted ovenfor de verste strykene der han satte meg av. Det var for farlig å kjøre gjennom fallene med hans lille båt og motor når elva var såpass høy med stri strøm som nå.

Inngangen til Pongo de Manseriche øverst. En båt på vei ned strykene i Pongo’n.

Pongo de Manseriche

Der elvene Marañon og Santiago møtes dannes det en liten sjø før elveløpet smalner og går gjennom en smal dal i fjellet. Elva styrter rett
mot fjellet der vannet gjennom årenes løp har dannet en dyp kløft som er rundt 5 km lang og 35 meter bred på det smaleste. Det er et imponerende skue å komme inn her. Fjellet står stupbratt på begge sider. Trær, busker og en mengde lianer og slyngplanter henger fra hyller og avsatser over elva. Opp til en viss høyde er fjellet og steinene blankpolerte etter vannmassenes voldsomme fremferd. Det er som vannet koker ute i elva. Plutselig blir det en svær kul på vannet som er blitt presset opp av ujevnheter på bunnen. Så begynner det å gå rundt i virvler til det dannes en stor trakt som uten vanskelighet trekker båt, passasjerer og last til bunns på et øyeblikk. Mange er de historiene jeg har
hørt om folk som har druknet i disse strykene. Når vannstanden er lav, er det ingen fare. Men når den er høy, er det umulig å passere med båt. I Pinglo tillater de ingen båter å kjøre ned om vannstanden er over en viss høyde som er avmerket i fjellet ved forlegningen. Alle må stoppe ved militærforlegningen ellers blir de skutt etter. Denne dagen var vannstanden et stykke under dette merket.

Like ovenfor fallene er det en stor bakevje der jeg ble jeg satt av. Jeg krabbet opp blant de kjempestore steinblokkene, fikk med meg bagen og soveposen og sa farvel til min følgesvenn. Jeg klatret videre nedover langs stryket på de store stenene nede ved elva. Da jeg kom på nedsiden, var det ingen båt der som ventet på meg! Jeg satte meg ned og så meg
omkring. Et fantastisk skue! Selve hovedstryket er ikke så stort med en
fallhøyde på omtrent tre meter over en lengde på ti meter. Det ser ut til at
vannet er tyktflytende og blankt over selve kulen. Når det kommer ned i bunnen, eksploderer det i en kam av skum og bølger som kan være en til to meter høye. Slik vannstanden var da, er det mulig å forsere fossen med elvebåter med minst 40 hk påhengsmotorer. Men det ble meg fortalt senere at noen båter hadde venteti to måneder før de kunne komme seg opp strykene.

De fleste båtene som frekventerte dette området den gangen hadde mindre påhengsmotorer. Pongo de Manseriche er en naturlig grense mellom områdene ovenfor og nedenfor strykene. Den vanskeliggjorde forbindelsen mellom folk i øvre del av Marañon og de som bodde nedenfor. Dette ble det endring på mange år etter min reise, både på grunn av at det ble vanlig med større båter og motorer og veien som ble bygd videre innover jungelen av oljekompaniene på siste halvdel av 70-tallet.

Her satt jeg nå på en stor stein og så opp fjellsidene. Noen år i forveien hadde det gått et stort ras som hadde forandret fossen vesentlig. En del av fjellsiden hadde rast ut, og jeg kunne enda se såret. Jord og steiner hadde dekket hele fossen helt over på den andre siden. Det hadde blitt stille nede i Borja der lyden av fossen alltid høres. Folk hadde flyktet i panikk oppover skråningen ovenfor landsbyen. Men floden hadde brutt seg igjennom rasstedet litt etter litt. Det ble ingen skade i Borja, og folk kunne lettet dra tilbake til hjemmene sine. For meg så det ut til at det kunne komme et nytt ras hvilket øyeblikk som helst. Bare bråket fra fossen hørtes ut som det kunne utløse et skred.

Bilder fra strykene i Pongo de Manseriche ved middels vannstand…

Noe rørte seg nede ved steinblokkene i vannkanten. Det viste seg å være en stor sungaro, en slags malle eller catfish, som rullet seg dovent og skubbet maven mot en stor stein. Den så ut til å være over 1,50 m lang og må ha veid 50- 60 kilo. Jeg gikk opp i krattet og kuttet en kjepp som jeg spikket til en harpun. Fisken var der hele tiden mens jeg spikket febrilsk, men da min røffe harpun var noenlunde ferdig, var fisken vekk. Det var såpass bratt og farefullt på nedsiden av der jeg var at jeg ikke våget å klatre lengre nedover. Jeg satt og ventet i fire timer på min store stein. Ikke til å komme fra at jeg følge meg ganske så alene ogovergitt. Men jeg hadde valgt det selv!

Borja

Endelig! I det mørket begynte å falle på, skimtet jeg en motorbåt som sakte kom kjørende oppover langs kanten for å hente meg. Det var en lettelse å se båten. Høre den gjorde jeg ikke på grunn av bråket fra vannet. Jeg gikk om bord, og vi satte kursen nedover mot Borja.
Litt lenger nede åpnet landskapet seg. Det ble lysere, og vi la den mørke kløften bak oss. På venstre side av elva, som her tar en slak sving til venstre, lå en rekke hus med den lille militærforlegningen øverst. Det var landsbyen Borja. Det fantes ikke noen type hotell her, men jeg fikk overnatte i lageret bak en butikk.

Borja hadde 40–50 hus og er en gammel landsby. De fleste innbyggerne er mestiser. Det ligger en aguaruna landsby ved utløpet av en liten bielv litt lenger nede langs elva. De bodde tidligere lenger innover langs den elva, ble det meg fortalt. En katolsk jesuittmisjon slo seg ned i Borja i århundret etter at Peru ble invadert av spanjolene. Men de hadde forlatt stedet for mange år siden. En liten militærforlegning, som noe senere ble nedlagt, lå øverst mot Pongo de Manseriche. Inntil 1945 var det en stor militærforlegning her i Borja. Den var det nesten bare ruiner igjen av nå. Det var litt underlig å se en flott bronsestatue av en general som sto igjen midt i skogen, overvokst av grønske og omgitt av store trær. Statuen står der torget var før. Grensen til Ecuador gikk her ved Borja helt til 1941. Da invaderte Peru et stort område av jungelen nord for Marañon, et område som hadde tilhørt Peru før Ecuador tok det i en krig mange
år tidligere. Nå er det funnet olje i dette området, og Ecuador gikk hardt ut for å få det tilbake. Det var stadig trefninger mellom militære ved grensen i nord. Ecuador har appellert til FN om hjelp til å få området tilbake, uten resultat. På åttitallet ble det en forhandlet fram en fredsavtale mellom de to landene som gjorde det betydelig roligere i disse grenseområdene.

Nedre del av Borja sett fra Marañon. I bakgrunnen Cordillera del Condor, fjellkjeden der Pongo de Manseriche bryter igjennom.

Mange av dem jeg snakket med og som hørte at jeg var misjonær, bad meg å stanse i Borja. De trengte å høre evangeliet, sa de. Jeg fikk vitne for flere og følte at det her var en åpen dør. Katolikkene hadde hatt prester der noen år, men det var mange år siden de hadde dradd. Det var bare de eldste som husket at det hadde blitt holdt messe i kirken. Selve kirken var i elendig forfatning, der taket hadde rast inn og to vegger manglet. Det eneste som var igjen, var en Kristus statue uten hender, og en liten Maria figur i en nisje. De fortalte at en mann for en del år siden ville støtte opp Kristusfiguren som holdt på å falle. Men han ble overfalt av en sverm av veps som hadde bol inne i den ene armen på statuen, så han måtte flykte. Etter det var det ingen som prøvde seg, og jungelen har vokst over det meste av det som står igjen.

Etter at oljekompaniet Mobil for noen år siden bygde en base og et lager her, hadde Borja på en måte våknet opp av dvalen. Men det var særlig sjappene som solgte øl og brennevin som skaffet inntekter til innbyggerne. Etter hva jeg hørte ville kompaniet flytte ganske snart. Folk i Borja trodde at alt ville falle tilbake til det samme som før kompanitiden, men nå med mange alkoholiserte innbyggere. Ikke særlig trøstefulle framtidsvisjoner for landsbyen!

Ved å passere Pongo de Manseriche hadde jeg kommet over i et annet fylke, fra fylket Amazonas til det kjempestore Loreto som strekker seg herfra til Brasils grense i øst. Provinsen som går opp hit fra Yurimaguas, provinshovedstaden, heter Alto Amazonas. Loreto består av mil etter mil med flat jungel uten veier. Større og mindre floder er ferdselsårene i fylket. Her bor det mestiser i små landsbyer spredt langs de større elvene og indianere av forskjellige stammer, for det meste bosatt langs de mindre elvene eller inne ved små sjøer i skogen. Det er et tynt befolket område. Mange steder kan man reise lange strekninger uten å se
et eneste hus. Men flere hus og landsbyer er skjult i alt det grønne innover i små bielver.

Flyfoto over Marañon helt nede på flatlandet der den bukter seg som en slange gjennom jungelen. Ikke så rart at det tar lang tid å reise med båt på elvene.

Mestisene er for det meste etterkommere av quechuaindianere som flyttet hit fra høyjungelen og fjellet i gummiboomens tid på 18- og 19 hundre tallet og senere endte opp med å arbeide som «peoner – husmenn» for «patronene – landeiere/sjefer» som drev tømmerhogst, kvegdrift eller risdyrking. Ved siden av har folk sine egne små
jordlapper der de mest dyrker mais, maniok og bananer. Men også noen av indianerstammene i jungelen har i løpet av årene blandet seg med tilflytterne. De fleste av mestisene er spansktalende. Mens de godt voksne enda kan sitt opprinnelige morsmål, er det dårligere med det blant den yngre generasjonen.

Fra Borja til Puerto America

Ut på formiddagen neste dag fikk jeg skyss med en liten båt videre nedover elven. Mannen hadde ikke bensin, så vi fløt med strømmen nedover. Det gikk fort nok enda vannstanden hadde sunket og elva fløt roligere. Noen steder fór vi med god fart forbi store stokker som satt fast i bunnen og løftet en hale av vann bak seg. Mannen styrte greit unna både stokker og steinbanker med en padleåre. Like før mørkets frembrudd kom vi fram til hans hus, og jeg ble innbudt til å overnatte der. Folk her er veldig gjestfrie. Det å ha en utlending i huset virket å være populært, om enn svært sjeldent. Det finnes ingen aviser, og bare noen få har radio. Dermed nytter de enhver anledning til å høre nytt fra andre steder.
Kona i huset serverte oss mat. Mens vi spiste, samlet familien seg rundt oss for å høre hva som hadde ført meg til denne delen av verden.

Her nede er det noe utrolig med mygg. Ved seks – halvsju tiden begynner det å suse i luften, og så kommer myggen i store svermer. Jeg har myggolje med, men myggen stikker rett igjennom klærne. Det er bare én
fornuftig ting å gjøre! Her gjelder det å henge opp myggnettet og komme til ro. Etter å ha jaktet på en del mygg som hadde sneket seg inn sammen med meg, er det ikke uten en viss skadefryd at jeg ligger vel beskyttet og lytter til susingen av myggen utenfor nettet. Ved åttetiden forsvinner de fleste, om ikke alle. Men de kommer igjen ved morgengry. Heldigvis er det lite mygg ute ved elva på dagen, men i skyggen inne i skogen trives de døgnet rundt! Det er mange rare lyder å høre når en ligger slik i et hus nesten uten vegger. Gresshopper og insekter av alle slag lager sine lyder, froskene stemmer i med et utrolig volum, og en del pattedyr bjeffer i bananåkeren bak huset. Dette i tillegg til den stadige susen fra elva får meg til å sovne fort.

…..Indianerhytte med myggnettet på plass. Her er det god ventilasjon!……..

Neste dag opprant og hele formiddagen gikk uten at en eneste båt kom forbi. Det er slik det er her når en ikke har egen båt. Når en får øye på en båt, blir den vinket inn til elvebredden med et tøystykke. Som
regel legger båten til. Har den plass, gis det skyss til den som trenger
det, som regel mot en liten betaling. Først ved tre tiden på ettermiddagen kom det en båt nedover og eieren svarte på vår vinking ved å
legge til. Det var en sersjant fra Pinglo som var på vei til Iquitos drøye fire døgns reise unna, og det i åpen båt. Heldigvis skulle ikke jeg så
langt! Jeg entret båten og fikk skyss til landsbyen Puerto Amerika som ligger der elven Morona munner ut i Marañon.
Etter hvert som vi kom lengre nedover, roet elven seg og ble bredere. Landskapet var flatt som en pannekake. Steinbankene ble borte, og her ble de avløst av store sandbanker i innersvingene og masse gjørme. Vannstanden var tydeligvis raskt på vei ned. Jeg gledet meg til å komme til Puerto America for på kartet så det ut til å være et større sted. Navnet sto oppført på Det Bestes verdensaltas. Det ble bekmørkt før vi var fremme, ikke en stjerne var å se.

Store sandbanker i innersvingene i Marañon. Men de kan også dukke opp midt i elva. Der setter store og mindre stokker seg fast og gjør farvannet vanskelig.

Kapitlene 16, 17, 18 og 19 står på denne kategorien “Reiser i jungelen”. Mens kapitlene 15, 20 og 21 står på kategorien “BAGUA CHICA”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Puerto America

Ved åtte tiden sakket motoristen på farten og la til ved en ganske høy elvebredd full av leire. Mine saker ble kastet i land og noen lyste med en lommelykt så jeg skulle kunne komme opp til kanten. Båten kjørte videre i mørket Den skulle nedover Marañon. Der stod jeg og undret på hvor byen var. Det var ikke et lys å se noen steder. Noen kom mot meg med et flakkende lys fra en hjemmelaget parafinlampe. En nysgjerrig mann kom for å se hvem som hadde gått i land. Vi snakket sammen, og jeg spurte
ham etter hotellet. Han lo og sa at her fantes verken hotell eller restaurant, i det hele tatt ikke noe spise- eller overnattingssted. Etter en del fram og tilbake ble jeg tilbudt å sove i huset til helsearbeideren (sanitario) på stedet. Jeg fikk låne hans parafinovn der jeg satte over min lille kjele med innholdet av en suppepose. Jeg spiste en del av suppa, mest kraften. Neste morgen varmet jeg resten og fikk da mest makaroniene og grønsaksbitene som lå på bunnen.

Samme kveld forhørte jeg meg om båtskyss oppover Morona, men fikk den lite inspirerende opplysningen at det ikke hadde vært noen båt oppover den veien på en måned! Det hørtes ikke lovende ut, og var ikke akkurat det jeg hadde planlagt. Tanken på å sitte på dette stedet og vente i ukevis var ganske nedslående. Mens jeg satt og spiste, kom en mann inn døra, og det viste seg at han var en handelsmann som med sin flytende butikk reiste langs elvene og solgte sine varer på oppturen og kjøpte griser, høns, tørket fisk, skilpadder, dyreskinn og andre ting på
tilbakeveien for å ha med seg for å selge i byen. Han hadde nettopp lagt til og skulle videre oppover Morona dagen etter. Til min store lettelse var han villig til å ta meg med. Jeg følte virkelig at min himmelske Far la ting til rette for meg på denne reisen.

Morona elven et stykke ovenfor Puerto America………

Da det ble lyst neste dag, så jeg meg om i landsbyen. Den bestod av femten – tjue enkle hus mest bambushytter, en skole og den helseposten som jeg hadde sovet i. Ikke imponerende akkurat! Husene lå langs elva, men det var et stort stykke hogget ut av jungelen bakenfor som var fin beitemark for en ganske stor flokk med kuer. Eieren av kuene var enke etter patronen på stedet. Hun bodde i det største huset. Det var bygd med sedertre planker til vegger og hadde et stort palmetak.
Jeg spurte sykepleieren etter toalettet. Han så litt forvirret på de andre, men så lyste han opp. Bak skolen var det en utedo. Der fant jeg et lite hus på påler midt ute på jordet. Huset ristet da jeg krabbet inn. Det hang en plastsekk på den ene veggen som fungerte som dør, men den dekket ikke hele åpningen. Ingen folk å se, og naturen må ha sin gang. Plutselig ble det liv under huset og der var noen griser i full kamp om det som hadde kommet ovenfra. Det gav meg forklaringen på hvorfor det var så rent under det lille huset.

Jeg bestemte meg raskt for at jeg aldri ville spise gris i jungelen. De fleste stedene måtte man til skogs bak landsbyene i slike ærend. Etter hvert fant jeg ut at det var lurt å ta med seg en lang kjepp for å holde grisene på avstand. På de fleste stedene der det bor mestiser og også i noen indianerlandsbyer, har beboerne griser som går fritt rundt.

Handelsbåten legger til i en landsby. Det går mange av disse båtene fra de større stedene i jungelen. De fleste som går i Alto Amazonas kommer som regel fra Yurimaguas, men av og til også fra Lagunas eller San Lorenzo.

Videre oppover Morona

Neste dag fikk jeg litt tid på formiddagen til å samtale med folk om livet i landsbyen. De var veldig interessert i å høre om årsaken til min reise, og ønsket meg velkommen tilbake. Ved middagstid var handelsmannen ferdig til å dra videre oppover elva. Jeg gikk om bord med min bagasje. Båten var en lukket trebåt med bølgeblikktak. Den var ca. fjorten
meter lang, drevet av en 12 hk påhengsmotor. Lengst bak var det motor,
bensinrom og et slags lager. Eieren hadde en trang kahytt der han og kona sov. Resten av båten var butikk med hyller på hver side med en del matvarer, tråd, såpe, kuler og krutt, noe klær og tøy i metervis. Dessuten hadde butikken det viktigste for mange, nemlig et par tønner med billig sukkerrør brennevin. Det var ofte det første båteieren tilbød når han kom til et nytt sted. Jeg ble overrasket over å se hvor stort alkoholproblemet er her nede i jungelen. Ofte blir kundene på en slik flytende forretning skjenket fulle først, og så handles det på kreditt. Når det da skal betales, blir tonen en annen. Handelsmannen tar deres griser eller høns eller annet de måtte ha, til spottpris. Virkelig en øyeåpner og lite hyggelig å se hvordan denne handelen fungerer langs elvene i jungelområdene.

Det var flere passasjerer i båten. Da det var tid for å spise, satt vi syv mann rundt en tallerken på gulvet og en skje gikk på rundgang. Kokte grønne bananer og maniok spiste vi med fingrene. Kokken øste hønsesuppe opp i tallerkenen etter hvert som den ble tom. Handelsbåten la til i hver eneste landsby eller samling av hus, så reisen gikk heller sakte. Men stoppene gav meg tid til å komme i kontakt med folk og høre om livet og behovene blant folk i dette området. Første natten sov jeg i et tomt hus, og ut på natten begynte det å klø over hele kroppen. Jeg kunne ikke finne ut hva det var. På morgenen oppdaget jeg at hele huset var befestet med hønselopper, og jeg hadde fått soveposen full av udyrene. Etter råd fra båteieren la jeg soveposen i solsteiken oppe på blikktaket på båten, og i løpet av dagen var de fleste borte. Selv tok jeg en dukkert og vask i det klare vannet i Morona.

På jakt

Neste kveld ville noen av passasjerene ro videre oppover elva på natten for å jakte. Jeg spurte om lov til å bli med. Vi rodde stille langs kanten og lyste med lommelykta inn i buskene på elvebredden. Det er særlig en stor gnager, «mahas» som er ettertraktet. Den kommer ned til floden for å drikke før den begynner nattens måltid. Som på andre nattdyr lyser øynene røde da de treffes av lyset. Vi så en, men den var for snar for oss og forsvant opp elvebredden før vi fikk skutt den. En del andre dyr var også å se, men ingen på skuddhold. Jeg så noe som lyste nede i vannskorpen og spurte hva det var. Alligator fikk jeg til svar.
Det var ganske mange av dem, og etter størrelsen på øynene, var noen av dem av anselig størrelse.

Alligatorer som denne, ser en helst på kvelden i lyset fra en lommelykt, enten i vannskorpa eller på sandbanker. Øynene lyser i skinnet fra lykta.

Vi hadde ingen god jaktlykke den kvelden. Ved ett tiden på natten, bestemte vi oss for å sove litt. Vi la til ved en tørr og enda varm sandbanke ute i elva. Jeg tok regnfrakken på meg for det var litt kjølig, laget en passelig haug av sand til pute og sovnet med en gang. I Morona er det nesten ikke mygg, så jeg fikk sove i fred. Jeg våknet stiv og støl da det begynte å lysne. Da kom det et utrop fra en av de andre, som satte seg opp og pekte på noen helt ferske spor som kom opp fra vannet og gikk rundt meg og ned i vannet igjen. Alle ropte forskrekket i munnen på hverandre. Det var en stor alligator som hadde vært oppe og luktet på
meg mens jeg sov! Jeg ble kald nedover ryggen da jeg tenkte på hva som kunne ha skjedd. Jeg takket Gud for englevakt den natten.

Ikke lenge etterpå kom handelsbåten oppover, og vi kunne gå om bord og fortsette reisen. Handelsmannen hadde fått kjøpt noen kilo med røkt rådyrkjøtt, og det ble servert til kvelds. Det var noe igjen av hønsesuppen fra dagen før som de gav meg. Etterpå spurte eieren av båten om kjøttet var bra, men han fikk bare unnvikende svar. Han lurte på om kjøttet var bedervet. Nei, men det var nok ikke rådyrkjøtt, men tigrillo (liten jaguar) de hadde spist. De kjente det igjen på de runde rovdyrbeina. Det ble ikke servert noe mer av det. Etter hva jeg skjønner, ble det solgt som rådyrkjøtt til noen nybyggere lengre opp etter elven. Jeg fant ut at kjøtt av rovdyr var nærmest tabu å spise for jungelfolket.

Slik ser kjøkkenet ut i de fleste hyttene: stokker, helst fra capironatreet som legges mot hverandre. Gryta plasseres i midten. Foran ligger maniok, jungelens potet som også brukes som drikke. Bak til høyre en typisk flettet kurv.

Etter fire dagers reise og mange stopp kom vi til et sted som heter Pincha Cocha. Her bodde det en mann som regner seg selv som patron, altså sjef for shapraindianerne som bor noe lengre oppover elva og i små bielver til Morona. Jeg hadde hørt mye om denne indianerstammen av folk i Bagua. De mente at disse indianerne var hodejegere. Nå fikk jeg vite at høvdingen, Tariri, og flereandre av shapraene var evangeliske kristne, ifølge denne «patronen». Dette forsterket selvsagt mitt ønske om å treffe Tariri og shapra stammen. Handelsmannen sa at han ikke ville stoppe der de bodde. Han ville kjøre forbi fortest mulig. Disse indianerne er livsfarlige, mente han. Jeg hadde tidligere hørt at Tariri hadde over hundre liv på samvittigheten.

Hos shapra indianerne

Mens jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg til Tariris boplass, var det en som ropte: Her kommer shapra indianerne! Langt oppe i
svingen kom noen indianere i en uthulet kano med en liten påhengsmotor. Handelsmannen ble redd og la fra land i full fart. Han dro over til den andre siden av elven for ikke å møte dem. Jeg fikk senere vite hvorfor han var så redd. Han hadde en del år tidligere besøkt Tariri med sine barn som hadde meslinger. Resultatet var at mange i landsbyen ble smittet og tolv indianere døde av komplikasjoner. Neste gang handelsmannen kom, hadde Tariri truet ham med machete(jungelkniven) og sagt at hvis han kom en gang, til ville han ikke overleve det besøket.

Kanoen la til, og mennene gikk i land. De fleste hadde kortbukse og bar overkropp. De hadde brede ansikter og langt svart hår. Noen hadde tykt, litt bølgete hår. De virket også å være kraftig bygd. Ganske ulike aguaruna indianerne som jeg kjente fra før. De hadde spinklere kroppsbygning og helt slett hår uten antydning til krøll eller fall. Jeg
tenkte at den eneste som hadde skjorte på seg kanskje kunne være lederen. Jeg snakket med ham om muligheten for å være med inn til landsbyen. Han svarte på brukbar spansk, men han var ikke særlig begeistret for å ta meg med til sin landsby. Jeg forstod at de var svært reserverte ovenfor fremmede. Etter at de hadde snakket sammen en stund på sitt språk, fikk jeg vite at de ville ta meg med, men på eget ansvar. Hvis Tariri ikke tok imot meg, ville det være best å dra videre så fort som mulig.

Kanoen, som var omtrent ti meter lang og hogget ut av en eneste trestamme, hadde ikke benker. En av indianerne hogg til to pinner som han spente mellom sidene på kanoen, og så var mitt sete ferdig. Jeg satt og gnikket på mine to pinner i de fire timene reisen varte. Det var ikke særlig behagelig, så timene ble lange. Hadde de ikke hatt påhengsmotor, ville det tatt over en dag å padle oppover elva. På veien opp kjørte vi forbi flere store sandbanker, og jeg la merke til at indianerne kikket nøye på sandbankene som om de så etter noe. Det viste seg at de så etter
spor av taricaya og charapa, store vannskilpadder, som på denne tiden går opp og legge sine egg i sanden. Skilpaddene krabber opp på sandbanken om natten. Hvis noen neste morgen ser spor på sanden, følger de dem for å se om det er blitt lagt noen egg. Hver skilpadde kan legge opp til hundre egg i et rede. Disse eggene blir regnet som en delikatesse. Vi fant ikke noe. De sa det var for tidlig på året enda. Indianerne sa at når de fikk se melkeveien på stjernehimmelen, var tiden kommet for skilpaddene til å legge sine egg. Vi så flere som lå og solte seg på trestammer ute i elven. De modner eggene sine, sa indianerne. Skilpaddene stupte i vannet da vi nærmet oss. Jeg fikk i alle fall
smake skilpaddesuppe et par ganger i løpet av reisen.

Shapra indianere ved en selvlaget kano. Denne er for liten for motor, men padles med en eller flere årer som den gutten til venstre holder i hånden.

Endelig stoppet kanoen. Ingen hus å se, bare en delvis skjult sti som gikk inn i skogen. Det var heller ingen andre båter eller kanoer der vi hadde lagt til. Motoren ble tatt av båten og gjemt et stykke inne i skogen. Der ble den dekket med plast og blader fra trærne. Deretter bar det avsted
innover på den smale stien. Jeg var ikke så lite spent der jeg gikk. De holdt god fart. Jeg måtte anstrenge meg for å holde følge med mine veivisere. Det hadde ikke vært særlig hyggelig å bli alene igjen her i skogen. Det var en masse vann og leire overalt, men over de verste gjørmehullene var det felt trær som fungerte som 20- 30 meter lange bruer. Her gjaldt det å holde tungen rett i munnen for ikke å skli på de sleipe stokkene. Indianerne gikk like fort her som på bar mark, så de måtte vente på meg mer enn en gang. De lo nok litt av gringoen
– utlendingen som var så dårlig til å balansere.

Kapitlene 20 og 21 står på kategorien “BAGUA CHICA”, mens kapitlene 22 og 23 står på Båtbygging i Yurimaguas.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Møte med shapraindianerne

Etter nesten tretti minutters gange kom vi plutselig til et høydedrag, dvs. det var en bratt bakke på kanskje 10 meter som førte opp på et platå. Der gikk vi forbi en maniok-åker, og litt lengre frem så jeg til min forundring et bølgeblikktak blant palmene. Et fint blåmalt trehus på to etasjer kom til syne. Mens jeg spekulerte på dette mysteriet, hørte jeg sinte stemmer som ropte i munnen på hverandre. Det var en åtte-ti menn som ropte av full hals. Det var tydelig at de kranglet. Jeg kjente at jeg ble kald nedover den svette ryggen min. Kanskje burde jeg ta strake veien tilbake til elva? Men mine følgesvenner dyttet meg fram på den åpne plassen foran huset. Effekten av min tilsynekomst der var kolossal. All ropingen stoppet som ved et trylleslag. Flere menn kom ut av døra. Stillheten var til å ta og føle på. Indianerne som kom ut, var malt i ansiktet med røde og svarte mønster, og flere hadde fine kroner av tukanfjær og hals- og armbånd av fjær og skjell.
Indianerne som hadde tatt meg med, sa noen ord på deres språk, og en kortvokst, kraftig mann med et kraftfullt ansikt kom mot meg og mønstret meg fra topp til tå. Han hadde den mest imponerende fjærkronen.

Jeg forstod at han spurte meg om noe på sitt språk. En yngre mann oversatte til spansk: Hvem er du, og hva vill du her? Jeg fikk fram at jeg var misjonær og kom fra Norge. Jeg hadde ikke noe særlig håp om at han visste noe om Norge; kanskje kjente han heller ikke ordet misjonær. Men han fortsatte uten å foretrekke en mine, og den yngre mannen oversatte: Hva slags misjonær? Vi godtar ikke hvilken som helst sort misjonærer her! Jeg ble helt slått ut av overraskelse over det han sa. Jeg forklarte
så godt jeg kunne at jeg var misjonær fra en pinsemenighet, mens jeg samtidig tenkte at hva vet han om det. Min forundring ble enda større da Tariri, for det var høvdingen selv som stod foran meg, sa at ja da var jeg hjertelig velkommen. Og denne gangen snakket han spansk!

 Tariri med fjærkrone og ansiktsmaling …..

Jeg ble bedt inn i huset og invitert til å sitte ned ved et bord, mens alt folket strømmet inn igjen. Tariri forklarte at de hadde et problem som de diskuterte. En lærer som hadde vært i på Wycliffe basen og studert, oppdaget at en annen mann hadde overtatt kona hans mens han
var borte. Nå hadde han kommet hjem og ville ha henne tilbake. Så fortsatte samtalen eller diskusjonen igjen, ikke slik som vi er vant til, at vi lytter til mens en har ordet. Her snakket alle på en gang, og for å bli hørt måtte de ta i noe kraftig for alle var høyrøstet. Jeg trodde en stund at
det skulle bli slagsmål, noe som ikke hadde vært så bra ettersom de fleste
hadde haglegevær i hånden, og en breddfull patronveske over skulderen. Men etter en halv time stilnet det hele av, og det så ut som at alle parter var fornøyde. Så gikk de hver til sitt. Jeg fikk aldri vite hva resultatet ble for den unge mannen og kona hans.

Litt etter fikk jeg servert hønsesuppe ved et stort bord. Jeg spurte hvordan Tariri hadde fått opp dette uvanlige huset her i jungelen. Svaret var like overraskende som spørsmålene tidligere! Det var noen snekkere fra Wycliffe Bibeloversettere som hadde kommet fra Amerika og satt opp huset. Takplatene var importert fra Florida gjennom denne organisasjonen! Etter å ha snakket en del sammen, ble jeg utpå kvelden vist til en tom hytte med tak og gulv, men ingen vegger. Jeg rigget opp mitt myggnett, og blåste opp min luftmadrass, noe som vakte
stor interesse og høye rop blant alle barna og noen voksne som fulgte nøye med i hver bevegelse jeg foretok. Toalettforholdene var store, hele jungelen sto til min disposisjon! Her var det i alle fall ingen griser. Jeg våknet tidlig neste morgen av at det satt en hel flokk med unger rundt senga.

Shapra gutter er fulle av liv og spillopper som gutter flest hvor i verden de bor

Tariri og Wycliffe Bibeloversettere

Jeg hadde lagt merke til at kvinnene hentet alt vann de trengte fra en bekk et godt stykke inn i jungelen. I jungelen regner det veldig mye, så jeg kom på ideen om å samle regnvann fra det store bølgeblikk taket på Tariris hus slik jeg hadde sett det hos misjonærene i Cusumi. Tariri hadde noen ubrukte takplater og en del spiker som jeg brukte til å sette opp en enkel takrenne. De hadde også en tom bensintønne som vi vasket godt og brukte til oppsamling av regnvannet. Det begynte å regne på ettermiddagen, og tønna ble full på kort tid. Gleden var stor, ikke
minst blant kvinnene, som fikk rent vann like ved husveggen.

Kvinner og barn i Shoroya Cocha er fornøyd med vanntønna. Her spiser de mat servert rett fra et bananblad. Mennene spiste alltid for seg selv.

Jeg ble hos Tariri og shapraene i Shoroya noen dager, og vi ble gode venner. Tariri hadde fått høre evangeliet av to kvinner fra Wycliffe som hadde kommet til deres landsby midt på 50-tallet. De hadde bygd en hytte og bodd sammen med dem, lært seg deres språk og laget et skriftspråk. Nå holdt de på med å oversette det Nye Testamentet til shapra/candoshi språket på organisasjonens base i Yarina Cocha ved Pucallpa rundt nitti mil i luftlinje fra Morona. Misjonærene kommer nå for to-tre måneder av gangen en til to ganger om året. I Yarina utdanner de noen av de unge fra denne og andre stammer i jungelen til lærere og helsearbeidere. Det ble for noen år siden skrevet en bok om Tariris omvendelse under tittelen: “Tariri, my story”. Den hadde blitt noe av en
bestselger, særlig blant kirkefolk i USA. Tariri hadde selv vært i USA to ganger. Han sa flere ganger at stammen hans trengte å bli undervist i Guds Ord slik at de kunne lære å leve bedre. Jeg måtte love å komme
tilbake for å undervise dem og besøke de andre av stammen.

Et par av døtrene til Tariri på vei ut til elva. I Shoroya har en bekk og en liten sjø ikke så langt unna der de bor. Der bader de og vasker tøy.

Mens jeg var i Shoroya, kom det et sjøfly sirklende over landsbyen. Alle løp ned til elven der flyet hadde landet. Det var et lite sjøfly fra Wycliffe basen som kom med medisiner og en del saker til landsbyen. De hadde også med seg en stor gressklipper i en kasse. Flyet dro av sted igjen, og alle sakene ble båret opp til landsbyen. Gressklipperen ble pakket opp, og der lå den i sine enkelte deler.Instruksjonsboken var med, men her var det forståelig nok, ingen som våget seg på å sette den sammen. Tariri ba meg om å gjøre et forsøk, og etter en del prøving og feiling sto den der ferdig til å startes. Bensin fantes, men ingen olje. Det viste seg at læreren som hadde studert i Yarina, hadde en galon med olje som han stilte til rådighet. Det var et spennende øyeblikk da vi begynte å dra i snora. Etter en del forsøk startet maskinen. Jeg tok et bilde av en stolt Tariri som klipper det høye gresset utenfor huset sitt.

Tariri prøver den nye gressklipperen. Bananåkeren like ved siden av…..

Det var hyggelig å være i landsbyen, men jeg måtte videre. Etter tre dager i Shoroya,gikk jeg stien tilbake til elva og satte meg til å vente på båtskyss for å komme videre oppover. Etter å ha ventet hele dagen, kom det en handelsbåt på vei opp. Den la til da jeg vinket på den. Jeg kunne gjerne være med, og vi dro videre med en gang. Det så ut til at heller ikke han ville gjøre forretninger med shapraene. Jeg forstod av det jeg hørte i Tariris landsby at det fortsatt fantes landsbyer og grupper av shapra innover i jungelen og langs et par bielver i området som enda var lite kjent med evangeliet, mens noen hadde tatt helt avstand fra Tariris nye tro og liv. Andre av stammen som kalte seg candoshi, men med samme språk som shapraene, bor lenger øst i bielvene til Pastaza elven og ved sjøen Rimachi. Indianerne gikk på stier gjennom jungelen i området
mellom Morona og Pastaza. Elven Pastaza kommer også fra Ecuador og munner ut i Marañon lengre øst.

Den kvelden overnattet vi i et hus der det bodde en mestis familie. Mannen i huset var en slags patron i området. Her ble det fyllefest, så jeg la meg ganske tidlig på min tilviste soveplass. Neste dag fikk jeg vite at det går en sti vestover til elven Santiago på den andre siden av fjellet. Derfra mente de at det ville være store muligheter for å få skyss nedover Santiago til Marañon og komme hjem den veien, og da uten å måtte passere Pongo de Manseriche. Før vi reiste videre neste dag, ble jeg rådet til å gå av båten ved et hus noen timers reise lenger opp i Morona. Der begynte stien over fjellet til Santiago var beskjeden jeg fikk.

Familien tar farvel med oss ved elvekanten. Folket i jungelen er gjestfrie og vil gjerne høre nytt fra dem som kommer innom fra andre steder.

Reisen videre

Etter at vi hadde kjørt en god stund, ble jeg satt av ved en palmehytte på vestsiden av elven, og båten dro videre med en gang jeg hadde hoppet i land. Da jeg fikk sett meg om, viste det seg at det var lenge siden noen hadde bodd i dette huset. Det var hull i taket og ingen eiendeler etter dem som en gang hadde bodd her. Jeg ble litt fortvilet der jeg gikk og ropte uten å få svar fra noen andre enn insekter og frosker. Jeg gjemte unna bagasjen min og begynte å lete etter en sti. Jeg fant flere og fulgte den største som så mest brukt ut. Etter å ha gått en halv times tid innover jungelen, tenkte jeg at nei, nå får jeg baresnu. Men plutselig hørte jeg en hane som gol. Da måtte det jo være et hus i nærheten der det var folk. Like etter kom jeg til en lysning i skogen nede ved en liten elv der det var et par hus.

Det var bare en eldre kvinne hjemme. Hun satte i et skrik da det plutselig kom en hvit, skjeggete mann ut av skogen. Jeg hørte øksehogg litt lengre borte på åkerteigen, og der kom en mann springende med øks og machete. Da forskrekkelsen hadde lagt seg, spurte han på spansk hvem jeg var og hva jeg ville der. Jeg forklarte min situasjon og ble hilst velkommen til å overnatte hos dem til neste dag. Vi gikk sammen tilbake for å hente min bagasje. På veien møtte vi tre menn fra stedet
der jeg hadde overnattet sist. De var kommet etter meg da de ble klar over at det ikke bodde noen i huset de hadde indikert. Dessuten hadde de et ønske. De hadde snakket sammen om at de trengte skole for sine barn. Nå lurte de på om jeg kunne komme til deres landsby og starte skole. Jeg forklarte dem at det nok ble vanskelig og kunne i alle fall ikke love noe. Det var huambisa indianere som bodde her, men mannen til den ene kvinnen var mestis.

Det viste seg at det lå en ung kvinne med en baby under et moskitonett i huset der familien bodde. Kvinnen hadde verkfylte sår over hele kroppen. Babyen var også smittet. Jeg har aldri før sett noe lignende før. Det så forferdelig ut. De spurte om jeg hadde noen medisiner som kunne hjelpe henne, men det hadde jeg dessverre ikke. Hun lå og gråt og ynket seg hele tiden og det var vondt å ikke kunne hjelpe. Senere på kvelden ble jeg enig med to av huambisaindianerne om at de skulle følge meg over fjellet til elva på den andre siden av åsen. Det var ikke så langt etter hva de sa. De fortalte også at i området her oppe var det flere små bosetninger av huambisa stammen, mens de fleste fra den stammen bor langs
Santiagoelven og i åsene mellom Morona og Santiago. Jeg la meg i myggnettet og inkluderte den syke kvinnen og barnet hennes i min kveldsbønn. Hvordan det gikk med dem fikk jeg aldri vite.

Et typisk hus både blant indianere og mestiser som bor spredt langs elver og bekker innover i jungelen. Banan- og maniokplanter finner en som her, like rundt hyttene.

Turen over fjellet

Vi startet før klokka seks på morgenen da det så vidt begynte å lysne. I en liten kano rodde vi i tre timer oppover den lille bielva. Det var så vakkert å se jungelen henge ned mot elva på begge sider og høre alle lydene fra fugler og dyr, mensmorgentåken lettet ettersom solen fikk tak. Det føltes helt annerledes å gli stille fram i en kano enn i en båt med motor som overdøvet alle jungelens lyder og skremte vekk både fugler og dyr. Vi dro kanoen på land der stien begynte. Jeg så ingen sti ved første øyekast. Men da de viste meg den nærmere, var det mulig å se at noen hadde gått der en gang i tiden. Dette ble min første leksjon i å ta meg fram i jungelen. Jeg la merke til at han som gikk først, med jevne mellomrom nesten umerkelig brøt tuppen av en gren i høyde med skulderen. Han
bare bøyde den i retningen han gikk og lot den henge slik. Da jeg spurte
hvorfor han gjorde det, svarte han ved å be meg å se meg tilbake. Da så jeg at på de brukne grenene var bladene lysere på undersiden. For å finne veien tilbake kunne man bare følge” skiltene”! Etter hvert ville disse bladene tørke og bli brune og da bli enda lettere å følge.

Mine to følgesvenner og veiledere over Cordillera del Condor, fjell- eller åsryggen som skiller elvene Morona på østsiden og Santiago på vestsiden.

Vi gikk i ganske godt tempo. Til tider var det så bratt at vi krabbet og dro oss opp etter røtter og lianer for å komme videre. Etter vel åtte timers gange med et par hvilepauser da vi spiste noen bananer og drakk litt søt masatto, begynte det å skumre. Vi kom fram til en tambo, en liten hytte med palmebladtak, men ingen vegger. Her skulle vi overnatte. Matstellet ble det skralt med, da de ikke hadde noe annet enn noen få bananer igjen. Det lå noen tørkede maiskolber i hytta. Indianerne varmet dem over ilden, og jeg spanderte en boks tunfisk. Det var noen palmeplanker der som fikk tjene som seng. Men akkurat i det jeg var på vei til å sovne, hørte jeg en rar knurrende lyd. Da jeg satte meg opp, hadde mine følgesvenner allerede reist seg opp. Den ene med hagla i hånden og den
andre med macheten. Jeg spurte lavt hva det var og fikk til svar: ”El Tigre”, som folk her kaller jaguaren. Jeg kan ikke si annet enn at jeg ble ganske så redd. Hytta hadde ikke vegger, og det var nifst å tenke på at ute i mørket gikk det en jaguar som hadde kjent lukten av oss. En av indianerne la mer ved på ilden så den flammet opp igjen. Vi hørte
den knurre noen ganger til, men så ble det stille. Vi byttes om på å holde vakt resten av natten.

Neste morgen da vi hadde gått en time, var vi på toppen av fjellet og kunne se ned i dalen der Santiagoelven slynget seg fram. Nå kom vi inn i huambisa land. Det er en stor indianerstamme som har et språk som ligner på aguaruna språket. Ved tolv tiden var vi framme ved en liten landsby der det var en skole. Læreren hadde akkurat kommet tilbake med en båtskyss. Båteieren satt og spiste middag før han skulle reise nedover igjen. Jo da, jeg kunne få være med. Enda en gang kunne jeg glede meg over at det så ut som transporten var sikret på forhånd. Jeg fikk en deilig middag med rådyrkjøtt, kokte grønne bananer og maniok. Det smakte ekstra godt etter turen over fjellet.

Utsikt over dalen der Santiago slynger seg gjennom jungelen ned fra høydedragene mot Marañon og Pongo de Manseriche.

Ferden videre nedover elva gikk greit. Jeg var glad jeg ikke skulle gå for nå var jeg sliten. Vi fikk overnatte på en oljebase som kompaniet Oxidental hadde et stykke lengre ned. De boret etter olje i distriktet, og jeg ble veldig godt mottatt av amerikanerne som lurte svært på hvor jeg kom fra og hva jeg gjorde der. Herlig å ta en varm dusj, og etter et godt
måltid få krabbe ned i en seng med rene laken. Fra denne basen fikk jeg skyss med en handelsmann som skulle tilbake oppover Marañon med båten sin full av tomme ølflasker. Den tredje dagen kom vi opp til Chiriaco der reisen på elvene hadde begynt tre uker tidligere. Etter
fire timer bak på planet til en lastebil, var jeg igjen hjemme i Bagua. Det var ekstra godt å komme hjem etter så lang tid hjemmefra under primitive forhold, og uten at vi hadde noen mulighet for kontakt. Gro stelte i stand etriktig festmåltid, og hele familien gledet seg over å være sammen igjen,- og over at alt hadde gått bra for meg på reisen og for dem som var hjemme alene disse ukene.

For deg som er ny leser av bloggen vår fra tiden vi arbeidet i Peru, vil vi anbefale at du ser på temaene for kapitlene øverst til høyre og begynner å lese fra begynnelsen. Da må du for hver gang klikke deg inn på neste kategori eller kapittel. Vi har ikke skrevet bloggen i rekkefølge, – dermed blir det vanskelig å få oversikten hvis du bare leser etter hvert som det kommer nye stykker opp i bloggen når du ruller nedover. Det kan du gjøre innen et kapittel slik som for eksempel dette: “Reiser i jungelen” som har 4 deler. Da kan du rulle nedover og lese alle fire delene etter hvert, – slik som du nå antageligvis har gjort

Kp. 11 finner du nedenfor dette kapitlet – kp.8. Mens kp.9 står på “Besøk i Huancayo” og kp.10 på “Reiser til utposter”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Pachamanca ved Lindgrens avskjed.

Tiden i Tarma gikk så altfor fort. Dagen for familien Lindgrens reise til Sverige nærmet seg med raske skritt. I begynnelsen av mars -67 var det avskjed for dem kirken i Huancayo. Noen dager senere gjorde menigheten i Tarma i stand en avskjedsfest hjemme hos noen
venner i kirken som bodde litt utenfor byen. Da ble det laget Pachamanca, en rett mat som blir laget på samme måten som det er gjort i Andesfjellene fra uminnelige tider. De graver først et ganske grunt hull i jorden, vel 1 meter i diameter. Hullet blir kledt med stein og det bygges en pyramide av stein over dette. -Pachamanca betyr «gryte i jorden» på quechuaindianernes språk.

Deretter fyrer de opp med ved inne i steinhaugen til steinene er hvitglødende. I en fart blir pyramiden revet ned og asken kostet vekk. En sekk poteter eller mer, diverse grønsaker i store mengder, mais, bønner, og sist, men ikke minst, kjøtt i store stykker blir lagt ned i gropen oppå de varme steinene. Kjøttet smøres inn med en saus av en grønn urt blandet med andre krydder.
Det er mest vanlig med sauekjøtt, men svinekjøtt kan også brukes. De
varme steinene legges innimellom alt dette. Så dekkes det hele over med striesekker og et tykt lag jord oppå sekkene. Det tar en drøy time før det er ferdig kokt nede i den varme haugen.

Nå graves jorda vekk, sekkene tas av, og middagen er ferdig, rykende varm. Nye striesekker eller tøy til duker legges ut på bakken der kjøtt og grønsaker blir lagt rett på «duken». Bestikk brukes ikke. Her spises alt med fingrene! Da er det bare å sette seg som best man kan rundt dette «bordet», og festen er i gang. Mens vi ventet på at maten skulle bli ferdig, var det møte med sang og hilsener til familien Lindgren. En stor del av menigheten var samlet hos vennene i La Florida for å delta i avskjeden for Lennart og Boyan. Det ble ordnet flere slik bord på tunet, der vi
alle hygget oss med mørt og godt kjøtt med alt det gode tilbehøret fra samme «gryte». Det ble en festdag for menigheten. Familien Anderås hadde kommet fra Huancayo for å være med. Dermed var vi tre misjonærfamilier til stede på avskjedsfesten.

Fra avskjeden med familien Lindgren. Vi hygger oss med deilig Pachamanca. Nederst til venstre sees maten som nå skal tas opp av “gryta”. En eldre quechua kvinne i Tarma.

Jeg hadde like før blitt innsatt som forstander for menigheten etter Lennart. Dessverre kunne jeg ikke mye spansk enda, men det ble samtidig innsatt en hjelpeforstander, Alejandro Lopes.
Han hadde allerede hjulpet til i menighetsarbeidet en tid. Senere ble det valgt tre eldstebrødre. De hadde vært med i menigheten fra begynnelsen. En evangelist var også med i virksomheten. Disse var til stor hjelp i arbeidet både i Tarma og på utpostene.
De var aktive med sang, vitnesbyrd og tale. Dessuten var Per Anderås til stor hjelp for oss. Som grunnlegger av menigheten,
kjente han arbeidet godt. Han kom fra Huancayo og ledet menighetsmøtene det første året vi var i Tarma.

Stevner og bibeluker

Den 28. juli 1961 ble lokalet Casa de Oracion innviet. Det er Perus nasjonaldag. Det ble tradisjon å
feire både innvielsen og nasjonaldagen med stevne i menigheten i Tarma den helgen. I 1967 var dette første gang for
oss. Da var det godt å ha god hjelp av de andre i kirken når alt skulle
forberedes. Vi hadde besøk av en pastor Wood fra Seattle. Per Anderås kjente ham fra tidligere og var med som var tolk.
Mye folk fra utpostene kom til stevnet i tillegg til vennene fra Tarma. Det ble holdt bibeltimer på dagene og møter på kveldene. Flere gav til kjenne at de ville bli frelst, og noen ble åndsdøpt. Det ble også bestemt dåp noe senere. De som ville bli døpt gikk gjennom et lite bibelkurs om grunnsannhetene i Bibelen i tiden før dåpen. Til avslutningsfesten var det Pachamanca som er den vanlige retten på alle typer fester når mange skal bespises. Det ble en fin helg, og folk reiste fornøyde hjem etter stevnet.

I august arrangerte menigheten et bibelkurs på tre uker. I løpet av de to årene vi var i Tarma, ble det holdt mange bibelkurs både i byen
og i landsbyene i området. De fleste var av en ukes varighet, men de i byen var som regel noe lengre. Jeg var travelt
opptatt med all undervisningen, besøke på andre steder som inviterte oss og det vanlige arbeidet i og ut fra kirken i Tarma. Gro ledet søndagskolen og barnearbeidet. Hun underviste en av klassene og ledet også arbeidet blant kvinnene etter hvert som språket kom mer på plass. Det ble holdt faste kvinnemøter der det ble undervist om hygiene og emner relatert til hjem og familie foruten fra bibelen.

Noen av kvinnene ønsket et sy- og strikkekurs. Strikke kan de fleste kvinnene i Andesfjellene, men de ville lære mer om mønsterstrikking. De så Gro strikket mønster i forskjellige farger på jakker og kofter, og også forskjellige mønsterteknikker i en farge. Det var ukjent for kvinnene i vårt område i alle fall.I fjellet er det stort behov for jakker og gensere av den varme ullen fra lama, alpakka og selvfølgelig fra sau, som er det billigste garnet. Disse kursene ble veldig populære, og kvinnene lærte fort.

Etter hvert som vi ble bedre i spansk, ble det mye reising og møter på forskjellige steder. Det kunne bli flere møter i enkelte uker enn det var dager! Det var dårlig med kommunikasjonsmidler, særlig til de mindre landsbyene, selv til stedene det var veier til. Jeg savnet veldig Volvo duetten som Lennart og jeg hadde kjørt rundt i. Det var et stort framskritt da vi utpå våren -67 fikk kjøpt en brukt jeep, en Landrover -63 modell. Anskaffelsen av den skriver vi mer om i kapitelet «Besøk i Huancayo».

Bildet over er fra innvielsen av lokalet i Tarma under stevnet i 1961. Våre bilder fra den tiden var få, og flere ble ødelagt av fuktigheten i jungelen mens vi bodde båt og bambushytte.

Casa de Oracion, Tarma. Bildet ble tatt da vi kom tilbake til vår 2.periode i Peru i juli 1972 etter et år i Norge. Før vi reiste til vårt arbeidsted i jungelen, besøkte vi Tarma og Huancayo sammen med Lindgrens som da bodde i Lima.

Besøk til en fjellbonde

En reise jeg husker godt fra den første tiden i Tarma, var et besøk til en av medlemmene i menigheten. Han bodde høyt oppe på fjellet sammen med sin familie. Han kom trofast med to sauer som tiende til Pachamanca’n som vi lagde i stand til det årlige stevnet 26-28 juli. Det var sjelden denne bonden kunne komme på møtene for det var lang vei
med bil og hest til hans lille gård oppe i fjellet. Men på stevnet kom han, og også av og til ellers når han hadde et ærend i byen. Han ville gjerne ha besøk, slik at hans familie fikk høre evangeliet.

Den første delen av reisen gikk med bil langs veien østover mot jungelområdene i Chanchamayo. På et sted noen mil fra Tarma, ventet han på meg slik vi hadde avtalt på forhånd. Han hadde med seg to hester og et esel. Den ene var til kløv og var lastet medvarer. De to andre var til meg og bonden selv. Jeg var veldig forkjølet og hadde vurdert å utsette reisen, men jeg visste at han sto der og ventet. Det var ingen måte å få gitt beskjed på den gangen. Dermed var det bare å dra av sted.

Vi ordnet med min lille bagasje før vi satte oss til hest og begynte oppstigningen. Jeg hadde bare ridd noen få ganger før. Ikke rart at jeg var litt nervøs der jeg satt. Veien var bare en kronglete sti som snodde seg oppover fjellsiden. På visse steder var det veldig bratt med stup på over hundre meter. Det ble ikke bedre da det begynte å regne. Det ble kjølig, og etter hvert som vi kom høyere opp, ble det riktig kaldt i regnværet. Etter to-tre timers ridning stoppet vi ved et hus og fikk oss noe varm mat. Det smakte godt, men vi måtte videre. Etter sju timer på hesteryggen for det meste i regnvær, kom vi frem til hans hus. Det var en steinhytte med halmtak. Ved siden av hytta, var det en innhegning med en steinmur der noen kuer og ganske mange sauer var samlet for natten.

Det var like før det ble mørkt. Nå var vi over 4000 m.o.h. Skyer og tåke hang nesten ned til bakken. Det hadde sluttet å regne. Men det var kaldt, og jeg var våt. Med forkjølelse fra før, var jeg redd for at jeg ville få lungebetennelse. Det var ikke fritt for at jeg lengtet hjem til min gode seng. Mannens familie hadde gjort opp en ild utenfor huset, og de hadde laget Pachamanca. Sauekjøtt, poteter og grønnsaker ble tatt rykende varme opp av kokegropen. Jeg husker at det smakte veldig godt med den varme maten. Det varmet innenfra og ut! Etterpå satt vi alle rundt ilden og sang, leste Guds ord og hadde en veldig fin stund. Kona i huset, bad om forbønn, og vi hadde en bønnestund sammen der rundt bålet. Mens vi spiste var det blitt mørkt, bare ilden og en parafinlampe lyste opp den mørke kvelden der oppe i fjellet.

Sengeplassen jeg ble vist, var en steinbenk med flere saueskinn. Der la jeg meg i soveposen med det meste av klærne på. Klærne hadde tørket ved ilden. På morgenen da jeg skulle ta på meg skoene, var de frosset fast i gulvet! Jeg fikk dem løs, men måtte tine dem opp over ilden før jeg kunne ta dem på meg. Etter frokost, hadde vi morgenmøte før vi
tok fatt på tilbakereisen ned fra fjellet. Det var bedre vær, men nifst til
hest nedover den bratte stien. Det var deilig å sette seg i jeepen og kjøre
hjem. Da jeg kom hjem sent på ettermiddagen, viste det seg at jeg var frisk fra min forkjølelse! Isteden hadde jeg fått med meg en hilsen fra saueskinnene. Det ble jakt på lopper da jeg kledte av meg på badet og fikk meg en god dusj.

Her ordnes lasten før turen. Virkelig utholdende dyr som er vant til høyden.

Litteraturstand og friluftsmøter

Etter som tiden gikk, gav spanskstudiene og den daglige bruken av det vi lærte, resultater. Vi kunne kommunisere lettere og bedre med folket. Det var ikke lenge før jeg holdt enkle taler. Var det noe som ble for vanskelig enten for meg å uttrykke eller for folk å forstå, var det særlig en av eldstebrødrene som trådte til med forklaring. Enkelte ganger var det ikke helt i tråd med det jeg hadde tenkt å si, men det fikk så være. Vi hadde på tross av all menneskelig tilkortkommenhet gode møter der mennesker
fikk oppleve frelse. Den forvandlingen det ble i de nyomvendtes liv, var et
vitnesbyrd som gjorde at familie og naboer ville oppleve det samme.

Vi hadde stand på markedsplassen på torsdager og søndager da det var markedsdag i byen. Der ble det solgt bibler og kristen litteratur, foruten at vi delte ut traktater. Det var Alejandro Lopes og evangelisten som hadde ansvar for denne virksomheten. Jeg var med når jeg ikke var på reise til utposter og landsbyer jeg ble invitert til. Vi kom i samtale med mange mennesker gjennom det arbeidet. Folk ville høre om bibelen, og det var stor interesse for litteraturen. På den tiden var det vanskelig å få tak i en bibel i Peru. Men helt siden Peru ble et selvstendig land har det vært tillatt å selge bibler og annen kristen litteratur i landet. Salget ble gjort gjennom det peruanske bibelselskapet og de mange små protestantiske/evangeliske kirkene rundt om i landet. I Lima og i noen av de større byene på kysten fantes det også noen kristne bokhandlere. Den katolske kirken hadde en særstilling helt fra spanjolenes erobring av landet. Den hadde stor makt og rikdom, men ingen kraft til å gjenopprette og frigjøre mennesker bundet i laster, okkultisme og
religiøse tradisjoner.

Alejandro Lopes og en medarbeider ved litteraturstanden på markedet.

Dessverre var det dårlig med lesekyndigheten blant folk, men blant den yngre befolkningen kunne mange lese. I alle fall de som kom fra byen. Det var oppmuntrende å se at noen som ikke hadde gått på skolen, lærte seg å lese når de fikk interesse for å lese Bibelen. Vi hadde tillatelse fra politiet til å synge og vitne bare vi ikke brukte høyttaler. Vi fikk også be med noen midt i folkevrimmelen på markedet.

Jeg husker spesielt en fjellindianer som sto og lyttet. Da jeg kom med en innbydelse til å ta imot frelsen, kom han fram og bøyde kne på gaten. Jeg snakket med ham om evangeliets budskap, og vi ba sammen. Han kunne lese, så vi gav ham et ny testamente og noen enkle traktater før han gikk.

Noen uker senere var han igjen i byen og kom til litteraturstanden vår. Han fortalte at han bodde i en liten landsby oppe i fjellet. Da han kom hjem med bibeldelene og traktatene, hadde han samlet familie sin og naboer, og fortalt dem om sin tro. De hadde lest i ny testamentet, og traktatene, og mange var interessert i å høre mer. Nå ba han
meg å komme til hans landsby og undervise mer fr bibelen. Jeg og evangelisten dro til landsbyen og hadde møte i mannens hus med familie og naboer til stede. Flere av dem gav til kjenne at de ville ha forbønn og bli frelst. Alejandro Lopes, menighetens hjelpeforstander, fikk ansvaret for denne nye gruppen av troende.

På markedet. En ungdom har en liten papegøye på skulderen. Tro om han nettopp har kjøpt den, – eller kanskje den skal selges?

Kp.12 står på kategorien “Nordover til Bagua”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Sang og musikk.

Jeg ble på en måte litt
skuffet over sangen og musikken i Peru, og da særlig i fjellet. I Norge så jeg for
meg gitarspill og frisk rytmisk musikk når jeg tenkte på Sør-Amerika. Men jeg
skjønte fort at dette hørte hjemme andre steder i Peru og Latin-Amerika.
Musikken i Andesfjellene går ofte i moll. Det er vanlig med forskjellige
fløyter og en spesiell type harpe som de også kan bære med seg og spille på i
opptog i gatene. På karneval og bryllupsfester er det som regel et hornorkester
som spiller. Det skjer ofte i forbindelse med stort alkoholforbruk.

I menighetens møter ble det
sunget kjente evangeliske sanger, som var blitt oversatt til spansk. Men etter
hvert kom det også flere sanger og kor av lokale sangforfattere. De ble laget
til folketoner fra Andesfjellene. Disse melodiene er vakre, men ofte
melankolske. Etter som de evangeliske kirkene vokste blant indianerne i Andes, blir
det mange steder sunget kristne sanger og kor på quechua. På 80-tallet vokste
det fram i menighetene grupper av unge som synger og spiller nye sanger på
melodier og med instrumenter fra tradisjonen i Andesfjellene. De er gjerne
kledt på tradisjonelt vis. De beste gruppene har gitt ut plater og besøkt
kirker i USA og Europa.

Utover 70- og 80 tallet vokste det fram i mange menigheter sanggrupper som sang og spilte på instrumenter og toner som fjellindianerne brukte, såkalte “huayños”. Mange av dem lagde sine egne sanger og melodier.

Da vi kom til Tarma, ledet Lennart
sang og musikk med sitt trekkspill. En av eldstebrødrene, Alejandro Amaya
spilte gitar. Etter at Lindgren reiste ble det annerledes med musikken. Jeg
spilte gitar og måtte lære meg en mengde nye sanger på spansk. Alejandro var flink på
gitar og ledet an i sangen mens jeg fulgte med og spilte til så godt jeg kunne.

Flere av ungdommene ville
lærer å spille med mer eller mindre hell. Noen måtte bare gi opp, mens andre
ble ganske flinke. Det var mulig å få kjøpt lokalt lagde gitarer til en rimelig
penge.

Evangeliske
kirker i Tarma /felles kampanjer og møter

I Tarma var det to andre
menigheter på den tiden. Den ene var en metodistkirke som hadde begynt arbeid i
Tarma for mange år siden. Et amerikansk misjonærpar var ledere der. Vi fikk god kontakt med dem. De var hyggelige
og hjelpsomme. Det siste året vi var i Tarma, hendte det at vi byttet prekestol
på søndag. Han talte hos oss, og jeg hos metodistene. Det begynte med at
metodistmisjonæren besøkte Casa de Oracion i pinsen et år. Han ville høre og se
hvordan vi som pinsemenighet feiret og underviste i pinsen. Etter dette
besøket innbød han meg til å tale i en gudstjeneste hos dem, og vi innbød ham
noe senere. Vi hadde flere samtaler om den Hellige Ånds plass og gjerning i
dagens kristne menighet. Han var veldig åpen og interessert.

Vi hjalp også til i feriebibelskolen
for barn som metodistene arrangerte sammen med de andre menighetene i byen. Gro
var engasjert der med undervisning av de første skoleklassene. Barna ble delt
opp i grupper fra de små i 4-5 års alderen til de største som var 12-13
år. Foruten bibelundervisning fikk barna
lage forskjellige enkle ting, og det var selvfølgelig lek av mange slag. Feriebibelskolen ble holdt i tre uker av
barnas skoleferie.

En annen menighet var Iglesia
Evangelica Peruana – IEP (Den Peruanske evangeliske kirken). Et misjonærpar fra
Skottland var med i arbeidet der. De hadde arbeidet i Tarma og omegn i mange år.
IEP ble startet allerede på slutten av 1800 tallet av engelske immigranter i
Lima som begynte med husmøter i sitt hjem. På 1900 tallet ble det dannet menigheter
på flere steder i og rundt Lima. De påfølgende årene kom det mange misjonærer
fra England og Skottland til Peru. IEP dannet menigheter i flere byer også i
høylandet. I Lima hadde de en stor kristen bokhandel der vi ofte handlet
litteratur til oss personlig og til arbeidet. De hadde også et misjonærhjem i byen
der vi overnattet av og til. Læremessig kan de sammenlignes med baptistkirken
som vi kjenner fra Norge.

Vi ble gode venner med et
yngre misjonærektepar fra IEP i Tarma. Jeg ble en gang innbudt til å være med
dem på en bibeluke i Satipo øst for Tarma. Det var en opplevelse å møte vennene
på konferansen der. De kom fra jungelområdene rundt Satipo og fra fjellet. Gro
og jeg besøkte senere noen andre misjonærer i Satipo som vi hadde god kontakt
med. De drev en skole og et stort sosialt arbeid der, foruten menighetsarbeidet.
For å komme til Satipo fra Tarma på den den tiden, var det en reise over tre
fjelloverganger. Reisen tok 12 timer om veien var noenlunde tørr. Da måtte vi
nesten til Huancayo før veien vendte østover, opp og ned over Andesfjellenes
jungelkledte østskråninger. Senere ble det bygd en vei fra La Merced i
Chanchamayo. Den er mye kortere og bedre enn den gamle veien.

………………………..Indianerhytter på veien til Satipo………………………..

…………………På besøk hos en familie i menigheten i Satipo……………………

I 1967 ble det i Peru
arrangert en stor landsomfattende felles kampanje der de aller fleste
evangeliske kirkene i landet var med. Den ble kalt «Evangelismo al fondo» som
kan oversettes til «Evangeliet på dypet».
Kontoret i Lima som i varetok interessene til de
protestantiske/evangeliske kirkesamfunnene i Peru i forholdet til de peruanske
myndighetene, stod bak initiativet til denne store kampanjen. Det ble holdt
store fellesmøter på sportsarenaer, felles bønnesamlinger og kortere bibelkurs
fra et opplegg laget spesielt til kampanjen, foruten besøk i hus og hytter med
utdeling av nye testamenter eller små hefter med kristen litteratur.

Som talere og sangere i
disse arrangementene ble det brukt misjonærer og predikanter fra både Peru og
andre Latin-amerikanske land. I Tarma fikk vi blant annet besøk av en
evangelist fra Guatemala. Han bodde hos oss mens han var i Tarma. Han var også
en god sanger og gitarspiller. Det var av ham, John lærte å synge Salme 121 på
en vakker melodi fra Guatemala. Den har han siden sunget utallige ganger mange steder, også
i Norge.

Denne felles innsatsen
betydde mye for utbredelsen av evangeliet og veksten i de evangeliske kirkene i
årene som fulgte. Dessuten ble kirkesamfunnene knyttet mer sammen, noe som førte
til bedre kontakt både mellom misjonærer og nasjonale pastorer og evangelister.
Det opplevde vi ikke minst i Tarma med økt forståelse og vennskap med de øvrige
menighetene i byen.

I Casa de Oracion hadde vi
flere dåpshandlinger i løpet av årene der. De som ble døpt i Tarma, måtte
avfinne seg med kaldt dåpsvann. Men kaldt vann er fjellfolket vant til, det er
sikkert! Dåpen foregikk i en bekk like utenfor byen. Et sted der det også er
fin plass til å ha møte, leke og spise sammen. Bekken måtte demmes opp for å få
den dyp nok. Det gjøres med planker og jord slik at det formes en voll som
demmer opp bekken. Vannet er iskaldt her i fjellet, men vennene som døptes var
lykkelige og glade. Det var alltid både velsignede og hyggelige samlinger når
det var dåp.

Dåp i den kalde oppdemte fjellbekken.Her er det Per Anderås som døper

Alejandro
Lopes blir helbredet

Alejandro Lopes,
hjelpeforstander i Casa de Oracion var til stor hjelp i arbeidet i menigheten.
Han var ugift og bodde i en liten leilighet ved siden av lokalet med inngang
fra gårdsplassen. I to – tre måneder
hadde han småhostet og kjente seg etter hvert ganske skral. Vi la heller ikke
noe vekt på det den første tiden. Det var mange som hostet og var forkjølet
omkring oss. Men da han ble verre og hosten økte, anbefalte vi ham å gå til
legen. Ja, han ville gjøre det for nå
kjente han seg ikke bra, sa han. Senere fortalte han at han en tid hadde hostet opp
blod.

Etter besøk hos legen med
påfølgende røntgen og diverse prøver, ble diagnosen tuberkulose i den ene
lungen. Han var da blitt riktig dårlig, og kom seg ikke opp av sengen. Dette
var i august 1967. Han fikk resept på en medisin som måtte settes som injeksjoner,
en type penicillin som ble brukt mot tuberkulose. Etter et visst antall dager
med injeksjoner, skulle han fortsette med tabletter over lengre tid. Det var
ingen rask kur mot tuberkulose. Vi inviterte ham til å bo hos oss på det ene
takrommet som hadde eget toalett. Dette var lenge før Dora kom til oss og bodde
der oppe. Da kunne John sette sprøytene på ham, noe han ellers måtte ha betalt
for. Dessuten tenkte vi at han vi kunne
hjelpe ham ut i solen på taket der han kunne sitte en stund om dagen. Vi visste
at det skulle være bra for tbc-pasienter med sol og frisk luft. Alejandro var
takknemlig og glad for tilbudet. Vi hentet ham hjem. Der hadde vi eget servise
og bestikk som bare han brukte, og som ble vasket separat. Maten spiste han
oppe på rommet eller ute i solen.

Det var veldig leit å se
Alejandro så avkreftet og dårlig. Vi ba for ham i kirken, og mange ba daglig.
Men det var ingen bedring å spore. Siden han var så syk, ville legen at han
skulle innlegges på sykehuset noen dager etter. Da hadde han vært hos oss et
par uker. Den morgenen han skulle innlegges, var han som en strålende sol da
jeg kom med frokosten. Jeg lurte jo på hvorfor han var så glad. Da fortalte han
hva han hadde opplevd i en drøm den natten: «Jeg lå i sengen min som vanlig da
det kom en mann inn i rommet. Samtidig fyltes rommet med lys. Han kom bort til
sengen og kledde av meg på overkroppen. Deretter snudde han meg over på magen.
Jeg så at han tok fram en kniv og stakk inn i ryggen min. Det var ikke vondt,
men jeg kjente likevel et stikk eller en strålende varme i den lungen som var vond. Mannen
gikk ut igjen uten å si et ord. Da jeg våknet var jeg helt utslått, men verken
i lungen var borte. Jeg vet det var Jesus som helbredet meg!»

Jeg ble selvsagt både
overrasket og glad over å høre det han fortalte. Litt senere kjørte vi til
sykehuset der han hadde time hos legen. Alejandro fortalte hva som hadde hendt
den natten og ville at legen skulle ta røntgen og undersøke ham. Legen ville ikke det, men mente at han fikk
legges inn og fortsette behandlingen til han ble bedre. Siden måtte han fortsette
med tablettene hjemme og kunne da regne med bedring litt etter litt, mente
legen. Alejandro stod på sitt. Han behøvde ikke å innlegges på sykehuset for nå
var han frisk. Jeg vet ikke helt hvilke undersøkelser legen gjorde, men ifølge
Alejandro hadde han undersøkt ham og i alle fall erkjent at jo, du er mye bedre
enn sist du var her.

Han behøvde i alle fall ikke
innlegges, og var hos oss et par ukers tid til etter dette. Han sluttet å hoste
og begynte å legge på seg og komme til krefter.
Vi ville at han skulle ta det med ro enda en tid etter at han flyttet
hjem til seg selv. Men det gikk ikke lang tid før han var i full fart igjen.
Både vi og hele menigheten takket Gud for hans inngripen. Noen annen forklaring
på Alejandros raske gjenvinning av helsen, kan vi ikke se at det er. Etter et par
måneder var han igjen til legen for en foreskrevet time. Da ble han erklært
frisk.

Avskjed med Tarma

I et brev hjem i juli-68
skriver Gro: «Vi er nå overbevist om at vi skal flytte til Bagua Chica og ha
det stedet som sentrum og utgangspunkt for arbeidet blant indianerne og
befolkningen for øvrig som bor videre innover jungelen. Johns reise dit gav oss
mange svar, men det er fortsatt mange spørsmål og mye nytt og ukjent. Vi har
skrevet til Salem om saken, men vi kan ikke tro at det skulle møte på noen
vanskelighet. Selv kjenner vi det som Guds vilje. Vi har i lang tid bedt om ledelse når det
gjelder veien videre og har ikke blitt rolige for noe inntil nå. På menighetsmøtet
i kveld skal John si i fra seg ansvaret som pastor. Det blir antageligvis
hjelpepastor Alejandro Lopes som tar over. Han har sagt seg villig til det.
John gjør dette nå for at Alejandro skal få litt tid på seg til å lære å ha
ansvaret mens vi enda er her og hjelper til. Vi har tenkt å forlate Tarma i
oktober/november. Da har både jeg og babyen fått litt tid på oss. I
november/desember begynner regntiden og med den elendige veier.»

Noe senere fikk vi positivt
svar fra Salem. De gav sin tilslutning til vår bestemmelse om å flytte på oss
og forsikret oss om at de fortsatt ville huske oss i bønn. Alejandro ble
menighetens første nasjonale pastor, og virksomheten fortsatte som før. I menigheten jobbet noen av vennene sammen med
meg på byggingen av et tilbygg til kirken på den bakerste delen av gårdsrommet
mellom lokalet og forstanderboligen. Vi fikk litt penger hjemmefra nå og da som
gikk til innkjøp av nødvendig materiale. Vi var glade da det ble ferdig ikke
lenge før vi reiste nordover. En kjekk familie i menigheten flyttet inn for å
hjelpe til som vaktmestere og i virksomheten forøvrig.

Blide og nysgjerrige barn i Tarma. Mange kom til søndagskolen og barnemøtene.

Om avskjedsmøtet vårt
skriver Gro i et brev av 4.11.68 til sine foreldre: «Torsdag var det avskjedsmøte
for oss med mye folk. Ekstra hyggelig var det at familien Lindgren kom fra
Huancayo og var med. Jeg må nok si at det var et trist møte som slike møter
pleier å være. Noen av de eldre kvinnene gråt åpenlyst. Gråten var ikke langt
borte fra flere av oss andre heller. Det var mange som ville bringe sine
hilsener. Lennart var hovedtaler. Det ble et fint møte om enn trist å skilles
fra vennene vi har fått i menigheten.

På søndag ble vi bedt til
middag hos en ung familie som bor litt utenfor Tarma. Det var der vi hadde
avskjeden for familien Lindgrens for nærmere to år siden. Nå var det ikke Pachamanca som ble
servert, men deilig stekt høne sammen med poteter og grønnsaker. Det smake
riktig godt! Det viste seg at noen av vennene hadde samlet sammen penger for å
lage en festmiddag til oss og lederne i menigheten. Det satte vi stor pris på, og vi hadde en
hyggelig ettermiddag sammen.»

Ikke mange dagene senere
satte vi kursen nord- og østover til nye utfordringer og ukjente oppgaver i
helt nye omgivelser. Det har vi skrevet mer om i kapitlene: «Nordover til
Bagua» og «Nybyggerbyen».

Dette er et flott “blomsterteppe” fra Tarma. Blomsterbyen Tarma har flere grupper som konkurrer om å lage det fineste teppe av blomstenes kronblader. Det gjøres til påske, da de legges i hovedgaten der prosesjonen fra den katolske kirken skal gå på påskedagen. Når den har gått forbi, er kronbladene spredt for alle vinder.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

”Soroche”
(høydesyke)

På de første reisene fra Lima til Tarma sammen med Lindgrens fikk vi surstoff fra en beholder med oksygen som de hadde i bilen. De brukte den sjelden selv. Etter flere år i Tarma hadde de vendt seg til høyden. Veien gikk flere mil over høyfjellstrekninger der det høyeste passet var på 4883 moh. Litt oksygen underveis gjorde at vi ikke kjente så mye av høyden. Men da vi kom til Tarma for annen gang (i januar -67) etter at vår oppholdstillatelse var klar, fikk jeg et kraftig anfall av høydesyke. Den ble utløst av at jeg uten å tenke meg om, tok en tung koffert i hver hånd og gikk raskt opp den bratte trappa til 2.etasje der familien Lindgren hadde sin leilighet. Da jeg kom opp, føltes det som noen slo meg i hodet med en slegge. Jeg fikk dundrende hodepine, oppkast, diaré og
etter hvert også feber. Det var bare å legge seg. Heldigvis gikk det over etter noen dager. Kroppen begynte litt etter litt å vende seg til den tynne luften på tre tusen meters høyde. Vi fikk en del trening ved å gå opp og ned trappen til leiligheten. Etter hvert kunne vi gå den ganske raskt, også når vi bar på poser med matvarer. Noen uker senere kunne jeg til og med spille fotball sammen med ungdommene i menigheten.

I gaten nedenfor leiligheten til Lindgrens gikk det en ettermiddag et opptog av musikanter og dansere med instrumenter og klesdrakt typiske for Andesfjellene.

REISER TIL GRUVEBYER I ANDES

Morococha og Cerro de Pasco

De første ukene hadde vi gleden av å være sammen med Lennart og Boyan Lindgren. Vi fikk mange gode råd, og ble vist rundt i Tarma og de omkringliggende landsbyene. Det var mye nytt å sette seg inn i. Denne tiden sammen med dem var til stor hjelp for oss.

Lennart og jeg gjorde flere reiser i deres Volvo duett. Noen av stedene vi besøkte lå høyt til fjells, sliksom gruvebyen Morococha, som lå på 4500 moh. En av gruvearbeiderne var en kristen. Han vitnet for sine arbeidskamerater. Noen kom til tro så han begynte med møter i sitt hjem. En liten vekkelse brøt ut, og flere ble frelst. Da Lennart og jeg kom dit, samlet det seg et 30 talls venner til et par dagers samlinger med bibelundervisning og samtaler. Det var veldig kaldt om natten,
men vi var godt kledde der vi lå i soveposene våre. Vi kunne se snø på toppene. Kokepunktet på vannet i denne høyden var 76 grader. Potetene trengte flere timer for å bli kokt. Trykkoker er tingen i høyden. Det fant vi fort ut.

Vi fikk problemer med snøen på veien opp til gruvebyen oppe i Andesfjellene…

Vi besøkte også Cerro de Pasco, en by som ligger på 4300 moh. Det er en gammel by som er et senter for stor gruvedrift i området. Her utvinnes det sølv, kobber, gull, sink og andre mineraler. Spanjolene begynte sølvutvinning her allerede på 1600 tallet, og på 1800 tallet var gruvene her den største produsenten av sølv i Peru. På den tiden bygde engelskmennene som var sterkt involvert i gruvedriften, en jernbane
fra Lima til Cerro de Pasco, en strekning på 480 km over høye fjell og daler.
En mengde tuneller og bruer måtte til for å frakte den verdifulle malmen ned til kysten. Jernbanen er i bruk den dag i dag. Utenlandske selskaper drev fortsatt gruvene da vi kom til Tarma. I La Oroya, gruvebyen vi kjører gjennom på veien Lima – Tarma, drev gruveselskapet et ganske stort sykehus med både utenlandske og peruanske leger. Vi ble presentert for den tyske overlegen der av Per Anderås. Det ble senere til stor hjelp for oss. Som Anderås og Lindgren fikk vi også gratis legehjelp og behandling der.

…………………..Gruvebyen Cerro de Pasco på 4350 m.o.h…………………

…..Cerro de Pasco – en kvinne som bærer barnet sitt på typisk vis…”

Lennart og jeg kjørte de tre timene fra Tarma til Cerro de Pasco for å besøke en vennegruppe der som hadde innbudt oss. Vi stod på torget og solgte bibler og kristen litteratur, og hadde også friluftsmøte og senere møte i et lokale på kvelden. Vi kom i kontakt med mange mennesker som stoppet opp for å høre eller samtale. Etter besøket der, kjørte vi videre til et mindre gruvesamfunn. Noen kristne arbeidere hadde innbudt oss til å besøke dem. Vi måtte over et høyt pass med bilen. Det var gråvær og regn lenger nede, men der oppe hadde regnet kommet som snø. Det var
10 cm snø på veien, ikke noe kjekt på sommerdekk! Men vi kom oss fram om enn ikke uten vanskeligheter. Møtene i gruvelandsbyen ble til velsignelse, og mange fikk høre Guds ord.

REISER TIL JUNGELOMRÅDENE I ØST

Villa Dorada.

En annen reise gjorde vi den andre veien, østover nedover dalen til jungelen. På denne reisen var også Per Anderås og to nasjonale evangelister med. Etter omtrent to timers kjøring nådde vi den lille byen La Merced som ligger såpass lavt (750 m.o.h) at området består
av jungelbevokste åser der det også er kaffeplantasjer og det dyrkes tropiske frukter. Temperaturen ligger på 25 til 30 grader og ofte over det på dagtid. Der skulle vi møte eieren av en ganske stor kaffeplantasje i landsbyen Villa Dorada i nærheten av La Merced. Det var han som hadde innbudt oss og lagt opp bibeldager der. Etter en stunds venting dukket han opp i jeepen sin som skulle frakte oss videre på elendige veier, for dårlige til og med for Lennarts duett. Det var en ombygd krigsjeep fra 1942. Vi lasset over våre saker på lasteplanet.
To av oss fikk plass inne hos sjåføren mens vi tre andre satt på planet blant kasser, kofferter, reservehjul og mye annet.

…………Et dårlig bilde; men her er Per Anderås i førersetet på den gamle jeepen mens litt av Volvo duetten synes i forgrunnen. Lennart i fullt regnutstyr i samtale med jeepens eier………………………………….

La Merced ligger som en perle i den grønne vegetasjonen oppover åsene med elva like nedenfor.

Vi hadde ikke kjørt mer enn hundre meter da sjåføren sa at det var noe feil med giret. Han fikk ikke vekslet gir. Det var bare å begynne å reparere. Ut med girkassa. Etter mye strev fikk vi ordnet den, og ferden
kunne fortsette. Først måtte vi over en smal hengebro over et juv. Det gynget noe forferdelig. Noe senere måtte vi passere en elv der vannet gikk opp til midt på hjulene. Deretter begynte oppstigningen til en bratt ås. Veien vi kjørte på var nærmest som en sti. Den slynget seg oppetter bratte stup. Det var så vidt bilen fikk plass. Hjulene strøk seg langs bergveggen på den ene siden og var helt ute på kanten av stupet på den andre. Det hadde regnet mye dagene før såveien var leirete og glatt. Vi på planet kunne ikke slippe taket et øyeblikk. Flere steder holdt vi på å velte, slik at flere av oss måtte henge oss på siden av bilen som motvekt.

Siden har vi kjørt på mange elendige og også stupbratte veier, men som ny i Peru, gjorde denne turen ekstra stort inntrykk. Da vi hadde kjørt i sneglefart i drøye tre timer, kom vi ut på en avsats, og der langt under oss så vi La Merced ligge vakkert innrammet av grønn og frodig jungel. Store områder var beplantet med appelsintrær. Etter ytterligere tre kvarter kom vi fram til Villa Dorada. Vi ble hilst velkommen av en flokk troende
venner som var samlet fra hele området rundt den lille landsbyen. Noen hadde gått i to dager i det kuperte terrenget for å være med på bibel- og bønnedagene. Vi ble traktert med mat og så var samtalen i gang. Plantasjeeieren tok oss med til landsbyens hotell, som var det største huset på stedet, med butikk i første etasje og rom i andre. Taket var bare bølgeblikk rett over oss. Det var et par åpne glugger i rommet og åpning mellom taket og veggene slik at luft, men også mygg og andre insekter kunne fly rett inn. Rommet var tomt, men vi hadde med luftmadrasser og soveposer. Misjonærene Lennart og Per kjente til standarden ute i landsbyene både i fjellet og i jungelen.

Veien er smal og slynger seg over topper og ned gjennom daler til landsbyen.

Da tiden nærmet seg for at møtet skulle begynne, gikk vi opp til det nybygde lokalet. Det bestod av et rammeverk av stokker med tak og vegger av blikkplater. På jordgulvet var det trebenker som stadig sank ned i det nye jordgulvet slik at vi satt og vippet, nesten som på en huske. De hadde nettopp kjøpt et lysaggregat, men det var ikke montert enda. Det ville de gjerne ha hjelp til. Det tok sin tid. I mens hadde
nye folk kommet til, både troende og andre som ville være med på møtene. Da måtte vi først ha mat. Klokka var blitt over ti på kvelden før møtet kom i gang, men da med et par enslige lyspærer hengende ned fra taket.

Neste dag var første samling klokka 6 på morgenen. Det fortsatte hele dagen bare avbrutt av felles måltider. Vi fortsatte det samme programmet i tre dager. Det var gode samvær, og flere ville bli frelst. Bibelstudiene var en opplevelse for meg som var ny.
Bibelkunnskapen til de fleste av de fremmøtte var veldig dårlig, både fordi de var ganske nye i troen, men også fordi mange ikke kunne lese eller skrive. Det kom mange slags spørsmål, også om de mest elementære ting. Den katolske kirken har messe, men ingen undervisning. På den tiden ble det lille som lestes fra bibelen eller andre skrifter, lest på latin som ingen forstod. Mange i disse traktene har knapt vært i en katolsk kirke heller. Flere ville bli døpt, og det ble bestemt at to
av evangelistene skulle bli igjen og ha dåp ettermiddagen etter.

…..I Chanchamayo er det mange kaffeplantasjer og appelsinlunder..

Så tok vi avskjed med nye kjære venner. Hjemveien gikk raskere da veien nå var tørrere og bedre. Det var en nytelse å sette seg i Volvoen etter tre timer på et ristende lasteplan, og kjøre hjem til Tarma der vi var på møte i kirken samme kveld. Veien til Tarma som er ganske så utfordrende, smal og svingete med bratte stup på sine steder, kjentes som rene autostradaen etter å ha kjørt på veien til Villa Dorada!

Vi besøkte Villa Dorada og andre steder nede i jungelen og også landsbyene i fjellet flere ganger senere for møter, dåp og bibeluker. Det ble en vane å finne fram undertøy med lange ermer og ben, ullgensere, luer og støvletter til besøkene i disse gruvesamfunnene, mens reisene til stedene nedover dalen krevde lett tøy og badebukse. Vi ble også vant til å reise mellom steder med store høydeforskjeller. Kroppen har stor tilpasningsevne. Likevel var det sjelden vi klarte reisen Lima – Tarma over Ticlio uten at hodet verket og kroppen kjentes tung når vi kom fram. Men surstoff brukte vi ikke på disse turene etter å ha bodd i Tarma noen måneder.

…Innkjørselen til Tarma fra Huancayo via byen Juaja – en reise i vakker natur…

Kapitlene 16 – 19 står under kategorien “Reiser i jungelen”, mens kapitlene 20 og 21 står nedenfor dette kapitlet på kategorien “BAGUA CHICA”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Besøk og møter hos en risbonde

Jeg fikk stadig innbydelser til å besøke små vennegrupper i omegnen rundt Bagua. Et av stedene jeg besøkte litt etter nyttår -69, lå to timers kjøring med bil fra Bagua Chica ned til en elv. Der måtte jeg sette igjen jeepen og ta en flåte over elva. På den andre siden gikk vi i en time oppover før vi kom til en husklynge der Mario bodde. Han var den største risdyrkeren i området og hadde 60 ansatte i arbeid. Mario var analfabet, men en brennende kristen. Han hadde vunnet mange av sine arbeidere for Jesus. Mario bygget for egen regning et lite lokale for å samle de troende og forkynne evangeliet. Jeg fikk høre at det var rundt tretti faste møtebesøkende. Flere hadde tatt imot Jesus, men få av dem var døpt. Mange så forandringen hos disse nyfrelste og ville ha del i det samme.

Idette lokalet hadde vi en uke med møter og bibelundervisning. Det var flott å se unge mennesker komme til møtene og bibelstudiene. Den eldste i flokken var 33 år, fikk jeg vite. En mer lydhør skare må en lete lenge etter. De tok i mot budskapet og flere gav sine liv til Jesus i løpet av uken. Det er stort behov for bibelundervisning på disse stedene hvor svært mange er nye på veien. Mange av gruppene jeg besøkte i denne tiden, er utposter til kirker i Bagua Chica. Allerede i Tarma ble vi involvert noe i
samarbeid og fellesskap mellom misjonærer og pastorer i andre kirkesamfunn.
Dette fikk vi oppleve enda mer i praksis her i Bagua. Det er en glede å
samarbeide om vår felles oppgave for å gjøre kjent evangeliets budskap.

Nybyggerne anla åkrer med ris i dalene rundt Bagua Chica. De anla kanaler fra Marañon og andre elver i området.

Besøk av familien Anderås

En dag i begynnelsen av februar fikk vi oss en stor overraskelse. Da jeg var ute en tidlig søndag morgen for å kjøpe brød, møtte jeg familien Anderås på veien. De kjørte sakte rundt for å lete etter vårt hus, og der rett foran dem fikk de plutselig øye på meg. Da var det bare å kjøpe mer brød. Gro ble gledelig overrasket da jeg kom hjem sammen med Per og Brita og deres to yngste, sønnene Pepe og Lasse. Vi var glade for at huset var såpass ferdig da de kom, og at vi hadde fått igjen strømmen etter nesten fem uker uten lys. Til vanlig har vi elektrisitet på kveldene, men parafinlyktene gjør nytten når strømmen er borte.
Vi hadde kjøpt kjøleskap som går på parafin før vi flyttet til Bagua.
Gasskomfyren anskaffet vi oss da vi kom til Tarma på grunn av dyr elektrisitet. I Bagua var den uunnværlig.

Familien Anderås hadde ferie og bestemte seg for å sette kursen nordover for å se hvordan vi hadde det. Siden det er så dårlig med kommunikasjon med omverden her, fant de ut at de bare fikk reise og håpe på at vi var hjemme. I alle tilfelle ville de få oppleve en del av
Peru som de ikke kjente til fra før av. Vi hadde noen hyggelige og livlige
dager sammen. Pepe og Lasse fant på mange spillopper og leker med Maino. De er mye eldre enn Maino, men hun husket dem fra besøkene våre i Huancayo, og deres besøk hos oss i den tiden vi bodde i Tarma. Familien Anderås var også med oss på søndagskolen og møter i den lille gruppa der vi begynte samlinger for barn og voksne like etter nyttår.

Per og Lasse Anderås leker med Maino under besøket hos oss i Bagua Chica.

Maino var helt utrøstelig den dagen de reiste. Hun ville være med til Samuel og David. Hun savner nok disse lekekameratene som hun ble god venn med da vi komtil Peru. Vi trøstet henne med at vi skulle reise og besøke dem om ikke så lenge. Brita og Per inviterte oss til deres eldste datter, Kerstins bryllup som blir 1.mai i Huancayo. Vi hadde likevel tenkt å ta ferie på den tiden, den første riktige ferien etter at vi kom til Peru. Maino var like blid igjen dagen etter de hadde reist. Hun lekte og moret seg sammen med nabobarna og underholdt Lewi i vår lille hage i bakgården. Vi satt stor pris på besøket og håper at også familien Lindgren vil besøke oss etter hvert.

Maino og Lewi koser seg ute i bakgården både under besøket og eller. Den uforstyrrede hageflekken med god ettermiddagsskygge setter vi pris på.

Reise innover jungelen

Jeg hadde lenge ønsket å besøke aguaruna-indianerne som bor nedover langs elven Marañon. Etter feiringen av 25 års dagen til Gro, dro jeg av sted den tyvene februar -69. Det hadde regnet noe voldsomt den siste tiden etter mange måneders tørke.Reisen tok lengre tid enn vanlig da veien på sine steder var nesten helt uframkommelig.
Etter fire timers kjøring på leirete veier, stående på flaket til en lastebil,
kom jeg fram til Chiriaco. Derfra skulle jeg ta båt nedover elven med samme navn. Lengre nede renner den ut i den store elven Marañon. Det viste seg at det var ingen båter der som kunne ta meg videre.

Jeg måtte vente i to dager. Ventetiden benyttet jeg til å samtale med folk og samle til møte en kveld. Det var noen kristne også på dette stedet. De hadde jeg fått kontakt med da jeg var på et lite besøk her og i Nasaret i desember. Regnet øste ned og trommet slik på bølgeblikktaket at det var vanskelig å gjøre seg hørt. Men vi hadde et langt og godt bønnemøte. Etter hvert stilnet regnet, og vi fortsatte møtet med sang og forkynnelse.

Bilder fra veien mellom Bagua og Chiriaco. Det siste bildet er fra Chiriaco.

I Cheim

Den tredje dagen, en lørdag kom jeg endelig av gårde nedover elven med en elvebåt, ca 7 meter lang og 2 meter på det bredeste. Den var utstyrt med en 40 hp utenbordsmotor. Heldigvis hadde den tak for det regnet fortsatt sterkt. Etter en halv times kjøring nedover elven kom vi ut i Marañon. Den gikk stor etter alt regnet. Vi forserte sterke strømvirvler og noen stryk, før vi etter fem timers reise kom fram til Cheim. Det er en liten aguarunalandsby der det bodde et sveitsisk misjonærektepar.

Hervar jeg i to dager og fikk se hvordan de arbeidet og bodde. Misjonærene Oberhansli behandlet syke på sin store veranda. Det var gripende å se alle som kom og fikk hjelp for sine sykdommer. Mange fikk behandling for ulike tropesykdommer.
Noen av dem som kom fra området rundt, stanset en tid for behandling av for eksempel tropesår. På ettermiddagen samlet folk seg og hørte Guds Ord og sang sanger på indianernes eget språk. En pastor på stedet var også med i dette arbeidet. Misjonærene hadde lært seg språket til aguaruna-indianerne. De var tydeligvis til stor hjelp og velsignelse for befolkningen i dette området. Oberhansli var utsendt av en sveitisk misjon som arbeider blant indianere i Sør-Amerika.

Hos misjonærene Oberhansli i Cheim sammen med barna og en venn av familien.

En av indianerne tok meg med på en liten jakttur i jungelen. Våpenet var en servatana, et blåserør med forgiftede piler. Røret er omtrent to meter langt, og det trenges ganske stor kraft for å blåse i vei pilene. Vi fant ikke noe vilt den dagen, men jeg fikk prøve å blåse på blink. Jeg hadde min fulle hyre med å treffe et bananblad på ti meters avstand. Indianerne skyter fugler som sitter mellom løvverket oppe i trærne opptil 60 meter borte! Fuglefjærene bruker de som hodepynt og i kjeder. Vi hadde med oss hjem noen krabber som vi fant i et bekkefar og noen store snilehus. De ble kokt, og det smakte ganske så godt, særlig krabbene da!

Her viser indianerne meg hvordan en skal bruke en et blåserør med små piler.

Misjonærene bodde i en stor bambushytte med palmetak. Jeg tror ikke det var slått inn en eneste spiker i hele huset. Det var bundet sammen med lianer. Men de hadde et rom i huset som hadde myggnett over det hele. Der sov de og oppholdt seg på kvelden når myggen kommer ut av jungelen. De fortalte at nå hadde de ikke hatt post på åtte uker.

Søndag var det møte, og mange indianere møtte opp. Tre unge menn hadde gått en hel dag fra sin landsby for å komme på møte. De hadde kommet for å ta imot troen på Jesus, sa de da jeg snakket med dem. Det ble en uforglemmelig stund.

I Cusumi

Mandag reiste jeg med misjonær Oberhansli et par timers kjøring oppover elven igjen for å besøke en legemisjonær og hans kone som arbeider blant aguarunerne på et sted som heter Cusumi. Noen år senere da veien kom fra Bagua, flyttet de til Imaza. De er fra USA, og
arbeidet for en annen misjon, Nasaren-kirken. De bodde i et hus av kraftige sponplater med bølgeblikktak, myggnetting i vinduene, linoleum på gulvene og elektrisk strøm fra et dieselaggregat. Dermed hadde de også mulighet til å ha en del elektriske apparater som vaskemaskin og ikke minst, en kommunikasjonsradio. De hadde jevnlig kontakt med andre misjonærer og også med sine foreldre og andre i USA. Dette gjorde inntrykk på meg.

Misjonærene Garman. De bodde i Cusumi, men flyttet senere til Imaza da veien kom. Den går nå forbi Imaza på vei til Nieva og videre til Saramiriza.

Doktor Garman og familie hadde arbeidet i Cusumi i vel tre år, men en annen misjonær fra samme misjon hadde startet arbeidet og bodd der i flere år. Jeg var med bort til klinikken, og det manglet så visst ikke på pasienter. Der fikk jeg se forskjellige behandlinger og mindre operasjoner. Ingen tvil om at det er stort behov for medisinsk arbeid blant indianerne. Misjonærene Garman tok godt i mot meg, fortalte om arbeidet og viste meg rundt på området. De gav meg mange gode
råd da de forstod at vi ønsket å arbeide blant befolkningen innover i jungelen.

Garman drev også bibelskole med undervisning flere måneder i året. Det pågikk et bibelkurs nå som hadde tyve elever. Jeg var med på noen avtimene. Det var givende og interessant. Jeg kunne følge med på timene der det ble undervist på spansk. Mange av indianerne her, særlig unge menn kan også spansk. En av dagene var det møte med dåp der ti indianere ble døpt, og flere gav sitt liv til Jesus i møtene.

En typisk bosetning i jungelen. Indianerne bodde ofte ganske spredd. Men da skolene kom, samlet de seg i små landsbyer langs elvene.

Her ble jeg med i en kano, en uthullet trestamme opp en bielv til en liten landsby. En ung indianer, Fernando ville ta meg med til hjemstedet sitt. Han stod framme i den lille kanoen og staket seg frem langs flodkanten. Jeg syntes det var veldig vinglete. Vi satte fra oss kanoen ved et stryk da vi ikke kom lengre.
Elva gikk for stridt. Etter en times gange, der vi måtte vade over oversvømmende bekker, kom vi fram til landsbyen. I Fernandos hjem ble vi servert fisk med en slags sjøgress, og en kald hvit ”suppe” som ikke smakte godt. Det var første gang jeg smakte ”masatto”. Det er kassava (eller yoka som det heter i Peru) som er kokt og deretter most. En del av denne ”grøten” blir tygget av en eller flere av kvinnene i huset, for så å bli spyttet tilbake i gryta og blandet med mosen. Når det får stå og gjære, blir det som sterkt øl. Men det serveres også nylaget. Da gis den til og med til babyer om moren har lite melk. Jeg visste ikke om tillagingen eller noe av dette da jeg var på denne reisen.

En indianerkvinne tygger rotfrukten yoka for å lage masatto. Ellers kan yoka anvendes som en potet, både kokt og stekt.

På veien tilbake var vi åtte personer i kanoen med ca. 1 cm fribord. Da vi nærmet oss noen stryk, ble jeg spurt om jeg kunne svømme! Jeg ble litt betenkt, for å si det mildt. Men vi kom vel fram til misjonsstasjonen i Cusumi, om enn noe leirete og våte. Da smakte det med et bad i elva og en god seng i huset til Garman.

………………………….Kanotur på Øvre Marañon………………..