Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 15 og 20 står ovenfor dette kapitlet på samme kategori “BAGUA CHICA”, mens kapitlene 16 til 19 står på “Reiser i jungelen” og kapitlene 22 og 23 står på kategorien “Båtbygging i Yurimaguas”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Tilbake i Bagua

Kort tid etter hjemkomsten vår, kom det svar fra Salem på brevet vi sendte før vi reiste. De mente at det ikke var trygt for oss å forlate “sivilisasjonen”, og gi oss ut på dette som var så ukjent både for dem og oss. Innvendningene var egentlig de samme som vi også hadde; at vi ikke hadde noe sted å bo, ingen båt, og at det var et område med enda dårligere kommunikasjoner enn der vi nå var. De tenkte også på
at det var flere indianerstammer med hver sine språk. Hvordan skulle vi nå dem uten å kunne språket? Var det noen som kunne tolke fra spansk? De var også redd for at flytting og etablering på nytt sted ville medføre større økonomiske forpliktelser. Vi forstod godt deres bekymring, men det hadde i mellomtiden hendt ting som gjorde oss enda mer overbevist om at vi skulle forlate Bagua til fordel for arbeidet blant folket i jungelen.

Kart over Nordøst-Peru der veien synes til Chiriaco og videre innover. Da vi bodde i Bagua Chica gikk veien bare litt forbi Chiriaco, til landsbyen Nasaret.

I begynnelsen av juni fikk Bagua besøk av en misjonær og et lite team fra pinsemenigheten i den byen som lederen for ”vår” lille gruppe kom fra. De hadde hørt av en slektning til denne lederen at vi var involvert i arbeidet, og nå var de tydeligvis redd for at noen andre ”skulle ta over” det som de anså for ”sitt” virke og ”sin menighet”. De hadde en møtekampanje ute på en åpen plass der de viste evangeliske filmer
på medbrakt lerret og ved hjelp av et mindre lysaggregat. Det kom mye folk og noen gav til kjenne at de ville ta imot Jesus.
Vi innbød misjonæren hjem, og hadde en god samtale med ham. Det endte med at det var greit for dem at vi hjalp til i gruppa, men de ville stå i tettere kontakt med den og registrere den i sitt kirkesamfunn. Vi var med i denne lille menigheten så lenge vi var i Bagua. Men dette som hadde hendt, støttet vår overbevisning om at vi skulle reise til nybrottsfelt slik vi følte oss kalt til. 

Vi skrev et nytt brev til Salem. Der forklarte vi nærmere våre planer, og ikke minst at vi var overbevist om at det var Herren som kalte oss til dette området som så å si var uberørt avevangeliet. Jeg hadde truffet fire kristne på min reise i områdene øst for ”grensen” til lavjungelen. ”Grensen” er strykene eller fossen Manseriche der Marañon sprenger seg vei gjennom Andesfjellenes østligste fjellkjede her i nord. Det var umulig å passere Manseriche store deler av året når elva går høy. I senere år er det blitt lettere med sterkere motorer og bedre båter, men likevel
med stor fare når elva er som høyest. Vei, om enn dårlig, ble bygd innover til Saramiriza på siste del av syttitallet. Det var ingen misjonærer eller kirkesamfunn som hadde arbeid i dette området så langt vi visste, også via informasjon fra kontoret for det ”Evangeliske rådet” i Lima. Mens det i Bagua og området rundt var etablert flere evangeliske kirker.

Bildet er tatt rett ovenfor strykene der Marañon går gjennom det smale passet før “flat-jungelen”. Denne passasjen kalles “Pongo de Manseriche”.

Etter en tid fikk vi igjen brev fra Salem. De skrev at de nå hadde fått bedre forståelse for situasjonen, og at de stolte på oss og vår avgjørelse. Menigheten gav oss sin velsignelse over veien videre og ville
be for oss. I Salem var det også en gruppe som kalte seg “Perumisjonen”. Den bestod av våre foreldre og noen andre venner i menigheten. De hadde vi jevnlig kontakt med. De stod med oss i bønn og hjalp økonomisk ved spesielle behov. For øvrig gikk de midlene de gav på
misjonsmøtene sine til vårt underhold gjennom Salem. Etter å ha mottatt dette brevet, følte vi at det nå var grønt lys for å gå videre med planene og
forberedelsene for flytting til jungelen og arbeidsoppgavene der.

I tiden som fulgte etter vår feriereise, var vi som vanlig opptatt med møter både i den lille gruppen som for øvrig vokste jevnt og
trutt, og med besøk i landsbyene. Gro skriver i brev hjem den 14.juni: ”John er på reise igjen, men heldigvis ikke så langt. Han reiste på torsdag morgen og kommer hjem til middag mandag. Det er ca. en halv times kjøring med jeepen først og deretter en til to timer med hest eller esel. Neste torsdag reiser han igjen for å besøke en annen liten landsby som har bedt om besøk. Også da kommer han tilbake mandag. Men da må han ri i nesten fem timer. Han har lovet å besøke det stedet igjen etter et par uker. Da skal de ha et stevne der. Så programmet er fullt framover.

Siden det ikke er bilvei til disse småstedene, er det ikke mulig for meg og barna å være med. Dessuten er overnattingssteder og mat ikke akkurat av beste klasse, absolutt ikke steder å ta med barna i alle fall. Jeg har også fullt opp å gjøre her. Det er ikke alltid så lett for meg å ha møtene alene heller nå som Lewi er blitt større. Før sov han i vogna si det meste av møtet, men det er det ikke snakk om nå. Han blir utålmodig av bare å sitte stille i vogna mens jeg underviser og taler. Søndagen for to uker siden arrangerte vi utflukt med søndagskolen. Det var veldig populært, og alle moret seg. Vi for vår del kjente oss halvveis kokt da vi kom hjem etter å ha vært ute i den stekende solen det meste av dagen.”

På besøk i Piura

1. Landsby mellom Olmos og Piura. 2. En av broene over elven Piura som deler byen i to. Piura sentrum skimtes i det fjerne. 3. Gate ved innkjørselen til sentrum av Piura. 4. Olmos ved veikrysset der en tar av enten til Piura i nordvest eller til Chiclayo mot sydvest.

I begynnelsen av juli bestemte vi oss for å reise en tur til Piura. Piura er en stor by på kystsletten noen mil nord for den noe større byen Chiclayo, der veien tar av fra Lima til Bagua og andre steder innover i landet her i nord. Vi ble kjent med en baptistmisjonær som bor med sin familie i Piura da han besøkte Bagua Chica for en tid siden. Han har ansvar for baptistkirken i Bagua og andre steder i innlandet og ellers i Piura og omegn. Vi inviterte ham hjem siden vi bodde like ved kirken og hadde besøkt flere av utpostene deres etterinnbydelse fra pastoren. Det var veldig hyggelig å bli kjent med ham. Han og hans kone var utsendt fra en baptistmisjon i Statene. Han innbød oss til å besøke dem i Piura. Vi husker ikke navnet og har heller ikke skrevet det i brev vi har fra den tiden. Men vi vet at de kom fra Houston i Texas.

Da vi likevel måtte reise til kysten for å handle og ordne noe med jeepen som vi nå gjorde i stand for salg før flytting til veiløse områder, fant vi ut at vi kunne ordne det i Piura istedenfor i Chiclayo og samtidig hilse på misjonæren og hans familie. Det var 45 mil å kjøre, men veien var i alle fall tørr og mye bedre enn sist vi kjørte der. Men på veien over fjellet like før avkjøringen til Piura, begynte Gro å føle seg dårlig. Hun fikk sterk hodepine som ble verre etter hvert som vi nærmet oss Piura. Kvalm ble hun også, og vi var glade da vi så et hotell ved innkjørselen til byen som så brukbart ut og også passet vårt stramme
budsjett. Vi tok inn på hotellet, og Gro la seg ned på senga med det samme vi kom inn på rommet. Nå hadde hun feber og en voldsom hodepine som strakte seg nedover nakken. Hun måtte ut på badet og kaste opp. Etterpå var hun så slapp at jeg måtte hjelpe henne tilbake i senga.

Den eneste vi kjente der i byen var den amerikanske baptistmisjonæren som vi hadde truffet i Bagua Chica. Vi syntes ikke at vi kjente ham godt nok til å ta inn hos dem. Men jeg hadde hans kort med adresse og telefonnummer. Jeg ringte ham for å spørre om han kunne anbefale en lege til Gro. Han ville vite hvor vi var innlosjert og kom med en gang og hentet oss. Han så fort hvordan det stod til med Gro. Det var ikke snakk om annet enn at vi skulle bo hjemme hos dem. De hadde et stort hus, og vi ble ønsket hjertelig velkommen av kona hans som ordnet sengeplass for Gro med det samme. Jeg hadde aldri sett henne så syk.

Vårvenn ringte etter legen de brukte. Han kom samme ettermiddag. Etter å ha undersøkt Gro, fastslo han at det var en massiv infeksjon. Han var redd for atdet var hjernehinnebetennelse. Legen gav henne store doser med antibiotika og andre medisiner. Gro var veldig syk. Hun var helt stiv i nakken med sterke hodesmerter og høy feber. Det gikk tre dager da hun for det meste sov, eller var bevisstløs. Både vi og vennene i baptistkirken ba for henne. Den fjerde dagen følte hun seg bedre, og etter
noen dager frisknet hun til. Glade og takknemlige både til Gud og mennesker for at det tross alt hadde gått så bra. 

Dethadde blitt et lengre opphold enn planlagt. Da Gro ble bedre, fikk jeg handlet  og ordnet det vi skulle. Våre nye venner tok seg av henne og barna mens jeg var ute. De hadde en datter på samme alder som Maino. De lekte sammen og var i aktivitet dagen lang. Vi var veldig takknemlige til de amerikanske misjonærene som viste en slik omtanke og gjestfrihet. Glade var vi også for at Gro ikke ble syk i Bagua, der det til tider ikke var lege i det hele tatt og lite medisiner. Vi så det som en Guds ledelse at vi fikk for oss at vi skulle kjøre til Piura akkurat da. Bakteriene hadde nok Gro fått i kroppen før denne reisen. 

Besøk av familien Lindgren

Det var mye å gjøre da vi kom tilbake, både med møter og forberedelser til flytting.Vi hadde en koselig feiring av ett års dagen til Lewi den 17.juli, ikke lenge etter hjemkomsten fra Piura. På vår lille hageflekk koste vi oss med brus og kake med ett lys på. Det kom et par unge jenter fra menigheten på besøk. De fikk også kake og brus, en sjelden vare for oss og enda mer for dem. Vi tok litt film av dette, men dessverre lite bilder. Dessuten ble mange av bildene vi hadde fra Bagua, ødelagt under den første tiden i jungelen.

Vi feirer Lewi sin ett års dag med brus og kake med ett lys på. Kremen er sukkerglasur, men kaken hadde deilig fruktfyll. Fløte får en vanskelig kjøpt i Peru utenom i de større byene, i alle fall på den tiden.

På nasjonaldagen den 28.juli skriver jeg i brev til venner i Norge: ” I dag er det Perus nasjonaldag. Vi kan høre hornmusikk på avstand, og på alle hus har folk hengt opp sine små flagg som er av papp eller papir. Noen få har flagg av stoff og har sydd flaggene selv. Det finnes ikke ferdige flagg av stoff å få kjøpt her i Bagua. Men alle må ha et flagg utenfor huset på nasjonaldagen. Vanligvis går skolebarna i tog her som i Norge. Det så vi de to tidligere nasjonaldagene vi har feiret i Peru. Men den politiske
situasjonen er så spent at den venstreorienterte militærregjeringen som kom til makten ved et kupp i fjor høst, ikke tillater større samlinger eller marsjeringav noe slag. Byens lille hornorkester får i alle fall spille nasjonalsangen. Regjeringen holder på med en mengde reformer nå. Stadig hører vi på nyhetene om nye lover og regler, og at de tar over større utenlandske fabrikker og bedrifter. Vi merker ikke så mye til forandringene her, unntatt av at det er vanskeligere å få tak i en del varer, blant annet sukker og mel.”

Gro skriver i brev til sine foreldre: ”I månedsskiftet juli/august fikk vi et
veldig hyggelig besøk av misjonærene Lindgrens med sine gutter, David og Samuel. De hadde fått gitt beskjed så vi visste om besøket noen dager i
forveien. Det var veldig koselig å ha dem her. Barna fant hverandre fort igjen og hadde mye moro sammen. Lennart var med John på møter i et par landsbyer også. Vi har allerede begynt å selge noen saker og
møbler som vi ikke kan ta med til jungelen, men vi må heldigvis ikke levere dem før vi er helt ferdige til å reise herfra.
Jeepen er også solgt til en venn i baptistkirken som driver en
forretning med byggevarer. Han har betalt halvparten, og vi skal få den andre delen ved overleveringen. Disse pengene trenger vi til båt og motor. Det var veldig godt at vi hadde både møblene og jeepen enda mens Boyan og Lennart var her. Litt trist hadde det vært om de
hadde kommet til halvtomt hus.

De har forresten selv nettopp holdt på med pakking og flytting. Nå har de leid et rekkehus i bydelen Magdalena del Mar i Lima der de vil begynne arbeidet med å bygge opp en menighet i området. Etter en lengre tids undersøkelser og besøk i Lima, har de funnet ut at det er lite eller ingen evangelisk virksomhet i denne store bydelen. Det er selvfølgelig mange
menigheter og kirkesamfunn i en millionby som Lima. Det er særlig amerikanske og engelske misjonærer som for mange år siden begynte arbeid her og ellers i Peru. Men det er fortsatt behov for misjonærer og nasjonale som vil ta opp nytt arbeid i bydelene og slumområdene i hovedstaden.

Rekkehuset som ble familien Lindgrens hjem i mange år i Magdalena del Mar i Lima. Dette er det eneste bildet vi har derfra og er tatt noen år senere.

Mens Peru var koloni under Spania, fikk ingen andre kirker eller misjonærer enn dekatolske lov til å arbeide i landet. Da Peru ble selvstendig åpnet landet opp for Bibelspredning av evangeliske kolportører og i begynnelsen av 1900-tallet også for misjonærer fra protestantiske kirker og misjoner. Mange hadde det vanskelig under sterk forfølgelse i de første årene, men nå opplever vi stor frihet og åpenhet for de evangeliske kirkene og misjonsarbeidet de aller fleste steder i landet.

Boyan og Lennart ønsket meg og barna velkommen til å være hos dem i Lima mens John reiser til Yurimaguas for å kjøpe eller bygge/ombygge en båt vi kan bo og reise i på elvene den første tiden i jungelen. Yurimaguas er hovedstaden i provinsen Alto Amazonas som er den provinsen vi planlegger å ta opp virksomhet. Det vil si i den vestre delen av denne store provinsen. Vi vet ikke helt når vi er klare, men vi håper at alt legger seg til rette for Johns reise til Yurimaguas innen utgangen av august.

Detavhenger litt av når han som skal kjøpe jeepen har nok penger til den sistebetalingen. Da vi vinket farvel med Lindgrens, trøstet jeg Maino og Lewi med at vi snart skulle møte dem igjen.” Slik ble det også for barna og meg få uker senere, mens John satte kursen i motsatt retning, med Yurimaguas og jungelen som mål. Det er godt at Gud kaller oss og
bruker oss på forskjellige områder og oppgaver i tråd med de gaver og evner vi er utrustet med.

Havna i Yurimaguas, hovedstaden i provinsen Alto Amazonas, hadde ingen veiforbindelse den gangen. Den ligger ved den store elven Huallaga som lengre ned renner ut i Marañon.