Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapittel 15 står ovenfor og kapittel 21 står nedenfor dette kapitlet på samme kategori “BAGUA CHICA”. Kapitlene 16 til 19 står på kategorien “Reiser i jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

I Bagua Chica

Etter tre ukers fravær var det godt å komme hjem til Bagua Chica og se at alt var bra med Gro og barna. For meg var dette en lærerik reise, der jeg ble kjent med et større område av jungelen og indianergruppene Shapra og Huambisa i de store bielevene til Marañon, Morona og Santiago.

Gro skriver i et brev hjem til sine foreldre fra denne tiden: ” Dere lurer på om jeg bor alene her i huset når John er på reise. Det gjør jeg, men jeg kjenner meg faktisk trygg her. Det eneste er at det kan bli litt ensomt, men sammen med barna går det bra. Jeg har alltid noe å holde på med, både med å forberede søndagskolen og møtene her foruten det vanlige husarbeidet. Av og til går jeg på besøk til noen av damene i menigheten,
og noen ganger kommer de hit. Våre venner som hjalp oss med å finne huset og som John hadde kontakt med fra sin første tur hit, Jose Placencia og hans kone har bygd et bra hus rett oppe i gaten der vi bor. Jeg har mye hjelp av og fellesskap med dem når John er på reise. For tiden bor datteren til eieren av huset her hos meg. Hun ville så gjerne lære seg å sy på maskin. De har en gammel tråmaskin der de bor ute på landet. Men hun turte ikke å sove alene i rommet med egen inngang, som de har i huset her vi bor. Vi flyttet da like godt sengen hennes inn til oss. Hun hjelper meg også litt med barna og matlagingen, men det er bare for en kortere tid hun er her. Dessuten kommer en ung jente fra Nasaren-kirken hit og hjelper meg noen timer av og til.”

Den vakre dalen der Bagua Chica ligger…….

På vei til Bagua – Bro over Marañon……..

“Her om dagen hadde jeg besøk av en ung, gift dame som har en tulle på fem år og en liten baby på et parmåneder. Hun fortalte meg at hun hadde
hatt fire barn mellom disse to. To av barna hadde vært tvillinger. Tre av barna døde da de var 6-7 måneder gamle Den siste som døde nylig, var nesten to år. Noe så grusomt! Men den familien er ikke de eneste som opplever slike ting her. Fattigdom og underernæring har sine følger! Selv er hun blek og tynn og har knapt melk til babyen, som hun gir sukkervann i tillegg. Melk er en luksus her. Det er dyrt når man tenker på hva de tjener. Vanlig daglønn ligger på rundt 5-6 kroner, mens en liter melk koster over en krone og er dessuten vanskelig å få tak i. Nå har jeg
med jevne mellomrom gitt henne bokser med pulvermelk sammen med instrukser om rengjøring, koking av vann og flasker osv. Jeg håper det skal gi barnet nok næring til å vokse opp. Jeg orker ikke å tenke på at kanskje dette barnet også skal dø av underernæring. Ja, det er
mange som er i samme situasjon. Må Gud røre hjertene for nøden i verden. Det er mye urettferdighet!”

Indianerkvinne med barnet sitt ved elven nedenfor Bagua.

Etter at jeg kom hjem fra langreisen innover jungelen, hadde vi en fin feiring av fødselsdagen til Maino i slutten
av mars. Hun fylte fire år og er nå stor jente. Det beste hun vet er å tegne, fargelegge og skrive bokstaver. Lese liker hun veldig godt også. Det kom en pakke fra besteforeldrene i Norge med mange gaver, blant annet lesebøker for første klasse og andre barnebøker som Gro
hadde bedt om. Maino kan mange av bokstavene og leser små ord. Hun kan sitte i timevis å arbeide med bokstavene og se i bøker. Lewi begynte å legge på seg da han kom seg etter tiden med betente mandler og senere mageproblemer. Han har begynt å krabbe omkring og leker ivrig med lekene han fikk til jul.

Veien videre

Vi har snakket mye om arbeidet og veien videre for oss etter at jeg kom hjem fra den lange reisen nedover Marañon og til bielvene Morona og Santiago. Vi følte at Herren kalte oss til å arbeide i de jungelområdene jeg hadde besøkt. Vi hadde håpet at vi med Bagua som utgangspunkt kunne arbeide i landsbyene nedover langs elvene. Det kjentes tryggere å bo et sted hvor en kunne komme til med bil. Men tiden i Bagua viste oss at det ikke var mulig. Avstandene var for store og kommunikasjonen
for dårlig videre innover i jungelen. Jeg kunne ikke fortsette å reise og være borte så mye som vi nå forstod at det ville bli, om vi ble boende i Bagua. Dessuten ville det være umulig å bygge menigheter og få til et varig arbeid uten å bo blant folket i området.

Farkoster med og uten motorer. Banansalg ved en av landsbyene i øvre delen av Marañon elven. Avstandene er store og med disse båtene tar det ekstra lang tid fra landsby til landsby, og ganske lite bekvemt kan en trygt si.

Mine reiser hadde også vist at det var misjonærer og menigheter som allerede arbeidet blant indianerne i jungelområdet nærmest oss. I distriktet dit min lange reise hadde ført meg, var det ingen som arbeidet fast, verken blant indianerne eller blandingsfolket som bodde der. Det ville bli veldig annerledes på mange måter å bo og arbeide der inne. Det var ingen veier, ingen butikker, ingen fast kommunikasjon ogstore distanser som måtte tilbakelegges på elvene. Ikke minst ville vi trenge
egen båt der vi også kunne bo den første tiden.

Vi visste at vi snart måtte ta en avgjørelse. Skulle vi bli i Bagua å arbeide videre med den gruppen som hadde bedt oss hjelpe dem? Gro hadde
ansvar for søndagsskolen der og talte også i møtene når jeg var på reise. Jeg hjalp til i møtene der så mye jeg kunne når jeg var hjemme. Det var også stor åpenhet ute i småbyene pålandsbygda der jeg for det meste besøkte grupper med tilknytning til de kirkesamfunnene som allerede fantes i Bagua. Vi tenkte på og samtalet om hvordan vi skulle drive arbeidet videre om det likevel var slik at det var her Herren ville vi
skulle være. Vi ba også mye over saken. Men vi kunne ikke bli rolige for at det var Guds vilje for oss å bli værende i Bagua Chica. I april skrev vi til vår utsendermenighet, Salem, Oslo og fortalte om våre planer om å ta et skritt videre, nemlig å flytte innover i jungelen. Brev tok lang tid fram og tilbake fra Bagua. Av naturlige årsaker drøyde det før vi fikk svar.

Feriereise til Lima og Huancayo

Veien er dårlig – mye regn på jordveien fører til ras og leire og oversvømte bekker. Men fram kommer vi om det enn tar tid.

Nå nærmet tiden seg for vår planlagte ferie og besøk i Lima, Tarma og Huancayo. Vi så med glede fram til litt forandring, ikke minst til å komme vekk fra varmen i Bagua for en tid. Det skulle bli morsomt å være med på bryllupet til Kerstin og Bengt og samtidig få treffe igjen våre misjonærkollegaer og peruanske venner. Maino gledet seg veldig til reisen og snakket ikke om annet de siste dagene før vi dro enn
Samuel og David. Vi hadde enda ikke fått svar fra Salem da vi kjørte fra Bagua i 6-tiden på morgenen den 22.april.

Etter at vi kom tilbake fra ferien, skriver jeg i et fellesbrev hjem:” Det ble ikke ro til noe skriving mens vi var borte. Vi har nå avsluttet vår første ferie her i Peru. Vi tok en tur til ”gamle trakter” for å møte venner og kollegaer igjen etter et halvt år i Bagua. Det øsregnet da vi dro herfra tidlig på morgenen. De første 22 milene var en forferdelig opplevelse.
Jeepen stoppet ti ganger på grunn av vannet som sprøytet over motoren. De små elvene vi måtte kjøre gjennom, var oversvømt, og veien var rast ut på flere steder. Noen steder var veien sperret av jord og steinmasser som raste ned fra de bratte fjellveggene. Et par steder måtte vi kjøre ut av veien for å komme forbi endeløse køer av lastebiler som ikke kom seg fram i leira. Vi brukte ti timer på litt over tretti mil før vi kom ut til kystveien som til gjengjeld er asfaltert og fin. Fem timer senere hadde vi kjørt ytterlige 32 mil og var da vel framme i Trujillo.

Der tok vi inn hos de norske frelsesoffiserene Vestheim, som vi traff for første gang. Vi ble kjent med dem gjennom Anderås som hadde fått kontakt med dem på reisen til Bagua tre-fire måneder tidligere. Det var hyggelige venner som en tid hadde arbeidet i Frelsesarmeen på Rjukan. De drev et fint arbeid med skole og daghjem foruten arbeidet i
kirken. Neste dag gikk ferden videre til Lima der vi skulle ordne dokumenter og annet. Vi var to dager i Lima der vi som vanlig bodde hos våre gode venner i den Skandinaviske sjømannskirken før vi kjørte videre på den for oss nå så kjente veien oppover Andesfjellene til Huancayo. I La Oroya svinger veien sørover til Huancayo, mens veien østover fortsetter en times kjøring til Tarma. Dit skulle vi imidlertid ta en tur fra Huancayo på en vei som går direkte derfra via byen Jauja.

Hyggelige dager i Huancayo hos familiene Anderås og Lindgren. Bengt og Kerstin står i bakgrunnen.

I Huancayo ble vi godt mottatt av misjonærfamiliene Anderås og Lindgren som bor like ved hverandre. Boyan og Lennart Lindgren har arbeidet sammen med Brita og Per Anderås siden de kom tilbake fra Sverige for snart et år siden. Lindgrens planlegger å flytte til en bydel i Lima i august for å ta opp arbeid der. Vi hadde noen deilige dager hos dem selv om det også ble mye møter og bibelundervisning, foruten radio- og tv innspillinger mens vi var der. Slik ble det ikke noen virkelig ferie, men det var godt å komme bort fra varmen til friskere klima for en stund og ikke minst møte våre venner og kollegaer.”

Huancayo er en stor by på godt over tretusen m.o.h. og er hovedstaden i fylket Junin. Øverste sees den katolske kirken og nederst det store søndagsmarkedet i byen. Der selges “alt”.

Gro skriver til sine foreldre den 20.05.69 om denne turen: ” I Huancayo hadde vi 14 deilige dager. John hjalp til på forskjellige måter i virksomheten, men jeg hjalp til med litt av hvert hjemme hos Anderås. De første dagene var preget av bryllupsforberedelser til dagen opprant den 1.mai. Bryllupet var annerledes enn det vi er vant til da det var en blanding av svensk og peruansk. Men det var koselig, og gift ble de! Bruden Kerstin, eldste datter til Anderås traff brudgommen, Bengt da hun var i Sverige der hun besøkte menigheter for å samle støtte til sin misjonærgjerning i Peru. Bengt var evangelist og ungdomspastor i en
menighet i Sverige da de møttes, og det oppstod søt musikk mellom disse
to. Nå er de da begge i Peru og skal ha ansvaret for arbeidet i Huancayo når Kerstins foreldre reiser til Sverige på hjemmeopphold etter endt periode. Søndagen etter bryllupet var det avskjedsmøte for Brita og Per, og mye folk var samlet i kirken.

Så kom bryllupsdagen den 1.mai -69. Brudeparet under vielsen i kirken. Nederst er Maino, David og Samuel pyntet til bryllupsfeiring.

Vi reiste over til Tarma en dag og var med på et møte der. Det var veldig hyggelig å se vennene igjen og oppmuntrende å se at lokalet var nesten fullt. Vi var også innom det amerikanske gruvehospitalet i La Oroya der både vi og barna ble vaksinert og undersøkt av lege. Vi ble alle erklært friske. Vi fikk med oss en del vitamintabletter som det nok var behov for. Lewi blomstret riktig opp under tiden i Huancayo. Maten går ned på høykant nå. Dagene gikk så altfor fort. Tiden var inne for å sette
kursen nordover igjen. Vi stanset i sjømannskirken i Lima et par dager også denne gangen. Den siste kvelden fulgte vi Anderås om bord på den svenske båten som skulle gå dagen etter. Der ble vi servert nydelige smørbrød og te i salongen og koste oss riktig sammen med våre venner som nå skulle reise med båten til Sverige. Det var ikke fritt for annet enn at vi fikk litt hjemlengsel om bord i et skip som hadde kurs for Skandinavia. Det er nå nesten to og et halvt år siden vi på samme sted gikk i land fra Margrethe Bakke da vi kom til Peru.

Øverst et bilde av den katolske kirken ved torvet i Tarma. Nederst er folk på vei ut av kirken Casa de Oracion den søndagen vi besøker byen. Tarma ligger også i Junin fylket. Den er mindre enn Huancayo og ligger også lavere, tretusen moh.

Samme kvelden begynte vi turen nordover. Vi kjørte hele natten og nådde Trujillo i 11-tiden på formiddagen. Vi fikk hvile ut hos misjonærene Vestheim til vi neste dag tok fatt på siste etappen. Veien var heldigvis bedre nå, leiren hadde tørket opp, så vi kom vel fram til Bagua utpå kvelden. Det var litt trist å komme hjem, da støv, spindelvev og kakerlakker møtte oss alle veie. Vinduene har ikke glass, bare myggnetting og jernstenger, og gaten utenfor er en jordvei. Dermed blir
det mye støv om en ikke jevnlig holder etter med støvtørring og vask.
Edderkopper og kakerlakker finner de minste små sprekker å komme inn gjennom. Men etter en omgang med vaskekluten i skuffer og skap og ellers hele huset, foruten kakerlakkdrepende pulver, er det blitt rent og hjemlig igjen.”

Dette var vårt hjem mens vi bodde i Bagua Chica. Jeepen var oss til god hjelp, men ble senere til vår første flodbåt.

Kapitlene 15 og 20 står ovenfor dette kapitlet på samme kategori “BAGUA CHICA”, mens kapitlene 16 til 19 står på “Reiser i jungelen” og kapitlene 22 og 23 står på kategorien “Båtbygging i Yurimaguas”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Tilbake i Bagua

Kort tid etter hjemkomsten vår, kom det svar fra Salem på brevet vi sendte før vi reiste. De mente at det ikke var trygt for oss å forlate “sivilisasjonen”, og gi oss ut på dette som var så ukjent både for dem og oss. Innvendningene var egentlig de samme som vi også hadde; at vi ikke hadde noe sted å bo, ingen båt, og at det var et område med enda dårligere kommunikasjoner enn der vi nå var. De tenkte også på
at det var flere indianerstammer med hver sine språk. Hvordan skulle vi nå dem uten å kunne språket? Var det noen som kunne tolke fra spansk? De var også redd for at flytting og etablering på nytt sted ville medføre større økonomiske forpliktelser. Vi forstod godt deres bekymring, men det hadde i mellomtiden hendt ting som gjorde oss enda mer overbevist om at vi skulle forlate Bagua til fordel for arbeidet blant folket i jungelen.

Kart over Nordøst-Peru der veien synes til Chiriaco og videre innover. Da vi bodde i Bagua Chica gikk veien bare litt forbi Chiriaco, til landsbyen Nasaret.

I begynnelsen av juni fikk Bagua besøk av en misjonær og et lite team fra pinsemenigheten i den byen som lederen for ”vår” lille gruppe kom fra. De hadde hørt av en slektning til denne lederen at vi var involvert i arbeidet, og nå var de tydeligvis redd for at noen andre ”skulle ta over” det som de anså for ”sitt” virke og ”sin menighet”. De hadde en møtekampanje ute på en åpen plass der de viste evangeliske filmer
på medbrakt lerret og ved hjelp av et mindre lysaggregat. Det kom mye folk og noen gav til kjenne at de ville ta imot Jesus.
Vi innbød misjonæren hjem, og hadde en god samtale med ham. Det endte med at det var greit for dem at vi hjalp til i gruppa, men de ville stå i tettere kontakt med den og registrere den i sitt kirkesamfunn. Vi var med i denne lille menigheten så lenge vi var i Bagua. Men dette som hadde hendt, støttet vår overbevisning om at vi skulle reise til nybrottsfelt slik vi følte oss kalt til. 

Vi skrev et nytt brev til Salem. Der forklarte vi nærmere våre planer, og ikke minst at vi var overbevist om at det var Herren som kalte oss til dette området som så å si var uberørt avevangeliet. Jeg hadde truffet fire kristne på min reise i områdene øst for ”grensen” til lavjungelen. ”Grensen” er strykene eller fossen Manseriche der Marañon sprenger seg vei gjennom Andesfjellenes østligste fjellkjede her i nord. Det var umulig å passere Manseriche store deler av året når elva går høy. I senere år er det blitt lettere med sterkere motorer og bedre båter, men likevel
med stor fare når elva er som høyest. Vei, om enn dårlig, ble bygd innover til Saramiriza på siste del av syttitallet. Det var ingen misjonærer eller kirkesamfunn som hadde arbeid i dette området så langt vi visste, også via informasjon fra kontoret for det ”Evangeliske rådet” i Lima. Mens det i Bagua og området rundt var etablert flere evangeliske kirker.

Bildet er tatt rett ovenfor strykene der Marañon går gjennom det smale passet før “flat-jungelen”. Denne passasjen kalles “Pongo de Manseriche”.

Etter en tid fikk vi igjen brev fra Salem. De skrev at de nå hadde fått bedre forståelse for situasjonen, og at de stolte på oss og vår avgjørelse. Menigheten gav oss sin velsignelse over veien videre og ville
be for oss. I Salem var det også en gruppe som kalte seg “Perumisjonen”. Den bestod av våre foreldre og noen andre venner i menigheten. De hadde vi jevnlig kontakt med. De stod med oss i bønn og hjalp økonomisk ved spesielle behov. For øvrig gikk de midlene de gav på
misjonsmøtene sine til vårt underhold gjennom Salem. Etter å ha mottatt dette brevet, følte vi at det nå var grønt lys for å gå videre med planene og
forberedelsene for flytting til jungelen og arbeidsoppgavene der.

I tiden som fulgte etter vår feriereise, var vi som vanlig opptatt med møter både i den lille gruppen som for øvrig vokste jevnt og
trutt, og med besøk i landsbyene. Gro skriver i brev hjem den 14.juni: ”John er på reise igjen, men heldigvis ikke så langt. Han reiste på torsdag morgen og kommer hjem til middag mandag. Det er ca. en halv times kjøring med jeepen først og deretter en til to timer med hest eller esel. Neste torsdag reiser han igjen for å besøke en annen liten landsby som har bedt om besøk. Også da kommer han tilbake mandag. Men da må han ri i nesten fem timer. Han har lovet å besøke det stedet igjen etter et par uker. Da skal de ha et stevne der. Så programmet er fullt framover.

Siden det ikke er bilvei til disse småstedene, er det ikke mulig for meg og barna å være med. Dessuten er overnattingssteder og mat ikke akkurat av beste klasse, absolutt ikke steder å ta med barna i alle fall. Jeg har også fullt opp å gjøre her. Det er ikke alltid så lett for meg å ha møtene alene heller nå som Lewi er blitt større. Før sov han i vogna si det meste av møtet, men det er det ikke snakk om nå. Han blir utålmodig av bare å sitte stille i vogna mens jeg underviser og taler. Søndagen for to uker siden arrangerte vi utflukt med søndagskolen. Det var veldig populært, og alle moret seg. Vi for vår del kjente oss halvveis kokt da vi kom hjem etter å ha vært ute i den stekende solen det meste av dagen.”

På besøk i Piura

1. Landsby mellom Olmos og Piura. 2. En av broene over elven Piura som deler byen i to. Piura sentrum skimtes i det fjerne. 3. Gate ved innkjørselen til sentrum av Piura. 4. Olmos ved veikrysset der en tar av enten til Piura i nordvest eller til Chiclayo mot sydvest.

I begynnelsen av juli bestemte vi oss for å reise en tur til Piura. Piura er en stor by på kystsletten noen mil nord for den noe større byen Chiclayo, der veien tar av fra Lima til Bagua og andre steder innover i landet her i nord. Vi ble kjent med en baptistmisjonær som bor med sin familie i Piura da han besøkte Bagua Chica for en tid siden. Han har ansvar for baptistkirken i Bagua og andre steder i innlandet og ellers i Piura og omegn. Vi inviterte ham hjem siden vi bodde like ved kirken og hadde besøkt flere av utpostene deres etterinnbydelse fra pastoren. Det var veldig hyggelig å bli kjent med ham. Han og hans kone var utsendt fra en baptistmisjon i Statene. Han innbød oss til å besøke dem i Piura. Vi husker ikke navnet og har heller ikke skrevet det i brev vi har fra den tiden. Men vi vet at de kom fra Houston i Texas.

Da vi likevel måtte reise til kysten for å handle og ordne noe med jeepen som vi nå gjorde i stand for salg før flytting til veiløse områder, fant vi ut at vi kunne ordne det i Piura istedenfor i Chiclayo og samtidig hilse på misjonæren og hans familie. Det var 45 mil å kjøre, men veien var i alle fall tørr og mye bedre enn sist vi kjørte der. Men på veien over fjellet like før avkjøringen til Piura, begynte Gro å føle seg dårlig. Hun fikk sterk hodepine som ble verre etter hvert som vi nærmet oss Piura. Kvalm ble hun også, og vi var glade da vi så et hotell ved innkjørselen til byen som så brukbart ut og også passet vårt stramme
budsjett. Vi tok inn på hotellet, og Gro la seg ned på senga med det samme vi kom inn på rommet. Nå hadde hun feber og en voldsom hodepine som strakte seg nedover nakken. Hun måtte ut på badet og kaste opp. Etterpå var hun så slapp at jeg måtte hjelpe henne tilbake i senga.

Den eneste vi kjente der i byen var den amerikanske baptistmisjonæren som vi hadde truffet i Bagua Chica. Vi syntes ikke at vi kjente ham godt nok til å ta inn hos dem. Men jeg hadde hans kort med adresse og telefonnummer. Jeg ringte ham for å spørre om han kunne anbefale en lege til Gro. Han ville vite hvor vi var innlosjert og kom med en gang og hentet oss. Han så fort hvordan det stod til med Gro. Det var ikke snakk om annet enn at vi skulle bo hjemme hos dem. De hadde et stort hus, og vi ble ønsket hjertelig velkommen av kona hans som ordnet sengeplass for Gro med det samme. Jeg hadde aldri sett henne så syk.

Vårvenn ringte etter legen de brukte. Han kom samme ettermiddag. Etter å ha undersøkt Gro, fastslo han at det var en massiv infeksjon. Han var redd for atdet var hjernehinnebetennelse. Legen gav henne store doser med antibiotika og andre medisiner. Gro var veldig syk. Hun var helt stiv i nakken med sterke hodesmerter og høy feber. Det gikk tre dager da hun for det meste sov, eller var bevisstløs. Både vi og vennene i baptistkirken ba for henne. Den fjerde dagen følte hun seg bedre, og etter
noen dager frisknet hun til. Glade og takknemlige både til Gud og mennesker for at det tross alt hadde gått så bra. 

Dethadde blitt et lengre opphold enn planlagt. Da Gro ble bedre, fikk jeg handlet  og ordnet det vi skulle. Våre nye venner tok seg av henne og barna mens jeg var ute. De hadde en datter på samme alder som Maino. De lekte sammen og var i aktivitet dagen lang. Vi var veldig takknemlige til de amerikanske misjonærene som viste en slik omtanke og gjestfrihet. Glade var vi også for at Gro ikke ble syk i Bagua, der det til tider ikke var lege i det hele tatt og lite medisiner. Vi så det som en Guds ledelse at vi fikk for oss at vi skulle kjøre til Piura akkurat da. Bakteriene hadde nok Gro fått i kroppen før denne reisen. 

Besøk av familien Lindgren

Det var mye å gjøre da vi kom tilbake, både med møter og forberedelser til flytting.Vi hadde en koselig feiring av ett års dagen til Lewi den 17.juli, ikke lenge etter hjemkomsten fra Piura. På vår lille hageflekk koste vi oss med brus og kake med ett lys på. Det kom et par unge jenter fra menigheten på besøk. De fikk også kake og brus, en sjelden vare for oss og enda mer for dem. Vi tok litt film av dette, men dessverre lite bilder. Dessuten ble mange av bildene vi hadde fra Bagua, ødelagt under den første tiden i jungelen.

Vi feirer Lewi sin ett års dag med brus og kake med ett lys på. Kremen er sukkerglasur, men kaken hadde deilig fruktfyll. Fløte får en vanskelig kjøpt i Peru utenom i de større byene, i alle fall på den tiden.

På nasjonaldagen den 28.juli skriver jeg i brev til venner i Norge: ” I dag er det Perus nasjonaldag. Vi kan høre hornmusikk på avstand, og på alle hus har folk hengt opp sine små flagg som er av papp eller papir. Noen få har flagg av stoff og har sydd flaggene selv. Det finnes ikke ferdige flagg av stoff å få kjøpt her i Bagua. Men alle må ha et flagg utenfor huset på nasjonaldagen. Vanligvis går skolebarna i tog her som i Norge. Det så vi de to tidligere nasjonaldagene vi har feiret i Peru. Men den politiske
situasjonen er så spent at den venstreorienterte militærregjeringen som kom til makten ved et kupp i fjor høst, ikke tillater større samlinger eller marsjeringav noe slag. Byens lille hornorkester får i alle fall spille nasjonalsangen. Regjeringen holder på med en mengde reformer nå. Stadig hører vi på nyhetene om nye lover og regler, og at de tar over større utenlandske fabrikker og bedrifter. Vi merker ikke så mye til forandringene her, unntatt av at det er vanskeligere å få tak i en del varer, blant annet sukker og mel.”

Gro skriver i brev til sine foreldre: ”I månedsskiftet juli/august fikk vi et
veldig hyggelig besøk av misjonærene Lindgrens med sine gutter, David og Samuel. De hadde fått gitt beskjed så vi visste om besøket noen dager i
forveien. Det var veldig koselig å ha dem her. Barna fant hverandre fort igjen og hadde mye moro sammen. Lennart var med John på møter i et par landsbyer også. Vi har allerede begynt å selge noen saker og
møbler som vi ikke kan ta med til jungelen, men vi må heldigvis ikke levere dem før vi er helt ferdige til å reise herfra.
Jeepen er også solgt til en venn i baptistkirken som driver en
forretning med byggevarer. Han har betalt halvparten, og vi skal få den andre delen ved overleveringen. Disse pengene trenger vi til båt og motor. Det var veldig godt at vi hadde både møblene og jeepen enda mens Boyan og Lennart var her. Litt trist hadde det vært om de
hadde kommet til halvtomt hus.

De har forresten selv nettopp holdt på med pakking og flytting. Nå har de leid et rekkehus i bydelen Magdalena del Mar i Lima der de vil begynne arbeidet med å bygge opp en menighet i området. Etter en lengre tids undersøkelser og besøk i Lima, har de funnet ut at det er lite eller ingen evangelisk virksomhet i denne store bydelen. Det er selvfølgelig mange
menigheter og kirkesamfunn i en millionby som Lima. Det er særlig amerikanske og engelske misjonærer som for mange år siden begynte arbeid her og ellers i Peru. Men det er fortsatt behov for misjonærer og nasjonale som vil ta opp nytt arbeid i bydelene og slumområdene i hovedstaden.

Rekkehuset som ble familien Lindgrens hjem i mange år i Magdalena del Mar i Lima. Dette er det eneste bildet vi har derfra og er tatt noen år senere.

Mens Peru var koloni under Spania, fikk ingen andre kirker eller misjonærer enn dekatolske lov til å arbeide i landet. Da Peru ble selvstendig åpnet landet opp for Bibelspredning av evangeliske kolportører og i begynnelsen av 1900-tallet også for misjonærer fra protestantiske kirker og misjoner. Mange hadde det vanskelig under sterk forfølgelse i de første årene, men nå opplever vi stor frihet og åpenhet for de evangeliske kirkene og misjonsarbeidet de aller fleste steder i landet.

Boyan og Lennart ønsket meg og barna velkommen til å være hos dem i Lima mens John reiser til Yurimaguas for å kjøpe eller bygge/ombygge en båt vi kan bo og reise i på elvene den første tiden i jungelen. Yurimaguas er hovedstaden i provinsen Alto Amazonas som er den provinsen vi planlegger å ta opp virksomhet. Det vil si i den vestre delen av denne store provinsen. Vi vet ikke helt når vi er klare, men vi håper at alt legger seg til rette for Johns reise til Yurimaguas innen utgangen av august.

Detavhenger litt av når han som skal kjøpe jeepen har nok penger til den sistebetalingen. Da vi vinket farvel med Lindgrens, trøstet jeg Maino og Lewi med at vi snart skulle møte dem igjen.” Slik ble det også for barna og meg få uker senere, mens John satte kursen i motsatt retning, med Yurimaguas og jungelen som mål. Det er godt at Gud kaller oss og
bruker oss på forskjellige områder og oppgaver i tråd med de gaver og evner vi er utrustet med.

Havna i Yurimaguas, hovedstaden i provinsen Alto Amazonas, hadde ingen veiforbindelse den gangen. Den ligger ved den store elven Huallaga som lengre ned renner ut i Marañon.

Kp.15 står på kategorien “BAGUA CHICA”. På samme kategori står også kapitlene 20 og 21, med kp.21 nederst. Kp.16 er det første av flere kapitler på kategorien “Reiser i jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

AVSKJED MED TARMA OG FLYTTING TIL BAGUA CHICA 6.11.1968

Månedene som fulgte etter Johns reise nordover til Bagua i mai, gikk som en røk. Det største som hendte oss, var selvfølgelig familieforøkelsen i juli. Lewi kom til verden den 17.juli, og vår lille familie økte til fire. Vi skriver om denne tiden i blogg som kommer fra Tarma. I slutten av oktober var det avskjedsfest for oss i “Casa de Oracion”. Da hadde det noen uker før, vært forstanderinnsettelse av menighetens første peruanske pastor, Alejandro Lopes.

I patioen til Casa de Oracion i Tarma. Foran til venstre sitter Alejandro Lopes, medarbeider og evangelist i menigheten i flere år før han ble innsatt som forstander et par måneder før vi reiste til Bagua Chica.

I løpet av høsten var flyttingen klarert med lederskapet i Salem, og vi begynte å forberede oss på oppbrudd. Broderen i baptistkirken i Bagua Chica, Jose Placencia, ble også kontaktet i god tid. Han hadde lovet John å være behjelpelig med å finne et sted å bo om det ble aktuelt å begynne arbeid der. I brev hjem skriver vi: “Det drøyde med svar fra Jose, men endelig fikk vi beskjed. Han fortalte at han hadde funnet et hus til oss. Det manglet WC/bad, og dessuten gulv i et par rom, noe som eieren skulle ordne til vi kommer. Ellers sa han ingenting om størrelsen eller prisen, men vi får se på det når vi er vel der. Godt er det i alle fall at vi har et sted å komme til.”

Det var mye praktisk å ordne før vi kunne flytte, foruten menighetsarbeidet og alle avskjedsbesøkene på utposter og ellers venner som besøkte oss hjemme for å ta farvel. Vi hadde fått mange venner etter nesten to år i Tarma. Siden det bare var strøm i Bagua Chica noen timer på kvelden, måtte vi tenke nytt angående en del av våre elektriske apparater. Jeg fikk byttet inn min moderne elektriske symaskin med en like moderne maskin, men som i tillegg til motor, var koblet til et slags fotbrett. Da kunne symaskinen brukes uten strøm. Jeg ble etter hvert flink til å vugge brettet fram og tilbake slik at det ble jevn søm. Det var litt vanskelig til å begynne med.

Maino med Lewi i sin bærbare seng eller kurv utenfor huset i Tarma. Snart pakker vi den inn i jeepen for å ta fatt på reisen nordover.

Kjøleskapet vårt fikk vi solgt, og planen var å kjøpe Lindgrens brukte kjøleskap som gikk på parafin. Men så kom det opp en bedre løsning bare et par uker før vi skulle flytte. Svenske Elektrolux hadde en stor butikk i Lima der vi fikk kontakt med den svenske direktøren som var veldig vennlig og velvillig. Siden vi tilhørte en misjon/kirke som var registrert hos myndighetene i Peru, kunne vi bestille et parafinkjøleskap direkte fra fabrikken og få det innført tollfritt. Det ville bli fantastisk billig. Nesten en tredjedel av vanlig pris. Parafinkjøleskap er mye dyrere enn elektriske. Salget av vårt elektriske skap ble nesten nok til å dekke beløpet til dette nye kjøleskapet.

Direktøren var behjelpelig med bestilling og søknad om tollfrihet. Det var bare et men ved dette. Vi var sent ute i forhold til tiden det ville ta med dokumentene først og deretter frakten til Peru med båt. Kjøleskapet ville ikke komme til Lima før godt utpå det nye året. Vi hadde stort behov for kjøleskapet før det. Dessuten tenkte vi på frakten fra Lima til Bagua. Vi hadde jo håpet å få det med på flyttelasset. Vi var litt bekymret, men la det hele i Guds hender. Ikke lenge etter fikk vi en overraskende og gledelig beskjed fra butikken i Lima. Direktøren sier: “Dere trenger vel kjøleskapet med en gang dere flytter? Ta med dere et skap av samme type som vi har på lager, så slipper dere å vente til utpå nyåret. Betale kan dere gjøre når det andre kommer!” Skal si vi ble glade og takknemlige. Dette løste et stort problem for oss. Takken gikk til den velvillige sjefen, men også til Herren som la til rette også dette for oss.

Etter mange forespørsler fikk vi tak i en lastebileier som ville kjøre flyttelasset vårt til en pris vi kunne makte å betale. Vi fikk ekstra hjelp til utgiftene ved flyttingen fra Salem og fra noen venner i Canada. Lastebilen var fin og ganske ny den, men likevel ble reisen utsatt et par ganger på grunn av reparasjoner på bilen. Endelig den 6.november, nesten en uke etter planlagt avreise, kom bilen klokka 6 på kvelden og ville av sted med en gang. Vi hadde hatt det meste pakket i flere dager, men likevel ble det noen hektiske kveldstimer for å få pakket de siste sakene og få alt på lastebilen og i jeepen.

Kart over Nord-Peru fra litt nord for Lima til Ecuadors grense. (Se utsnittet nede til venstre) Fra kystbyen Chiclayo går veien innover landet, nordøstover til Bagua Chica i fylket Amazonas.

REISEN NORDOVER

Landroveren ble fylt med våre mindre saker og ting vi ville trenge på reisen. Vi fikk ordnet med plass til Lewi sin bærbare lille seng der han kunne ligge under reisen, og også til en soveplass for Maino med pute og teppe. Lewi var da
bare 4 måneder. Ved midnatt var alt klart til avreise. Vi kjørte hele natten og første stopp var Lima. Det vil si vi stoppet litt utenfor og sov en times tid før vi kjørte inn til Lima i 8-tiden på morgenen. Vi hadde flere ærend å ordne der før vi kunne sette kursen nordover. Etter et lite besøk innom den skandinaviske sjømannskirken møtte vi til avtalt tid lastebilen ved Elektrolux. Der lastet vi inn det
nyinkjøpte parafinkjøleskapet. Klokka 18 var vi ferdige og kjørte nordover gjennom ørkenen til klokka 3 på natten. Da sov vi i to timer i bilen på en liten avkjøring ut i ørkensanden. Vi kjørte videre hele dagen med små stopp for å spise og gjøre nødvendige ærend, før vi var framme i Bagua i åttetiden på kvelden. Da var det blitt den 8.november. Vi hadde byttet på å kjøre og var veldig trette begge to. Mens Maino og Lewi sov det meste av reisen og var i fin form da vi kom fram.

Vi stanset midt i ørkenen for litt søvn slik John gjorde på sin reise nordover vel et halvt år tidligere. På veien nordøstover fra Chiclayo kan en møte lastebiler med slik last. Fra kystlandskapet går veien over fjellet med høyeste pass på ca.2500 m.o.h. Reisen gikk bra, og vi kom vel fram om enn trette.

ANKOMST TIL BAGUA CHICA (ca.800 m.o.h) 8. NOVEMBER 1968

Jeg skriver i brev hjem om ankomsten og den første tiden: “Vi hadde jo hørt at huset skulle være ferdig før vi dro fra Tarma. Men da jeg så huset, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Vi ble vist til “leiligheten” som ligger i tredje etasje i et ganske nytt mur bygg. Det bestod av to små rom med en åpen vindusglugge i hvert av rommene. Det var ikke noe kjøkken. Ute på gangen som er felles for flere slike “leiligheter” var det et wc og en vannkran.Toalettet ute i gangen luktet noe forferdelig, da det hadde
blitt brukt i lang tid, men uten vann. Alt var fryktelig skittent. Vi tok opp campingsengene våre og koffertene. Resten fikk vi oppbevare i et større rom nede med utgangsdør rett ut til en liten plass der vi kunne parkere. Så trette som vi var, sovnet vi dønn på campingsengene etter en kattevask ute på gangen. Da lastebilen kom dagen etter, fikk vi lov til å stable alle møblene og sakene våre inn i dette rommet i første etasje.”

Nybyggerbyen med strøm bare på kveldene, og heller ikke alle hus hadde lys.

Situasjonen var ganske fortvilet. Her kunne vi ikke bo med to små barn lenger en høyst nødvendig. Ingen steder å stelle oss og barna, ingen steder å lage mat. Kafeer og restauranter i Bagua den gangen var det mildt sagt tynt med. Maino og særlig Lewi hadde så mange myggstikk etter den første natten at noen vi møtte da vi gikk ut for å få oss litt frokost, lurte på om de hadde meslinger! Vi ble bedt til frokost hos broder Jose og kona. Uvant frokost for oss, men det smakte godt. De hadde det ryddig og bra i sitt enkle hus. Da vi fortalte om vår reaksjon på “leiligheten”, og at vi med en gang ville lete etter noe annet, fortalte Jose at det egentlig ikke var dette stedet han hadde fortalt oss om.

Hva hadde hendt? Jo, eieren som var bonde og bodde ute på landet, hadde som mange andre bygd seg et hus i nybyggerbyen Bagua Chica. Da han hørte at noen ville leie huset, så han sin mulighet til å få satt det i stand innvendig da leien ville dekke utgiftene han ville få med dette. Han leide gjerne ut huset med unntak av et rom med egen inngang som han ville ha til seg når han måtte til Bagua for å handle eller selge ris. Men så fikk han “kalde føtter”. Tenk om denne familien ikke kom, og han ikke fikk leid ut huset. Da ville han ikke få dekket utgiftene, og han ville få problemer med å betale sine regninger. Dermed ble ingen ting gjort! Da Jose oppdaget dette, var det ikke noe annet alternativ enn å leie “leiligheten” vi ble vist til ved ankomst.

Vi kom oss av sted til dette huset. Men så fort at her måtte mye gjøres selv om det absolutt kunne bli bra. Vi tittet oss litt mer rundt i den lille støvete byen. Det var ingenting å få tak på. Vi var i alle fall innom en butikk og fikk kjøpt myggnett til å ha over barnas senger. John og jeg var ikke blitt så plaget av myggen, men en del stikk hadde vi fått. Dagen etter gikk vi tilbake til huset som ikke var ferdig. Det var bygget delvis av murstein og delvis av tørkede leire/halm blokker. Huset inneholdt tre store rom, utenom eierens rom. Det største hadde to dører ut mot gaten. Det var sementgulv og kalkede vegger og tak i dette rommet. De andre rommene hadde jordgulv og manglet også innertak. WC, vann/avløp og lys var det naturligvis ikke. Vinduene var åpne glugger, men det var i alle fall jernstenger foran eller i åpningene. Egentlig minnet det om et fengsel, men vi så at det var ganske vanlig i Peru.

Gro og Maino i døråpningen på huset vi leide i Bagua. Vi fikk senere ordnet med en plass for landroveren på gårdsplassen på baksiden av huset.

Eieren ville betale for å sette huset i stand med gulv og innertak i de rommene der det manglet. Han skulle også betale for materialene som trengtes for å legge inn vann/avløp og lys. Men arbeidet med dette siste måtte vi koste eller gjøre selv. Husleien var betydelig mindre enn i Tarma, og leiekontrakt ble skrevet. Dermed fikk vi råd til å gjøre en del arbeid som ikke huseieren dekket. Vann
fantes i en vannpost ute i gata, og kloakkrørene gikk i gaten like utenfor
huset. Lyspostene med ledninger stod langs den andre siden av gaten. Så alt lå til rette for å få dratt inn vann- og kloakkrør, foruten de elektriske ledningene. Eieren fikk først tak i to malere som malte tak og vegger i rommet som var ferdig. Det gikk fort, og vi var glade over å flytte inn et par dager etterpå.

INNFLYTTING I LEID HUS

Dette var tross alt mye bedre enn der vi var. Her fikk vi også mulighet til å lage vår egen mat. Alle møblene våre fikk vi plassert i dette store rommet. Senger og andre møbler pakket vi ut denne første dagen. Det ble litt trangt så lenge sengene våre måtte stå i “stua”, men vi visste jo at det bare var midlertidig. Kjøleskapet, spisebordet med stoler og gasskomfyren som vi hadde med fra Tarma kom på plass i den andre enden av rommet. Vi hadde virkelig “åpen kjøkkenløsning”! Benken med skap og skuffer og overskapet John laget i Tarma kom til stor nytte her. Soverom og stue fikk være i ett til de andre rommene ble ferdige.

I brev til våre foreldre skriver jeg videre: “Noe av det beste ved huset er en innmurt gårdsplass på baksiden av huset med en høy port inn fra gaten. Eieren sier at vi kan disponere den plassen, bare han kan binde eselet sitt der når han er i byen. Vi fikk etter hvert ryddet og satt i stand en liten hageflekk utenfor døren som gikk inn til det tredje rommet. Der skal det bli “verksted” og lager for oss når det blir ferdig med gulv og innertak. Dessuten er det også plass til parkering for Landroveren på gårdsrommet.”

Litt
etter litt fikk vi installert elektrisitet, vann og avløp. Da ble det også bad med wc, vask og dusj. Badet ble murt opp i et hjørne av det andre rommet, som også ble delt i to soverom med lettvegg og skap. Oppvaskkum med en enkel benk kom også på plass. Vi satte opp myggnetting på innsiden av alle vindusåpningene. Gardiner kom også opp. Dermed ble huset tett for både rotter, mygg og fluer! Rene luksusen!

Men det var ikke helt lett mens alt dette stod på. Det er store doble døråpninger, men ingen dører mellom rommene. Mens de holdt på med murpussing av vegger og gulv i de andre rommene, vandret vi rundt i en sky av støv fra sand og sement. Dessuten ble det en del bråk av alt som ble banket og snekret rundt oss. Bade gjorde vi i elven som renner gjennom Bagua. Vi kjørte litt på utsiden av byen der vi kunne bade og vaske klær uforstyrret. Varmen i Bagua var vel noe av det som var vanskeligst å venne seg til. Det hendte at vi våknet opp på morgenen og var gjennomvåte av svette. Temperaturen holdt seg mellom 30 og 40 grader, men etter hvert ble vi vant til varmen. Menneskekroppen har en fantastisk evne til å akklimatisere seg.

Maino fikk fort mange venner. Her med noen nabobarn på andre siden av gaten.

Når vi leser brevene hjem fra denne første tiden i Bagua, overrasker det oss hvor fort alt dette tross alt kom på plass. Tre- fire uker etter vi ankom, var det aller meste i orden. Men så jobbet både vi og andre fra tidlig morgen til sene kvelden. Mindre forbedringer ble gjort etter hvert som vi fikk tid. Men da var vi heldigvis i full gang med det vi var kommet for. Jeg skriver i brev hjem: ” Vi fant fort ut at det er lite utvalg i matvarer her i byen, og det som finnes er dyrere enn i Tarma. Da John midt i november måtte kjøre til Chiclayo med en mann fra baptistkirken som er alvorlig syk, sendte jeg med ham en lang liste for innkjøp av diverse matvarer. Det var rene julaften her da John kom tilbake med tørrvarer og hermetikk, foruten en del annet vi trengte fra Chiclayo. Den syke broderen ble igjen på sykehuset der. Han hadde slektninger i byen.”

“Ja, dere kan tro vi er glade for parafinkjøleskapet. Det kjøler fint og har plass til mye med et ganske stort fryserom øverst. Her i denne varmen blir maten ødelagt på et blunk om den ikke oppbevares kaldt. Tenker da på fersk mat som fisk, kjøtt og pålegg og tillaget mat! Deilig er det også med kaldt vann. Vannet må kokes og avkjøles før vi kan drikke det. Å kjøpe kjøtt er en stor affære. Det selges bare på ett sted tidlig på morgenen. Man må være der i sekstiden og stå i kø. En dag er det kukjøtt, en annen dag kjøtt av svin, så fisk osv. Men det er ikke etter noe bestemt system, så man vet aldri hva man får kjøpt eller om man får noe i det hele tatt. Da er det godt å kunne kjøpe en god del når vi er der og så oppbevare det i kjøleskap og frys. Grønsaker er det også lite av, og frukt er det heller ikke stort utvalg av. Vi ble bortskjemt med overfloden av grønnsaker og frukt i Tarma, – billig var det også der. Men det blir nok bedre etter hvert som byen vokser. Hit flytter det stadig nye folk.”

……….Byen Chachapoyas, hovedstad i fylket Amazonas på 2.200 m.o.h…………..

Allerede i begynnelsen av desember måtte vi kjøre lengre oppover fjellene litt sør for Bagua til Chachapoyas, hovedstaden i fylket Amazonas. Vi måtte dit som utlendinger for å registrere flyttingen til Bagua Chica. Chachapoyas ligger på 2.200 m.o.h. og er en gammel by med mange hus i spansk kolonistil. Det finnes også mange ruiner og arkeologiske funn etter de opprinnelige innbyggerne i dette området, indianerstammen som har det samme navn som byen, los Chachapoyas. Men vi hadde ikke tid til å se på noe av dette. Vi fikk ordnet med dokumentene og flyttemeldingen dagen etter vi kom fram. Det ble to overnattinger på et billig hotell før vi satte kursen hjemover igjen.

EVANGELISERING, MENIGHET OG SØNDAGSKOLE

I brev hjem midt i desember skriver jeg: ” Nå har vi fått kontakt med en liten gruppe pinsevenner her, egentlig to familier. De ble frelst på stedet de kommer fra. De har bygd en liten bambushytte på tomta til den ene familien. Der samles de til bønn og vitnesbyrd. Det er veldig primitivt med jordgulv og tak av palmeblader. Benkene er planker som er lagt over noen tre kubber. Lys får de fra en parafinlykt. Lederen kunne ikke lese eller skrive, men han hadde god innsikt i Guds ord. Forrige søndag var John på reise innover til Chiriaco. Veien går bare litt videre derfra til den lille aguarunaindianer landsbyen, Nasaret . Der solgte han bibler og hadde møte på kvelden. Vi kjøpte en mengde bibler og bibeldeler og tok med oss på flyttelasset. Det ser ut til å være et stort behov for bibler selv om det også er mange her som ikke kan lese.”

Den første søndagen på det nye året – 1969 – hadde vi den første søndagsskolen i den lille gruppen. Den oversteg alle våre forventninger. Vi var førti personer i alt, åtte voksne og resten store og små barn. Vi sang sammen først, også mange barnesanger. Deretter underviste jeg barna og viste bilder på flanellograf, og John underviste de voksne i huset til lederen. Fredagen før hadde jeg gått rundt og delt ut innbydelser og traktater i lokalets omegn. Det så ut til å ha båret frukt. Alle jeg var innom, var hyggelige og ville vite hva en søndagskole var. Det ble en fin samling, og etter hvert økte antallet som kom. Noen av de voksne ville etter hvert også bli døpt.

Hele familien i bakgården der vi fikk ordnet en liten hageflekk. Deilig og svalt i skyggen der bak når det var for varmt inne i huset. Vi hadde en benk med pute på ved veggen og to fluktstoler i kroken der vi hadde lagt ut gress hentet fra et sted like ved elva.

I februar ble Lewi syk og hadde høy feber. Det viste seg å være betente mandler. Legen foreskrev antibiotika. Dette hjalp, og han ble bedre. Men noe senere begynte han med oppkast og magesyke. Han ville nesten ikke spise og absolutt ikke ha melk. Han gikk mye ned i vekt, og vi
var veldig bekymret for ham. Den eneste legen i Bagua var på reise, men vi fikk noen medisiner på et lite apotek. Men det hjalp ikke. Det så ut til å forverre seg, og han gråt og skrek mye et par dager. Lewi var helt fra han var nyfødt veldig rolig og gråt sjelden. Så dette var uvanlig og skremmende.

Naboene kom med sine råd, at vi skulle gi
ham et avkok av forkjellige urter, eller gni ham inn med et rått egg og andre
ting. En kom med et marsvin og sa at vi skulle gni marsvinet over maven hans,
så skulle han bli frisk. Vi hadde bedt til Gud for Lewi, og en kveld da vi byttet på å gå rundt å vugge ham for prøve å roe ham noe, la vi våre
hender på ham og ba enda en gang. Han sluttet snart å
gråte, og han sov til langt utpå dagen neste dag. Vi ble litt urolige og måtte lytte for å høre om han pustet. Det gjorde han. Da
han våknet ,kunne han spise litt og beholde maten. Etter hvert spiste han godt igjen og la på seg. For oss var det et under. Naboene undret seg også over at han ble så fort frisk. Og vi var glade og takknemlige!

John fikk mange innbydelse til å være med på stevner og møter i andre menigheter i åsene rundt Bagua, både fra baptistene og nasareererkirken som er ganske lik baptistkirken, men noe mer konservativ. Noen steder var fremkomstmiddelet hest, og til et av stevnene brukte de 8 timer til hest fra stedet der veien sluttet. Folk gikk lange veier for å være med. Fellesmiddagen var som regel marsvin stekt på spidd. Det smakte godt. Det er vanlig å holde marsvin som husdyr. Det er et godt tilskudd i kosten for folk i fjellet og i disse nybyggerområdene.

Marsvin eller cuy som de sier i Peru blir alet opp i en krok i kjøkkenet med skall fra grønsaker og poteter. Gress spiser de også.

Kp.11 står nedenfor kp.8 på kategorien “Casa de Oración”, og kp.13 står nedenfor kp.7 på kategorien “Dagligliv”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Nordover til Bagua Chica og Nasaret

Helt fra vi var hjemme i Norge, hadde vi kjent på kallet til å arbeide på nybrottsfelt. Vi tenkte mye på indianerne som bodde i jungelen. Mens vi var i Tarma, ba mye om veiledning og visshet for hvor vi skulle arbeide. Etter hvert gikk tankene våre mer og mer til jungelområdene i nordøst. Spesielt etter at vi kom i kontakt med en amerikansk misjonær som hadde arbeidet i Peru i mange år. Han hadde på sitt kontor i Lima et kart over Peru, der det var merket av hvor det fantes evangelisk virksomhet med misjonsarbeid og menigheter. Noen steder var det hvite flekker eller hvite områder på kartet. Disse viste hvor det var lite eller ikke noe evangelisk arbeid.

Han viste oss på kartet et jungelområde nord-øst i Peru som var helt hvitt. Han mente at det her var store behov og muligheter for misjonsarbeid. Senere så jeg i en drøm et kart med et navn som jeg husket da jeg våknet. Navnet var Nasaret. Vi prøvde å finne det på kartet, og etter en tid fant vi et sted der det stod Nasaret. Stedet ligger ved elven Marañon ca. 80 km fra den lille byen Bagua Chica. På kartet så jeg at det gikk en vei helt fram til ytterkanten av jungelen, til en bielv til Marañon. Området videre innover var det som på misjonærens kart var farget hvitt. Dette virket veldig interessant. Etter en tid med samtale og bønn, ble vi enig om at jeg skulle reise nordover for å se på forholdene.

Kart over Peru der nybyggerbyen Bagua (Chica) sees lengst nord, litt sør for spissen der Ecuador går inn i Peru. Tarma står ikke på kartet, men La Oroya som ligger noen få mil vest for Tarma i fylket Junin og nesten rett øst for Lima.

Det var en ganske så lang reise da jeg først måtte kjøre ned til Lima , ca. 300 km og så langs Panamerikanske highway nordover til Chiclayo, ca. 800 km, for så å klatre over Andesfjellene østover til Bagua Chica. Det var nye 300 km fra kystveien til denne nybyggerbyen som ligger i utkanten av jungelen. Det som trakk fjellindianere og mestiser til dette området var den flotte jorden og god tilgang på vann. Langs åssidene ble det dyrket kaffe og sitrusfrukter, mens det i dalbunnen ble dyrket ris. Skogen måtte vike for store risåkrer. I mindre skala dyrket bøndene her også mais.

Landroveren ble gjort i stand til den lange reisen, og så dro jeg av sted den 12.mai 1968. Da hadde jeg pakket inn luftmadrass, sovepose, primuskjøkken, en nyinnkjøpt kaffekjele og diverse annet. Jeg regnet med å være borte 2-3 uker. Gro og Maino måtte være igjen hjemme da den lange reisen ville bli for strabasiøst for Gro. Vi ventet Lewi mot slutten av juli.

I et brev til Norge etter denne reisen, forteller jeg fra turen: ” Etter et lite stopp i sjømannskirken i Lima, tok jeg ved firetiden fatt på den panamerikanske veien som går fra sørspissen av Chile til Venezuela i nord. Den er en fin asfaltert vei som er ganske ensformig der den går mil etter mil i rette strekninger midt i det golde ørkenlandskapet her ved kysten. En gang i mellom blir ensformigheten brutt av at jeg plutselig befinner meg ute på en grønn og fin slette som er beplantet med mais, sukkerrør, bomull og grønsaker. Dette skjer der elver kommer ned fra fjellene som hele veien tårner seg opp øst for veien. Vannet fra elvene blir utnyttet til beplantninger, og kanaler ble bygd av de gamle indianerkulturene som for århundrer siden rådet grunnen her. Ørkenen er fruktbar når den bare får vann. Lite av vannet når ut til havet.”

Kystveien går gjennom ørken. Grønne avlinger der elver renner ut mot havet.

Jeg skriver videre: “Sent på kvelden kjørte jeg av veien og et stykke ut i ørkenen. Der stoppet jeg ikke langt fra Stillehavets strender. Det smakte godt med nykokt kaffe og medbrakt mat før jeg la meg til å sove i min “seng” i bilen. Jeg var trøtt, men det var vanskelig å få sove på grunn av fullmånen som gjorde det nesten lyst som på dagen. Lyden av tungtrafikken fra veien og bølgene som rullet inn fra havet, gjorde det ikke lettere. Men til sist sovnet jeg og fikk noen gode timer før ferden gikk videre nordover.

Her er overnattingsplassen min i ørkenen. Bildet tok jeg før jeg kjørte videre like etter soloppgang neste morgen. Ganske ensomt og god plass på denne “campingen”.

Landskapet her er helt flatt, selv fjellene har trukket seg lenger øst her, lenger bort fra havet. Ensformigheten gjorde meg søvnig. Det var en lettelse da jeg i sekstiden på ettermiddagen tok av fra kystveien og begynte oppstigningen mot og over Andesfjellene. Her var veien smal og hullete, men det var jeg blitt vant til fra veiene rundt Tarma. Da jeg slo leir for natten i et uttørket elveleie, hadde jeg allerede nådd østsiden av de høyeste fjellene, og det var bare ti mil igjen til Bagua Chica.”

Veien slingrer seg over fjellene og inn til Bagua. Fjellovergangen her nord er på “bare” 2500 m.o.h. Fra Lima til Tarma måtte vi over et pass på ca.4800 m.o.h.

Vel framme i Bagua Chica fant jeg at dette var et lite sted med noen få gater, noen butikker og en bensinstasjon. De fleste gatene var jordveier. Det var en baptistmenighet der som jeg besøkte, og ble godt mottatt av vennene. Det var også et par andre små evangeliske kirker i byen. Jeg var der en dag før jeg reiste videre de siste 80 km inn til Nasaret, og stanset også et par dager på veien tilbake. Bagua Chica har 1500 til 2000 innbyggere, har elektrisk lys på kveldene og innlagt vann i noen hus, ellers var det noen få vannposter i gatene. Familien fra baptistkirken som jeg ble kjent med, ville være behjelpelige med å finne et sted vi kunne bo om det blir til at vi bosetter oss der. Jeg fikk adressen deres med hjem, men må nok regne med at posten dit tar lang tid.

Risåkrer i utkanten av Bagua Chica, en nybyggerby der folk driver risdyrking.

Veien fra Bagua og videre til Chiriaco og Nasaret var ikke fremmkomlig for annet en lastebiler og jeeper, så det tok ganske mange timer før jeg var fremme. Det var en smal jordvei, som ble som en åker når det regnet. Nasaret var på en måte den siste utposten før jungelen. Veien sluttet her da broen manglet over elven Chiriaco, som et par kilometer lengre nede renner ut i Marañon-elven. Det var veldig varmt, stedene her ligger bare 5 -6 grader sør for Ekvator og ca.800 m.o.h. Men enten ble det litt mindre varmt, eller så ble jeg mer vant til varmen. De siste dagene plaget ikke varmen meg lenger.

Landsbyen Chiriaco ved elven med samme navn………………..

I Chiriaco stanset jeg et par dager for å gjøre meg kjent med forholdene. Jeg fant fort ut at her var det ingen hus å leie og ingen forhold som gjorde det mulig for oss å bo, verken i Nasaret eller Chiriaco.
Jeg bodde på et ”hotell” som var et av de få husene i sementblokker, om man kan kalle det for et hotell.

I brevet skriver jeg videre: “En av nettene der våknet jeg av at sengen ristet noe veldig og det ble skrik og skrål i huset. Jordskjelv! Vi styrtet alle ut i forskrekkelsen, men det varte ikke mange minuttene før alt var rolig og ingen skade var skjedd, så det var bare å legge seg igjen. Tror ikke jeg sov mye resten av den natten. Det var første gang jeg opplevde et så sterkt jordskjelv.

Chiriaco var et lite handelssenter dit aguaruna -indianerne kom for å handle. Dette var mitt første møte med denne indianerstammen, som er en av de største i jungelen i Peru. Mennene var langhårede, uten skjeggvekst, og heller kortvokste. Flere av dem hadde tatueringer i ansiktet, eller de var malt røde.
Kvinnene var kledd i et mørkt rødbrunt tøystykke, og flere av dem bar babyene sine på hoften. De gikk nysjerrige og så på alle de tingene de kunne kjøpe, men jeg tror ikke de hadde mye penger å kjøpe for. Noe jeg la merke til var at de luktet på alt. For flere av dem var det nok første gangen de var i Chiriaco og så utsalg som dette.”

Det bor mange aguaruna-indianere langs elvene videre innover fra Chiriaco. Her står et par av dem og ser på vareutvalget til “gateselgeren” i landsbyen.

For å komme videre nedover i jungelen må man ta båt, eller dra på balsaflåte som indianerne ofte gjør. Det var ikke
tid til å reise videre ned elven denne gangen, men jeg fikk opplysninger om at det var mange indianerlandsbyer nedover elven. Jeg snakket med noen av dem som kunne spansk. Det var interessant å høre mer om hvordan de lever og bor. Noen som hørte at jeg var misjonær, ville at jeg skulle komme dit å begynne arbeid. “Vi trenger å høre evangeliet og få en kirke å samles i.” De som sa dette hadde nok vært i Bagua og besøkt en av de evangeliske kirkene der, eller hørt noe gjennom familie og venner.

I Nasaret møtte jeg disse to aguaruna-indianerne. Den ene er “moderne” kledt, mens han andre har vanlig skjorte over omslagsskjørtet som er vanlig både blant menn og kvinner. I tillegg bærer han et blåserør.

Det ble en lang hjemtur, med mye tid til å tenke. Jeg fikk problemer med dynamoen, så det ble en del forsinkelser. Det var godt å komme hjem etter drøye to uker på reise. Vi takket Gud for at reisen hadde gått bra, og for det jeg hadde sett og opplevd på turen. Vi bad over dette med flytting til Bagua med tanke på å virke ut derfra. Ette en tid kjente vi fred for å avslutte vårt arbeid i Tarma. Vi skrev til Salem om saken, og fikk grønt lys fra dem til å ta opp arbeid i jungelområdene i nord.

Det ble innsatt en nasjonal pastor i menigheten i Tarma, Alejandro Lopez som hadde stått sammen med meg i arbeidet siden vi kom dit. Vi følte at arbeidet var i trygge hender. Misjonærene Boyan og Lennart Lindgren som vi hadde avløst, kom ikke tilbake til Tarma etter året iSverige. De var først vel et års tid i Huancayo. Der arbeidet de sammen med misjonærene Anderås som de senere avløste mens Anderås var i Sverige.

Under tiden i Sverige ble Boyan og Lennart oppfordret til å ta opp arbeid i Lima. De ble rolige for at det var riktig for dem, så da Anderås var tilbake i Huancayo, begynte de sonderinger i Lima utpå nyåret 1969. Vel et halvt år etter at vi flyttet til Bagua i november 1968, startet de opp virksomhet i bydelen Magdalena del Mar i Lima.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

ANKOMST LIMA

Da vi våknet den 3 januar, 1967 lå Margrethe Bakke ankret opp på redden utenfor Limas havneby Callao. Vi fikk sitte på med en liten båt inn til havnen. Til vår store overraskelse stod de svenske misjonærene Anderås og Lindgrens på kaia. De hadde fått vite at M.S.Margrethe Bakke var ankommet før tiden, og her stod de og lurte på hvordan de skulle komme seg ut til skipet. De hadde møtt mannsterke opp; Boyan og Lennart Lindgren med sine to barn og Brita og Per Anderås med tre av sine fem barn.

Vi hadde en herlig ettermiddag sammen. Det var rart å møte vennene og vite at vi var ved reiens mål. De tok oss til en kafe der vi spiste og hygget oss før vi igjen måtte tilbake med den lille båten som tok oss ut til skipet. Enda en natt skulle vi tilbringe på Margrethe Bakke før vi kunne gå av borde. Det ble i alt fem uker på skipet, et trygt hjem over havet gjennom STORM OG STILLE.

HAVNEBYEN CALLAO

Tidlig på morgenen onsdag 4.januar 1967 la skipet til kai. Vi hadde pakket ferdig og var klare til å gå av borde så fort leideren var ute.

Vi skriver i brev hjem: “Da vi kom ned leideren fra båten, stod Lennart Lindgren på brygga og tok i mot oss. Litt senere kom også Per Anderås med et par av de største barna. Alle hjalp oss med bagasjen som gikk greit gjennom tollen. Da alt var pakket inn i bilene, kjørte vi til det stedet vi skulle bo i Lima mens alle dokumenter for oppholdstillatelse og lignende ble ordnet med. Vi bodde sammen med familien Lindgren i en 2-roms leilighet som metodistene eier. Familien Anderås er på feire her og leier en leilighet av den Skandinaviske sjømannskirken.”

Per og Brita Anderås er pionermisjonærer for svenske pinsevenners arbeid i Peru. De hadde startet opp arbeidet i byen Tarma etter en periode på fem år i Chile. Deres virkefelt er nå i Huancayo, distrikts hovedstad i fylket Junin, der også Tarma ligger. Det tar nærmere tre timer å kjøre med bil til Huancayo fra Tarma på grunn av at veien er smal og svingete. Begge byene ligger i tretusen meters høyde oppe på Andesfjellenes høyplatå. Lennart og Boyan Lindgren hadde overtatt arbeidet i Tarma etter Anderås. De skulle nå reise hjem for et års tid etter en periode på fem år. Avtalen var at vi skulle ha ansvaret for virksomheten mens de var i Sverige.

LIMA

Etter et par dager i Lima fikk vi ut vår øvrige bagasje av tollen, tollfrihet var ordnet i god tid i forveien. Om dette skriver vi i brev hjem: “Onsdag, torsdag og fredag løp vi sammen med Per Anderås på alle slags kontorer for å få ordnet med dokumentene for å få oppholdstillatelse. Vi ante ikke at det var så masse papirer som skulle til, – og så mye penger som måtte ut! Det løper opp i flere hundre kroner, men vi får det igjen fra Salem! Mens vi holdt på med dette, var Lennart på tollen og ordnet med alle kassene våre. Det gikk fint fordi alle tollfrihetspapirene var ordnet på forhånd. De fleste kassene ble likevel åpnet for kontroll.”

Fredag var Lennart og jeg i Callao og fikk alt på bil til stasjonen. Der skulle jernbanen til Huancayo ta seg av det helt fram til vår dør. Jernbanen går ikke gjennom Tarma på sin vei til Huancayo. Det gjorde oss litt usikre, men Lennart forsikret om at det ville gå bra. Noe det også gjorde. Alt kom vel fra til Tarma til fastsatt tid! Nå trodde vi alt var ferdig til å kjøre til Tarma der menigheten forberedte velkomst for oss den helgen. Men slik var det ikke!

Vi skriver videre i brevet:” Da vi fredag leverte papirene fra en obligatorisk legeundersøkelse på immigrasjonskontoret, fikk vi beskjed om å komme igjen neste uke for å ta fingeravtrykk og noen fotografier med et nummer over hodet. Vel, da var det bare å belage seg på et kort besøk i Tarma med tilbaketur til Lima påfølgende uke.” Sammen med familien Lindgren i deres bil, kjørte vi tur/retur de 25 milene til Tarma i løpet av helgen. Den reisen var opplevelsesrik på mange måter, men det skriver vi mer om senere.

……Et gammelt postkort som vi sendte hjem, viser presidentpalasset i LIMA

Lima ligger på en ørkenslette mellem havet og Andesfjellene. Da vi kom til Lima bodde det noe over en milion innbyggere her. Rundt byen var det en mengde landsbyer som klynget seg til fjellsidene. Folk bodde i skur av papp, eller hva de kunne finne. Få hadde vann og avløp eller elektrisitet. Noen steder så vi at de hadde begynt å mure opp en vegg av murstein eller av soltørkede blokker laget av leire og halm. Disse landsbyene som ligger i Lima kommune, stod i sterk kontrast til vakre bydeler med fine hus i store hager med palmer og tropiske vekster. Det var også bydeler med enkle små murhus som stod tett i tett ut mot gaten. De fleste hadde en liten gårdsplass på innsiden. I sentrum var det vakre, gamle bygninger fra kolonitiden, foruten en del høye, nyere bygninger.

Vel tilbake i Lima etter besøket med velkomst i menigheten i Tarma, besøkte vi den Skandinaviske sjømannskirken og fikk også tid til en dag på en av badestrendene sør for Lima. Det er høysommer i januar, men likevel ikke plagsomt varmt. Ganske så passe vil jeg si! Vannet er overraskende kaldt, pga. den kalde Humboldtstrømmen som kommer opp fra Antarktis langs Chiles og Perus kyst. Det fører også til at klimaet her i Lima er forholdsvis kjølig, særlig om vinteren, tatt i betraktning av at byen ligger på ca.12 grader sørlig bredde.

De fleste av dagene fortsatte vi runden til de ulike kontorene for å få alt klart for oppholdstillatelsen. Det ble en del venting både på kontorene og hjemme. Derfor ble det mulig å ta en dag på stranden og prøve Stillehavets bølger. Her er det ingen skjærgård eller fjorder som tar av for bølgene. Vi måtte passe oss for å komme for langt ut. Det kan være sterke utgående strømmer lengre ut fra land.

På sjømannskirken ble vi kjent med den svenske presten og hans kone. Veldig hyggelige folk. Vi fikk også god kontakt med den norske assistenten og husmor. Det ble mange besøk her gjennom årene. Ikke minst mens vi bodde i Tarma. Året etter var jeg til og med vikarierende sjømannsprest i tre uker. Da fikk jeg blant annet ansvar for begravelsen av den danske konsulen med mange prominente gjester. Dette var ganske utenkelig da vi var innom kirken i denne første tiden i Peru! Etter noen dager var alle dokumentene klare, og vi kunne lettet og glade reise tilbake til Tarma med alle papirene i orden for perioden som lå foran.

…………..Dette bildet viser en del av Limas kystlinje. Her er det mye sand!

Før vi avslutter denne delen av vår fortelling, vil vi skrive litt fra neste tur til Lima. Det ble forresten en reise dit før den jeg kaller den neste. Det viste seg at det var enda noe mer som skulle ordnes i forbindelse med våre dokumenter. Dessuten måtte Lindgrens kjøpe flybilletter hjem og klargjøre noen utreisepapirer. De hadde tidligere bestilt reise hjem på en svensk båt, men så kom det beskjed om at det likevel ikke var plass til dem på båten. De var i alle fall glade for flybillettene og hjemreise i sikte etter 5 år i Peru. Det steg mange takkebønner opp til Herren da alt dette var ordnet.

Den 10.mars var datoen for familien Lindgrens flyreise til Sverige. I Tarma hadde vi bodd sammen med dem i to måneder og fått mye hjelp og veiledning. Det var det stort behov av i denne første tiden. Ikke fritt for at vi gruet oss til dagen vi skulle bli “alene” i Tarma! Dagene var fulle av gjøremål og nye ting å lære, ikke minst spansken. Så før vi visste ordet av det, var det tid for turen til Lima for å ta avskjed med Lindgrens på flyplassen der.

Både denne gangen og sist vi var i Lima, bodde vi på et sted som heter Huampani. Det ligger ca. en halv times kjøring fra byen på veien til Tarma, på rundt 700 m.o.h. Der er det sol og fint klima året rundt. Nede ved kysten er det ofte en tåkedis store deler av vinterhalvåret, men her oppe er man over den tåken. Det ligger en fin, liten by ved siden av Huampani på den andre siden av elva Rimac som renner ut i Lima. De fineste husene er feriehus til rike folk i Lima.

Det er den peruanske staten som har bygd dette fine ferieanlegget med vakre parker, svømmebasseng og moteller. Det er ganske rimelig å bo der, og deilig med grønne områder rundt. Mens Lennart og jeg sprang rundt på kontorer i Lima, koste Boyan og Gro seg sammen med barna på Huampani. Maino og guttene til Lindgrens storkoste seg i bassenget og ellers i lek i parken. I Lima hadde vi bodd trangt i en liten leilighet vi delte med Lindgrens, og ingen steder for barna å leke ute. Det er vanlig å treffe misjonærfamilier som er på ferie her på Huanpani. For oss som bor i Tarma hvor det er ganske kjølig, er det skjønt å komme ned til varmen noen dager i dette grønne området ved elven.

…….Maino sammen med Samuel og David Lindgren utenfor flyplassen i Lima

Om dette skriver vi slik hjem: “Men de få dagene her tok fort slutt. Tiden er kommet for hjemreise for våre venner Boyan og Lennart, og vi må reise tilbake til arbeidet i Tarma. Etter en bønnestund sammen fikk vi nytt mot til å ta fatt på oppgavene som ventet. Guds Ord har mange løfter om styrke i svakhet og om hans nærvær i alle slags dager. Vi er takknemlige for at misjonærene Anderås vil støtte oss og arbeidet i Tarma. Men de bor tross alt flere mil unna i byen Huancayo.”

Brita Anderås var også i Lima da Lindgrens reiste hjem i mars-67. Her holder Brita og jeg et godt tak i hver av guttene til Lindgren på vei inn til flyplassen.

Da vi stod på flyplassen, gikk tankene hjem til Norge. Vi sendte mange hilsener med Lindgrens. Lennart skulle til Norge på Sør-Amerika konferansen litt lenger ut på våren. Han ville da treffe mange av våre venner og familie og gi dem direkte hilsninger fra oss. Maino hadde hatt gode lekekamerater i David og Samuel så hun ville nok savne dem. Men hun ville snart få nye venner i Tarma. Det var også vår trøst mens vi vinket farvel til flyet som forsvant ut på rullebanen. Den gangen kunne vi stå på en stor balkong ute og se passasjerene gå om bord i flyet. For oss var det bare å ta fatt på hjemveien som gikk opp Andesfjellene til Tarma, “Andenes Perle”. Nye utfordringer ventet oss. Men vi hvilte i løftet: “Se, jeg er med dere alle dager…”

……………………………………PERU’S FLAGG MED SKJOLD……………………………….

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

AVREISE FRA OSLO

Kvelden den 28.november 1966 står vi på perrongen på Østbanestasjonen. Nattoget som skal ta
oss til Gøteborg står klar til avgang om noen minutter. Vi er langt fra alene
på perrongen. Rundt oss står familie og venner, – og hele Salems mannskor! Våre
foreldre og søsken står nærmest. Det blir en tårevåt avskjed! Når møtes vi
igjen tro?

Det er langt til Sør-Amerika og Peru i 1966. Når toget tøffer ut fra stasjonen, vinker vi til alle som står igjen. Sangen som mannskoret sang før vi gikk om bord itoget, lyder i ørene våre: “Han skal bevare deg, han skal bevaredeg.” Den dag i dag kan vi gjenkalle i erindringen scenen på perrongen og sangen som lød utover stasjonsområdet.

Der i togkupeen går tankene tilbake til de mange avskjedene som har vært før denne siste. Først på Rjukan, med kolleger og elever på skolen, venner i menigheten der og selvfølgelig familie og naboer. Gro var lærer på skolen på Rjukan mensJohn besøkte menigheter for misjonsmøter og innsamling til utreisen, slik det var vanlig på den tiden.

Sommeren før utreisen til Peru besøkte vi Gros mormor i Halden for å ta farvel. Det ble siste gang vi så henne. Hun gikk hjem til Jesus før vi kom hjem etter første periode sommeren -71. På bildet er det fire generasjoner. Maino er sammen med mor, mormor og oldemor.

Deretter gikk ferden til Oslo der vi tok farvel med venner i Salem og familien.Peru-misjonen, bestående av våre foreldre og gode venner fra menigheten holdt en fantastisk fin og gripende avskjedsfest for oss. Det var ekstra hyggelig for oss at forstander i Salem, Fredrik Eriksen og misjonskasserer Ivar Dahl var med. Vi fikk mange fine hilsener og bibelord med på veien. Ivar Dahl leste Salme 121:” Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.” Salme 121 ble en sang som John sang mye på spansk etter at han lærte den på en latinamerikansk melodi i Tarma.

Siste søndagen før avreisen til Peru var det avskjed i Salem i fullsatt kirke. Det var samtidig velkomst for misjonær Ruth Jansson som kom hjem fra Kongo sammen med en nasjonal pastor. Det var en gripende stund da denne kongolesiske pastoren og forstander Eriksen sammen med andre, ba for oss i slutten av møtet.
Nå var det ingen vei tilbake. Loddet er kastet. Framtiden er lagt i Guds
hender. Egentlig det beste sted å legge den for oss alle!

Toget setter seg i bevegelse og tøffer ut av stasjonen. Vi vinker til det ikke er mer å se enn den mørke novemberkvelden på utsiden av vinduet. Det er tøft å skilles på ubestemt tid. Men samtidig ligger det ukjente der framme, og tankene går til oppgavene som venter. Vi samtaler stille, men trøttheten siger på. Maino på 1 1/2 år har sovnet i armene våre. Vi ordner oss i sovekupeen, og snart tar søvnen oss også.

Uten at vi merker noe, blir vår vogn satt på et sidespor på stasjonen i Gøteborg, mens toger ruller videre til København. Når morgenen gryr, blir vi vekket av en konduktør. ” Vi er framme, og alle passasjerer må gå av toget.”
Morgenstellet går raskt den dagen. Fullastet med bagasje og med Maino i vogna skynder vi oss av toget. Det blir taxi ned til havneområdet og skipet som blir vårt “hjem” de neste ukene.

Fra Gøteborg skal lastebåten “M/S Margrethe Bakke” ta oss resten av
“veien” til Peru. Da begynner for alvor den lange reisen mot vårt
mål.