Kapittel 94 står på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”, mens kp.96 vil bli å finne på kategorien “Menighetsarbeid i Piura fylket – menigheten i Chulucanas”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Container fra Erikshjälpen til Saramiriza. – Transporten til Chiclayo og Piura.
Containeren som ble pakket med hospitalutstyr og en del annet, ble sendt fra Erikshjälpen i Holsbybrunn etter vårt besøk i Sverige sommeren 1994. Den kom fram til Limas havn, Callao i november samme år. Vi var da tilbake i Saramiriza og travelt opptatt med arbeidet der. Men det var ingen vei utenom! Jeg måtte reise til Lima for å ta containeren ut av tollen, og frakte innholdet den lange veien til Saramiriza. Vel fremme i Lima fikk jeg hjelp av misjonær Lennart Lindgren og velvillige tollagenter til å få containeren ut fra havneområdet. Den ble kjørt til tomta der menigheten i Magdalena, Lima holdt på å bygge en stor skole. Hit kom to tollere og gikk igjennom innholdet i containeren. Jeg skrev i dagboken at «de var snille og raske». De godkjente alt uten at vi behøvde å betale toll. Da var det søkt om tollfrihet på forhånd gjennom AIPA.
Nå måtte jeg sortere lasten som skulle til Piura, til Chulucanas i samme fylke og til Saramiriza. Containeren ble til stor nytte på tomta der skolebygget skulle reises, så den ble igjen der. Alt ble lastet på en stor lastebil som kjørte det til Chiclayo. Jeg hadde på forhånd vært i kontakt med Bibelskolen til «Asamblea de Dios» og fått tillatelse til å lagre lasten som skulle til Saramiriza på bibelskolens område. Derfra kjørte vi videre med den del av lasten som skulle til Piura og Chulucanas 250 km lengre nord. Noen private ting, foruten utstyr som skulle doneres til et sykehus i Piuraområdet ble lastet av i huset vi leide i Piura, mens resten ble kjørt til kirken «Casa de Oración» i Chulucanas.

Transporten videre fra Chiclayo til Saramiriza.

Tilbake på bibelskolen i Chiclayo traff jeg Chris Burgdorf fra Evansville, USA som vi besøkte på veien til Peru noen måneder tidligere. Maino bodde hos familien hans på gården deres i Indiana første halvår 1984, før hun begynte på “Christ for the Nations” i Dallas. Chris hadde tidligere vært på Tigre Playa og flere ganger hjulpet oss med forskjellig praktisk arbeid der. Jeg ble dessuten kjent med et ungt par som arbeidet på bibelskolen, Edgar og Rosa Bardales. De ble senere til stor hjelp i menigheten i Saramiriza, og Rosa også på Helsesenteret. Etter et par dager ordnet det seg med leie av en lastebil til neste etappe av transporten som gikk fra Chiclayo med kurs for Saramiriza. Vi kjørte over passet på 2400 meter til Bagua og videre til Imaza, en liten landsby ved Marañon. Det tok 36 timer på dårlig vei. Særlig fra Bagua og innover jungelen var veien elendig. Fra Imaza til Saramiriza var veien stengt fordi noen av broene var blitt tatt av flom de siste par årene, også den største over elven Nieva. Derfor måtte vi frakte lasten i båt nedover Marañon fra Imaza. Heldigvis hadde elva ganske lav vannføring og gav håp om passering av strykene ved Pongo de Manseriche uten å måtte vente på lavere vannstand. Jeg fikk leid en stor trebåt, med en kraftig påhengsmotor.

Det store bildet viser omlastingen fra lastebil til båt i Imaza. De to små bildene viser containeren på skoletomta i Lima og lasten som losses fra båten i Saramiriza.

Problemet var lastingen av de tyngste kassene om bord i båten fra elvebredden. Tannlegestolen veide over 300 kg og lysmotoren nesten like mye. Det var ikke mye folk nede ved Marañon som eventuelt kunne hjelpe til. Da oppdaget jeg en stor hjullaster i nærheten som tok opp grus og sand fra elva. Sjåføren av hjullasteren var villig til å hjelpe oss. Vi kom raskt til enighet om prisen. Kassene kom vel om bord i båten, og ikke lenge etter kjørte vi nedover elva med den leide båten. Det tok sju timer til landsbyen Santa Maria de Nieva der vi overnattet. I den landsbyen hadde vi hele familien tilbrakt noen netter mens vi ventet på lavere vann da vi 25 år tidligere flyttet fra Bagua for å arbeide i jungelområdene øst for strykene som jeg nå skulle forsere.

Neste dag startet vi tidlig og stoppet for kontroll ved militærleiren der elven Santiago renner ut i Marañon. Derifra kjørte vi gjennom strykene Pongo de Manseriche uten uhell, og kom ut i stillere farvann på den flate jungelen østover fra Borja. Noen få timer senere var vi fremme i Saramiriza. Da gjensto det å få de fire tonn med last opp av båten, men her var det mange hjelpende hender. Lossingen og transporten inn veien til Helsesenteret gikk greit, om det enn var tungt arbeid. Det var en stor lettelse å komme hjem igjen etter en lang og begivenhetsrik reise.

CLAS – Den lokale helsekomiteen i Saramiriza:
I oktober 1994 ble det første møtet holdt mellom oss som representerte Helsesenteret og representanter for landsbyen med det mål å danne en lokal helsekomite i Saramiriza. Det er Helsemyndighetene i Peru som ønsket at hvert sted som har et helsesenter eller et hospital skulle opprette en helsekomite som tar del i beslutninger og tilsettinger av personell til det lokale helsearbeidet. På det møtet ble det valgt medlemmer til komiteen. Gro ble enstemmig valgt til komiteens leder. I løpet av første halvår av 1995, var det mye arbeid med å få registrert komiteen hos helse- og skattemyndighetene i Iquitos. Der måtte Gro og kassereren for helsekomiteen til diverse kontorer og bank for offentlig registrering av komiteen og for å opprette en bankkonto. CLAS Saramiriza ble offisielt godkjent våren 1995, og fra 1.juni kanaliserte helsedepartementet midler til en stor del av lønns- og driftsutgiftene gjennom komiteen.

På de to små bildene er fra dannelsen av CLAS på Helsesenteret og det store viser borgertoget i Saramiriza på nasjonaldagen.

Dette førte til et stort framsteg i forhold til helsemyndighetenes oppfyllelse av sin del av kontrakten med Norad/PYM. I følge den skulle de overta det fulle økonomiske og administrative ansvar for driften av Helsesenteret fra 1.januar 1997. Ved utgangen av 1995 var 18 personer ansatt på senteret, de fleste av dem var lokale helsearbeidere. Disse hadde fått stipend gjennom prosjektet til helsearbeiderkurs ved helsesenteret i San Lorenzo, og noen fikk dessuten støtte til 1-årig utdannelse ved universitetet i Iquitos. Flere av dem var ungdommer i menigheten i Saramiriza. Men det var også ansatt to leger, jordmor, laborant og sykepleier fra Iquitos.

Evalueringsteam fra Bistandsnemnda/PYM til Helsesenteret.
Helsesenterets hovedmål var naturlig nok å forebygge og behandle sykdommer. Helt fra innvielsen i august 1990 ble det arbeidet mot dette målet i samarbeid med Perus helsedepartement avdeling Loreto og ifølge deres helseplaner. Den 26. april 1995 hadde helsesenteret besøk av en evalueringskomite med to medlemmer fra Norge og et fra helsedepartementet i Peru, en sjefslege fra hospitalet i Iquitos. Fra PYM kom prosjektansvarlig Helge Bjørklund og fra Norad/Bistandsnemnda Liv Melland, sykepleier og misjonær i mange år for Misjonssambandet i Sør-Amerika. Misjonsinteresserte Steinar Eikeri var med som uformell og frivillig medlem av teamet.

Det var et veldig hyggelig og nyttig besøk. Foruten fysisk gjennomgang av Helsesenteret og møter med personalet og CLAS, gikk de gjennom rutiner som rapportering og regnskap. De gjorde også et besøk med helsesenterets speedbåt til helseposten i Borja for å få et inntrykk av arbeidet ved de mange helsepostene som sogner under helsesenteret i Saramiriza. Teamet fra Norge kom med hilsener på møtene i kirken søndagen. Dagen etter, den 1.mai reiste Gro med evalueringsteamet til Iquitos der de var et par dager i møter med representanter fra helsemyndighetene i Loreto fylket. Evalueringen ble av stor betydning for oppfølgingen og oppfyllelsen av kontrakten med det Peruanske Helsedepartementet vedrørende driftsplanen og det økonomiske ansvarsforholdet ifølge kontrakten.

Evalueringsteamet på besøk i Saramiriza. Frokost for teamet fra Norge som bodde hos oss. Personalet og teamet utenfor Helsesenteret og ved avreise.


Da teamet fra Norge reiste fra Iquitos, satte Gro kursen til Piura for ta seg av en del oppgaver som ventet der. Hun skriver at hun etter noen dager i Piura, fikk kjøre med Petroperu bussen til Bagua og overnatte på oljeselskapets pumpestasjon der. Dagen etter bar det inn til Saramiriza med deres helikopter. Da kom hun i tide til et planlagt møte i CLAS og til kurs og møter på Helsesenteret. Det ble også tid til de siste forberedelsene til undervisningen hun skulle ha på Bibelseminaret de følgende par ukene. Jeg hadde hatt undervisning tidligere, og reiste i slutten av mai til Iquitos der jeg blant annet så til Doulos som hadde vært til reparasjon. Salget av Doulos tok sin tid, men nå var et par interesserte som ønsket å se på båten.

Forandringer i personalet på helsesenteret – nytt utbrudd av rabies.
Dr. Miguel Cervantes som hadde vært den eneste legen på Helsesenteret siden februar 1991,sluttet sin tjeneste i juni 1995. Han gikk inn i en stilling på hospitalet i Iquitos. Nelly, Miguels kone som var jordmor, kom samtidig med dr. Miguel til Saramiriza. Hun jobbet på helsesenteret i Saramiriza fram til september. Helsemyndighetene i Iquitos ansatte dr. Milciades Reategui som lege ved Helsesenteret. Han kom fra Iquitos sammen med sin kone Deborah og deres lille datter med Jaars fly via Yarina den 20.juni, men da hadde han først vært alene i Saramiriza noen uker den våren. Kontakten med Wycliffe og Jaars i Yarina hadde vi fortsatt stor nytte og glede av selv etter at vi personlig fikk reise uten vederlag med Petroperu ut av jungelen og ofte også inn fra Piura til Saramiriza via Bagua. I september begynte Rosa Bardales i halv stilling som administrasjonsmedarbeider på Helsesenteret.

Fra Helsesenteret september 1995. Dr. Milciades med ung pasient. Rosa på plass på administrasjonskontoret og tannlegestolen i bruk.

I oktober kom det en melding over radio fra en av helsepostene i en indianerlandsby blant awajun indianerne ved bielven Yurapaga. Det var flere som døde under mystiske omstendigheter i landsbyen ca. åtte timers gange gjennom jungelen fra oss. Dette lignet på et utbrudd av rabies våren 1992 i det samme området. Petroperu stilte også denne gangen et mindre helikopter til rådighet. Både helsesenteret og oljeselskapets lege fløy inn til landsbyen. De brakte en syk gutt med tilbake. Han døde kort tid etter. Nå startet et stort apparat. Det kom blant annet fire spesialister fra Lima. De hadde med seg vaksiner og materiell for å ta blodprøver og gjøre undersøkelser. Ti helsearbeidere fra helsesentrene i Saramiriza og San Lorenzo ble satt inn i en massiv vaksinasjon mot rabies. Som i 1992, mente de at smittekilden var bitt fra blodsugende flaggermus. Få brukte myggnett, men tullet seg bare inn i et tøystykke i sine åpne hus.

Vi fikk midler til innkjøp av myggnett til befolkningen i dette området dels gjennom prosjektet for Helsesenteret og dels fra PYMs Barnefond. Vår gode hjelper i Iquitos, pastor Roger Nilsson kjøpte store ruller stoff til myggnett og sendte det til oss med rutebåten. I Saramiriza var noen av kvinnene i menigheten glade for å tjene litt på å sy myggnett i stor stil. Myggnettene ble etter hvert sendt inn til de aktuelle landsbyene. I løpet av 3-4 uker var epidemien under kontroll, men da var ni personer døde. En familie mistet sine tre barn.

Til venstre: Vår gode medhjelper, pastor Roger Nilsson og hans kone Carmen i huset deres i Iquitos. Medisiner til helsepostene blir utdelt etter et kurs på Helsesenteret.

Bygging av hus for pasienter i 1995 og personalbolig i 1996.
Mange som fikk behandling på helsesenteret, kom fra landsbyer i distriktet. De manglet ofte et sted å overnatte. Spesielt vanskelig var det for dem som skulle ha en langvarig behandling, som for tuberkulose (TBC). De kom ofte sammen med noen i familien. Det var et stort behov for et hus for disse pasientene. Vi søkte om støtte gjennom prosjektet og fikk positivt svar. Kommunen Manseriche gav en tomt i tilknytning til Helsesenteret til formålet og til et hus for personalet. Det ble bygd senere. Ryddingen av tomta startet den 4. mai 1995. I Iquitos kjøpte jeg trematerialer til reisverk, gulv og vegger, samt takplater og annet som trengtes til byggingen. En del av materialene ble hogd ut i området rundt Saramiriza og sagd til med motorsag. En lokal snekker var med i dette arbeidet.

Da TBC /pasient huset var ferdig i november 1995, ble det midlertidig tatt i bruk som bolig for sykepleiere og andre helsearbeidere. Da hadde PYM/Norad også bevilget midler til byggingen av en personalbolig for sykepleiere. Nå som helsemyndighetene i Iquitos ansatte mer profesjonelt personell, som ikke hadde tilknytning til Saramiriza, økte behovet for et slikt hus. Vi hadde ingen tegninger å gå etter for noen av disse byggene. De ble laget i samråd med den lokale snekkeren, Felix. Både dette huset og TBC huset ble bygd på pilarer av sement og jern med gulvet ca. to meter over bakken pga mulige oversvømmelser. Helsesenteret og legeboligen hadde utfylt grunnmur med harddstampet jord og stein. Personalhuset bestod av en liten leilighet, to hybler, felles kjøkken og toaletter Under huset bygde vi en stor vanntank for oppsamling av regnvann fra taket. En stor septiktank ble også støpt.

Innvielse av personalhuset ved siden av Helsesenteret og legeboligen. Et av bildene viser “TBC” huset på den andre siden av personalboligen. Dr. Ariel tar imot nøklene.

Byggingen av boligen for helsepersonell ble satt i gang i januar 1996 da materialene kom med båt den lange veien fra Iquitos. Sand og singel ble hentet fra elva, og sementen til all støpningen ble blandet for hånd. Det var ikke vanskelig å skaffe folk til dette arbeidet. Felix var en dyktig snekker og lagde blant annet alle dørene. Mureren Cordoba, som tidligere arbeidet for Petroperu, hadde hovedansvaret for støpning og for rørleggingen. Han gjorde en god jobb. Jeg installerte det elektriske lyset med strøm fra landsbyens lysaggregat. Den 18.juni 1996 fant den høytidelige innvielsen av personalboligen sted. Distriktets ordfører klippet båndet, og nøklene ble høytidelig overlevert til dr. Ariel, som da var sjef for Helsesenteret. Mye folk var til stede, og det var en enkel servering til de fremmøtte. Personalet flyttet nå inn i personalboligen, slik at TBC/pasient huset kunne benyttes til sitt opprinnelige formål.