Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 30, 31 og 34 står nederst av innleggene på kategorien “TIGRE PLAYA”, mens dette kapitlet, 33 står øverst og bør leses før kp.34. Kp.32 står nederst på kategorien “Indianerne inviterer oss”. Kapittel 35 finner du på “Mangfoldig misjonsarbeid”.

HJEMREISE OG OPPHOLD I NORGE

Avskjed på Tigre Playa
Fantastisk! Nå hadde det ordnet seg med avløsning før vår planlagte hjemreise våren 1971. Edith Aateigen, utsendt av Filadelfia, Kristiansand kom før jul i 1970. Tidligere på høsten fikk vi bekreftelse fra den svenske misjonsarbeideren Christina Pålsson at hun ville komme i mars -71. Edith Aateigen falt godt inn i arbeidet på Tigre Playa. Hun kunne ikke mye spansk, men var ikke redd for å prøve seg med det hun kunne. Det
lærte hun mye av, samtidig som hun studerte lærebøker i spansk. Det var mye nytt å lære og venne seg til i overgangen fra Norge til livet i en
jungellandsby i Peru.

I løpet av de tre månedene vi var sammen på Tigre Playa, var Edith med oss på et par flodturer for å besøke landsbyer og nyfrelste i elvene Morona og Potro. Det ble også turer til nabolandsbyer og lengre oppover Marañon elven. Det var nødvendig at hun ble kjent i området og
med gruppene av nyfrelste. Det var også en god del praktisk arbeid å venne seg til. Vi hadde noen få høner som skulle ha mat og litt tilsyn. Det var mest for å få egg som ellers var en mangelvare. Menyen for øvrig bestod av fisk fra elva og tørket kjøtt av villsvin, foruten hermetikk i ny og ne. Naboene kom i blant og ville selge fisk og kjøtt. Bananer og maniok var det som regel rikelig tilgang på. Av og til også forskjellig slags frukt, de fleste ukjente for oss.

Bildet er tatt på Tigre Playa etter en søndagsskole. John tar bildet fra båten og er på vei oppover til en nabo landsby. Som regel var det en sandbanke nedenfor en ganske høy kant foran huset, men her er det høyvann.

Nå nærmet tiden seg med raske skritt til vår reise. I mars 1971 var det nærmere 4 ½ år siden vi forlot Norge. Vi var slitne og kjente også på hjemlengsel. Det føltes av og til som vi kjempet mot tiden for å få ferdig alt som burde være i orden før vi reiste og overlot arbeidet til Edith og Christina. Vi nådde ikke i mål med alt vi gjerne ville. Jeg ser av brev hjem at vann i springen ble det ikke før vi kom tilbake høsten 1972. Men regnvann samlet fra taket i et par tønner, var likevel et stort framskritt i forhold til å bære det opp fra den grumsete Marañon elva.

Den 10.mars 1971 var vi ombord på rutebåten «Alfert»som skulle ta oss til Iquitos. De fleste hadde tatt avskjed med oss på møtet søndagen før, men mange kom likevel for å ta farvel med oss den dagen vi skulle reise. Dermed ble det ekstra travelt for å komme oss om bord. Det var ikke lett
å skilles fra nye, men kjære venner. Edith tok avskjeden bra. Hun ventet snart sin nye misjonærkollega og så fram til det. Om to uker ville rutebåten komme oppover igjen med Christina som en av passasjerene.

Vi tar farvel før vi går om bord i Alfert som skal ta oss til Iquitos.

Reisen begynner
Jeg skriver om bord i båten i brev hjem: «Edith ble litt kjent med Christina i Lima før hun sammen med John reiste videre til Iquitos og Tigre Playa. Christina har arbeidet et års tid i Tarma, og hun snakker bra spansk. Vi fikk kontakt med henne i høst gjennom misjonærene Lindgren. Hun var villig til å være noen måneder på Tigre Playa
sammen med Edit til Liv Haug kommer til Peru til sommeren.”

Brevet fortsetter: «Vi skal møte henne i Iquitos for å hjelpe henne til rette der. Det er et kaos ved båthavnen i Iquitos der de forskjellige elvebåtene legger til. John vil vise henne steder ved havneområdet, steder vi handler og introdusere henne for eieren av «Alfert». Hun blir med båten når den går oppover igjen om en ukes tid. Vi ser det som et under at det la seg til rette for en medhjelper til Edith. For vår del er vi mer enn klare for hjemreise nå. Det er rart å sitte her i denne primitive rutebåten og vite at det er første del av reisen til Norge. Jeg kjenner det kribler litt ved tanken på at vi snart skal se alle våre kjære igjen.»

Møte med venner på veien hjem og gjensyn i Norge

Hjemreisen gikk via USA og Canada der vi hadde venner som inviterte oss og delvis sponset reisen. De ville høre om misjonsarbeidetblant indianere og mestiser i Perus jungel. Vi reiste på billigste måte og kjørte med buss tvers over hele USA, men med stopp hos venner underveis. Påsken feiret vi i Victoria på Washington Island i Canada. I Chicago var den norske presten i en misjonskirke vår fantastiske vert og guide. Den Norske Sjømannskirken var vårt tilholdssted i New York. Assistenten der var en god venn fra årene han arbeidet i Sjømannskirken i Lima. Han var kjentmann i byen og guidet oss rundt de dagene vi var i New York før vi fortsatte ferden til hjem til Norge. Der var våren i anmarsj da vi landet på Fornebu. Stor var gleden over gjensyn, både for oss som hadde vært borte og de som ventet hjemme!

I Victoria, Canada bodde vi hos våre venner Giggi og Håkon Reigem

På hjemmeopphold.
Det ble et drøyt år i Norge fra april 1971 til juliåret etter. Vi bodde på «Mamre», misjonærboligene som Pinsemisjonen eide nær Østensjøvannet i Oslo. Det passet fint for oss som både hadde
utsendermenigheten Salem og foreldrene våre i Oslo. Maino begynte i 1.klasse i august mens Lewi var hjemme med vår nabo tvers over gangen som dagmamma. Det var en tøff overgang for barna, ikke minst for Lewi som var vant til å ha meg i nærheten selv om jeg var opptatt med mange arbeidsoppgaver. Nå var han på et fremmed sted med fremmede mennesker mens vi andre var på skole og arbeid. Jeg hadde et års lærervikariat ikke så langt unna og kom for det meste tidlig hjem.

Vi hadde en fin tid i Norge. Uvant med snø og kulde for Maino og Lewi.

John arbeidet noen måneder på Aker Sykehus da vi kom hjem. Men den største delen av tiden reiste han og hadde misjonsmøter i menigheter. Han besøkte også noen skoler og viste bilder og saker fra jungelen i Peru. Noen uker var han i Nord-Norge der han besøkte Eva og Rudolf Wilhelm i Kirkenes. Etter en treårs periode i Honduras, ville de nå fortsette misjonsarbeidet i Peru. Sammen med Rudolf besøkte John mange menigheter i Finnmark og Nordland. Vi hadde hatt sporadisk brevkontakt med Eva og Rudolf det siste året vi var i Peru. Vi tok fatt på reisen tilbake til en ny periode i jungelen,oppmuntret og glade over at familien Wilhelm med deres fire barn ville komme etter i løpet av høsten.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 3O og 31 – nedenfor dette kapitlet og kp.33 – ovenfor dette kapitlet, står på kategorien “TIGRE PLAYA”. De bør leses i rekkefølge med kp.30 og 31 først. Kp.32 står på “Indianerne inviterer oss” og er fra awajun i Potro i 1970. Kapittel 35 står nederst av på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”.

Tilbake i Peru etter oppholdet i Norge.
I august 1972 var vi tilbake i Peru. Vi var noen dager i Lima og i jungelbyene Pucallpa og Iquitos før vi var ferdige til å reise inn til Tigre Playa. Dokumenter skulle ordnes og varer av ulike slag måtte handles og sendes med rutebåten. Vi hadde fått samlet inn penger til en liten speedbåt av aluminium og en 40hp utenbordsmotor. I Iquitos fikk vi kjøpt begge deler. Både båten og motoren kom i bruk før vi hadde tenkt.

Det viste seg at «Alfert» hadde gått et par dager før vi kom til Iquitos. Derfor så vi etter en annen rutebåt som vi håpet kunne ta oss oppover Marañon. Det ble til at vi gikk om bord i en båt som skulle til Lagunas ved munningen av Huallaga elven. Derfra er det enda langt til Tigre Playa, men vi satset på å kjøre videre med speedbåten.  Fra Lagunas brukte vi drøye 6 timer i den, mens det hadde tatt 20 timer med «El Sembrador».

Speedbåten av aluminium og 40 hp utenbordsmotor

En ny periode på Tigre Playa. 

Det var mye «å henge fingrene i» da vi vel var tilbake på Tigre Playa. Edith Aateigen og Liv Haug som avløste oss, hadde bestemt seg for å ta opp arbeid i et annet område lengre sør i Peru, i Villa Perene/Pampasilva i jungelområdene øst for Tarma. De flyttet dit et par måneder før vi kom tilbake. En ung mann, en av de første som ble frelst på Tigre Playa, hadde fått ansvar for å ha oppsyn med huset og området som tilhørte misjonen. Vi var takknemlige over å finne alt i orden da vi kom tilbake.

Vi savnet “El Sembrador”. Den hadde vært god å ha på lengre reiser. Men på et eller annet tidspunkt etter vår hjemreise hadde en stor stokk kjørt seg inn i båten. Stokken hadde laget et stort hull i skroget som førte til at båten sank. Motoren var heldigvis oppbevart i lageret og unngikk dermed “forliset”.  Den flatbunnede kanoen vi hadde brukt til arbeidet med husbygget, var også på plass. Den og motoren ble til stor nytte til sitt bruk i tiden framover. Med den nye speedbåten kunne vi komme raskt til landsbyene langs Marañon med evangeliet.

Et bilde av “El Sembrador” etter at stokken lagde hull i skroget. 

Det var enda mye arbeid som gjenstod for å få huset vårt helt ferdig. Dessuten gikk det ikke lang tid før syke fra nær og fjern fant ut at misjonærene var tilbake. Sykearbeidet tok mye tid, men var givende, og vi ble kjent med mange gjennom dette arbeidet. Ganske snart var vi i gang med søndagsskole og møter igjen i den lille bambushytta.
 

Familien til blinde Adolfo var nærmeste nabo

De nærmeste landsbyene besøkte vi hele familien så ofte vi kunne. Men det ble for det meste John som reiste til stedene som lå så langt borte at det krevde en overnatting eller to. Barna brukte litt tid for å få spansken på plass igjen og takle overgangen fra familien og venner i Norge til livet i jungelen.  Maino begynte i 2. klasse og måtte starte skolearbeidet. Hun var flink til å arbeide på egen hånd, men litt hjelp og veiledning måtte hun selvsagt ha.

Velkomst for familien Eva og Rudolf Wilhelm

November nærmet seg, og vi så med glede og forventning fram til familien Rudolf og Eva Wilhelm med sine fire barn skulle komme til Tigre Playa. De var utsendt fra Filadelfia, Alta, og hadde tidligere arbeidet på en svensk misjonsstasjon i Honduras en periode. John besøkte dem da Rudolf etterpå var forstander i Kirkenes. Da reiste de sammen noen uker og besøkte menigheter i Nord-Norge. Nå var John i Iquitos for å møte dem og hjelpe dem til rette med innkjøp og lasting på riktig båt i virvaret av båter i havnen.   

Flyvåpnet hadde begynt ukentlige flyvninger fra Iquitos til San Lorenzo like før vi kom tilbake fra Norge. Det var den peruanske stat som sponset disse flyvningene med tomotors fly av typen Twin Otter sjøfly med plass til 18 -20 passasjerer. Flyvningene til ulike steder i jungelen fra Iquitos var operative i mange år, og hadde også rute til Saramiriza. Denne flyruta ble selvsagt en veldig stor hjelp for oss i årene framover. Nå kunne vi reise rimelig med fly til og fra Iquitos på et par timer, mens vi sendte varene vi kjøpte med rutebåten. Ikke så sjelden ble flyvningen utsatt til søndag eller en uke senere på grunn av været eller andre forhold. Men likevel innvarslet dette en ny tid.

Endelig opprant lørdagen i november 1972 da vi skulle ta imot familien Wilhelms og John som kom med flyet fra Iquitos til San Lorenzo. Vi kjørte med speedbåten nedover Marañon for å møte dem. Maino og Lewi gledet seg veldig til å treffe sine nye venner fra Norge. Flyet kom omtrent til planlagt tid, og vi kunne ta fatt på reisen tilbake til Tigre Playa. Det aller meste av deres bagasje ble sendt med rutebåten sammen med varene. På flyet får vi bare med oss ti kilo hver. Det ble stor fest og glede først for oss privat og  deretter  med vennene i kirken på søndag over denne etterlengtede forsterkningen i arbeidet i dette jungelområdet utfra landsbyen Tigre Playa.

Bilde av familien Wilhelm, tatt to-tre år etter at de kom til Tigre Playa.  Anita som ble født i Iquitos høsten 1974 er også med.

Felles bolig og hushold
Våre venner i Norge lurte på hvor den nye familien skulle bo. Og det var et relevant spørsmål. Vi hadde innbudt dem til å bo hos oss mens de bygget sitt eget hus. I ett år hadde vi prøvd livet i en liten bambushytte, og syntes ikke det var et alternativ for den nye familien. De hadde fire barn. Den eldste på alder med Maino og den yngste hadde enda ikke fylt et år.

Tilvenningen til livet i jungelen med ikke minst alle små insekter og mygg som stikker og biter med nesten uutholdelig kløe som resultat, er hard nok uten det «åpne» livet i en bambushytte. Det fikk også voksne og barn i Wilhelm familienoppleve, og de foretrakk beskyttelsen et murhus med myggnett i vinduene kunne gi. Selv om det på ingen måte hindret dem i å få «tusen» stikk og mye kløe! Etter en tid blir man nesten som vaksinert, og kløen avtar. Men ved besøk på andre steder er det ofte nye «arter» som immuniteten ikke virker mot.

Men godt var det i alle fall for oss alle å bo i hus selv om det ble litt trangt om plassen. Både Rudolf og Eva fant seg fort til rette i arbeidet på Tigre Playa. De fire barna i familien Wilhelm hang sammen med våre to og var i farten dagen lang. Maino var glad for en skolekamerat. Hun og Sonja gikk i samme klasse. De satt med skolearbeidet noen timer hver dag.

Noen ganger ble spisebordet brukt til skole og lekser.

Det ble mye reising på John og Rudolf for å besøke
landsbyer og nye grupper av troende. De hadde alltid med bibler, bibeldeler og medisiner. Det var både åndelige og legemlige behov. Palmehytta vår som ble brukt som kirke, ble revet for å gi plass til et nytt og større bygg. Den nye kirken ble også bygd av skogens materialer på samme måte som alle hytter og hus i landsbyene. Det kom stadig flere barn og voksne til møtene i kirken, og nye venner ble døpt og lagt til menigheten.

Byggingen av Rudolf og Evas hus tok sin tid da det var så mange andre gjøremål og nødvendige reiser. Men i juni 1973 kunne vi feire at alle veggene var ferdige og bygget under tak. I september reiste vi hele familien på en kombinert ferie- og arbeidsreise. John talte på møter og bibelkurs da vi besøkte Lima, Tarma, Huancayo og Pampasilva på denne reisen.

Familien Wilhelm flytter inn i sitt nybygde hus.

Da vi kom tilbake til Tigre Playa i oktober, var Wilhelm familiens hus såpass ferdig at de hadde flyttet inn der. Det gjenstod en god del arbeid, men det kom seg etter hvert. Møbler hadde de lite av i begynnelsen, men også det ordnet seg slik at de fikk det greit og koselig i sitt nye hjem i jungelen. Vi fikk mer plass i vårt hus, og det var utvilsomt deilig. Lewi flyttet tilbake til barneværelset der Wilhelms to jenter hadde sovet sammen med Maino. Rommet der Rudolf og Eva sov med sine to minste, ble gjort om til klasserom. Det var kjekt å få «skolen» ut av vårt soveværelse som også ble brukt til «kontor». Da ble det plutselig riktig så god plass i vårt rom.

Felles hus og husholdning hadde gått bra. Kanskje fordi vi så sjelden var hjemme eller innomhus samtidig? Det var reiser, arbeidutendørs, samtaler med både syke og friske som stadig banket på vår dør og
mange andre gjøremål. Barna var for det meste ute og lekte, så derfor gikk vi ikke i «bena på hverandre»! Vår takk går til vår Herre og Mester som hjalp oss alle på så mange måter også i den tiden.

Barna hadde det mye gøy når de lekte ute. Helt bakerst synes det nye hønsehuset.

Kapittel 29 står på “Jul i Yurimaguas”, mens kapitlene 30, 33 og 34 står på denne samme kategorien “TIGRE PLAYA”. Les kp. 30 først! Det står nedenfor dette kapitlet. Kapittel 32 står på “Indianerne inviterer oss”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

TIGRE PLAYA

Herrens beskyttelse og bønnesvar

Det lurte mange farer rundt oss i jungelen, men vi kjente oss likevel trygge. Vi opplevde ved flere tilfeller overnaturlig beskyttelse og hjelp i vanskelige eller farlige situasjoner. Det var en velsignelse å ha mange forbedere i menighet og familie i Norge i disse årene; ikke minst i denne  første tiden da alt var nytt og fremmed for oss. En natt våknet jeg opp av en lyd på kjøkkenet og trodde det var ubudne gjester som benyttet seg av nattemørket. En av naboenes hunder hadde vært innom før. Jeg sto opp, uten å tenne på lommelykten og listet meg gjennom stua og over broa til kjøkkenet. I det jeg var på vei inn dit, kjente jeg som en hånd mot brystet som stoppet meg. Jeg var rask til å slå på lommelykten, men det var
ingen der! Jeg senket lommelykten og der, rett foran de nakne tærne mine så jeg en stor hårete edderkopp ferdig til å bite. Jeg stampet i gulvet, og den forsvant ned i en sprekk. Noe annet var det ikke i kjøkkenet. Det var nok en rotte som var årsak til lyden jeg hadde hørt.

Tarantellens gift er vanligvis ikke dødelig for mennesker, men kan
danne stygge betennelser og store smerter. En tid etterpå fikk vi brev
hjemmefra der vi ble spurt om det hadde hendt noe spesielt den dagen (natt hos oss). Vedkommende som skrev hadde blitt ekstra minnet om å be for oss akkurat da, som om vi var i fare. Enda et tegn på at Herren har omsorg for oss.

Lewi sitter på broa til kjøkkenhytta. Han får besøk av en av våre frittgående høner. Hun hoppet av og til opp i senga hans og la egg.

Nød og sykdom banker på vår dør

Fra første stund på Tigre Playa begynte folk å komme til oss for å få hjelp for plager og sykdommer av forskjellig slag. Også fra nabolandsbyer langs Marañon kom det syke. Etter hvert gikk ryktet om «doktoren/ medisinmannen» på Tigre Playa oppover til indianerlandsbyer i bielva Potro og langt oppover i elvene Marañon og Morona. Jeg hadde gått et år på et av de første kurs i Norge for hjelpepleiere på Aker sykehus. Der lærte jeg i hvert fall litt om førstehjelp og om å pleie syke. Men utfordringene vi møtte nå, gikk langt utover det jeg hadde lært. Som nevnt hadde vi kjøpt inn en del medisiner og førstehjelpsutstyr da vi dro fra Yurimaguas. Vi hadde fått øynene opp for hvor stort behovet var på vår første misjonsreise med husbåten.

I løpet av de første årene på Tigre Playa utviklet dette arbeidet seg og førte til en strøm av mennesker som kom, noen lange veier fra, for å få hjelp ved skader og sykdommer. Vi fikk kjøpt nabotomten nedenfor oss der det stod en liten, fraflyttet bambushytte. Det ble overnattingssted for de syke og deres familie. Etter hvert bygget vi et par enkle, noe større hus av materialer fra jungelen der de syke og deres familie kunne ta inn og være den tid de trengte. De hadde selv med seg matvarer som bananer, maniok og ofte noe tørket kjøtt eller fisk og kokte det på et ildsted slik de var vant til hjemme. Samtidig kom de på møtene og hørte Guds Ord. Mange ønsket forbønn og ble bedt for både til frelse og helse.

Fra misjonærer i Iquitos fikk vi bøker med undervisning i sykdommer og behandling skrevet spesielt for misjonærer i tropene. Medisiner kjøpte vi fra engros firmaer i Iquitos. Vi fikk også noe medisiner, vitaminer og
utstyr fra Norge i spesielle forsendelser. I løpet av vår andre periode i Peru fikk vi stadig bedre kontakt med Wycliffe Bible Translators som hadde base i Pucallpa, 80 mil i luftlinje over jungelen fra oss. Det ble opprettet daglig radiokontakt med dem og også drivstoffdepot på Tigre Playa for småfly de brukte for å nå misjonærene i indianerlandsbyer spredt rundt i Perus jungel. Via radioen kunne vi få råd og hjelp av erfarne leger og sykepleiere på deres base. Deres håndbok for helsearbeidere i jungelen var også til stor nytte. Misjonær Eva Wilhelm tok over mye av helsearbeidet på Tigre Playa utover på 1970-tallet.

Syke kom ofte i kano fra andre steder. Denne mannen har skadet øyet.

Denne lille gutten hadde magen full av innvollsmark. Han døde følgende natt. De fleste kom heldigvis før det ble så ille og ble friske med medisiner og vitamin-/mineralkur.

«El Brujo» på Tigre Playa

Det viste seg at det bodde en «brujo» som var navnet som ble brukt på trolldoktoren/sjamanen, på Tigre Playa. Vi fikk vite at han var kjent og
fryktet for sine okkulte kunster, og at han var imot at vi bosatte oss på Tigre Playa. Han var kanskje redd for konkurranse. Etter en tid, kom noen av våre naboer til oss. I all fortrolighet fortalte de oss at «el brujo» truet med å drepe oss med sykdom, først barna våre og deretter oss voksne. Folk i landsbyen fryktet ham, og nå var de redde for hva som ville skje. Et par netter hørte vi ham gå rundt huset vårt. Han sa ut forbannelser mot oss og nynnet og sang på et for oss ukjent språk. Vi syntes selvfølgelig at dette var uhyggelig og bad Gud om hans beskyttelse. Da kom det et bibelord til oss; 1 Joh. 4: 4.:” Han som er i dere, er større enn han som er i verden”. Dette ordet gav oss den tryggheten vi trengte.

Ikke lenge etter dette hørte vi at hans datter ble bitt i armen av en giftig slange. Armen hovnet opp, og hun ble veldig syk. Faren prøvde med sine kunster å helbrede henne, men uten å lykkes. En dag mannen var bortreist, kom moren til oss med den syke datteren og bad om hjelp. Da det hadde utviklet seg en kraftig betennelse i armen, gav vi henne penicillin og annen behandling. Vi ba for henne etter samtykke fra moren. Hun ble fort bedre, selv om det tok litt tid før armen var helt god igjen. Da også en sønn til denne «brujo» ble syk, hørte vi at hans kone hadde sagt til ham:” Den forbannelsen som du uttalte over misjonærene, har kommet over oss”. Hun flyttet fra ham til en annen landsby der familien hennes bodde. Det gikk ikke lang tid før han også flyttet. Det var mange på Tigre Playa som var glad for at denne mannen ikke lenger bodde i landsbyen. Vi for vår del kjente dette som en befrielse. 

Rutebåten «Alfert»

En stor glede og hjelp for oss i hverdagen på Tigre Playa var rute- og lastebåten «Alfert» som nesten samtidig som vi kom til landsbyen, begynte sine faste turer hver 14 dag mellom Iquitos og Puerto America ved munningen av Morona elven. I slutten av februar 1970 fikk John ordnet med en postboks i Iquitos. Den fikk eieren av rutebåten nøkkel til. I alle de årene vi bodde på Tigre Playa sendte vi posten ned med ham, og tilbake hadde han med posten som hadde samlet seg i postboksen. Han fikk selvsagt en liten betaling for denne servicen som vi var veldig fornøyd med. Med båten fikk vi også sendt medisiner, matvarer og byggevarer fra Iquitos.

Rutebåter i Iquitos. Den blå til høyre er lik “Alfert”.

Regnvær og oversvømmelse

Den 11.mars skrev jeg i et brev hjem: «I dag kom rutebåten oppover med 50 sekker sement. Nå kan vi begynne å støpe grunnmuren til huset. Siden skal vi kjøpe teglstein til selve huset. Hvor fort vi kan bygge videre avhenger av at midler kommer inn i tillegg til det lille vi kan bruke til materialer av underholdet vårt». Det viste seg snart at byggingen
ikke bare var avhengig av penger, men også av været og elva. I april regnet det nesten hver dag. Det var som vannet fra himlen aldri
skulle ta slutt. Elva begynte å stige igjen. Denne gangen kom det enda litt høyere opp enn sist og fløt over sine bredder mens vi vasset i vann bare vi skulle ut av huset.

I brev hjem den 30.april skriver Gro: «Det meste av arbeid ute stopper opp av seg selv når det regner. Huset står der med en påbegynt grunnmur som er full av vann. Den store sandhaugen vi hadde tatt opp fra elva er borte. Elva har tatt den tilbake. Nå er det bare å vente til vannstanden går ned så vi kan ta opp ny sand fra stranden. Vær med å be om at vi snart kan fortsette byggingen og at midler kommer inn. Vi
håper å få reist et solid hus her om ikke så lenge da det går fort til våre
avløsere kommer og til vår hjemreise.”

Menighetsarbeid

Gro skriver videre: «Med det andre «huset», menigheten, som er det viktigste arbeidet, går det bedre. Vi kjenner at Herren styrker oss og velsigner arbeidet. Vi ser stadig nye komme og overgi sine liv til Jesus. Sist søndag hadde vi vår første dåp, og seks venner ble døpt. Et ektepar og fire ungdommer. De var av de første som kom med, og har vist stor interesse og åndelig vekst. Det var enda flere som ville bli døpt, men de skal først bli viet av borgermesteren i distriktet og få sine papirer på det. Da blir det blir dåp igjen om ikke lenge.»

I brev av 1.juni skriver jeg: «Det er fortsatt stor søkning til møtene. Vi hadde nylig dåp igjen der fire ble døpt. På vårt menighetsmøte i dag ble de hilst velkomne, det var en herlig stund. Menigheten på Tigre Playa teller nå 10 medlemmer, foruten oss. Det var fint å dele nattverden og kjenne Herren nærvær på en spesiell måte. Her er det ikke store forsamlinger, men for oss er det stort å se hvordan Herren arbeider også blant menneskene i landsbyene i jungelen. Både på Tigre Playa og i andre landsbyer lyder nå lovsang og bønn fra enkle bambushytter.»

Her er det dåp for 3. gang på Tigre Playa senere på høsten – et ektepar døpes. I alt er det 12 som er døpt, men to var bortreist. Taklegging på huset i bakgrunnen.

Husbygging.

Sement og teglstein fikk vi kjøpt i Iquitos, der det ble lastet ombord i rutebåten, som tok 5 døgn opp til oss, mot strømmen. Medstrøms er den i Iquitos på 3 døgn. Det var alltid et styr når båten kom med varer og materialer til oss. Men mange var villige til å ta et tak mot en rimelig betaling. Som regel måtte båten legge til 200 – 300 meter nedenfor der vi bodde på grunn av sandbanken utenfor huset vårt.

Båthavari med murstein

Ved et tilfelle hadde det kommet 2000 teglstein som lå i en haug på kanten av elva på lossestedet. Jeg fikk hjelp til å laste dem i den store kanoen vår med en liten utenbordsmotor. Derfra kjørte jeg steinene opp til byggeplassen. Vannet var for grunt til at rutebåten kunne legge til der, men med kanoen var det ingen problemer. Den gikk ikke dypt. Jeg hadde kjørt et par runder, og gikk hjem for å spise mens noen hjelpere lastet til en ny transport. Da jeg kom tilbake, syntes jeg at det var vel mye last og lite fribord. Lewi som var et par år, ville være med i båten. Men
jeg syntes det var for usikkert og sa nei til det. Jeg startet motoren og la
fra land i sakte fart. Plutselig kjente jeg at jeg ble våt på beina. Da så jeg
at vannet kom inn foran på kanoen. Forsiktig styrte jeg inn mot land igjen og ga full gass. Men båten sank under meg før jeg nådde helt inn til elvebredden. Det var bare å svømme inn til land. Barna stod forskrekket å så båten med steinene bli borte i vannet. Jeg var glad jeg ikke hadde tatt dem med i båten.

Vi fant kanoen på 2 – 3 meters dyp nær ved land. Den hadde gått som en torpedo rett i elvekanten. På båten satt påhengsmotoren kjedet fast med en gjennomgående bolt i en kjetting. Det var ganske sterk strøm på stedet, og vannet var så grumsete at jeg ikke så hånden for meg. Vi fikk satt ned en lang stokk ved siden av båten, slik at jeg kunne dra meg ned til motoren etter den. Med et verktøy i hver hånd, fikk jeg etter flere turer til overflaten for luft, skrudd av bolten. Dette gjorde jeg mens jeg hang etter knærne i stokken for ikke å bli dradd med av strømmen. Det
var en lettelse å få motoren på land der den ble demontert og tørket i solen. Heldigvis var ikke det elektriske anlegget ødelagt av vannet, så den startet igjen etter en del strev.

Neste dag var vi tre mann som dukket og tok opp det meste av mursteinene. Da båten var lettet for lasten, fløt den opp. Båten som var hogd ut av en kjempestor sedertre stamme, hadde heller ikke tatt skade. Både jeg og medhjelperne var slitne, men lettet da både last og båt med motor var reddet opp av elva. Jeg var nøye med at det ikke ble lastet for mye etter den hendelsen.

Maino og Lewi foran sandhaugen før byggestart. Hele familien en søndag morgen, og husbyggeren tar fri.  Søndagen er tid for søndagskole og møter. Bygget i bakgrunnen.

Det bygges videre

Da elva hadde trukket seg tilbake etter oversvømmelsen, var det godt å ta fatt på husbyggingen igjen. Sand hadde vi hentet fra elva Potro i slutten av mai, og etter hvert kom også sandbanken utenfor vår tomt til syne. Det var en glede å se at veggene på huset reise seg. Det var hardt arbeid i solsteken, og jeg var glad for hver rad vi fikk fullført. Da veggene var ferdige, ble grunnmuren fylt med sand  og jord slik at vi kunne støpe gulvet. I tro la jeg inn avløpsrør til kjøkken, bad og dusj.

Da gulvet ble støpt, var det en mengde folk i aktivitet. All sementen ble blandet for hånd. Det var ikke vanskelig å få tak i arbeidsfolk. Alle ville gjerne tjene noen «kroner». Ingen av dem hadde blandet sement før, så det trengtes en del opplæring. En solvarm dag la jeg et termometer på sandhaugen. Det gikk opp til 60 grader før det eksploderte! Ikke rart at vi svettet noe enormt. Jeg drakk for lite vann i varmen, noe som førte til plager med nyresten noen år senere.

Trematerialer fra jungelen ble hogd ut og takstolene ble satt opp. Det var en gledens dag da den siste bølgeblikkplata ble satt på plass og huset var under tak. Jeg bygde et innertak av takplater innkjøpt i Iquitos. Det gjorde at varmen fra bølgeblikken ikke kom direkte ned i rommet og holdt også insekter og rotter ute. I vinduene satte vi inn myggnetting av metall. Da vi kom tilbake fra Norge, fikk vi også laget lemmer av tre til vinduene som vendte ut mot elva. Derfra kom som oftest vinden og regnet.

Her legges taket med stokker fra skogen bak Tigre Playa.

Det var ikke lett å finne noen som kunne pusse vegger i dette området. Jeg så det umulig å gjøre det selv, dersom resultatet skulle bli brukbart. Da jeg fikk høre om en mann i en landsby i nærheten som hadde lært kunsten da han bodde i Iquitos, kontaktet jeg ham med en gang. Han var villig til å komme, og en pris for arbeidet ble avtalt. Det viste seg at han var flink, så både gulv og vegger innvendig ble pusset riktig fine, syntes vi. Vi hadde ikke penger til å pusse veggene utvendig. Det måtte bli en annen gang. Den gangen kom aldri! Ytterveggene på huset i Tigre Playa fikk aldri murpuss.

På baksiden av huset hadde jeg murt opp en vanntank på ca. tre kubikkmeter til regnvann fra takrennene. Men vi måtte vente litt på vannet. Vi flyttet inn før takrenner var innkjøpt. Innvendige tak og vegger ble også malt etter innflyttingen. Nå hastet det med å komme i hus! Den 2 november 1970 var en gledens og takknemlighetens dag. Da flyttet vi ut av bambushytta og inn i det nybygde huset. Det var utrolig deilig å være i et hus igjen! Et hus uten mygg, rotter, kakerlakker og andre kryp. Her kunne vi også sove uten moskitonett selv om en og annen mygg og kakerlakk snek seg inn fra tid til annen. Det var drøyt et år siden vi la ut fra Borja med flodbåten «El Sembrador» for å finne et bosted og utgangspunkt for arbeidet i jungelen, og det var ti måneder siden vi bosatte oss på Tigre Playa og flyttet inn i bambushytta.

Jeg måtte reise til Lima den 8.november for å møte misjonær Edith Aateigen fra Kristiansand. Hun og en svensk misjonær som arbeidet i Tarma skulle avløse oss når vi planla hjemreise i mars 1971. Svenske Christina hadde lovet å være til Liv Haugs planlagte utreise i juni det året. Mens John var borte, fortsatte to av ungdommene malerarbeidet innvendig. De hadde kort opplæringstid, men de var ganske flinke og gjorde en bra jobb.

Barna gledet seg også over det nye huset. Her er ikke takrennene på plass enda, men verandaen har fått gjerde for å hindre naboenes kuer å stå under taket der på nettene. 

Det betydde mye at Gro og barna sammen med Helena fra Yurimaguas, kunne bo i huset når jeg ble borte en lengre tid. Etter planen skulle jeg være tilbake sammen med Edit om 3 til 4 uker som var lenge nok. Men på grunn av store forsinkelser, bl.a. i tollen for Ediths bagasje kom vi ikke til Tigre Playa før 23.12, lille julaften.

Julaften ble det stor fest i det nye huset. I bambushytta feiret vi med barn og voksne 1.juledag. Barna gledet seg stort da de fremførte sitt julespill om Jesus som ble født i en stall. Alle koste seg med god mat og små gaver til barna da julen for første gang ble feiret i landsbyen.

Menigheten på Tigre Playa ønsker Edith velkommen Nyttårsdagen 1971.

Utenfor palmehytta som hadde vært vårt hjem det første året på Tigre Playa. Det hadde også tjent som kirke helt fra begynnelsen av. Dette bildet er tatt etter søndagskolen/møtet i mars 1971 like før vi reiste til Norge etter vår 1.periode. Misjonær Edith Aateigen står til høyre. Da vi flyttet inn i huset vi bygde i november 1970, ble det fortsatt brukt som kirke inntil den nye kirken ble tatt i bruk før jul i 1972 og innviet i februar 1973.

Kapittel 29 står på kategorien “Jul i Yurimaguas”, mens kapitlene 31, 33 og 34 står på denne kategorien “TIGRE PLAYA”. Kapittel 32 står nederst på kategorien “Indianerne inviterer oss”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Ankomst Tigre Playa

Spenningen var stor da vi nærmet oss Tigre Playa igjen etter reisen i Pastaza og oppholdet i Yurimaguas. Reisen ned elven Huallaga og
oppstrøms Marañon gikk uten vanskeligheter. Nå var det tredje dagen av denne reisen, datoen var 1.januar 1970. Glade og takknemlige tilbakela vi den siste strekningen oppover mot landsbyen som nå skulle bli vårt hjemsted og sentrum for arbeidet i området. De fleste av beboerne var enda på åkrene, men likevel var det mange som møtte oss da vi la til litt nedenfor vår nyervervede tomt og bambushytte.

“El Sembrador” fortøyd ved elvebredden på Tigre Playa. Maino og Lewi leker i vannkanten. Det var strengt forbudt å gå ned til vannet uten oss til stede!

Det viste seg at arbeidet med å legge nye tak på de to hyttene, ikke var gjort ferdig. Ganske skuffende for oss som hadde sett fram til å komme i hus etter tre måneder i en trang og vinglete båt. Heldigvis var kjøkkenhytta som stod på baksiden, ferdig med nytt fint palmebladtak. En slags bro med tak over forbandt den med hovedhytta foran med front mot elva. Hyttene bestod av bambusvegger og utbrettede palmestammer slik som de andre hyttene i landsbyene i jungelen. Alt var bundet sammen av lianer uten en spiker. Et par vegger var i halv høyde, og åpningene fungerte som vinduer. Det var ingen dør, men en slags hageport inn i huset fra trappa. Den hindret ikke folk å komme inn, men holdt naboens hunder ute.

Vi flyttet inn i kjøkkenhytta med bordet og noen pinnestoler vi hadde i båten. Madrassene med sengetøy la vi i en rad ut på gulvet over en
kraftig plast før myggnettene ble hengt opp. Vi var tross alt glade for å være i «hus» igjen. Disse “sengene ble ryddet vekk fra kjøkkengulvet hver morgen. Den første natten våknet vi av griser som lagde et veldig bråk
med grynting og skriking. Det var naboenes griser som hadde vendt seg til å sove på bakken under huset. Som de fleste hytter eller hus langs elvene i jungelen stod også våre hytter på påler med gulvet hevet en halv til en meter over bakken. Vi stod opp flere ganger i løpet av natten for å skremme dem bort. De løp av sted med høye grynt. Men så snart vi hadde lagt oss, kom de tilbake. Etter noen netter med lite søvn fant vi løsningen. En kveld like før leggetid kokte vi opp vann i en stor kaffekjele. Vi hadde ikke sovet lange stunden før vi våknet av grisenes grynting og hvin. John kom seg opp, hentet kjelen og helte det varme vannet ned gjennom sprekkene i palmegulvet. Det ble et veldig leven på grisene som la på sprang hjemover. Det var siste gang de la seg under hytta!

Aper av forskjellige slag var populære kjæledyr hos mange familier.

Men vi hadde også besøk av andre dyr. Ikke minst var skogsrottene nærgående. Vi hørte dem tusle rundt madrassene, men de vekket oss som regel ikke. Vi var takknemlige for myggnettene som beskyttet oss for myggen, men også for andre kryp og insekter, foruten rottene. All mat
måtte være i tønner, bokser og glass, og vi lærte forte å vaske vekk hver
eneste smule fra bord og benker. Maurene lukter den aller minste smule på lang avstand!

Maino og Lewi ved porten utenfor hytta vår. Elva gikk over sine bredder noen dager en måneds tid etter vår ankomst. Vannet kom opp til først trappetrinn.

Innflytting og praktiske oppgaver

Dagen etter ankomsten til Tigre Playa fikk vi hjelp av et par unge gutter til å bære i hus komfyren og kjøleskapet. Dessuten flyttet vi inn et lite bord med hyller under og speilet som hang over. Der hadde vi vaskevannsfatet og toalettsaker slik som vi hadde hatt det i båten. John gikk samme dag i gang med å lage en kjøkkenbenk av enkle materialer, men med topp av en ny blikkplate. Alle hyller ble laget av bambus og
palmematerialer og bundet sammen med lianer. Enkelt, men det fungerte! Det kjentes i alle fall god å ha fast grunn under føttene igjen og bedre plass. Da det mørknet, tente vi Petromax lampen som fungerer på parafin, slik som komfyren og kjøleskapet.

Vann måtte vi hente fra elva. Marañon er brunfarget, av alt det leirete bunnslammet den virvler opp. Det er særlig ille under høyvann i
regntiden. Vi hentet vann sent på ettermiddagen og helte det i store,
rengjorte tønner. Da sank sand og leire til bunns over natten. Alt drikkevann ble kokt i vår store kaffekjele som bare ble brukt til vannkoking. Det var et ganske så stort og tungt arbeid for å få nok og brukbart vann. Bade gjorde vi i elva i skumringen før myggsvermen kom susende fra skogen bakenfor landsbyen. Vi var våte av svette da kvelden kom, så skumringens bad og klesskift var en deilig og etterlengtet avkjøling. Det ble alltid mørkt i 6 – 6.30 tiden. Vi som landsbyens øvrige beboere stod opp så snart det grydde av dag.

Naboen vår bærer vannet på hodet. Vi måtte ty til bøtter. Ikke så vanskelig, som her ved høyvann, men verre ved lavvann med leirete elvebredd.

Mens vi ordnet med hyller og annet arbeid for å gjøre hverdagen så enkel som mulig i disse primitive omgivelsene, arbeidet takleggerne med å få på plass de nye palmebladene på taket av hovedhytta. Etter noen dager
var det ferdig, og John kunne ta turen oppover elva til Borja for å hente
resten av sakene våre. De hadde vi lagret i et hus i landsbyen ved foten av
fjellene, mens vi reiste videre nedover for å bli kjent i området øst for fossestrykene, Pongo de Manseriche. John fant alt slik som vi hadde forlatt det. Vi fikk god hjelp og mange tilskuere da vi bar inn sengene våre, noen enkle møbler, et par store trekasser og skipskisten vår som
ble til salongbord den tiden vi bodde i bambushytta. Sengene og møblene var skrudd fra hverandre og måtte monteres, noe som vakte stor interesse hos de unge bærerne.

Hovedhytta bestod av et større rom i midten med en port inn fra utsiden og åpning på motsatt side til gangbroa over til kjøkkenhytta. På hver side av dette rommet var det soverom, et litt større der våre dobbeltsenger og en kommode fikk plass, og et mindre som ble Lewi og Maino’s soverom. Vi hadde ikke tatt med deres senger da vi flyttet. De kunne ikke skrues fra hverandre og ville ta for stor plass på flyttelasset. John lagde veggfaste senger av oppsplittet palmestamme, slik som alle gulv også blir laget i hyttene som står på påler. På samme måten lagde han hyller til klær i rommene. Da vi la på madrassene og sengetøyet, var barna fornøyd med sengene sine. Over sengene ble til slutt myggnettene hengt opp. Det stakk vi godt innunder madrassen på sidene slik at verken mygg eller andre kryp kunne komme inn.

Da vi hadde kommet noenlunde i orden, lagde John noen bukker til å legge planker over. De ble til benker når stua ble gjort om til møtelokale. De eneste møblene vi hadde der var en enkel bokhylle-/skapseksjon
som var med oss fra Norge, to fluktstoler og skipskisten. Dessuten hadde Maino og Lewi hver sin lille campingstol. Dermed var det fort gjort å gjøre om stua til kirke. Når benkene ikke var i bruk, var det enkelt å stable dem inn under palmegulvet. Vi besøkte alle hus i landsbyen i dagene før vårt første møte en søndag formiddag. I de fleste hjemmene ble vi godt mottatt. Det var nesten overraskende at vi møtte så liten
skepsis. Men i et par hus var de ganske avvisende og ville knapt hilse på oss.

Naboer på vei til skogen for å jakte villsvin, store gnagere eller rådyr. Jakt og fiske var viktig matauke for innbyggerne i jungelen.

Folk i landsbyen blir invitert til møter i hytta vår
I landsbyene langs Marañon er befolkningen spansktalende, og de fleste er etterkommere etter folk som flyttet innover i jungelen i gummiboom
tiden eller for å finne nytt land til jordbruk. Noen er også fra gruppen Shawit som mange år tidligere gikk på den katolske misjonens skole i San Lorenzo der de lærte spansk. Mange av dem ble boende i den landsbyen og andre steder i nærheten. Da vi kom, hadde den peruanske staten i noen år hatt små og svært enkle skoler i mange av landsbyene langs Marañon, ofte med én lærer for opptil 50 elever fra 1.-5.klasse. Etter
hvert oppdaget vi at mange i besteforeldre-generasjonen snakket lite eller
dårlig spansk. Mens foreldregenerasjonen behersket både spansk og sitt opprinnelige språk, snakket de unge så og si bare spansk. Indianerne i jungelen bor som regel i bielverne avgrenset etter gruppen de tilhørte.
Det var fire ulike indianerspråk i området vi ønsket å nå, foruten spansk som vi kunne kommunisere på i nærmiljøet. Det var en stor fordel for oss, da vi allerede hadde praktisert det språket i tre år.

Det var ikke så mange som kom på det første møtet, men etter hvert ble stua vår helt fullpakket av barn og voksne ved møtetid. Noen unge hadde tatt imot Jesus på vårt første besøk. Etter hvert ble det flere som gjorde det samme. Undervisning, sang og musikk med trekkspill og gitar var noe nytt og interessant for unge og gamle.

Bibelkurs for barn og helsearbeid
Jeg tar med et utdrag fra et brev jeg skrev hjem den 10.02.70: «På denne
tiden av året har barna tre måneders skoleferie. Den 2.februar begynte vi et to ukers bibelkurs for barn. Hver ettermiddag fra kl.2 til 4.30 er det fullt hus her av lærevillige barn og unge. Vi har to klasser. Jeg er i stua med de minste fra 7 til 13 år, mens John har de store fra 14 til 20 år på kjøkkenet. Siden det har vært skole her noen år, kan de fleste av dem lese, – om det enn går sakte. Blant de voksne er det få som mestrer lesekunsten. Særlig blant kvinnene er det stor analfabetisme. Jeg har forresten begynt å undervise en kvinne som gjerne vil lære seg å lese i Bibelen.

Bildene viser øverst fra venstre: ungdommene benket rundt vårt kjøkkenbord for å studere Guds Ord, de mindre holder til i stua som er delvis omgjort til møtesal. Nederst til høyre er barn og unge på vei ut etter studiene, mens Maino og Lewi er klare for en ny dag på Tigre Playa.

Her er det også store legemlige behov. Hver dag kommer det folk som vil ha hjelp og medisiner for forskjellige slags sykdommer. Det er mest John som tar seg av denne delen av arbeidet. Selv har vi heldigvis fått være friske. Vi kjenner det godt å være her, og føler virkelig at vi er på rett plass. Barna er i full form og i farten hele dagen. Maino er overbegeistret over «skolen» og barna som kommer hver dag. Hun går og synger dagen lang og prater nesten hull i hodet på oss for tiden. Lewi løper omkring her ute og leker at han kjører båt med utenbordsmotor. Nå må jeg
slutte. Det er sent, men brevet må være ferdig til å sendes med båten som stopper her i morgen på vei til Iquitos. Parafinlampen har sluknet. Det er bare et par stearinlys som gir sitt svake skinn over papiret. Myggen biter ganske kraftig også.Det er på tide å komme seg i seng undermyggnettet.»

Solnedgang over Marañon fra vårt hjem i landsbyen. Ved lavvann kom en stor sandbanke til syne. Den vokste seg større og høyere etter som tiden gikk.

Den første tiden på Tigre Playa ble en pionertid på mange måter. Vi hadde mye å lære om livet og folket i jungelen. Det var en travel tid. Men det kjentes ut som alt lå ferdig og ventet på at vi skulle begynne arbeidet. Behovene var store på alle områder. Ja, større og flere enn vi hadde tenkt på forhånd.