Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

På denne kategorien “Dagligliv i jungelen” finner du nederst av fem innlegg, kp.40, ovenfor det står kp.43, deretter kp.42, ovenfor det står kp.52 og helt øverst dette kapitlet, kp.62.

Kp.60 står på “Båtliv og reiser”, nest øverst av de fem kapitlene på den kategorien. Kp.61 står øverst på “Bibelkurs og kirkebygg”, mens både kapitlene 63 og 64 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i jungelen i Peru – fra Andes til Amazonas.

Nytt skolehus og ny lærer høsten 1978

Det var med stor glede vi tok i mot familien Wilhelm og lærer Martha de Jong i oktober 1978. I ett og halvt år hadde Maino og Lewi vært de eneste elevene med meg som lærer på den norske skolen på Tigre Playa, som fortsatt holdt til i et rom i vårt hus. Det var selvsagt litt kjedelig å bare være to med en lærer (mor) som stadig fløy mellom undervisning i skolerommet, syke som banket på døra og andre gjøremål. De tre største av Wilhelms barna hadde gått på skole i Alta siden de reiste til Norge i januar 1977. Marianne begynte dette året i 1.klasse, og Anita på 4 år hadde enda noen år igjen til skolestart. Hun satt ofte på skoletrappa med papir og blyant og den lille hunden sin mens de andre hadde skole. Men alle var glade for å være sammen igjen både på skolen og i fritiden. De hadde mange peruanske venner som de ofte lekte med på ettermiddagen, men med barna til Rudolf og Eva var de nesten som søsken.

Stor stas var det også med egen skolestue, bygget som en vanlig jungelhytte. Våre peruanske brødre var spesialister på den type bygg. Etter iherdig arbeid for å ta ut materialer fra skogen og sette opp huset, ble skolestua ferdig til innflytting i tide før familien Wilhelm og Martha kom. Palmetaket gjorde at det var mindre varmt i skolestua enn i murhus med bølgeblikk. Vi var der bare på dagtid når myggen for det meste holdt seg inne i skogen, men av og til kom papegøyene våre på besøk.

Jeg skriver i et brev hjem fra den tiden: “Det har vært rene møbelsnekkeriet her en stund. John har laget et lite skap og skrivebord til Maino og Lewi til lekselesing på rommet deres. Dessuten snekret han sammen to skolepulter og et kateter til skolehuset. I dag laget han en enkel skrivepult og bokhylle til Martha. Hun har flyttet inn på rommet som tidligere ble brukt til skole. Vigdis bodde også der da hun var her og hjalp til med undervisningen, men da med færre elever. Rudolf satte med det samme igang med å snekre pulter til de fire skolebarna sine. Den 23. oktober var alt ferdig og skolen kunne begynne. Litt sen start på dette skoleåret, men vi får heller holde på litt lengre enn vanlig skoleår i Norge.”

Fordeling av arbeidet.

Mens Martha og jeg delte ansvaret for undervisningen, ble det Eva som tok det meste av arbeidet med alle de syke som oppsøkte oss for behandling og medisiner. Dette arbeidet bare økte i årene som fulgte. Eva og jeg delte på ansvaret for søndagsskolen og oppfølging av medarbeiderne der. John og Rudolf var mye på reiser til alle landsbyene som nå hadde grupper med troende som trengte undervisning og veiledning, foruten at de hadde mye praktisk arbeid med båter og motorer. Forberedelser til bibelstudier og møter både på Tigre Playa og på reisene, tok også sin tid.

I møtene på Tigre Playa og i nabolandsbyer fikk vi etter hvert god hjelp av evangelist Marcial og ungdommene. Det betydde mye, særlig når John og Rudolf var på lengre reiser til landsbyer både langs Marañon og Morona. Det var forøvrig et utall andre oppgaver; som misjonens regnskap, radiokontakten med Wycliffe basen i Yarina, foruten alle flyvningene fra Yarina med eller uten passasjerer som skulle tas hånd om på mellomlandinger og ikke sjelden overnattinger på vei til og fra de mange indianer landsbyene.

NKS kurs for Maino og Sonya i 9. klasse.

Fra det nye skoleåret høsten 1979 tok jeg i bruk NKS kurs med oppgaver og stiler som rettet seg mot eksamen i ungdomsskolen, som den gang var etter 9.klasse da førskolen enda ikke var innkludert i grunnskolen. Dette var i fagene norsk, nynorsk, engelsk og tysk. Det ble en stor hjelp i undervisningen og ikke minst bedømmingen av resultatene deres i disse fagene. Dette gjaldt særlig stiler i norsk og nynorsk. Da skoleåret gikk mot sin avslutning våren 1980, viste det seg at både Sonya og Maino fikk bedre karakterer på oppgavene som ble rettet i Norge, enn de jeg rettet. Jeg var nok redd for ikke å være streng nok! Martha hadde matematikk og naturfag for ungdomsskoleelevene, mens jeg hadde alle de øvrige fagene. Men hun hadde i steden de fleste fagene i klassene i barneskolen. Eva trådte til som musikk- og formingslærer. Etter vi reiste til Norge sommeren 1980, fortsatte Martha to år til som lærer for barna til Rudolf og Eva på Tigre Playa. Sonya fortsatte sin skolegang på Wycliffe basen i Yarina da vi reiste. Der tok hun 3-årig highschool på to år. En stor bragd!

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 51, 53 og 54 står på kategorien “Bibelkurs og kirkebygg” med kapittel 51 nederst.

Marañon går over sine bredder i juni 1975

Det begynte å lysne, og som vanlig våknet jeg med lyset i 6 tiden. Jeg satte meg opp og svingte bena ned på gulvet. Til min forskrekkelse satte jeg føttene i vann.  Det ble et skikkelig plask! Jeg så meg rundt i rommet . Det lå et lag vann på hele gulvet i soverommet.  Jeg kledde på meg og gikk til Vigdis sitt rom. Det var også skolestue for Maino og Sonja i 4. og Ester i 1.klasse. Vigdis hadde nettopp våknet og så forskrekket bort på meg i døråpningen. Hun hadde tydeligvis oppdaget vannet som dekket hele gulvet i rommet hennes. Barna kom plaskende i vannet fra sitt rom. De var ganske så oppspilte. Dette var noe vi aldri hadde opplevd før, og heller ikke hadde trodd vi skulle oppleve. Vi kikket ut av vinduene, og måtte bare konstatere at alt stod under vann rundt oss. Denne gangen hadde Marañon kommet helt inn i huset vårt! John var i San Lorenzo, men Rudolf og Eva med barna var hjemme. Hos dem var vannet så vidt begynt å piple inn over dørstokken denne morgenen i juni 1975. Spørsmålene vi stilte hverandre var mange: «Vil vannet fortsette å stige, eller er dette toppen?  Hva gjør vi om elva stiger enda mer? Nei, det har jo aldri vært så høyt før.” Vi ble enige om å se det an til etter frokost.  Jeg plasket barbeint rundt på kjøkkenet mens jeg lagde i stand frokosten. Ganske så bekymret, må jeg innrømme.  

Elva hadde begynt å stige før John reiste til San Lorenzo. Det var vanlig med høyvann på denne tiden av året. Men etter hvert steg elva mye mer enn tidligere år. San Lorenzo ligger på en stor høyde som ikke oversvømmes, men Tigre Playa ligger lavere og oversvømmes av og til i regntiden.  Jeg var glad for at familien Wilhelm var hjemme i nabohuset, og at Vigdis var sammen med meg og barna i vårt hus. Vigdis Flatland hadde vært på Tigre Playa i nærmere et halvt år. Hun hjalp meg med undervisningen av barna våre og Wilhelms. Neste skoleår skulle starte om et par måneder og da ville det bli enda en elev med Lewi i 1.klasse. Jeg hadde mange oppgaver utenom skolen, både i hjemmet, i menigheten og sykearbeidet. Det ville nærmest være umulig for meg å være alene med fire elever på tre forskjellige klassetrinn om de skulle få en god undervisning. Vi var veldig takknemlige for at Vigdis ville komme og bli oss til så god hjelp.

I dagene som fulgte etter at John hadde reist nedover Marañon med «Alli Shungo», så vi hvordan den store sandbanken forsvant helt under vann. Men det stoppet ikke der.  Elva gikk over sine bredder og ganske sakte fortsatte den å stige innover landsbyen.  Vi uroet oss ikke særlig over det.  Det hadde hendt før.  Ikke lenge etter at vi bosatte oss på Tigre Playa i januar 1970, kom det en oversvømmelse som gikk et par trappetrinn opp mot gulvet i bambushytta vi bodde i. Den stod på påler som de fleste andre hyttene langs Marañon.  Men elva gikk ganske fort ned igjen den gangen. Da vi bygde huset og senere motorhuset, og likedan da familien Wilhelm bygde sitt hus, tok vi høyde for oversvømmelse ved å fylle ut grunnmuren og støpe gulvet ganske høyt over bakkenivå.  Ved et par tidligere oversvømmelser, vasket vannet så vidt over det støpte verandagulvet som bare var litt over bakkehøyde. En annen gang gikk vannet over det første trappetrinnet, men nå steg det enda et par trinn.

Vannet steg nesten til vindushøyde

Dermed opplevde vi denne morgenen at vannet i løpet av natten hadde begynt å renne innunder døren. Dessuten ble det filtrert inn gjennom murveggene. Da vi utpå dagen så at vannet bare fortsatte å stige, begynte jobben med å løfte saker og ting opp fra vannet. Det var heldigvis ganske mye murstein og planker igjen fra byggingstiden. Det ble båret fra sin lagerplass og inn i husene våre. Det første som måtte opp var kjøleskap og fryser som gikk på parafin. Rudolf kom over å hjalp oss med de tyngste takene. Etter hvert måtte også møbler løftes opp. Hver morgen var vi sikre på at i dag stopper det. “Elva kan da ikke bare fortsette å gå opp”, var det daglige omkvedet. Men det gjorde den om enn sakte. Rudolf var bekymret for lysmotoren. Den stod på en opphøyd sementplatting på gulvet i motorhuset, men vannet steg nærmere og nærmere skruene den var montert med på plattingen. Han strevde lenge for å få skruene løs for å sette motoren på et høyere sted. Men de ville ikke lee på seg med det verktøyet han hadde for hånd. Vi måtte bare håpe vannet gikk ned før det nådde opp til generatoren.

Vi flytter inn i kirken

Vi innså etter et par dager at nå var det ingen vei utenom å flytte til kirken. Den andre dagen med vann inne, våknet vi med våte overlaken etter at en snipp hadde falt ned i vannet og trakk vann oppover til nesten hele lakenet var vått! Det var heller ikke noe særlig å lage mat vassende i vann til langt over anklene. Kirken stod på påler som var ganske mye høyere over bakken enn våre hus. Vi la en kraftig plastikk på hele gulvet i søndagsskolerommet bakerst i kirken. På den la vi madrassene våre i rad og rekke. Sengetøyet kom på plass og til sist ble myggnettene som vi brukte på reiser, hengt over “sengene” våre. Alle flyttet ut, unntatt Rudolf som ville være igjen i sin oppbygde seng i huset. John var fortsatt i San Lorenzo dit han hadde reist for å besøke den voksende gruppen med troende over helgen. Dessuten håpet han å få hjelp av en mekaniker på oljekompaniets base til å se på startmotoren til husbåten og andre ting som ikke fungerte helt som det skulle. Det viste seg at det trengtes en ny del, men den måtte bestilles fra Lima. Det umulig å starte båten. Han ventet på en større båt til å taue Alli Shungo opp Marañon. John måtte bare bli der inntil videre selv om han var svært bekymret for situasjonen på Tigre Playa.

John kommer hjem

Endelig fikk vi beskjed fra John over radio at en større båt hadde lagt til i San Lorenzo kvelden før. John fikk overtalt eieren til å taue Alli Shungo opp til Tigre Playa, og nå skulle de snart starte på turen oppover elva. Da hadde det gått flere dager siden vannet først kom inn i husene våre. Utpå ettermiddagen kunne John fortøye båten i et appelsintre utenfor kirken. Vi var alle glade for å se ham trygt tilbake og for å få mer hjelp i arbeidet og utfordringene som oversvømmelsen førte med seg. Vannet var nå så høyt at gulvet i nabofamiliens hytte var under vann. Familien flyttet inn til oss i kirken. Adolfo som var blind, hans kone og tre små barn kom til Tigre Playa like etter vi var tilbake fra Norge i 1972. De kom fra en landsby ved Morona der de ikke hadde noen familie. Da var alle barna syke. Vi fikk kjøpt en liten hytte til dem nedenfor de to hyttene vi hadde bygd til de syke med familier som kom for å få hjelp på Tigre Playa. Adolfo og familien tok imot troen på Jesus. De voksne ble døpt og var trofast med på møtene. Nå fikk de et hjørne bakerst i kirken der de ordnet med sengeplassene sine. Det var ingen møter i kirken i denne tiden. Mange familier hadde flyttet til åkrene sine som lå på høydedrag i den lille elven som renner ut like ved Tigre Playa. De som var igjen i landsbyen beveget seg minst mulig ut i det grumsete Marañon vannet som fløt rundt oss på alle kanter.

Elio Solis hadde vært med John til San Lorenzo og kom tilbake sammen med ham. Elio ble til god hjelp med mange ulike oppgaver i denne tiden. Han sov i styrhuset på Alli Shungo, men spiste sammen med oss i kirken. Han hjalp også vår blinde venn Adolfo og familien så de fikk kokt sin mat på ildstedet i huset sitt. Det var bygd litt opp. Dessuten stod vannet bare så vidt over gulvet hos dem. Mat fikk de av oss. Det var rikelig med villsvin og småvilt under oversvømmelsen. Naboene våre visste hvor høydene var, dit dyrene søkte unna vannet. Vi fikk stadig tilbud om å kjøpe kjøtt og hadde rikelig til å dele med andre. Vi slaktet også noen av våre egne kyllinger, mens fisk ikke finnes når det er høyvann. Da svømmer fiskene langt inn mellom trærne i jungelen. Men når vannet går ned, kommer det store stimer oppover elva. Enda var det nok av bananer og maniok, men etter hvert ble mye på åkrene ødelagt av vannet.

Hønene fikk sin mat morgen og ettermiddag. De la mindre egg enn vanlig under oversvømmelsen, men alltids var det noen egg å hente nesten daglig. Vi satte opp flere høye vagler de kunne sitte på, men det hendte en og annen falt i vannet. Rugekassene der de la egg var fra før bygd høyt opp. I tillegg måtte vi bygge opp matfatet. På bildet under er det min tur i hønsehuset. Vi damene delte på den jobben.

Vannet begynner å synke!

Det var en gledens dag da vi oppdaget at vannet hadde sunket noe i nattens løp. Først gikk det ned ganske sakte, men så fikk vannet fart på seg. Elva gikk ganske fort ned etter at det nærmest virket å nøle det første døgnet. Da vannet omsider trakk seg tilbake, var det et sørgelig syn som møtte oss. Leire over alt også inne i husene våre, men ikke så ille som ute. Vannet var delvis blitt filtrert gjennom murveggene. Her hadde vi en vaske- og ryddejobb å gjøre. Det var et arbeid som vi tok fatt på så snart det var mulig. Gulv og vegger opp til vindushøyde ble vasket, og møbler og annet ble vasket og satt ned på sine vante plasser. Det gikk ganske så bra, og det meste kom fra det uten varig mén! John og Rudolf gikk løs på lysmotoren så snart vannet var ute av motorhuset. Den ble demontert etter å ha stått delvis under vann i mange dager. Delene la de på plater ute i sola for å tørke. Vi var spente da den ble satt sammen igjen. Det hørtes gledesrop fra motorhuset da den startet ved første forsøk. Alle var spente da lysbryteren ble skrudd på. Endelig, der kom lyset på i alle pærer og lysrør! Under hele oversvømmelsen måtte vi bruke parafinlampene som vi hadde i reserve fra tiden før vi fikk lysmotoren.

Oversvømmelsen varte i 14 dager. Den ødela de fleste åkrene i distriktet. Folk hadde lite å spise. Viltkjøttet hjalp dem under oversvømmelsen. Da vannet dro seg tilbake, kom fiskestimene. Alle drog ut i kanoene sine med sine “tarafa” – fiskegarn og harpuner. Det ble mye fisk til alle, også vi fikk fisk og ble tilbudt fisk som vi byttet med ris. Det lå fisk til tørk på stokker og tak. Sola tørket både fisken og leira i dagene som fulgte etter oversvømmelsen. Vi bestilte sekker med ris og bønner som kom med rutebåten fra Iquitos. Dessuten tok John og Elio med seg bananer og maniok fra Morona på en planlagt reise til landsbyene der i juli. Langs Morona er landet høyere, så de fleste åkrene hadde sluppet unna vannet. Alt dette delte vi ut til naboene på Tigre Playa så langt det rakk. I alle årene i vi bodde ved Marañon, både på Tigre Playa og i Saramiriza opplevde vi aldri en så stor flom igjen. Men i 1997 kom det en flom som nok ikke var langt unna storflommen i 1975. Etter flommen i -97 fikk vi bidrag fra norsk UD til å hjelpe folk i mange av landsbyene langs Marañon med skolebespisning foruten matvarer og nye planter.

Kapitlene 40 og 43 står nedenfor dette kapitlet på denne samme kategorien “Dagligliv i jungelen”, mens kapittel 41 står nest nederst på kategorien “Båtliv og reiser”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Problemer med å få ordnet våre dokumenter

En gang i begynnelsen av vår andre periode i Peru, fikk vi beskjed om at det var noe som manglet på dokumentene våre for oppholdstillatelse i landet. Jeg måtte reise til Iquitos snarest for å vise pass og underskrive noen papirer.  Det var kort tidsfrist for å ordne dette. Alternativet var å reise ut av Peru og søke opphold på nytt. Det siste var uaktuelt, så dette måtte bare ordnes i tide. Nå hadde vi hørt på radio fra en radiostasjon i Iquitos at rutebåten hadde gått derfra og var på vei oppover Marañon. Jeg gjorde meg klar for reise med den ned til Iquitos. Men båten kom ikke den dagen vi beregnet dens ankomst. Heller ikke dagen etter. Da hørte vi av andre som også ventet på båten, at eieren hadde gitt beskjed over radioen om motortrøbbel. Båten hadde ikke forlatt havnen, og det var usikkert når den ville være klar til avgang. På denne tiden var det stadig utsettelser og kanselleringer av de ukentlige flyrutene til San Lorenzo.  «Hva skulle jeg gjøre?» Tidsfristen for å fornye oppholdstiden nærmet seg med raske skritt!  Før vi la oss den kvelden, ba vi spesielt over dette problemet og om ledelse i avgjørelser som måtte tas.

Neste morgen opprant med lave, mørke skyer og øsende regn. Det var som himmelens sluser var åpne. Været utelukket alle aktiviteter ute. Mens vi var opptatt med ulike gjøremål innendørs, hørte vi over lyden av regnet som trommet på bølgeblikktaket, en lyd langt borte fra. Vi lyttet. Motorlyd! Kunne det være en stor båt?  Nei, lyden kom ovenfra. Lyden ble sterkere, og vi forstod etter hvert at det måtte være fra et fly eller et helikopter. Nå i dette forferdelige været med skyer ned i tretoppene! Vi kikket ut av vinduene i stua. Til vår store forundring så vi et helikopter komme i lav høyde over elva og lande på gresset like ved huset vårt.

Helikopter på Tigre Playa

Jeg tok på meg regnfrakk og støvler før jeg skyndte meg ut i regnet. Da jeg nådde bort til helikopteret, kikket jeg inn vinduet og banket på døren. De innenfor ble tydeligvis både overrasket og forskrekket over å se en skjeggete mann med sydvest og regnfrakk midt i jungelen. En av pilotene åpnet døren og hilste på spansk. Jeg innbød dem til å komme inn i huset mens de ventet på bedre vær.  De takket ja til en kopp kaffe og en kakebit, noe undrene over å finne en norsk familie i skogen ved bredden av Marañon. Det var to piloter og to passasjerer i helikopteret. De tok på seg regnfrakker og småløp de få meterne bort til huset. Så snart vi var innenfor døren og våre gjester hadde satt seg, overøste de oss med spørsmål.   De lurte på hvem vi var, og hva vi gjorde på dette stedet langt fra sivilisasjonen. Dessuten spurte de om vi kunne fortelle dem hvor de befant seg!

Planer om oljeutvinning

Da vi hadde fortalt dem litt om oss selv og arbeidet vårt, var det deres tur til å svare på spørsmål. Helikopteret tilhørte flyvåpenet i Peru, og det fløy på oppdrag for et oljeselskap. Foruten de to peruanske pilotene var det to amerikanske ingeniører fra dette selskapet med i helikopteret. De var på sonderingsoppdrag før de planlagte seismiske undersøkelsene i dette området av jungelen. Vi hadde hørt rykter om at det skulle letes etter olje. Nå fikk vi en bekreftelse på at det var mer enn løse rykter. Faktisk var det starten på omfattende forandringer, både positive og negative, både for oss og folket i hele området der vi arbeidet og langt utover det.

Den ene piloten fortalte videre at været var bra da de fløy ut fra basen deres på kysten. Men da de kom over jungelen, ble de helt plutselig omringet av mørke stormskyer, vind og regn. Det ble mørkt rundt dem. Det minket på drivstoffet, og måtte derfor lande på første mulige sted.  Men sikten var null da skyene lå tett og lavt over terrenget. Plutselig oppdaget de et hull i skydekket. Der fikk de øye på Marañon og dukket ned over elva rett ved Tigre Playa. Til deres lettelse så de en grønn flekk med gress på elvebredden rett under dem. Da var det bare å sette ned helikopteret. Området de landet på, lå like ved kirken og huset vårt. Men huset la de ikke merke til på grunn av det tette regnværet og de lave skyene.

Vi så sammen på kartet deres, og jeg pekte ut landsbyen der vi befant oss. De oppdaget da at de ikke var langt fra militærbasen Barranca der de etter planen skulle fylle drivstoff på sin rute østover til Iquitos. Vi brukte vanligvis en halv time dit med speedbåten. For dem var det bare noen minutters flyvning.

Skyss med helikopter til Iquitos

Etter et par timer letnet skydekket og regnet stoppet. Nå måtte de komme seg videre. Jeg nølte med å spørre om de hadde plass til meg. Det var tross alt et militært helikopter i et spesielt oppdrag. Da de var på vei ut døra, la en av de amerikanske ingeniørene merke til ryggsekken min som sto klar rett innenfor døra. Han stanset opp og spurte om jeg skulle reise noe sted. Jeg fortalte ham da om uventede problemer med dokumentene våre og kort tidsfrist for å løse saken. Han oppfattet raskt problemet. «Vi er på vei til Iquitos og har plass i helikopteret.» «Ta bagasjen din og kom”, var den korte beskjeden. Jeg var ikke sen å be og takket raskt for tilbudet.

Det ble en hastig avskjed med Gro og barna før jeg gikk om bord i et for oss, uvanlig framkomstmiddel. Flere år senere ble helikopter det vi fløy oftest med inn og ut av jungelen. Det var en stor lettelse i den situasjonen vi var i at jeg fikk denne muligheten til å reise.  Vi fløy til militærbasen der de fylte drivstoff, og noen timer senere var vi framme i Iquitos. Neste dag fikk jeg ordnet dokumentene våre i tide før fristen gikk ut.  Hvilken overraskende løsning på problemet! Både jeg og de hjemme rettet vår takk til Herren som denne gang ordnet med transport på en svært uventet og uvanlig måte!

Oljeboom i jungelen

Vi forstod at det var noe nytt på gang etter samtalen med piloter og ingeniører den dagen helikopteret landet like ved huset vårt. Men det ble større forandringer og utfordringer i årene som kom enn det vi kunne tenke oss ut fra det vi hørte den gangen. I årene som fulgte, ble båttrafikken på Marañon ganske forandret. Vi hadde panorama utsikt til elva fra vinduene våre.

Før oljekompanienes tid var det vanligvis en og annen kano som kom flytende på elva, ofte fullastet med voksne og barn. Noen ganger var det bare en person om bord som med kraftige tak rodde med den brede åren. Han skulle kanskje ut på fiske eller til åkerlappene i den lille bielven på den andre siden av elva. Noen ganger kastet de sitt garn «tarafa» fra kanoen inne ved den store sandbanken foran huset. Vannet dekte den bare i tider med høyvann. En sjelden gang kom det en litt større kano med en pequi motor montert bakerst. Den hadde sin karakteristiske lyd «pequi, pequi». Propellen var festet ytterst på en lang jernstang, ypperlig for mindre elver med grunne partier. Enda sjeldnere kom en større båt, enten fra militærforlegningen i Barranca eller fra byen Yurimaguas i elven Huallaga. Vanligvis kom rutebåten fra Iquitos hver 14.dag. Den lyden kjente vi igjen i god tid før båten la til på Tigre Playa.

Ikke så lenge etter opplevelsen med helikopteret, anla et av oljeselskapene en base like ved militærforlegningen i Barranca og en oppe i Saramiriza,- etter hvert også i San Lorenzo. På disse stedene ble det satt opp brakker til kontorer, spisesal og overnatting. Det gikk ut bud om at det var behov for arbeidere til å gå opp stier på kryss og tvers i jungelen der det skulle gjøres seismiske undersøkelser for å finne ut hvor det var olje. Det var gode lønninger i forhold til det som en dagarbeider vanligvis tjente. Etter hvert lokket dette arbeidet også til seg skarer av unge menn fra områdene i jungelens randsone og byene der. I kjølvannet fulgte dessverre barer med øl- og brennvinsalg i mange landsbyer. På de større stedene ble det også bordell virksomhet som drog fattige kvinner fra byene til denne geskjeften.

Oljeledning og ny vei fra Saramiriza

Trafikken på elva forandret seg. Stadig oftere så vi store båter med varer, også kjøle/fryseskip som skulle til den store basen i Saramiriza. Etter hvert kom det taubåter med kraftige motorer som hørtes lenge før vi så dem. De skjøv foran seg store prammer fylt med små og store lastebiler, traktorer, gravmaskiner og utstyr til oljepumper. De fleste som bodde langs Marañon, hadde aldri vært i en by og sett en bil eller noe som lignet på det som fløt forbi foran øynene deres i disse årene på 1970 tallet.  Utover tiåret var lasteprammene fullastet med store rør til oljeledninger som ble bygget innover i jungelen til pumpestasjonene fra Saramuru øst i Marañon til Saramiriza i vest. Fra Saramiriza ble oljeledningen lagt videre til en havneby i Piura fylket ved kysten. For å legge den, måtte en vei anlegges ut fra Saramiriza til Bagua. Derfra fulgte oljeledningen den eksisterende hovedveien ned til Stillehavskysten i vest. 

Båtmotorer og symaskiner

Selv om mye av lønnen gikk til unyttige og skadelige formål for mange, ble det for de fleste penger til overs. Noen var også standhaftige og brukte sine hardt opptjente midler på en god måte. Øverst på ønskelista for mennene fra jungelen stod gevær til jakt for dem som ikke hadde et fra før. God nummer to var en pequi motor til kanoen. Mange fikk hugd ut en større kano til den nye motoren sin. Nå ble det mer lyd på elva fra disse små motorene. De brukte lite bensin og krevde et minimum av vedlikehold om de bare passet på å skifte olje en gang iblant. Vi unte virkelig folk dette nye fremkomstmiddelet som sparte dem for mye slit og mange timer på elva. 

Neste ønske på lista for mange, kom kona i huset til gode og kom uten tvil fra henne. Det var trå-symaskin som de gamle svarte Singer maskinene. De fleste som fant veien til jungelen, var en billigere kinesisk variant.  Dette ble et stort fremskritt i mange hjem. Det ble sydd mange nye klær til barna og voksne da maskinen vel var på plass i huset.

Bedre kommunikasjon for oss på Tigre Playa

I Barranca og ved de andre basene ble det gjort i stand store flåter på elva til fortøyning av båter og sjøflyene som ble brukt til å frakte ingeniørene og spesialarbeidere fra Iquitos. Flyene fra og til kystbyen Chiclayo brukte militærforlegningens flystripe til landingsplass. Både de amerikanske sjefene og de peruanske pilotene var positive til arbeidet vi drev, og det var bare velvilje når vi behøvde skyss ut av jungelen. Våren 1974 reiste hele familien Wilhelm ut av jungelen med fly fra Barranca. De skulle ha sin første ferie etter at de kom til Peru høsten -72. Slike reiser til Lima ble alltid kombinert med annet som skulle gjøres. Det var oppholdstillatelser som måtte fornyes, eller innkjøp av litteratur, mest NT, bibler og sangbøker. 

Sommeren samme år fikk vi gledelig besøk av misjonærene Oddbjørg og Gunnar Vervik. De avløste Liv og Edith i Pampa Silva, men var hos oss noen uker for å bli kjent med arbeidet i jungelen i nord. Gunnar var med på et par flodturer med Alli Shungo på besøk til indianer- og mestis- landsbyer. De kom via Iquitos, og den uken gikk militærets sivile sjøflyrute som det skulle, etter lang tid med kanselleringer. Da de skulle reise hjem, fikk de være med oljeselskapets fly til Chiclayo. Derfra tok de buss til Lima og videre til Pampa Silva. Det gjorde at turen ble mye kortere – og billigere, særlig fordi oljeselskapene, både utenlandske og peruanske aldri tok betaling av oss.

Et par måneder etter deres besøk, reiste Gro og Lewi med det samme selskapets fly til Iquitos for å ta ut av banken vårt kvartalsvise underhold og kjøpe inn medisiner og matvarer etc. for de neste tre månedene.  Det tok bare en halv time med speedbåt til Barranca og med sjøfly derfra var de i Iquitos på få timer. Det var travle dager med forskjellige innkjøp i butikker og på medisindepoter. Det siste som måtte gjøres på handleturene i Iquitos, var å få tak i vår faste bærer som bar de nummererte kassene og sekkene ned den bratte elveskråningen til rutebåten. Vår oppgave var å passe på at ingen stjal av alt som var stablet opp langs en husvegg mens lastingen pågikk. Når alt var om bord, måtte vi ned i båten og kontrollere at båteieren hadde notert alt i vår last med riktig navn og landsby. Det ble betalt på forskudd, og varene kom fram som det skulle i alle år. Gro og Lewi var glade for at de slapp å være med båten i fem døgn oppover elva, men kunne ta Twin Otter sjøflyet til San Lorenzo, og derfra en time i speedbåten hjem. Flyet tok 20 passasjerer, og var det flyet militæret brukte i sin sivile flytjeneste.

Evangeliet når ut

Både denne flytjenesten og oljeselskapenes flyvninger førte til en stor forbedring av transportmulighetene i forhold til slik det var da vi bosatte oss på Tigre Playa 4-5 år tidligere. Dessuten fikk vi i årene som fulgte et godt samarbeid med Wycliffe Bibeloversettere og JAARS (Jungel Aviation and Radio Service) som betjente Wycliffe med fly- og radiosamband til deres utsendinger blant forskjellige indianerstammer i Peru og andre steder i verden. Dette samarbeidet betydde svært mye for oss både når det gjaldt flyvninger og radiokontakt med omverdenen.

Dessuten åpnet misjonens nye båter, husbåten Alli Shungo og den raske speedbåten, nye og bedre muligheter for å nå ut med evangeliet til befolkningen i dette store området der elvene er ferdselsårene. Disse forbedringene gjorde hverdagen lettere og utfordringene mer overkommelige for oss misjonærer på Tigre Playa. Et viktig såmannsarbeid ble utført i disse årene. Nye vennegrupper og utposter vokste fram både blant indianere i bielvene og den spansktalende befolkningen langs Marañon. Samtidig fikk vi være med å lindre mye legemlig nød og sykdom, ikke minst ved hjelp av de forbedrede kommunikasjonsmidlene.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapittel 42 står ovenfor dette kapitlet på samme kategori “Dagligliv i jungelen”. Kp.44 står på “Indianerne inviterer oss”, like under kp.39 på den kategorien.

Lysmotor fra Norge – endelig framme på Tigre Playa.

Gro skriver hjem i brev av 16.11.73:»I dag var det en helt spesiell dag for oss på Tigre Playa. Tenk, første kvelden med elektrisk lys! Lysmotoren tøffer ute i motorhuset, men vi hører den knapt her inne i stua. Vi var som barn igjen da vi tidligere i dag fant fram lamper og forskjellige elektriske apparater som var pakket ned i påvente av denne begivenheten. Nå har jeg strøket tøy, ristet brød og prøvd vaskemaskinen. I kveld har vi sett super 8 film, og nå skriver vi brev. Foreløpig har vi bare en lyspære i taket i hvert rom. Det samme har familien Wilhelm i sitt hus. Det er også montert lys i kirken. Det er nesten helt utrolig at alt er på plass og fungerer! Vi er så glade og takknemlige.»

Lysmotoren gjorde livet enklere for oss på mange måter. Vi brukte den mest på kveldstid, men ved behov fikk den av og til gå noen timer på dagtid også. Både kjøleskapet og komfyren vår gikk på parafin og fungerte fint uavhengig av elektrisk strøm. Den lille fryseboksen som kom samtidig med lysmotoren gikk også på parafin. Parafinlampene vi hadde brukt til nå, ble satt inn i et skap.  Vi visste at det kunne skje ting som gjorde at vi ville få bruk for dem om enn for kortere tid.

Men det var en lang vei og mye arbeid som lå forut for denne gledesdagen da vi for første gang kunne starte lysmotoren på Tigre Playa. Det skriver jeg litt om i det følgende. Da vi var i Norge fra april-71 til juli-72 etter vår første periode i Peru, besøkte jeg mange menigheter og fortalte om arbeidet i jungelen. Jeg la også fram forskjellige behov, blant dem nødvendigheten av lysmotor. Den første tiden på Tigre Playa hadde vi bare parafin lamper til belysning i båten, huset og i kirken. Diverse elektriske apparater og verktøy som vi hadde hatt med fra Norge, lå nedpakket.

Vi fikk inn midler til innkjøp av et én sylindret dieselaggregat. Det ville gi nok strøm til vårt behov. Motoren kjøpte vi i Norge. Sammen med den sendte vi en liten parafindrevet fryseboks, en vaskemaskin og noen tønner med medisiner og vitaminer gitt av hjelpeorganisasjoner. Dette gikk med båt over Atlanteren og videre opp Amazonas til jungelbyen Iquitos i Peru.

Motorhuset

Vel tilbake på Tigre Playa begynte jeg å mure opp et lite hus til motoren et stykke bak huset i påvente av lysmotoren. Huset skulle samtidig tjene som verksted og lager. I januar 1973 skrev vi hjem at nå var motorhuset under tak, men at vi enda ikke hadde fått lysmotoren og de andre sakene ut av tollen i Iquitos.

Rudolf og Eva Wilhelm med sine barn kom til Peru i november -72. De hadde vært i Honduras i en periode. Når de nå skulle til Peru, var det mange ting de trengte å ta med. De hadde sendt sin bagasje med båt fra Norge. Den ble også stående i tollen i Iquitos. Rudolf og jeg reiste flere ganger hver for oss til Iquitos i løpet av vinteren – våren 1973 for å handle byggematerialer, matvarer, medisiner og ikke minst flodbåten “Alli Shungo”, mens vi samtidig var på kontorer og på alle måter forsøkte å få fortgang i dokumentene for tollfritak. Hver gang håpet vi på å få bagasjen ut av tollen, men svaret var alltid: ”mañana” – i morgen!

Etter en tid fikk vi ut en del av lasten tollfritt. Det var trekasser med klær og diverse utstyr og tønner med medisiner og vitaminer.  Dessverre ble det stjålet en god del medisiner fra tønnene, og et par av dem var bare halvfulle. Det var likevel stor glede da dette kom fram til Tigre Playa med rutebåten fra Iquitos. Barna var glade for kjente leker og bøker, mens vi voksne pakket ut skolebøker til vår lille norske skole og fant fram etterlengtet utstyr. Det var mange fra landsbyen og områdene rundt som i lang tid kunne nyte godt av klær, vitaminer og medisiner fra denne lasten.

Til Iquitos og Lima for tollfritak på lysmotoren.

Men lysmotoren, vaskemaskinen og fryseboksen måtte ha et eget dokument for tollfritak. Dessuten ville tollerne og agentene ha penger. Da vi ikke ville gi noe «under bordet», fikk vi beskjed om at sakene ville bli solgt på auksjon. Vi kunne kjøpe dem da! Det viste seg at i årene etter vi kom til Peru første gangen i 1967, hadde regler for import og toll endret seg mye. Nå skulle vi i tillegg til et legalisert dokument fra misjon/menighet i Norge på at det var gaver til en misjonsorganisasjon i Peru, ha ordnet med tollfritak gjennom vår peruanske misjonsorganisasjonen, AIPA.  Dette skulle ha vært klart før vi sendte sakene fra Norge! Hvis vi hadde vært informert om det tidligere, hadde vi spart mye tid og vanskeligheter. 

Det hadde gått nærmere ti måneder siden lasten ankom Iquitos, og lysmotoren stod fortsatt på tollhuset selv etter mange forsøk på å få ut sakene. Beløpet som ble krevd i toll var mer enn det vi hadde betalt for motoren, så det kom ikke på tale. Vi fant ut at nå måtte vi gå til høyere instanser, det vil si til øverste tollmyndighet i Lima som en siste utvei for å få sakene frigjort. Det ble en god anledning til det i forbindelse med at vi hele familien reiste til Lima for å fornye passene våre i september 1973. Vi begynte arbeidet med passene og tollfritaket så fort vi kom til Lima. Der tok vi inn som så ofte før, hos våre kjære venner, misjonærene Lindgrens. Opphold på hotell hadde vi ikke mulighet til å betale for.

Gjensyn med misjonærkollegaer og møter.

Vi hadde også avtalt å besøke misjonærkollegaer på denne kombinerte ferie- og arbeidsreisen. Etter noen dager i Lima reiste vi videre til Villa Perene der Liv Haug og Edith Aateigen arbeidet. De hadde gjort et stort arbeid med å få opp et bygg med møtelokale i første etasje og leilighet i etasjen over. Det var drøyt ett år siden de begynte arbeidet etter at de var avløsere for oss på Tigre Playa deres første år i Peru. Livs far, Håkon Haug hadde vært ute en tid og hjulpet med bygget. Det var en fin opplevelse å besøke dem og se framgang for virksomheten. Jeg talte på flere møter i Villa Perene og på et par andre steder i løpet av den uken vi var hos dem. Det var en glede å se mennesker søke Gud og gi sine liv til Jesus.

Tilbake i Lima.

Derfra gikk veien tilbake til Tarma der vi stanset et par dager og var med på et kveldsmøte. Der ble det hjertelig gjensyn med gamle venner fra tiden vi bodde i Tarma og hadde ansvar for menigheten der. Jeg hadde tidligere lovet å besøke Brita og Per Anderås i Huancayo for å tale på en møteserie. Det ble en god og oppmuntrende uke med godt besøkte møter der folk søkte forbønn og frelse. Som alltid var det hyggelig å være sammen med familien Anderås i deres gjestfrie hjem. Per minnet meg om at jeg måtte huske mitt løfte om å undervise på det fire uker lange bibelkurset i januar/februar -74.

Sammen med Boyan og Lennart Lindgren foran kirken i Tarma da vi kjørte med dem fra Lima.

Da vi kom tilbake til Lima etter turen over de høye Andesfjellene til og fra Villa Perene, Tarma og Huancayo, fortsatte vi arbeidet med passene og tollfritak på lysmotoren og fryseboksen. Vi gjorde også nødvendige besøk hos tannlegen. Det er dårlig med tannleger i jungelen! Passene fikk vi etter få dager, men problemet med tollen ble ikke løst så raskt. Gro skriver i brev hjem den 7.oktober -73:

«John gikk på tollkontoret nesten hver dag. En dag da han kom dit, fikk han vite at dokumentene i saken var blitt liggende gjenglemt et sted. De var derfor ikke blitt videresendt til Iquitos, – heldigvis! For det viste seg at saken var avgjort i midten av august, altså for nesten to måneder siden, og tollfrihets søknaden var avvist! Hvis dokumentet om avslaget var blitt sendt videre til Iquitos, ville sakene våre uten videre blitt auksjonert bort!  John ble selvsagt forskrekket og lurte på hvilke muligheter vi hadde for å få omgjort vedtaket. Han fikk vite at vi hadde ti dager på oss til å overklage avgjørelsen.  Det var en del dokumenter som måtte skaffes til veie. Det fikk vi ordnet ganske raskt. Nå er det bare å vente på ny avgjørelse.»

Gro med barna reiser hjem via Iquitos.

I brev av 12.oktober fortsetter Gro: «Ja, nå er jeg med barna i Iquitos. Vi kom i går kveld med fly fra Lima og har hatt en travel dag her for å ordne alt som skal ordnes før vi i morgen tidlig tar sjøflyet som går i rute til San Lorenzo.  Vi reiste hit alene mens John måtte bli igjen i Lima til saken med tollen er klar. Han må nærmest «leve» der på kontorene om det skal bli noe fart på det. Vi er spente på hvordan det går. Det er store muligheter for at det blir avgjort i neste uke. John reiser til Iquitos så fort han kan. De amerikanske misjonærene vi får bo hos, fortalte at tønnene med medisiner fra Sveits endelig er ute av tollen og vel framme på Tigre Playa.  Det var virkelig en god nyhet! Vi gleder oss til å komme hjem nå for å komme i gang med skolen igjen. Maino og Sonja må fortsette i 3.klasse for å bli ferdige til sommeren.»

Endelig et positivt svar.

Jeg fortsatte arbeidet med å få fortgang på avgjørelsen på tolletaten i Lima. De som arbeidet der ble så vant til å se meg, at en dag ble jeg innbudt til en personalfest! Men det var vanskelig å få sjefene i tale. Dette var i tiden med militærdiktatur, så de fleste sjefene var høyere offiserer i militæret. Endelig etter tre uker med nesten daglige besøk på tollkontoret, fikk jeg komme inn til den høyeste sjefen, en general. Det var to uker etter Gro og barna reiste til Iquitos. Han virket litt brysk da han spurte hva jeg ville. Etter å ha presentert meg og sagt at vi som norske misjonærer arbeidet i en landsby Tigre Playa ved Marañon, fortalte jeg om lysmotoren og fryseboksen som hadde vært i tollen så lenge og problemene i den forbindelse. 

Han ble tydelig interessert da han hørte dette. Det viste seg at han tidligere i sin karriere hadde vært kaptein i militærleiren i Barranca, som lå en halv time med speedbåt nedenfor Tigre Playa. Han spurte etter flere personer som han kjente på Tigre Playa og forstod at vi var godt kjent i området. Han ville også vite mer om arbeidet vi drev i jungelen.  Etter samtalen kalte han på en sekretær, og bad meg gå ut mens han dikterte et brev til tolldirektøren i Iquitos. Det viste seg å være tollfritak og ordre om øyeblikkelig å utlevere meg sakene vi hadde der. Glad og lettet takket jeg ham. Takken gikk også til Herren som lot meg få samtale med akkurat denne mannen som kjente til landsbyen der vi arbeidet. Med en annen i den stillingen, spørs det om utfallet hadde blitt positivt. 

På tollhuset i Iquitos.

Jeg reiste med første fly til Iquitos der det første jeg gjorde var å gå til tollhuset med brevet fra generalen i Lima. Da direktøren så meg, sa han litt spydig at nå skulle sakene selges på auksjon. Jeg sa ikke noe, men leverte ham konvolutten med stempler fra tollkontoret i Lima. Han åpnet det raskt og leste, tydelig berørt av innholdet.  Han summet seg, så sint på meg og sa at vi måtte betale nesten et års lagerleie for varene! Summen han nevnte var svært høy. «Da får jeg ta enda en tur til Lima”, svarte jeg.  Det endte med at jeg måtte betale et mindre beløp, før han ba meg hente en lastebil til å transportere lysmotoren, fryseboksen og noe annet utstyr til havnen. Det ble lastet om bord på en båt som gikk i rute fra Iquitos, opp Amazonas og videre oppover Marañon til Tigre Playa, en tur på fem døgn. Jeg tok statens sjøflyrute hjem via San Lorenzo.

Den 10.november -73 var en gledens dag da vi kunne laste sakene ut av rutebåten, og installere lysmotoren på sitt fundament, og starte med oppkopling av ledninger til installasjonen av lys og kontakter. Jeg hadde fått med meg en lærebok om elektrisk installasjon av min svoger, Halvor Flatland, som selv var elektroinstallatør. Det ble en del prøving og feiling, og det gikk en del sikringer til å begynne med. Som Gro skrev i brev hjem, var gleden stor da vi endelig hadde elektrisk lys i hus og kirke. Nå kunne vi bruke elektrisk verktøy, kjøkkenmaskiner, – og kommunikasjons radio som kom senere.

Noen år senere hadde vi besøk av en amerikaner som var elektroingeniør. Han gikk rundt og så på ledningene som hang på stolpene og installasjonen ellers.  Konklusjonen hans var: «Dette skulle egentlig ikke fungere!»  Han klatret på stiger og gjorde en del justeringer, og da fungerte sikringsskapet bedre også. Vår venn var 84 år gammel! Takk til ham for hjelpen! Alder ingen hindring😊.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapittel 39 står på kategorien “Indianerne inviterer oss”, kp. 41 står nest nederst av fem kapitler på “Båtliv og reiser”, mens kapitlene 42 og 43 står på samme kategori som dette kapitlet “Dagligliv i jungelen”.

Syketransport

Mens folk stod og snakket sammen i små klynger utenfor kirken etter søndagens kveldsmøte på Tigre Playa, kom det en liten kvinne gråtende bort til meg. Sammen med sin gamle og syke mor hadde hun kommet fra en landsby lengre oppover Marañon et par dager i forveien. Vi var usikre på hva moren led av. Hun hadde store smerter og klarte ikke beholde verken mat eller drikke. Dessuten var hun veldig mager, men magen var stor og oppsvulmet. Det var lite vi kunne gjøre uten å gi henne smertestillende og be for henne. Det fortalte vi dem da de kom. Som mange andre på den tiden, prøvde folk ofte lokale medisinmenn eller egne preparater før de kom til oss.

Datteren til den syke var helt fra seg av redsel og fortvilelse mens hun snakket med meg der vi stod utenfor kirken. Hun sa at moren ville hjem til landsbyen sin. Hun ville dø og begraves hjemme i landsbyen. Jeg svarte at vi kunne kjøre henne hjem tidlig neste morgen. Men nei, hun ville hjem nå med en gang. Det var nesten 1 ½ times kjøring til hennes hjemsted med speedbåten vår i dagslys. Nå var det natt, men været var klart og månen oppe. Det var en lys kveld. Jeg snakket med Rudolf, og vi ble enige om å reise med en gang. Vi forstod at moren kunne dø når som helst, men trodde ikke det var så nært som det viste seg å bli.

Avreise etter kveldsmøtet

Båt og motor ble raskt gjort i stand og bensin lastet om bord. Vi hjalp våre passasjerer opp i båten. Det var den syke moren som måtte bæres om bord, og datteren med hennes lille baby på et par måneder. Den syke kvinnen lå på gulvet mellom setene i speedbåten. Datteren hennes satt på benken bak med barnet på fanget.

Både Rudolf og jeg var ganske kjent med elva etter mange reiser den strekningen. Likevel kan en aldri vite hva som kommer flytende med strømmen, eller om sandbanker like under vann har flyttet på seg. Vi brukte lommelykta minst mulig. Lyset fra den ødelegger nattsynet i mange minutter. Vi kjørte i lyset fra månen. For at båten skal plane, må man ha en viss fart. Etter en drøy halv times kjøring ble det overskyet, og ikke lenge etterpå gikk månen ned. Da ble det veldig mørkt. Det kjentes litt nifst å kjøre såpass fort i nattemørket.

Plutselig satte datteren i et forferdelig hyl, reiste seg opp i båten og viftet med armene. Hun hadde babyen på den ene armen. Hun skrek og ropte: «Mor er død». Jeg senket farten. Rudolf snudde seg og så at hun i panikk ville kaste babyen over bord. Han fikk tak i babyen i siste liten, og la den under forenden av båten, foran bena våre. Med makt fikk han kvinnen til å sette seg ned i båten. Hun satte seg endelig ned, men hylte fortsatt ubehersket. Rudolf tok pulsen på moren. Hun hadde ingen puls. Vi forstod at datteren hadde rett. Den gamle kvinnen var død. Vi kjørte videre så fort det var mulig i mørket.

Reisen videre med den døde moren

Reisen videre står for oss som et mareritt. Datteren hylte at vi hadde drept moren hennes. Den lille babyen skrek også. Utrolig hvor mye lyd en slik liten bylt kan lage.  Babyen lå i alle fall beskyttet for vinden inntullet i et teppe innunder forenden av båten. Rundt oss skimtet vi så vidt konturene av elvebreddene på begge sider. Da vi nærmet oss landsbyen, ble det tent lys fra små parafinlamper i flere hus. De ble vekket av lyden fra påhengsmotoren og hylene fra kvinnen.

Datteren hoppet raskt ut av båten da vi la til ved elvebredden. Hun ropte og anklaget oss for å ha drept hennes mor. Hun var helt ustyrlig. Det ble en forferdelig stemning. Vi følte oss helt elendige. Vi forklarte situasjonen for de frammøtte, og ba om hjelp til å få båret den døde opp til huset deres. Ingen ville røre den døde. Rudolf og jeg måtte bære henne opp til hytta. I løpet av kort tid samlet flere slektninger seg og stemte i gråtekoret. Vi hadde besøkt landsbyen Puerto América noen ganger, men enda hadde bare noen få kvinner og et par ungdommer tatt imot Evangeliet.

Den døde ble lagt på et bord og lys ble tent rundt henne som skikken er. Folk strømmet til for å være med i sorgen. De skulle begrave henne allerede neste morgen. Rudolf og jeg gikk tilbake til båten og startet opp motoren. Vi hadde en mørk og trist tur hjemover. Da vi la til på Tigre Playa, var vi likevel takknemlige for at det ikke hadde gått verre.  Vi hadde i alle fall fått stanset den desperate kvinnen i å kaste det lille barnet sitt i elva, og moren fikk den tradisjonelle våkenatten og begravelse på hjemstedet sitt.

Etter en tid besøkte vi landsbyen igjen. Vi hadde møter og gikk rundt og samtalte med folk, også med kvinnen som mistet sin mor den natten. Hun bad om tilgivelse for alt hun hadde anklaget oss for den forferdelige natten. På møtet gav hun til kjenne at hun ville ta imot Jesus som sin frelser. Mannen og barna gjorde det samme. Mange ganger i årene som fulgte kom hun til Tigre Playa for å få behandling og medisiner til seg og sine barn. Hun og mannen var trofast med i menigheten i landsbyen sin helt til de døde for få år siden.

UVENTET FØDSEL

«Hermano! Hermano! » Jeg våknet brått opp av ropene og så på klokken. Den var halv fire på natten. Det pøsregnet som det bare kan gjøre i tropene. Regnet trommet mot blikktaket. Hadde jeg drømt, eller—–. Nei der ropte det igjen. «Hermano, – bror kom og hjelp!» Jeg kom meg opp. Gro våknet også og kom seg ut av senga. Utenfor døren sto en av våre unge venner fra en mestis landsby i Morona. Han hadde kommet et par dager før sammen med sin kone. Han hadde feber og kjente seg dårlig.

Det var fullt av syke i begge sykestuene da det gikk en epidemi med meslinger i et par landsbyer blant awajung indianerne i Potro og Achayacu. De ble veldig syke, ofte med lungebetennelse og diare i tillegg. Flere var døde i landsbyene, fortalte de som kom. Vi måtte overtale dem til å drikke og ta næring til seg, for i deres tradisjon skulle man helst avstå fra både mat og drikke når man var syk. De sa at det ville hindre tobakken som medisinmannen brukte for å drive ut sykdommen. Vi behandlet dem med penicillin og andre medisiner. Det var en travel tid, og vi var takknemlige da alle etter hvert kunne reise friske tilbake til sine landsbyer.

Mannen som stod utenfor døren i regnet og mørket, hadde vi innlosjert i en liten hytte like ved huset vårt, sammen med sin unge kone.  Barna våre lekte ofte der sammen med sine venner, særlig når det var regnvær. «Kom og hjelp kona mi», ropte han fortvilet. Jeg tok meg ikke tid til å ta på meg noe mot regnet, men ble med ham ut i mørket med lommelykta som eneste lyskilde. Han løp foran meg mot hytta. Plutselig stanset han, og lyset fra lykta traff en bylt som lå i gresset mellom lekestua og skogen bakenfor. Der lå kona til den unge mannen og ynket seg. Min første tanke var at hun var skadet. Hva hadde skjedd? Kanskje slangebitt?

Da fikk jeg øye på en liten bylt som lå nede ved bena hennes. Jeg rørte ved bylten som satte i å skrike av all kraft. Bylten var en liten baby som lå rett på det våte gresset i pøsregnet. Det var en velskapt liten gutt. Han var fortsatt «bundet» til moren med navlestrengen. Moren klarte å reise seg mens Gro bar barnet og hjalp henne i hus. Vi gjorde i stand varmt vann og steriliserte saks og bånd før hun klipte over navlestrengen. Gro ble dermed «conmadre», som betyr medmor til babyen. Det var hun til mange barn etter hvert. Så ble barnet vasket og kledt med noe babyklær vi hadde liggende. Han sluttet å gråte der han lå inntullet i et teppe og ble god og varm etter den noe ublide og kalde velkomsten til verden. Moren fikk stelt seg og fikk tørre klær. Hun var i god form etter fødselen.

Det var den unge morens første barn. De fortalte at hun gikk ut i skogen for et nødvendig ærende da hun plutselig fikk kraftige veer og sank sammen i gresset. Mens faren, som trodde hun var syk, løp for å vekke oss.  Da vi kom tilbake, var barnet allerede født. Det var en rask fødsel som endte godt både for mor og barn. Noen dager senere reiste de friske og glade hjem til sin landsby. De fikk flere barn etter hvert, men ingen i friluft i pøsende regnvær! Vi hadde kontakt med dem i alle årene vi bodde i jungelen og besøkte landsbyene og utpostene langs Morona.