Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

På denne kategorien “Bibelkurs og kirkebygg” står det fire kapitler, fra det nederste kp.51, så kp.53, kp.54 og øverst dette kapitlet 61. Kp. 60 står nest øverst i kategorien “Båtliv og reiser”, mens kp.62 står på øverst på “Dagligliv i jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Gunnar faller i elva i Borja

Etter et par dagers jobbing med å snekre sammen forskalingskasser, fikk vi låne en åpen trebåt til lastingen av stein. Dette var i Borja i august 1978.  Trebåten bandt vi med en kjetting til siden på Alli Shungo, og kjørte opp mot de strie strykene ovenfor Borja, der det var rikelig med stein. Da båten var lastet med vekten den tålte, dro vi tilbake til Borja. I det vi skulle legge til land,  falt slepetauet i vannet og kom inn under Alli Shungo. Gunnar løp ut av styrehuset og bakover på utsiden av båten for å redde tauet unna propellen.  Det var en smal kant å gå på langs utsiden. Han måtte holde seg i et rør som gikk langs taket, men han mistet grepet, og falt i vannet mellom båtene. Jeg så ham falle, og kunne ikke gjøre annet enn å stoppe motoren for å prøve å hindre at han ble truffet av propellen.

Gunnar ble trukket dypt ned i vannet til bunnen av den sterke strømmen, men klarte å sparke fra og kom opp til overflaten rett bak båten. Han fikk tak i slepetauet og klatret opp i trebåten. Så snart han var i båten, startet jeg motoren for vi drev raskt nedover i den sterke strømmen. Gunnar hadde fått en ganske stor flenge i en av fingrene, men var ellers uskadet. Vi så det som et mirakel at han ikke ble truffet av propellen, eller at han ikke kom under trebåten og dermed ble ført lengre nedover den strie elva. Denne hendelsen rystet oss alle.  På kveldsmøtet takket vi Herren for at det tross alt hadde gått bra.  Bakgrunnen for reisen til Borja og denne hendelsen skriver jeg om i fortsettelsen:

Til San Lorenzo og et besøk til Borja

Da Gunnar Vervik og jeg kom fra Iquitos med den nye motoren i Alli Shungo i begynnelsen av juni 1978, besøkte vi menigheten i San Lorenzo og utpostene ned mot munningen av Pastaza. I San Lorenzo ønsket vennene å utvide og forbedre lokalet sitt. Mange nye var døpt og kommet med i menigheten der de siste par årene. Kirken var blitt for liten. Utvilsomt var det behov for en større og bedre kirke.  De holdt på med å samle midler for å kjøpe planker til veggene og sement til gulvet, men innsamlingen gikk tregt. Det var ikke mye penger blant folk.  Vi hadde fått noen gaver fra Norge som kunne brukes til kirkebygg, og håpet på at det vil komme inn mer etter hvert.  Det var ingen sagbruk i denne delen av jungelen, men vi fikk høre at sagbruket i Pinglo, ovenfor fossestrykene «Pongo de Manseriche»  ved Borja, hadde trematerialer til salg.  Jeg reiste oppover Marañon til Borja og fikk bestilt materialene gjennom en handelsmann der. Denne mannen, Correa hadde radiokontakt med Pinglo. Han kunne hente plankene i løpet av juli. Jeg avtalte med vennene i kirken at vi skulle komme tilbake i august for å hjelpe til med å støpe grunnmuren til veggene.

Kort tid etter at jeg kom tilbake fra Borja, reiste Gunnar og jeg igjen nedover Marañon til San Lorenzo. Sammen med vennene der begynte vi arbeidet med å støpe gulvet i kirken.  Sand ble hentet i elva, og sementen var allerede innkjøpt. Alt ble blandet for hånd. Mange var med på dugnaden så det gikk unna. De fleste kveldene var vi samlet til møte i huset til pastor Humberto.  Etter en uke var det meste gjort, og vi reiste tilbake til Tigre Playa slitne, men fornøyde.

Ny reise til Borja

Den siste dagen i juli la vi ut på en ny reise med Alli Shungo. Igjen gikk ferden oppover Marañon til Borja for å begynne arbeidet på kirken der. På veien stanset vi på noen av stedene som hadde fast virksomhet. Det var alltid en glede å møte vennene i disse landsbyene. I Borja hadde misjonen tidligere fått tomt til kirke.  Allerede i 1975 ble reisverket satt opp og taket av bølgeblikk kom på plass.  Vel framme i Borja, samlet vi vennene til møte og til planlegging av arbeidet. Vi hadde med sement, men trengte stein og sand til støpningen av grunnmuren. Det trengtes mange villige hender til dette arbeidet.

Det første vi gjorde var å hente plankene hos handelsmannen og lagre dem ved kirken. En del av dem trengtes til forskalingen. Vi fikk samtidig bestilt mer tremateriale på sagbruket i Pinglo slik at det ble nok til veggene både til kirkene i Borja og San Lorenzo. Det kunne vi gjøre fordi sagbruket ville selge oss dette til halv pris! Handelsmannen skulle gi oss beskjed når plankene var ferdige til å hentes. Med god hjelp fikk vi i løpet av noen dager støpt feridig grunnmuren der veggene skulle plasseres.

Det var under dette oppholdet i Borja mens vi hentet stein til arbeidet på kirken, at den farefulle hendelsen med Gunnar fant sted, som beskrevet i begynnelsen av dette innlegget. Søndagen før vi reiste fra Borja, var det dåp av to ektepar. Det ene paret var Juan del Aguila og hans kone. Juan var i mange år leder og pastor i Borja. Senere ble en av hans sønner pastor der. De og flere andre hadde tatt imot troen på Jesus under tidligere besøk. Den første dåpen i Borja fant sted tidligere det året.  Ved vårt neste besøk i november ble det igjen dåp. 

Bibeluke og velkomst for familien Wilhelm og Martha de Jong

I første del av oktober var det igjen bibeluke på Tigre Playa.  Denne gangen for ledere fra mange landsbyer i området. Gunnar og jeg underviste, mens Gro og Oddbjørg underviste søndagsskolelærere. De hadde også hendene fulle med de mange syke som kom til oss i løpet av uka. Det gikk meslinger i området.  Før deltagerne på bibeluka reiste hjem, lovte jeg utsendingene fra Candoshi landsbyene i Rimachi å besøke dem i november.

En ukes tid etter avslutningen av bibeluka hadde vi gleden av å ta imot Eva og Rudolf Wilhelm med sine fem barn som kom tilbake etter drøyt 1 ½ år i Norge. Sammen med dem kom lærer Martha de Jong fra Alta. I kirken ble det velkomst for familien Wilhelm og Martha, samtidig som det var avskjed med familien Vervik. De reiste noen dager senere til nye oppgaver i Lima og senere i Chulucanas, Piura. Et par uker etter velkomstmøtet dro Rudolf og jeg opp til Borja med husbåten. En av ungdommene i menigheten, Tito var med oss. Vi hadde fått beskjed om at plankene på sagbruket i Pinglo var ferdige.

Farefullt oppdrag i Borja – plankene slepes ned gjennom strykene

Handelsmannen Correa i Borja som hadde hentet den forrige bestillingen med planker sammen med noen materialer til seg selv, var villig til å kjøre opp til sagbruket i Pinglo for å hente plankene. Men han ville at i alle fall en av oss skulle være med. Vi måtte dessuten gjøre opp for kjøpet. Det ble til at jeg og Tito ble med i Correas båt.  Det var spennende å kjøre opp fallene, men elva var forholdsvis lav, så vi kom vel fram til Pinglo.  Correa var vant til å kjøre denne strekningen, mens jeg ikke hadde passert «El Pongo de Manseriche» siden hele familien flyttet fra Bagua til jungelen ni år tidligere, i oktober 1969.

Vel fremme ved sagbruket kjøpte og betalte vi for de bestilte materialene. Vi fikk hjelp til å bære plankene ned til elva, der de ble bundet sammen til en stor flåte på 4 x 4 meter som stakk ca. 1 ½ meter dypt. Etter å ha surret den med en masse nylonrep og festet flåten med rep til båten, ble den dyttet ut i strømmen som ville ta oss ned til Borja. Den åpne båten til Correa styrte den lett ut på dypt vann. Da vi kom inn mot den trangeste delen, ble det sterkere strøm. Men Correa ved utenbordsmotoren klarte å styre flåten forbi store steinblokker i elva. Vi nærmet oss det farligste stedet. Elva har et 20 meter langt stryk der fallet er ca.to meter. Rett ovenfor dette stryket kom vi inn i en stor bakevje så båten og flåten gikk rundt i ring med strømmen noen ganger før vi greide å dytte flåten ut i hovedstrømmen igjen. Flåten var bundet til båten. Jeg fikk streng beskjed om å løsne tauet idet vi kom på kanten av stryket.

Stryket er en trang passasje der vannet blir presset sammen, og danner en meter høy ”hanekam” nedenfor. Akkurat da jeg løste tauet til flåten, stoppet påhengsmotoren!  Correa ble helt hvit i ansiktet. Han begynte å dra i start-tauet og etter noen forsøk, startet heldigvis motoren. Men da var vi kommet veldig nærme ”kammen” slik at mye vann kom inn i båten. Det var noen nervepirrende øyeblikk. Vi klarte å komme ut av den verste strømmen og begynte å øse båten. Da vi så etter flåten med planker, var den først ikke å se. Men så, litt nedenfor dukket den opp, noe skamslått, men hel. Vi fikk festet tauet til båten igjen og greide å få den til land i Borja. Da vi fortøyde båten, utbrøt Correa: »Det var nære på!»  

Sleping av flåten med planker ned til San Lorenzo

Rudolf ventet oss ved elvekanten og hjalp til med å få festet flåten trygt til land. Neste dag løste vi opp tauene på flåten og bar halvparten av materialene opp til kirketomta. Der satte vi plankene opp til tørking. Nå hadde vi en flåte som var halvparten så stor som den opprinnelige. Den skulle vi taue ned til San Lorenzo med Alli Shungo. Oppe ved Borja er strømmen sterk, men fra Saramiriza og videre nedover flyter Marañon roligere.  Det tok tre dager å slepe plankene med strømmen før vi var fremme i San Lorenzo. Her ble materialene båret opp til kirketomta og satt til tørk. Senere samme år fikk brødrene i Borja og San Lorenzo hjelp av Rudolf til å sette opp veggene på kirkene.

Året etter da jeg igjen var i Borja, hadde jeg et par opplevelser som jeg vil ta med her. Jeg hadde planlagt en reise på to- tre uker for å ha møter og bibelstudier på de fleste stedene oppover Marañon. Men uforutsette ting gjorde at reisen ble på godt over tre uker. I San Juan hadde det brutt ut meslinger i landsbyen. Det gjorde at jeg ble en dag ekstra der. I Saramiriza ba de meg stanse en dag lengre en planlagt for bibelstudier. I Alegria var det problemer i menigheten som gjorde at jeg ble et par ekstra dager der.

En spennende reise fra Borja ned til Saramiriza

Da jeg skulle gå om bord i Alli Shungo i Saramiriza for å reise videre opp til Alegria og Borja, kom det en mann bort til meg og sa at jeg ikke måtte reise til Borja. En av beboerne der, som han nevnte ved navn, hadde sagt han ville skyte meg hvis jeg kom dit opp. Jeg hadde vært i Borja mange ganger og visste hvem denne mannen var, og ville ikke la meg stanse av denne ukjentes advarsel. Da jeg kom til Borja, etter et par dager i Alegria, var mannen som ifølge advarselen skulle skyte meg, en av dem som tok imot meg da jeg la til land.  Han var veldig hyggelig og hjalp meg å bære trekkspillet opp til kirken. Jeg merket ikke noe fiendskap eller hørte noe om skyting de dagene jeg var i Borja. Tvert imot, mange kom til møtene og bibelstudiene for å lære mer fra Guds Ord.

I årene fra midten av 1970 tallet og utover -80 tallet var det økende terrorisme fra geriljagrupper som «Lysende sti» og andre grupper i Peru.  I jungelen gikk det mange rykter om terrorister, som ofte ble kalt »Pelacara».  Dette var et gammelt uttrykk, visstnok fra gummiboomens tid i jungelen. Det gikk ut på at disse “pelacara”, som betyr “skrelle ansiktet”, drepte indianere i den hensikt å ta ansiktsfettet deres for å bruke i alt fra kremer til raketter! På denne tiden gikk det rykter om at vi mannlige misjonærer var slike “pelacara”. Selv etter å ha blitt så godt kjent i området, ble vi offer for disse ryktene en tid. Men alle som kjente oss, og ikke minst våre troende venner, forsvarte oss. Dessuten var det ingen som kunne legge fram bevis for at noen var drept eller masakrert. Det varte ikke så lenge før vi gikk fri fra disse anklagene, mens redselen og ryktene om denne faren varte flere år i jungelområdene helt ned til Iquitos og Yurimaguas. Det var vel egentlig fra de områdene ryktene om terrorister og “pelacara” hadde sitt utspring. Det hang sammen med at det i noen år var mye gerilja virksomhet i den høyere delen av jungelen rundt oss med senter i Tarapoto innenfor Yurimaguas.

Mens jeg var i Borja, gikk vannstanden i elva ned til et nivå jeg aldri hadde sett der oppe før. Jeg håpet at vannstanden ville stige, derfor tok jeg meg tid til disse dagene med bibelstudier og praktisk arbeid. Sammen med brødre i menigheten hentet vi store, flate steiner inne ved inngangen til fallene i «el Pongo».  De plasserte vi ved inngangsdøren til kirken og på stien ut til veien. Men vannstanden ble stadig lavere. Nå måtte jeg likevel starte på hjemreisen. Jeg hadde lovet å besøke candoshi indianerne i landsbyene rundt Rimachi i Pastaza for et par uker i midten av november, og nå gikk oktober mot sin slutt. Før den reisen var det nødvendig å reparere og male den åpne båten jeg skulle bruke til Rimachi. For første gang hadde jeg en radio i Alli Shungo som gjorde det mulig å kommunisere med familien hjemme. Det var en stor forbedring og et takkeemne.

Vennene i Borja advarte meg mot å reise nå når elva var så lav. Jeg ba over saken, og fikk fred over å kjøre nedover. I den første delen av elva nedenfor Borja var strømmen sterk fordi det er en forholdsvis dyp renne på den strekningen. Men lengre ned ble det grunnere, og store steinbanker dekket nesten hele elveløpet. Der var det bare en smal renne hvor vannet strømmet over stubber og trær som satt fast i bunnen. Jeg ropte til Jesus, og kjente at Guds ånd kom over meg.  Det ble en vill ferd nedover strykene mens jeg sang og ba. Plutselig så jeg at to stokker sperret veien rett foran båten, og at vannet strømmet over dem. Jeg hadde ingen mulighet til å stoppe, så jeg ga mer gass, og styrte mot det stedet der det meste av vannet rant som en liten foss over stokkene. Det kjentes ut som om båten ble løftet over hinderet, og slo ned i dypere vann på den andre siden så vannspruten sto.

Noen menn som stod på steinbanken og vasket gull like ved dette stedet, så det som skjedde. De kom løpende, for de trodde at dette ville gå galt. Jeg fortsatte å prise Gud, og kom velberget ned til Saramiriza, der jeg la til en times tid for å komme meg etter denne farefulle ferden.  Gullgraverne fortalte senere at de hadde sett store deler av bunnen på båten da den gikk over stokkene. I Saramiriza kom noen og spurte meg hvor jeg kom fra. Da jeg fortalte at jeg kom fra Borja, sa de at det var umulig. De hadde selv prøvd å kjøre opp til Borja samme deg med en liten båt med påhengsmotor, men måtte snu. Jeg tror Herren gjorde et under og hjalp meg å komme velberget over den passasjen og ned til roligere og dypere farvann fra Saramiriza og videre til Tigre Playa. Det er ingen tvil om at vi er blitt bevart gjennom flere farer enn vi vet om i løpet av alle årene i jungelen i Peru.

En misjonærfamilies hverdagsliv i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 55 og 56 står på kategorien “I Norge fra febr.1976 til febr. 1977”, mens kp.53 står nedenfor dette kapittelet på samme kategorien “Bibelkurs og kirkebygg”.

Et besøk mens jeg var i Tipisca Cocha.

En ettermiddag mens jeg var i huambisa landsbyen Tipisca i september 1974, la en kano til ved husbåten «Alli Shungo». Jeg hørte et lite dunk og kikket ut. Jeg så fort at mannen i kanoen ikke var fra Tipisca. Før han presenterte seg, spurte han om jeg var misjonær, og om jeg solgte bibler. Jeg svarte at begge deler var riktig og ba ham å komme om bord.  Vi satte oss ned foran på båten mens min gjest fortalte at han het Juan og var tømmerhogger som jobbet for seg selv noen timers reise med kano lengre oppover Morona. For et par dager siden fikk han høre at det var en utlending, en misjonær i Tipisca. Han ville gjerne møte en misjonær. Derfor rodde han nedover elva og inn i den lille sjøen. Da han så meg, forstod han at jeg var misjonæren som hadde reist med samme handelsbåt som han da jeg var på min første reise oppover Morona våren 1969.  Det var jo litt spesielt at vi etter fem år skulle møtes igjen i en landsby langt oppe i den samme elven.

En tømmerhogger i Morona hører om Jesus på radio.

Juan fortalte sin historie. Han var egentlig fra den store elven Ucayali lengre øst. Men i sin søken etter arbeid, hadde han reist oppover Marañon og videre opp Morona. Etter en tid bosatte han seg i Puerto America,  ved munningen av Morona. Der traff han jenta som ble hans kone. Han bygde en bambushytte der de bosatte seg. Nå hadde han en familie å forsørge. De hadde som alle andre i landsbyen, en liten åkerlapp med bananer og maniok. Men i tillegg måtte han jobbe enten for en «patron», eller hugge tømmer som han siden solgte til oppkjøpere fra Iquitos. Dette var ganske vanlig på denne tiden.  Det betydde at han bodde alene i en liten hytte i jungelen noen måneder i året mens tømmerhogsten pågikk. Med seg hadde han sitt enkle utstyr til hogsten, et gevær til jakt og kroker til fiske. Bananer og maniok fikk han av indianere i nærheten. Han hadde også med en stor dunk med billig sukkerrørsbrennevin, og noe som ikke var vanlig på den tiden, en liten batteridrevet radio.  Kona og barna var igjen i landsbyen der hun arbeidet på åkeren i nærheten. Juan fortalte at han i sin ensomhet fant trøst i brennevinet som han etter hvert ble avhengig av.

Juan pleide å høre på radioen på kveldene mens han satt og drakk. I Sør-Amerika er det fritt fram for private tv- og radiostasjoner. En kveld fikk han inn en vakker, men annerledes musikk på radioen. Denne stasjonen fanget hans interesse. Det ble til at han tunet inn på denne frekvensen når kvelden kom. Det var den kristne radiosenderen fra Quito, Ecuador HCJB, «Stemmen fra Andesfjellene», han hadde fått inn. De har en kraftig sender som allerede den gangen hørtes godt i jungelen nord i Peru. Men ikke mange der hadde radio på den tiden. Det ble vanligere de følgende årene. Mellom musikken og sangene, var det korte taler der Guds ord ble forkynt på en enkel måte. Det Juan hørte, begynte å oppta tankene hans mer og mer.

Juan blir frelst ved radioen.

Han fortalte videre at en kveld sa mannen i radioen etter talen: «Om du ønsker å ta imot Jesus som din frelser, kan du gjøre det akkurat der du er. Du kan bøye kne ved radioen og gjenta frelsesbønnen etter meg.»  Juan ønsket å ta imot frelsen gjennom Jesus Kristus, så han bøyde kne og gjentok bønnen, om frelse, tilgivelse og et nytt liv.  Noe skjedde i hans indre, og som han sa til meg: ”Jeg ble et nytt menneske!”  Det første han gjorde var å tømme ut brennevinet, og han fortalte meg at suget etter det var borte fra den stunden. Da han nå hørte at det var en misjonær i Tipishca Cocha, bestemte han seg for å ta kanoen fatt for å samtale med denne misjonæren og få tak i en bibel. Det var med stor glede jeg gav ham en av biblene jeg hadde med. Juan ble noen timer hos meg. Vi fikk en god samtale om troen på Gud og om hvordan lese i Bibelen. Da vi hadde bedt sammen, padlet han tilbake til sin lille leir.

Den første kirken i Puerto America.

Noen måneder senere da jeg var på en ny reise, traff jeg ham igjen da vi hadde møte i Puerto America. Nå var han en del av den lille gruppen av troende som fantes der fra våre tidligere besøk. Mens vi var der, fikk vi be med kona hans. Juan vokste fort i troen, og var ivrig med på bibelukene på Tigre Playa. Han og kona ordnet sine dokumenter for å gifte seg og bli døpt. Juan besøkte de nærmeste landsbyene oppover Morona og vitnet om sin frelse. I Puerto America hadde de møter i huset til Juan eller i skolen den første tiden. Da de senere fikk kjøpt en tomt, bygde vennene en kirke med palmebladtak. Juan var leder for menigheten i Puerto America i noen år. Han kom trofast til Bibelkurs og stevner på Tigre Playa. Når vi senere flyttet til Betania ved Saramiriza, bodde han og familien en tid på Betania og hjalp oss med forskjellig arbeid på det nye stedet før de flyttet tilbake til Puerto America.

Enkle kirkebygg bygges i flere landsbyer langs Marañon

På samme tid som den enkle kirken i Tipisca ble bygd, sommeren 1975, skjedde det samme i noen av landsbyene i Marañon.  På steder der det vokste fram en gruppe av troende og døpte venner, ønsket de et eget hus å samles i til møter. Deres egne hus var små og familiene store, og noe å sitte på annet enn gulvet var det dårlig med i de fleste hjem.  De beundret kirken på Tigre Playa når de var der på bibelukene. Kirken der var bygd på samme måte som deres egne hus, men den var ganske mye større. Det var ikke få palmeblader som gikk med til det taket.

Landsbyene San Juan og Sappo Playa, senere kalt Betel, var blant de første som satte opp enkle kirker.  Men også i awajun landsbyene i Potro, Cahuapanas og Urito Yacu ble det bygd kirker på denne tiden.  Vanligvis var det bare størrelsen som skilte dem fra de andre hyttene i landsbyene. Etter hvert fikk de fleste stedene opp et lite kors eller et skilt som viste at det var en evangelisk kirke.

Vanskelig å få tomt i San Lorenzo

I San Lorenzo som også den gang var den største landsbyen i området, var det mange som kom til tro og ble med i den voksende forsamlingen der. Vi var der nesten hver lørdag fra vi kom tilbake til vår andre periode i 1972.  Rudolf og jeg vekslet på å reise dit etter at familien Wilhelm kom til Peru samme år.  I et tidligere innlegg i bloggen skrev jeg om San Juan, og om Humberto som var den første som overgav seg til Jesus der. Han og familien flyttet til San Lorenzo der han ble til stor velsignelse i arbeidet i mange år. Det var vanskelig å få tomt til kirke i San Lorenzo som er den eneste landsbyen i området som har en katolsk kirke.  Allerede på 1600-tallet kom katolske munker til stedet og grunnla San Lorenzo. Der hadde katolikkene kirke, skole og sykestue.  Alle som ville bosette seg der, måtte søke presten om tillatelse. Slik var det helt opp til den tiden vi kom til jungelen. Dermed var det vanskelig å få tildelt eller kjøpt tomt til en evangelisk kirke i San Lorenzo. 

Overhaling av «Alli Shungo» og endelig kirketomt i San Lorenzo.

I september -75 leide vi et større hus til en møteserie og Bibelkurs. Det kom mye folk på møtene, og mange kom fram til forbønn. På den tiden hadde vi fått reparert «Alli Shungo», og nå skulle den på land for å bli skrapt og malt.  Oljeselskapet som hadde skaffet motordelen og hjulpet med reparasjonen,  tilbød seg å løfte den tunge jernbåten opp på land med en av sine løftekraner. Den gangen var det et par oljeselskaper som hadde baser i San Lorenzo. Vi tok med glede imot tilbudet. Etter fire dager var arbeidet gjort, og båten på vannet igjen. Da overbygget også ble malt, framstod «Alli Shungo» som ny og klar til videre tjeneste.

John skriver i en misjonshilsen i september -75: «Men tomt i San Lorenzo så fortsatt ganske håpløst ut.  Jeg hadde snakket med presten og argumentert med at vi burde få tomt til kirke når det på denne tiden ble satt opp barer og hus med prostituerte i byen. Presten svarte som sant var: «De spør ikke om lov!»  Dessuten mente han at det ikke var bra med to kirker i samme landsbyen.  Men så fikk vi høre at biskopen fra Yurimaguas var på visitas i San Lorenzo. Da oppsøkte Rudolf og jeg han i presteboligen.  Biskopen var en yngre mann, også han fra Spania. Vi bar fram vårt ærend, og presten var som tidligere veldig negativ. Men da sa biskopen til den gamle presten: «Det er en ny tid nå!»  De snakket litt sammen før de foreslo en tomt for oss, men det var utenfor bebyggelsen. Vi godtok ikke forslaget og sa at vi måtte ha et mer sentralt sted til kirken.  Etter en del fram og tilbake tildelte de oss en bra tomt til kirkebygget. Vi fikk dokumenter på eiendommen til stor glede for oss alle, ikke minst Humberto og vennene i San Lorenzo. Nå har vi allerede noen av materialene til kirken ferdige. Om noen dager reiser jeg oppover Marañon for å ta ut resten av stokkene med hjelp av brødre i San Juan.»

Tomt til kirke i Borja.

Allerede i august 1974 da Rudolf Wilhelm besøkte landsbyene oppover Marañon, ble han tilbudt en tomt i Borja for å bygge en kirke. Dessuten tilbød en ufrelst mann å kjøpe en del av takplatene til kirken. Borja ligger helt øverst mot fossefallene som danner en naturlig grense mellom øvre og nedre Marañon. Den var dermed den vestligste landsbyen vi besøkte fra Tigre Playa. Borja var senter i kommunen Manseriche før Saramiriza ble kommunesenter noen år senere da et oljeselskap bygde vei som forbandt jungelen med fjellbyene og kysten. Folketallet i Saramiriza mangedoblet seg på kort tid.  Det var bare tre -fire hus i Saramiriza da vi flyttet ned til jungelen fra Bagua.

I november -74 var det tid for nytt besøk i landsbyene langs Marañon. I Borja viste vennene meg tomta som Rudolf hadde sett på tidligere. Jeg søkte ordføreren om tillatelse til å kjøpe den for å bygge en evangelisk kirke på tomten. Prisen var under ti norske kroner inkludert arbeidet med dokumentene!  Tomta fikk vi tildelt og kostet egentlig ingenting.  Dermed ordnet det seg greit og raskt med tomt i Borja. Det var ikke mange kristne der, derfor var det ikke mange til å arbeide med byggingen av kirken.  Men alle hadde små hus, så det trengtes et lokale til møtene.

Da jeg var tilbake i Borja i mars 1975 hadde de så smått begynt å kutte ugress og busker på tomta. Det stod noen frukttrær lengst bak som vi beholdt. Samtidig med bibeltimer og møter arbeidet jeg sammen med de få vennene i menigheten med forberedelser til bygget. En mann tilbød seg å skaffe stokkene som trengtes til reisverket i løpet av en måned.  Vi avtalte en pris for hogsten og transporten til tomta. Dessverre ble ikke det løftet oppfylt. Først i september kom de nødvendige materialene på plass da Rudolf besøkte stedene oppover Marañon helt til Borja og ledet dette arbeidet.

Kirker blir bygd i Borja og San Lorenzo.

I et brev hjem i begynnelsen av november -75 skriver Gro: «I oktober var Rudolf og John opptatt med kirkebygg på hver sin kant. John var først en uke oppe i San Juan.  Der hogg han og brødre derfra tømmeret som behøves til reisverket for lokalet i San Lorenzo. Mens de drev på med hogsten, var det møter hver kveld der John underviste fra Bibelen.  Da arbeidet var ferdig, bandt de sammen stokkene til en flåte som ble slept etter husbåten ned til San Lorenzo. Der var han i to uker mens han og brødrene der satte opp reisverket til taket. De hadde fine møter den tiden han var der nede, og flere tok imot Jesus som frelser. Nå som   bølgeblikkplatene har kommet med rutebåten fra Iquitos, reiser han nok snart ned igjen for å hjelpe til med å spikre dem på.”  

Gro fortsetter i brevet: “Rudolf og et par brødre fra Sappo Playa har allerede satt opp taket på lokalet i Borja, både reisverk og bølgeblikkplatene er på plass.  Dessuten var Marcial Rios her fra Tigre Playa med. Han var en god hjelp i arbeidet.  Her i jungelen er veggene liksom ikke så viktige. Men de kommer nok opp etter hvert.»

Bølgeblikktaket på kirken i San Lorenzo kom på plass i løpet av november.  Først i mars året etter gikk vennene i gang med å skjære en type bambus som vokser ved elvekantene. De ble kuttet til og brukt som vegger på det nye lokalet.  Rudolf skriver om gode møter med mye folk i den nye kirken med bambusveggene på plass i april -76.  Da hadde vi allerede reist til Norge i januar det året etter en periode på 3 ½ år i jungelen, vår andre periode i Peru.

En misjonærfamilies hverdagsliv i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kp. 54 står på samme kategori som dette kapitlet. Kp. 52 står på Dagligliv i jungelen. Kapitlene 55 og 56 står på “I Norge fra febr. 1976 til febr. 1977”.

I åpen båt på reise til landsbyene i Morona .

Det ble gjort utallige reiser til nære og fjerne landsbyer langs elvene Marañon og Morona med bielver i løpet av vår andre periode og familien Wilhelms første i Peru.  Husbåten «Alli Shungo» var til stor velsignelse i dette arbeidet. Men også speedbåten og den åpne trebåten ble brukt til reisene, for det meste til de nærmeste stedene. I juni / juli 1975 stod «Alli Shungo» stille i påvente av en motordel som var bestilt fra Lima. Derfor brukte vi den åpne trebåten da jeg reiste til Morona sammen med Elio Solis like etter den store oversvømmelsen i 1975.

Vi besøkte landsbyene helt opp til grensen mot Equador, og reiste inn til indianerbyer i bielvene.  Det ble en begivenhetsrik reise på mange måter. I de fleste landsbyene, både blant indianerne og blandingsfolket var det mange som tok imot Jesus som sin Frelser på denne turen. Som alltid var det mange syke som ville ha medisiner og behandling.  Vi opplevde også at noen ble friske etter forbønn. På et par steder var det venner som ville bli døpt. Jeg hadde med fiskenota jeg hadde fått i Rekefjord. Det ble mye fisk i garnet, og folk gledet seg over å få så mye fisk etter lang tid med høyvann og lite fisk i elva.  

Uvær, regn og «kulde»

Da vi var i øvre del av Morona, kom det en kraftig og kald vind med mye regn innover jungelen. Det som kalles en «sur (= syd)» i Peru, altså kaldt sønnavær fra sydpolen. Vi ble gjennomvåte flere ganger, og hadde til slutt ikke noe tørt å ha på oss. På militærforlegningen i Puno fikk vi sove i sykestua. Det hjalp ikke så mye da til og med soveposen var ganske våt.  Jeg skrev i loggboka fra reisen at «vi holdt på å fryse i hjel, og føttene var som is da vi våknet.” Dette skjedde mer enn en natt. Når vi overnattet i indianerhyttene, fikk vi varmet oss litt ved ildstedet mens maten ble laget.  Vanligvis er det varmen som er problemet på reisene, men denne gangen var det motsatt. Når temperaturen går ned mot 16 grader samtidig som det blåser og regner, kjennes det veldig kaldt ut. Med våte klær blir det enda verre.  Etter noen dager gikk uværet over. Sola kom fram, og vi fikk tørket både klær og kropp.

Mitt andre besøk til achuar landsbyen Mashumbara

Men som jeg skrev i et brev hjem etter denne reisen: «Selv om jeg aldri har opplevd en så våt og kald reise, oppveide alt det positive som skjedde for alle vanskelighetene.» I loggboken skriver jeg om et nytt besøk i Mashumbara der vi var hele familien med «Alli Shungo» to år tidligere: «Etter mye strev og møye kom vi opp bielven Anaso og inn til achuar landsbyen i Mashumbara. Der ble vi godt mottatt av han som var tolken vår ved forrige besøk. Han bød oss på mat, og gikk rundt i den lille landsbyen og innbød til møte.  Det var en vennligere og åpnere atmosfære enn da vi var her første gangen. Folk lyttet spent til det vi fortalte fra Guds Ord, og ville ha flere samlinger.  Regnet fortsatte, men det kom likevel ganske mange neste dag. Indianerne våkner tidlig mens det enda er mørkt og drikker sin masatto mens de prater høyt fra hus til hus. Da er det vanskelig å sovne igjen.  Den tredje dagen, samlet folk seg til møte så snart det lysnet. De ville ikke la oss reise før de hadde hørt mer. Flere av dem var tydelig grepet av budskapet, men ingen tok noen avgjørelse der og da. Vi ber om at Guds Ånd får virke på deres hjerter gjennom ordet som ble sådd».

Huambisa landsbyen Tipisca Cocha.

Vi besøkte huambisa (wampis) landsbyen ved den vakre sjøen Tipisca både på opp- og nedtur. Denne landsbyen hadde vi besøkt noen ganger tidligere, og mange hadde tatt imot Evangeliet og blitt frelst.  Helt fra første gang vi besøkte landsbyen, viste indianerne her stor iver etter å lære mer. De hadde bedt oss om å stanse en lengre tid, helst et år.

Tilbakeblikk på besøket i Tipisca året før.

Jeg var i Tipisca med «Alli Shungo» tre uker i september 1974. Da hadde jeg daglige bibeltimer, møter og samtaler.  Det var en kompakt åndelig motstand i åndens verden på de første samlingene, enda det var indianerne selv som ved to tidligere besøk hadde bedt meg om å komme for lengre tid.  Jeg forstod snart at det var de to trolldoktorene i landsbyen som var imot besøket og enhver forandring som ville innskrenke deres makt.  Men da jeg ble med på et felles arbeid på åkeren til en av beboerne i landsbyen, ble atmosfæren forandret. Jeg jobbet sammen med indianerne hele dagen.  Et par dager etter var jeg med på et felles prosjekt for å bygge et nytt hus til en av familiene. Jeg var også med en gruppe på jakt. Da skjøt vi tre villsvin. Kjøttet ble som vanlig delt ut til alle i landsbyen.  Det var mange fornøyde familier samlet rundt ildstedene den ettermiddagen. «Isen var brutt».

Bibelkurs og dåp

Nå kom det flere og flere til samlingene i huset til Pancho som var den første som ble frelst i Tipisca. Dette likte ikke trolldoktorene. En kveld hørte jeg en av dem rope og skrike så det ljomet utover elva. Det hørtes helt redselsfullt ut. Men folk fortsatte å komme til bibelundervisningen. En natt noe senere ble jeg vekket av en mann som ba meg komme og be for kona hans som hadde en vanskelig fødsel. Jeg gikk med ham til hytta der kona tydeligvis hadde store vanskeligheter. Noen kvinner satt på gulvet ved den fødende.  Vi ba for kona som roet seg. Det gikk bra både med mor og barn.  Senere ble denne mannen og kona hans frelst. Etter denne hendelsen kom også andre syke og ville bli bedt for. Herren viste sin makt på en så håndpåtagelig måte at flere tok imot Evangeliet til frelse.

 Det var bare noen få av mennene som kunne spansk.  En av lærerne tolket når jeg underviste. Tipisca cocha hadde nettopp fått skole og to lærere i landsbyen. De var huambisa indianere fra elven Santiago i øvre Marañon som hadde studert ved Wycliffe bibeloversetteres senter i Yarina. Derfra hadde de med seg noen bibeldeler og et par sangbøker på huambisa språket. I løpet av de 24 dagene jeg var i Tipisca, var det 20 indianere som kom fram og ville bli bedt for til frelse.  Jeg underviste også om dåpen. To par ble døpt før jeg reiste derfra, bl.a. Pancho og kona hans.

Besøket i Tipisca med Elio Solis – Kirkebygging.

Når jeg nå på denne reisen i juli 1975 besøkte Tipisca sammen med Elio, ble vi godt mottatt av Pancho. Vi hadde møte i huset hans den kvelden. Neste dag samtalte vi med mange i landsbyen, også de to lærerne. De ville bygge en kirke slik de hadde sett i landsbyene i Santiago. Vi fant et sted til kirketomta. Det var stor entusiasme for å bygge kirke av skogens materialer med palmebladtak på samme måte som de bygger sine egne hytter.  Den kvelden var huset helt overfylt da møtet begynte. Vi kjente den Hellige Ånds nærvær, og mange fikk et sterkt møte med Gud den kvelden. «Jesus lever», har jeg skrevet i loggboken.

Allerede dagen etter begynte arbeidet med å rydde tomten og hente stokker til reisverket. Neste dag reiste vi seks mann for å hente de spesielle stokkene som skal bære taket.  Vi fortsatte arbeidet de tre påfølgende dagene, samtidig som det var møter hver kveld. Elio tok fra nå av mer del i undervisningen og talte med stor overbevisning og kraft.  Folk møtte opp, og Herren virket iblant oss. Vi reiste videre oppover elva og besøkte mange landsbyer. Som jeg skrev i begynnelsen av kapittelet, besøkte vi også achuar landsbyen i bielven Anaso. På turen nedover stanset vi igjen i Tipisca, da for et par dager. De hadde fått opp reisverket til kirken. Palmebladene til taket måtte de vente med å hente fordi elva var så høy at det enda var vann innover i skogen der denne spesielle palmen vokser.  Det ble gjort senere, og ble den første kirken blant huambisaene i Morona.  Også den kvelden kom det mye folk til møtet. Det var en fin samling med stor glede og begeistring.  Neste morgen tok vi farvel med vennene. De ønsket oss velkommen tilbake så snart som mulig.

På veien videre nedover elva besøkte vi landsbyene i nedre del av Morona. Noen av stedene, der vi hadde stanset på oppturen, kjørte vi forbi for å komme hjem til feiringen av nasjonaldagen i Peru den 28. juli.  Etter over tre uker i åpen båt og overnattinger i indianerhytter underveis, så jeg fram til å komme hjem til familien og litt mer bekvemme forhold. Den gangen hadde vi enda ikke noen måte å kommunisere på når vi var på reiser. Det var alltid stor gjensynsglede når vi kom tilbake og fant at alt stod bra til, både med oss på reisen og familien hjemme.

Nødhjelp etter oversvømmelsen.

Fra Tipisca og i andre landsbyer på turen nedover kjøpte vi bananer, maniok, mais og noen høner for å dele ut til naboene våre på Tigre Playa. I Morona er det høyere landområder dit vannet ikke når opp under oversvømmelsene, mens de fleste åkrene langs Marañon stod under vann i lengre tid. Da råtner både maniok- og bananplantene. Folk var takknemlig for matvarene fra Morona og også for sekkene med ris og bønner vi bestilte med rutebåten fra Iquitos. Etter nasjonaldagsfeiringen besøkte vi awajun indianerne i Por Venir og Nueva Esperanza i Potro. Deres avlinger hadde heller ikke tatt skade av vannet. Vi kjørte derfra med båten fullastet med maniok og bananer til glede for mange på Tigre Playa. Etter hvert kom det båter med matvarer fra Yurimaguas og andre steder der avlingene ikke var blitt ødelagt. Men det var lenge vanskelig for mange familier i landsbyene langs Marañon etter denne store flommen.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 49 og 50 står på kategorien “Besøk i landsbyer”, mens kapittel 52 står nest øverst av kapitlene på “Dagligliv i junglen.” Kapitlene 53 og 54 står ovenfor kp.51 på samme kategori.

Elio Solis blir frelst på Tigre Playa

Vi hadde begynt møtet denne torsdagskvelden på Tigre Playa. Eva Wilhelm ledet sangen med sin gitar da noen unge gutter kom inn i kirken og satte seg lengst bak.  Et par av dem hadde vært innom før, men de andre var ukjente. De var litt urolige, men fulgte delvis med på sangene.  John og Rudolf var på besøk i landsbyer i distriktet. Eva og jeg var alene om ansvaret på Tigre Playa, noe vi var av og til.  Det var jeg som skulle ha bibelundervisningen denne kvelden. Guttene lo og forstyrret en del, men de roet seg etter hvert.  Vi avsluttet som vanlig med en sang og innbydelse til forbønn. Et par av ungdommene gikk ut mens de andre satt igjen. Mens vi ba, falt plutselig den ene av guttene ned på kne ved benken og begynte å gråte mens han ropte om tilgivelse for sine synder. Vi ba for han der ved benken. Etter en stund, stilnet gråten. Han satte seg opp mens han takket Jesus for tilgivelse og frelse. Han ville gjerne ha en bibel. Det hadde vi ikke med oss da, men han lovte å komme tilbake.

Den kvelden førte til en stor forandring i livet til Elio Solis. Han var egentlig fra en fjellby lenger sør i Peru der han etter videregående ble innkalt til militærtjeneste. Den hadde han nettopp avsluttet ved en av forlegningene i jungelen i grenseområdet mot Equador. Han hadde blitt kjent med en familie på Tigre Playa der han tok inn etter militærtjenesten. Der var det flere ungdommer på hans alder. Elio var ute og festet med noen av dem. Men et par av disse ungdommene kom fast til møtene i kirken. De hadde invitert Elio med til møtet. Ingen av dem hadde nok sett for seg det som skjedde med ham denne kvelden.  Nå ble det slutt med festing og drikking for Elio sin del. Søndagen etter kjøpte han en Bibel som han leste i med stor iver. Han hadde mange spørsmål og snakket mye med John i ukene etter sin omvendelse og kom trofast til møtene.

Elio som tømmerhogger i bielven Sillay

Etter en tid fikk Elio arbeid som tømmerhogger for en «patron»  som tok ut tømmer i Sillay, en bielv til elven Cahuapanas, som munner ut i Marañon nedenfor Tigre Playa. Vi bad mye for ham at han måtte bli bevart i det tøffe miljøet som rådet i tømmerhoggerleirene.  Fra reiser i Morona kjente vi til et par slike leire. Det var dessverre ikke noe positivt bekjentskap.  Vi hørte ikke fra Elio på lenge. Men en dag fikk vi et brev der han skrev at han hadde det bra, og at han snart ville komme til Tigre Playa for å lære mer. Brevet var spekket med bibelord og mange spørsmål i forbindelse med disse.  Vi fikk sendt et svar tilbake med dem som hadde med brevet, da de reiste tilbake til Sillay. Elio skrev også at han ønsket å bosette seg blant chayahuita (shawi) indianerne og vitne om Jesus i landsbyene i området. Vi innbød ham til en bibeluke vi snart skulle ha, og til å være med i arbeidet på Tigre Playa en tid.

Tilbake på Tigre Playa

Elio kom til Bibeluka der han fulgte ivrig med på undervisningen. I mai 1975 ble han døpt både i vann og ånd. Elio ble enda mer ivrig etter å nå ut med Evangeliet.   Han var til stor hjelp på reiser til landsbyene langs Marañon og hjalp oss dessuten med forskjellige praktiske gjøremål på Tigre Playa. Ikke minst hjalp han oss mye under den største oversvømmelsen vi har opplevd i jungelen. Oversvømmelsen varte en 14 dagers tid midt i juni. Vannet gikk opp til vinduene i vårt og Wilhelms hus. Vi måtte flytte ut i kirken den tiden. Den stod på høye påler som de fleste hus i landsbyen. Vi vil skrive mer om den tiden i et annet innlegg på bloggen.

I slutten av juni ble Elio med John på en evangeliseringsreise oppover Morona elven. Husbåten «Alli Shungo» hadde problemer med startmotoren. Det var også andre ting som ikke fungerte som det skulle. Derfor reiste de i en åpen trebåt med et halvtak av palmeblader over den bakerste delen av båten. De besøkte de fleste landsbyene og småstedene langs Morona i løpet av de 25 dagene reisen varte. Det var oppmuntrende å møte dem som hadde tatt imot evangeliet på tidligere reiser. John forteller at de var glade over å få besøk igjen.  Elio var til god hjelp, både med båtkjøringen og i forkynnelse og undervisning. Han vitnet med entusiasme og nådde inn til folket på en spesiell måte. Det var tydelig at han fikk god kontakt med indianerne.  De hadde mye regn på turen, og ble dyvåte flere ganger. Dessuten var det veldig kaldt en ukes tid, i alle fall til å være ved ekvator. Både John og Elio frøs mye på den reisen. De tørket klær og varmet seg ved ildstedet der de kom i hus. Men ved hjemkomsten sa de at alt de opplevde i landsbyene, der mange gav sine liv til Jesus og innstendig ba dem komme igjen, oppveide for de negative opplevelsene.

Elio tilbake i Sillay

Da vi kom tilbake til Tigre Playa, ville Elio reise til Sillay dit han følte at Herren kalte ham til å dele evangeliet om frelse i Jesus og om Gud som skaper og far. Han fikk med seg en ny bibel da den gamle var ganske utslitt. Utstyrt med nye sko og klesskift reiste han glad av sted. Han hadde allerede lært seg litt av chayahuita språket, og med sin rike utrustning tvilte vi ikke på at han snart ville lære mer og blir til stor velsignelse blant dette folket. Med alt arbeidet vi allerede hadde, og det store området vi reiste i, var det ikke mulig for oss å ta opp arbeid i Sillay. Elio ble en utsendt medarbeider som Gud brukte blant chayahuita folket.

Vi hadde sporadisk kontakt med Elio i tiden som fulgte, foruten at vi av og til hørte om hans arbeid gjennom andre som hadde vært på tømmerhogst og annet arbeid i området. Vi forstod at det var sterk motstand mot evangeliet fra en del av de eldre og særlig fra medisinmannen (sjaman) i en av landsbyene. Derfra ble Elio nærmest jaget bort. Under påvirkning av sjamanen som alle fryktet da de mente at han kunne kaste forbannelse og død på dem, ville de ikke ha noe med dette nye å gjøre.  Men i andre landsbyer var det åpenhet for Evangeliet, og mange tok imot troen på Jesus som frelser og Herre. Elio fant seg sin kone i en familie som var blitt kristne i en av disse landsbyene. Mens han virket der og på andre steder langs Sillay, hendte det noe svært spesielt i landsbyen der de tidligere hadde jaget han bort.

Send bud på Elio! – En ung mann dør og vender tilbake til livet.

En ung mann i denne landsbyen ble syk av lungebetennelse. Etter noen dager med høy feber, døde han. Dette hendte tidlig på morgenen. Som skikken er i jungelen, ble kroppen lagt på et bord og dekket til med et tøystykke. Familien var selvsagt i stor sorg. De samlet seg rundt bordet der det ble tent lys i alle fire hjørnene. Ved en slik anledning gråter mor og søsken høylytt ut sin fortvilelse, og etter hvert kommer naboer stille inn og setter seg rundt i rommet for å vise sin medfølelse. Utpå ettermiddagen var huset fullt av folk som tok del i sorgen, og klageropene fra kvinnene økte i styrke. Stor var forskrekkelsen blant de frammøtte da den døde plutselig begynte å røre på seg. Gråten og skrikene stoppet momentant da den døde gutten reiste seg opp på bordet! Det hadde gått mange timer siden han var erklært død av familien og medisinmannen.

Det ble helt stille i rommet da han begynte å snakke. Den unge mannen fortalte det han hadde opplevd; at han hadde reist seg opp fra sin kropp. Han så og hørte dem som gråt rundt bordet. Han så seg selv ligge igjen på bordet, mens han gikk ut av huset og fortsatte bortover stien mellom landsbyens åkerlapper. Men så kom han inn på en sti som han aldri hadde gått før. Han fortalte at han gikk ganske lenge, helt til han kom fram til en ukjent elv. Mens han så etter en mulighet til å komme over elven, kom en lysende skikkelse imot ham.  Denne vakre, lysende skikkelsen snakket til ham og sa at han ikke skulle krysse over denne elven enda. Han måtte gå tilbake til hjemmet sitt, og be folk sende bud på Elio Solis: «Han vil fortelle dere om Jesus, veien til livet».  Den lysende skikkelsen forsvant, og den unge mannen gikk tilbake samme vei han hadde kommet. Han gikk inn i huset og la seg på bordet. «Da var det som en sterk kraft reiste meg opp,» fortalte han.

Da ble det liv i forsamlingen som nærmest fjetret hadde lyttet til den unge mannen som nå satt der frisk og uten mén av sykdommen. Moren kastet seg om halsen hans, mens andre ropte at noen måtte hente Elio med en gang. Et par menn ble sendt av sted for å be Elio Solis komme til deres landsby. Da han kom et par dager senere, samlet de fleste i landsbyen seg for å høre den unge mannens vitnesbyrd enda en gang, og for å høre det Elio hadde å si. Elio ble selvsagt veldig beveget og også begeistret av det han hørte. Fylt av den Hellige Ånd talte han til dem. Nesten alle i landsbyen tok imot frelsen i Jesus Kristus den dagen. Elio ble der i et par uker og underviste de nye troende. Herren stadfestet ordet med flere under og tegn. Dette førte til stor seier for evangeliet blant chayahuita indianerne.

Elio på ny bibeluke på Tigre Playa og tilbake til Sillay

Vi reiste til Norge på nyåret 1976 og kom tilbake til Tigre Playa i februar 1977.  Vi er ikke sikker på om Elio var på Tigre Playa i den tiden. Da vi kom tilbake, hørte vi etter en tid gjennom Wycliffe/Jaars at han arbeidet som lærer og evangelist blant chayahuita indianerne i Sillay. Wycliffe holdt på med oversetting av det Nye Testamentet til chayahuita. De hadde allerede oversatt en del sanger og noen bibeldeler til deres språk. Chayahuita gruppen bodde også spredt i mange landsbyer langs elven Paranapura som munner ut rett nedenfor byen Yurimaguas i Huallaga elven. Bibeloversettere fra Wycliffe hadde lært seg språket i en av landsbyene ved Paranapura. I høydedraget der den elven og Sillay begynner, men går i hver sin retning, følger indianerne stier som binder sammen landsbyene i begge disse bielvene.  Gjennom Wycliffe fikk vi kontakt med Elio igjen og inviterte han til en bibeluke for ledere i første del av oktober 1978.

Elio møtte opp i god tid før Bibeluka. Det var interessant og gledelig å treffe ham igjen etter lang tid. Gunnar Vervik og John underviste de 24 lederne fra menigheter og utposter i landsbyene langs Marañon fra San Lorenzo i øst til Saramiriza og Borja i vest, foruten noen fra bielvene Morona og Potro. Oddbjørg og Gunnar hadde arbeidet sammen med oss på Tigre Playa i et drøyt år mens Eva og Rudolf var i Norge.  Elio var til stor hjelp på Bibeluka med sine innsiktsfulle kommentarer og deling av erfaringer fra arbeidet i Sillay. Han var godt kjent i Guds Ord og grunnfestet i troen. Han fremstod som en Timoteus, utrustet av den Hellige Ånd til gjerningen blant det folket han var overbevist om at Gud hadde ledet ham til. Vi hørte at Wycliffe hadde ferdig oversettelsen av NT til chayahuita (shawi) i 1978, noe som ble en stor hjelp i arbeidet også for Elio.

Til Tigre Playa etter et stygt fall fra en kokospalme

Flere år senere da vi var tilbake til Peru i februar 1984 etter 3 1/2 år i Norge, kom vi rett til en ny bibeluke på Tigre Playa. Ett par dager ut i uka mens vi alle var samlet til bibelstudie i kirken, kom det en liten motorbåt og la til like nedenfor huset vårt. En av dem i båten kom opp og fortalte at de hadde med seg Elio som var veldig syk. Vi gikk ned til båten, og fant Elio liggende på en hjemmelaget båre. Det var tydelig at han hadde store smerter. De forklarte at han hadde falt ned fra en palme da han skulle høste kokosnøtter. Dette hadde skjedd for fem dager siden. Han klarte ikke å gå, og han hadde ikke fått latet vannet siden da. Maven sto spent som en tromme, og han kunne nesten ikke røre seg på grunn av smertene. Vennene fra Sillay hadde stoppet i militærleiren Barranca som lå et stykke nedenfor oss, men der hadde ikke vært noen til stede som kunne hjelpe. Til tider var en lege stasjonert på forlegningen der.

De bar Elio opp i en av hyttene vi hadde fått oppført for de syke med familier som søkte hjelp hos oss. Vi prøvde å finne ut hva vi skulle gjøre. Elio hadde tydeligvis skadet ryggen og kanskje også urinblæren eller nyrene. Vi og deltagerne på Bibeluka samlet oss rundt Elio og ba for ham.  Han hadde fortsatt store smerter. Det var særlig urinretensjonen som plaget ham. Vi forstod snart at det eneste som kunne hjelpe var kateterisering. Det hadde ingen av oss gjort før. Vi hadde et par kateter til dette formålet. De ble sterilisert på ovnen på kjøkkenet. I mellomtiden hadde solen gått ned, og mørket senket seg over Tigre Playa. Etter at brødrene på Bibeluka hadde spist kveldsmaten, gikk de inn i kirken for å be.  Vi ba mens John gjorde i stand katetret og satte det på Elio. Ved Guds hjelp fikk han tappet ut en utrolig mengde urin til stor lettelse for pasienten. John fortalte da han kom hjem at Elio sukket lettet og sa da de hele var over: ”Nå så jeg tigeren veldig nære!”  Med det mente han at han kjente at han hadde vært nær døden. Et uttrykk som er vanlig i jungelen i møte med døden. John satte kateter på han også neste morgen. Han hadde fortsatt store smerter i ryggen når han prøvde å stå opp. Gå kunne han ikke. 

Elio til Yarina Cocha – Pucallpa

Vi ga beskjed til Wycliffe i Yarina om ulykken Elio hadde vært utsatt for, og fortalte at han var hardt skadet og hadde sterke smerter.  De sendte et fly allerede dagen etter. Det var et hjulfly som landet på flystripen vi hadde hugd ren for busker og småkratt like ovenfor misjonens hus. Flystripen ble ferdig i oktober 1978. Før den tid var det bare sjøfly som kom til Tigre Playa. Det var en hel skare voksne og barn som fulgte med til flyet da Elio ble båret opp til flystripa. Vi var så takknemlige for at Wycliffe ville ta ansvar for at han fikk komme til undersøkelse og røntgen, og betalingen sørget de også for. De kjente til hans arbeid blant chayahuita indianerne og ønsket å hjelpe ham. Elio måtte opereres i Pucallpa og hadde lenge smerter i ryggen før han etter hvert ble helt frisk. Da han var frisk nok, fløy de ham tilbake til familien i Sillay.

Noen år senere, traff vi Elio og noen andre fra Sillay i San Lorenzo da vi var på en felles Bibeluke for hele området i kirken der. Det ble et gledelig gjensyn. Elio så frisk og fornøyd ut. Han fortalte at var lærer på skolen i en av landsbyene i Sillay samtidig som han støttet arbeidet i de små kirkene i området. Han og kona hans hadde da fire barn. John snakket også med dem som var sammen med ham. De fortalte at Elio var høyt aktet både i menighetene og ellers i landsbyene blant chayahuitafolket.

Et overraskende møte med Elio i 2001.

Etter at vi flyttet vestover Marañon til Saramiriza på nyåret 1985, var vi bare sporadisk i San Lorenzo og området rundt bielvene Cahuapanas og Sillay. Men gjennom Wycliffe hørte vi at han på 90-tallet samarbeidet med dem og var bibellærer og medhjelper i landsbyene blant chayahuita indianerne og også i andre indianerstammer . Vi avsluttet vårt arbeid i Peru sommeren 1999 og reiste til Norge. Det var fortsatt et lager med drivstoff for flyene til JAARS og SAM (South American Mision) som medarbeidere i menigheten i Saramiriza hadde ansvar for. I 2001 da John var på besøk i Saramiriza sammen med Jørgen Cloumann, daværende leder for PYM’s arbeid i Latin Amerika, traff han helt overraskende Elio Solis. Han var passasjer med SAM flyet som mellomlandet for å fylle drivstoff før det skulle videre til indianerlandsbyer i området. Elio fortalte at han var blitt enkemann, at barna hans var voksne, og han brukte all sin tid som bibellærer, oversetter og tolk blant indianerne. Han fortalte om mange solide menigheter med gode ledere som hadde vokst fram i landsbyene i Sillay og Paranapura. Samarbeidet med Wycliffe og Swiss Indian Mision (SIM) med evangelisering og undervisning i landsbyene i dette området hadde båret rike frukter, i følge Elio. Det var med glede og takknemlighet John tok farvel med Elio som fløy videre i det lille misjonsflyet på vei til nye oppgaver.