Blog Image

Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

I Peru fra 1967 til1999.

Det var med stor spenning vi gikk ombord i lasteskipet "M/S Margrethe Bakke" en novemberdag i 1966. Siden ble det mange reiser fram og tilbake mellom Peru og Norge til vi tok farvel med Peru for godt i juli 1999. Men det ble likevel ikke siste gang i Peru! For John er det blitt 6 besøk etter 1999, mens det er blitt 3 turer på Gro.

Innvielse av det Nye Testamentet til candoshi. Kp.67

Kontakt med Wycliffe Bibeloversettere Posted on Fri, July 08, 2022 16:32:21

På denne kategorien “Kontakt med Wycliffe” er det tre kapitler, der kp.47 står nederst, mens kp.45 står ovenfor det og dette kapitlet 67 helt øverst. Kapitlene i mellom finner du henvisninger til ved hvert kapittel. Kp. 68 står på kategorien “I Norge 1980 -1983 – Veien videre”, mens kp. 66 står på “Iquitos og reiser ut av jungelen.”

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Forberedelser til Innvielsene av Candoshi N.T.

Forrige innlegg på bloggen sluttet med at vi alle var tilbake på Tigre Playa etter skoleferien sommeren 1979.  De siste månedene av det året og det første halvåret av 1980 fram til vi reiste til Norge i juli,  var en travel tid med mange ulike oppgaver i misjonsarbeidet. Det har vi allerede skrevet om i tidligere innlegg fra denne vår tredje periode i Peru som begynte da vi landet i Lima i slutten av januar 1977 etter ett år i Norge. De to siste innleggene som omhandler denne tiden fram til og med mars 1980, står under den samme kategorien som denne: “Mangfoldig misjonsarbeid”.

Den andre uken i april 1980 gikk som en røyk med stort innrykk fra Wycliffe basen i Yarina Cocha. De første kom med «Evangel», et tomotors fly som landet på flystripa vår ganske tidlig mandag formiddag. En av passasjerene der var Lorry Anderson. Hun og en annen ung kvinne var de første som kom til Shapra landsbyene i bielver til Morona på 1950 tallet. De lærte seg språket og utformet etter hvert et skriftspråk med ordbok og grammatikk. Et beundringsverdig arbeid! 

Litt lenger ut på formiddagen kom sjøflyet med John og Sheila Tuggy og to av barna deres, foruten mange esker med Candoshi N.T. John og Sheila Tuggy hadde fortsatt de to første linguistenes arbeid med Candoshi språket.  Sammen med candoshi medarbeidere og andre hjelpere har de stått for oversettelsen av det Nye Testamentet. Et stort og tålmodighetskrevende arbeid!  I tidligere innlegg på bloggen har vi fortalt om John Tuggy som bodde i vårt hus på Tigre Playa i flere måneder mens vi var i Norge. Han hadde også bibelkurs for candoshi/shapra indianere hos oss før vi reiste i januar 1976. Dessuten deltok mange av dem på bibelukene vi hadde for ledere og medarbeidere i distriktet.

Det lille bildet viser flystripa på Tigre Playa ved høyvann. På det andre bildet sees “Evangel” bakerst og et enmotors fly på flystripa med JAARS pilotene Butch Barkman og Doug Deming.

Uvær og motortrøbbel.

Utover dagen mørknet det til, men «Evangel» nådde vel fram til Yarina med evangelist Luis Alberto og et par andre passasjerer før uværet satte inn. Sjøflyet satte kurs mot Shoroya i Morona med familien Tuggy og eskene med testamentene etter å ha fått påfyll av drivstoff. Det kom ganske raskt tilbake. Flyturen dit tar kort tid, mens det tar mange timer med speedbåten.  Motoren på dette flyet fungerte ikke som den skulle. Veteran-pilotene Leo Lance og Doug Deming holdt på med motoren utover ettermiddagen. De ble ferdige like før uværet brøt løs.  I siste liten før de mørke skyene la seg lavt over elva og skogen, landet et enmotors fly på flystripa. Passasjerene der var ikke i særlig form på grunn av dårlig vær på den siste delen av turen.  Det ble mye risting og humping da de fløy dels gjennom og like under uværsskyene.  De kom seg i hus like før vinden økte, og regnet øste ned med lyn og kraftige tordenbrak. Det var selvfølgelig ikke mulig med flere flyvninger den dagen. Passasjerer og piloter måtte overnatte på Tigre Playa, ti personer i alt. Alle hadde med seg sengetøy og myggnett, så det gikk bra. Mennene lå i skolestua, mens damene ble fordelt hos oss og hos Wilhelms. De spiste hos oss og Wilhelm, halvparten på hvert sted, før vi la oss tidlig mens uværet raste utenfor.

N.T. innvielsene i tre landsbyer, én i Morona og to i Pastaza.

Dagen etter var det mye tåke, men det lettet utover morgenen. Været ble ganske bra, om enn skiftende.  «Evangel» kom tilbake med flere folk fra Yarina, også et sjøfly fra samme sted landet trygt på Marañon.  Innvielsen skulle være på tre steder, hos shapraene i Shoroya ved Morona og i to landsbyer hos candoshiene ved Rimachi i Pastaza. Ingen av disse stedene hadde landingsbane. Tigre Playa ble dermed et senter for flytrafikken mellom Yarina og landsbyene der innvielsen av N.T. skulle holdes.  Foruten flystripa, hadde vi drivstofflager og radioforbindelse med Yarina og flyene. 

Vi misjonærene på Tigre Playa var også innbudt til innvielsen. John og jeg skulle ha vært med opp til Tariri’s landsby, Shoroya tirsdag morgen for å komme tilbake samme ettermiddag, mens Rudolf, Eva og Martha skulle til Rimachi på onsdag. Forsinkelser på grunn av været, gjorde at det ikke ble tid til den flyvningen som var planlagt for oss til Shoroya på tirsdag. Isteden ble vi alle fløyet til landsbyen Huambra ved Rimachi onsdag formiddag. Vi hadde med litt utstyr i tilfelle vi måtte overnatte. Været var bedre onsdagen, noe som gjorde det mulig med enda en reise tur-retur Tigre Playa – Rimachi med medarbeidere og besøkende fra Wycliffe misjonen som hadde kommet dit med «Evangel». Det tok bare 20 minutter med fly til Huambra, mens det med båt tok to dager på elvene Marañon og Pastaza.

Stort frammøte da vi flyene landet ved landsbyen. Det var ikke få fly som landet og tok av i Huambra denne dagen. En stor begivenhet!

Familien Tuggy og de andre misjonærene som hadde vært med på innvielsen i Shoroya, var allerede på plass i Huambra. Landsbyen lå vakkert til ved den lille sjøen med samme navn. Folk var samlet, og det var liv og røre overalt. Indianerne tok imot oss da vi steg ut av flyet. De fleste mennene hadde pyntet seg for anledningen, mange med sine tradisjonelle røde tegninger i ansiktet, fjærpynt rundt halsen og fjærkrone på hodet. Men klærne var “moderne”. Hvite skjorter og langbukser var tydeligvis populært. Kvinnene med barna holdt seg i bakgrunnen. Det er slik deres kultur er. De var mye mindre pyntet, men noen av dem hadde kjeder med fjær og skjell rundt halsen. Men deres klær var typiske for shapra- og candoshi kvinnene.

Innvielsen av N.T. var en feststund i Huambra.

Da flyet kom tilbake med de siste gjestene, samlet alle seg i det største huset. Det bestod av et tak av palmeblader uten vegger.  Under taket var det plassert et stort bord i midten og flere benker rundt yttersidene. Bordet var dekket av de nyankomne Nye Testamentene, mens benkene fort ble fylt opp av oss tilreisende og lederne blant indianerne. Ellers stod folk rundt omkring under og utenfor taket.  Innvielsesseremonien kunne begynne. Alt foregikk selvfølgelig på stammens språk, candoshi.  Det eneste vi forstod var et vitnesbyrd fra piloten Leo på engelsk som John Tuggy tolket til candoshi. Likevel var det en stor opplevelse å være med. Det var feststemning med sang, bønn og vitnesbyrd.

En av landsbybeboerne vitner om sin omvendelse og tro på Jesus Kristus.

Jeg hadde bare vært i Rimachi en gang for lenge siden, men aldri til denne landsbyen. John hadde vært til noen av landsbyene i bielvene rundt Rimachi flere ganger. Rudolf hadde også vært til et par av landsbyene. Lærerne og noen andre kunne godt nok spansk til å tolke dem til candoshi. John hadde gleden av å døpe noen sist han var i Huambra, og nå ble enda flere døpt. Men først var det overrekkelse og salg av N.T. Det ble liv da folk fikk komme fram til bordet med Testamentene. De ble solgt for den symbolske sum av to kroner.  Bøkene var forseggjorte med bilder og tegninger på flere av sidene.  Vi gledet oss over å se hvordan enda en indianerstamme fikk Guds Ord på sitt språk.

Eskene med N.T. blir åpnet. Folk strømmer fram for å sikre seg et eksemplar. Mennene leser mens kvinnene med barna holder seg i bakgrunnen.

Jeg kom hjem sammen med Wilhelms og Martha samme ettermiddag. Flyet ble fortøyd ved flåten like før det ble mørkt. Så det var i siste liten!  Lewi og Reinhard var begeistret da vi kom tilbake. Piloten Butch hadde tatt dem med på en flytur til en landsby i bielven Sillay der han skulle hente en lærer derfra.  Da var det plass til guttene på denne korte flyvningen. Ikke rart at de fly-glade guttene var begeistret!  Torsdag kveld var det som vanlig møte i kirken på Tigre Playa. Piloten Douglas holdt bibelstudiet den kvelden.

John og andre med ham ble igjen i Huambra over natten. Han ble innbudt til å være med også til den andre landsbyen ved Rimachi. I Chingana skulle de ha innvielse neste dag.  Men torsdagen opprant med regn, som først gav seg utpå formiddagen. Dermed ble det forsinkelser, og John kom ikke hjem før fredag. Det ble sent før de siste kom fra Chingana, og været tillot ikke flyvninger videre til Yarina. Dermed måtte alle de 12 passasjerene inklusiv to piloter overnatte hos oss til lørdag med omtrent samme fordeling av gjestene som overnattingen tidligere den uken. Heldigvis var været bra på lørdag. Etter frokost tok flyene av med kurs for Yarina. For oss var det nesten rart å være alene igjen etter alle besøkene og flyvningene denne siste uka.

Martha, Eva og jeg koser oss med nykokte maiskolber i Huambra Cocha. På det lille bildet suger John på et sukkerrør. Lokale delikatesser.

Det hadde vært en stor glede og oppmuntring å få være med på disse N.T. innvielsene som avsluttet mange års arbeid og oppofrelse av dem som har vært direkte involvert i arbeidet, foruten forbønn og økonomisk støtte fra mange andre. Vi hadde i noen år vært en del av arbeidet med å så ut Guds Ord til dette folket.  I de påfølgende årene fikk mange flere indianerstammer N.T. og andre deler av Bibelen oversatt til sitt språk.  



Kontakt med Wycliffe/JAARS. Kp.45

Kontakt med Wycliffe Bibeloversettere Posted on Wed, April 28, 2021 16:23:09

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapittel 44 står på kategorien “Indianerne inviterer oss”, mens kp. 46 står på “Besøk i landsbyer”. Kp.47 står nederst i samme kategori som dette kapitlet “Kontakt med Wycliffe Bibeloversettere”.

Første møte med Wycliffe/Jaars

Vi fikk vår første kontakt med Wycliffe bibeloversettere da jeg besøkte shapra høvdingen Tariri i Shoroya Cocha i 1969. Jeg var på en rekognoseringsreise oppover elven Morona for aller første gang. Utgangspunktet var Bagua der vi bodde den gangen. Til Morona kom jeg fra Marañon som passasjer på en liten handelsbåt. Tariri hilste meg velkommen til å stanse noen dager da han hørte at jeg var misjonær. Han fortalte meg at han og noen andre i stammen var blitt kristne etter at to misjonærer fra Wycliffe kom til deres landsby noen år tidligere for å lære seg språket deres. Jeg har skrevet mer om dette besøket i to av kapitlene i kategorien: «Reiser i jungelen».

En av dagene mens jeg var i landsbyen, hørte vi en sterk motorlyd.  Et enmotors sjøfly fløy i lav høyde over husene i landsbyen. Alle så ut til å være kjent med lyden og flyet. De satte av sted bortover stien til elva. Jeg fulgte etter de andre så fort jeg kunne på den smale og leirete stien. Det var et godt stykke gjennom jungelen fra landsbyen til bredden av Morona. Flyet hadde allerede landet og lå fortøyd ved elvebredden da vi nådde fram. Piloten, som var amerikaner, holdt på å losse en del medisiner og andre varer ut av flyet. Det viste seg at flyet tilhørte JAARS (Jungel Aviation and Radio Service) som samarbeider med Wycliffe Bibeloversettere i deres arbeid både i Peru og i flere andre land . Piloten virket overrasket over å treffe en ukjent hvit mann hos Tariri.

Jeg fortalte litt om meg selv og årsaken til at jeg nå befant meg i jungelen i området Marañon – Morona. Piloten presenterte seg som Douglas Deming. Han fortalte meg litt om arbeidet han var en del av. Vi snakket sammen noen minutter før han måtte ta fatt på hjemreisen til basen Yarina Cocha i nærheten av Pucallpa ved elva Ucayali. Ifølge Douglas ville turen ta nærmere fire timer tvers over jungelen i sørøstlig retning. Det var et hyggelig møte som gav meg ny kunnskap. Jeg hadde hørt litt om Wycliffe Bibeloversetteres arbeid tidligere, og Tariri hadde allerede fortalt meg noe om hva de betydde for deres stamme.

Flytypen som ble mest brukt av JAARS til å fly Wycliffe personell og indianere som skulle til/fra senteret ders i Yarina Cocha.

Nytt møte med JAARS fly og pilot

Neste gang jeg fikk kontakt med pilot og fly fra JAARS var ved militærforlegningen Barranca som ligger ved Marañon ikke langt nedenfor Tigre Playa. Det var i november 1970. Jeg var på vei til Yurimaguas i en liten åpen trebåt sammen med en av de nyfrelste ungdommene fra Tigre Playa.  Alle som passerte opp- eller nedover elva, måtte legge til i Barranca og vise sine identifikasjonspapirer. Da vi nærmet oss, så vi at det lå et fly der. Jeg kjente det igjen fra Morona der jeg hadde sett det for 1 ½ år siden.  Det var et JAARS fly, og Douglas var også denne gangen piloten. Han kjente meg igjen, og lurte på hvor jeg var på vei. Jeg svarte som sant var at jeg skulle til Lima for å møte en ny norsk misjonær. «Skal du reise til Lima i den lille båten?» sa han. Jeg forklarte at jeg skulle til Yurimaguas to dagsreiser med den farkosten og så ta rutefly derfra til kysten.

Douglas tilbød meg skyss til Yarina Cocha da han hadde plass til en passasjer til i flyet. Han forklarte at jeg kunne ta rutefly fra Pucallpa til Lima.  Det endte med at jeg sendte båten tilbake til Tigre Playa glad over å slippe to dager i sol og regn sittende på en smal planke i den åpne båten.  Isteden ble det drøye tre timer over jungelen i et enmotors sjøfly. På Wycliffe’ s senter i Yarina ble jeg godt mottatt og fikk overnatte hos en av pilotfamiliene. Neste dag ville de ordne flybillett til meg, men jeg syntes billetten var så dyr at jeg bestemte meg for å ta bussen over fjellet isteden. Det var noe jeg angret i ettertid. Vi ble sittende i bussen i nesten to døgn mens vi ventet på å komme forbi et stort ras på veien. Det ble til sammen tre kalde døgn i en trekkfull buss over fjellet. Men det er en annen historie.

På Wycliffe/JAARS senter i Yarina Cocha. Her fra hangar og flystripe.

Besøk av JAARS fly på Tigre Playa

Den neste kontakten vi hadde med Wycliffe, var på Tigre Playa helt i slutten av 1973, halvannet år etter vi kom tilbake til vår andre periode i Peru. Til vår overraskelse landet et enmotors sjøfly på elva like nedenfor huset vårt.  Jeg så med det samme at det var et fly fra Wycliffe/Jaars.  Denne gangen var piloten Leo Lance, som på den tiden var sjefspilot. Han fortalte at Jaars ønsket å etablere et senter hos oss for dette området, med depot for flybensin og radiokontakt med deres senter i Yarina Cocha. Da ville vi få tildelt en kommunikasjonsradio med fast frekvens, et lite solcellepanel og en antenne til radioen. Det innebar at vi skulle gi værrapporter over radioen kl.07.00 på hverdager.  Til tider måtte vi gi været også utover dagen dersom de hadde flyvninger i området. Vi sa oss villige til å ta på oss den oppgaven etter beste evne. Om vi fikk radioen da eller om det ble over nyttår 1974, er vi ikke sikre på.

Et par – tre måneder etter dette besøket av Leo Lance, fikk vi beskjed over radioen fra Yarina at en peruansk marinebåt var på vei fra Iquitos med drivstoff til flyene.  Noen dager etter la den store båten til på Tigre Playa. Den hadde også hatt oppdrag til militærforlegningen i Barranca. Etter hva jeg kan huske, hadde båten med tretti tønner bensin. Et enkelt lagerhus av skogens materialer ble bygd til dette formålet. Vi for vår del var selvsagt glade for å få denne kontakten med omverdenen gjennom Wycliffe.

Her har to fly lagt til for påfyll av drivstoff før reisen videre. Indianere fra Morona og øvre Marañon er med som passasjerer. Barna fikk pause fra skolen når det kom fly.

I Yarina Cocha hadde de klinikk med amerikanske sykepleiere og leger. En erfaren lege eller sykepleier fra klinikken kom på radioen kl.8.00 de fleste hverdagene i uka. De var eksperter i å stille diagnoser over radio. Denne tjenesten var først og fremst til bruk for deres oversettere når de var ute i indianerlandsbyene. Men da vi fikk denne radiokontakten, ble vi tilbudt å gjøre oss å nytte av den samme tjenesten.  Det ble til stor hjelp for oss i diagnostisering og medisinering av alle de syke som søkte hjelp hos oss på Tigre Playa.  Wycliffe utdannet både lærere og helsearbeidere fra mange indianerstammer på deres base i Yarina. De fikk med seg en lettfattelig og oversiktlig håndbok om behandling av de mest vanlige helseproblemer og sykdommer i jungelen når de reiste tilbake til sine landsbyer. Vi fikk også noen eksemplarer av boken. Den ble til stor hjelp for oss i tillegg til andre bøker om vanlige tropesykdommer.

Det tok ca. tre timer fra Yarina Cocha over jungelen til Tigre Playa (850 km i luftlinje) med disse enmotors sjøflyene som landet på store og små elver.  Av og til måtte de gjøre flere flyvinger mellom indianerlandsbyer i distriktet. Da var pilotene glade for å få overnatte hos oss. Det var alltid hyggelig, og ikke minst barna våre var begeistret for disse besøkene.  Det hendte at de kjeklet litt om hvem sin tur det var å ha piloten som gjest. Det var enten hos oss eller hos Wilhelms.

Deltagerne på samlingen i november 1975 for Shapra- og Candoshi indianere i regi av Wycliffe. Misjonær og oversetter John Tuggy står bakerst.

Samling på Tigre Playa for shapra- og candoshi indianere i regi av Wycliffe

I november 1975 skrev jeg i en hilsen til misjonsvenner i Norge om en spesiell samling på Tigre Playa: «Her på Tigre Playa er det stor aktivitet for tiden. Det er kommet 25 -30 shapra- og candoshi indianere fra landsbyer ved elvene Morona og Pastaza for å være med på en samling som er arrangert i samarbeid med Wycliffe Bibeloversetter John Tuggy. Han og hans kone, Sheila arbeider med oversettelse av Nye Testamentet til Candoshi språket som begge disse indianergruppene snakker. John Tuggy har bibelundervisning for dem på deres språk, og samtidig diskuteres hvilke ord og uttrykk som skal brukes i oversettelsen for at det skal bli så forståelig som mulig. Det går ganske høylytt for seg når det kommenteres og diskuteres der de er samlet i kirken. De får også en del praktisk undervisning i hygiene og helse, og ikke minst i kunsten å vedlikeholde og reparere motorer.  Noen få har fått kjøpt seg «pequi»-motorer med langt stag til propellen. Det blir ganske sikkert flere etter hvert. Motorene er enkle å bruke, men kjennskap til hvordan en motor fungerer kommer godt med om de skal vare noen år.

Her underviser John Tuggy i vedlikehold og oljeskift av en “pequi pequi” motor.

Indianerne kommer fra forskjellige landsbyer langt inne i små bielver og sjøer. Oppholdet her er for mange av dem deres livsopplevelse.  De kommer til å ha mye å fortelle når de kommer tilbake til sine hjemsteder. Det beste de får med seg hjem, er mer kunnskap om Guds Ord og evangeliet om Jesus.

Her om dagen var jeg ute og fisket sammen med noen av dem. Da brukte vi garnet som jeg hadde fått av en venn i menigheten i Betania, Sokndal. Det har kommet store stimer med fisk de siste dagene. Vi rodde ut på elva og drog inn rundt 100 kg fin fisk med garnet. Fisken ble saltet og tørket, og noe ble røkt. En god del ble kokt og spist samme dag. Vi ble alle innbudt til denne festen.  Fisk, rogn og kokte grønne bananer ble lagt opp på bananblader som fat. Folk stod eller satt på huk mens fisk og tilbehør ble fortært med god appetitt.”

Skal si maten smakte selv om serveringen var enkel!
Vi inviterte alle deltagerne til en hyggelig samling inne hos oss dagen før avslutningen av kurset. Da ble det servert søt havresuppe fra boller etter råd fra John Tuggy. Når vi besøker indianerne blir vi servert masatto i lignende boller slik skikken deres er når noen kommer på besøk. Vigdis Flatland serverer. Hun hjalp Gro med undervisningen av barna våre og Wilhelms på denne tiden.

På bildet over er det Eva Wilhelm som serverer. Til venstre drikker Tariri av bollen med havresuppe.

I de følgende årene hadde vi mye kontakt med Wycliffe, og særlig med pilotene i Jaars. Vi fikk være til gjensidig hjelp. For oss ble samarbeidet med Wycliffe en stor hjelp og berikelse på mange måter. Noe av dette vil vi fortelle i senere innlegg i bloggen.



Kommunikasjon via radio – en stor hjelp i arbeidet. Kp.47

Kontakt med Wycliffe Bibeloversettere Posted on Mon, March 29, 2021 16:37:57

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kp. 48 om reisen til Anaso i Morona, står i midten av fem kapitler på kategorien “Båtliv og reiser”, mens kp.46 står øverst på kategorien “Besøk i landsbyer”.

NOMIRA

Da vi var i Norge i fra april 1971 til juli -72 besøkte vi en ivrig radioamatør i Halden, Steinar Aabø. Han hadde sammen med flere radioamatører i Skandinavia opprettet et nettverk for kontakt med misjonærer ute på feltet., NOMIRA (The Nordic Mision Radio Amateurs). De som var med i dette nettverket var ivrige radioamatører som samtidig ønsket å være en støtte og hjelp for misjonærer rundt omkring i verden. De hadde kontakter i Afrika, Asia og Sør-Amerika.

Besøket hos Steinar åpnet øynene våre for muligheten til en forbedret kontakt med Norge.  Det ville virkelig være noe for oss nede i jungelen med sen og usikker postgang.  Dette var jo mange år før internett og mobiltelefoner, heller ingen fasttelefoner fantes i mange mil omkrets. Men for å få nytte av dette nettverket av radioamatører, måtte vi selvsagt ha en radio som kunne motta og sende signalene.

Vi la fram saken for utsendermenigheten vår Salem i Oslo, og vi fikk samlet en del midler til radio mens vi var i Norge. Men det vi fikk inn var på langt nær nok. I mai 1974 var det en artikkel i Korsets Seier om behovet for radioutstyr til Tigre Playa i jungelen i Peru. I oktober 1974 skriver forstander Magne Tangen i et brev at menigheten har bevilget et beløp til amatørradio sammen med Filadelfia, Alta som var utsendermenighet for familien Wilhelm.   Han skrev videre at det ville være mulig å søke Misjonsfondet om restbeløpet. Vi søkte, og fikk positivt svar. Dermed kunne vi gå til innkjøp av en radio og utstyret som trengtes i den forbindelse. Vi ville kjøpe radioen i Peru da vi ikke ønsket problemer med import og toll slik vi opplevde med lysmotoren. Men det var ikke flust med salg av amatørradioer i Peru. Det som fantes, var svært dyrt.

NOMIRA-treff i Halden sommeren 1976

Kjøp av kommunikasjonsradio

En av pilotene vi hadde blitt kjent med, David Ramsdale, som fløy for Wycliffe Bibeloversettere i Peru, tilbød oss å kjøpe hans brukte kortbølgeradio slik at vi skulle komme i gang. Det var en rørradio av eldre type, men den fungerte fint.  Vi bestemte oss for å ta imot tilbudet fra David. Han og andre hjalp oss med installasjonen. Vi fikk samtidig mange gode råd om hvordan den skulle brukes. De lagde også en dipolantenne som vi fikk satt opp.  Vi husker ikke helt når dette var, men det var sannsynligvis i første halvdel av 1975.

På den tiden hadde vi fått god kontakt med Wycliffe som hadde sitt senter i Yarina Cocha ved Pucallpa, 80 mil i luftlinje fra Tigre Playa. De arbeidet med indianerstammene i distriktet for å oversette NT, bibeldeler, skolemateriell og annet til de forskjellige språkene disse stammene snakket. Det første og største arbeidet var naturligvis å lære språket og lage et skriftspråk. De kom innom oss på noen av disse turene og landet da på elva med sjøflyene de brukte. Vi ble først kjent med pilotene, og etter hvert ble det opprettet et bensindepot for flyene på Tigre Playa. De hadde det tidligere i Puerto America, men ønsket av ulike årsaker å flytte det ned til oss. Senere fikk vi også en radio fra dem for å gi vær-rapporter etc. Det var en ganske liten radio med en fast frekvens som Wycliffe benyttet i kontakten med sine misjonærer og oversettere når de var ute i indianerlandsbyene over hele jungelen.  Den fikk strøm fra et bilbatteri som hadde en liten solcelle som kraftkilde. Vi kalte denne radioen for Yarina-radioen.

John i det lille radiohuset på Tigre Playa.

Radiolisens og første kontakter

For å bruke kortbølgeradioen trengte vi lisens for radioamatører.  Det var Departementet for transport og kommunikasjon i Lima som utstedte radiolisenser. Rudolf søkte først. Han gikk opp til prøve i april 1975, og fikk etter en tid tilsendt lisensen.  Jeg søkte litt senere om det samme. Det viste seg at det var lett. Vi trengte ikke noen morseprøve. Det var bare å betale avgiften. Både Rudolf og jeg kunne da sende på visse frekvenser som var for nybegynnere. Noe senere fikk vi en utvidet lisens som gjorde at vi kunne benytte flere frekvenser.  Mitt kallesignal var OA8CL.

Det var en merkedag da vi fikk den første radiokontakten mellom Iquitos og Tigre Playa. Det var i august 1975 da jeg var i Iquitos. Jeg kjente en radioamatør der, og vi fikk kontakt med Rudolf som satt i det lille radiorommet han tidligere hadde bygd like utenfor huset sitt.  Det hørtes faktisk bra. Ellers var ikke forholdene like gode bestandig. Etter hvert utvidet vi vårt kontaktnett og fikk også kontakt med flere NOMIRA sendere i Skandinavia.  Jeg husker at en av de første gangene vi hadde kontakt med Steinar Aabø i Halden, spilte han inn en hilsen fra oss til våre foreldre på kassett. Etterpå spilte han det av for dem over telefonen. Det var en stor opplevelse både for dem og oss!

Antenne og tårn

Senere fikk vi satt opp et antennetårn av stålrør. Det var i to deler på 8 meter hver, som ble satt sammen til et 16 meter høyt tårn. Med råd og hjelp fra Wycliffe piloter, fikk vi opp en Quad antenne på toppen av tårnet som også hadde en rotor slik at vi kunne rette antennen i den retningen vi ønsket. Jeg husker det var spennende å klatre opp i det svaiende tårnet og sette opp antennen. Med den nye antennen fikk vi bedre kontakt med Norge og med flere misjonærer i Søramerika, også misjonærene Lindgrens i Lima. Mange misjonærer ble inspirert av NOMIRA til å skaffe seg kommunikasjons radio og ta radiolisens i disse årene.

John i radiotårnet på Tigre Playa. Nå gjelder det å sikre antenna på toppen.

Radioen ble en hjelp i sykearbeidet

Radioen ble også til nytte for oss i arbeidet med alle de syke som kom fra nært og fjernt for å få hjelp av oss på Tigre Playa. I San Lorenzo hadde de katolske nonnene en klinikk, og i provinshovedstaden Yurimaguas var det et hospital. Det var alt som fantes i hele den store provinsen. Fra Tigre Playa og landsbyene oppover Marañon med bielver var det langt selv til San Lorenzo, for ikke å snakke om Yurimaguas. På den tiden var det nesten ingen som hadde noe annet framkomstmiddel enn kano og årer. Rudolf forteller om en gang han fikk kontakt via amatørradioen med en tysk lege som arbeidet i en fjellby i Peru. Da hadde et par av vennene i en liten landsby lengre opp Marañon kommet med en av søstrene i utpostmenigheten der. Hun hadde store smerter i underlivet med urinretensjon som følge av en sterk infeksjon. Den tyske legen ga et ganske utradisjonelt råd, men det viste seg å være den rette behandlingen i situasjonen.  Det var ikke den eneste gangen vi fikk hjelp gjennom radioen.  Noen ganger av leger i Peru, men også gjennom et nettverk av kristne leger i USA som i flere tilfeller var oss til stor hjelp i arbeidet med de syke som i stadig større antall kom til Tigre Playa.

Radiokontakt fra husbåten

Her er det kontakt! Den nye radioen gav gode kontakter. Yarina-radioen nederst. Lewi likte å være med i radiohuset.

I 1978 fikk vi kjøpt en liten kommunikasjonsradio, en Argonaut som gikk på lommelyktbatterier. Den installerte vi i flodbåten. Denne radiokontakten betydde mye for oss som var på reise, og også for dem som var hjemme. Til den hadde vi en langvaier-antenne som bare ble kastet opp over en gren. En liten antennetuner gjorde at vi kunne tune inn den rette frekvensen. Radioen hadde bare 3 W i antennen. Men med svært lite elektroniske forstyrrelser i jungelen,  fungerte den bra. Jeg hadde av og til kontakter fra denne lille radioen i båten med radioamatører i land langt borte, som blant annet Alaska, Russland og New Zealand! Det viktigste var selvsagt kontakten med dem hjemme på Tigre Playa. Et par år etter den første radioen, som var en eldre type, fikk vi en gave som gjorde det mulig å kjøpe en mer moderne radio med sterkere sender. Det førte til en stor forbedring i kommunikasjonen med verden utenfor jungelen.

Her er John helt i toppen av tårnet ved huset i Saramiriza. Den nye antennen er på plass. Vanntårnet sees til høyre, mens den halvt nedgravde vanntanken for oppsamling av regnvann fra taket sees nede rett bak antennetårnet.

Radiokontakt etter flyttingen fra Tigre Playa

Vi fikk fortsatt stor nytte av både amatørradioen og Yarina-radioen da vi rundt nyttår 1984/-85 flyttet til Betania, like ved Saramiriza lengre vest/oppover langs Marañon.  Vi hadde også der bensindepot for småflyene til Wycliffe.  Det samme hadde familien Wilhelm i Industrial dit de flyttet i mai/juni 1984.  Radiotårnet ble tatt ned og fraktet i to deler med rutebåten oppover elva.  Den gamle antennen var i elendig stand. Gleden var stor da vi fikk en ny antenne i gave fra våre venner i USA. Denne antennen og tårnet fulgte med da vi våren 1992 flyttet huset på Betania opp til selve landsbyen Saramiriza. Vi fikk en tomt like ved veien som går inn til oljekompaniets pumpestasjon og derfra gjennom jungelen til Bagua.  Mer om det kommer i et senere innlegg på bloggen.

Morgan Førland ved radioen på radiorommet/kontoret i huset i Saramiriza. Familien Førland avløste oss i 1 1/2 år mens vi var i Norge fra juli 1992 til juli 1994. De kom i januar 1993.

Dr. Miguel Cervantes og Gro på administrasjonen i Helsesenteret i Saramiriza i 1991. Da fikk HSS egen radio med fast frekvens til Helsemyndighetene i Iquitos for fylket Loreto. Helsesenteret ble bygd og drevet de første årene som et prosjekt PYM/NORAD. Det ble innviet i august 1990. Dr. Cervantes var den første legen ved senteret og hans kone Nelly Palomares var jordmor. De var fra Lima og arbeidet flere år på Helsesenteret.