Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

På kategorien “I Norge 1980 -83- Veien videre” er det tre innlegg. Kp.68 står nederst, så følger kp.69 og til slutt dette kp.70 øverst. Det neste kapittelet, kp.71 står nederst av fem innlegg på kategorien “SARAMIRIZA -nytt senter for arbeidet”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Avskjed på Fornebu.

Vår fjerde reise til Peru gikk fra Fornebu en kald dag i romjulen 1983. Også denne gangen hadde venner og familie møtt fram på flyplassen for å ta avskjed med oss. Det var hyggelig å se alle som hadde møtt fram, men som alltid trist å skilles med vissheten om at det mest sannsynlig ville gå flere år til neste gang vi møtes. Det vi ikke visste, var at dette var siste gangen vi så våre foreldre, og også andre av de kjære vennene i Perumisjonen. Godt er det at vi ikke kjenner morgendagen, men får legge den i Herrens hender og ta en dag av gangen.

Denne utreisen var spesiell for oss fordi det antageligvis var siste gang vi som familie reiste sammen fra Norge. Vi var nok alle fire preget av det og av avskjeden med våre kjære da vi satt i flyet på vei til Amsterdam, reisens første stopp. Maino skulle bli igjen hos våre venner Burgdorf i Evansville, USA, mens Lewi skulle begynne på den norske skolen i Atyrá, Paraguay. Det var ikke fritt for annet enn at vi grudde oss til de avskjedene. I Amsterdam hadde KLM av en eller annen grunn satt oss opp til overnatting på et fint hotel nær flyplassen. Både rom og mat var inkludert i flybilletten som ikke var noe dyrere av den grunn. Vi slappet av og koste oss etter all travelheten før vi reiste fra Norge.

Reisen til Evansville, Indiana.
Dagen etter avreisen fra Amsterdam kom vi vel fram til Evansville utpå kvelden via flybytte i Chicago. På flyplassen ble vi møtt av Chris, og ute på gården tok Erwin og Anna imot oss som gamle venner. Maino fikk et stort, pent rom der hun pakket opp klær, noen bilder og personlige småting som gjorde det mer hjemlig for henne. Planen var at hun skulle hjelpe Anna i huset og etter hvert også med stell av kjøkkenhagen og arbeidet i forbindelse med høsting av grønsaker og frukt. Mot slutten av sommeren regnet hun med å reise tilbake til Norge for å gå på bibelskolen på Hedmarktoppen.

Dagene i Evansville gikk fort. Vi var med på møter og samlinger. Litt handling av klær og diverse annet som Maino trengte, ble det også tid til. Kvelden før avreise hadde vi en hyggelig stund med Maino og Lewi før vi tidlig på morgenen den 5.januar 1984 måtte ta avskjed med Maino. Det var en tung stund, selv om vi visste at hun var i gode hender. Antageligvis ville det bli lenge før vi kunne møtes igjen. Det ble en tårevåt avskjed på bussholdeplassen i Evansville før vi sammen med Lewi gikk vi om bord i Greyhound bussen som skulle ta oss til Miami i løpet av det neste døgnet. Vi sparte en del penger på å ta buss istedenfor fly den strekningen.

Videre med buss til Miami, Florida.

Det hadde vært uvanlig kaldt i Evansville, men det ble stadig varmere etter hvert som vi kom lengre sør. Denne vinteren hadde vært kaldere enn på mange tiår ifølge Chris. Det kjentes selv i Florida der det lengst nord i denne staten, møtte oss et trist syn med frosne bananplanter og palmer. Appelsinhøsten både i Florida og andre stater i sør gav dårlig resultat det året på grunn av frost under blomstringen.

Innen vi nådde Miami utpå formiddagen, var temperaturen der omtrent som normal for årstiden. Vi ble hentet på busstasjonen av en svensk venninne av misjonær Kerstin Anderås Lundquist. Gjennom sitt arbeid med søndagsskolebladet «La Perlita» hadde Kerstin kontakt med «Editorial Vida» i Miami. Det er den spanske avdelingen av forlaget og trykkeriet til «Assemblies of God», som ellers hadde hovedkvarter i Springfield, Missouri. Det var Kerstin som ordnet denne kontakten for oss. Kerstins venninne tok oss med til trykkeriet der vi fikk en interessant omvisning og hilste på flere av dem som arbeidet der, både engelsk- og spansktalende. John fikk i gave en helt ny studiebibel på spansk som enda ikke var offisielt utgitt. De sa at John var den første som brakte den til Sør-Amerika! Den ble til stor nytte og glede for han i mange år.

Etter omvisningen ble vi budt på middag før våre nye venner kjørte oss til huset der vi skulle overnatte. Det ble brukt til gjestehus, mens eierne var på oppdrag i misjonens tjeneste i Europa. I kjøleskapet var alt vi trengte av mat og drikke til vi skulle reise den følgende ettermiddagen. Neste dag ble vi kjørt til flyplassen. Vi var fulle av takknemlighet til vennene på «Editorial Vida» som tok så godt hånd om oss disse par dagene i Miami. Det kjentes av vi var søsken i Kristus og hadde et felles mål med vårt arbeid og virksomhet.

Den norske skolen i Paraguay.

Neste stopp var Asunción, hovedstaden i Paraguay. Der var misjonær Lars Førland på flyplassen og kjørte oss hjem til dem i byen Ypacaraí, noen mil utenfor Asunción. Var det varmt i Miami, så var det ingenting mot varmen da vi ankom Paraguay den 8. januar. Termometeret i Ypacaraí i skyggen utenfor huset til Lars og Jorunn, viste 42 grader. Inne i huset var det vifter som gjorde det mer levelig, og i ettermiddagsbrisen var det best under det store mangotreet i hagen når det var mulig å ta en pause i arbeidet.

Misjonærene Førlands mente at de til en viss grad hadde tilpasset seg varmen på sommeren, og at det i vintermånedene (sommeren i Norge) ble ganske så kjølig. Vi var også vant til varme i jungelen i Peru der temperaturen var omtrent den samme hele året. Men der var det vanligvis mellom 30 -35 grader, og den tette skogen rundt oss gjorde at det kjølnet ned utover kvelden. Lars og Jorunn hadde ansvar for barnehjemmet og menigheten i byen. Lars besøkte ofte andre steder for møter og bibeluker. I løpet av dagene vi var i Ypacaraí fikk vi god kontakt med barna på barnehjemmet, og John talte på møter i kirken. En dag var vi i Asunción og handlet klær og sko til Lewi som trengte litt mer klær til tiden på skolen.

Vi var klar over at skolen hadde sommerferie, og at internatforeldrne Vidar og Eldbjørg Børjesson ville være på plass tidligere slik at de kunne ta imot Lewi. Den 14.januar hentet Vidar oss til Atyrá, den lille byen der skolen og internatet lå. Det var ganske bra vei til den litt større byen, Caacupé, men veien videre til Atyrá var helt forferdelig! Internatet var enkelt, men var utstyrt med det elevene trengte mens de var borte fra hjemmet. Skolen og huset til internatbestyrerne lå rett ved siden av internatet. Disse bygningene var omgitt av en stor hage med skyggefulle trær. Dagen før vi skulle reise videre, var vi i Asunción og feiret fødselsdagen til Chris Burgdorf. Det hadde vi avtalt mens vi var på gården i Evansville. Chris hadde nettopp kommet for å hjelpe amerikanske misjonærer fra «Assemblies of God» med et byggeprosjekt i hovedstaden. Vi fikk litt tid med Lewi i Paraguay siden skolen ikke hadde begynt enda.

Videre til Bolivia.
Men den 18. januar måtte vi ta farvel for å reise videre til Peru via Bolivia. Det var ingen lett avskjed for noen av oss. For Lewi var alt nytt, både landet og den norske skolen med elever og lærere. Foreløpig hadde han bare møtt Vidar og Eldbjørg som han heldigvis fikk god kontakt med fra første stund. Om en ukes tid skulle det arrangeres leir på skolen, både for de norske og paraguayske ungdommene. Vi håpet at han ville trives i Atyrá de månedene som var igjen til skoleårets avslutning.

John og jeg følte et stort tomrom da vi satt på flyet uten noen av barna, på vei til oppgavene som ventet i Peru. Maino ville snart fylle 19 år. Lewi var 15 år og hadde siste halvår av ungdomsskolen foran seg i Atyrá. Vår trøst var at Lewi snar ville komme etter oss slik at vi kunne feire hans 16 års dag sammen i Peru. Men det ble lite prat og mange tanker på flyturen mellom Asunción og Santa Cruz i Bolivia. Tidligere hadde vi reist fra foreldre og søsken, men å reise fra egne barn, om enn ungdommer, var noe helt annet!
I Santa Cruz måtte vi bytte fly for å komme videre til Cochabamba i Andesfjellene. Vi hadde et par fine dager i Cochabamba som har et behagelig klima. Vi møtte flere norske misjonærer og besøkte både Bibelskolen, skolen «Buenas Nuevas» og tomten der barnelandsbyen skulle bygges. Det ble anledning til å være med på et møte i kirken som misjonen hadde startet for flere år siden. Der ble vi innbudt til å fortelle litt fra misjonsarbeidet i Peru.

Det var særlig interessant å møte misjonærene Helge Adolfsen og Finn Røyne som arbeidet i jungelen. Vi kjente igjen mye av det de fortalte fra Rurrenabaque og Riberalta ved Benifloden, fra vårt arbeid i jungelen i Peru. Helge fikk overtalt John til å være bibellærer på et bibelkurs i Rurrenabaque i oktober samme år. Han syntes det hørtes interessant ut å få denne anledningen til å bli bedre kjent med arbeidet i Bolivias jungel. Vi var også på et besøk til Kerstin og Bengt Lundquist som tidligere var misjonærer i Peru. Kerstin arbeidet på trykkeriet med utgivelse av søndagsskolebladet «La Perlita». Et arbeid hun allerede hadde startet som ung i Huancayo, Peru. De bodde i nærheten av den svenske skolen for misjonærbarna. De norske barna gikk også der og fikk norskundervisning av en norsk lærer.

Endelig framme i Lima, Peru.

Den 21.januar gikk vår ferd videre til Lima via La Paz. En svensk misjonær kjørte oss til flyplassen i Cochabamba. Han sendte med oss 46 kg med søndagsskolebladet «La Perlita» som skulle til menigheten «Casa de Oración» i Lima. Vi var ikke helt begeistret for å ta med de fire tunge eskene. Det ble også en del problemer da vi kom til tollen på flyplassen i Lima. Jeg delte ut bladene til tollfunksjonærene og viste til det gode innholdet med bibelhistorier og tegninger som de kunne gi barna deres. De myknet opp, og vi fikk alt gjennom tollen uten å betale noe!

På flyplassen i Lima ble vi møtt av vår kjære venn, misjonær Lennart Lindgren. Han skulle reise til Perene dagen etter, som var søndag, for å undervise på et bibelkurs der hos Liv Haug. Allerede på kjøreturen hjem til dem, ba han John om å tale på kveldsmøtet dagen etter. I dagboken hans står det at han talte fra Ap.gj. 26.19 der Paulus står innfor kong Agrippa og sier: «… derfor ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn.». Mange ble berørt av talen og søkte fram til forbønn og innvielse denne vår første søndag i vår 4.periode i Peru. Den nye store kirken i Lima var så å si fullsatt. Det var en fest og være til stede og høre fellessangen og bønnen og merke nærværet av Den Hellige Ånd iblant oss. Vi følte at det var godt å være tilbake i Peru. Det var som å komme hjem, selv etter 3 1/2 års fravær.

På pc eller laptop kan du høyre klikke på musa og få åpnet bildene i større format.

Kp. 68 står nedenfor dette kapittelet, kp70 står ovenfor på denne samme kategorien “I Norge 1980 -1983 – Veien videre”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Hjemkomst – de første ukene i Norge

Det var en stor glede å møte våre foreldre, familie og venner igjen etter tre og et halvt år i Peru. Vi ble nesten overveldet av alle som hadde møtt fram på Fornebu den 7.august 1980 for å hilse oss velkommen hjem. Veldig hyggelig! En leilighet i tomannsboligen som tilhørte «Misjonærhjemmet Mamre» stod klar til oss. Vi hadde søkt om det flere måneder før hjemreisen.  Møblene våre var allerede på plass i leiligheten. Selv om møblene var på plass, var det likevel mye å pakke opp og ordne før alt var klart til skolestart og arbeid for Gro og meg.  Vi hadde arvet en Folkevogn etter onkel Håkon som døde en tid før vi kom hjem. Etter noen dager kjørte vi til tante Ruth i Halden sammen med foreldrene til Gro for å hente bilen. Den stod enda i garasjen ved huset deres. Vi var takknemlige for bilen som ble til stor nytte i årene som fulgte.

Allerede på velkomstmøtet i Salem ble Gro spurt om å arbeide på misjonskontoret, først og fremst som saksbehandler for Skolestyret for pinsevennenes tre skoler i utlandet, Kenya, Kongo og Paraguay. Kari Tangen, som vi kjente godt fra tidligere, var styreleder i styret for disse skolene.  Gro begynte den første september og arbeidet på misjonskontoret til vi reiste tilbake til Peru. Hun likte det varierte og interessante arbeidet med misjonens skoler.  Vi hadde søkt om opptak for Maino på Kristelig Gymnasium (KG). Svaret var positivt, og videre skolegang var med det i orden for Maino. Overgangen til skole og ungdomsmiljø i Norge var ikke like lett for henne, men hun fikk et par gode venninner på KG og likte seg på skolen. Lewi begynte i 6.klasse på Østensjø skole, i samme klasse der han gikk sist vi var i Norge. Det var ikke lett å omstille seg til norske forhold. Tross alt hadde han bodd i jungelen i Peru i nesten ti av sine tolv år.  Lewi lengtet nok ofte tilbake til Tigre Playa, mens Maino forstod at som femtenåring måtte hun ut av jungelen for å fortsette sin skolegang. Etter hvert ble de kjent med barn og ungdom på deres egen alder i Salem. Det betød mye for dem å få venner i menigheten.

Besøk i menigheter og arbeid blant ungdommene i Salem

Jeg tok kontakt med menighetene som støttet oss og andre jeg kjente fra før. Noen av de første menighetene jeg besøkte etter vi kom hjem, var Betania, Sokndal, menigheten på Langøy ved Kragerø og Kristi Menighet i Halden. Det var veldig gledelig å treffe igjen gode venner på disse stedene.  Allerede i begynnelsen av september fikk jeg forespørsel om å være fast predikant i Zion, Stavanger noen uker den høsten. Menigheten var uten forstander. Jeg begynte i oktober og var der frem til jul. Det var en fin tid, og jeg fikk mange gode venner der. Mot slutten av tiden i Stavanger, fikk jeg brev fra Salem, Oslo ved pastor Hans Friberg. De ønsket meg som ungdomspastor i menigheten. Vi ba over dette, og kjente at det var Herrens vilje for oss som familie. Vi hadde tenkt mye på Salem mens vi forberedte oss til hjemreisen. Dessuten var det utvilsomt best for barna våre å være i Oslo på stedet og i menigheten de hadde noe tilknytning til fra tidligere. Det var også en stor fordel både for barna og oss å bo i nærheten av foreldrene våre etter mange år i Peru. De var glade for muligheten til å se mer til oss og barnebarna, noe som selvfølgelig var gjensidig.  Jeg begynte i Salem fra nyttår 1981.

Nå begynte en tid med mange aktiviteter for hele familien. For meg var det mange nye oppgaver blant den store ungdomsflokken i Salem. Foruten ungdomsmøter og leirer, hadde jeg ansvar for undervisningen av lesebarna (tentro). Det ble også en god del kontorarbeid og deltagelse på de vanlige møtene i menigheten. Det var inspirerende å jobbe med de unge i Salem. Vi hadde flere turer med ungdomskoret til andre menigheter, bl.a. til Zion, Stavanger og til Linköping i Sverige, der vi overnattet på menighetens slott Bjärka Säby. Det var mange fine leirer på Sveahytta med lek og moro, men også med sterke åndelige opplevelser. Jeg glemmer ikke en leir et år da Tom Aune var med som bibellærer. En kveld kjente vi Guds nærvær på en spesiell måte, og mange av ungdommene ble åndsdøpt. I påskene ble det arrangert leir i Atrå ved Rjukan, der også ungdommer fra et par andre menigheter deltok. Da var det skiturer på fjellet hver dag og møter på kveldene. Aril Svartdal var med som forkynner og medarbeider på disse påskeleirene.

En kveld etter et møte i Salem stanset fem latinamerikanere igjen og ville ha en samtale. De hadde fått vite at jeg snakket spansk, og nå spurte de om ikke jeg kunne starte med bibelundervisning på spansk. Det var en liten gruppe troende fra ulike land i Latin-Amerika som holdt en del sammen. Vi fikk låne lokalene til Navigatørene i Oslo sentrum, og startet med bibelstudier der på tirsdagskvelder. Flere kom til og ble frelst. For å gjøre en lang historie kort, ble dette begynnelsen til den spansktalende gruppa i Salem. Perumisjonen fortsatte sine samlinger de årene vi var i Norge. Når jeg hadde mulighet, var jeg med på samlingene som ble holdt i hjemmene.  Gro deltok på de aller fleste møtene til Perumisjonen mens vi var i Oslo.

Sommerferier med familie og venner 1981 og -82

Sommeren 1981 var vi på biltur sammen med mine foreldre i Sverige der vi besøkte noen av fars søsken og slektninger, og kjørte også til huset i Bofara der min familie bodde mine første sju år. Derfra kjørte vi videre til Ljusne ved Bottenviken dit vi flyttet og bodde i flere år. Det var første gangen jeg var på de traktene siden vi flyttet fra Ljusne til Vålberg i Värmland da jeg var 14 -15 år. I 1960 flyttet vi til Norge. Mor var fra Sandefjord der mormor og andre slektninger bodde.  Men ferden gikk ikke dit, men til Oslo der min far fikk arbeid. Vi besøkte også slektninger i Stockholm på bilferien i Sverige. Samme sommeren tilbrakte vi en uke av ferien på en hytte nær Oslo. Den fikk vi låne av gode venner i Salem.

Sommeren etter, i 1982 ble vi hele familien innbudt til å være en ukes tid på Langøy for en kombinasjon av møter i menigheten og ferie. Der hadde vi noen fine dager hos vennene Wiik.  Menigheten på Langøy støttet trofast misjonsarbeidet i Peru i mange år. Fra Kragerø reiste vi videre til Sokndal og derfra ut til Rekefjord. Vi hadde fått låne en hytte like ved fjorden av venner i menigheten. Det ble både fiske, bading og besøk til venner i løpet av de par ukene vi var i Rekefjord. De fleste av våre søsken bodde i eller nær Oslo, så dem var det lett å treffe. Mens Kari og Halvor, søster og svoger til Gro bodde i Atrå i Telemark. Det ble flere besøk til dem mens vi var hjemme. Det var også stas å besøke småbruket i Gransherad som mine foreldre leide til feriested.

Nybygg i Sannergata 12

Det forelå planer om nytt kirkebygg for menigheten Salem da vi kom til Norge sommeren 1980. Utpå høsten 1981 ble det gamle lokalet fra 1919 revet, og byggeprosjektet startet for nye Salemkirken. Det ble en omflakkende tilværelse for menigheten med møter i forskjellige lokaler som vi leide den tiden. Søndagsmøtene ble holdt i Folkets hus på Grünerløkka, mens ukemøtene var i lokalene til menigheten i Møllergata 40. Salem leide kontorlokaler i en gammel bygård i Maribogata i Oslo sentrum. Det ble gjort mye dugnad av menighetens medlemmer i byggetiden. Dugnaden ble utført i samarbeid med byggmester Rolf Holm som stod ansvarlig for prosjektet.

I forbindelse med innvielsen av den nye Salemkirken, 17. april 1983, hadde jeg gleden av å døpe 17 ungdommer i et av møtene. Det var fantastisk å flytte inn i det nye bygget med stor og lys kirkesal, kafé og peisestue, foruten rom til barne- og ungdomsarbeidet, radiostudio og kontorer. Spanskgruppa holdt nå sine møter i B-salen, og stadig flere spansktalende kom til samlingene. I løpet av disse årene i Salemkirken, fikk jeg anledning til å besøke flere steder for bibeluker og møter, blant annet en bibeluke i Storsteinnes og en uke i Ballangen.

Gjerdesaga

Den har sin egen historie. Gjerdesaga ble brukt under byggingen av den nye Salemkirken. Da ingeniøren som var ansvarlig for bygget, ryddet ut sine verktøy våren 1983, spurte jeg ham om det var mulig å gi denne saga til misjonen i Peru.  «Hva skal den i tilfelle brukes til?» var svaret jeg fikk. Jeg forklarte at vi skulle flytte fra landsbyen i jungelen der vi hadde bodd i mange år.  Vi planla et nytt senter for arbeidet i en større landsby i området der vi arbeidet. Flyttingen innebar at vi måtte bygge et nytt hus, og etter hvert ville det ble behov for både kirke og andre bygg. Han lo litt, og sa at det nok ikke var aktuelt. Men noen uker senere fikk jeg en telefon fra ham. «Hvor skal jeg levere saga?» var det overraskende spørsmålet.  Det viste seg at byggefirmaet bestemte seg for å gi saga til misjonsarbeidet i Peru.  Ingeniøren fortalte at de hadde byttet alt det elektriske, inklusive en ny og sterkere elmotor i saga. Dessuten var det vedlagt tre nye 17“sagblad med ståltenner. Vi er veldig takknemlig til byggefirmaet for denne gaven. Den ble brukt i mange år til stor nytte for arbeidet i jungelen.

Misjonsarbeidet i Peru og Sør-Amerika konferanse mai 1983

I Peru fortsatte Eva og Rudolf Wilhelm arbeidet på Tigre Playa og besøk i landsbyene i området. Sommeren 1981, et år etter vi reiste fra Peru, kom familien Vervik til Tigre Playa der de arbeidet fram til juni 1983. De var sammen med Eva og Rudolf det første året, mens de det meste av det siste året var alene som misjonærer på Tigre Playa. Familien Wilhelm og lærer Martha de Jong reiste til Norge sommeren 1982 etter en periode på fire år. Familien Wilhelm kom med fly fra Peru til Oslo sommeren 1982. Da kjøpte de en Folkevognbuss som de kjørte med helt til Alta der de bodde under oppholdene i Norge. Filadelfia, Alta var deres utsendermenighet. Reidar og Ingrid Vatne var en kort tid på Tigre Playa sommeren 1983, først noen uker sammen med Gunnar og Oddbjørg før familien Vervik reiste til Norge i juni, og deretter var de en kort tid alene. De reiste til nye oppgaver ikke lenge før Rudolf og Eva kom tilbake til Tigre Playa sammen med lærer Birgitte Krogtoft på ettersommeren det året.

Vi møtte Rudolf og Eva Wilhelm igjen på Sør-Amerika konferansen på Notodden i mai 1983.  Da vi møttes, snakket vi om det framtidige misjonsarbeidet i området langs elvene i provinsen Alto Amazonas der vi til nå hadde hatt landsbyen Tigre Playa som senter for arbeidet. Vårt kall til å fortsette arbeidet blant jungelbefolkningen i Peru var fornyet. Tiden i Norge hadde gitt oss nye krefter og styrket oss i kallet. Vi delte våre tanker om å flytte fra Tigre Playa til en av de to voksende landsbyene i området, enten vestover til Saramiriza eller østover til San Lorenzo. Men vi var fortsatt usikre på hvilket av disse stedene som var det rette for oss.

Det viste seg at Eva og Rudolf hadde gått med de samme tankene helt fra før de forlot Peru. De fortalte at de følte fred for å flytte nedover Marañon til San Lorenzo eller til en annen landsby i det området. De planla ny utreise i august samme år, mens vi regnet med enda et år i Norge. Rudolf fortalte at det kanskje ble mer hast med flyttingen enn vi hadde tenkt oss.  De hadde nylig fått brev fra misjonærene ute. De fortalte at Marañon gravde ut en stor del av øya og den store sandbanken utenfor Tigre Playa.  Det var frykt for at landsbyen også ville rase i elva etter hvert.

Sommer og tur med Europa-team til Spania i 1983

På våren dette året ble jeg invitert til å være med som bibellærer på en tur med et Europa-team til byen La Coruña i Spania. Vi hadde aldri vært i Spania og heller ikke vært med på evangeliseringsturer i regi av Europa-team tidligere. Invitasjonen tok vi imot med glede og forventning. Maino hadde vært med på en slik reise året før. Hun reiste sammen med gruppen og dens ledere til Spania med tog via Paris. Gro, Lewi og jeg kjørte med bil sørover, men vi satte først kursen til Torre Vieja ved Middelhavskysten. En av vennene i spanskgruppa, en spansk dame gift med en nordmann, hadde et rekkehus ikke langt fra stranden i Torre Vieja. Da hun hørte at vi skulle til Spania, inviterte hun oss til en uke hos seg. «Dere trenger en ferie før dere reiser videre til La Coruña», mente hun. Det takket vi ja til, og hadde noen deilige dager hos den gjestfrie damen.

Da uken var omme, kjørte vi tvers over Spania med et lite stopp i Madrid før vi fortsatte vestover til La Coruña ved Atlanterhavskysten.  Der hadde vi en fin tid sammen med de norske ungdommene og deres ledere Hanne Miriam og Tor Inge Andersen. De samarbeidet med en pinsemenighet i byen. Hele gruppen deltok med sang og vitnespyrd på møter og samlinger i menigheten på kveldene. På formiddagene var vi sammen med ungdommene ute på gata og i små parker der de sang spanske kor og framførte evangeliet med pantomime teater. Det var særlig barn i alle aldre som samlet seg, men også noen unge og voksne stoppet opp for å høre sangen og se framføringen. Jeg hadde bibelundervisning for ungdommene et par timer på ettermiddagene. Ellers ble det arrangert hyggekvelder og utflukter sammen med menigheten. Det ble en fin tid både for oss og de unge.

På veien hjem fra Spania, besøkte vi familien Wilhelm som da var i Sveits på vei til en ny periode i Peru. Der besøkte de venner, menigheter og familie av Rudolf, som er fra Sveits. Birgitte Krogtoft (Lindgren) fra Lofoten reiste med dem for å undervise barna deres og ellers hjelpe til i misjonsarbeidet. Det var hyggelig å møte dem igjen og se det vakre fjellandet. Maino kjørte med oss tilbake til Norge, mest fordi hun ville treffe sine gamle venner og skolekamerater fra Tigre Playa i Sveits.

Høst og vinter 1983

Utover våren og sommeren tenkte vi mye på samtalene med Rudolf og Eva på konferansen. Vi ble litt urolige for tanken på å stanse i Norge et år til. Kanskje burde vi reise ut til nyttår?  Vi var usikre på det, men jeg følte det riktig å slutte i Salemkirken for å besøke menigheter for misjonsmøter og samle inn midler til vårt videre arbeid i Peru. Jeg sa opp stillingen som ungdomspastor og sluttet i august. Da hadde jeg allerede kontaktet flere menigheter for besøk, først og fremst de som hadde støttet oss fast eller mer sporadisk tidligere. Men også andre menigheter var åpne for besøk. Den gangen avtalte ofte menighetene besøk til skolen(e) på stedet.  Mange skoler ønsket besøk av misjonærer som kunne vise lysbilder og gjenstander fra ukjente land og folk og fortelle fra misjonsarbeidet. Mens jeg reiste, fortsatte Gro sitt arbeid på misjonskontoret. Maino hadde avsluttet videregående på KG og gikk et halvårs kurs på en skole der hun lærte om matlaging og husarbeid.  Etter et år på Østensjø skole hadde Lewi begynt på ungdomskolen på KG høsten 1981.  Denne høsten begynte han på det siste året. Han likte seg bedre på KG og klaget aldri på den lengre veien ned til byen.

Vi ønsket i utgangspunktet at Lewi skulle avslutte ungdomsskolen på KG følgende sommer, for deretter å gå videre på High School hos Wycliffe i Yarina Cocha, Peru.  Men nyhetene i brev fra Rudolf da de kom tilbake til Tigre Playa, gjorde at vi fant det best å planlegge for utreise allerede rundt nyttår. I brevene leste vi at elva gravde seg stadig mer innover mot Tigre Playa.  Øya utenfor var borte, den store sandbanken var også vekk, og noe land nederst i landsbyen raste ut. I løpet av høsten bestemte Rudolf og Eva seg for å flytte nedover Marañon, til Industrial nedenfor San Lorenzo og like ved munningen av elva Pastaza.  De håpet på å være ferdige med de nødvendige forberedelsene for å flytte dit i løpet av de første månedene av 1984.

Planlegging for reise til Peru

Men hvor skulle Lewi gå på skole for å avslutte ungdomsskolen om vi reiste til Peru etter jul? Det var ikke noe alternativ å forlate han i Norge, heller ikke kunne Gro undervise Lewi det siste halvåret av ungdomsskolen under uvisse forhold på Tigre Playa. Da ville han heller ikke få noen avslutningspapirer fra norsk skole. Etter en del fram og tilbake ble det bestemt at han skulle gå det siste halvåret på den norske skolen i Paraguay. Lewi var ikke særlig motivert for det. Han ville heller være med oss til Peru og ha Gro som lærer. Men da han forstod at det ikke var mulig, innstilte han seg på å være noen måneder på skolen i Paraguay. Vi ba mye om at det tross alt ville bli en god tid for ham der. Maino ville gjerne være hos våre venner Burgdorf i Evansville, USA for å praktisere og lære mer engelsk. De ønsket henne velkommen til å være hos dem våren 1984. Planen hennes var å reise tilbake til Norge etter sommeren for å gå på bibelskolen på Hedmarktoppen det påfølgende året.

Salemkirken ville fortsatt være vår utsendermenighet, mens Zion, Stavanger ble ny støttemenighet i tillegg til dem vi hadde fra tidligere. Høsten gikk fort. Gro sluttet på misjonskontoret i begynnelsen av desember for å få mer tid til å pakke ned sakene våre. Jeg var også mer hjemme de siste ukene og talte i menigheter nær Oslo i helgene. Leiligheten vår på «Mamre» måtte tømmes og vaskes før jul. Kjelleren på “Mamre” skulle bygges om. Ingenting kunne lagres der. Dermed måtte vi se oss om etter et annet sted å lagre møblene våre.  Det løste seg ved at vi fikk plassere det på stabburet på gården til venner litt utenfor Oslo. Noe pakket vi ned for å sende med båt til Peru. Gjerdesaga kom i en stor trekasse. Vi fikk plass til noen mindre verktøy i den. Brukt tøy ble stappet ned som fyllmateriale i kassa. Innen jul var alt pakket og klart, leiligheten var tømt og bilene solgt. Det som skulle sendes med båt til Peru, var ekspedert, og flybillettene var innkjøpt. 

Vi hadde en hyggelig julaften hos Gro sine foreldre på Skøyenåsen. Mine foreldre var også sammen med oss.  Det ble en fin, om enn litt trist avskjedskveld med foreldre og besteforeldre.  Da visste vi ikke at avskjeden på flyplassen noen dager etter, var siste gang vi så dem.  Men takk og lov; i Guds Ord har vi løfter om oppstandelse og evig liv. I 1.Tes.4.13 leser vi: «Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp».

Kapitlene 69 og 70 står på samme kategorien som dette kapitlet. Kp.67 står øverst på kategorien “Kontakt med Wycliffe”.

En misjonærfamilies hverdagsliv i Peru – fra Andes til Amazonas.

De siste ukene på Tigre Playa.

I notater fra denne tiden, skriver jeg den 9.mai 1980: «Det er nesten en måned siden jeg skrev sist. Hvor er tiden blitt av?»  Da hadde jeg ikke skrevet noe siden søndag den 13. april. Dagen før, lørdag 12. april, hadde vi tatt avskjed med de siste gjestene og flyverne som hadde deltatt på de tre innvielsene av det Nye Testamentet på Candoshi språket.  Det er selvsagt umulig å ta med alt som hendte den siste tiden før hjemreisen vår, så det får bare bli noen glimt.

John reiste i midten av april til tre av landsbyene i nedre del av Morona. Mange hadde bekjent troen på Jesus i disse landsbyene ved de siste besøkene der, og nå ville flere av dem bli døpt. På kommunehuset i Puerto America ble det holdt felles vielse for mange par. Dagen etter ble ekteskapene bekreftet i menighetene på hjemstedene med forbønn og velsignelse. I alt ble 23 venner døpt på denne reisen. Et par dager etter John kom hjem, reiste Rudolf nedover til San Lorenzo for møter der og i landsbyer i Pastaza.  Lederen for menigheten i San Lorenzo, Humberto ble med ham. De hadde møter på flere steder, også i candoshi landsbyen Huambra der en av N.T. innvielsene ble holdt et par uker tidligere. Rudolf kom begeistret tilbake fra reisen. Evangeliet ble forkynt, og på mange steder kom mennesker til tro på Jesus.

John og Rudolf til Iquitos.

I mai reiste John og Rudolf til Iquitos. «Alli Shungo» måtte i tørr dokk for å slipes for rust og males. Det var dessuten nødvendig med innkjøp av matvarer og ikke minst medisiner som det var nesten tomt for.  På Tigre Playa var det travelt med de vanlige, og ofte ganske «uvanlige» oppgaver for oss som ble igjen. Jeg skriver i et brev hjem fra denne tiden: »Nå holder vi på med siste innspurten på skolen. Sonya og Maino i 9.klasse begynner sine skriftlige eksamener den 2.juni, og skoleavslutningen blir den 14. Dette halvåret siden jul har gått så utrolig fort! Selv barna synes det! De kan nesten ikke forstå at det snart er sommerferie. Men de gleder seg naturligvis. Samtidig gruer de seg til å skilles. Det er nok verst for Ester og Reinhard som «mister» sine bestevenner Maino og Lewi som reiser til Norge, og søsteren Sonya som kommer til å fortsette sin skolegang på Wycliffe basen i Yarina.  Martha fortsetter som lærer etter sommerferien for de fire barna som blir igjen på Tigre Playa.

Skoleavslutning og avskjedsreise.

Da John var tilbake fra Iquitos, begynte vi pakkingen av en del bøker og annet som vi skulle sende med båt til Norge. Dagene gikk fort til skoleavslutningen den 14. juni. Som vanlig ved skoleårets slutt var det fest i huset med kaker og brus og selvsagt opptreden av skolebarna våre. Søndagen etter begynte vår avskjedstur til noen av landsbyene langs Marañon. Vi hadde allerede pakket inn i «Alli Shungo»  det vi trengte for en ukes reise med hele familien. Vi var med på søndagsskolen i Laurel på formiddagen og på kveldsmøtet i San Lorenzo. Det var en herlig opplevelse å være med i den fullsatte kirken der, samtidig som det var trist å ta farvel. Mandag morgen satte vi kursen oppover elva, forbi Tigre Playa til landsbyene helt opp til Borja.  Jeg og barna hadde ikke vært oppover der på lenge.  Vi hadde møter hver dag. Det ble helst formiddagen i en landsby og kvelden i den neste. Det var en stor opplevelse å være sammen med vennene igjen. Men lett var det ikke å ta farvel!

Avskjed med Tigre Playa og reise via Yarina.

Godt var det at vi hadde pakket det meste til hjemreisen da vi kom tilbake fra avskjedsturen vår. Da var det ikke mange dagene igjen før vi skulle reise. På Sankt Hans den 24. juni spiste vi «Juanes» sammen med familien Wilhelm og noen venner fra en utpost. De hadde kommet med en syk jente et par dager tidligere. Samme kvelden var det avskjedsmøte i fullsatt kirke. Det var et godt møte, og et fint minne å ta med fra Tigre Playa.  Samtidig var det selvsagt trist med avskjed, særlig når vi denne gangen reiste til Norge på ubestemt tid.  Mange av vennene kom og tok farvel med oss ved flyet da vi dagen etter begynte hjemreisen med første stopp i Yarina Cocha.

Vi ble noen dager i Yarina, først og fremst for legeundersøkelser og laboratorieprøver for å sjekke om vi hadde amøber og parasitter.  Maino og Lewi hadde også noen utslett og soppinfeksjoner på huden som vi ville at legen skulle se.  Den amerikanske legen i Yarina er spesialist i tropesykdommer. Etter mange år i jungelen, kjenner han tropesykdommene bedre enn legene i Norge. På formiddagen den siste dagen før vi reiste videre til Lima med et kveldsfly fra Pucallpa, var vi igjen på klinikken og fikk resultatene av prøvene og medisinene vi måtte ta for diverse “uhumskheter” både inn- og utvendig. 

I Lima

Vi kom vel fram til Lima der vi fikk bo i leiligheten i etasjen over Lindgren. Hele reisen fra Lima til Oslo ble bestilt til den 15. juli. Denne gangen skulle den gå via USA.  Vi var invitert til vår venn og misjonærenes hjelper, Chris Burgdorf på hans og brorens bondegård i Evansville, Indiana. Det tilbudet kunne vi ikke la gå fra oss.

Mens John og jeg var på diverse kontorer, fikk Maino og Lewi bo noen dager hos den hollandske familien Van den Brink. De bodde deilig til i utkanten av Lima. Der hadde de også et svømmebasseng som selvfølgelig var til stor glede for barna.  Foruten å fornye våre visa til Peru, som måtte gjøres om vi skulle ha håp om å få oppholdstillatelse når vi en gang kom tilbake, var vi på USAs ambassade for å søke visa dit.  Mens vi ventet på at dokumentene skulle bli ferdige, besøkte vi noen venner i menigheten som hadde sitt eget firma.

Der traff vi familien Vervik som bodde hos dem mens de ordnet sine dokumenter. De var også på vei til Norge etter endt periode, og til vår glede fortalte de at de regnet med å komme tilbake neste sommer for å arbeide sammen med Rudolf og Eva på Tigre Playa. Familien vi besøkte hadde vært i Miami. De anbefalte oss å ta inn på Shorecrest hotell i Miami Beach de dagene vi hadde planlagt å være der. I noen år var det en isfront mellom Peru og USA. Det gikk ingen direkte flyvninger mellom landene. Ruten som ble brukt fra Lima til USA gikk med et peruansk flyselskap til Cayman islands med direkte forbindelse derfra med et lokalt flyselskap til Miami. Derfor ble Miami “porten” til USA fra Peru i disse årene.

Reise til USA med mini-ferie i Miami.

Det var bare så vidt alt ble klart til avreisen vår den 15.juli. Da hadde vi også fått ekspedert bagasjen som skulle gå med lastebåt til Norge. Flyturen til Miami gikk greit, men det tok sin tid med diverse mellomlandinger og sist med flybytte på Cayman islands.  Vi tok en taxi til Shorecrest hotell.  Sjåføren ble ganske forskrekket når han hørte at vi ikke hadde bestilt rom på hotellet.  Ja, det skulle vi vel ha gjort, men vi reiste i tro på at det ville være plass til oss når vi kom.

Tenk, så var det en ledig liten leilighet som slett ikke var så dyr. Det viste seg å være et leilighets hotell, ikke i luksusklassen selvfølgelig. Men pent og rent, med svømmebasseng og egen sandstrand mot Atlanterhavet.  Vi var glade for å kunne lage det meste av maten i egen kjøkkenkrok der alt av nødvendig utstyr fantes.  De tre dagene i Miami gikk som en røyk. Lewis fødselsdag feiret vi med et besøk på Sea Aquarium. Isteden for kake, ble det “hot dog” og en stor iskrem på en av kafeene der. Det ble også tid til en liten tur til Disney World og noen timer på badestranden ved hotellet. Besøket i Miami ble en stor opplevelse for oss som kom fra jungelen i Peru.

På gården til Chris Burgdorf i Evansville i Indiana

Flyturen til Evansville gikk greit med flybytte i Atlanta. Chris var på flyplassen og møtte oss i sin store 60 talls Buick. Vi hadde ikke sett noe bilde av gården. «Hvordan ser det ut der, tro? Og hvordan vil Chris eldre bror, Erwin og hans søster Anna ta imot oss?»  Det viste seg å være et stort og vakkert sted og veldige hyggelige og gjestfrie venner.

Dessuten var det en god og fredfull atmosfære.  På morgenen når vi våknet opp, hadde de allerede hatt sin bønnestund på kne i den koselige stua. Den var pent møblert i gammel stil. Det meste stod nok som det var etter deres foreldre som i sine unge år kom som emigranter fra Tyskland. Det var på begynnelsen av 1900 tallet. De hadde bygd opp denne store gården, som deres ugifte sønner hjalp til å drive og senere tok over. Den eldste hadde kjøpt en gård i nabolaget. En annen av Chris’ brødre var misjonær, men bodde for tiden i nærheten med sin familie. Anna var enke og flyttet tilbake til sine ungkarsbrødre i senere år. Vi var med ut på de store åkrene med mais og soyabønner og høstet bjørnebær og grønsaker ved huset. Det var Anna som hadde ansvar for kjøkkenhagen.

Det ble også tur til byen og selvfølgelig møter i deres Assemblies of God kirker. Anna gikk til en kirke i sentrum av Evansville, mens Chris og Erwin gikk til en mindre i utkanten av byen. Vi måtte fortelle fra Peru i begge kirkene.  Chris tok oss også med på en lengre reise, helt opp til et sted øst for Chicago der en av deres søstre og mann drev med oppdrett av kalkuner. Dagen etter kjørte vi sørover igjen. Da stoppet vi i Indianapolis der vi besøkte en annen søster av Chris som var enke. Det ble et veldig hyggelig besøk i hennes koselige hjem. De to ukene på gården hos Chris, gikk mot sin slutt. Både han og de andre ønsket Maino velkommen til å være en tid hos dem når hun avsluttet den videregående skolen.  Hun hadde nevnt at hun gjerne ville praktisere og lære mer engelsk. Vi avtalte å holde kontakten og se om det fortsatt ville være aktuelt når den tiden kom.

I Washington D.C.

Chris kjørte oss til flyplassen. Reisen videre gikk til Washington D.C.  Dave, en av pilotene i Yarina Cocha hadde anbefalt oss å dra innom hovedstaden på vår vei til New York der vi skulle ta flyet til Norge.  Vi undersøkte priser, og fant ut at det fortsatt var slik at man kunne fly inntil et visst antall mil for samme pris. Dermed ble det ikke dyrere å reise innom Washington. På flyplassen i Washington var det et byrå som skaffet oss et rimelig og greit rom på et hotell i gangavstand fra alle severdighetene. Dave hadde gitt oss en oversikt over hva han mente var et «must» å se, noe som selvsagt inkluderte Capitol, det Hvite Hus, Washington Tower og de store monumentene i parken ved «the Mall». På listen var også flere museum, bl.a. Smithsonian Air and Space Museum der vi var i over seks timer!  Men vi var også på National historisk museum og andre.  Både barn og voksne fant alt interessant, men til slutt ville ikke bena mer! En tur med t-bane til John F. Kennedy Center rakk vi også. Vi fikk en interessant omvisning der. Stedet lå nydelig til ved Potomac elven. Vi må ha gått flere mil fra vi kom torsdag til vi fløy videre til New York tidlig søndag morgen. Den flyturen tok bare en time.

I New York

De tre nettene i New York tilbrakte vi på et hotell ikke så langt fra John F. Kennedy flyplassen hvor vi ankom og skulle reise fra.  Ankomstdagen tok vi buss og t-bane til den Norske Sjømannskirken som fortsatt lå i Brooklyn. Der hadde vi en koselig ettermiddag og kveld. Assistenten kjørte oss til hotellet utpå kvelden.  Dagen etter tok vi igjen buss og t-bane. Denne gangen til Manhattan og sentrum av byen. Vi gikk av like ved Rockefeller Center, og siden spaserte vi rundt til severdigheter i området. Det ble omvisning i FN-bygningen og heis til utkikksverandaen i 86 etasje i Empire State Building. Der hadde vi utsikt over byen og så helt ut til Frihetsstatuen.  En liten kikk i det som den gang var verdens største varemagasin, Macy’s ble det også tid til før vi tok den lange turen tilbake til hotellet. Dagen etter orket vi ikke tanken på en dag til med T-bane og mas i byen. Vi tok det med ro på hotellet, leste og så litt på TV.  John og jeg hadde fått en omfattende sight seeing i New York på vei til Norge i 1971 da vår venn assistenten på den norske sjømannskirken, kjørte oss rundt både på dag- og kveldstid.  Vi følte oss mett på storbyen!