Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Denne kategorien “SARAMIRIZA – nytt senter for arbeidet” har fem innlegg. Kp.71 står nederst, mens kapitlene 72, 73 og 74 står ovenfor, med dette kapitlet 75 øverst. Kp.76 står nederst av to innlegg på kategorien “Helsearbeid”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Jeg reiser til Norge

I forrige innlegg på bloggen, skrev John om brevet fra misjonskontoret den 16.april som brakte oss den triste nyheten om mine foreldres bortgang. Mor hadde vært syk en lengre tid og sovnet inn den 17.mars på Ullevål sykehus. Far var da også på samme sykehus etter et nytt hjerteinfarkt. Han hadde overlevd flere.  Men etter at han fikk nyheten om mors død, var det som han mistet livsgnisten. Far døde på morgenen den 19.mars. De ble begge begravet den 21.mars. Vår trøst i sorgen er at vi vet hvor de er og har håpet om gjensyn. Brevet fra misjonskontoret beskrev en fin og rørende begravelse, men ikke noe om selve dødsfallene.

Hva som hadde hendt, fikk vi vite da vi hadde radiokontakt med misjonær Lennart Lindgren i Lima. Etter et par forsøk fikk han kontakt med min søster, Kari som fortalte om mor og fars siste dager, og om problemene de hadde hatt med å prøve å nå oss via telefon og radio. De gav til slutt opp å få gitt beskjed den veien. Kari skrev et brev som hun trodde vi hadde mottatt for lengst.  Problemene med posten i denne tiden, og hvordan det ble ordnet med billetter for meg til Norge, har vi allerede skrevet om i forrige innlegg.  Den 19.april var jeg på vei til Wycliffe’s base i Yarina Cocha. Vi hadde kontaktet Lewi som var på skolen der og fortalt om det som hadde hendt. Han var selvfølgelig veldig lei seg over at han ikke skulle se mormor og morfar igjen.  Men vi hadde likevel en fin ettermiddag og lørdag formiddag sammen før jeg reiste videre til Lima. Vi snakket om håpet om gjensyn, og om alle de gode minnene vi hadde fra årene i Norge sammen med dem.

Da jeg kom til Lima, ringte jeg Maino.  Hun hadde allerede hørt nyheten i brev fra farmor, og sørget over sine kjære besteforeldre. Det var godt å snakke med henne, selv om vi måtte begrense oss på grunn av veldig dyre telefonsamtaler på den tiden.  Jeg skrev også et brev til henne som ble sendt fra flyplassen i Lima, da jeg et par dager etter fløy fra Lima til La Paz. Det ble en flyreise med mange stopp og mye venting før jeg kom fram til Frankfurt 26.april, fjerde dagen etter avreisen fa Lima. Men jeg ble møtt og hjulpet av snille misjonærer både i Bolivia og Paraguay. Det gjorde ekstra godt med tanke på årsaken til reisen. Jeg kjente meg båret på bønnens armer og var tross alt ved godt mot.

Framme i Oslo

Reisen fra Frankfurt til Oslo gikk med tog. Vel framme ble jeg møtt av min bror Per. Jeg fikk noen gode dager sammen med han og hans familie. Jeg gruet meg til å møte et «tomt» barndomshjem i leiligheten på Skøyenåsen. Det var godt at Per og Randi var med.  Det stod en god del møbler og saker og ting igjen som enda manglet å fordele. Finn og Marianne møtte jeg også disse dagene.  Kari og Halvor kom inn til Oslo den første lørdagen jeg var i Norge. Det en hyggelig, om enn en trist dag mens vi pakket og snakket om mor og far og den siste tiden de levde.  Per hjalp til med å kjøre alt i flere omganger på en henger ut til gården til Kjell Andersen i Kråkstad der våre øvrige møbler var lagret denne perioden. Det var mange tanker og følelser mens vi ryddet ut det siste og deretter vasket leiligheten før salg. Men det var likevel godt å få være med på dette sammen med mine søsken. Det ble en veldig spesiell opplevelse da Johns foreldre tok meg med til mine foreldres gravsted på Alfaset gravlund. Mange tanker gikk gjennom hodet mitt, men tanken som satt igjen og har gjort det siden er: «De er ikke her. De er i paradis hos Jesus». Som Jesus sa til røveren som hang på hans ene side ved korsfestelsen: »Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis».

Jeg har mange gode minner fra disse ukene i Norge våren 1985. Men jeg kan ikke ta med alle her. Likevel må jeg nevne turen til Atrå og mine snille svigerforeldre. Jeg bodde hos dem en stor del av tiden i Oslo, og de tok seg godt av meg. De tok meg med på besøk til Johns søsken med familier og til en samling med vennene i Perumisjonen.  Noen møter i Salemkirken fikk jeg også vært med på. Der delte jeg fra misjonsarbeidet på en av søndagene, og jeg traff mange kjære venner som hilste og oppmuntret. På misjonskontoret hjalp de meg med flybillett til Frankfurt for tilbakereisen.

Den 13.mai reiste jeg til Kari og Halvor i Atrå. Der hadde jeg en veldig hyggelig uke sammen med dem. Vigdis og familie kom en tur fra Fredrikstad for å være med på Runes konfirmasjon. Det ble en stor feiring av 17.mai sammen med hele familien fra Atrå og med vennene på Rjukan. Den 19. bar det tilbake til Oslo.  Da gikk det fort til reisedagen den 24. mai. Det ble en tårefylt avskjed på flyplassen. Det viste seg i ettertid at dette var siste gangen jeg så Johns foreldre.  Dette besøket betydde veldig mye for meg, og jeg var takknemlig for alle som hadde gjort denne reisen mulig. Samtidig så jeg nå fram til å møte Maino og Lewi, og sammen med dem reise videre til Saramiriza der John ventet.

Tilbake i Peru.

Den 28. mai landet flyet i Lima etter en reise full av overraskende hendelser, et par overnattinger og enda mer venting enn på reisen til Norge. En kan kanskje ikke vente bedre med en så billig billett. På flyplassen ble jeg møtt av våre alltid hjelpsomme og gjestfrie venner, misjonærene Lindgren. Sent samme kveld kjørte Lennart og jeg tilbake til flyplassen. Nå for å møte Maino som kom fra USA etter et år på bibelskolen i Dallas. Våre kjære venner i Evansville betalte reisen for henne til Peru slik at hun kunne tilbringe sommerferien hos oss. Hvilke trofaste og tjenestevillige mennesker!  Dagen etter fløy vi til Pucallpa der Lewi møtte oss sammen med misjonærene han bodde hos det første året på skolen i Yarina, Nancy og David Ramsdale.  Lewi og Ester var ferdig med sine eksamener og klare for sommerferie. Det var en gledens dag da vi den 31.mai gikk om bord i sjøflyet som skulle ta oss til Betania ved Saramiriza, der John ventet på oss. Flyet var nedom Industrial på veien dit, der Ester Wilhelm ble tatt i mot av sine foreldre og søsken.

Maino og Lewi på sommerferie i Betania.

Det ble et gledelig gjensyn da flyet landet på elva utenfor Betania. For John som hadde vært «alene» så lenge, var det helt fantastisk å ha hele familien samlet igjen. Både Lewi og Maino hadde en lang ferie foran seg.  Tenk at vi igjen skulle få være sammen etter den lange atskillelsen. Vi tok farvel med Maino i Evansville for nærmere 1 ½ år siden. Der var hun det første halve året og hjalp de eldre vennene på gården. I august 1984 begynte hun på “Christ for the Nations” i Dallas. Hun skal tilbake dit for å gå det andre året. Chris Burgdorf og hans søsken i Evansville betalte skolepengene for henne for begge årene, mens vi hjalp til med penger til mat og litt lommepenger. Etter at hun det andre året fikk jobb på skolens kafé, ble det mulig for henne å dekke det meste av de utgiftene selv.

Jeg skriver i et brev til Kari tidlig på høsten 1985: «Sommerferien mens Maino og Lewi var her, gikk altfor fort. Men det er mange gode minner å tenke tilbake på. Vi koste oss virkelig selv om vi jobbet fra tidlig til sent de fleste dagene. Maino har satt spor etter seg i form av en mengde blomster som lyser opp mellom alle stokkene som ligger utover her. Hun samlet frø fra forskjellige steder vi besøkte og sådde på området rundt huset. Noe begynte såvidt å blomstre mens hun var her, men først nå står det i full flor. Dessuten laget hun illustrasjoner til mange søndagsskoleleksjoner og ryddet opp i opplegget som jeg ikke hadde hatt tid til å ta meg av. Vi driver med utlån og bytte av søndagsskolemateriell til menighetene og utpostene, og nå ser jeg virkelig hvilken kjempejobb hun har gjort. Lewi var til stor hjelp for John med husbyggingen, både med muring og saging av materialer. Dessuten hjalp han meg og Maino med luking og høsting av peanøtter.  Peanøttene ble tørket på bølgeblikkplater før den store jobben med å skrelle dem.  Til slutt ble de malt på den gamle mais-kvernen vår til det deiligste peanøttsmør. Brødskiver med peanøttsmør ble den store belønningen !»

Lysmotoren på plass og installert

Det var en stor dag for oss da lysmotoren var ferdig installert og ble tatt i bruk mot slutten av juni.  Da var alle ledninger, sikringsboks og lysrør på plass. Gjerdesaga fra byggingen av Salemkirken og vår gamle vaskemaskin ble også raskt koblet til.

Alt fungerte som det skulle. John og Lewi måtte prøve gjerdesaga med en gang. De sagde ut de første listene av plankene som hadde stått til tørk etter at de ble sagd ut med motorsag av de største stokkene på tomta. Maino og jeg var ivrige etter å sette i gang vaskemaskinen som langt fra var automatisk, men som ville spare oss for jobben med vasking for hånd.  Det måtte feires, først med en ekstra god middag i bambushytta og senere med kveldskos i Doulos.  Maino sov på sovesofaen i styrehuset/stua i båten, mens vi fortsatt brukte soverommet i kahytten under.  Lewi sov under myggnett i palmehuset hele sommeren.

I Saramiriza og besøk til landsbyer, også til familien Wilhelm i Industrial. 

Hver søndag var vi som regel på to møter, av og til med besøk i en av nabolandsbyene på formiddagen og til Saramiriza på kvelden. Når vi reiste litt lengre, som til Borja eller San Juan tok det hele dagen. Vi hadde startet opp med møter i landsbyen Gasolina tidligere den våren. De besøkte vi jevnlig i løpet av sommeren. Landsbyen lå like nedenfor Betania, så dit var det bare en kort tur. Vi hadde avtalt et besøk hos familien Wilhelm i Industrial mens både deres og våre barn var hjemme. Midt i juli kjørte vi med speedbåten nedover elva med første stopp i San Juan. Der samlet det seg en god del folk i kirken til møte den kvelden. Vi sov over i kirken. Etter frokost neste morgen kjørte vi til Tigre Playa. Det var mange barn og voksne på søndagsskolen og kveldsmøtet! Også der sov vi i kirken, mens Octavio og Asunción innbød oss til middag mellom møtene. Det et hyggelig besøk der Maino og Lewi traff noen av sine gamle venner. Mange hadde flyttet fra Tigre Playa, da elva fortsatt gravde ut land. Kirken var uten tvil nærmere kanten nå enn da vi var på bibeluka i februar.

Vi kom fram til Industrial midt på dagen mandag etter et lite stopp i San Lorenzo der vi hilste på Humberto. Han var fortsatt leder for menigheten der, med forsterkning av Rudolf og Eva som jevnlig besøkte San Lorenzo for møter og husbesøk etter at de flyttet til Industrial. Hele familien Wilhelm tok i mot oss på elvekanten utenfor huset sitt. Det var bygd på samme måte som vi planla å bygge vårt, med murstein fra huset på Tigre Playa i 1.etasje og med nytt treverk i etasjen over. Både store og små var begeistret over å møte hverandre igjen etter lang tid. Sonya hadde kommet på sommerferie fra Sveits der hun studerte. Dermed var de alle samlet som hadde vokst opp sammen på Tigre Playa. John skriver i et brev til sine foreldre: ” Rudolf gav meg mange gode råd om hvordan jeg skal ta fatt på neste byggetrinn i treverk mens vi gikk rundt i 2.etasje og så hvordan det var gjort. Rudolf er snekker, mens for meg var dette nytt. Dessuten har vi radiokontakt med dem om jeg skulle behøve å spørre om råd underveis.” Vi hadde et par hyggelige dager sammen i Industrial.

Avskjedskvelden ble også en feiring av Lewis bursdag med deilige kaker, brus og kaffe. Marianne og Anita skulle fortsette skolegangen i Industrial med Birgitte Krogtoft som lærer, mens Ester skulle ta fatt på sitt siste år i Yarina, og Reinhard var klar til sitt første skoleår der. Dermed ville High School på Wycliffe basen i Yarina få tre norske elever etter sommerfeiren. Torsdag morgen tok vi fatt på turen tilbake til Saramiriza. Med speedbåten gikk det fort oppover elva. Det var enda tidlig på ettermiddagen da vi rundet svingen og så Doulos fortøyd ved Betania, der våre venner Lucia og Manuel tok i mot oss. Neste dag fortsatte arbeidet som før, og dagene gikk fort til sommerferiens slutt.

Sommerferien er over.

Den 12.august landet et fly fra Yarina Cocha på elva utenfor Betania. Dagen var kommet da Maino og Lewi måtte reise for å fortsette skolegangen. John ble med dem, så nå var det min tur til å være «alene». De hadde et par hyggelige dager sammen på Wycliffe basen. Lewi skulle bo hos en annen pilotfamilie, Butch og Sandi Barkman, og deres to sønner, Greg (i samme klasse som Lewi) og Jeff dette skoleåret. Der ble han boende til han avsluttet High School sommeren 1987. Vi var takknemlige for denne ordningen, og for at Lewi så ut til å trives i Yarina Cocha.

John og Maino reiste videre fra Pucallpa til Lima dagen etter. John hjalp Maino med forskjellige dokumenter hun trengte før hun reiste. De var bl.a. på den amerikanske ambassaden for å fornye oppholdstillatelsen hennes for et nytt studieår. Det tok noen dager å få alt klart, men det gikk heldigvis greit. Den 20.august tok John farvel med Maino på flyplassen i Lima. Vi hørte senere at hun kom vel fram til Dallas. Få timer etter gikk Johns fly til Iquitos. Han måtte dit for å handle. Denne gangen var det trematerialer til veggene i 2.etasje på huset som var hovedsaken, foruten andre ting til bygget. Men også matvarer og medisiner stod på handlelistene. I Lima hadde han kjøpt Bibler, NT, sangbøker og annen kristen litteratur. Alt ble sendt videre fra Iquitos med rutebåt til Saramiriza. Godt vi var flere på Betania når dette skulle losses. John kom hjem med Tans, den statlige flyruten fra Iquitos, noen dager etter rutenbåtens ankomst. Da kom han sammen med sønnen til misjonærene Lindgren, Samuel og hans venn Per. De ble til god hjelp med den videre byggingen før de tok rutebåt til Iquitos etter to uker hos oss.

Kp. 75 står ovenfor dette kapitlet. De tidligere kapitlene, 71, 72 og 73 på denne kategorien står under kp.74.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Vi installerer oss på Betania

De første dagene i januar 1985 var utrolig travle både for oss og våre kristne venner som hjalp oss med arbeidet på tomta. De var glade for å hjelpe til og samtidig få en inntekt når de jobbet. Vi skulle gjerne ha hatt flere hjelpere for det var veldig mye å gjøre, men økonomien vår satte begrensninger. Samtidig var vi takknemlig for alle gaver vi fikk fra venner i Norge til å etablere oss på et nytt sted og etter hvert bygge opp huset vårt igjen.

Vennene fra Betel som arbeidet med palmehytta, brukte ikke mange dagene på å sette opp resten av veggene og deleveggen mellom den delen av huset som skulle fungere som lager, og delen vi skulle ha som kjøkken og oppholdsrom inntil videre. Det ble lagt gulv på påler i «bolig»-delen av hytta, mens lagerdelen hadde jordgulv. Familien Villegas bodde i palmehytta mens vi var i Lima og Iquitos. De hjalp oss de første par månedene før de reiste tilbake til Puerto America.

Til Lima og Iquitos

Allerede den 12. januar måtte vi reise til Lima for å fornye oppholdstillatelsen vår. Vi fikk nå bare for et år av gangen og dokumentene måtte ordnes i Lima.

Våre venner fra Puerto America og et par ungdommer ble igjen på Betania for å passe på båtene og fortsette ryddingen av tomta. Vi fikk reise med oljekompaniets fly fra pumpestasjonen som ligger innover veien fra Saramiriza, til byen Piura. Derifra reiste vi 100 mil med nattbuss sørover langs kysten til Lima. Det første vi gjorde dagen etter ankomst, var å levere inn dokumentene som trengtes for å fornye visumene våre slik at den «papirmølla» kunne starte raskest mulig.

Mens vi ventet på svaret, hadde vi noen fine dager sammen med misjonærer og peruanske pastorer på årskonferansen for AIPA, – misjonens felleskap av menigheter i Peru. Vi kjente at det var godt å komme bort en stund fra alle oppgavene og fra varmen i jungelen. Dagene i Lima gjorde oss godt og gav nye krefter. Gro fikk også snakket med foreldrene sine på telefon. De hadde vært en tid på sykehuset, men var hjemme nå. Svigermor var fortsatt ikke bra, og det kjentes leit å være så langt borte. Det var i alle fall godt å vite at de to brødrene til Gro bodde i Oslo, og Kari holdt kontakten fra Rjukan.

Fra Lima reiste vi med fly til Iquitos for å handle inn det vi trengte av matvarer, medisiner og byggematerialer. Sjøflyet fra Iquitos til San Lorenzo og Saramiriza var innstilt den uken, så vi måtte ta en liten fraktebåt opp til San Lorenzo. Det ble fire døgn i hengekøye under kummerlige forhold. Det var en lettelse da vi fikk San Lorenzo i sikte. Juan Miguel møtte oss med misjonens speedbåt. Den tok oss raskt videre opp Marañon til Saramiriza. Der hadde vennene våre ryddet mer land bakover på tomta, og de hadde plantet bananer og maniok der det var brent. Etter hvert plantet vi også forskjellige frukttrær, nytteplanter og blomster.  

Bibeluke på Tigre Playa

Allerede før vi flyttet fra Tigre Playa på nyåret, hadde vi invitert til den tradisjonelle bibeluka i februar/mars. Den markerte årsdagen for innvielsen av kirken på Tigre Playa i februar 1973. Vi reiste med Doulos nedover Marañon til Tigre Playa i slutten av februar, men var først ned til San Lorenzo der vi hentet et par store pakker med salt fisk som vi hadde bestilt til bibeluka. Noen av vennene fra menigheten der ble med oss til Tigre Playa for å delta på bibeltimene.

Vår venn, pastor Segundo Vela kom fra Iquitos for å hjelpe oss med undervisningen. Det var mange bibeltimer hver dag i seks dager og møter hver kveld. Vi hadde gitt beskjed til menighetene at de måtte begrense deltagerne da det nå var mindre plass til overnatting. Det var likevel nærmere 70 innskrevne til bibeltimene. De kom fra forskjellige landsbyer, og noen fra Tigre Playa. Flere andre derfra kom til kveldsmøtene. Vi fikk noen velsignede dager sammen, med god og grundig undervisning og et sterkt nærvær av den Hellige Ånd. Vennene reiste hjem fornyet og oppmuntret til fortsatt tjeneste for Herren i sine landsbyer. For oss var det også en stor oppmuntring i denne turbulente tiden å være samlet med venner fra menighetene som hadde vokst fram gjennom såmannsarbeidet ut fra Tigre Playa.

Menighetsarbeid i Saramiriza og nabolandsbyer

Tilbake på Betania etter bibeluka på Tigre Playa, ventet det oss fortsatt mye praktisk arbeid. Jeg ivret etter å komme i gang med grunnmuren og oppbygging av huset vårt. Samtidig med dette arbeidet, fortsatte menighetsarbeidet og besøk til nabolandsbyer. To, tre ganger i uka kjørte vi opp til Saramiriza, til gruppen av troende som hadde bygd en enkel kirke på tomta de hadde fått tildelt av kommunen.

I mars 1985 hadde vi den første nattverden i kirken i Saramiriza med 12 døpte venner. I løpet av året økte det med folk på samlingene.  En gruppe unge menn begynte å gå på møtene. Noen av dem overgav sine liv til Jesus, ble døpt, vokste i troen og ble senere brukt av Gud i menigheten og på andre steder. På søndagene var vi også ofte på reise og besøkte de nærmeste vennegruppene langs Marañon. Vi var også på nye steder der det vokste fram grupper av troende. Evangelisering og undervisning i menighetene foregikk parallelt med alt det praktiske arbeidet på Betania.

Arbeidet fortsetter på Betania

Etter en grundig rengjøring var palmehytta klar til innflytting. Det så riktig bra ut da bord og stoler, parafinkomfyren og -kjøleskapet kom på plass. Jeg fikk satt opp kjøkkenbenken med vaskekum fra kjøkkenet vårt på Tigre Playa, mens overskapet derfra ble verktøyskap i lagerdelen av huset. Den delen ble brukt til verksted og til lager for byggematerialer og motorer som måtte være under tak. Vann hentet vi fra elva inntil jeg fikk satt opp et blikktak som samlet regnvann i et par rene tønner. Doulos ble fortsatt vårt soverom og tilholdssted på kveldene når det ikke var møter.

Medisinskapet fikk vi også plass til i palmehytta. Mange som hadde vært hos oss på Tigre Playa, kom nå til Betania med sine syke. Etter hvert gikk det mye tid til dette arbeidet som vi hadde håpet å slippe nå. Ikke fordi vi ikke ville hjelpe, men fordi vi kjente på vår tilkortkommenhet og manglende kunnskap.  Saramiriza hadde hatt en helsearbeider, men det viste seg at helseposten var nedlagt. Oljekompaniets lege hjalp folk når han var på kompaniets sykestue. Men det var ganske sporadisk, foruten at det var flere kilometer innover veien til kompaniets base ved landsbyen Felix Flores. Vi kjøpte inn mer medisiner fra Iquitos og gjorde så godt vi kunne. I denne tiden var vårt faste bønneemne at det måtte komme en sykepleier til Saramiriza.

Det var stor glede da vi hadde vår første radiokontakt etter flyttingen. Da antenna var på plass og kortbølgeradioen installert, gjenopptok vi den den daglige kontakten med Jaars/Wycliffe i Yarina Cocha. Vi var glade for at det igjen ble mulig med de faste lørdagskontaktene over radioen med Lewi, slik vi hadde hatt fra Tigre Playa det første halvåret han var på skolen i Yarina.

I jungelen heter det “minga” når naboer og venner kommer sammen for med machete og øks hogge ned småskog som har vokst opp igjen, . Vennene som kom, hadde med peanøtter, melonfrø og annet som de fikk så på sine egne områder. Vi plantet også peanøtter, melon og paprika i den nylukede og brente jorden. Det var en hyggelig og for oss lærerik dag, sammen med våre venner på “minga”. Da vi var ferdige med jobben, stod det igjen en mengde papayatrær. De vokste raskt og fikk snart mye stor og god frukt.  Fuglene spiser papaya og svelger frøene. Frøene ble sådd mens de overnattet i trærne. Da trærne ble hogd og lyset kom til på jordbunnen, begynte frøene å spire og gro.

Husbyggingen starter

Vi fikk god hjelp til å bryte stubber og rydde området vi hadde sett ut til huset. Det lå hundre meter fra elva, men fortsatt på et område som lå litt høyere enn lengre innover mot skogen.  Mens dette arbeidet ble gjort, jobbet jeg med å få støpt en base til lysmotoren i hytta som ble bygd til motorhus. Det lå litt bortenfor vårt kombinerte bolig/lagerhytte.  Det var en stor dag da vi i midten av mars kunne ta det første spadetaket til huset. Det lå hauger med sand og stein tatt opp fra elva, ferdig til bruk for å støpe grunnmuren. Sement hadde det vært vanskelig å få tak i. Men nå var sementen også på plass, fraktet med lastebil fra Bagua. En måned etter det første spadetaket, den 14.april var grunnmuren ferdigstøpt.

Materialer sages til reisverket

Det lå en mengde tykke stokker rundt på tomta etter uthoggingen. Flere av dem var av god kvalitet til byggematerialer. Et par uker før jeg begynte med grunnmuren til huset, gjorde vi en avtale med en ung mann fra Saramiriza som var flink til å sage ut plank med motorsag. Han hadde motorsag med 32 tommers sverd. Med den skulle han og en medhjelper sage ut planker til gulvbjelker, reisverk, takstoler, og dessuten blokker på fire meters lengde. De sagde jeg senere ut bord og lister av med gjerdesaga. Plankene ble stablet opp for å tørke før de kunne brukes. De store stokkene på tomta forsvant fort! Tykke grener som ikke hadde brent, råtnet etter hvert.

En trist nyhet! – Gro reiser til Norge

Den 16.april kom et sjøfly fra Yarina for å fylle bensin. Piloten rakte meg et par brev. Jeg så fort at de kom fra Norge.  Vi hadde oppgitt en postadresse i Yarina til PYM’s misjonskontor til alternativt bruk. Vanligvis fikk vi posten til postboksen i Iquitos. Derfra ble den sendt med rutebåtene opp til oss. Av forskjellige grunner, bl.a. at en av båtene grunnstøtte og sank, hadde ingen rutebåt dukket opp på lenge. Dermed var det flere uker siden vi hadde fått post.

Jeg ropte på Gro. Hun kom fort da hun hørte at det var brev. Med brevene i hånden gikk hun og satte seg på benken foran på Doulos for å lese mens jeg hjalp piloten med å fylle drivstoff på flyet. Plutselig hører jeg et fortvilet rop fra Gro: «Mor og far er døde og begravet!» Det var et sjokk for oss begge. Det viste seg at brevet var fra Kai Kjosbakken på PYM’s misjonskontor datert 21.mars. Han skrev at han akkurat hadde kommet til kontoret etter å ha deltatt på begravelsen til foreldrene til Gro. Han trodde selvfølgelig at vi visste om dødsfallene før dette brevet nådde oss.  Vi fortalte piloten hva som hadde skjedd. Vi snakket litt fram og tilbake, før han tilbød å ta Gro med til Yarina når han skulle tilbake om en dag eller to. Fra oss skulle han fly til elven Santiago for å hente et par passasjerer i huambisa landsbyer der. Det ville være plass til Gro om hun ville være med til Yarina for å reise videre til Norge.

Gro og jeg snakket sammen om dette etter at piloten fløy videre den ettermiddagen. Vi var enige om at Gro måtte reise hjem for å treffe sine søsken nå som foreldrehjemmet skulle pakkes bort og selges. Det var enda over to år før vi skulle hjem etter endt periode. Jeg fikk kontakt med Lennart i Lima over kortbølgeradioen samme ettermiddag. Vi hadde hørt rykter om at det på grunn av stor inflasjon og gunstig dollarkurs, var mulig å få billige flybilletter i Bolivia med et paraguaysk flyselskap som hadde ruter til Frankfurt fra La Paz via Asunción i Paraguay. Kontakter med andre misjonærer ble gjort via radio, og i løpet av et par dager var alle nødvendige billetter kjøpt fra Lima til Frankfurt.  I all hast pakket Gro kofferten og ordnet med mange ting som måtte gjøres før hun reiste. Det var ikke lett å ta farvel den formiddagen flyet kom tilbake for å ta med Gro på den første delen av en lang reise.

Så var jeg alene igjen på Betania, men jeg hadde nok å gjøre med bygging og med den lille, men voksende menigheten i Saramiriza og besøk til de nærmeste landsbyene. Dessuten kom det mange syke både fra Saramiriza og andre landsbyer. De pleide Gro å ta seg av selv om jeg hjalp til ved behov. Men for det meste var jeg opptatt med alt det praktiske som skulle gjøres. Nå var jeg alene om alt og tok meg av de syke som best jeg kunne. Enkelte dager var det bare en eller to som kom, men ikke sjelden gikk mye av formiddagen med til å betjene de syke. Likevel gikk arbeidet framover, godt hjulpet av et par ungdommer som blandet sement og gjorde annet forefallende arbeid. Et vennepar fra Betel kom for å hjelpe til i noen uker. Det var hyggelig og ble til god støtte for meg. Ikke minst ble det bedre matstell, og jeg fikk hjelp til klesvasken som foregikk for hånd.

En stormnatt

Jeg husker en natt jeg våknet av at båten ristet, og slo mot noe med høye smell. Utstyrt med en lommelykt og regnfrakk gikk jeg ut på dekket for å se hva som foregikk. Regnet fosset ned og det lynte i ett sett.  Det var sterk vind som hadde ført til at fortøyningen bak hadde løsnet, og båten la seg ut mot strømmen. Et tre hadde blåst ned rett foran båten. Noen kraftige grener hang ned og skrapte mot skroget like ved der jeg stod. Plutselig brakk den tykke grenen, og jeg fikk et slag over høyre legg. Det gjorde fryktelig vondt. Men jeg måtte først kjempe mot strøm og vind for at ikke den fremre fortøyning av båten også skulle ryke.

Dekket var vått, men nå merket jeg at det ble glatt der jeg gikk barbeint. Da oppdaget jeg at det blødde kraftig fra et sår på leggen. Jeg fikk sikret fortøyningene før jeg gikk inn i båten for å rense og forbinde såret. Leggen ned mot foten ble etter hvert blåsvart og verket veldig. Jeg foreskrev meg selv antibiotika etter en radiokontakt med Eva Wilhelm. Det vonde beinet og foten hindret meg i arbeidet ganske lenge. Jeg fortsatte likevel med å mure veggene, men det gikk sakte.  Såret grodde og hevelsen gikk ned litt etter litt. Jeg var takknemlig for at jeg ikke hadde brukket beinet i det kraftige slaget av greinen, og at jeg frisknet til igjen. Det kunne ha gått mye verre. Båten ble heller ikke skadet, om enn noe oppskrapet.

Den 28.mai var en gledens dag. På radioen fikk jeg høre at Gro var kommet vel fram til Lima på formiddagen. Vi snakket en lang stund før hun og Lennart Lindgren måtte kjøre til flyplassen for å møte Maino som kom med fly fra USA. Allerede dagen etter skulle de fly videre til Pucallpa. I Yarina ville de møte Lewi som bare hadde et par dager igjen av skoleåret før de alle tre kunne fly hjem med Jaars sjøfly. Etter nesten syv uker «alene» på Betania så jeg med stor glede fram til ankomstdagen.

Kapitlene 74 og 75 står ovenfor dette kapitlet 73 på den samme kategorien “SARAMIRIZA -nytt senter for arbeidet”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Gro i Industrial.

Gro skriver i brev til sine foreldre den 22.11.84: «Hjertelig takk for to brev fra dere som kom med Jaars-flyet som var innom her i går. Jeg er fortsatt i Industrial. John reiste herfra den 1.11 og fikk noen fine dager i Yarina Cocha sammen med Lewi,  før han reiste videre til Rurrenabaque der han er nå. Jeg har snakket med dem begge over radio. Lewi har det fint, og det går bra for ham på skolen nå som han har kommet mer inn i engelsken. Det var ikke lett den første tiden, men han har arbeidet iherdig.

Dere spør om Maino. Vi fikk nylig brev fra henne, skrevet fra bibelskolen «Christ for the Nations» i Dallas der hun begynte den 23.august.  Det var en stor overgang å komme fra farmen i Evansville til skolen med over tusen elever. Hun bor i en liten leilighet på skolens område sammen med tre andre jenter som hun er blitt godt kjent med. I jul- og nyttårsferien skal hun besøke familien Burgdorf i Evansville.

Her i Industrial holder Rudolf på å bygge et toetasjes hus, med materialer fra huset på Tigre Playa i første etasje og med nye trematerialer til veggene og gulvet i andre etasje. De har flyttet inn selv om ikke alt er ferdig enda. Det er en stor forbedring fra palmehytta der de bodde de første månedene etter de kom fra Tigre Playa. En god flokk venner samles til møtene i kirken litt nedenfor huset deres og på utposter i dette området. Eva har det travelt med de mange syke som kommer for hjelp og medisiner ved siden av mye annet arbeid. Birgitte Krogtoft er lærer for de tre barna deres som fortsatt er hjemme, Reinhard, Marianne og Anita. Mens Ester går i 2.klasse på High School i Yarina, og Sonya har begynt videre studier i Sveits.

Jeg har besøkt menigheten i San Lorenzo et par helger og undervist på søndagskole og møter. Vel tilbake i Doulos kjente jeg meg ganske øm i alle muskler etter tre timer oppover og nesten to timer nedover elva i en liten kano, sittende på en smal planke med bena oppunder haka. Dessuten er ikke «hotellet» det beste. Men harde madrasser og pute av halm er ikke akkurat ukjent for oss etter mange år i jungelen. Barna og vennene i menigheten er så glade og takknemlige for besøk at vi fort glemmer hvor ubekvemme slike reiser er.»

John på bibelkurset i Rurrenabaque, Bolivia.

Så langt fra Gro i Industrial.  Etter noen fine dager i Yarina, tok jeg farvel med Lewi og fløy med rutefly fra Pucallpa til Lima. Den 11.november kom jeg vel fram til La Paz der jeg overnattet hos Liv og Ivar Aas.  Det hadde blitt noen misforståelser når det gjaldt flyvningen min ned til jungelen. Derfor ble det forsinkelser. Da jeg landet i Rurrenabaque, var bibelkurset i gang. Jeg ble hilst velkommen av deltagerne på kurset og av misjonærene Oddvar Bauge og Helge Adolfsen.

Elevene kom fra utpostene og noen fra menigheten på stedet. Det var over tretti som deltok hele tiden, men mange flere kom på kveldsmøtene. Vi hadde også møter på et par av de nærmeste utpostene. I løpet av disse dagene var det mange som søkte Herren til frelse og fornyelse. Det ble mange bibeltimer på meg, foruten at jeg talte i flere av kveldsmøtene.  Dagene gikk fort og snart var det tid for hjemreise.

Fra Rurrenabaque til La Paz.

Hjemreisen kan jeg trygt si ble utfordrende og vanskelig. På grunn av dårlig vær kom ikke flyet som skulle ta oss med til La Paz mandag slik det var avtalt. Tirsdag sent på ettermiddagen kom et lite enmotors fly med piloter fra militæret. Det kunne vi få være med neste dag. Onsdag morgen var det fortsatt dårlig vær, men ved 11-tiden på formiddagen fikk pilotene beskjed om at det klarnet opp i La Paz. Vi gikk om bord i flyet som tok av så fort vi fikk lukket dørene. Det var som å fly i melk. Vi så ingenting! Etter en lang stund på denne måten, ropte jeg til Helge over støyen fra motoren: «Er det ikke høye fjelltopper rundt her?»  Han svarte at det var topper på over 6000 meter! Vi fløy høyt, men var det høyt nok? Det så ut som høydemåleren var i ustand. Trykkabin var det selvfølgelig ikke i det lille flyet, og vi hadde heller ikke surstoffmasker.  Etter hvert ble vi ganske susete i hodet og kvalme. 

Tiden gikk, og vi så fortsatt ikke noe. Vi forstod at vi hadde kommet ut av kurs, og at pilotene ikke visste hvor vi var. De hadde ikke noen GPS på den tiden. Plutselig så vi et hull i skydekket, og pilotene styrte ned gjennom det. Da oppdaget vi at vi var ute over Titicacasjøen på den peruanske siden av sjøen. Vi fløy videre under skydekket og fulgte en vei langs sjøen som pilotene så på et veikart. Den fulgte de til La Paz. Jeg så at bensinmåleren sto på null da vi fikk øye på landingsbanen. Det ble en brå landing.  I det vi svingte inn mot hangaren, stoppet motoren. «Tanken har vært tom en stund,» var pilotens kommentar! Vi sukket lettet over at vi tross alt stod uskadde på bakken, selv om vi følte oss ganske elendige etter «husketuren» i tåka.

I La Paz og reisen videre til Peru.

I La Paz var det skuddveksling og demonstrasjoner i gatene. Det var generalstreik, og politiet brukte tåregass for å spre folket. Vi måtte til sentrum for å få tak i en flybillett til Lima for meg. Vi havnet mellom politi og demonstranter. Tåregassen sved i øynene. Helge førte an gjennom gatene til vi kom til reisebyrået. Det var egentlig stengt på grunn av den spente situasjonen. De åpnet døren på gløtt da vi banket på, og vi smatt inn. På mirakuløst vis fikk jeg kjøpt en billett til dagen etter.  Da vi kom til flyplassen neste morgen, var hallen helt full av folk som skulle eller ville prøve å reise fra opptøyene i La Paz. Helge, som hadde diplomat pass, fikk ordnet en plass til meg på flyet som egentlig var fulltegnet.  Det føltes som et under da flyet lettet, og jeg var med på vei til Lima.

Det viste seg at det også var generalstreik i Lima. Heldigvis hadde jeg ingen ærend i byen denne gangen. Dagen etter, den 30. november fløy jeg til Iquitos etter en overnatting hos misjonærene Lindgren. Da flyet fløy over Amazonas og gikk inn for landing i Iquitos, takket jeg Gud for beskyttelse på den farefulle hjemreisen fra Rurrenabaque via La Paz og Lima. Alt var som vanlig i Iquitos, og det var bare å sette i gang med innkjøp av matvarer og medisiner. Også julegaver til søndagsskolebarna og til oss selv var inkludert i listene Gro hadde sendt meg.

Gro reiser til Tigre Playa – rykter om terrorister der.

Gro skriver til sine foreldre fra Industrial 3.12: « Takk for brev fra dere! Men leit å lese at dere begge har vært på sykehuset, og at mor fortsatt ikke er bra. Vi håper hun kommer seg nå fram mot jul. Etter planen skulle John komme hit til Industrial i dag. Men det ble forsinkelser både i Bolivia og i Iquitos. Han regner med å komme sammen med Lewi og Ester med fly fra Yarina om noen dager nå deres juleferie begynner.

Gro fortsetter i et brev senere i desember: «Samme dag som jeg skrev brevet av 3.12, fikk jeg en uventet og skremmende beskjed fra Mamerto på Tigre Playa.  Han var veldig oppskaket da vi snakket sammen på radioen og fortalte at noen i landsbyen hadde sett terrorister i skogen ved Tigre Playa. De fleste som enda var igjen i landsbyen, hadde flyktet over på den andre siden av elva og gjemt seg der over natten. Mamerto sa videre at kona og barna hans var redde og ville hjem til sin landsby i Potro. Jeg ba han vente litt og se an situasjonen. Han ble beroliget da han hørte at jeg kunne komme i løpet av dagen eller kvelden. Dermed lovte han å bli til dagen etter. Vi hadde hørt at rutebåten fra Iquitos var ventet til Industrial den formiddagen. Jeg gjorde meg i stand til å reise og tok farvel med familien Wilhelm. Rudolf skulle passe på Doulos de få dagene som var igjen til John var ventet. Da rutebåten kom, gikk jeg om bord med vakthunden vår som hadde vært sammen med meg i Industrial. Jeg hadde liten tro på at ryktene var sanne.»

På Tigre Playa – besøk av militæret fra Barranca.

Gro fortsetter i brevet: «Vi nådde Tigre Playa sent på ettermiddagen. Det var få folk å se da vi la til land. Mamerto og familien var heldigvis på plass enda, men ferdige til å reise neste morgen. Han fortalte meg nærmere om det som hadde hendt: «Sent på ettermiddagen i går kom en mann fra landsbyen løpende tilbake fra åkeren sin. Han ropte og skrek at han hadde sett en gruppe bevæpnede menn som gjemte seg i skogen. Han ropte at det var terrorister. Folk ble livredde og flyktet.   Men i dag morges reiste et par mann ned til militærforlegningen i Barranca. En offiser og noen soldater kom til Tigre Playa for å høre mer om saken. De reiste tilbake etter å ha snakket med en del folk, og sa at de ville komme igjen i morgen med flere soldater for å søke gjennom området i og rundt landsbyen.»

Gro fortsetter i brevet: “Tidlig neste dag rodde Mamerto og familien hans hjemover. Ikke lenge etter kom det et par motorbåter med soldater fra Barranca. Mens de lette i jungelen rundt landsbyen, kom folk roende fra den andre siden. Soldatene kom tilbake etter et par timer, men de hadde ikke funnet spor etter terrorister. Kapteinen beordret alle i landsbyen til å samle seg ved skolen. Han var ikke blid, og mente at beboerne var reddharer og feige. Mange på Tigre Playa var nok litt skamfulle, men også sinte på han som kom med ryktene. Jeg spurte lederen i menigheten: «Hvorfor flyktet du?» Marcial svarte at han hadde tenkt på et ord fra Ordspråkene: «Den kloke ser faren og skjuler seg.» Det var egentlig ikke så rart at folk var redde. Utover på 1980-tallet hørte vi stadig i nyhetene om «Lysende sti» og andre gerilja grupper som gjorde mye skade på forskjellige steder i Peru. Landsbyboere ble truet til å hjelpe terroristene, og mange øvrighetspersoner, – også pastorer og prester ble drept.” Med dette avslutter Gro utdrag av brev til Norge.

Fra Iquitos til Tigre Playa.

Jeg var enda i Iquitos, uvitende om hendelsene på Tigre Playa.  Alle varene jeg hadde kjøpt, fikk jeg lastet om bord på rutebåten før jeg reiste videre til Pucallpa den 5.12. I Yarina snakket jeg med Gro over ILV-radioen og hørte da at hun hadde reist fra Industrial. Dagen etter fløy Lewi, Ester W. og jeg med Jaars fly til Industrial. Da vi landet på elva ved landsbyen, gikk Lewi og jeg om bord i Doulos for å reise videre til Tigre Playa samme dag. Det viste seg at batteriet var dødt etter at båten hadde stått stille så lenge. Rudolf hjalp oss med å få ladet det, noe som tok litt tid. Det ble sent før vi kom av sted, og først klokka elleve på kvelden nådde vi Tigre Playa. Vi var glade over å være sammen igjen, og praten gikk en stund om bord i Doulos før vi gikk til ro i båten. Skolestua stod nå få meter fra elvekanten, og de følgende dagene flyttet vi siste rest av saker derfra over til Doulos før Marcial rev huset for å bruke materialene til sitt nye hus lengre vekk fra elva.

Flyttingen begynner.

Etter noen dager reiste jeg opp til tomta ved Saramiriza med speedbåten. Der var palmetaket på plass på lagerhuset. Brødrene fra Betel holdt på å splitte opp palmestammer for å lage «ripas», som ble brukt til veggene.  Det var godt å se at de var kommet såpass langt med dette arbeidet. Jeg reiste tilbake til Tigre Playa dagen etter. Med speedbåten tok det et par timer å kjøre denne strekningen, mens det tok 10 -12 timer oppstrøms med vanlige motorer og større båter. Nå begynte flyttingen av alle byggematerialene. Flere tusen murstein ble båret ombord i lokale fraktebåter sammen med takplater og mye annet fra huset vårt. Det var ikke vanskelig å skaffe arbeidsfolk til lastingen. På Betania tok mennene som arbeidet med huset, imot lasten og stablet alt inn på tomta.

Vår siste jul på Tigre Playa.

Vi har gledet oss over å ha Lewi sammen med oss denne tiden. Han har vært til stor hjelp i arbeidet siden vi kom fra Yarina sent på kvelden den 8.desember. Det var mindre julestemning på Tigre Playa enn noen gang. All julepynten hadde vi pakket bort, men i kirken var det pyntet med vakre palmegrener. Julaften feiret vi i kirken. Selv om noen familier allerede hadde flyttet, var det fullt hus og god stemning. Barna fremførte som vanlig et julespill om julens budskap, og alle var med i julesangene. Til slutt ble vi servert kakao, julebrød og karameller til stor glede for liten og stor.

Tidligere på dagen hadde det siste av grunnmuren til huset og vanntanken rast ut i elva med et stort splash. Vanntanken som var bygget i teglstein, fløt nedover elva. Den ble fanget opp av beboere nederst på Tigre Playa. Senere hørte vi at de hadde laget en bakerovn av den! Vi feiret vår private julaften 1. juledag sammen med Lewi i Doulos. Om det ikke var mye som minnet om jul rundt oss, hadde vi en hyggelig kveld med god mat og julegaver. Juleevangeliet ble lest både i kirken julaften og nå hos oss i båten denne kvelden. Det minnet oss som alltid om julens egentlig innhold og mening.

Vi flyttet fra Tigre Playa 6. januar 1985.

Allerede 2.juledag, som er vanlig arbeidsdag i Peru, kom den lokale fraktebåten for å ta med det siste som gjenstod av materialer fra huset. Da var det bare å sette i gang lasting med det samme den la til. Den kjørte fullastet oppover neste morgen. Nyttårsaften kom en av rutebåtene fra Iquitos. Den tok med seg en del større ting som var lagret i motorhuset, bl.a. parafinkjøleskapet vårt og lysmotoren. Litt senere kjørte jeg oppover med speedbåten for å være på tomta når dette ankom. Jeg måtte være sikker på at det var nok folk der til å losse de tunge sakene ut av rutebåten. To dager senere reiste jeg tilbake til Tigre Playa for å ta avskjed med Lewi. Juleferien hans var over. Den 4.januar kom det et fly fra Jaars som tok han med til et nytt semester på skolen i Yarina.

De følgende to dagene lastet vi det siste om bord i Doulos og lasteprammen. Vi stanset over til søndagen for å være med på møtet og søndagsskolen. Det ble sent på ettermiddagen før vi hadde tatt farvel med alle og satte kursen vestover, det vil si oppstrøms Marañon. Vi var tungt lastet og hadde speedbåten og trebåten på slep. I munningen av Morona ved Puerto America overnattet vi. Derfra tok vi med en familie med deres last og to kanoer. De skulle hjelpe oss en tid på Betania.  Reisen videre oppover Marañon gikk sakte med fullastet båt, foruten båtene på slep. Tross et lite uhell, kom vi vel fram til tomta Betania.

Gro som ikke hadde vært på Betania siden før vi begynte å hogge, gjorde store øyne da hun så alle trærne som lå på kryss og tvers med en del grønt innimellom. Det begynner fort å vokse opp igjen på en slik rydning i skogen. Det ble travle dager for å få alt på plass i lagerdelen av palmehuset. Den delen av huset som skal bli vårt kjøkken og oppholdsrom på dagtid, var ikke helt ferdig enda. Men etter et par uker kunne vi ta den delen i bruk. Doulos ble fortsatt vårt tilholdssted på kvelds- og nattetid i lang tid fremover.

Kapittel 73 står ovenfor dette kapitlet på kategorien “SARAMIRIZA – nytt senter for arbeidet”. Kp.71 står nedenfor dette kapitlet.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kirken på Tigre Playa flyttes.

Høsten 1984 ble et kappløp med tiden for å få alt ferdig til å forlate Tigre Playa og flytte opp til Saramiriza. Elva gravde stadig ut nye områder av landsbyen, og i løpet av sommeren ble kirken revet ned og satt opp lengre bak på tomta. Mange flyttet til sine åkrer i bielva på motsatt side av Marañon. Senere flyttet flere familier til San Lorenzo eller helt til Iquitos. Likevel var kirken full ved innvielsen den 6. oktober. Den var riktignok mindre enn det opprinnelige bygget som ble innviet i februar 1973. Flere av landsbyens hus hadde rast i elva, og noen ble flyttet lengre bak dersom materialene fortsatt var brukbare. Landet bak Tigre Playa er lave sumpområder, unntatt ved den øverste delen der en liten høyde går innover fra Marañon. Derfor var det begrenset hvor langt vekk fra elva folk kunne bosette seg. Evangelist Marcial ble nå leder for menigheten. Han flyttet sitt hus bakover, nær kirken og planla å bli på Tigre Playa hva som enn hendte videre.

Ras og rivning.

Huset vårt ble revet ned stein for stein i løpet av sommeren og høsten. Alt ble tatt vare på og lagret lengre bort fra elva sammen med andre materialer som kunne brukes igjen, slik som det meste av takplatene, vinduslemmer og dører. Møbler og annet ble lagret i motorhuset som stod ganske langt bak på tomta, og var det siste av misjonens hus som ble revet ned. Der stod også gjerdesaga og andre ting vi hadde hatt med fra Norge. Familien Wilhelms hus ble revet i løpet av juni, og materialene var fraktet ned til Industrial. Skolestua ble vårt tilholdssted selv om vi ofte overnattet i Doulos den siste tiden på Tigre Playa. Det var skremmende å ligge i sengen på nettene og høre hvordan store stykker raste ut i elva. Det meste av våre eiendeler pakket vi ned etterhvert og lagret dem i motorhuset. Bare det mest nødvendige for å lage mat og for å betjene de syke som fortsatte å komme fra landsbyene i området, ble igjen i palmehytta,- den tidligere skolestua.

I august fikk jeg en fornyet innbydelse til å undervise på bibelkurset i Rurrenabaque, Bolivia fra 12. til 26.november.  Helge minnet meg om at jeg hadde lovet å være med på kurset da vi var sammen i Cochabamba i januar. Den gangen hadde jeg ikke sett for meg at forandringene på Tigre Playa ville skje så raskt med alt arbeidet dette førte med seg. Jeg angret nesten på mitt løfte, men følte likevel at jeg skulle reise. Gro mente også at det var riktig. Vi avtalte dato og reisemåte over radio med Helge. Det ble travle uker framover høsten for å bli ferdig med alt som måtte gjøres før datoen for avreise. Foruten alt arbeidet på Tigre Playa med å redde hus og eiendeler fra å rase ut i elva, måtte vi forberede området vi skulle flytte til. Det var ikke noen enkel oppgave i jungelen.

Besøk til Saramiriza.

I begynnelsen av september reiste Gro og jeg med Doulos oppover Marañon mens vår trofaste venn Romulo, en av de første som gav sitt liv til Gud på Tigre Playa, bodde i skolestua og passet på sakene våre, både fra eventuelle tyver og elvas herjinger. Vi tenkte mer og mer på den voksende landsbyen Saramiriza, lengre oppover Marañon som nytt senter for arbeidet i den vestre delen av området som misjonenen hadde arbeidet i fra Borja i vest til Industrial i øst. Da vi kom flyttende til jungelen i slutten av 1969, bodde det bare et par – tre familier i Saramiriza.  Vi hadde i lengre tid bedt om klarhet i denne saken. Før vi tok den endelige beslutningen, ville vi se nærmere på tomta vi hadde fått tilbud om å bygge på, og samtidig ha møter i Saramiriza og besøke landsbyer i nærheten. Det ble mange samtaler og møter i løpet av dagene vi var i området.

Sammen med Juan Miguel, en av de første som tok imot troen og ble døpt i Saramiriza, så vi på et stykke land som han hadde skjøte på og ville gi til misjonen. Det lå ved siden av hans åkrer litt nedenfor Saramiriza. Vi bestemte oss for å ta imot tilbudet, og reiste opp til kommunekontoret i Borja. Der ble tomta overdratt til misjonen, og de nødvendige dokumenter ble underskrevet. Tomta måtte ha et navn for å kunne registreres. Vi bestemte oss for å kalle stedet for Betania.

På reisen hjemover røk styrevaieren på Doulos. Jeg rigget til med taljer og rep så jeg kunne stå bak på båten og styre, mens Gro sjekket dybdemåleren og betjente spakene for gass og gir framme ved rattet. Det ble noen spennende og slitsomme timer i solsteken før vi nådde Tigre Playa.

Arbeid på tomta ved Saramiriza.

Mot slutten av september reiste jeg igjen oppover til Betania. Flere brødre fra menighetene i landsbyene fra Tigre Playa og opp til Borja ble med meg for å hugge ut området. De var glade for muligheten til arbeid som kunne gi inntekt, og var senere til stor hjelp med rydding av tomta og byggingen av et kombinert lager og midlertidig bosted for oss. Med økser og macheter hogg vi oss sakte innover på tomta. Vi holdt på med dette arbeidet noen dager før vi fikk kontakt med en mann i Saramiriza som hadde motorsag. Vår sag hadde gått i stykker og reservedeler bestilt. Nå skulle de største trærne felles. Motorsaga ble til stor hjelp.  Da et av de største trærne falt, dukket det opp et hode iblant greinene! Det var et dovendyr som heldigvis ikke var skadet.

En av arbeiderene så halen til en stor slange stikke ut under en stubbe. Han tok tak i den og dro fram en tre meter lang og veldig tykk kvelerslange! Den ble også sluppet fri. Brødrene drepte flere svært giftige slanger, men ingen ble bitt eller skadet. Vi hadde en bønnestund etter felles frokost hver morgen og ba om Guds beskyttelse over arbeidet. Vi ble ferdige med hoggingen etter et par uker og reiste hver til vårt. Nå måtte stokker og greiner ligge til tørk i en tre ukers tid. 

De siste forberedelsene før reisen til bibelkurset i Bolivia.

Den 20.oktober reiste jeg oppover Marañon for siste gang før reisen til Bolivia. Da jeg kom til munningen av Morona, besøkte jeg et par landsbyer i nedre Morona for møter og samtaler. Juan Villegas og hans familie fra Puerto America ble med meg til Betania for å hjelpe til. Kona hans og et par andre søstre skulle koke mat for oss som igjen var samlet på Betania for å brenne og rydde tomta. Det ble gjort slik det er vanlig i jungelen når nye åkrer skal ryddes. Det skjer på den tørreste tiden av året her i regnskogen. Dette året var det ekstra lite regn og mye sol med stekende varme. Etter å ha ligget til tørk i tre uker, tok ilden fatt i de tørre bladene og greinene med det samme vi tente på. Vi måtte rømme inn i jungelen for å slippe unna flammene. Da ilden sluknet, lå bare de tykke trestammene igjen hulter til bulter. Jeg ble noen dager og arbeidet sammen med de andre før jeg måtte kjøre ned til Tigre Playa. Den planlagte reisedagen til Bolivia nærmet seg raskt.

Før jeg reiste, gjorde jeg en avtale med brødrene fra menigheten i den lille landsbyen Betel, ikke så langt nedenfor Betania. De hadde vært med på uthoggingen av tomta, og også nå da vi brant og ryddet. Ifølge avtalen lovte de å skaffe materialer fra jungelen, inklusiv palmeblad til taket og sette opp et lagerhus for oss i løpet av november. Huset ville bli ganske stort og bygget på samme måte som hyttene i landsbyene i området. Det var helt nødvendig å ha ferdig et sted å lagre sakene våre under tak innen vi kunne flytte. Slik situasjonen ble på Tigre Playa utover høsten, begynte det å haste. Elva gravde seg stadig lengre innover og oppover i landsbyen og gjorde store jafs inn på misjonens område. Vi håpet på flytting før jul.

I Doulos på reise til Industrial.

Gro skriver i brev til sine foreldre den 28.10: »Nå er vi på vei nedover elva til Industrial. I går fikk vi vite at det kommer fly fra Yarina Cocha til Industrial i overmorgen. John skal reise med det til Wycliffe senteret. Der vil han bli noen dager hos Lewi før han tar rutefly til Lima og derfra videre til La Paz. Et enmotors misjonsfly skal fly han fra La Paz til Rurrenabaque i Bolivias jungel.  Nå holder det på å mørkne, og jeg sitter her og skriver i lyset fra en batterilampe. Det ble sent før vi kom av sted fra Tigre Playa. Vi var med på søndagsskolen og formiddagsmøtet. Dessuten måtte Mamerto som skal bo i skolestua og være vaktmann, få en liten orientering om oppgavene. Han og familien hans kom sent i går fra landsbyen sin oppe i en bielv til Potro. Mamerto er leder i vennegruppen i sin landsby. Han har hjulpet oss før med forskjellig arbeid.  John har besøkt området mange ganger, og flere menigheter er grunnlagt blant awajun folket. Mamerto har den lille radioen vi bruker til kontakten med Wycliffe/Jaar i Yarina. Da kan jeg ha kontakt med han fra Industrial.”

Gro fortsetter brevet som skrives på vei nedover elva: “Vi har lagt til i San Lorenzo der vi skal sette av to awajun familier som er med oss. De har ganske mye med seg som kjeler og matvarer. Vi har også deres to kanoer på slep. Vi hadde anbefalt dem å la den nye spanske legen som har kommet til klinikken her, se til de syke barna deres. Med Doulos tar det omtrent en time fra San Lorenzo ned til Industrial ved munningen av Pastaza. Jeg skal være der sammen med familien Wilhelm mens John er borte. Den siste tiden når John har jobbet på tomta i Betania, har jeg vært mye alene på Tigre Playa . Vi ble enige om at det ville bli for mye med hele november i tillegg. Særlig slik det er nå med stadige ras, og elva som begynner å komme veldig nær både skolestua og materialene vi har lagret fra rivningen av huset. Jeg håper at jeg kan være til noe nytte i Industrial. Dessuten vil jeg få tid til å gjøre ferdig søndagsskolemateriell til utpostene som skal utleveres på bibeluka vi har innbudt til på Tigre Playa i februar. Det er blitt lite tid til brevskriving de siste ukene og blir nok ikke bedre når John kommer tilbake. Derfor regner jeg med å skrive julehilsener til familie og misjonsvenner mens jeg er her.”

Vel framme i Industrial – jeg reiser til Bolivia med stopp i Yarina Cocha.

Gro avslutter brevet dagen etter, 29.10: «Det ble ikke mer skriving i går. Våre venner kom vel i land i San Lorenzo mens vi dro videre i mørket. Vi kjørte oss fast på en sandbanke rett ovenfor Industrial. John måtte ut i elva i lyset fra en lommelykt. Etter en del dytting og strev fikk han båten av sandbanken, og vi kunne kjøre videre. Da vi la til her, ble det en del utveksling av nyheter med Eva og Rudolf før de gikk opp å la seg i huset som er under bygging. Vi sovnet fort i båten etter en begivenhetsrik dag. John tar med dette brevet når han reiser i morgen. Han har brukt all ledig tid i det siste, og fortsetter også i dag med å forberede bibeltimene i Bolivia. Jeg gruer meg litt til avskjeden, men er glad for å være sammen med familien Wilhelm mens han er borte.»

Kp.72, 73, 74 og 75 står ovenfor dette kp.71 på kategorien “SARAMIRIZA -nytt senter for arbeidet”. Kp.70 står øverst av tre innlegg på kategorien “I Norge 1980 -83 -Veien videre”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Misjonen på flyttefot i Øvre Amazonas, Peru

Artikkel i Korsets Seier 30.11.1984   – Skrevet av Gro og John Agersten på Tigre Playa 28.09.1984.

Tilbake i Peru: Fra Lima til Tigre Playa

Etter tre og halvt år i Norge var det med stor glede og spenning vi vendte tilbake til misjonsarbeidet i Peru. I hovedstaden, Lima, møtte vi en menighet i vekst og utvikling. Herren bruker de svenske misjonærene Lindgrens til stor velsignelse i millionbyen. Sammen med misjonærer fra flere land, nasjonale pastorer og evangelister arbeider de utrettelig for å bringe evangeliets lys til de mange som vandrer i mørke og fortvilelse i asfaltjungelen.

Men vi skulle videre til en annen jungel, nemlig Amazonas grønne, ugjennomtrengelige regnskog i Perus nordøstre del. Også der lever mennesker i stort åndelig mørke som har rett til å høre det livgivende Ordet.  Et stort jetfly brakte oss på under en time til jungelbyen Pucallpa. Ved en vakker innsjø litt utenfor byen har organisasjonen Wycliffe sin base. De driver et stort alfabetiseringsarbeid blant de mange indianerstammene i jungelen. Takket være deres innsats har mange av stammene nå sitt skriftspråk og grunnskoler. Hovedmålet er å oversette Det Nye Testamentet til alle disse språk, og det målet er de langt på vei til å nå. Wycliffe samarbeider med Jaars (Jungel Aviation and Radio Service) som også har sin base i Yarina Cocha. Denne organisasjonen har flere småfly som bringer oversetterne og misjonærene raskt og sikkert til de mest bortgjemte steder i dette veldige regnskogområdet.

I et lite enmotors fly fortsatte vi ferden nordover. Under oss lå jungelen som et grønt teppe bare brutt av store og små elver som bukter seg gjennom landskapet. Her og der skimtet vi en hytte eller en landsby. Etter nesten tre timers flyvning øynet vi den brede elven Marañon – og der ligger landsbyen Tigre Playa med husene som en perlerad langs elvebredden. Tigre Playa har siden 1970 vært sentrum for vår misjons arbeid i Øvre Amazonas. Etter å ha bodd her i mange år, føles det som å komme hjem.

Bibelundervisning og helsearbeid

Den årlige Bibeluka var i full gang, og gjensynsgleden ved å møte kjære venner var stor. Misjonærene Eva og Rudolf Wilhelm og læreren for de norske skolebarna, Birgitte Krogtoft tok hjertelig imot oss. Bibeluka er en festuke for de kristne i distriktet. Her møtes søstre og brødre fra mange landsbyer og av ulike stammer. Avstandene er store, og ofte kan de nok føle seg alene i kampen mot synd, ugudelighet og overtro. Bare det å møtes er en stor oppmuntring og styrke. De hungrer etter å lære mer, og oppmerksomheten er stor på bibeltimene og møtene.

Vanligvis holdes det også årlige 14 dagers bibelkurs for ledere og evangelister på Tigre Playa. Stedet har dessuten i alle disse årene vært et sentrum for helsearbeidet i distriktet. Fra fjern og nær har syke funnet veien til misjonen. Misjonærene har ofte følt på manglende kunnskap og ressurser, men har hjulpet i den utstrekning de har maktet. Evangeliets budskap har samtidig blitt forkynt, og mange steder har åpnet seg for evangeliet gjennom denne kontakten.

Ofte på reiser

Båten går alltid lastet med bibler, bibeldeler og annen kristen litteratur. Men enda er det mange som ikke kan lese, og vi håper å utvikle mer den påbegynte kassett-tjenesten. Medisiner mangler heller ikke i lasten på disse reisene. Medisinsalg og sykebehandlinger opptar en stor del av dagen. Dessverre er den statlige helsetjenesten svært dårlig utbygd i jungelen. Det mangler nok ikke på vilje, men avstandene er så store, og ressursene små. Steder uten fast virksomhet burde besøkes oftere og over lengre tid. Behovene er store både åndelig og materielt, men arbeiderne for få. Vår stadige bønn er flere arbeidere, både nasjonale vitner og misjonærer.

Flodbåten «Alli Shungo» har vært til uvurderlig hjelp i arbeidet i dette vidstrakte området der elvene er de eneste ferdselsårene. I uker av gangen har båten vært misjonærenes hjem og sikre framkomstmiddel på de mange reisene langs elvene. Reisene har bydd på mange farefulle og strabasiøse opplevelser gjennom årene, men Herren har holdt sin bevarende hånd over sine utsendinger. Landsby etter landsby er blitt besøkt. Mange steder har nå egne kirker, de fleste bygd som folkets egne palmehytter på påler og tak av palmeblader. I landsbyer der det ennå ikke er noen troende, blir skolen eller det største huset møtested.

Store forandringer

I løpet av det siste halvåret har det skjedd store forandringer på Tigre Playa. Strømforholdene i elva har over lengre tid endret seg, og da vi kom tilbake fra Norge i februar, var hele den store sandbanken utenfor landsbyen revet vekk av elva. Nå tar elva også store stykker av fast land. Mange av innbyggerne på Tigre Playa har flyttet palmehyttene sine lenger inn mot skogen for å unngå at de raser ut i elva. Men det er begrenset hvor langt inn de kan flytte. Det er bare et stykke land langs Marañon som er beboelig.  Lenger inn er det lav våtmark og sump. Lenge var det ganske rolig her ved misjonens område, men i det siste har det gått flere store ras her også. Et par ganger jafset elva til seg stykker på 40 -50 meters lengde i løpet av en halv time.

Ras og rivning av kirken og misjonærboligene

I mai begynte nedrivningen av kirken som da hadde kommet faretruende nær kanten. Like etter stod de to misjonærboligene for tur.  Elvekanten går nå i slutten av september 1984, tvers gjennom den ene boligen og langs grunnmuren til den andre. Men det er bare sementgulvene som står igjen etter rivningen. En god del av materialene kan benyttes på nytt. Det er ikke godt å vite når elva vil stoppe sine utgravinger. Misjonærene ser det derfor umulig å fortsette å bo og virke ut fra Tigre Playa. Vi vet at alt dette er i Herrens hånd. Denne vissheten har hjulpet oss gjennom en vanskelig tid.

Gjenoppbygging og utvidelse av arbeidet

Allerede mens vi var i Norge, forstod vi at Herren hadde noe nytt i beredskap for oss. Det ble klart for oss at dette muligens innebar at arbeidet skulle tas opp på et nytt sted. Det som nå skjer på Tigre Playa har stadfestet dette for oss. Det er forbundet med mye arbeid og mange vanskeligheter å bygge opp et nytt senter for arbeidet her i jungelen. Men nå er det ingen annen mulighet enn å trosse vanskelighetene og starte opp på et nytt sted.  Misjonærene Wilhelm har også kjent på det samme, og vi delte disse tankene med hverandre da vi var sammen på Sør-Amerika konferansen våren 1983.

Eva og Rudolf Wilhelm flytter til landsbyen Industrial

I slutten av mai flyttet familien Wilhelm nedover (østover) Marañon til en landsby ved munningen av Pastaza elva som renner ut i Marañon fra nord.  Rudolf Wilhelm har i tiden etter flyttingen vært tilbake på Tigre Playa for å rive ned huset deres her.  Alle brukbare materialer er nå fraktet ned med fraktebåter til Industrial.  Det er store behov og utfordringer i dette området fra San Lorenzo til Industrial og til landsbyer i Pastaza. Det er små vennegrupper på flere av disse stedene som vi misjonærer har besøkt fra Tigre Playa sammen med lederen for menigheten i San Lorenzo, Humberto Marichin.  Nå vil arbeidet i det området forsterkes og utvides. Noe vi takker Herren for.

Ny flodbåt til arbeidet på den vestre delen av feltet.

For kort tid siden kunne misjonen gå til innkjøp av flodbåten «Doulos». Den var tidligere brukt av en misjonær i Iquitos, som nå hadde kjøpt en større båt. Kjøpet ble finansiert av midler fra forskjellige menigheter og organisasjoner, bl.a. av midler fra “Aksjon Håp»- innsamlingen i fjor. Vi takker Gud for dette gode hjelpemiddelet i arbeidet. Som båtens navn tilsier (Doulos betyr tjener), er vårt ønske at den skal tjene befolkningen i distriktet og være med å avhjelpe både åndelig og legemlig nød. 

«Alli Shungo» fortsetter sin tjeneste ut fra Industrial, der den vil bli til stor nytte for arbeidet i den delen av jungelen, på reiser som Rudolf og Eva Wilhelm vil foreta til San Lorenzo og øvrige landsbyer i Marañon og Pastaza.

Vi planlegger flytting til Saramiriza

Etter mye bønn og overveielse har vi fått fred for å flytte oppover (vestover) Marañon til landsbyen Saramiriza.  Da vi kom fra Bagua og reiste nedover Marañon for første gang i slutten av oktober 1969, altså for 15 år siden, var Saramiriza en liten bosetting med fire-fem palmehytter. Men for noen år siden ble landsbyen en av hovedbasene for oljevirksomheten i området. I forbindelse med oljeledningen som ble lagt derfra til kysten, ble det også anlagt en vei til byen Bagua.

Veien blir ikke vedlikeholdt, og er elendig. Men likevel trafikkeres den av lastebiler som hovedsakelig kjører med frakt til pumpestasjonen noen kilometer inn fra Saramiriza ved Marañon, som fungerer som havn for oljebasen. Stedet er i utvikling. Folk fra kysten og fjellet følger veien innover jungelen fristet av de store uberørte landområdene, muligheter for handel og for en eller annen jobb i oljekompaniet.

Landsbyene langs Marañon fra Tigre Playa og oppover forbi Saramiriza og til Borja har helt fra den første tiden fått jevnlige besøk av oss misjonærer. I årene som fulgte har det vokst fram små menigheter og enkle kirkebygg på mange av disse stedene. Likevel er det fortsatt mange oppgaver som venter også i dette distriktet. Vårt ønske er å satse mer på bibelundervisning og ledertrening både ved lengre bibelkurs og gjennom bibelundervisning på kassett. Det er dessuten store behov for medisinsk hjelp, både blant mestiser og indianere i dette området.

Vi kommer fortsatt til å reise mye for å besøke landsbyene langs elvene nedover langs Marañon, langs Morona og til indianerne i de mindre bielvene. Her på Tigre Playa er vennene i arbeid med å bygge opp kirken igjen etter at den måtte rives ned. Den blir satt opp så langt fra elva som mulig, så får vi håpe at det ikke vil rase helt inn dit.

Vi for vår del har bodd i skolestua siden skolestua ble ledig i mai, like før familien Wilhelm flyttet. Skolestua står litt lenger inn fra elva enn misjonærboligene. Etter flyttingen dit ble det full fart på riving av huset vårt. Men elva rev stadig med seg store stykker av land i løpet av de følgende ukene. Den 30. august fant vi det tryggest å flytte over i flodbåten, så fra da av ble Doulos vårt hjem på ubestemt tid. Selv om vi har tatt vare på alt av materialer som kan brukes igjen, vil flytting og oppbygging bli et kostbart løft. Vi tror det er venner hjemme som vil være med å støtte slik at arbeidet blant indianere og mestiser i Øvre Amazonas kan fortsette og endog utvides.

Hilsen Gro og John Agersten, – Tigre Playa 28.09.1984