Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 78 og 79 står på kategorien “Menighetsarbeid i Saramiriza”. I kategorien “Båtliv og reiser” er det fem innlegg. Kp.36 står nederst på denne kategorien, deretter kommer kp.41, videre kp.48, kp.60 og øverst kp.77. Alle kapitlene handler om reiser i husbåtene “Alli Shungo” og “Doulos” til landsbyer i den store bielven Morona, og de strekker seg over flere år. Det er selvsagt gjort flere enn disse reisene til Morona, både med husbåtene og andre båter i løpet av årene vi arbeidet i jungelen. Wilhelms var også på besøk i Morona etter sin første reise dit som nevnes i kp.41.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Nødvendig reparasjon av motorene i Doulos.

I slutten av januar 1986 fikk jeg hjelp av en dyktig mekaniker til reparasjon av motorene på Doulos. Han kjente de to in/outboard motorene fra tidligere reparasjoner da båten var eid av kanadiske misjonærer i Iquitos. Da mekanikeren kom med en Jaars flyvning til Saramiriza, hadde han med seg både reservedeler og en stor verktøykasse. Det var flere ting som måtte sees over på motorer og propeller. Vi dro bakenden av båten opp fra vannet for å kunne bytte lager og pakninger ved propellene. Dette tok sin tid, men likevel fikk han også reparert både våre og venners utenbordsmotorer før han reiste tilbake til Iquitos etter et par uker.  Jeg var spesielt glad for denne hjelpen med reparasjon av motorene da vi klargjorde Doulos for en lang reise til Morona i juni. 

Lewi hjem på sommerferie.

Den 27.mai kom Lewi hjem fra skolen i Yarina.  Etter sitt andre år på skolen i Yarina, kunne Lewi endelig sove i egen seng på rommet sitt i huset på Betania. I mars hadde vi flyttet inn i det nybygde huset etter over et år i palmehytta, men med Doulos som soveplass. Det gjenstod enda noe arbeid før alt var ferdig, men vi hadde pakket opp alt som var lagret i tønner siden vi flyttet ut av huset på Tigre Playa i mai 1984. En god del av tingene våre hadde vært i tønnene siden vi pakket det ned og reiste til Norge sommeren 1980.  Det var seks år siden Lewi hadde sett bilder og annet som nå var hengt opp og satt på plass på rommet hans og ellers i huset.

I feriene, helt siden han kom fra den norske skolen i Paraguay sommeren 1984, hadde vi bodd midlertidig i palmehus eller Doulos både på Tigre Playa og på Betania ved Saramiriza. Han syntes det var bra å være i hus igjen med møbler og annet inventar han kjente igjen fra årene på Tigre Playa. Men Lewi gledet seg likevel til å være med på en misjonsreise med Doulos til Morona. Det var mange år siden sist for hans del, og også alt for lenge siden for oss. Det var bare de helt nederste landsbyene i elva som hadde fått besøk de siste par årene.

Besøk til landsbyene i Morona.

Den 19. juni var alt klart til avreise. Medisiner var på plass i hyller og esker, også bibler, bibeldeler og sangbøker var om bord. Vi måtte dessuten ha med en del hermetikk, ris, mel og andre matvarer som ble stablet inn i skapene i kjøkkendelen av båten.  John og Lewi sørget for at tønnene med diesel kom om bord i lasteprammen vi dyttet foran båten. Det var vanligvis ingen steder å kjøpe drivstoff underveis. Verktøy, rifle og fiskeredskap var også helt nødvendig å ha med. På grunn av alt arbeidet med flyttingen fra Tigre Playa og oppbygging på nytt sted var det nå nærmere to år siden vi hadde besøkt stedene oppover Morona elven. På en slik reise måtte vi regne med å være borte 3 – 4 uker.

Vi kom ikke av sted før utpå dagen. Dermed ble første stopp i awajun landsbyen Ugarte i Marañon der vi hadde møte med vennene den kvelden. Neste dag stoppet vi i tre landsbyer til for å hilse på vennene. På alle stedene var det noen som trengte medisiner. Da vi svingte inn Morona, la vi til i Puerto America, landsbyen som ligger rett innenfor munningen. Der avtalte vi med lederen i menigheten at vi skulle stanse på nedturen.  Vi nådde den lille landsbyen Nuevo Milagro litt før det mørknet. Der hadde vi et godt møte på kvelden. De hadde begynt å samle materiale til en ny kirke. Den ble innviet da jeg sammen med Manolo og Bodil var i Morona i slutten av året.  Vi stanset en stund på små steder både før og etter Milagro for samtaler og salg av bibler og medisiner. Alt ble solgt til kostpris eller gitt bort. I Tierra Blanca ba de oss innstendig om å stanse over natten så folk kunne samles til møte når de kom hjem fra åkrene sine. Det ble en veldig god samling i det største huset i landsbyen. Det er ingen troende der, men denne kvelden var det et par stykker som ville at vi skulle be for dem til frelse. Flere kjøpte bibler eller Nye testamenter, og vi delte ut noen fine traktater som det var stor rift etter.

Besøk i landsbyer i chapra folkets område.

Etter å ha besøkte flere vennegrupper underveis, kom vi til chapra folkets områder. Vi stoppet først i Nueva Shoroya , der høvdingen Tariri og en del av hans familie nå bodde. Det var godt å se dem igjen, og vi hadde noen gode samtaler og møter der. De hadde bygd en liten palmekirke. Det vil si det var bare et tak, slik som de ofte bygger sine egne hus. Vi hadde fine samlinger der de sang sanger på sitt språk og på spansk. I 1980 var vi med på innvielsen av oversettelsen av det Nye Testamentet til deres språk. Wycliffe bibeloversettere hadde bodd i Shoroya tidligere og lært seg språket, opprettet skoler iblant dem og gjort dette store oversettelsesarbeidet. Det var enda ikke så mange som bodde i den nye landsbyen, men de regnet med at flere ville flytte ut til elvebredden etter hvert. Vi besøkte også den gamle landsbyen lengre inn i jungelen og hadde et møte der.

Det var i Shoroya vi fant de eneste troende, nemlig Tariri og hans familie da vi kom til jungelen med båten “El Sembrador” i slutten av 1969.   Tariris svigersønn, Carlos er pastor i menigheten i Shoroya. Han fungerte som tolk i møtene. Carlos hadde vært på flere bibeluker på Tigre Playa. Han hadde også gått på bibelskolen til SIM (Swiss Indian Mission) i Cashibo ved Pucallpa.

På fiske og alligator jakt.

Lewi og jeg fikk være med Tariris sønner inn til en sjø som lå et stykke inn i jungelen. Vi måtte padle opp en liten elv som var full av stokker. Vel fremme la de ut fiskeliner, og et par kraftigere liner for om mulig å fange en Paiche. De ble bundet til en kraftig gren som hang ut over vannet. Dersom fisken bet på, ville grenen fjære av for den store fiskens krefter. En Paiche kan bli over tre meter lang og veie mye over hundre kilo. Vi fikk ingen Paiche den dagen, men en mengde med annen fin og stor fisk.

For Lewi var det ekstra hyggelig å treffe Tariris sønn, Chiriepa igjen. Han hadde gått på skolen i Tigre Playa da han var gutt. Etter å ha studert på Wycliffes sommerskole for lærere, var han nå lærer i sin landsby. En av kveldene rodde de i en kano litt oppover elva for å jakte på alligator. Det ble nok en spennende natt, for de kom tilbake med flere mindre alligatorer som de hadde skutt med rifle.

Til landsbyer i øvre Morona.

Men vi måtte videre. Litt ovenfor Shoroya hadde oljeselskapet en base. Her krysser en oljeledning under Morona. Den kommer fra en brønn i øvre del av elven Pastaza. Der fikk vi kjøpt tre tønner diesel for å ha som reserve på turen. Dieselen ville i alle fall komme til nytte senere.

Lengre opp etter elven lå det nå flere landsbyer der det bor huambisa indianere (nå kalt wampis). Noen av dem hadde vi hadde besøkt på våre tidligere reiser. Men et par landsbyer var nye siden forrige gang. Der hadde det bare vært et par hus før, men nå hadde flere flyttet ut til Morona fra bekker lengre inn i jungelen. Det var for å få skoler til barna sine.  Vi hadde møter i flere av disse landsbyene, bl.a. i Caballito, der Pancho, bodde. Han hadde tatt i mot troen på en av våre første reiser i Morona. Han kom trofast ned til bibelstudiene vi hadde på Tigre Playa. Det hadde gått litt opp og ned med ham som med mange andre. Tidligere bodde han i landsbyen i Tipisca Cocha der jeg sammen med de troende der bygde en palmekirke i 1975. Åpningen til den lille sjøen (cocha) vokste mer og mer igjen. Derfor flyttet de fleste i landsbyen ut til Morona. De bosatte seg i Caballito eller i nabolandsbyene som alle hadde vokst fram de senere årene. Nå var Pancho leder for menigheten i Caballito.  Vi stanset også for møter og behandling av syke i nabolandsbyene Fortaleza og Bagazan. 

Den 1.juli kom vi fram til Triunfo.  Dette er en større landsby med mest mestiser. Den ligger ikke langt fra den nordligste militærbasen mot Ecuador. Fra Triunfo er det ikke langt til grensen. Læreren lot oss få bruke skolen til møte på kvelden. Han hjalp oss med å besøke folk i landsbyen og innby til møte. Da vi begynte møtet den kvelden, var skolen fylt av 85 voksne og barn. Det var åpent å forkynne Guds Ord, og noen ville bli bedt for til frelse ved møtets slutt. De fikk et Nye Testamente og noen traktater. 

På tilbaketur nedover Morona og inn i bielver.

Vi kjørte forbi noen landsbyer vi hadde stoppet i på oppturen, men på ettermiddagen stanset vi i huambisa landsbyen Chinguito. Der ble vi også innbudt til å ha møte i skolen. Jeg tror nesten hele landsbyen kom, og skolen var helt full av folk. Her var det åtte personer som kom fram og ville ta imot Jesus som sin frelser. I denne landsbyen døde mange i meslinge epidemien midt på 70-tallet. Jeg har skrevet om besøket dit i forbindelse med denne epidemien i et tidligere innlegg på bloggen . Indianerne her hadde også fått det Nye Testamentet på sitt språk gjennom Wycliffe oversettere som for flere år siden arbeidet i en huambisa-landsby i elven Santiago på den andre siden av fjellene. Sangbok med kjente kristne sanger på sitt språk hadde de også.

Siquanga.

Litt nedenfor disse landsbyene stanset vi opp i munningen av bielven Siquanga der det bor chapra indianere. Vi hadde speedbåten på slep. Den ettermiddagen kjørte Lewi og jeg opp elva til landsbyen Inca Roca. Der ble vi godt mottatt, og vi var 50 – 60 personer samlet til møte. Halve forsamlingen kom fram til forbønn i slutten av møtet.  De ville tro på Gud og ta imot Jesus som sin frelser. Noen kom også tilbake etter frafall. Vi lå over i en palmehytte og rodde ned til Doulos morgenen etter i kanoen til en av dem vi kjente godt fra før. Han hadde også vært på bibelkurs på Tigre Playa. Nå ville han forsikre seg om at vi kom tilbake. Han rodde Gro og meg opp igjen samme formiddag mens Lewi ble igjen i Doulos.

Folk kom fra hyttene sine for å være med på møte da vi nådde landsbyen. De var så ivrige og ville høre mer fra Guds Ord. Vi hadde en lang bønnestund der alle ba høyt ut fra det som lå på deres hjerte. Det var gripende, særlig med tanke på hvor fiendtlige de var de par første gangene vi besøkte dem på begynnelsen av 1970 tallet. De hadde tidlig skilt seg fra Tariri og dem som ble kristne den gang oversetterne fra Wycliffe bodde i Shoroya. Men noen hadde tatt imot troen i forbindelse med innvielsen av det Nye testamentet på candoshi/chapra språket i 1980. Da vi besøkte dem for to år siden, var det flere som bekjente at de ville tro på Gud og følge Jesus. Dessuten hadde en lærer som hadde studert på Wycliffe skole for tospråklige lærere (det lokale språket og spansk), hatt en god innflytelse i landsbyen. Barna lærte å lese og mange av de voksne også. Det betydde mye at de nå hadde tilgang det Nye Testamentet og sangbøker på sitt språk. En enkel kirke ble bygd i landsbyen dette året.

Pushaga.

Vi kjørte videre nedover Morona etter besøket i Siquanga. Etter flere stopp for møter og hjelp til syke som oppsøkte oss, kjørte vi et stykke opp i munningen av bielven Pushaga som renner ut i Morona litt ovenfor Shoroya. Gro og Lewi ble igjen i Doulos mens jeg reiste opp til landsbyen Pifayal med speedbåten. Jeg hadde besøkt chapra indianerne her mange ganger, og noen av dem hadde vært på flere bibelkurs på Tigre Playa. Det ble tid til en god samtale med pastoren for menigheten, som også hadde gått på SIM’s bibelskole. Da kvelden kom var det samlet rundt 50 barn og voksne i skolehuset. De hadde enda ikke bygd en kirke, men hadde til vanlig møter i huset til pastoren. Jeg hadde med meg laken og myggnett og lå over i landsbyen. Da jeg neste morgen kjørte nedover til Doulos, kom det mange etter i et par små båter med pequi motorer. De trengte råd for sykdommer og plager, samtidig som de ville ha medisiner.

Vi stanset i flere landsbyer på vei videre nedover Morona og hadde møter på noen av stedene vi ikke hadde stoppet på veien opp. Siste besøk ble i Puerto America der vi hadde en god samling med mye folk. Flere søkte forbønn, og det ble et langt og godt ettermøte. Dagen etter svingte vi ut i Marañon og kjørte direkte hjem til Betania. Til sammen hadde vi hatt 23 møter i 20 landsbyer. Den 12. juli var vi vel tilbake i Saramiriza etter 24 dager på reise.

Det var en glede å besøke landsbyene i Morona og se mange venner igjen, men også å møte nye mennesker. Samtidig var det en stor utfordring å se alle behovene, både åndelige og timelige hos folket i dette området. I slutten av november samme år gjorde jeg en ny reise til Morona, da sammen med de nye misjonærene Bodil og Manolo Suarez. Da hadde vi ikke så mye tid på oss på grunn av mange oppgaver som ventet i Saramiriza. Vi stoppet og hadde møter og samtaler i flere landsbyer fra Puerto America og oppover elva. Bodil hjalp mange som søkte hjelp for sykdommer av forskjellig slag. Men etter å ha besøkt våre venner i Inca Roca i Siquanga, snudde vi og satte kursen nedover elva. Vi stoppet i huambisa landsbyene Caballito og Fortaleza. På begge disse stedene hadde vi møter der mye folk kom for å høre. I Caballito tolket Pancho oss, da både Manolo og Bodil kom med hilsener fra Guds Ord. Vi tok farvel med vennene på disse to stedene før vi reiste videre nedover Morona. Vi kom vel tilbake til Betania den 14.12 etter dette andre besøket i Morona i 1986.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 57 og 59 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”, kp. 58 på “Iquitos og reiser ut av jungelen”, mens kp.61 står på kategorien “Bibelkurs og kirkebygg”.

Vi reiser til landsbyer i Morona – familien Vervik på Tigre Playa

I midten av august 1978 satte hele familien kursen for bielven Morona om bord i Alli Shungo. Vi vinket farvel med Oddbjørg og Gunnar Vervik som arbeidet sammen med oss på Tigre Playa mens Rudolf og Eva Wilhelm var i Norge. Familien Wilhelm og lærer Martha de Jong fra Alta ventet vi i oktober. Martha ville bli en god forsterkning til vår norske skole som da kom til å ha 6 elever, våre to og fire av barna til Rudolf og Eva. Vi så fram til dagen vi kunne hilse dem velkommen til Tigre Playa. Utvilsomt ville vi savne Oddbjørg og Gunnar som da skulle videre til andre oppgaver i Peru etter drøyt et års samarbeid .

Det var lenge siden hele familien hadde vært i Morona, men John og også Rudolf hadde besøkt landsbyene i Morona både med Alli Shungo, speedbåten og den store trebåten etter det. Men siden motoren i husbåten etter hvert sviktet helt, og det tok tid før den nye motoren ble installert, var det nå blitt ekstra lenge siden landsbyene i øvre del av Morona hadde hatt besøk. Etter at John og Gunnar kom hjem fra Iquitos med ny motor i Alli Shungo i begynnelsen av juni-78, var båten i stadig bruk til besøk på utpostene både opp- og nedover Marañon.  Men nå var vi endelig på vei oppover Morona der vi regnet med å tilbringe nærmere fire uker. Vi håpet å få besøkt så mange landsbyer som mulig, også noen av stedene inne i de små bielvene til Morona. På denne reisen hadde vi flere spesielle opplevelser litt utenom det vanlige. Det er særlig disse hendelsene jeg vil skrive om fra denne turen.

Vi hadde allerede vært på reise noen dager og besøkt mange landsbyer. I flere av dem var det nå grupper med troende som ville lære mer av Guds Ord. Det var alltid mange syke som ville ha hjelp og medisiner. Denne ettermiddagen la vi til for natten ved en liten strand på en strekning med lite bosetninger. Det er mye bittesmå mosquito i dette området. I motsetning til myggen, er disse aktive på dagen, men forsvinner inn i skogen ved mørkets frambrudd.  Det var enda tidlig på ettermiddagen, men ganske langt til nærmeste landsby. Vi bestemte oss for å fortsette dit tidlig neste morgen.

Her holder jeg på med å forberede en leksjon med flanellograf inne i Alli Shungo. Det brukte vi mye til å visualisere fortellinger fra bibelen. Maino leser på et vedlegg til en av medisinene vi hadde med oss.

Huangana – Villsvin jakt

Da vi hadde lagt til og bundet båten, hører vi bjeffing. En hund her? Det er jo langt fra folk?  Plutselig sier Rosalio som var med oss på reisen: «Det er huangana – villsvin.»  Det hørtes ut som de var rett innenfor de nærmeste trærne. Jaktinstinktet våknet hos John og Rosalio. John tok revolveren, og Rosalio geværet, og sammen satte de av sted inn i skogen. Det kunne smake godt med ferskt kjøtt etter dagene med hermetikk og av og til fersk fisk. Vi håpet de ville komme tilbake med ett villsvin. Jeg og barna utforsket stranden og plukket noen skjell før vi tok et bad i elva.

Vi hørte et par skudd inne fra skogen. Men tiden gikk, og det var fortsatt stille. Om ikke lenge ville det begynne å skumre. Jeg ble urolig. Vi speidet mot skogen, men ingen var å se. Ikke hørte vi noe mer heller. Eller var det enda et skudd vi hørte? John hadde sin kornett i båten. Det hendte han spilte litt på kornetten på reisene, selv om det var gitar eller trekkspill som bruktes på møtene. Jeg tok kornetten ut av kassa, gikk ut på stranda og prøvde å lage lyd. Men det ble dårlige greier. Uroen økte etter hvert som tiden gikk.  Om ikke lenge ville det bli mørkt inne i skogen. Hvor ble de av? Kanskje hadde de mistet retningen og gikk seg vill? Eller hadde en villsvinflokk skadet dem?

Mens vi gikk der på stranden og lyttet og speidet, hørte vi John rope. Vi snudde oss etter lyden, og der kom han og Rosalio gående langs elvebredden. De hadde kommet ut av skogen litt ovenfor oss. Hvilken lettelse! Da de kom nærmere, så vi at de bar på hvert sitt villsvin. Maino og Lewi ropte begeistret, både over å se dem og over fangsten de bar på.» 

John forteller fra denne opplevelsen:

«Jeg gav Rosalio haglgeværet, og tok selv med revolveren, kaliber 12. Vi gikk innover i jungelen etter lydene vi hørte. Jungelen ute ved elven er veldig tett med mye busker, lianer og store trær, men litt lengre inne åpner det seg mer. Vi hadde ikke kommet langt før vi så flere villsvin som gikk og rotet i bakken.

Rosalio la an og skjøt på det nærmeste dyret som satte i et hyl og falt om, men reiste seg igjen, løp noen skritt, og falt igjen. Nå var det som hele skogen eksploderte av hyl og lyden av en stor flokk villsvin som styrtet av gårde gjennom underskogen. Rosalio løp etter dem, mens jeg ble stående igjen ved det skadeskutte villsvinet. Med et skudd fra revolveren var dets kamp over. Jeg ropte på Rosalio at han skulle komme tilbake, men han hørte meg ikke. Så ble det helt stille i jungelen.

Etter en stund hørte jeg to skudd på avstand. Jeg ropte av full hals, men fikk ikke svar. Jeg ventet litt før jeg avfyrte noen skudd i luften. Rosalio svarte med skudd. På den måten fant vi hverandre. Han hadde skutt enda et villsvin og kom bærende på det. Han hadde bundet et rep av bark rundt føttene på villsvinet. På den måten ble det lettere å bære. Det begynte å mørkne i skogen. Derfor tok vi oss ikke tid til å binde bark rundt det andre villsvinet. Jeg tenker det veide over 20 kilo, så det ble en tung bør.

Nå gjaldt det å finne tilbake til elva og båten raskest mulig. Vi hadde løpt en del rundt under jakta og var usikre på retningen til elva. Etter en stund oppdaget vi at vi kom tilbake til stedet der vi hadde skutt det første dyret.  Nå ble vi ganske bekymret. Det skumrer fort inne i skogen. Vi tenkte oss godt om, og kom på at vi hadde gått forbi et lite bekkefar. Da vi kom til bekken, fulgte vi den i retningen den rant. Her var det tett underskog, men snart så vi at det lysnet lenger fremme. Vi var lettet og glade da vi kom ut til Morona i en sving ovenfor der «Alli Shungo» var fortøyd. Gro og barna ble veldig glade over å se oss! Det kunne ha gått ille om vi ikke hadde funnet ut til elva før det ble helt mørkt.»

Reisen videre – grillet villsvin

Neste morgen kjørte vi videre oppover elva til vi kom til en forlatt hytte. Mens vi var underveis, skar Rosalio skinnet av villsvinene og stykket dem opp. Han satt bak på båten hvor han hadde rikelig tilgang til vann. Vi stoppet ved hytta. Utenfor den satte vi opp en «barbacoa», en grill av kraftige pinner og gjorde opp ild for å røyke det meste av kjøttet. Noen fine stykker stekte vi med det samme. Vi hadde ikke kjøleskap, og rått kjøtt holder seg ikke lenge i varmt jungelklima, mens det røkte kan oppbevares lenge om det holdes tørt. Da vi senere på dagen dro videre oppover Morona, hadde vi med røkt kjøtt, både til oss selv og til å gi bort i de par nærmeste landsbyene vi besøkte. Det var stor glede i landsbyen vi kom til den ettermiddagen. Det er langt fra hver dag det er kjøtt å få. På kvelden samlet folket seg til møte i skolen. Det ble en fin kveld med mye sang, bønn og vitnesbyrd. I slutten av møtet kom mange fram til forbønn.

Egg fra “charapas“ store vannskilpadder, – og fiskelykke 

På denne reisen så vi spor etter store vannskilpadder på noen av sandstrendene. Det var lavvann og årstiden da skilpaddene går opp for å legge egg i den varme sanden. På tilbakereisen stoppet vi en sandbanke for å se på et rede. Vi så spor etter skilpadder flere steder oppover denne sandbanken.

Det var de store skilpaddene som hadde lagt egg der. Vi pleide ikke å røre redene da det dessverre var altfor mange som tømte redene for egg for å selge. Det var stor etterspørsel etter disse eggene som ble regnet for en delikatesse, og det var gode penger å tjene på salget i byer som Yurimaguas og Iquitos. Eggene fra skilpaddene har mykt skall. For at eggene skal holde seg på lengre reiser, legges de i en kurv med grovt salt. Men nå som vi hadde sett så mange spor, fikk vi lyst til å se på et rede og kanskje ta noen få egg. Vi gravde forsiktig ned i sanden på et av stedene der det var tydelig at en skilpadde hadde laget et rede. Det viste seg å være et stort rede med sikkert over hundre egg, runde som ping-pong baller. Vi kunne ikke dy oss, men plukket forsiktig opp noen få egg før vi skjøv sanden godt tilbake over eggene og sporene våre.  Vi hadde smakt egg fra skilpadder før når vi en sjelden gang hadde fått det som gave eller i bytte med medisiner. I og med at hviten ikke stivner, likte vi dem ikke noe særlig kokte. Men når eggene piskes og stekes til en omelett, smaker det godt.

På grunn med Alli Shungo

Det var lavvannstid, og Morona var veldig grunn på denne reisen, særlig i den øvre delen. Det regnet nesten ikke, og en dag på nedturen kjørte vi rett på en banke med rullesteiner under vannoverflaten midt i elva. John ruste med motoren og prøvde å komme av, men båten leet seg ikke. Det så helt umulig ut. Strømmen førte oss bare lengre opp på grunna, og Alli Shungo begynte å legge seg over mot siden. John hoppet ut i elva for å finne hvor det var nærmest til dypere vann. Da han hadde sett seg ut retningen, gikk han inn i styrhuset igjen. Rosalio, Maino, Lewi og jeg hoppet ut i elva for å dytte. Vi stod i vann til livet og dyttet det beste vi kunne, mens John tok i med all kraften motoren hadde. Plutselig kom vi av grunna, og alle unntatt jeg, kom seg om bord. Jeg mistet festet jeg hadde på båten da den fór framover. Heldigvis var jeg en ganske god svømmer og kom meg til elvebredden lengre nede. Strømmen er sterk så langt opp i elva som vi var nå, og jeg ble ført et stykke nedover mens jeg svømte mot land. Det gikk bra! Ingen av oss merket noe til fiskene “piraya” og “canero” som er utstyrt med skarpe tenner, heller ikke så vi noe til krokodiller -“kayman” som vi visste fantes i elva. Motorduren skremte dem kanskje bort.

Besøk i bielvene og avslutning på reisen.

På turen besøkte vi også shapra landsbyene i bielvene Siquanga og Pushaga. Men da lot vi Alli Shungo være igjen ved et par hus like innenfor munningen, mens vi kjørte opp til landsbyene med en mindre båt. Som på de andre stedene vi besøkte langs Morona, gikk folk mann av huse for å være med på møtene. De trodde nesten at vi hadde glemt dem fordi det hadde gått så lang tid siden de hadde sett oss. På grunn av de store avstandene i Morona og mye arbeid i landsbyene langs Marañon, ble det dessverre altfor sjeldent vi fikk besøkt disse stedene langt inne i Perus jungel. Den lange tiden uten flodbåten operativ, gjorde det enda vanskeligere. Men med Alli Shungo i drift igjen, håpet vi at det skulle bli tettere mellom besøkene. Vi lovte at det ikke ville gå så lang tid til neste gang vi kom.

Det var en glede å se alle som med stor interesse lyttet til Guds Ord og gav sine liv til Jesus midt i dette området med mye åndelig mørke. På alle steder ba vi for syke, men vi fikk også være til hjelp med medisiner og behandlinger blant annet for sår og byller av ulike slag. Da vi startet opp motoren den siste dagen i Morona med kurs for Tigre Playa, takket vi for Guds beskyttelse og hjelp på reisen.

Kapittel 47 står nederst på kategorien “Kontakt med Wycliffe Bibeloversettere”, mens kapitlene 49 og 50 står i midten av de fire kapitlene på “Besøk i landsbyer”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Reisen begynner.

Endelig var dagen kommet da vi igjen kunne sette kursen for landsbyene i Morona. Tidlig på morgenen den 19.mai 1974 tok vi avskjed med familien Wilhelm. De ville ha hendene fulle mens vi var borte. Men vi var alle vant til å være alene om arbeidet på Tigre Playa i perioder. Kvelden før var det møte i kirken der vennene ba for oss og stedene vi skulle besøke. Reisene var ikke uten farer og bød på mange utfordringer. Da var det godt å vite at vi var omsluttet av forbønn både fra venner hjemme og i Peru. Motoren startet som den skulle og snart rundet vi den første svingen i elva. Tigre Playa forsvant ut av syne.  Neste stopp ville som vanlig bli i landsbyen Puerto America, like innenfor munningen av Morona.

Også denne gangen reiste vi hele familien. Sonya Wilhelm var også med oss slik at undervisningen for henne og Maino kunne fortsette i båten. Maino og Sonya gikk i 3.klasse, mens Lewi enda ikke hadde begynt på skolen. Husbåten gjorde det mulig for hele familien å reise sammen, i alle fall på noen av de mange reisene til landsbyene i dette store veiløse området. Romulo, en av ungdommene i menigheten, ble med for å hjelpe til med styring og annet arbeid i de mange timene vi skulle kjøre opp Morona mot grensen til Equador og tilbake igjen.  Han hjalp også til med forberedelsene. Det var mye som skulle om bord. Dieseltankene ble fylt opp. Jungelkniv, fiskeutstyr og annet nødvendig utstyr og verktøy var på plass. Esker med medisiner, bibler og bibeldeler var båret om bord, foruten matvarer og annet som vi trengte til de tre ukene vi regnet med å være borte.

Evangelisering, undervisning og helsearbeid.

Formålet med reisen var som alltid å dele Evangeliet på en enkel og forståelig måte for indianere og mestiser i denne delen av jungelen. I mange landsbyer var det flere som hadde tatt imot troen på Jesus siden vi reiste oppover Morona i vår første båt «El Sembrador» høsten 1969. Noen var blitt døpt og de trengte oppmuntring og undervisning i Guds Ord. På de fleste stedene, om ikke alle, var det en eller flere som kunne lese. I noen få landsbyer i nedre Morona var det opprettet skoler der de fleste barna lærte å lese og skrive, foruten enkle regneferdigheter.  Derfor gledet vi oss over at mange kjøpte bibler, NT i pocketutgave og bibeldeler som vi solgte til under kostpris. På steder der det var troende, oppmuntret vi dem til å samles på søndager for bibellesning, bønn og sang.  Barna lærte fort nye kor og små sanger.

Allerede på de første reisene i området så vi det store behovet for helsearbeid. Det opptok en stor del av arbeidet på Tigre Playa, men også på reisene. Derfor hadde vi alltid med medisiner og førstehjelpsutstyr. Denne reisen var ikke noe unntak. På alle stedene vi stoppet, ville folk ha medisiner for de mest vanlige sykdommene i jungelen eller behandling av sår og byller. Vi hadde fått mye erfaring på disse årene og lest mye om tropesykdommer, om diagnostisering og behandling av slike sykdommer. Av og til må vi åpne byller, desinfisere sår og tråkle noen sting. Innvollsmark var det også mange som led av, særlig barna.

På vei til Achuar indianernes områder.  

På en av våre første reiser i Morona spurte en kaptein på militærforlegningen nær grensen til Equador, om vi kunne besøke achuar landsbyer i bielver ovenfor og nedenfor forlegningen. «Det er stadig krig og drap i landsbyene deres», sa han. «Undervis dem fra bibelen slik at de kan bli som shapra- og huambisa indianerne der dere og andre misjonærer har vært.  Der ser vi at de nå lever i fred både innen sin egen stamme og med andre». Det var en oppfordring vi ikke hadde noen mulighet til å følge da og heller ikke på reisene hittil.

Det var ikke lett å nå disse landsbyene. Achuar-folket bodde i små landsbyer eller familiegrupper langt innover i jungelen på begge sider av grensen til Equador mellom elvene Morona og Pastaza. De var som kapteinenes uttalelse noen år tidligere viser, kjent for å være krigerske og uvennlig stemt mot fremmede. De senere årene hadde de hatt noe kontakt med lokale handelsreisende, tømmerhuggere og andre beboere i Morona.

Før vi tok fatt på denne reisen, hadde vi bestemt oss for å prøve å nå en av deres landsbyer ved bielven Anaso som munnet ut i Morona nedenfor militærforlegningen. Det avhang av om det var nok vann i elva til å komme inn med «Alli Shungo». Vi hadde godt håp om det da det var regntid og vanligvis mye vann i Marañon og bielvene. Vi hadde en liten trebåt med en utenbordsmotor på slep. Den brukte vi for det meste opp bielvene der shapra indianerne bor lengre ned i Morona.

Da vi kom til munningen av Anaso, så vi at den gikk full av vann. Dermed bestemte vi oss for å dra inn med husbåten. Vi visste ikke hvor langt det var til landsbyen og tenkte det var best å reise sammen i husbåten. I en landsby litt nedenfor Anaso forklarte de oss «veien». Reisen oppover Anaso og dens bielver gikk ganske greit. Gro hadde brukt morgenen til å vaske klær. Vasken var hengt på snorer på taket av båten. I en sving der greinene hang langt utover den smale elva, fór en del av klesvasken av snorene og forsvant nedover med strømmen. Det meste hang heldigvis igjen! Det var nok noen som ville få glede av klærne etter hvert. Et lite stykke opp i den andre bielven til Anaso, kom vi fram til landsbyen i Mashumbara tidlig på ettermiddagen.

Vårt første besøk til Achuar indianere.

Det lå bare ett hus nede ved den smale elva, men vi så flere hus rundt en åpen plass litt lengre inn fra bredden. Gro og barna ventet ved båten, mens Romulo og jeg gikk mot plassen. Det kom det et par menn ut av det ene huset og gjorde tegn til at vi skulle komme nærmere. Det viste seg at den ene mannen var en tømmerhogger fra Morona som hadde tatt en kvinne fra landsbyen til kone. Han var den eneste som snakket spansk, men han kunne også achuar språket. I de fleste indianerlandsbyene var det noen av de yngre som kunne en del spansk, men her virket det ikke å være noen utenom denne tømmerhoggeren. De hadde heller ikke skole.  Vi var veldig takknemlig for å få en tolk som var imøtekommende og samtidig var en del av familien i landsbyen. Han presenterte oss for høvdingen, som var forholdsvis høy og kraftig. Han hadde tre lange fletter og var kledt i det tradisjonelle omslagsskjørtet som de eldre mennene gikk i, også i de andre stammene i Morona. Han holdt på å lage en «pucona», et to meter langt blåserør som brukes til jakt med forgiftede piler. Det var et stort hus med flere ildsteder. Høvdingen hadde nok flere koner. Vi ble hilst velkommen til å ha en samling i hans hus samme kveld.

Noen av indianerne fulgte oss ned til elva. De så med forundring på «Alli Shungo» og på oss. Det var nok ingen av dem som hadde sett hvite mennesker og så lyst hår. Ikke minst vakte barna våre oppsikt med sin lyse, om enn solbrune hud og hvite hår. Kvinnene pratet og lo mens de pekte på oss. Det var tydelig at de syntes vi så rare ut. Mens vi gikk inn i båten for å spise og gjøre oss ferdige til møtet, gikk tilskuerne våre hjemover. Det var tid for kveldsmat før mørket senket seg over jungelen.

Litt senere tente vi parafinlykta vår og gjorde oss klar til å gå inn i landsbyen da vi hørte lyden av hornblåsing. Det gjentok seg flere ganger, og vi forstod at det var signal til folket om å samle seg til det avtalte møtet. Da vi nærmet oss høvdingens hus, så vi i det blafrende lyset fra et par små parafinlykter, at det allerede hadde kommet en del folk. Flere kom inn etter oss. Det ble fullt hus, mest menn. Noen kvinner og barna satt litt forskremt i et hjørne.  Mennene satt på benker eller gamle kanoer som var snudd opp ned. De fleste hadde gevær i hånden og var malt i ansiktet. De hilste ikke, men så bare rett fram for seg med ansikt som så ut å være hugget i stein. Det var ikke akkurat noen god og åpen stemning. Jeg fikk likevel en følelse av at deres oppførsel var mer et resultat av frykt og mistenksomhet enn fiendtlighet.

Vi sang noen kor før jeg fortalte dem om Gud vår skaper og om Jesus som Guds sønn. Tømmerhoggeren tolket, og forsamlingen satt stille og lyttet.  Det er ikke godt å vite hvordan han tolket. Han var selv helt ukjent med bibelens budskap, men han virket oppriktig og gjorde nok så godt han kunne. Indianerne tror på en skaper. Men at han bryr seg om menneskene og sendte sin sønn Jesus Kristus for å sone vår synd var nytt. Jeg avsluttet med en bønn for landsbyen og innbød til en ny samling neste kveld. Alle gikk hjem til sitt uten et ord eller hilsen til avskjed.

Overfalt av magre hunder

Etter frokost dagen etter besøkte vi noen av hyttene i landsbyen. Tolken vår møtte trofast opp.  Ved hans hjelp fikk vi kontakt og et lite innblikk i hvordan indianerne her levde. Det var hunder i alle hus. Noen var stramt bundet til stolpene under huset og andre løp omkring. De var alle radmagre. Da jeg spurte om de var syke, fikk jeg til svar at de ikke matet dem. Hvis de fikk mat, ble de ikke gode jakthunder! Vi hadde sett magre hunder andre steder også, men ikke som disse.

Lewi var med meg på besøksrunden mens Gro hadde skole med Maino og Sonya i båten, slik som hun hadde hver dag på reisen. De fleste hyttene i landsbyen stod på påler. Uten at jeg la merke til det, gikk Lewi ned stigen fra huset.  På et øyeblikk ble han overfalt av 5 – 6 bjeffende hunder. Eieren reiste seg raskt opp og satte i et brøl. Både han og jeg hoppet rett ned i flokken og fikk jagd dem vekk. Lewi var bare fem år og ble selvsagt livredd. Han hylte av redsel. Shortsen hans var bitt i stykker bak, men ved nærmere undersøkelse hadde ikke tennene bitt lengre inn enn til trusa, men det var et lite rødt merke i huden. Det var bare å gå til båten der han fikk på ny shorts etter først ha fått en grundig vask med såpe og desinfiseringsmiddel.  Vi var redd for rabies, men han kom fra det med skrekken.

 Nytt besøk hos høvdingen – begravelsesskikker og møte.

Senere på dagen avla vi høvdingen et nytt besøk. Han holdt fortsatt på med arbeidet på blåserøret. En annen i huset holdt på med å lage piler som brukes til blåserør. Han tok seg tid til å vise oss nøye hvordan det ble gjort og hvordan de tar giften på pilene før de blir samlet i et kogger, som er fult av gress. Tolken oversatte for oss den interessante forklaringen.

Mens vi stod der og lyttet, la jeg merke til at det sto en stor forseglet leirkrukke ved en av sengeplassene i hytta. Jeg spurte tolken vår om han visste hva det var i den. Han forklarte at i krukka lå restene etter høvdingens eldste sønn som døde et års tid tidligere. Vi hørte nesten vantro på hans forklaring. Da pekte han bak huset. Der i skogkanten så vi noen trestammer som lå på tvers over påler, omtrent to meter høye. Det viste seg å være kister som var hogd ut av en passe stor trestamme. Den døde ble lagt i denne kisten som hadde et hull på undersiden. Deretter spikret de med plugger av tre et bark-lokk over åpningen i stammen. Da det var gjort, ble det tent et bål med mye røyk under kisten. Denne røkfylte ilden ble holdt ved like i mange uker, slik at kroppen skulle tørke helt ut. Når det døde legemet var het uttørket, samlet landsbyen seg for å overvære seremonien som da skulle holdes. Det som var igjen av den døde, ble tatt opp av kisten og brukket sammen slik at det uttørkede legemet kunne legges ned leirkrukken som var laget til dette formål. Det var altså høvdingens sønn som var i krukken. De fortalte at om noen måneder ville den døde begraves i en fraflyttet hytte der også andre var begravet.  

Vi gikk tankefulle ned til båten etter praten med høvdingen og tolken vår. Vi hadde ikke hørt om disse begravelsesritualene før. Senere fant vi ut at også andre stammer i området hadde praktisert det samme, men det var sjeldnere nå.  Vel om bord i båten forberedte jeg meg til kveldens samling i landsbyen. Før det mørknet, gikk jeg tilbake til høvdingens hus. Gro og barna ble igjen i båten denne kvelden. Jeg hørte stemmer fra huset da jeg nærmet meg. Det var enda ikke helt mørkt, så jeg kunne se at minst like mange var samlet som dagen før. Jeg oppdaget fort at det var færre som hadde gevær med seg. Noen gjorde til og med en slags hilsen da jeg gikk inn og fant min plass på en benk ved siden av tolken som hadde lovet å oversette også denne kvelden.

Som dagen før begynte jeg møtet med å ta fram gitaren og synge noen kor før jeg leste fra bibelen og talte mens tolken oversatte. Jeg merket at stemningen bedret seg, og det ble en åpnere og vennligere atmosfære. Også denne kvelden avsluttet jeg med bønn for folket i landsbyen. Det kjentes som noe løsnet, og at både ordet og bønnen ble godt mottatt.

 Vi mistet roret.

Neste morgen viste det seg at elva hadde sunket godt over en meter i løpet av natten. Da hadde vi ikke annet valg enn å reise nedover til Morona før vannstanden gikk mer ned.  Etter en tidlig frokost tok vi farvel med indianerne som hadde samlet seg ved elva. Jeg startet motoren, snudde båten og satte kurs nedstrøms. Men vi kom bare et par, tre meter før båten tok bort i en stokk under vann. Jeg mistet styringen, og båten gikk rett inn i buskene i sving rett foran. Det viste seg at roret hadde falt av! Vi fortøyde båten, og jeg begynte å dykke og lete etter roret. Uten det kom vi ingen vei. Det var sandbunn og ganske klart vann, men likevel kunne vi ikke se ned de ca. 2-3 meterne til bunnen. Romulo rodde rundt i trebåten mens han hele tiden stakk en harpun med jernspiss ned i vannet. Utover dagen kom noen av indianerne og tolken vår med sine kanoer og harpuner og fulgte Romulos eksempel. Harpunene ble forlenget med en stang. De holdt på i flere timer, mens jeg dykket og svømte rundt med min harpun. Indianerne liker ikke å dykke. Mange kan ikke svømme noe særlig heller.

Slik holdt vi på hele dagen uten å finne roret. Det var et stort ror av jern på ca. 80 x 60 cm. Da undervisning og matlaging var unnagjort, brukte Gro mye tid utover ettermiddagen til å be om en løsning. Da klokken nærmet seg seks, tiden for solnedgang og mørke, fikk Gro helt klart for seg at vi skulle lete på et bestemt sted som hun pekte ut. Vi hadde lett over hele området allerede, men jeg satte den forlengede harpunen ned i bunnen på stedet. Etter et par støt, hørte vi klang av jern mot jern. Der lå roret nesten begravd av sanden, på vel to meters dyp! Romulo holdt harpunen på stedet, mens jeg i all hast fant et rep, dykket ned og fikk repet rundt roret. Det var stor jubel både i båten og blant tilskuerne på land da vi heiste opp repet og fikk roret trygt ombord. Like etter gikk sola ned og mørket senket seg over jungelen. Hvis vi ikke hadde funnet roret da, hadde det vært totalt dekket av sand neste morgen, og vi hadde aldri funnet det! Det ble en takkestund til vår himmelske Far i båten den kvelden.

Neste dag skulle roret settes på plass. Vi fikk manøvrert bakenden på båten opp på noen stokker i vannkanten for å komme til akselen. Da oppdaget jeg at splinten på akselen også var borte. En ny måtte lages av en stor bolt som jeg hadde flere av i verktøykassa. Det meste av dagen gikk med til å file på bolten og delvis dukke under vann for å prøve om den passet. Endelig fikk jeg den på plass på akselen og kunne feste roret, som samtidig ble bundet til akselen med et tykt nylontau. Ut på ettermiddagen kunne vi kjøre videre nedover elva Den hadde sunket enda en meter og var faretruende lav. Vi kjørte nedover den svingete, smale elva i sakte fart.

Vanskelig reise nedover elva.

Vi hadde ikke kommet langt, før vi rett forut, oppdaget et tre som lå tvers over elva. Det hang igjen i røttene på den ene elvebredden mens toppen lå over på den andre bredden. Den grove stammen lå og duppet i strømmen. Det var ingen mulighet til å stoppe. Dermed ga jeg fart og kjørte på stokken med håp om at den ville synke ned under vekten av båten, slik at vi kom over. Men isteden stoppet båten midt på stokken, og vi sto bom fast. Der ble vi stående og vippe. Et øyeblikk fryktet vi at vi skulle kantre. Men båten var heldigvis flat i bunnen, så den sto ganske støtt. Vi bestemte oss for å prøve å hugge av stokken såpass mye på den ene siden at den ville gi etter. Utstyrt med øks og jungelkniv balanserte Romulo og jeg bort til elvebredden der stokken var smalest, kanskje ¾ m i diameter. Vi byttet på å hogge i stokken. Vi holdt på i flere timer, men stokken holdt stand. Det er ikke lett å hogge en stokk som er delvis under vann!

Vi holdt på en god stund etter det ble mørkt. Da var vi veldig slitene og gav opp for kvelden. Det kunne se ut som vannet steg, og vi la oss for å sove.  Gro ville holde vakt. Hvis vannet steg, var hun redd vi skulle rutsje av stokken og brase inn i skogen rett foran oss i svingen. I motsatt fall, om vannstanden sank, ville vi sette oss enda mer fast. Ved midnatt vekket hun oss. Da var det helt tydelig at vannet fortsatte å gå ned. Ved hjelp av lommelykter balanserte vi på nytt til stedet der vi hadde hogd. Vi hadde kommet et godt stykke ned i stokken allerede, og hogg videre. Plutselig knaket det i   stokken, og den sank litt. Jeg startet motoren og ga full gass. Vi gled av stokken, og kjørte rett inn i elvebredden foran oss. Som forventet, falt roret av og med den splinten i akselen, i det vi kjørte over stokken. Men det var ingen vei utenom. Siden jeg hadde bundet roret med et rep, var det bare å heise det om bord og fortøye båten i et tre. Mer kunne vi ikke gjøre i mørket. Vi fikk oss noen timers søvn, før jeg neste dag satte i gang med å file til en ny splint. Det ble på nytt noen timers arbeid før jeg kunne dykke under båten, sette i splinten og få roret på plass.

Etter denne hendelsen ble vi enige om at Romulo skulle kjøre foran i den lille trebåten for å sjekke elva for eventuelle hindringer før vi kom dit med Alli Shungo. Jeg hadde så vidt snudd båten og kommet forbi neste sving da Romulo kom kjørende mot oss og veivet med armene. Han fortalte at nedenfor neste sving, lå det tre store trær i en klynge tvers over elva. Vannstanden ble lavere for hver dag som gikk. Da vi kjørte oppover, var alle disse stokkene så langt under vann at vi ikke merket noe til dem.

Vi fortøyde båten ovenfor trefallet, og dro med kanoen for å undersøke. Etter å ha sett nærmere på tømmervasen, fant vi et sted der det ville være lettest å komme fram med båten. Men det innebar at vi måtte hogge vekk en mengde grener, noen av dem ganske tykke. Det var bare å sette i gang å hogge. Vi hadde ikke holdt på lenge før en kano med en indianer rodde forbi oss oppover elva. Noen timer senere, kom to tømmerhoggere ned fra landsbyen og tilbød oss hjelp. Indianeren som rodde oppover, hadde gitt beskjed om vår situasjon.  Dette var folk som var vant med å hogge tømmer. Med deres hjelp fikk vi hogd en åpning for båten. Da vi mente det var stort nok,  bandt jeg den ene enden av et langt tau i en trestamme og den andre enden i båten. På den måten slapp vi båten litt etter litt gjennom åpningen. Men det var ikke bredt nok. Båten satt seg fast på midten der den er bredest. Etter en stor innsats av vår venner som var vant med å håndtere øksa, ble det siste hindret fjernet, og vi var forbi tømmervasen. Vi var veldig takknemlige for deres gode vilje og hjelpen de gav oss. Vi hadde ikke så mye å gi, men de var glade for fiskeredskap i form av snører og kroker. De rodde tilbake opp elva, mens vi satte kursen videre nedover, også nå med trebåten først.

Noe lengre ned kjørte vi på enda en stamme som fløt i vannet, men heldigvis gav den etter og vi kom forbi uten problem. Etter enda noen svinger nådde vi Morona som virket stor og bred i forhold til bielva vi kom fra. Der svingte vi oppover elva for å besøke to -tre landsbyer nær grensen til Equador. Vi var takknemlige for at vi tross alle vanskeligheter, fikk besøkt achuar landsbyen i Mashumbara og gitt dem en hilsen fra Guds Ord. Vår tolk der, tømmerhoggeren kunne lese. Han tok med glede imot bibeldelene vi gav ham. John besøkte landsbyen igjen sammen med evangelist Elio året etter da de fikk en ny anledning til å dele evangeliet med achuarene.  En Wycliffe bibeloversetter som arbeidet med achuar språket fikk senere kontakt med denne og andre landsbyer i øvre Morona. Han og hans kone oppholdt seg vanligvis i en av achuar landsbyene i en bielv til Pastaza mens de lærte seg språket og begynte med oversettelse av bibeldeler og undervisningsmateriell.  

Både på turen opp Morona og nedover igjen besøkte vi de fleste landsbyene langs elva. Vi hadde møter blant shapra indianerne. I den lille trebåten kjørte Romulo og jeg inn til en av deres landsbyer i bielven Pushaga der det var en liten gruppe troende. Vi stanset også i flere huambisa landsbyer.  Indianerne i Tipisca ba oss igjen om å komme tilbake for lengre tid, helst for et år!  Jeg lovte dem at jeg skulle komme tilbake senere på året og stanse noen uker.  Det løftet ble oppfylt da jeg besøkte Morona i september/oktober og var 24 dager i Tipisca.  Mange ble frelst og noen døpt i løpet av den tiden. I juli 1975 da jeg og Elio var i Morona, hjalp vi dem med byggingen av en enkel palmekirke. Den første blant huambisaene i Morona.

En misjonærfamilies hverdagsliv i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kp.40 står nederst på kategorien “Dagligliv i jungelen”. Det samme gjør kapitlene 42 og 43. De står da ovenfor kp.40 på den kategorien.

Første reise i Morona for Eva og Rudolf i november 1973

I begynnelsen av november var Gro og jeg med Maino og Lewi på en fem dagers reise til flere av landsbyene oppover Marañon. Det er flere grupper med troende der. På noen av stedene er det også døpte venner.  Denne gangen kjørte vi ikke helt opp til Borja, men gjorde vendereis i Saramiriza. Vi hadde vært der et par ganger før, og noen hadde tatt imot Jesus til frelse og ville bli døpt. Det er en ganske liten landsby, men det går rykter om at et oljekompani skal opprette en base der. «Alli Shungo» brakte oss sikkert fram og tilbake, samtidig som den var et godt overnattingssted på reisen. Det er fint for barna å være med når det er mulig. Da blir de kjent med arbeidet også utenom Tigre Playa.

Forberedelser til reisen

Vel hjemme gjorde vi i stand båten til langtur oppover Morona. Denne gangen skulle Rudolf og Eva dra av sted sammen med tre yngste barna, Ester, Reinhard og Marianne. Jeg skulle være med som kjentmann, både i forhold til navigeringen på elva og til befolkningen som jeg var kjent med fra tidligere besøk. «Alli Shungo» ble lastet med diesel, matvarer og ellers det vi trengte for å være borte i to uker. Bibler, NT og bibeldeler, samt traktater med et tydelig budskap var en del av lasten på alle reiser. Vi hadde også med medisiner både til oss selv og til syke som vi ville møte på underveis. Det var vanskelig for folk i Morona å få tak i medisiner. Mange, særlig barna hadde tarmparasitter og amøber som førte til underernæring og anemi. Dessuten var malaria og forskjellige infeksjoner vanlige sykdommer.

Reisen begynner

Den 19.november vinket vi farvel med Gro som ble igjen på Tigre Playa sammen med Lewi, Maino og Sonja. De to jentene hadde siden høsten 1972 hjemmeskole med Gro som lærer. Nå gikk de i 3.klasse.  Det hvilte mye ansvar på Gro med møter, søndagsskole, alle syke som kom for å få hjelp og i tillegg skolegangen til jentene.  Men det var ikke første gang hun var alene hjemme. Nå hadde vi etter hvert fått noen medhjelpere både på møtene og til praktiske oppgaver på området.

Første del av reisen gikk motstrøms opp Marañon, til Puerto America. Her var det noen kristne venner, og vi hadde vårt første møte på denne reisen. Mange kom på møtet for å lytte til sang og tale, og det samme opplevde vi i alle landsbyene der vi stanset på denne reisen.

Morona er en stilleflytende elv med en mengde svinger. Vi så på kompasset at det gikk nesten rundt. Hovedretningen er mot nord, men ofte pekte kompasset syd, vest eller øst. Da blir avstandene ekstra store mellom landsbyene. Noen landsbyer er på noen få hus, med banan- og maniok-åkrer rundt husene. Andre steder bor det en ”patron”, som har noen kyr med tilhørende beitemarker. Her trengs det arbeidere som da bor i hytter rundt på området. De har sine egne åkerlapper, som regel langs elven. Jeg hadde besøkt de fleste stedene før. Overalt ble vi hilst velkommen til å holde møter, ofte i det største huset på stedet eller på skolen der det var skole. Barna lærte seg fort sanger og kor, mens de fleste voksne nøyde seg med å lytte til tekst og melodi.

Vi begynner på reisen tilbake.

Etter 9 dager på reise med besøk i mange landsbyer, kom vi til landsbyen San Juan som ligger noen timers reise fra grensen til Equador. Etter en fin kveldssamling den dagen vi kom, snudde vi neste morgen og dro nedover med strømmen. Vi besøkte de fleste landsbyene som ikke hadde fått besøk på oppturen. På grunn av strømmen går reisen mye fortere nedover elva.

På nedturen dro vi inn i bielven Siquanga, der jeg på en tidligere reise hadde besøkt shapra indianerne som bor her. Det var ingen avgjorte kristne i Siquanga, men de hadde en skolelærer som snakket spansk. Han hadde gått på sommerkurs for lærere på Wycliffe misjonens base, Yarina Cocha. Han innbød oss til å ha møte i skolehuset. Da vi besøkte folk før møtet, kjente vi på en trykkende åndsatmosfære. Shapraene og achualene var tidligere kjent og fryktet som «hodejegere». Det vil si at de ofte lå i krig, og krympet hodene på noen av de drepte fiendene.  På turen rundt til hytten ble vi fysisk syke, med kvalme og hodeverk. Vi gikk tilbake til båten og hadde en bønnestund sammen. Vi ba om kraft til å bringe det frigjørende budskapet om frelse i Kristus Jesus. Nesten alle i landsbyen kom på møtet. Læreren tolket vitnesbyrdene våre.

Mens jeg talte, kom en liten jente på ca. 6– 8 år fram og stilte seg rett foran meg. Hun ropte og skrek høyt på sitt språk, mens fråden sto om munnen hennes. Det var uhyggelig å se og høre på. Hun enset ikke at læreren prøvde å hysje på henne. Jeg begynte å be, og etter en stund ble hun stille og trakk seg tilbake. Vi kjente et mektig Guds nærvær midt i denne fiendtlige atmosfæren.  Da jeg innbød fram de som ville ta imot og tro på Jesus, kom noen fram for å få forbønn. Læreren var en av dem.  Vi hadde besøkt indianerne i bielven Pushaga på oppturen. Der bor det også shapras. Dermed ble neste stopp hos shapra høvdingen Tariri i Shoroya cocha. Tariri var en kristen og det meste av hans familie likeså. Hans sønn Tsirimpo hadde fått undervisning i evangeliet da han gikk et kurs for helsearbeidere i Yarina Cocha. Han holdt faste møter i landsbyen. Vi underviste i Guds Ord, og flere søkte frelse og forbønn også i Shoroya.

Motorstopp – dieselen tok slutt!!

Siste delen av reisen nedover Morona ble helt utenom det vanlige. Det var enda langt igjen til munningen ut mot Marañon, da motoren begynte å streike. Etter en stund stoppet den helt og var umulig å få start på igjen. Vi drev med strømmen nedover. Jeg peilet dieseltankene, og fant at de var helt tomme. Det viste seg at en kran til en av de tre tankene på en eller annen måte var blitt stengt, antageligvis etter den siste reisen til landsbyer i Marañon. Det førte til at da jeg fylte diesel før reisen, forble den ene tanken tom! Mens jeg trodde at det ikke gikk på mer fordi det var diesel igjen etter den reisen.  Elva førte oss ganske raskt nedover med strømmen. Nå var utfordringen å holde båten unna sandbanker og vekk fra trær som hang ut over elva i alle svingene.

“Solstikk“!

Det gjorde vi så godt det lot seg gjøre med en stor åre av den typen som brukes i elvekanoene. Dessuten brukte vi gangplanken. Vi prøvde av alle krefter å holde oss midt i elva og styre utenom grunne partier og stokkene på elvebreddene. Sola stekte og det var veldig varmt. Etter noen timers slit, fikk jeg en forferdelig hodepine og oppkast. Jeg begynte å svette noe voldsomt. Vi fikk lagt til ved elvebredden for å hvile oss og drikke.  Da jeg la meg på benken i båten, rant det en liten strøm av svette ned på gulvet. Nå måtte jeg avkjøles og det fort. Jeg tok tak i et tau som var bundet fast bak på båten, og hoppet ut i elva. Der lå jeg og dukket hodet under vann de første minuttene. Eva rakte meg en stor solhatt. Den hadde jeg på hodet mens jeg holdt meg fast i tauet. Etter en ganske lang stund følte jeg meg bedre. Jeg kom meg opp i båten igjen. Det kjentes godt med tørre klær, mer vann og litt mat. Jeg hadde nok fått det som kalles et «solstikk». Rudolf og Eva var selvsagt også veldig slitne, men slapp i alle fall den sjauen jeg fikk. Det ble med skrekken for oss alle.

Vi måtte videre, og litt lengre ned lå det en båt som kunne taue oss til Puerto America.  Der fikk vi låne to tønner diesel som vi fylte i tankene. Da var det bare å sette kursen ut i Marañon og kjøre de siste par timene ned til Tigre Playa. Gro og barna ventet oss ved elvekanten. De hadde hørt båten lenge før vi rundet den siste svingen. Til vår store lettelse var det bra med dem også. I de fleste årene vi bodde i området, hadde vi ingen radioforbindelse, og ingen måte å kontakte hverandre på når vi var på reiser. Gro gjorde i stand til en hyggelig velkomstkveld for oss alle. Vi rettet også vår takk til vår himmelske far som tross vanskeligheter, hadde bevart både oss som var på reise og de hjemme.

Denne hendelsen lærte oss å se nøye etter at alle kranene var åpne så vi ikke ble «lurt» ved fylling av diesel. Vi var takknemlige for at det tross alt gikk bra, for hjelpen vi fikk av eieren av båten som tauet oss og for venner som lånte oss drivstoff i Puerto America.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapittel 35 står nederst på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid” og kp.38 er på samme kategori. Mens k.37 står nederst på kategorien “Besøk i landsbyer”.

 

Reiser på elvene uten husbåt

På tidligere reiser, om de var korte eller lange, brukte vi speedbåten eller den åpne trebåten vi hadde skaffet oss. På reiser som krevde overnatting, pakket vi med oss en regntett sekk med luftmadrass, laken og det uunnværlige myggnettet. Jeg satte opp min medbrakte «seng» i en palmehytte der jeg fikk losji underveis. Som regel overnattet jeg huset til en av de nye troende. Maten kokte jeg på bålet der jeg bodde, men ofte fikk jeg del i husstandens egen mat. Menyen var vanligvis bananer, maniok og fisk eller et egg.  Det fantes verken wc eller utedo,- men ute var det! Det var bare å gjøre som de andre, gå ut i jungelen og finne seg et sted. Tannpuss, vask og bad ble foretatt i elven eller en i bekk nær landsbyen. Ikke sjelden satt noen rundt «sengen» min på morgenen og ventet på at jeg skulle våkne. Disse utfordringene gjorde det nesten umulig for hele familien å reise sammen på litt lengre turer.

Kjøp av «Alli Shungo» som betyr «Godt hjerte»

«Alli Shungo» var brukt i mange år av en amerikansk misjon som arbeidet i elven Huallaga med base i byen Yurimaguas. Vi hadde fått høre at båten var til salg i Iquitos. Rudolf og jeg reiste ned til byen så snart vi hadde mulighet. Vi hadde samlet inn penger til husbåt på besøkene vi gjorde sammen i menigheter i Nord-Norge i 1971 – 72. Vi fikk også flere andre gaver til husbåt. Det resulterte i kjøp av «Alli Shungo» sommeren 1973. Men det måtte gjøres mye arbeid både på motor og skrog før vi kunne starte motoren og forlate byen. Det var en gledens dag da alt var klart for avreise. En del av malingen innvendig gjorde vi på reisen oppover elva. Vi la til på Tigre Playa på Perus nasjonaldag den 28.juli 1973 etter den lange turen fra Iquitos opp Amazonas og videre oppover Marañon. Sju dager tok den reisen motstrøms oppover elva. Det tar nesten bare halvparten av tiden nedover med strømmen.

Anskaffelsen av husbåten førte til store forandringer for misjonsreisene til landsbyer langs Marañon og Morona. Med «Alli Shungo» hadde vi vårt eget lille hus med på reisen. Den inneholdt det vi trengte til en slik reise. Ikke bare var det mer bekvemt, men det gav også mer privatliv og tid til forberedelser til møtene.  Dessuten ble det mulig å ta med hele familien på noen av turene. Speedbåten ble fortsatt brukt mye, men da til kortere reiser som krevde få eller ingen overnattinger. Trebåten ble arbeidsbåten vår til frakt av materialer av forskjellig slag til bygging av hus og hytter som etter hvert trengtes til arbeidet. Men av og til trengtes den også til misjonsreisene.

Hele familien på misjonstur til Morona i 1973.

Noen få uker etter Rudolf og jeg kom hjem, la vi hele familien ut på vår første misjonsstur med «Alli Shungo». Den gikk til landsbyene ved Morona helt opp til militærforlegningen ved grensen til Equador. Endelig skulle vi få besøkt i alle fall noen av de mange stedene der de hadde bedt oss komme tilbake, da vi var i Morona med vår første husbåt «El Sembrador». Den havarerte på Tigre Playa mens vi var i Norge. Det var en smal og vinglete trebåt, mens vi nå følte oss mye tryggere i denne båten av jern. Jeg hadde besøkt noen av de nedre landsbyene i Morona med speedbåten, både mestis- og shapra landsbyer etter vi kom tilbake i august 1972. Men landsbyene lengre opp der det for det meste bor huambisa- og achuar- indianere, hadde vi ikke vært i siden siste tur med El Sembrador før vi reiste til Norge våren 1971.  Morona er en stille og god elv å ferdes på der den bukter seg som en slange gjennom jungelen. Men alle buktningene gjør reisen mange ganger lengre enn i luftlinje.

Gro skriver om reisen i et brev til sine foreldre: «Det var en opplevelse å være tilbake og besøke landsbyene i Morona. Det ble en spesiell gjensynsglede med dem som hadde tatt imot Jesus på vår første reise. De uttrykte stor glede over å se oss igjen, men syntes det hadde gått altfor lang tid siden vi besøkte dem sist, – og det måtte vi jo være enige i. På alle stedene lurte de på om vi kom snart igjen.  John lovte å komme tilbake i november. Da blir det nok til at han reiser sammen med Rudolf som enda ikke har vært oppover Morona. Vi solgte Bibler til innkjøpspris og gav bort mange bibeldeler og NT på turen. Det var også stor etterspørsel etter medisinene vi hadde med oss.  Ofte fikk vi egg eller en høne i bytte. De fleste har noen høner som spankulerer rundt på tunet. Det var et godt tilskudd til maten på lengre reiser. Da var det ofte hermetikk eller salt fisk på menyen.”

“I huambisa landsbyene måtte vi ha tolk. Heldigvis er noen av mennene ganske flinke i spansk. De som ikke hadde møtt oss forrige gang vi var der, hadde aldri hørt om Gud eller Jesus. De lyttet ekstra oppmerksomt da vi leste fra bibelen og forklarte enkelt for dem fra Guds ord. I nesten alle landsbyene ba vi for flere som ville ta imot troen på evangeliet om Jesus. Blant befolkningen i jungelen er det mye åndetro. De frykter de onde og farlige åndene som de tror bor i visse dyr og trær og som kan kaste sykdom på dem. Medisinmannen «el brujo» har stor makt. De som tar imot evangeliet, trenger mye undervisning og forbønn slik at Jesus som er verdens lys kan opplyse deres forstand og hjerter.»

Første besøk i landsbyen Tipisca Cocha.

John fortsetter fortellingen: På vei oppover elva besøkte vi en landsby, Tipisca cocha, som vi ikke visste at fantes da vi var i Morona på våre tidligere reiser. Mange landsbyer ligger innover i bielver eller ved små sjøer i jungelen. De synes ikke fra elva, men smale stier fører inn til disse stedene. I shapra landsbyen inne i bielven Pushaga fortalte de oss om dette stedet. Det skulle være en smal åpning inn til sjøen – «cocha» som tidligere var en sving på elva. Vi fulgte nøye med elvebredden. Det var ikke lett å se inngangen til sjøen. Men vi fikk øye på den og styrte båten sakte inn imellom gress og bambusrør. Stor var vår overraskelse da vi så en ganske stor landsby som lå vakkert til på en høyde ved sjøen. Huambisa indianerne som bodde der, kom fram til bredden da de hørte motoren. De hadde hørt om oss, og ønsket oss velkommen til landsbyen sin. Vi fikk høre at de hadde en skole med 50 elever. Disse skolene hadde den gang vanligvis 1 til 2 lærere for barna fra 1. -5. klasse. De fleste skolene blant indianerne ble startet av Wycliffe misjonen. Det var ikke noe problem å låne skolehuset til møtet litt senere på ettermiddagen. Folk lyttet interessert og kommenterte seg imellom under forkynnelsen. Møtet avsluttet med forbønn for dem som ønsket det. Vi måtte love å stanse hos dem på nedturen.

Det var glede i Tipisca da vi kom innom dem på nedturen etter å ha besøkt de små landsbyene oppover Morona helt til militærforlegningen Triunfo. «Dere må stanse her minst en måned. Vi trenger å lære mer,» sa læreren og flere andre i Tipisca. Vi skulle gjerne ha vært lenger, men det var umulig da. Året etter, i september 1974 var jeg tre uker i Tipishca for å bli bedre kjent med folket og for å ha bibelundervisning og møter.  Men vi hadde bare to uker på oss på denne turen. Det ble i alt 20 møter på 15 forskjellige steder på de 14 dagene. Tiden gikk veldig fort, noe Maino og Lewi var enig i. Maino hadde noe skolearbeid å gjøre underveis, men både hun og Lewi likte godt å følge med fra styrhuset. Vi ser ikke så mye dyreliv langs elva når motoren lager bråk og annonserer vårt komme lang tid i forveien. Likevel oppdager den som følger godt med, kanskje en ape eller en spesiell fugl oppe i et tre, eller det kan være en slange, en maursluker eller en ronsoco (stor gnager) som krysser elva foran båten.

Det siste stoppet på turen før vi svingte nedover Marañon var i landsbyen, Puerto America. Vi stanset der og snakket med folk som kom bort til båten. Det ble raskt bestemt at det ble møte i den lille palmekirken samme kveld. Vi hadde hatt et møte der på oppturen også. I Puerto America var det allerede en gruppe troende, noen fra det aller første besøket vi gjorde i landsbyen da vi var på vår «bli kjent reise» i slutten av 1969 før vi bosatte oss på Tigre Playa. Det ble en fin samling der noen også nå ga til kjenne at de ville ta imot Jesus og tro på evangeliet. Vi delte ut mange bibeldeler og flere kjøpte bibler og NT.