Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 91 og 92 står under dette kapittelet på samme kategori “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet. Kapittel 94 står på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Vinter og vår i Norge 1994.  

Tiden fra nyttår og fram til min fødselsdag den 17. februar gikk fort, fylt med oppgaver av mange slag. John hadde feiret sin 50 års dag med vennene i menigheten i Saramiriza. Nå var det min tur til å runde 50 år! Jeg kviet meg for noen stor feiring av dagen i Norge etter mange år med enkle forhold i Peru. Men da ansvarlig for kjøkken og kafeteria i Salemkirken, Elin kom med tilbud om å hjelpe meg, tok saken en annen vending. I praksis stod hun for arrangering og matlaging til festen, mens jeg og andre hjalp til. Hennes erfaring og organisering var helt avgjørende for den flotte feiringen av dagen min. Det ble en veldig hyggelig og minnerik kveld med mange gjester og god mat i Salemkirkens kafeteria. Jeg tenker med takknemlighet tilbake på alle som på forskjellige måter hjalp til med forberedelser til denne festen.

I mai var vi med Salemskolen på busstur til Ungarn. Leiv Holstad som rektor på Salemkirkens bibelskole, var reiseleder på turen. Det ble en uforglemmelig tur gjennom Europa. Vi hadde noen timers stopp i Wien på nedturen, og i Bratislava og Praha på hjemveien. Ellers var vi på flere steder i Ungarn der vi besøkte barnehjem og fengsler. Elevene på Salemskolen dramatiserte fortellinger fra Bibelen, sang og spilte for barn og voksne. Leiv var kjent i Ungarn fra tidligere besøk og hadde god kontakt med en evanglist som hadde vært på bibelskole i Norge. Han var et hyggelig bekjentskap og fungerte som tolk og guide. I Budapest var vi et par dager med møter og sightseeing. Der fikk vi tillatelse til å arrangere friluftsmøte på en opphøyet plass like utenfor den store jernbanestasjonen der det yrte av folk. For oss var turen en stor opplevelse som vi ikke glemmer så fort.

 Forberedelser til utreise.

I løpet av våren hadde vi kontakt med Erikshjälpen i Holsbybrunn om utsendelse av en container med senger og annet utstyr til Helsesenteret i Saramiriza. Vi hadde god erfaring gjennom PYM – Pinsemisjonen for utsendelse av medisiner og utstyr gjennom Erikshjälpen fra tidligere år. I slutten av juni kjørte vi ned til Holsbybrunn i Småland med en del private saker vi ville ha med i containeren. Det aller meste av det som skulle med, hadde hjelpeorganisasjonen i store lagerbygninger på sitt senter. Vi hadde avtalt å møte de svenske misjonærene Anita og Göran Olsson i Holsbybrunn. De hadde pakket et par store trekasser som skulle med i containeren til Peru. Det var utstyr til menigheten i Chulucanas i fylket Piura der Anita og Göran hadde arbeidet i mange år og bygd opp et stort arbeid. På grunn av barnas skolegang reiste de fra Peru sommeren 1988. De regnet med å være i Sverige på ubestemt tid framover.

Samtale om oppgaver i Piura.

Det var årsaken til at de og ledelsen i kirken i Chulucanas ved flere anledninger hadde spurt oss om å være med å åpne en utpostmenighet i fylkeshovedstaden Piura. Vi hadde tidligere avvist henvendelsene da vi mente at vi hadde mer enn nok å gjøre i Saramiriza og omegn. Men under tiden i Norge tenkte vi mer på Piura som ligger på kystlandet vest for Andesfjellene og jungelmrådet der vi arbeidet. Med det statlige oljekompaniets økte tilstedeværelse i Saramiriza og deres flyvninger til kysten, foruten veien til Bagua, om enn dårlig, ga det en åpning for å kombinere arbeidet øst og vest for Andes. Vi begynte å se på det som en mulighet for å gjøre menighetene i jungelen mer selvstendige, samtidig som vi fortsatt kunne være til stede i perioder. Tanken på de nye utfordringene i Piura, ville ikke slippe oss. Vi ba en tid over dette og etter samtaler med Aril og misjonsrådet i Salemkirken, kjente vi fred over å dele tiden vår mellom Piura og Saramiriza i de kommede årene.

Anita og Göran ble begeistret over denne nyheten og lovte å be for oss og samarbeidet med menigheten i Chulucanas da vi snakket om dette på kafeen i nærheten av Holsbybrunn. Vi var også på et hyggelig besøk hos familien Bodil og Manolo Suarez i Varberg når vi først var så langt sør. Vi delte minner fra tiden vi arbeidet sammen på Betania og Saramiriza på slutten av 80-tallet. Nå regnet de med å være i Sverige framover. De var i flere år med i ledelsen av en ganske stor spansktalende gruppe i pinsemenigheten i Varberg.

Pakking og utreise.

Da vi kom tilbake fra Sverige, var vi en tur på Hedmarktoppen før vi måtte begynne med pakking og tømming av leiligheten på Mamre. Denne gangen var vi så heldige at vi fikk bruke et stort rom i kjelleren i Grønlibakken 9 til å lagre møblene og sakene våre. Det gjorde pakkingen mye lettere for oss. Gode hjelpere, både familie og venner hjalp oss i denne prosessen også denne gangen når vi reiste ut til vår sjette periode i Peru. Noen møbler flyttet vi til kvistleiligheten Lewi nettopp hadde fått leie hos Levi Trobe. Det var behov for litt mer møbler og utstyr der enn i den lille hybelen han hadde hatt tidligere. I Salemkirken hadde vi hatt avskjedsmøte i juni, men det ble noen avskjeder med kollegaer og venner de siste dagene i Norge. Etter møtet den siste søndagen før vi reiste, var vi på en hyggelig avskjedsmiddag hos vårt pastorspar, Aril og Lotta Svartdahl.

Tidlig på morgenen den 28.juli satt vi i flyet med kurs for Chicago der vi var innbudt til å besøke våre venner Harriet og Lars Svensson. Vi var veldig glade for at Lewi hadde skoleferie og kunne være med oss til USA for blant annet å besøke Maino med familie. På søndagen etter ankomsten til Chicago talte jeg i møtet i Christian Life Church. Noen dager senere startet vi kjøreturen sørover til Texas. Lars lånte oss bilen sin også denne gangen. Utrolig snille og hjelpsomme venner! Lewi og jeg byttet på å kjøre slik at vi klarte turen på 18 timer inkludert et par korte stopp på bensinstasjoner. Maino og Kevin hadde flyttet fra Iowa tilbake til Texas siden vi besøkte dem på hjemreisen to år tidligere. Nå bodde de i den lille byen Quitman, dit Kevins foreldre hadde flyttet en tid før dem.

På besøk i Texas.

Fantastisk å møte Maino og hennes familie igjen, ikke minst Naomi og Hannah som nå snart skulle fylle 6 og 4 år! Vi hadde noen koselig dager sammen både hjemme og på turer i omegnen. Denne gangen skulle vi ta en lang biltur, helt sør i Texas til byen San Antonio. Det ble tre morsomme og begivenhetsrike dager med besøk på “Sea World” og byens berømte “River walk”. På hjemturen stanset vi ved noen store grotter, og vi kjørte også gjennom en “Wildlife Park”. Turen var en stor opplevelse, men vi var ganske så trøtte da vi kom tilbake til Quitman. Et par dager etter turen til San Antonio var tiden kommet for Lewi til å reise videre. Han skulle besøke en av de to pilotfamiliene han hadde bodd hos da han tok High School på Wycliffe senteret i Yarina Cocha. De var nå hjemme og bodde på Jaars hovedsenter i Waxhaw i North Carolina. Det var ikke helt lett å ta farvel med Lewi på flyplassen i Dallas uten å vite når vi ville sees igjen. Han kom vel fram til sine venner og hadde en fin ferie før han reiste tilbake til studiene i Oslo. Vi for vår del var enda noen dager i Quitman. Vi fikk oppleve Naomi’s første skoledag mens vi var hos dem. Det var en stor dag for henne, en dag hun hadde gledet seg til lenge.

Tilbake til Chicago og reisen videre til Peru.

Så kom dagen for å ta farvel med våre kjære i Quitman. Det ble mange klemmer og tårer før vi satte oss i bilen for å kjøre nordover. Når ville vi se dem igjen? Avskjeder blir ikke lettere med årene, – det er sikkert! Men vi kom oss av gårde om enn med gråten i halsen. Det ble ingen direkte kjøring denne gangen. Vi overnattet i St. Luis ved Mississippi og rakk en liten sightseeing der. Dagen etter kjørte vi videre nordøstover til Evansville i Indiana der vi besøkte våre venner Burgdorfs et par dager før turen gikk videre til Harriet og Lars i Chicago. Søndagen var vi med i kirken deres, og til vår store overraskelse ble vi overrakt en gave til menigheten i Saramiriza. Det var ikke noe mindre enn et høytaleranlegg, bestående av fem deler! Hvordan skulle vi få det med til Peru? Men for Lars var ikke dette noen umulighet! Han var vant til å reise til land i Latin-Amerika med store kofferter fylte av verktøy, matvarer og klær.

Da vi kom til flyplassen i Chicago et par dager etter, snakket Lars med folk på innsjekkingen for bagasje, og litt etter var alle de fem kassene og koffertene våre på vei til Peru via Miami der vi måtte bytte fly. Nesten utrolig, men ingen ekstra betaling for overvekt! Vi skulle ikke videre med samme flyselskap, og var spente da vi kom til Miami. Går bagasjen direkte som de sa, eller må vi likevel sjekke om? Stor var vår lettelse og glede da det viste seg at det gikk direkte til Lima. Da vi landet i Lima ved midnatt, kom all bagasjen vel fram. Men hva med tollen? Jo, vi måtte betale en del i toll, men vi fikk i alle fall alt greit med oss videre. Senere gikk det med flyfrakt til Iquitos og derfra med båt til Saramiriza. I menigheten der var det stor begeistring for gaven.

Vel framme i Peru.

Vår svenske misjonærkollega, Lennart Lindgren tok imot oss i Lima, slik han hadde gjort første gangen vi kom til Peru 27 år tidligere da vi avløste dem i fjellbyen Tarma. Nå startet vi på vår 6. periode i landet. Lennart kjørte oss og bagasjen vår til Wycliffes gjestehus i hovedstaden. Det var over midnatt og blitt 1. september da vi ble tatt i mot med åpne armer av husets vertskap. Som alltid var det dokumenter som skulle ordnes for å få oppholds- og arbeidstillatelse på plass etter et lengre opphold i Norge. Da alle dokumenter var klare, satte vi kursen for Piura i nord. Vi reiste med fly som bruker under to timer, mens bussen tar omtrent 16 timer på den 1000 km lange strekningen langs kysten.

Vi hadde besøkt Piura mens vi bodde i Bagua, og en gang noen år senere fra Tigre Playa, da vi besøkte misjonærene Olssons i begynnelsen av deres arbeid i Chulucanas. De besøkene har vi skrevet om i tidligere innlegg i bloggen (kp.21 og kp.58) Nå så vi på hus til leie i Piura, og etter noen dager underskrev vi leiekontrakt på et hus i bydelen Miraflores. Det var et veldig bra hus som passet til vårt formål og til en pris vi hadde mulighet til å betale. Da det var i orden med huset, tok vi bussen til den mindre byen Chulucanas, en drøy times kjøring fra Piura. Der skulle vi være med på søndagens møter, foruten å ha samtaler med pastorsparet i hovedmenigheten i et distrikt med mange utposter. Det ble givende samtaler med Manu og Gilmer Roman om arbeidet de lenge hadde ønsket å starte i en av Piuras bydeler. De var takknemlige for avgjørelsen vår om å være en del av denne satsingen i Piura. Vi så fram til samarbeidet som vi håpet kunne begynne i løpet av året etter.

AIPA konferanse i Ceneguilla og videre til Saramiriza.

Tilbake i Lima, var vi med på den årlige konferansen for pastorer og ledere i AIPA, sammenslutningen av menigheter som var grunnlagt av skandinaviske misjonærer og menigheter som hadde knytte seg til dette fellesskapet av selvstendige peruanske pinsemenigheter. Da var vi noen dager sammen på et konferansested litt utenfor Lima. På disse konferansene var det nyttige samtaler og inspirerende bibeltimer og møter, foruten valg av medlemmer og leder til styret. Vi fikk også noen gode samtaler med pastorer og ledere i menighetene i Piura fylket. Et par dager etter konferansens slutt var vi klare for reisen videre til Iquitos. Vi måtte også denne gangen være i byen noen dager for å handle og for samtaler med Helsemyndighetene i fylket. Pastor Roger var som alltid til stor hjelp. Han hadde ivaretatt kontakten mellom Helsesenteret i Saramiriza og myndighetene også de siste månedene etter at familien Førland måtte reise tilbake til oppgaver i Paraguay.

Endelig kom dagen, 7.oktober da vi kunne klyve ombord i det lille flyet fra Jaars som skulle ta oss til oljekompaniets flystripe ved pumpestasjonen innenfor Saramiriza. Da var alle varer og større bagasje, også høytalerne lastet ombord i rutebåten som skulle ta det med oppover elva til Saramiriza. Alt kom vel fram noen dager etter vår ankomst. Det var fantastisk å være hjemme i huset vårt igjen etter over to års fravær. Lørdag kveld var det velkomstfest for oss, ledet av pastorsparet Isidro og Maria. Hvilken glede å se igjen vennene, både gamle og nye! Søndag var det også mange folk på møtene og velsignede samlinger. Det kjentes godt å være tilbake!

Kapittel 93 vil bli å finne ovenfor dette kapitlet på samme kategori “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet”, mens kp.91 står nedenfor dette kapitlet. Kapitlene 89 og 90 står på “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Reisen til Peru 28.01 – 10.03.1993.

Mens vi var i Lima på vei til Norge i juli 1992, fikk vi en gledelig og etterlengtet nyhet fra Salemkirken.  Morgan og Lourdes Førland kunne avløse oss i Saramiriza fra nyttår 1993.  Det var nødvendig med norske avløsere som ansvarlige for rapportering og regnskap til PYM/Norad for Helsesenter prosjektet i Saramiriza. Etter avtalen skulle støtten fra Norge vare ut året 1996. Når det nå ble bekreftet at avløsere ville komme, kunne jeg svare bekreftende på forespørselen fra Aril Svartdahl om å gå inn i pastorsteamet i Salemkirken i 50% stilling i to år. Samtidig var det nødvendig for Førlands å få en innføring i arbeidet, først og fremst i deres oppgaver på Helsesenteret, men også i det øvrige misjonsarbeidet. Forholdene i jungelen i Peru var tross alt ganske annerledes enn i Paraguay og oppgavene de hadde der.  Erfaringene derfra ville likevel bli til stor nytte, og ikke minst at de hadde spansken inne fra barndommen av. 

Derfor reiste jeg til Peru i slutten av januar for å møte familien Førland i Lima. Reisen gikk greit med KLM via USA. Dagen etter var jeg framme i Lima der jeg traff Morgan og Lourdes på gjestehuset til Wycliffe. De var allerede godt  i gang med søknader om visa og andre dokumenter de trengte for å arbeide i Peru. Den 1.februar fikk de sine oppholdstillatelser. Da gikk reisen videre til Iquitos, der vi skulle foreta nødvendige innkjøp og gjøre Førlands kjent med forholdene.  Iquitos er et handelssenter i jungelen og regnes som Perus jungelhovedstad. Der ble de også kjent med vår gode hjelper og kontaktperson med helsemyndighetene i fylket Loreto, pastor Roger Nilsson. Det var ikke få ting som skulle handles inn og ordnes, først og fremst til helsesenteret, men også matvarer og annet for familien Førland. Noen dager senere var alt innkjøpt og pakket, og alle varene ble lastet om bord i rutebåten som skulle gå oppover Marañon til Saramiriza et par dager etter.

Vi fløy med Jaars småfly til Saramiriza den 9.2. Vel framme ble vi hilst velkommen av dr. Miguel Cervantes og det øvrige personalet på Helsesenteret. Familien Førland installerte seg i misjonærboligen og uttrykte gleder over å ha kommet «hjem» etter lang tid på reisefot.  Søndagen etter ble de også hilst hjertelig velkommen av pastor Isidro Villavicencio og menigheten. Da rutebåten kom, ble det Lourdes som fikk største delen av jobben med å pakke opp bagasjen deres, matvarer og andre innkjøp som ble gjort i Iquitos. De to jentene deres så ut til å finne seg godt til rette på sitt nye hjemsted. For Morgan var det mye nytt og  mange rutiner å  sette seg inn i på Helsesenteret de følgende dagene.  Gro hadde skrevet ned og sendt med meg en del instrukser for regnskap og rapportering til Norge for driften av senteret og kontakten med bistandssekretæren på PYM (Pinsevennenes ytre misjon). Dette ble til stor nytte for Morgan, foruten informasjon og gode råd fra jordmor Nelly om rapportering og kontakt med myndighetene i Iquitos. I tillegg til sine vanlige oppgaver hadde hun tatt seg av administrasjonen i tiden etter vår hjemreise.

Reisen tilbake til Norge den 2.mars -93.

Før jeg reiste, installerte jeg den medbrakte antennetuneren. Det førte til at radioforbindelsen med omverdenen ble mye bedre. Det var en glede å se at familien Førland fant seg godt til rette både i landsbyen, i arbeidet på Helsesenteret og i oppgaver i menigheten. Den 26.februar var dagen kommet for meg til å ta avskjed med Saramiriza enda en gang. Noen dager senere gikk reisen videre fra Lima til Maino, Kevin og jentene i Iowa. Jeg syntes ikke jeg kunne ta den lange reise over Atlanteren uten å besøke dem. Det var allerede godt over et halvt år siden vi var hos dem på hjemveien fra Peru sommeren før.  Naomi og Hannah hadde vokst på den tiden. Det var koselig å se dem alle igjen og få noen dager sammen.

Etter besøket der, ble det et lite stopp hos våre venner Harriet og Lars Svensson i Chicago før jeg gikk om bord i flyet til Oslo. På Fornebu ble jeg møtt av Gro og misjonsleder i Salemkirken, Odd Geirdal.  Lewi kom til middag hos oss i Grønlibakken etter skoleslutt senere på dagen. Vi gledet oss over å være sammen igjen etter mange uker på hver vår kant.

Vinter og vår i Norge.

I Salemkirken hadde jeg ansvar for arbeidet blant menighetens eldre garde, men var også med i mye av det øvrige arbeidet. Jeg underviste dessuten på møtene til spanskgruppa og en del på Salemskolen. Leiv Holstad hadde startet bibelskolen og var skolens rektor. Det ble flere besøk til menigheter på mange steder for bibeldager eller søndagsmøter i løpet av våren. I påsken talte jeg på møtene i Filadelfia, Rjukan, samtidig som vi kunne nyte noen fine skiturer på fjellet. Vi bodde da hos Gro sin søster Kari og svoger Halvor Flatland som var leder i Filadelfia i mange år. Gro var alltid med på møtene i Perumisjonen, mens det for meg ble mer sporadisk. I mange år var Henry Larring trofast leder for denne gruppen av familie og venner i Salemkirken. Kona hans, Sussi (Synnøve) var min mors tvillingsøster. Anker Johnsen var leder i Perumisjonen de siste årene vi var i Peru. Vi tenker med stor takknemlighet og glede på all forbønn og økonomisk støtte fra de kjære vennene i Perumisjonen gjennom mange år.

Menigheter som støttet oss og misjonsarbeidet i Peru, besøkte vi flere ganger i 1993 og våren -94. Det var alltid gildt å komme til Betania på “Haua”, en menighet jeg hadde vært knyttet til siden tiden som evangelist tidlig på 1960-tallet. Også Karismasenter i Stavanger som videreførte sitt ansvar som støttemenighet fra Sion, ble besøkt i løpet av 1993. Vennene Wiik på Langøy hentet oss ut til møter på øya en nydelig sommerhelg. Det var en glede å være sammen med de trofaste vennene i menigheten der.

Besøk av Maino, Naomi og Hannah.

Den 12.mai landet de på Fornebu. Der tok vi imot dem sammen med mine søstre Anita og Siv og kusine Annelise med lille Adrian i barnevogna. For Maino var det en stor dag å se Norge igjen i vakkert vårvær etter mange år i USA. Mye hadde skjedd siden hun reiste fra Norge sammen med oss på nyåret 1984. Da ble hun igjen hos familien Burgdorf i Indiana, mens vi fortsatte reisen til Sør-Amerika. Nå kom hun tilbake sammen med døtrene sine, Naomi på 4 1/2 og Hannah på 2 1/2 år. Kevin hadde ikke anledning til å være med, men var på jobb i Iowa. Vi hadde søkt og fått plass på det avsperrede området på slottsplassen den 17.mai, der vi hadde utsyn både til barnetoget og til kongefamilien på slottsbalkongen. Jentene fikk kanskje ikke med seg så mye midt i folkemengden, men is og pølser ble det i alle fall. På ettermiddagen feiret vi nasjonaldagen i Salemkirken. Der var mange samlet, og barn og voksne gikk i tog til hornmusikk. Det var stas for jentene å få gå i tog, om enn innendørs rundt stolradene.

To dager etter 17.mai feiringen kjørte vi alle fem nordover til Sør-Amerika konferansen i Betel, Trondheim. Det var tropevær de dagene. Selv under rasten på Dovre trengtes ikke annet enn sommerklær. Det ble nesten for varmt i den lille leiligheten vi leide og på sesjoner og møter i Betel. Litt sightseeing i sentrum ble det tid til, og selvfølgelig måtte den kjente og vakre Nidarosdomen besøkes. Det var en fin konferanse og en koselig biltur gjennom vakkert landskap. En av de mest minnerike opplevelsene fra denne tiden var utvilsomt familetreffet vi arrangerte i peisestua i 2.etg i Salemkirken. Utrolig mange møtte fram av tanter og onkler, kusiner og fetre og deres barn igjen. Det var ikke bare Maino som ikke hadde sett familien på flere år, men mange av oss andre hadde heller ikke møttes på lenge. Alle familiene hadde med seg noe å spise og drikke. Det ble dekket et rikholdig koldtbord, og senere kaker i stort utvalg. Det var mer enn nok av alle slag til ca. 70 personer som var samlet den dagen. Et festlig minne fra besøket er også båtturen som Aril Svartdahl tok oss med på bare et par dager før Maino og jentene måtte reise tilbake. Det blåste litt, men det ble likevel en fin tur på Oslofjorden. Den 8. juni bar det ut til Fornebu der vi nok en gang måtte ta farvel. Denne gangen trøstet vi oss med gjensyn i USA neste sommer på vei tilbake til Peru.

Sommer på reise i Norge.

Sommerferien gav oss anledning til flere besøk og turer der vi traff igjen familie og “gamle” venner. Vi fikk låne Kari og Halvors campingvogn en del av sommeren, noe som gav billig og ofte helt gratis overnatting. Det kunne være mye å fortelle om opplevelser i ferien, men vi legger bare ved bilder som viser et par av stedene vi besøkte. Huset i Ørje som vi hadde kjøpt i 1987 ble malt utvendig i september med god hjelp av snill familie. Gros niese Vigdis og hennes mann, Glenn hjalp oss med utleie og forskjellige ting som måtte følges opp i årene fram til vi selv flyttet inn høsten 1999. Før det var det Siv og Bjørn som hadde hatt det ansvaret.

Brev fra Peru med bilder fra arbeidet i Saramiriza.

Sent på høsten 1993 mottok vi et langt brev med mange bilder fra pastor Isidro i Saramiriza. Jeg gjengir her de par første avsnittene i brevet: “I løpet av første halvår 1993 har det vært holdt bibeluker i mange landsbyer langs elvene i denne delen av Perus jungel. Tidligere i år overrakte misjonær John oss en gave fra venner i Salemkirken, Oslo. Til menighetens store glede var det en ny utenbordsmotor og midler til å kjøpe en ny båt til bruk på de mange og ofte lange reisene for evangelisering og bibeluker. Elvene er den eneste ferdselsåren til de aller fleste landsbyene i dette området i Nord-Peru.”

“Vi reiser som regel to eller tre sammen på disse reisene. Da deler vi bibeltimene mellom oss. Barneevangelisten har samtidig kampanjer for barna og underviser søndagsskolelærerne på stedet. Mange menigheter og vennegrupper har vokst fram blant indianerne og blandingsfolket (mestis) i løpet av de senere årene. Behovet for bibelundervisning er enormt, både blant barn og voksne.” Jeg legger ved tre av bildene fra Isidro som gir et lite inntrykk av aktivitetene i menigheten i denne tiden.

For oss i Norge gikk høsten som en røyk, opptatte som vi var med arbeidsoppgaver i menighet og misjonskontor, foruten mine møte- og bibeluke besøk i mange menigheter. Julen feiret vi dette året sammen med Lewi i Atrå hos Kari og Halvor og deres familie. Nyttårshelgen var vi med på møter i menigheten Karisma i Stavanger, før hverdagen begynte i det nye året 1994.

Kapittel 92 finner du ovenfor dette kapitlet på samme kategori “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet”. Kapitlene 89 og 90 står på “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Utbrudd av rabies i april 1992.

Et par uker etter besøket fra Salemkirken i Oslo og avslutningen av det tre uker lange Bibelseminaret i Saramiriza, ble det et stort oppstyr forårsaket av et utbrudd av rabies i en landsby blant awajun folket. En dag i begynnelsen av april kom det et par utsendinger fra denne landsbyen ved elva Apaga til Helsesenteret. De hadde gått langt gjennom skogen for  å fortelle om fire dødsfall i landsbyen deres i løpet av få dager.  Da dr. Miguel og vi andre hørte dem fortelle om hvordan de døde, ble vi bekymret.  Symptomene minnet om rabies, og omstendighetene pekte mot rabies forårsaket av flaggermus.  John og Miguel kjørte med en gang inn til oljekompaniets senter ved pumpestasjonen. Sjefen på senteret forstod faren ved et slikt utbrudd og stilte til rådighet et mindre helikopter. Helikopterføreren fikk fart på seg, klargjorde helikopteret, og snart var de i luften på vei til landsbyen Nueva Belen. En kort reise med helikopter, men langt til fots gjennom jungelen.  Alle i landsbyen samlet seg i skolehuset da helikopteret landet. Det de nå hørte av leder og lærer i landsbyen, styrket mistanken om rabies.

Da dr. Miguel og John kom tilbake, kontaktet Miguel legen på klinikken i San Lorenzo over kortbølgeradio. Beskjeden om et mulig rabiesutbrudd blant awajun folket gikk også til Helsemyndighetene i Iquitos. Tidlig neste formiddag kom en spesialist fra Iquitos og legen i San Lorenzo med fly til oljeselskapets flyplass. Da hadde dr. Miguel og jeg allerede kjørt inn til Felix Flores, landsbyen ved pumpestasjonen . Ikke lenge etter var vi alle fire på vei til Nueva Belen i et lite helikopter med gjennomsiktig gulv av plexiglass.  Vi fløy like over de høyeste trærne. Det var veldig spesielt å se de mektige tretoppene som et teppe rett under føttene!  I løpet av årene i jungelen hadde vi ofte flydd med småfly og sett den tettvokste skogen under oss. Men ikke så lavt, og ikke med et gjennomsiktig gulv!  Etter en kort flytur var vi framme og landet på plassen foran skolen. Folk kom fra alle kanter mot skolen da vi klatret ned fra helikopteret.

Legen fra hospitalet i Iquitos hadde med utstyr for å ta blodprøver. Det ble tatt prøver av noen som hadde begynnende symptomer og flere andre, også noen av barna.  Etter et par timer i landsbyen var vi på vei tilbake til pumpestasjonen med prøvene og en mengde notater. Senere hørte vi at et legeteam fra hospitalet i Iquitos reiste dit inn med medisiner, og at det ikke ble registrert flere dødsfall med de samme symptomene i landsbyen.

Jeg blir akutt syk.

John forteller fra denne opplevelsen: «Da det verste oppstyret og travelheten i forbindelse med utbruddet av rabies hadde lagt seg, våknet jeg en natt ved at Gro ropte at hun falt mens hun prøvde å holde seg fast i hodegjerdet på senga og klamret seg til meg. Like etter bøyde hun seg over sengekanten og kastet opp. Da svimmelheten ikke gav seg, fikk jeg sendt beskjed til dr. Miguel. Han kom med det samme i grålysningen og fikk et overblikk over situasjonen. Gro klarte ikke å forklare seg, men fortsatte å rope: «jeg faller, jeg faller – jeg blir trukket ned i spiralen,» mens hun klamret seg til meg og senga.  Vi forsøkte å gi henne en tablett, men hun kastet opp alt med en gang. Da gav legen henne en intravenøs injeksjon som resulterte i at hun på et øyeblikk sank sammen i senga og sovnet eller besvimte. Jeg ble ganske forskrekket, men Miguel forsikret meg om at det var nødvendig, og at hun vil våkne etter noen timer. Han kom igjen flere ganger i løpet av dagen og de følgende dagene, og beordret Gro absolutt hvile i minst to uker.»  Så langt Johns fortelling.

Litt etter litt kom jeg ut av den veldige svimmelheten og kvalmen. Medisinene dr. Miguel gav meg de første dagene, gjorde at jeg etter hvert greide å beholde mat og drikke. Men tendensen til svimmelhet med påfølgende hodeverk var jeg plaget av helt til vi reiste til Norge og lenge etter det også. Dr. Miguel mente jeg «hadde møtt veggen, – ikke psykisk, men fysisk». Kroppen min krevde ro og hvile og endte opp med denne reaksjonen som tvang meg til å stoppe opp, ifølge legens utsagn.  Det hadde vært veldig mye arbeid og mange oppgaver helt fra høsten av, og særlig siden vi begynte flyttingen og rivningen av  huset vårt på Betania før jul. Nå hadde John hatt minst like mye jobb denne tiden. Men han tålte tydeligvis påkjenningen og alt arbeidet bedre enn jeg, selv om han var veldig sliten og ikke helt frisk heller. Han stod likevel på med alt som burde og måtte gjøres før hjemreisen. Vi var begge takknemlige for all hjelp og omsorg i denne tiden.

Kurs på helsesenteret og i kirken.

Det var en travel tid på Helsesenteret utover våren og sommeren. Det ble holdt ulike kurs for befolkningen i Saramiriza for å styrke kunnskapen om viktigheten av hygiene ved behandling av matvarer og drikkevann. Det ble også undervist i smittsomme sykdommer og viktigheten av vaksinering mot disse sykdommene, med særlig vekt på tuberkulose og de vanlige barnesykdommene.  Mye arbeid ble lagt ned i vaksineringsreiser til landsbyene i de to distriktene som sognet til Helsesenteret i Saramiriza. I juni var 32 helsearbeidere fra distriktene inkludert dem som arbeidet på Helsesenteret, samlet til et to ukers kurs. Undervisningen bygget videre på det de hadde lært tidligere og praksisen fra arbeidet i landsbyene de kom fra.  Kurset ble holdt på Helsesenteret der dr. Miguel og jordmor Nelly hadde størstedelen av undervisningen. Jeg hadde også noen timer, foruten ansvar for det praktiske opplegget med overnatting og bespisning.

Også i menigheten ble det holdt kurs, foruten stor aktivitet med møter og besøk til utpostene i landsbyene langs Marañon. I slutten av april reiste John og en av brødrene fra kirken i Saramiriza til planlagte bibeldager i Puerto America ved munningen av Morona. Der var det samlet en god gruppe kristne fra stedet og fra et par av de nærmeste landsbyene til bibelstudier på dagtid og møter på kveldene. Den siste dagen var det dåp der åtte venner ble døpt i Moronas klare vann. I februar startet pastor Isidro opp en «kveldsbibelskole» i menigheten i Saramiriza der han og Maria hadde hovedansvar for undervisningen. Det skulle holdes tre kurs i løpet av året, hvert på 3 – 4 måneder. Titlene på kursene var «De kristne grunnsannheter 1 og 2» og «Disippelskap».  I alt begynte 100 personer på det første kurset, mens 55 fikk kursbevis ved avslutningen. Man måtte ha vært til stede på nesten alle studiekveldene for å få det.

Avskjedsmøte og hjemreise.

Som vi skrev om i kp.90, satte John opp antennetårnet og antenna til kortbølgeradioen ved huset i Saramiriza noen uker før vi reiste til Norge. Hjemme i Oslo hadde Lewi tatt kurs og fikk radiolisens for kortbølgeradio den våren. I motsetning til i Peru, måtte man også ta eksamen i morse for å få lisensen i Norge.  På selveste nasjonaldagen, den 17.mai fikk John kontakt med Lewi på radioen. Det var overraskende for oss, og morsomt både for oss i Saramiriza og for Lewi på hybelen i Oslo. Det ble flere samtaler før vi reiste hjem den 10.juli. John hadde avtalt med lederen for utpostmenigheten i Betel, ikke så langt nedenfor Saramiriza, om pass av «Doulos» inntil videre. I slutten av juni kjørte han og en medhjelper båten ned til Betel. Det var ikke mulig å ha den i havnen i Saramiriza når vi ikke var der, og det var enda uvisst når våre avløsere Lourdes og Morgan Førland kunne komme.

Tiden gikk altfor fort, men vi måtte innse at reisedagen nærmet seg. Den 7.juli var kirken var helt fullsatt på avskjedsmøtet. Det var en fin samling, men også trist slik det vanligvis er ved avskjeder. Tre dager etter fikk vi plass på oljeselskapets flyvning til Iquitos. Det ble travle dager der med bl.a. innkjøp av mange tønner bensin og medisiner til Helsesenteret. Men også mange dokumenter og avtaler som skulle ordnes med helsemyndighetene i Iquitos. Pastor Roger, som hele denne perioden hadde hjulpet oss med saker som måtte ordnes eller kjøpes inn i byen, var til stor nytte og hjelp også nå. Den 17.07 var vi endelig klar for flyreisen videre til Lima. Der bodde vi hos våre  venner Boyan og Lennart Lindgren, utsendt fra pinsemenigheten i Värnamo. Det var fullt på gjestehuset til Wycliffe.

I Lima var det vanskelige tider. Det hørtes stadig bombing utført av geriljagruppene «Lysende sti» og «MRTA». Mens vi var der, bombet de bl.a. en bank i forretningsstrøket Miraflores.  Hele blokka på flere etasjer fikk store skader, og mange døde i angrepet.  Dessuten var det stadige angrep på høyspent master som førte strøm til Lima fra kraftverk oppe i fjellet. Det resulterte i at strømmen ble rasjonert. Hver enkelt bydel hadde strøm bare få timer i døgnet. Vann i kranene var det bare noen timer hver dag. Den korte tiden det var vann, fylte vi baljer og bøtter for å ha resten av døgnet.  Det var en urolig tid som hadde vart i flere år, men med stadig økende voldshandlinger og store konsekvenser for folket. I september 1992 ble lederen av den største terror organisasjonen tatt til fange og flere ledere med han.  Det innledet en roligere tid i Peru. I jungelen merket vi lite til geriljaen, med unntak av hendelsene i 1990 og 1991 i Industrial, som vi har skrevet om tidligere. Men det høyereliggende jungelområdet sør for Yurimaguas i San Martin var deklarert «rød sone» med mye gerilja og kokain virksomhet. Boyan og Lennart følte seg trygge i bydelen der de bodde og ble værende i tjenesten. Vi for vår del var glade for at vi skulle reise til roligere omgivelser, da vi den 25.juli gikk om bord i flyet med kurs for Miami.

Hjemreise og opphold i Norge i sommer og høst 1992. Kp.91b.

På gjennomreise og ferieopphold i USA – en skremmende opplevelse i Miami.
Vi leide en bil ved flyplassen i Miami og kjørte rett til Wycliffe’s gjestehus der vi hadde bodd et par ganger tidligere. Det var et hyggelig og rimelig sted ikke langt fra flyplassen. Dagen etter tok vi motorveien ned til sentrum og videre til Miami Beach. Der er det små butikker og kafeer der man kan snakke spansk på de fleste stedene. Mange innvandrere fra Cuba bor i Florida, men også fra andre land i Latin-Amerika. Alt var billig i USA på denne tiden, både leiebil, bensin og mat. Dessuten betalte vi bare i overkant av 6 kroner for dollaren på den tiden. Etter noen hygge-lige timer, hentet vi bilen på parkeringen og kjørte utover den store motorveien med mange kjø-rebaner. Vi var ekstra oppmerksomme fordi vi hadde lest om en ransbølge mot leiebiler i Miami. Leiebilene var merket med egne skilt, noe som gjorde det lett å se hva slags bil det var. Dette systemet ble endret senere.

Det største bildet viser bilen vi leide i Miami utenfor Wycliffe’s gjestehus der. På det andre bildet står vi klar til å reise med Lars’ bil til Maino og familie i Iowa.

For å komme til gjestehuset måtte vi ta av på en avkjøring nær flyplassen. Men i den store trafikken, tok vi feil og kjørte av en avkjøring for tidlig. Det merket vi ganske fort, men da var det umulig å snu og heller ikke noe sted som fristet å parkere. Området så ikke trygt ut. Jeg tok fram kartet over Miami – ingen GPS den gangen – og prøvde å finne en vei ut av området mot motorveien. I et gatekryss måtte vi stoppe for rødt lys. Jeg kikket ut av vinduet og så et lite grønt område med noen busker ved siden av bilen. Jeg så ned i kartet igjen, og John fulgte med lyset. Plutselig hørtes et kraftig smell! Tanken fór gjennom hodet mitt: «Er det bomber her også, slik som i Lima?» I samme øyeblikk kjente jeg at noen dro i veskestroppen jeg hadde hengende rundt skulderen, og at glass singlet ned i fanget mitt. Jeg så opp mot det åpne vinduet. Der stod to mørkhudede unge gutter rett ved hodet mitt og dro veska ut av bilen. Uten å tenke, ropte jeg: »Kjør – kjør». Da hadde John også oppdaget guttene, og tråkket på gassen så vi fór framover med et rykk. Heldigvis gikk lyset over på grønt akkurat i det øyeblikket.

I det vi kjørte over krysset, så vi en bil som kom etter oss. Den kjørte opp på siden av oss. En kvinne smilte og gjorde tegn i det åpne vinduet og ropte noe. Vi brydde oss ikke om dem, men fikk en følelse av at her var det bare å komme seg unna. Den lille veska som ungdommene hadde stjålet, hadde jeg kjøpt billig samme dagen. Jeg hadde bare noen få dollar og et lommetørkle i den. De ble nok skuffet da de åpnet veska. Uten tvil forstod de at vi hadde mer de gjerne ville ha kloa i. Og det hadde vi! John hadde bankkort og sertifikat i lomma, mens min gode, gamle reiseveske lå under mitt sete med våre pass og pengene som vi hadde tatt ut nede i byen. John kjørte i god fart gjennom gatene i dette området med ganske elendige hus. Vi krysset hit og dit og ristet av oss bilen. De gav i alle fall opp. Noe skilt eller større vei som kunne føre ut til motorveien så vi ikke. Men så oppdaget vi en bensinstasjon med flere biler og folk rundt pumpene. Den gangen kom betjeningen ut og hjalp med fyllingen av bensin. Vi svingte inn på stasjonsområdet. En av betjeningen kom bort og la fort merke til den knuste ruta som det var lite igjen av. «Er dere blitt ranet?» nærmest konstaterte han. Jo, vi hadde det, og nå ville vi gjerne ha en forklaring på hvordan vi kunne komme oss til motorveien i retning til flyplassen. Han pekte og merket også av kjøreruten på kartet jeg fremdeles hadde i fanget. Vi satte av sted i god fart i den retningen han hadde vist oss.
Ganske snart fant vi avkjøringen til motorveien. Hvilken lettelse å være på riktig vei igjen! Nå var det bare å kjøre videre mot flyplassen til stedet der vi hadde leid bilen. Det var umulig å sette fra seg bilen noe sted med et knust vindu. Vi svingte inn ved leiebilforretningen. Utenfor var det fullt av biler og folk. John gikk ut av bilen i det en mann som jobbet der, nærmet seg. Han oppdaget med en gang den knuste ruten, kikket inn på min side og så alt glasset jeg hadde feid fra fanget og ned på gulvet. Det var ingen skarpe biter, bare som grus av glass. All vår bekymring forsvant da han nærmest konstaterte: “Dere er blitt ranet!” Jo, det hadde vi. “Har dere meldt fra til poli-tiet?” Nei, det hadde vi ikke. «Bra! Dere kan ta den bilen som står der borte”, fortsatte han rolig mens han pekte på en bil litt bortenfor oss. Det var alt! Vi kjørte lettet av sted i den nye leiebilen, og så nøye etter at vi tok den riktige avkjøringen ned til området vi bodde i. Det begynte å mørkne i det vi parkerte utenfor gjestehuset. Da vi kom inn i den lille leiligheten vår, kikket vi nærmere på kart og brosjyrer med informasjon om bl.a. områder vi ikke burde kjøre inn i hverken dag eller natt. Et av områdene var det vi nettopp kom fra! Den kvelden ba vi en ekstra takkebønn for Guds hjelp og beskyttelse i den farefulle situasjonen vi hadde vært i den dagen.

På besøk hos svenske misjonærkollegaer i Miami.

Vi skulle ikke være mange dagene i Miami. Foruten litt sightseeing, hadde vi avtalt et besøk hos våre misjonærkollegaer fra Peru, Kerstin og Bengt Lundquist som vi hadde vært hos en gang tidligere da de var ganske nye i Florida. Den gangen var vi med Kerstin på hennes arbeidsplass på et «Assemblies of God» trykkeri og redaksjon for litteratur på spansk. Nå skulle vi besøke dem i deres koselige hus i Fort Lauderdale, litt nord for Miami. Det ble en hyggelig sammenkomst der vi fikk høre mer om deres arbeid, og at de snart skulle flytte til Springfield, Missouri. Arbeidet med litteratur og søndagskolemateriell for kirker i Latin-Amerika skulle fusjoneres med det øvrige litteraturarbeidet i hovedsenteret der. De ble forskrekket over å høre om opplevelsen vi hadde hatt et par dager tidligere. Vi kom oss vel hjem, og dagen etter gikk ferden videre til Chicago. Alle flybillettene fra Lima til Miami og Chicago var kjøpt i god tid gjennom reisekoordinatoren for Wyc-liffe i Lima. I Chicago var Lars Svensson behjelpelig med å få kjøpt billettene til Oslo. Det var ikke bare å gå inn på internett å bestille reiser den gangen!

Hyggelige besøk hos venner i Chicago og familie i Iowa.
Vi ble møtt av Lars og Harriet på flyplassen i Chicago der vi skulle være gjester et par dager før reisen vår gikk videre til Maino og Kevin, som nå bodde i en liten by like utenfor hovedstaden i Iowa. Vi var takknemlige for Lars’ tilbud om å låne hans bil, en stor Ford Mercury til reisen dit. En nydelig bil å kjøre i. Med bensin som bare kostet litt over en dollar for galon (fire liter), var det ikke dyrt å kjøre den heller. Vi gledet oss til reisen dit. Vårt nye barnebarn, Hannah som nå nær-met seg 2 år, hadde vi bare sett bilder av. Naomi så vi da hun var et par måneder gammel, og sist da familien besøkte oss i Peru for 2 år siden. Det var et par – tre måneder før Hannah kom til verden.

Koselige dager med barnebarna i Iowa. To av bildene er fra det historiske museet ved Des Moines. På skolen og utenfor veterinæren slik det var i tidligere tider.
Det var stor fest da vi kom fram, og vi gledet oss over å være sammen. Vi koste oss med småjentene i lek utenfor huset og på turer til severdigheter i nærheten. Vi nøt deilige feriedager, selv om Maino og Kevin måtte på jobb de fleste hverdagene. Adel, den lille byen de bodde i, lå like utenfor hovedstaden Des Moines. Vi var blant annet på et historisk museum, der det meste var ute. Det var et interessant og morsomt besøk både for barn og voksne. Sammen med Maino og jen-tene kjørte vi en tur til familien Burgdorf i Evansville der Maino bodde det første halvåret i USA. Det ble et hyggelig gjensyn. Vi var glade for at vi hadde tatt turen, selv om det var langt å kjøre. Da vi kom tilbake til Adel, hadde vi enda en ukes tid igjen før vi måtte sette kursen for Chicago. Det var ikke lett å ta farvel uten å vite når vi ville sees neste gang. Men vi håpet at Maino og jentene kunne ta en tur til Norge sommeren etter.

Hele familien en søndag formiddag etter møte i kirken, både i Iowa og hos Burgdorf i Evansville. Jentene koste seg i et badeland vi besøkte.

Tilbake i Chicago og reisen videre til Norge.
Så var vi igjen tilbake hos våre gjestfrie venner i Chicago. I Christian Life Church (CLC) ble vi invitert til å fortelle fra misjonsarbeidet i jungelen i Peru på søndagsmøtet. Kirken ligger i bydelen Mount Prospect der de også har Bibelskole. De forsikret oss om at de forstod alt vi sa, så vi våget oss til å ta imot den innbydelsen. Det var stor misjonsinteresse og giverglede i menigheten som bar over med vår dårlige engelsk. Litt bedre er det blitt etter mange besøk i USA i årene som fulgte.

Sammen med pastorene i CLC i Mount Prospect, Smith og Merrill. To bilder fra Wheaton Col-lege, der vi besøkte et Billy Graham museum med Lars og Harriet.

Vi hadde fem fantastiske dager med samlinger av forskjellig slag og besøk hos et par av deres døtre og også til Harriets søstre og deres familier. De fem dagene vi var der gikk som en røyk. Vi kjente oss uthvilte etter ukene i USA og gledet oss nå til å ta fatt på oppgavene som ventet i Norge.
Den 27. august bar det ut til flyplassen igjen. Siste etappe av reisen før vi dagen etter skulle lan-de i Oslo. På Fornebu var det også denne gangen en stor flokk venner og familie som tok imot oss. Det ble mange klemmer, smil og tårer når vi møttes igjen etter 3 ½ år. Lewi var det 2 ½ år siden vi tok farvel med da han gikk om bord i Jaars sjøfly på Betania etter et halvt år hos oss i Peru. Da skulle han begynne i sivilarbeidet på PYM før han etter det jobbet på lageret til Filadel-fiaforlaget. Nå var dette unnagjort og fire års studier lå foran.

I Norge høsten 1992.
Vi var takknemlige til Steinar Eikeri som lånte oss en pen møblert toroms leilighet på Bogerud i tre måneder fram til det ble en ledig leilighet til oss i en av firemannsboligene på Mamre. Der-med måtte vi ikke begynne flytting av møblene som stod lagret i kjelleren på huset vårt i Ørje med en gang etter hjemkomsten. Det var mange andre ting å gjøre, ikke minst besøk i menighe-ter og vennegrupper som støttet oss sammen med vår utsendermenighet Salemkirken i Oslo. I september var vi med på Verdens-pinsekonferansen som det året ble holdt i Oslo. Da kom Lars og Harriet fra Chicago på besøk. De bodde hos en venn av dem som de kjente fra USA. Arild Svartdahl lånte dem bil slik at de kunne besøke venner i Harriets barndomsby, Stavanger. De tok også toget til Stockholm der de besøkte Lars’ slektninger. Vi for vår del kjøpte en brukt Folke-vogn Pasat. Den tjente oss godt mens vi var hjemme.

Gro på kontoret på PYM og Lewi ved kortbølge radioen sin i Grønlibakken der han hjalp oss å installere vår første PC. Lars og Harriet på besøk i Oslo.

I slutten av september begynte John som omsorgspastor i Salemkirken på halv tid, mens han ellers besøkte menigheter for bibeldager og misjonsmøter. Jeg begynte samtidig på misjonskon-toret med forskjellige arbeidsoppgaver, bl.a. som saksbehandler for skolestyret for PYMs tre skoler i utlandet.
Midt i november kunne vi hente nøklene til leiligheten på Mamre. Før vi hentet møblene og flyttet inn, fikk vi god hjelp til malerarbeid av Rune Flatland. Vi fikk låne en stor trailer til transport av møbler av min gamle venninne med samme navn som meg, og med mange gode hjelpere gikk flyttingen fra Ørje til Mamre i Grønlibakken over all forventning. Det var hyggelig å pakke opp møbler og kjære og kjente ting igjen. Vi hadde glemt at vi hadde så mye!
Lewi bodde på den tiden sammen med andre kristne studenter på hybler for personale på Kam-pen sykehjem. De var ikke i bruk til det formålet lenger. Dermed kunne bestyrer Damaris Trobe la fortrinnsvis tidligere misjonærbarn få leie billig bosted mens de studerte i Oslo. Men Lewi var ofte på besøk hos oss. Noen overnattinger ble det også etter flyttingen til Mamre der vi hadde et ekstra gjesterom/kontor.

Utenfor leiligheten på Mamre – mye snø i desember -92! Jul med hyggelig besøk fra Sveits. John og jeg på julelunsj med medarbeidere i Salemkirken.

Fra innflyttingen i Grønlibakken gikk tiden fort til jul. Det var morsomt å finne fram julepynten igjen! Julaften og juledagene hadde vi et veldig koselig besøk av to av barna til Eva og Rudolf Wilhelm og en venn av dem fra Wycliffe senteret i Yarina Cocha. Reinhard og Marianne bodde og studerte i Sveits, men tok en biltur til Norge med vennen Mark i juleferien. Eva og Rudolf var i fullt arbeid i jungelen i Peru. Den 30. desember kjørte vi og Lewi til Kari og Halvor i Atrå. Der hadde vi noen hyggelige dager sammen med familien over nyttårshelgen.
I neste kapittel forteller John fra reisen tilbake til Peru i slutten av januar 1993 for å hjelpe Lourdes og Morgan Førland til rette i Saramiriza.

Denne kategorien “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet” har to innlegg. Kp.81 står nedenfor dette kapitlet. Kp.83 står på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Vinteren og våren 1988 i Norge.

Den 30. januar reiste vi til Ørje for å ta over huset vi hadde kjøpt der et par måneder tidligere. Huset var to år gammelt, og fortsatt var det en del arbeid som måtte gjøres for å ferdigstille det. Vi fikk god hjelp av familien sommeren -88 til pussing av grunnmur og utvendig maling. Stor takk til alle som hjalp oss med huset og med utleien av det. Vi tenkte da at det skulle bli under vår neste periode i Peru, men det ble utleid i nesten 12 år før vi selv tok det i bruk.

Det meste av vår tid gikk naturlig nok til oppgavene i Salemkirken. Mye var en fortsettelse av det vi begynte med høsten før. Å nevne alt som hendte, og alle dem som med iver var med i arbeidet på forskjellige måter, er ikke mulig uten at noe eller noen vil bli glemt. Men jeg tar med noen overskrifter fra en side i Salembladet nr. 3 som ble utgitt i nov./des. -87, og som viser noe av det som skjedde den høsten. Siden heter: I forandring:.. “John Agersten ny forstander i Salem”. “Gro Agersten på menighetskontoret”. “Ungdomssamlinger starter opp”. “Tirsdagsklubben – en nyskapning”. “Nye ansikter i Søndagskolen”. “Skifte i ledelsen av nærradioen” og “Forandringer i Menighetsbladets redaksjon”. Under disse overskriftene finner vi navn på mange kjære venner som gikk inn i disse oppgavene på frivillig basis. Jeg leser at John og jeg også var med i det meste av dette arbeidet.

Nye medarbeidere kalles til Salemkirken.

I neste menighetsblad for Salem nr. 1, 1988 finner vi følgende innlegg: “SISTE – Lotta og Aril Svartdahl som forstanderpar til Salem! I det menighetsbladet går i trykken er det klart at Lotta og Aril Svartdahl kommer til Salem som forstanderpar. På menighetsmøtet 18. februar fikk de to overveldende tilslutning fra menigheten, og de har svart ja til kallelsen. De regner med å tiltre umiddelbart over sommerferien.” Aril var ungdomsforstander i Salem noen år tidligere, og mange forandringer hadde skjedd siden da. På neste side i samme blad kan vi lese: “Leiv Holstad kommer“. Jeg sakser noe fra det som skrives videre: “Leiv Holstad knyttes til arbeidet i Salem utover våren. Leiv har en spesiell gave til å nå mennesker utenfor kristen sammenheng, og vi tror han vil bli til velsignelse og inspirasjon for både unge og gamle. Leiv Holstad er godt kjent i Salem fra tidligere. Han var fast evangelist i Salem for 3-4 år tilbake. Vi ser fram til å ha ham iblant oss igjen. Vi ønsker Leiv Guds rike velsignelse, og ønsker ham hjertelig velkommen til Salem.”

Påsken på Rjukan og i Oslo.

Første del av påsken var vi sammen med familien i Atrå på fjellturer. John talte også på påskemøter i Filadelfia, Rjukan. Skiturer rundt Møsvatn er gammel familietradisjon i påsken. Da spadde vi ut gode sitteplasser i snøen, dekt med tepper og skinnfeller. Varm kaffe og kakao på termoser hørte med; for ikke å snakke om rikholdige matpakker. Alt smakte ekstra godt ute i frisk fjelluft. Siste del av påsken var vi med i Salemkirken hjemme i Oslo.

Sommer og høst 1988

I Juli fikk vi besøk av våre venner Harriet og Lars Svensson fra Chicago. De kom sammen med Harriets to søstre med ektefeller. Damene har sine røtter i Stavanger, men de hadde ikke vært i Norge på veldig lenge. De leide en større bil sammen og hadde en fin tur vestover. Det ble litt sightseeing med dem i Oslo før de reiste tilbake til USA. Våre misjonærkollegaer fra Saramiriza, Bodil og Manolo Suarez kom også på et besøk den sommeren. De var hjemme i Sverige noen måneder i forbindelse med at de ventet familieforøkelse i august. Det var hyggelig med besøk av dem. På søndagsmøtet fortalte de litt fra arbeidet i jungelen i Peru. De regnet med å reise tilbake i november.

Vi fikk låne min yngste brors hytte like utenfor Fredrikstad et par uker. Lewi var med oss den ene uka, og vi hadde noen fine dager med bading og turer. Som nevnt tidligere, tok vi dagsturer til Ørje der vi malte og gjorde forskjellige arbeider på huset som nå var utleid. Mot slutten av august kjørte vi Lewi til den ettårige Bibel- og misjonskolen på Hedmarktoppen. Der traff han sin venn, Vegar fra den norske skolen i Paraguay. De gikk der begge to våren 1984 da Lewi avsluttet ungdomskolen.

Høsten i Salemkirken ble travel og mye positivt skjedde. Noen fant veien tilbake til menigheten, og en del nye kom til etterhvert, ikke minst studenter og unge voksne. Arbeidet var krevende, men gav også mye glede. Vi fikk et godt avbrekk da Menighetsmusikken inviterte oss med på en weekend til Vats turistheim i Hallingdal. Turen ble til inspirasjon og fornyelse med godt fellesskap.

Leiv Holstad begynte i Salemkirken i april -88. Den 21.august var det velkomstfest for Lotta og Aril Svartdahl, og avskjed for Roald Andersen søndagen etter. John ble allerede på våren bedt om å fortsette i Salemkirken noen måneder utover høsten. Jeg sakser litt fra Salembladets Jubileumsnummer utgitt i 1992: Under overskriften “Nybygging” sakser vi følgende: “Aril Svardahl og Leiv O. Holstad ble ansatt som pastorer i Salemkirken høsten 1988, og sammen med misjonær John Agersten tok de ledelsen av arbeidet med nybyggingen av menigheten i Salemkirken. ” Litt lengre ned leser vi: “De bruke mye tid sammen for å finne en felles forståelse av Guds vei videre. Det var de enkle, fundamentale ting som ble fokusert på.”

Den 20. november var det avskjed for oss i Salemkirken. Dagen etter flyttet vi til hybelleiligheten i 3. etg. i kirkebygget. Vi var takknemlige for å bo der mens vi tømte og vasket ut leiligheten i Sagveien. Den skulle ha nye leieboere fra 1.desember. Vår takk går til alle dem som på forskjellige måter hjalp oss i denne tiden, også med flytting av møblene til Ørje. De ble lagret i kjelleren på huset vårt da vi regnet med å bo der når vi kom tilbake. – Men slik ble det ikke!

Forberedelser til utreise.

Etter avskjeden i Salemkirken og før utreisen den 9. desember, besøkte vi støttemenigheter og andre steder som ville høre om misjonsarbeidet i Peru. John var også et par turer til Erikshjälpen i Holsbybrunn, Sverige. Vi fikk mye utstyr til det planlagte Helsesenteret i Saramiriza fra dem, og også en del utstyr, vitaminer og medisiner fra PYM. På en av turene kjørte John med Levi Trobe som hadde god kontakt med Erikshjälpen. De skulle sende alt utstyret og noen møbler til oss i et par containere til Peru. Like før vi skulle reise, var vi en liten tur til Hedmarktoppen og tok farvel med Lewi. Han planla å tilbringe juleferien hos min søster og hennes familie i Atrå.

Reisen tilbake til Peru.

Tidlig på morgenen den 9. desember tok vi farvel med venner og familie på Gardermoen. Vi skulle først til Charlotte i North Carolina for å besøke venner på Jaars (Jungle aviation and radio service) senter i Waxhaw. De samarbeidet med Wycliffe Translators Org. I Peru hadde de sin base med flystripe og hangar i Yarina Cocha der Wycliffe hadde sitt senter for arbeidet med oversettelser til språkgrupper i jungelen. Vi ønsket å bli nærmere kjent med Jaars arbeid og treffe igjen flyverne vi kjente fra Peru. Sandi og Butch Barkman som også var på hjemmeopphold, hadde ønsket oss velkommen til dem. Butch var flyver, og hos han og familien bodde Lewi de to siste årene han var på High School i Yarina. Det første året bodde han hos Dave og Nancy Ramsdale, en annen flyver som også var i Waxhaw nå. Det var hyggelig å treffe igjen venner fra Peru, og veldig kjekt å se det store arbeidet som drives av denne organisasjonen i flere land ut fra dette senteret.

Besøket i Denton.

Etter noen dager i Waxhaw fløy vi til Dallas der vi ble tatt i mot av Maino og Kevin og lille Naomi. Vi kjørte direkte fra flyplassen til Denton, en mindre by litt nord for Dallas. Det var selvsagt stor glede å se dem igjen og for første gang se vårt første barnebarn Naomi, som kom til verden nesten to måneder tidligere. Vi gledet oss over tiden sammen med dem, og på besøk hos Kevins foreldre og søsken. Julaften feiret vi alle sammen hos Maino og Kevin, mens vi var hos Mainos svigerforeldre på 1.jueldag. Da var det møte i kirken på morgenen med barnevelsignelse av Naomi. Det var et stort øyeblikk for både foreldre og besteforeldre. Dagene gikk fort; for fort syntes vi. Den 28.12 kjørte vi til Dallas og tidlig neste morgen ble det en tårevåt avskjed på flyplassen.

Nyttår hos venner i Chicago.

Harriet og Lars Svensson som hadde besøkt oss i Oslo i juli, var vårt vertskap i Chicago. De levde og åndet for misjon, og tok oss med til kirken de tilhørte der vi fikk anledning til å dele fra misjonsarbeidet. Lars hadde et område med appelsintrær sør i Texas. Like før jul reiste de dit og kom tilbake med bilen full av kasser med appelsiner som ble solgt til menigheter i Chicago. Det meste ble solgt direkte fra gården, og alt overskudd gikk til misjonen. Alle stedene i Mellom- og Sør-Amerika dit Lars og team reiste for å hjelpe til med bygging, fikk tilskudd til prosjektene, bl.a. fra salget av appelsiner. Foruten gleden av å besøke noen kirker i området, var vi på besøk hos Harriets søstre og familie forøvrig. Vi møtte en stor misjonsinteresse og iver hos alle vi ble kjent med på dette oppholdet i Chicago.

Tilbake i Peru via Miami.

Etter noen fine dager hos våre venner i Chicago, tok vi farvel for å fortsette reisen til Peru. Vi måtte også denne gangen innom Miami for å fly videre til Lima. Situasjonen mellom Peru og USA var fortsatt slik vi skrev om i innlegget om hjemreisen i 1980 etter vår 3. periode. Vi bodde også denne gangen på Wycliffe gjestehus som var et trygt og rimelig oppholdsted i Miami. Etter noen få dager med litt sightseeing i denne delen av Florida, var vi glade for å sette kursen mot Lima med det nødvendige flybytte på Caiman Islands. Vi kjente at feriedagene i USA etter en travel høst i Norge, hadde gjort oss godt. Nå så vi fram til å ta fatt på oppgavene som ventet oss i Saramiriza og de andre landsbyene i jungelen. Flyturen sørover til Lima gikk unna på seks timer der vår venn misjonær Lennart Lindgren møtte oss på flyplassen. Etter 1 1/2 år i Norge, var det godt å være tilbake i Peru.

Kp.82 står ovenfor dette kapitlet på samme kategori. Kp.83 står på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”. Kp.80 står øverst av to innlegg på “Helsearbeid”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Avslutning for Lewi på «High School» i Yarina Cocha i mai 1987.

To dager etter innvielsen av den nybygde kirken i Saramiriza, reiste John med Jaars fly til Yarina den 19. mai. Jeg hadde reist noen dager før da vi fikk vite at det ikke ville bli plass til oss begge i flyvningen den 19. Vi ville selfølgelig ikke gå glipp av seremonien der Lewi var blant elevene som skulle avslutte siste år på den amerikanske videregående skolen på Wycliffe senteret i Yarina Cocha. Lewi hadde klart studiene bra selv om det hadde vært en stor utfordring med all undervisning på engelsk disse tre årene. Det var fint å se han komme marsjerende inn sammen med de andre avgangselevene. Alle i tradisjonell kappe og hatt. Det var taler av rektor før utdelingen av vitnemål. Vi gledet oss over den vakre sangen og musikken der hele forsamlingen var som et stort firstemt kor. John var blitt bedt om å synge “Ja, vi elsker dette landet” til eget gitarakkompagnement. Det var rørende og høytidelig, slik som hele seremonien forøvrig. Da den var avsluttet, hadde vi en hyggelig ettermiddag og kveld med servering av pizza og annet godt hos misjonær Ågot Bergli. Dagen etter var vi bedt til middag hos familien Barkman der Lewi hadde bodd de to siste årene i Yarina.

Reisen til USA.

Den 25.mai ble vi kjørt til flyplassen i Pucallpa. Derfra fløy vi til Lima og tok inn på Wycliffe’s gjestehus i byen. Det var som alltid mye å ordne med av forskjellige dokumenter før hjemreisen. Men den 30. var alt klart, og vi kunne begynne reisen nordover. I Miami ble vi møtt av Chuck Zemezke som sammen med teamet fra Chicago, hjalp oss med husbyggingen på Betania i februar 1986. Chuck lånte oss bilen sin for at vi skulle få en så billig reise som mulig til Maino og Kevin i Denton, Texas. Han hadde tatt det som en tur sammen med en venn. Utrolig snilt av han! Vi skulle møtes igjen hos hans foreldre i Chicago og levere tilbake bilen.

Tilbakeblikk på bryllup i 1986.

Vi skrev i et tidligere innlegg at Lewi, John og jeg reiste til Jackson, Mississipi i september 1986 for å være med på bryllupet til Maino og Kevin. De ble viet i en kirke i Jackson der Kevin’s onkel var pastor, og Kevin ungdomsarbeider i et års tid. Foreldrene til Kevin bodde i Denton, nord i Texas, og sommeren 1987 flyttet Maino og Kevin dit. Derfor var det den byen som nå var målet for første etappe av bilturen vi la ut på etter noen dager i Florida. Vi tar et tilbakeblikk på et par bilder fra bryllupet og fra bibelskolen, “Christ for the Nations” i Dallas der de forlovet seg i mars -86.

Til Maino og Kevin i Denton, Texas juni 1987.

Det ble en lang kjøretur fra Florida via New Orleans og Houston i sommervarmen langs Mexiogulfen i en bil som ikke hadde air condition. Vi måtte ha vinduene åpne for ikke å “smelte”. Dermed var det god gjennomtrekk i bilen. Det gikk spesielt ut over den som satt i baksetet. Lewi og jeg byttet på den plassen, mens John var bilføreren hele veien. Han klarte den jobben godt med god hjelp av Lewi og meg som byttet på å være kartleser i setet ved siden av. Vi kjørte mange timer om dagen. Den tredje dagen, den 4. juni møtte vi Kevin ved lunsjtid på avtalt sted i Denton. Det ble et gledelig gjensyn med han og senere Maino da vi kom fram til huset de leide i byen.

Vi var nærmere tre uker i Denton hos Maino og Kevin, og var med på flere møter i Liberty Church. John talte på et møte der en søndag formiddag. Ellers var vi på et par besøk hos Kevins foreldre og på turer i nærområdet. Maino og Kevin måtte selvfølgelig på jobb de fleste hverdagene. Men for oss var godt å ta det med ro med lesing og små utflukter. Det var veldig koselig og godt å være sammen hele familien denne tiden i Denton. Men ukene fløy, og snart var det tid for oss å sette kursen videre nordover.

Videre til Chicago og opphold hos venner der.

Kjøreturen til Chicago gikk gjennom Oklahoma og videre nordover til Tulsa. Der stoppet vi ved Rhema Bible School og Oral Roberts University og så oss litt om på disse stedene som vi hadde hørt mye om. Derfra kjørte vi østover til Springfield hvor vi stoppet ved hovedkvarteret til kirkesamfunnet “Assemblies of God”. De driver et stort arbeid i mange land, også i Sør-Amerika der organisasjonen er nasjonalisert i de fleste land, også i Peru. Vi lå over en natt i Springfield.

Neste dag kom vi fram til Chicago like før mørket falt på. John fant ganske greit fram til adressen Chuck hadde gitt ham før vi skiltes i Miami. Chuck var vel tilbake i huset der han bodde med sine foreldre. Han kjørte oss til Harriet og Lars Svensson som hadde ønsket oss velkommen til dem og til “Christian Life Church” (CLC). Det var vårt første besøk hos Lars som var grunnlegger og leder for “Laymen Committed to Missions International”. Lars og teamet hans var til uvurderlig hjelp for oss da de hjalp til med husbyggingen på Betania året før. Vi var også i kirken CLC der Lars var kasserer og misjonsleder. Der møtte vi pastor Daryl Merrill og andre venner som alle tok hjertelig i mot oss og ville høre hilsener fra misjonsarbeidet i Peru. Det var med stor takknemlighet for gjestfrihet og gaver vi forlot vennene i Chicago.

Til Washington Island og Evansville.

Chuck lånte oss bilen til en reise nordover gjennom Wisconsin til Washington Island nord i Michigansjøen, der vi besøkte Harriet som hadde reist til deres sommerhus med noen av barnebarna. Et nydelig sted å tilbringe sommeren da det kan bli ganske hett i Chicago. Vi var der noen få dager og nøt badeliv og turer på den vakre øya. Før reisen dit, var vi på besøk til Chris, Erwin og Ana Burgdorf i Evansville, der Maino bodde det første halvåret i USA før hun begynte på Bibelskolen høsten 1984.

Møte med familie og venner i Norge.

Den 13. juli gikk reisen videre til Norge via New York. Vi kom fram til Oslo den påfølgende dagen. På Fornebu ble vi møtt av mange venner og familie. Helt fra Atrå ved Rjukan hadde Kari og Halvor kommet for å møte oss. Anita og familien innbød til velkomst hos dem sammen med familie og nære venner. Det var en stor opplevelse og sees igjen etter 3 1/2 år, og det var mye å snakke om etter så mange års fravær.

Den 8.august ble leiligheten i Grønlibakken 9 på Mamre ledig. Mange hjalp til med flyttingen. Kjell Andersen kjørte flyttelasset fra stabburet på gården hans der sakene våre var lagret denne perioden. Den høsten begynte det et stort utvendig arbeid for å rehabilitere og forbedre bygningene på Mamre. Det merktes også godt innvendig med mye støy og støv. Venner i Salem hjalp oss slik at vi utpå nyåret 1988 kunne flytte in en ganske ny leilighet i Sagveien, ikke langt fra Salemkirken. En stor del av den forgående perioden hadde vi bodd på midlertidige steder under rivingen av huset på Tigre Playa og byggingen av nytt på Betania ved Saramiriza. Da kjentes det godt å slippe all uro og ubekvemmelighet som fulgte med byggearbeidene på Mamre. Det var også en fordel å bo så nær Salemkirken. Lewi begynte å arbeide i et malerfirma like over sommeren. Ikke en morsom jobb akkurat. Men det gav inntekt og tid til å orientere seg med tanke på framtiden i et helt annerledes miljø enn det han hadde vært en del av i Peru.

Oppgaver i Salemkirken.

I begynnelsen av august hadde John samtaler med forstander Roald Andersen og interimstyret i Salemkirken om situasjonen i menigheten. John ble spurt om å gå inn i oppgaven som Andersens medforstander under tiden vi skulle være i Norge. Vi hadde allerede fått uformell henvendelse om dette ved brev og telefon fra Roald Andersen og andre i lederskapet før vi kom hjem. John sa seg villig til det om menigheten gav sin tilslutning. Forstander Andersen, som var pensjonist, begynte i Salemkirken ved nyttår 1987 for å være til hjelp i en vanskelig tid i menigheten. I menighetsmøtet den 6. august ble John valgt til denne oppgaven.

Den 16. august var det et forholdsvis godt besøkt velkomstmøte der Lotta og Aril Svartdahl deltok med sang og tale. Vi kjente at vi var velkommen både hjem fra misjonsfeltet og til oppgaver i menigheten i tiden som lå foran. Etter tre måneder på misjonskontoret, begynte jeg som sekretær i Salemkirken og arbeidet der til vi reiste til Peru i desember 1988. John begynte sin tjeneste i Salem etter velkomstmøtet. Det var ingen lett oppgave etter at mange medlemmer hadde forlatt menigheten året før, og få mennesker kom til møtene. Eldsterådet var oppløst, og menigheten hadde oppnevnt et interimstyre som ledet menigheten sammen med forstander Andersen og nå også John. Den tidligere byggekomiteen hadde ansvar for det praktiske som gjaldt bygget. Det var til stor hjelp at de fortsatte dette viktige arbeidet. Vi kjente at Herren velsignet og hjalp oss alle i denne tiden. Flere frivillige medarbeidere gav av sin tid både på kontoret, i nærradioen og i andre oppgaver. Det var også en trofast gruppe som jevnlig møttes i bønn for menighetens framtid.

Vi skriver litt mer om tiden i Norge og utreisen til Peru i neste innlegg på bloggen.