Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 89 og 90 står på “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”. Kapitlene 84, 85 og 87 står nedenfor dette kapitlet på samme kategori “Helsesenteret i Saramiriza del 1”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Reise til Lima – Årsmøte og konferanse i AIPA.

I januar 1991 reiste vi til Lima for en kombinert ferie- og arbeidsreise. I begynnelsen av februar skulle vi også delta på misjonens og menighetenes årsmøte (AIPA) som i år var lagt til menigheten «Casa de Oración» i Lima.  Dessuten måtte våre oppholdstillatelser fornyes, og fortsatt fikk vi bare for et år av gangen.

Foruten de vanlige innkjøpene til menighetsarbeidet og helsesenteret, hadde vi påtatt oss å kjøpe brudekjole og dress med tilbehør til et ungt par som skulle vies i kirken i Saramiriza etter den lovpålagte vielsen i kommunehuset. Mange vielser med påfølgende velsignelse i kirken hadde vi vært med på siden de første på Tigre Playa i 1970, men ingen brudepar hadde mulighet til noe annet antrekk enn den beste kjolen eller skjorta som var til søndagsbruk.  Men disse ungdommene kjente til hvordan et brudepar burde være kledd, og hadde råd til det på grunn av jobber på Helsesenteret. Det var egentlig en morsom oppgave, og resultatet ble bra enda antrekkene var forholdsvis billige.

Lege og jordmor til Helsesenteret i Saramiriza.

Vi besøkte også legen Miguel Cervantes som vi hadde vært i kontakt med sist vi var i Lima. Sammenkomsten var hos Miguels foreldre der vi for første gang møtte hans kone, Nelly. Hun var jordmor. I en radiokontakt i slutten av 1990 fikk vi vite at de hadde mulighet til å reise inn til Saramiriza i februar-91.  Vi ble enige om avreisedato etter avslutningen av AIPA-konferansen. Da ble også evangelist Dario fra menigheten i Lima og Lucy, vår nabo fra Tigre Playa med. Dario skulle hjelpe til med undervisningen i flere planlagte bibeluker i Saramiriza og i distriktet. Lucy hadde vært i Lima som hushjelp i mange år. Men de siste par årene fikk vi mulighet til å støtte henne slik at hun kunne ta bibelkurs i en menighet nær der hun arbeidet. Disse kveldskursene var rettet spesielt mot menighetsarbeid blant barn og unge. Lucy ville gjerne tilbake til jungelen og arbeide blant barna i menigheten i Saramiriza og på utpostene. 

Arbeidet på Helsesenteret.

Dr. Miguel og kona hans, Nelly flyttet inn i legeboligen ved siden av Helsesenteret. De var veldig fornøyd med huset og var klare til å ta fatt på arbeidet på Helsesenteret allerede dagen etter ankomsten. Det ble en ny giv i arbeidet på senteret med fast lege og jordmor. I et brev til venner i Norge i september skrev vi:

“På Helsesenteret er det full aktivitet. Legen og kona hans har glidd fint i arbeidet og funnet seg til rette i Saramiriza. For en måneds tid siden ble det satt i gang barnekontroll og program for underernærte barn. Det er mange barn som trenger ekstra proteiner og vitaminer. Støtten fra PYM’s Barnefond gjør det mulig å hjelpe disse fattige barna. Nelly undersøker og prøver å følge opp gravide kvinner regelmessig. Men de er litt skeptiske til å undersøke seg og også føde på Helsesenteret. Men noen kommer, og Nelly har tatt i mot et par nyfødte den siste tiden. Flere blir det nok etter hvert. Jeg (Gro) jobber på Helsesenteret tre formiddager i uka, tidvis blir det enda mer i tillegg til arbeidet i menigheten. Det er regnskap, planlegging av aktiviteter, informasjon til helsemyndighetene i Iquitos i samarbeid med legen, foruten tilsyn med medisiner som utgjør den største delen av arbeidet mitt på senteret.”

Kurs for opplæring av helsearbeidere.

Sykepleierne Dehlia fra Huancayo og laborant Mirtha hadde allerede vært i Saramiriza et års tid, mens Iris som også var sykepleier og fra en menighet i en fjellby, kom i begynnelsen av 1991. De var til stor hjelp både på Helsesenteret og i menigheten disse første årene. Antall ansatte økte raskt i løpet av de neste par årene. Andrés hadde kurs som apotekmedarbeider fra militæret og de andre tre var underopplæring for å bli helsearbeidere. De gikk senere sammen med mange andre på et årskurs med midler fra Norad/Pym og støtte fra Helsemyndighetene i Loreto. Flere av kursdeltagere var fra menigheten i Saramiriza og fra indianerlandsbyer i distriktet. Det var en høytidelig avslutning på Helsesenteret i San Lorenzo, der de fikk sitt diplom og sin tittel som helsearbeidere (sanitarios) med et års utdanning. Vi samarbeidet med Helsesenteret i San Lorenzo om kurset. En del år senere fikk flere av helsearbeiderne på Helsesentrene i Saramiriza og San Lorenzo videreutdanning i sykepleie ved universitet i Iquitos. I 2002 fikk de diplom med tittel teknisk sykepleier.

Kolera. I april var det ekstra mye å gjøre på Helsesenteret på grunn av mange tilfeller av kolera. Mot slutten av den måneden kom det et fly fra Yarina Cocha med medisiner og flasker med saltvannsløsning til intravenøs væskebehandlig mot kolera. Noe senere kom det fly med et par leger og sykepleiere fra Lima og Iquitos. Helsemyndighetene fryktet at epidemien skulle komme ut av kontroll i de mange avsidesliggende indianerlandsbyene. Det kom en strøm av syke til senteret, men mange ble også behandlet i landsbyene som ikke lå alt for langt unna. Med denne innsatsen fra Helsemyndighetene og Wycliffe/Jaars i samarbeid med Helsesenteret i Saramiriza ble mange syke behandlet og ble friske. Men likevel var det noen, særlig barn som ikke stod til å redde.

Malaria.

Det er mye malaria i jungelområdene. Det oppdaget vi fort allerede på Tigre Playa der vi begynte samarbeidet med Hospitalet i Iquitos for bekjempelse av malaria. Utover 1980-tallet ble det funnet flere tilfeller av en farligere sort malaria enn den som til da hadde vært den vanlige i vårt område. Helsemyndighetene ønsket at det skulle holdes et “Malariakurs” i 10 dager for 60 helsearbeidere fra 45 landsbyer i distriktene Manseriche og Morona. Det kom spesialister fra Hospitalet i Iquitos som sammen med dr. Miguel stod for undervisningen. Ellers var det stadig kurs av forskjellige slag for helsearbeidere og også for befolkningen. Det var et stort behov for økt kunnskap om hygiene og forebyggende helsetiltak i familiene. Det ble holdt flere kurs rettet mot mødre og kvinner generelt.

Vaksinering

Vi hadde i mange år samarbeidet med myndighetene om vaksinering mot de vanligste barnesykdommene som trippelvaksinen, polio og meslinger. Etter hvert som tuberkulose ble et økende problem i befolkningen i jungelområdene, kom også vaksine mot den sykdommen, foruten medisiner til de som fikk påvist tuberkulose. Det har vi skrevet om i tidligere innlegg på bloggen. Helsesenteret fikk nå ansvar for all vaksinering i distriktene Manseriche og Morona. Det ble gjort mange vaksinasjonsreiser både med bil, båt og til fots, foruten at Helsesenteret hadde vaksineringskampanjer i Saramiriza. Fly ble bare brukt i enkelte tilfeller til steder lengst bort, som i øvre Morona. Distriktet Morona fikk noen år senere et eget Helsesenter i landsbyen San Juan, Morona blant huambisafolket i øvre del av elva. Det gjorde vaksinasjonsarbeidet ut fra Saramiriza mye enklere.

De første årene før delingen av distriktene, måtte et team regne med å være borte 3-4 uker for å vaksinere de vel 40 landsbyene i Morona. Det var en stor utfordring å hold vaksinene kjølig. Vaksinetermosene måtte holde rundt 4 C grader. I Morona var det oljekompaniet som hjalp oss. De hadde en base ganske langt opp i elva, og var det eneste stedet vi kunne få nye isblokker til å holde vaksinene kalde. Temperaturen ute lå vanligvis på rundt 30 grader. Vi så gode resultater av vaksinering gjennom flere år. Det ble slutt på de store epidemiene av meslinger og kikhoste som tok livet av mange barn og voksne de første årene vi arbeidet i jungelen, selv om enkelte tilfeller selvsagt fortsatt forekom.

Kp.88 står ovenfor dette kapitlet, mens kapitlene 84 og 85 står nedenfor dette kapitlet. Alle på kategorien “Helsesenteret i Saramiriza del 1”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Innvielsen av Helsesenteret i Saramiriza den 31.august 1990.

Vi var glade, men også litt nervøse da vi gjorde oss i stand til å kjøre opp til Saramiriza. Dagene før hadde vært veldig travle for å få alt ferdig til innvielsen. Det var mange mindre ting som tok lengre tid enn beregnet. Men nå var både møbler, forskjellig utstyr og vindusglassene på plass. Da vi kom til senteret, var kokken i full gang med forberedelsene til middagen. Kokken fra Petroperu var utlånt for anledningen, og han og medhjelperne hans hadde rigget til en plass på baksiden av Helsesenteret for å grille kjøttet. Store kjeler med grønne bananer, maniok og ris stod ferdige til å settes over ildstedene. Noen holdt på å dekke langbord og pynte inne i det som skulle bli ventesalen, og andre satte ut stoler og pyntet utenfor i det overbygde inngangspartiet.

Utover formiddagen ankom alle de innbudte gjestene, både representanter fra Helsedepartementet i Iquitos og Yurimaguas, sjefslegen på Helsesenteret i San Lorenzo og ellers øvrighetspersoner fra vårt distrikt, Manseriche. Dessuten var flere representanter fra det statlige oljeselskapet Petroperu til stede. De kom fra basen på pumpestasjonen ved landsbyen Felix Flores to mil innover veien. Mange fra Saramiriza og nabolandsbyer fant også veien til Helsesenteret for å overvære innvielsen. Etter velkomsthilsen og flere taler ble snoren klippet over, og folk strømmet inn i senteret for å være med på omvisningen. Det var mange lovord å høre om bygget, også om inventar og utstyr. Vi var takknemlige for alt vi hadde fått i containeren fra den svenske organisasjonen, Erikshjälpen. Det betydde mye i en tid med stigende priser, hyperinflasjon og mangel på mange varer i Peru.

Etter omvisningen inne i Helsesenteret gikk vi ut og bort til legeboligen som ble innvidd samtidig. Vi fikk overrakt nøkkelen til huset av en representant fra Helsemyndighetene i Loreto fylket. De hadde hatt ansvar for byggingen av legeboligen. Han holdt samtidig en tale hvor han la vekt på hvilken betydning denne dagen hadde for befolkningen lokalt og i landsbyene rundt. De som arbeidet på legeboligen hadde stått veldig på de siste ukene for å få huset ferdig til en felles innvielse med Helsesenteret. Riktignok gjenstod det fortsatt noe arbeid innvendig. Dette ble gjort ferdig innen legen og hans kone som er jordmor, kom til Saramiriza et halvt år etter innvielsen.  Da omvisningen var over, ble det servert middag. De spesielt innbudte gjestene fikk plass ved langbordet inne i ventesalen, mens alle andre ble servert utenfor. Maten smakte riktig godt og rakk til utrolig mange.  Under middagen ble det gitt anledning til flere som ville si noen ord i forbindelse med at Saramiriza hadde fått et Helsesenter som skulle betjene distriktene Manseriche og Morona, et veldig stort område. Noen få år senere fikk Morona sitt eget Helsesenter. Det lettet arbeidet mye for de ansatte på senteret i Saramiriza, og ble en stor forbedring for dem som bodde i landsbyene langs Morona med bielver.

Foreløpig var det bare fire ansatte på Helsesenteret. Sykepleieren Delia fra Huancayo og laboratorietekniker Mirta fra Chosica var begge anbefalt av pastorer i sine menigheter. Dessuten var det to lokalt ansatte, en apotekertekniker fra menigheten i Saramiriza og en helsearbeider fra en awajun landsby nær Saramiriza. I tillegg til disse fire var jeg administrator og regnskapsfører, foruten ansvarlig for rapporter til PYM/Norad de første par årene. Men i løpet av høsten ble det ansatt to personer til med helsefaglig utdannelse, foruten en vaktmester. Vi hadde en muntlig avtale med oljeselskapet om støtte fra legen som var ansatt der. Han kom til senteret en dag i uken når han var på basen, men ofte var han på reise.  Ifølge kontrakten med Helsedepartementet i Loreto skulle PYM, representert ved John og meg ha ansvar for drift og bemanning med midler fra PYM/Norad etter en oppsatt plan fram til 1997. Planen gikk ut på at de peruanske Helsemyndighetene gradvis skulle trappe opp sitt ansvar både for drift og bemanning etter de første 3 årene, mens delen fra Norge ville gå ned tilsvarende fram til fullstendig overtakelse fra 01.01.1997.

Tilbakeblikk: Reise med komplikasjoner

På nasjonaldagen i Peru den 28.juli ble den nyvalgte presidenten, Alberto Fujimori innsatt som landets øverste leder for fem år framover. Han ble valgt på sitt program om bedring av økonomien for folk flest ved å stoppe inflasjon og prisstigning som i 1989 -90 var helt ute av kontroll. Dessuten stod bekjempelse av geriljagruppene og deres økende innflytelse og terrorangrep høyt oppe på programmet.

Innvielsen av Helsesenteret nærmet seg raskt, men enda hadde det ikke vært tid til å hente resten av møbler og utstyr som stod igjen i containeren i Bagua. John måtte også videre ned veien til kystbyen Chiclayo for å ta ut penger, veksle og kjøpe en del utstyr og materialer til Helsesenteret. I Saramiriza var det behov for kontanter til å betale arbeidere og til alle utgiftene i forbindelse med innvielsen.

Endelig på kvelden den 6.august var alt klart for avreise ved morgengry dagen etter. Jeg siterer fra et brev til venner i Norge av 5.oktober 1990: «John og to unge medhjelpere kjørte tidlig på morgenen den 7. august til Bagua og Chiclayo med Toyota Landcruiseren for å hente resten av utstyret i containeren og handle. Han kunne ikke ha valgt et verre tidspunkt, noe vi var uvitende om da han begynte reisen til Bagua. Den 8. august var «sjokkdagen» i Peru da regjeringen i finansministerens TV-sendte tale denne kvelden opplyste at priser på matvarer og drivstoff ville øke, i noen tilfelle til mer enn det dobbelte fra en dag til en annen.  Subsidier innført i årene før ville bli tatt bort. Dette ble gjort i et forsøk på å stanse inflasjonen på nesten 3000 prosent siste året, og styrke den stadig synkende verdien av Inti som den gang var Perus myntenhet. John befant seg da hos våre venner i Bagua der de lastet det resterende i containeren fra Erikshjälpen over i en lastebil som skulle ta det med til Saramiriza. Han betalte 80 000 000 Inti for transporten dit fra Bagua. Det tilsvarte USD 250,-! Det sier noe om de store problemene Peru stod ovenfor.

Da lastebilen var kommet av sted, kjørte John med to passasjerer motsatt vei, vestover til Chiclayo. Det var blitt den 10.august sent på kvelden før de kom fram til byen. Der var det politi og soldater i gatene, og dagen etter var det full kaos.  Butikker og banker stengte, og folk løp omkring for å se om noe var åpent. Hva skulle han gjøre? Vi måtte ha penger! Ikke minst til alle aktivitetene som ventet på Helsesenteret. Fra Lima hørte John at det der var mulig å ta ut penger og også handle. Han bestemte seg derfor til å reise den lange veien sørover til Lima – 770km, uten å ane hvilken fare han utsatte seg for. Flere steder på veien hadde folk laget barrikader av stein som han klarte å komme over eller forbi med den sterke firehjulstrekkeren.  Et sted ved et veikryss, der det var mye folk og en stor barrikade, måtte han bremse ned. Der var det flere som kastet seg over bilen og kastet stein etter den. Bare et under at han kom seg forbi disse stedene uten å lide noen overlast og uten skade på folk eller på bilen. Utenom stedene med barrikader var veien øde. Flere av de få lastebilene som våget seg ut, ble plyndret for varer. De stod tomme og forlatt ved veikanten. Ikke rart at maven føltes som is der de kjørte sørover kystveien. Gleden over å nå misjonærene Lindgrens hus var større en noen gang.  Englebeskyttelse!

De fleste bankene var stengt i Lima også, men med hjelp av Lennart fikk John ordnet med uttak og veksling. Etter to dager i Lima, bar det nordover igjen. Da hadde politi og soldater fått renset opp i barrikadene og holdt vakt ved veikryss og på steder der det hadde vært opptøyer. Både i Chiclayo og Bagua hadde noen butikker åpnet igjen, så han fikk handlet det meste av det som stod på listene. I Bagua fikk han tak i en lastebil som tok det meste av lasten, vinduer med jerngitter og mye annet til Helsesenteret. Lastebilen som hadde tatt resten av sakene fra containeren, var kommet vel fram til Saramiriza.  Sammen med gode medhjelpere hadde jeg fått på plass møbler og utstyr som kom med den. Alt måtte vaskes grundig før det kunne plasseres inne på senteret. Det hadde vært lagret i ett år i et tørt og støvete område, noe som syntes!  Den 19.08 kjørte John med fullpakket Toyota og lastebilen fra Bagua. Han kom fram til Saramiriza dagen etter. Da hadde han tilsammen tilbakelagt 2800 km tur-retur! Det var bare en drøy uke igjen til innvielsen da lastebilen ankom et par dager etter John. Det ble et kappløp med tiden å få satt inn vinduer og annet som måtte være på plass før innvielsen. Det lyktes for det meste, men noe måtte gjøres senere.

Maino og Kevin med lille Naomi i Saramiriza.

Nå går vi enda litt lengre tilbake i tid: Den 11. juli var jeg i Lima og hadde den store gleden av å møte Maino, Kevin og Naomi på flyplassen. Allerede samme dagen fløy vi videre til Pucallpa, der vi ble møtt av venner og kjørt til Wycliffe senteret i Yarina.  Vi hadde avtalt en flyvning med Jaars derfra til Saramiriza dagen etter. Været var fint, og vi kom av sted som planlagt. Flyet landet på oljekompaniets lille flyplass ved pumpestasjonen. Der møtte John oss sammen med Bodil, Manolo og lille Daniel. De skulle til Sverige etter endt to års periode. Til sammen hadde de vært fire år i Saramiriza. Det var trist å ta farvel med dem.  Nå ventet de en ny baby. De håpet å komme tilbake etter et par år, men det la seg dessverre ikke til rette med ny utreise for dem.

Maino og Kevin var nesten tre uker i Saramiriza. Det var mye nytt å oppleve, ikke minst for Kevin og for lille Naomi som var 20 måneder. De fikk også nærkontakt med alle kryp som stikker og biter. Maino så ut til å ha beholdt sin tidligere immunitet. Den fikk hun oppfrisket da hun besøkte oss sommeren 1985. Men Kevin og Naomi måtte holde ut mye kløe på tross av myggolje og salver. De hygget seg med lek og arbeid på Betania, men var også med på flere turer opp til kirken og til arbeidet på helsesenteret i Saramiriza. Noen reiser til landsbyene langs Marañon tok vi tid til, bl.a. en tur til Borja og elvestrykene ved Manseriche. Vi besøkte også Primavera, «gamle» Tigre Playa der Maino fikk hilse på noen gamle venner og kjente som fortsatt bodde der. Vi kjørte i speedbåten slik at vi slapp overnattinger på disse turene.

Den 3.august reiste jeg sammen med dem tilbake til Yarina og videre til Lima der vi var et par dager hos misjonærene Lindgren for en liten sightseeing i hovedstaden. Det var hardt å ta farvel med dem alle tre, ikke minst lille Naomi. Vi visste at det sannsynligvis ville gå to år før det ble anledning til å møtes igjen. De kom vel hjem til Texas etter besøket hos oss. Jeg for min del reiste rett tilbake til Saramiriza der mye arbeid ventet før innvielsen. Delia og Mirta hadde ansvar for klinikken etter at Bodil reiste, men de hjalp også til med arbeid og forberedelser på Helsesenteret. Klinikken ble avviklet i dagene før innvielsen, og noe av møbler og utstyr derfra kom i bruk på senteret. Kirken fikk nå rom til lagerplass, men noen år senere ble skilleveggen flyttet lengre bak. Det førte til mindre lagerplass, men større kirke!

Kp.86 står nest nederst på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”. Mens kapitlene 87 og 88 står på samme kategori som dette kapitlet “Helsesenteret i Saramiriza del 1”. Det gjør også kp.84 som du finner nedenfor dette kapitlet.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas

Team med bygningsarbeidere fra USA i januar 1990.

Vi hadde i lengre tid sett fram til dagen teamet fra USA skulle lande på Betania. Lars Svensson fra menigheten «Christian Life Church» i Chicago og hans team av dyktige bygningsarbeidere, både snekkere og murere fra forskjellige menigheter og steder i USA kom for å hjelpe oss med byggingen av Helsesenteret. Det var allerede blitt fire år siden Lars og teamet var på Betania og hjalp oss med byggingen av huset der. Men vi hadde i friskt minne deres arbeidskapasitet og dyktighet. I mellomtiden hadde Lars og team hjulpet misjonærer i flere latinamerikanske land. Dette var et arbeid de gjorde på fritiden en til to ganger i året. Den 12. januar var dagen kommet da to enmotors sjøfly fly fra Jaars landet på elva utenfor Betania. Da hadde de vært 3 timer i lufta siden de tok av fra sjøen ved Wycliffe’s senter i Yarina Cocha ved byen Pucallpa lengre sør i Peru.

Lars Svensson og kona hans Harriet, Tom Gruman, Willard Hacker og Chuck Zemezke som også var med forrige gang, ble tatt imot med stor glede av oss som ventet ved elvebredden. Manolo og Bodil og deres lille Daniel var naturligvis også med på mottagelsen.  Teamet hadde med en mengde verktøy av forskjellige slag, foruten matvarer i bokser og esker. Ikke å undres på at de behøvde to fly! Dagen etter som var lørdag, reiste vi opp til Saramiriza for at de skulle få se bygget og planlegge arbeidet framover.  Søndag var vi alle på møtene i kirken i Saramiriza. På kveldsmøtet vitnet våre amerikanske venner og fortalte litt om årsaken til at de tok på seg slike jobber som den de nå skulle ta fatt på. De ønsket på den måten å tjene Herren og støtte misjonsarbeidet.

Det ble en fantastisk forsterkning med erfarne murere og snekkere som ikke sparte seg, men jobbet fra tidlig til sent på Helsesenteret sammen med de lokale arbeiderne. Lewi var også med dem på bygget og gjorde en stor innsats, samtidig som han lærte mye om husbygging. Siden august året før hadde Lewi vært hos oss i Saramiriza. Han var ferdig med året på Hedmarktoppen og måtte vente til slutten av februar 1990 for å begynne som sivilarbeider hos PYM. Han hadde hjulpet til på mange måter og nå var det bygging på Helsesenteret som ventet. Det var en god del regn de ukene teamet var hos oss, men det stoppet dem ikke. Det var varmt likevel, men bedre enn de dagene da solen stekte fra skyfri himmel. Gro fikk mulighet til å bli bedre kjent med Harriet som er norskamerikaner og snakker godt norsk. Men så mye tid til å prate på dagtid ble det ikke. Det var rapporter og regnskap til PYM/BN for 1989 som måtte gjøres ferdig for å sendes med teamet til Lima og derfra med DHL til Norge. Gro satt mye bøyd over regnskapsboka og skjemaer fra BN/Norad i ledige timer. Harriet var enkelte dager med opp til Saramiriza for å «inspisere» arbeidet på bygget og være med Bodil på klinikken i rommene som var innredet til det i den bakre delen av kirken. Ved middagen og på kveldstid da alle var tilbake fra arbeidet, gikk praten. Men da ble det mest på engelsk!

Hjelp, hjelp, – båten er løs!

Et par av søndagene var våre venner fra USA med til besøk i menigheter i nærliggende landsbyer. Et par lørdager ble brukt til utflukter med medbrakt nistemat og massevis av kald drikke. Turen i speedbåten opp til stykene ved Manseriche ovenfor Borja var populær. Da ble det også mulighet for et forfriskende bad i klart vann i kulpene som elva dannet der opp ved fjellet. En lørdag kjørte vi med Doulos et stykke nedover Marañon til en liten bielv der vi ville prøve fiskelykken.  Jeg bandt båten fast i en trestubbe ved bredden mens vi skulle ro litt oppover bielva med en liten kano vi hadde med oss. Harriet ville være igjen i Doulos mens vi tok turen i kanoen.  Egentlig var det ikke plass til henne i den lille kanoen heller.

Etter en stund, hørte vi en lyd, som av en stemme i den stille jungelen som omgav oss. Lars gjenkjente Harriets stemme. Vi rodde så fort vi kunne nedover mens lyden av stemmen ble tydeligere: «Hjelp, hjelp»!  Rundt en sving kom vi ut i Marañon. Doulos var borte! Men der så vi den, flytende midt ute i elva et godt stykke nedenfor der vi var.  Vi hadde vel aldri rodd så fort noen av oss. Heldigvis fløt båten ganske rolig nedover, og vi tok den snart igjen. Harriet var veldig forskrekket og redd. Ikke til å undres over!  Hun roet seg fort da vi kom, og jeg fikk startet motorene. Men det var en opplevelse hun ikke glemte så fort, ikke Lars heller!  Fisk ble det dårlig med på den turen.

Hjemreise for noen – videre bygging for andre.

Etter nærmere fire uker var det tid for Lars, Harriet og Tom å reise hjemover. De hadde fått utrettet veldig mye på de ukene. Ingen tvil om at dette var trente bygningsfolk som visste hva som skulle gjøres. Sammen med de lokale arbeiderne som lærte mye av teamet i løpet av denne tiden, murte de ferdig veggene av tegelstein, takkonstruksjonen ble reist og takplatene spikret på plass. Dessuten ble alle gulvene støpt. Lars bygde også en gangbro over det lavere området inn fra veien til Helsesenteret.

Det var leit å ta avskjed med disse gode vennene, men vi gledet oss over at Willard og Chuck kunne bli igjen noen uker til. Lewi hadde et par uker igjen hos oss før han den 15. februar måtte reise for å begynne i sivilarbeidet hos PYM i Oslo. Det var betryggende å vite at han skulle bo i en hybelleilighet i en av misjonærboligene på “Mamre”. Vi ville ikke møtes før om drøye to år når det var tid for nytt opphold i Norge for vår del. Før Lewi reiste, arbeidet han sammen med Chuck og Willard med å støpe pilarene til pastorhuset og garasjen på tomta vi hadde kjøpt nær kirken. Vi for vår del hadde mye å gjøre for å forberede Bibeluka som skulle begynne en ukes tid etter Lewi reiste. Det var trist å ta farvel. Willard og Chuck fikk være med på kveldsmøtene under Bibeluka før de også måtte forlate oss. Da var garasjen ferdig til å ta imot Toyotaen som nå var kommet fra Japan til Lima.

Bibeluker og avskjed med våre venner fra USA .

Den 20. februar kom misjonær Lennart Lindgren og evangelist Isidro Villavicencio fra Lima, og samme kveld var det velkomstmøte i kirken. Dagen etter startet bibelkurset opp med 140 deltagere fra 19 landsbyer inkludert Tigre Playa (nå Primavera) og Saramiriza. Av dem var ca. 50 mellom 15 og 25 år. For første gang hadde vi egne timer for denne aldersgruppen på ettermiddagene. Isidro, som nå var godt kjent i området, hadde disse timene med aktuelle budskap spesielt for denne aldersgruppen.  Etter en uke var det en oppglødet flokk som reiste tilbake til sine landsbyer.

 Etter avslutningen av bibeluka, kjørte Lennart med Gro og meg til San Lorenzo der Rudolf Wilhelm og menigheten ventet ham til Bibeluke der. Vi var med og underviste de første par dagene før vi måtte sette kursen tilbake til Betania. Også i San Lorenzo var det samlet godt over hundre deltagere med representanter fra mange steder. Isidro besøkte landsbyene nedenfor Saramiriza den første uka i mars. Vennene i menigheten i Saramiriza lagde i stand en fin avskjed for Willard, Chuck og Isidro, mens vi hjemme hadde en hyggelig avskjedsmiddag og kveld med dem dagen før de skulle reise. Det var med stor takknemlighet for alt det de hadde bidratt med disse 8 ukene, at vi tok farvel med dem der ved elvebredden den 6.mars. Vi så dem vel ombord i sjøflyet til Jaars som satte kurs for Wycliffe senteret i Yarina. Derfra reiste de videre med rutefly til Lima. Dagen etter fikk jeg skyss med fly fra det nasjonale oljeselskapet Petroperu til Iquitos.

Reiser til Iquitos og Lima.

Det var på høy tid å gjøre nye innkjøp av materialer og utstyr til det innvendige arbeidet og annet arbeid som enda gjenstod på Helsesenteret. Dessuten stod medisiner og matvarer på innkjøpslistene som alltid når vi reiste til Iquitos. Noen reservedeler til motorene våre, foruten bensin, diesel og parafin var det også behov av. Det ble mye løping i de varme gatene i byen. Det gjorde ikke saken bedre at jeg fikk en kraftig omgangssyke mens jeg var der og kjente meg ganske dårlig et par dager. Men jeg holdt meg på bena og fikk utført alt som måtte gjøres. Det ble så mange forskjellige varer og så mye last at det måtte lastes om bord i båtene i flere omganger. Heldigvis var det to rutebåter som gikk til forskjellige tider de ti dagene jeg var i Iquitos. I Saramiriza hadde Manolo Suarez ansvaret for å ta imot lasten og frakte det meste videre inn til lageret på byggetomta, mens drivstoff og medisiner ble losset av på Betania. Der tok Bodil seg av medisiner og matvarer og fikk alt på rett plass. Da alt var lastet i båtene, reiste jeg videre til Lima.  Gro skulle møte meg der. Hun fikk være med et fly fra Petroperu til Bagua, og reiste derfra med buss de ca. 130 milene til Lima.

I Lima for å hente Toyota Landcruiser til Saramiriza.

Gro og jeg kom nesten samtidig til Lima der vi tok inn på Wycliffe’s gjestehus som så mange ganger før. Vi spiste middag sammen med norske Ågot Bergli som arbeidet med Wycliffe. Det var hyggelig med samtale på norsk etter alle ukene med besøk av engelsk- eller spansktalende på Betania.  I løpet av noen dager fikk vi ordnet dokumentene som skulle til for å ta ut Toyotaen tollfritt. Det var egentlig allerede i orden gjennom «AIPA», men bilen skulle innskrives i ulike registre som vi måtte på forskjellige kontorer for å ordne. Vi hadde fått bilen til arbeidet gjennom Norad/PYM prosjektet Helsesenteret i Saramiriza. Vi fikk en midlertidig registrering og kjøretillatelse og tok en prøvetur rundt i Lima. Alt så ut til å fungere greit. Vi var veldig begeistret for bilen som ville bli til stor nytte i arbeidet ved Helsesenteret.

Tur sørover til Ica og flere dager i Lima.

Da vi forstod at det ville ta tid før en permanent registrering var i orden, bestemte vi oss for å ta en liten ferietur sørover til Ica, en by ved kysten sør for Lima. Der hadde vi noen deilige dager som vi nøt etter travle tider i månedene før. Vi besøkte en kjent oase i ørkenen vest for byen, og tok også en tur til et område helt ute ved havet der vi så seler og sjøløver. Det ble dessuten tid til et interessant besøk i et museum i Ica. Det var deilig å kjøle ned med ettermiddagsbad i bassenget ved hotellet. Men de fem dagene vi hadde satt av til turen gikk fort, og vi måtte sette kursen mot Lima igjen.

Vel tilbake i Lima, ventet nye runder på kontorer for å få alle papirer på bilen i orden. Dessuten besøkte vi misjonærene Lindgren og talte på et par møter i kirken i Magdalena. Bibler og annen litteratur ble innkjøpt, og også diverse elektrisk og annet utstyr til Helsesenteret. Dessverre fikk jeg igjen problemer med magen og var ikke i form i dagene etter turen til Ica. Så det var kanskje bra at alt tok lengre tid enn vi hadde håpet. Jeg trengte virkelig å være frisk til den lange kjøreturen til Saramiriza. Det var urolige tider i Peru, streiker av mange slag. Inflasjonen nådde nye høyder, og vi måtte veksle dollar daglig da verdien på den peruanske mynten, soles sank drastisk for hver dag. Søndag 8.april var det presidentvalg i Peru.  De to vinnerne som ble utropt en uke senere måtte videre til ny valgomgang i juni. Det var spennende og urolige tider i landet.

Reisen til Saramiriza i ny bil.

Endelig tirsdagen etter valget kunne vi pakke alt inn i Toyotaen. Den ble mer enn full, og en del saker ble plassert på takgrinda. Den var veldig god å ha både da og på senere reiser. Den første dagen nådde vi Trujillo før det ble mørkt. Der overnattet vi hos misjonærene Elliot som tidligere bodde i Yurimaguas. De underviste på en bibelskole som deres misjon hadde i Trujillo. To dager senere nådde vi Bagua Chica via kystbyen Chiclayo. Der overnattet vi hos våre venner José Placencia og hans kone. I deres store garasje stod fortsatt containeren fra Erikshjälpen med resten av møbler og utstyr til Helsesenteret. Nå var det nesten ett år siden Gro og Manolo hadde tatt med en del av innholdet på en lastebil inn til Saramiriza.  Vi lovte å hente det gjenstående om et par – tre måneder, for å få det på plass før innvielsen av Helsesenteret som var satt til 31. august.

Dagen etter satte vi kursen innover veien som oljeselskapet hadde anlagt. Vi visste at den var veldig dårlig nå, ikke minst på grunn av at de fleste av de opprinnelige broene var rast ut i løpet av årene siden veien ble bygd. Den første delen til landsbyen Chiriaco var ganske bra, men etter hvert ble den dårligere. Da vi kom til en bro med to runde tømmerstokker lagt over den lille elva, var det blitt mørkt. Det var ikke annet å gjøre enn å overnatte i bilen midt inne i jungelen. Vi ordnet oss til rette som best vi kunne med all lasten i bilen. Så mye søvn ble det ikke, og vi var glade da dagslyset begynte å sive inn gjennom løvverket rundt oss. Frokosten ble som kveldsmaten, kjeks og brød med litt ost. Vi hadde kjøpt inn mer enn nok med vann og saft til turen innover i jungelen. Det var ganske nifst å krysse flere av broene, men det gikk bra. Da vi den ettermiddagen nådde den siste åsen og kunne se utover lavjungelen med pumpestasjonen nedenfor oss, takket vi Gud for hans beskyttelse på reisen. 

Det var en lettelse da vi noe senere kjørte inn i Saramiriza etter å ha losset av det som skulle til Helsesenteret. Ved bredden av Marañon var det mange som møtte oss og hjalp til med å laste i båten det som skulle ned til Betania. Mange ville ta bilen nærmere i øyesyn.  Den var et sjelden syn da det den gangen mest var lastebiler av forskjellige slag å se i Saramiriza.

Kapittel 85 står ovenfor kp. 84 på kategorien “Helsesenteret i Saramiriza del 1”. Kp. 83 står nederst på “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Endelig våren 1989 er avtalene underskrevet for Helsesenteret i Saramiriza.

“Det er nesten ikke til å tro at jeg nå sitter i en motorsykkeltaxi på vei til sentrum av Iquitos fra bielven til Amazonas, Nanay der sjøflyet fra Saramiriza landet for noen minutter siden. Det er et yrende liv rundt meg, men tankene mine kretser rundt de gode nyhetene fra Norge som vi hadde mottatt over kortbølgeradioen et par dager tidligere.  Endelig, den 25. april, er avtalen underskrevet mellom Norsk Misjonsråds Bistandsnemd (NMB) som representerer NORAD og Pinsevennenes Ytre Misjon (PYM) om bevilgning til bygging av et Helsesenter i Saramiriza i Loreto, Peru, og den første delen av bevilgningen til prosjektet er klar til overføring. Taxien stopper på avtalt sted etter kjøreturen. April går mot slutten, og jeg er i Iquitos for å åpne en bankkonto i dollar til byggeprosjektet, veksle penger til peruansk “Sol” og handle inn de første materialene til byggingen av Helsesenteret, bl.a. sement og jern. Dessuten skal jeg ved hjelp av gode venner finne en god murer og bygningsarbeider til å lede det daglige arbeidet på byggeplassen”. Så langt dagboken fra 1989.

Det måtte handles raskt for allerede uka etter skulle rutebåten gå fra Iquitos med kurs for Saramiriza, 5 -6 døgns reise oppover elva. Det la seg til rette med en byggeleder, og vi ble enige om lønn og om hvilke materialer som måtte handles først og sendes med båten oppover Amazonas og videre opp Marañon til Saramiriza. Avtalen (Convenio) mellom Helsemyndighetene i Loreto fylket “UDS Loreto” ved helsedirektøren i Iquitos og vår misjons juridiske person i Peru, «AIPA» ved Gro og John Agersten som AIPA’s representanter i Saramiriza, ble underskrevet allerede den 8. februar 1989.  Som vi skrev i forrige innlegg i bloggen, kom vi til Iquitos mot slutten av januar etter 1 ½ år i Norge. 

I et brev til misjonsvenner fra mars -89 skriver vi følgende: «På grunn av streik innen helsevesenet virket det nesten umulig å få tak i direktøren i Loreto for å få i stand kontrakten. Men Herren ledet oss på forunderlig vis til de rette kontaktene, og etter en uke fikk vi vår første konferanse med helsedirektøren i Loreto fylket. Etter ytterligere noen dager og et par møter til, var kontrakten vedrørende bygging, drift og overdragelse av Helsesenteret i Saramiriza, “CSS” klar. Kontrakten ble sendt til PYM før vi reiste videre til Saramiriza. Den måtte de ha før avtalen “PYM” – “NMB” om bevilgning til prosjektet kunne underskrives.  Nå venter vi på avtalen mellom Norad og PYM for å sette i gang med bygging.» 

Grønt lys for å starte byggingen av Helsesenteret.

Men nå i slutten av april var avtalen underskrevet ifølge radiomeldingen fra Norge. Brev fra PYM med avtalen svart på hvitt kom like etter at jeg ankom Iquitos. Endelig var alt klart for å starte byggingen av Helsesenteret som vi så lenge hadde sett behovet av og ønsket skulle bli en realitet til glede og hjelp for innbyggerne i Saramiriza og i kommunene Manseriche og Morona.

Jeg var kommet tilbake til Saramiriza da rutebåten fra Iquitos kom med de innkjøpte materialene den 9.mai 1989. En merkedag! Da var tomta hugd ut og klargjort. Dessuten var et lager til materialene under bygging. Et par uker senere var dør og lås på plass i lagerhuset. Da ble sement og jern flyttet dit. Lageret var bygd med tak av palmeblad og gulvet stod på påler slik som de fleste hus i jungelen. Byggelederen fra Iquitos hadde kommet, og oppmålingen for Helsenterets plassering ifølge tegningene fra Helsedepartementet kunne begynne. Bygget vil bli på 380 kvadratmeter grunnflate, med ventesal, legekontor, kontorer for jordmor og tannlege, laboratorium, vaksinasjons senter og flere andre rom. Det måtte også bygges en stor septiktank og vanntank for oppsamling av regnvann. Hverken vann eller avløp fantes i Saramiriza.

Vi ansatte flere arbeidere, de fleste med liten eller ingen erfaring fra murerarbeid. Det var ikke oppført mange bygg av murstein i denne delen av jungelen. Noen av arbeiderne var medlemmer i menigheten.  Alle var glade for fast arbeid og lønn. Det statlige oljeselskapet svarte positivt på søknaden om levering av sand og singel fra et område innover veien mot deres pumpestasjon.  Det var dårlig med andre lastebiler, så vi var veldig takknemlige for hjelpen fra Petroperu (Det statlige oljeselskapet) både da og senere i byggetiden.  Vi fikk 10 lass med sand, gratis fra oljeselskapet med deres lastebiler. All sement måtte blandes for hånd, da vi ikke hadde noen blandemaskin! En tung jobb i varmen.       

Her er arbeidet med å støpe pillarene i full gang. For de fleste er jernbinding og sementblanding nye arbeidsoppgaver. Byggeleder må passe nøye på at alt blir gjort etter hans instrukser.

I første halvdel av juli reiste Gro og jeg til Iquitos for å handle mer materialer til bygget og for møter med UDS Loreto. Medisiner og annet stod også på de lange innkjøpslistene. Mens vi var i byen, ble avtalen om bygging av en legebolig på tomta ved siden av HSS underskrevet. UDS Loreto tok på seg det økonomiske ansvaret for å bygge legeboligen, mens vi som representanter for «AIPA» skulle være behjelpelige med en del praktiske ting i Saramiriza.

Den første containeren med utstyr til Helsesenteret ankommer Lima.

Mens vi var i Iquitos, fikk vi beskjed om at containeren fra Erikshjälpen var kommet til Lima og stod i tollen. Gro reiste da fra Iquitos med rutefly til Lima, mens jeg måtte tilbake til Saramiriza. Både arbeid i forbindelse med byggingen og menighetsarbeid med besøk til utpostene ventet meg der.  Dermed fikk Gro jobben med å ordne dokumenter på forskjellige kontorer for å få containeren med hospitalutstyr og møbler gjennom tollen. Vi hadde allerede søkt om tollfrihet gjennom “AIPA”. Det var stor glede da alt var i orden, og containeren kunne kjøres ut fra tollen i Lima.  Lastebilen satte kurs for Bagua der vi hadde bodd for mange år siden.  Jobben med å få ordnet alt dette, var svært vanskelig midt i politisk og økonomisk krise i Peru, og med en inflasjon som i juli var kommet opp i mer enn 10000 %.

I Bagua ble containeren losset utenfor den store garasjen hos våre gamle venner Placencia, fra tiden vi bodde i Bagua før vi flyttet til jungelen ved Marañon i slutten av 1969, tyve år tidligere.  Manolo Suarez møtte Gro i Bagua. Han kom med lastebil fra Saramiriza, og sammen fikk de lastet over en del av innholdet i containeren i denne bilen.  Veien fra Chiriaco, noen mil fra Bagua og videre innover i jungelen til Saramiriza var svært dårlig. Det var oljeselskapet som bygde veien på midten av 1970-tallet for å legge oljeledningen fra pumpestasjonen innenfor Saramiriza til en havn i Piura fylket. Det var ingen som hadde ansvar for vedlikehold, og den var nå i en elendig forfatning. Mange av de små broene over mindre elver hadde rast ut og ble erstattet av tømmerstokker som ble lagt over elveleiene av de få sjåførene som enda våget å bruke denne veien.

Lewi kommer fra Norge – Bygget reiser seg.

I midten av august kom Lewi fra Norge for å være et halvt år i Peru til han skulle begynne som sivilarbeider hos PYM. Etter avsluttet år på misjonslinjen på Hedmarktoppen, hadde han hatt sommerjobb og spart til reisen. Han var heldig da han kom fram til Iquitos. Flyet fra Lima landet sent på kvelden og tidlig neste morgen gikk han om bord på sjøflyet til Saramiriza. Det ble rekord i antall timer fra Oslo til Saramiriza, men det ble lite søvn. Ikke rart han var trøtt da han kom fram! Vi gledet oss over å ha ham hos oss i det følgende halvåret. Han ble også til stor hjelp på mange måter. I august kom første last med teglstein med rutebåten fra Iquitos. Det var en stor jobb å frakte 6 -7000 stein fra havna til lageret ved byggetomta. Det var ikke mange lastebiler i Saramiriza på den tiden. Så frakten foregikk dels med trillebør, en liten lastebil og flere ekstra arbeidere. Teglsteinene ble stablet under et tak ved lageret. En ung mann i menigheten fikk jobben som ansvarlig for å holde orden på det som kom inn og det som gikk ut av lagerhuset. Han jobbet med dette helt til innvielsen av “CSS”.

Grunnmuren ble fylt med jord, sand og stein.

Da grunnmuren til Helsesenteret var ferdig, måtte den fylles med jord og sand opp til beregnet gulvhøyde for å unngå oversvømmelser inne i bygget. Det ble gjort en avtale med myndighetene i Saramiriza om dette arbeidet. Alle husstandene i landsbyen skulle være med å sende en fra hver familie for å ta sin del av denne store jobben. Det ville også gi større eierskap til Helsesenteret. Folk kom med bøtter, spann og vaskevannsfat til stedet det utgravingen skulle foregå. De gravde ut et stort område bak mot skogen, bar det opp og helte det ned i hullet som var omgitt av grunnmuren. Andre hadde oppgaven med å trampe til jorden for at grunnen skulle bli kompakt. Det meste av dette arbeidet ble gjort i løpet av september måned. Utover høsten fikk vi hjelp i Iquitos til innkjøp av mer teglstein og sement. Det ble losset av rutebåtene og fraktet innover veien til byggetomta, også materiell som helsemyndighetene hadde kjøpt til legeboligen. Byggearbeidet på legeboligen begynte utpå høsten.