Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapittel 93 står på kategorien “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet” mens kapittel 95 står på kategorien “Helsesenteret i Saramiriza del 2”. Kapittel 96 vil bli å finne på kategorien “Menighetsarbeid i Piura fylket – menigheten i Chulucanas”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Doulos til reparasjon i Iquitos – Kjøp av bil til Piura.
Ukene fram til jul etter velkomstmøtet for oss i menigheten i Saramiriza den 8.oktober 1994, gikk som en røyk. I november var John i Lima og hentet ut containeren fra Erikshjälpen og fikk fraktet størstedelen av innholdet til Helsesenteret i Saramiriza. Før han kom så langt, ble noe sykehusmateriell satt igjen i Piura, mens den store trekassa fra misjonærene Anita og Göran Olsson ble levert til menigheten i Chulucanas. Julemåneden kom før vi fikk sukk for oss. Som vanlig var det julefester for søndagsskolebarna og for hele menigheten før jul, både i Saramiriza og på utpostene. Juledagen var det høytidsmøte da 8 venner ble døpt. Fem av dem var menn i sin beste alder som avla gripende vitnesbyrd om Guds forvandlende makt i deres liv.

Etter jul reiste John med Doulos til Iquitos der den skulle til reparasjon og senere selges. Jeg reiste til Piura med oljekompaniets helikopter i begynnelsen av januar. Vi møttes i Lima noen dager senere. Oppholdstillatelsen vår måtte fornyes, og det må gjøres i hovedstaden Vi så også på bruktbiler. Etter å ha sett oss om i dette markedet, bestemte vi oss for en Audi 80, -en1987 modell som var importert til Peru fra Japan et par måneder før. Den var i god stand og hadde gått lite. Det var et stort behov for bil til arbeidet i Piura og omegn. Da bilen var registrert og ferdig til turen nordover, kjørte vi til Piura i slutten av januar 1995. Der ventet huset vi hadde leid i september året før. John var innom huset i november for å lagre et par sykehussenger og annet som skulle til en helsepost i en fattig landsby sør for Piura. Alt dette ble da dekket med plast. Noe mer hadde han ikke tid til å gjøre da.

Academia Biblica – Bibelseminaret i Saramiriza.
«Academia Biblica» var det spanske navnet som ble brukt på et opplegg vi i lengre tid hadde planlagt å begynne med i Saramiriza. Selv om de årlige bibelkursene for menighetsledere var blitt utvidet til én uke to ganger i året og senere til 3 uker, var det et stort behov for et utvidet studietilbud. Planen for «Academia Biblica» som vi på norsk kalte Bibelakademiet eller Bibelseminaret, var at elevene skulle ta et 8 ukers intensivkurs i Saramiriza en gang i året i tre påfølgende år, og så studere mer hjemme på materiellet de ville få utdelt. Vårt ønske var å holde to like kurs hvert år for to forskjellige grupper med 20 til 25 elever i hver gruppe. Målgruppen var evangelister, menighetsarbeidere og ledere for menighetene og utpostene som sognet til Saramiriza. De fleste hadde familie å ta hånd om, noe som inkluderte arbeid på åker, jakt og fiske. Det viste seg at 8 uker ble i lengste laget å være borte fra familien og arbeidet. Derfor ble de neste kursene kuttet ned til 6 uker. Hvert årskurs hadde en undervisningsplan basert på 200 timer. Ved hjelp av noe kveldsundervisning holdt den planen selv om de påfølgende kursene ble på seks uker.

Rosa og Edgard Bardales til Piura – Forberedelser til Bibelseminaret i Saramiriza.
Mens vi var i Piura i begynnelsen av 1995, bestilte vi en del møbler, blant annet senger og skrivebord av en snekker i byen. Snekkeren arbeidet raskt og leverte skrivebord og senger innen det ble flere beboere enn oss i huset. Den siste dagen i februar kom Rosa og Edgard Bardales, det unge paret John ble kjent med på bibelskolen til Asambleas de Dios (Assemblies of God) i Chiclayo da han var innom der på vei fra Lima med containeren. Edgard hadde gått fire år på deres teologiske seminar i Lima, og Rosa hadde to års bibelstudier fra samme sted. Dessuten hadde de erfaring fra menighetsarbeid i slumbyene rundt Lima, og sist som medhjelpere på bibelskolen i Chiclayo. Da de hørte om misjonsarbeidet i jungelen og «Academia Biblica» som skulle starte i Saramiriza, ble de veldig interessert i det arbeidet. Da vi noe senere spurte om de ville hjelpe til med å forberede studiemateriell og også undervise på det planlagte Bibelseminaret , svarte de positivt til å være tre måneder i Saramiriza. Allerede mens de var i Piura, utvidet de løftet til å gjelde for et år. Jungelen var ukjent og ganske skremmende for dem som kom fra kystbyene Chimbote og Trujillo nord for Lima. Men de ble i Saramiriza i nærmere tre år!

I Piura bodde de hos oss, og vi samarbeidet om utarbeidelsen av studiematerialet. Edgard og Rosa satt i timevis ved skrivemaskinen med Bibelen og bøker fra Bibelskolen i Lima foran seg. John og jeg forberedte de temaene vi skulle undervise i, noe som tok mye tid disse ukene. Men Edgard og Rosas arbeidsinnsats i denne tiden var uvurderlig for å få ferdig det materiellet som trengtes til Bibelseminaret. For oss var de et bønnesvar i rett tid, også fordi pastorsparet Isidro og Maria Villavicencio ønsket å flytte tilbake til Lima etter 3 ½ år i Saramiriza. Der skulle Isidro gå inn i tjenesten som medpastor i menigheten som misjonærene Lindgrens hadde grunnlagt i bydelen Magdalena. Isidro og Maria hadde vært til stor velsignelse og nedlagt et omfattende arbeid i menigheten i Saramiriza og på utpostene.

John og Gro til Saramiriza – Avskjed med Maria og Isidro Villavicencio.
Disse ukene i Piura på nyåret 1995 gikk så altfor fort! Som vi skriver ovenfor var det mange oppgaver og ting som måtte gjøres ferdig før vi på nytt kunne reise inn til Saramiriza der arbeid både i forbindelse med Bibelseminaret og Helsesenteret ventet . Vi vil skrive mer om den første tiden og om situasjonen i Piura og omegn i et senere kapittel av bloggen.
Den 1.april reiste John og jeg med buss til Bagua og derfra med oljekompaniets helikopter til Petroperus pumpestasjon ved Saramiriza. John gjorde en kort reise til landsbyene nedover Marañon og i nedre Morona for innskriving av elever til Bibelseminaret. Den 9 og 10 april var det avskjedsmøter og fest for Isidro og Maria i fullsatt kirke. To dager etter kjørte vi dem til pumpestasjonen. Derfra reiste de med Jaars flyet som kom fra Wycliffe senteret i Yarina Cocha. Fra Pucallpa tok de fly til Lima samme ettermiddag. Vi i Saramiriza hadde gleden av å ta imot Edgard og Rosa, samt en sykepleier til Helsesenteret. De kom med samme flyvning fra Yarina.

Edgard og Rosa til Saramiriza – Første kurs på Bibelseminaret.
Edgard og Rosa flyttet inn i pastorshuset ved kirken der Isidro og Maria hadde bodd. Det var mange praktiske ting som skulle ordnes før vi kunne ta imot elevene til bibelskolekurset. Fire damer fra menigheten påtok seg å koke til elever og lærere. De hjalp til med innkjøp av mat, gryter og annet utstyr som trengtes. Flere av brødrene i menigheten gjorde forbedringer i menighetens enkle kjøkken under et tak bak kirken, mens andre ble engasjert i å skaffe til veie ved og vann til matlagingen. Noen av elevene ble innlosjert hjemme hos venner i menigheten, mens andre hang opp sine myggnett i et hus bak kirken. Det hadde i noen år vært brukt til søndagsskolen. Vårt store ønske og bønneemne var å bygge et hus på de to tomtene vi tidligere hadde kjøpt ved siden av kirken. Et slikt hus trengtes til søndagsskolen, ungdomsarbeidet og ikke minst til Bibelseminaret som nå var i ferd med å starte opp.

Den 17. april begynte det første kurset med 25 elever fra 16 landsbyer. Edgard sto for det meste av undervisningen de første par ukene med god hjelp av Rosa. Timene John og jeg underviste var konsentrert til bestemte uker og dager slik at vi fikk tid til å gjøre de andre oppgavene som ventet oss i Saramiriza, ikke minst på Helsesenteret. Dessuten måtte vi reise til Iquitos, Lima og Piura i de ukene kurset varte, både i forbindelse med Helsesenteret og salget av Doulos. Kurset ble til stor velsignelse for elevene som takket for undervisningen på avslutningsmøtet den 11. juni da de fikk sine diplom for å ha fullført det første kurset på Bibelseminaret. Alle ønsket å komme tilbake til sitt andre kurs om et år. Helgen etter ble Rosa og Edgard innsatt som pastorspar i menigheten «Casa de Oración» i Saramiriza.

Bibelseminar for den andre gruppen elever – Lars Svensson og team kommer fra USA.
Den 16.oktober kom et nytt kull på 23 elever til det andre kurset i Saramiriza som nå gikk over 6 uker. I alt var 20 landsbyer inkludert Saramiriza representert på de to kursene i 1995 med til sammen 48 elever. Elevene på dette kurset fikk en spesiell praksis i husbygging i løpet av de ukene de var i Saramiriza. Da ble drømmen om et eget hus til blant annet Bibelseminaret en realitet, og byggingen kunne starte mens det var mange sterke og villige hjelpere for hånden.
Det var en gledens dag da vi på sensommeren, fikk nyheten fra Lars Svensson i Christian Life Church i Chicago at han, Willard Hacker og et nytt bekjentskap, Weine Maki ville komme i oktober/november for å hjelpe til med byggingen av bibelkurshuset som det ble kalt. Da hadde vi hatt kontakt med Lars om dette prosjektet en tid. Salget av Doulos, samt andre gaver til bygget la det økonomiske grunnlaget, og vi var ivrige etter å komme i gang. Teamet som Lars ledet i organisasjonen «Legmenn for misjon», betalte alle reisene sine selv, inkludert alt verktøyet de hadde med seg. Dessuten hadde de som regel samlet inn gaver til prosjektene som de skulle være med på å bygge.

De kom med fly fra Yarina i to puljer i slutten av oktober. Et av småflyene var nesten fullpakket av verktøy, både manuelle og elektriske, foruten en god del hermetikk og andre matvarer og godsaker fra USA. Forrige gang Lars og Willard var hos oss sammen med to andre, var i januar 1992 da de satte opp huset vårt i Saramiriza etter å ha flyttet det fra Betania. Vi bodde i flodbåten Doulos i den tiden, mens de bodde i rom på Helsesenteret. Det var den gangen enda ikke i full drift. Nå bodde de i hos oss, noe de uttrykte stor glede og takknemlighet over. For oss var det en ære å ha disse vennene på besøk.

Avslutningen av kurset – Teamet reiser hjem – Vi til Piura.
Teamet var i en hel måned og jobbet fra tidlig til sent med å få satt opp huset som John hadde tegnet og kjøpt inn alle materialene til før de kom. Bibelskoleelevene var til god hjelp i denne tiden. Både de og venner i menigheten utførte et stort dugnadsarbeid som gjorde at det bare gjenstod mindre arbeid før bygget var helt ferdig da teamet måtte reise hjem. Under huset som stod på sementpåler, murte Lars opp en stor vanntank til oppsamling av regnvann fra det store bøleblikktaket. Både kokkene og vannbærere var glade og takknemlige for denne vannforsyningen like ved kjøkkenet. Vanntanken ble til stor nytte ved senere kurs og andre tilstellinger i menigheten i Saramiriza i årene som fulgte.
Dette andre kurset ved Bibelseminaret avsluttet med avskjedsmøte og utdeling av diplomer den 26. november. Disse elevene var også inspirerte til å fordype seg mer i temaene de hadde studert, og alle ønsket å komme tilbake til sitt andre kurs neste år.

Dagen etter avslutningen, gjorde menigheten i stand en avskjedsfest for elevene og for Lars og Willard . Weine måtte reise videre en uke før de andre. Lars og Willard hadde fått mange venner i Saramiriza som viste stor takknemlighet for deres innsats for misjonsarbeidet i jungelen både denne gangen og tidligere. De reiste tilbake med småfly til Yarina og derfra videre til Lima og USA. John ledet dugnadsarbeidet på bibelskolehuset et par uker inn i desember før vi måtte tilbake til Piura. Bibelskolehuset ble til stor velsignelse for arbeidet i og utfra Saramiriza og er det fortsatt. Vi fikk reise med helikopter fra Petroperu (det peruanske statlige oljeselskapet) til deres pumpestasjon i Bagua, og derfra med buss til Piura. Det var ikke alltid det lykkes å reise med Petroperu inn til jungelen, men ut av jungelen var det ingen problem selv om det kunne bli en del venting av og til.

Kp.91 står på kategorien “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet”. Det er fire kapitler på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”. Dette kapitlet står øverst, mens kapitlene 83, 86 og 89 står nedenfor, med kp.83 nederst. Kapitlene 84, 85, 87 og 88 står på “Helsesenteret i Saramiriza del 1”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Velkomst i kirken for Isidro og Maria Villavicencio oktober 1991.

Det var en stor dag for menigheten i Saramiriza da pastor Isidro, hans kone Maria og deres lille sønn, Rafael ble hilst velkommen. Det var fullt hus på festen lørdag kveld og på søndagsskolen og møtet neste formiddag med påfølgende middag for alle. Isidro og Maria var godt kjent i området etter å ha arbeidet som evangelister i Saramiriza hele året 1988 da de var nygifte. Før den tid var Isidro evangelist i Saramiriza og på utpostene i to perioder, hver på 3-4 måneder.

Et par dager før velkomsten kom de sammen med meg i bilen fra Lima, en reise som tok oss fire dager. Det hadde regnet mye, og veien inn til Saramiriza var elendig. Det ble to overnattinger på kjøreturen innover fra Bagua. Den første natten overnattet vi hos de amerikanske misjonærene i Imaza som jeg kjente fra min første reise til jungelområdene fra Bagua i 1969. Den gang var det ingen vei inn til Saramiriza, og jeg kom i båt ned Marañon. Den andre natten tilbrakte vi i bilen midt i jungelen og ventet på dagslyset før vi kunne fortsette. Forståelig nok ble det ikke mye søvn på noen av oss voksne den natten. Lille Rafael sov heldigvis godt. Mirtha, laboranten på Helsesenteret var også med på reisen. Hun hadde vært på et besøk hjemme hos foreldrene sine litt utenfor Lima. Selv hadde jeg hatt mange ærend i Lima, både med dokumenter som måtte ordnes og innkjøp av forskjellig slag til helsesenteret og til arbeidet forøvrig.

Isidro og Maria flyttet inn i et lite hus vi fikk leid ikke langt fra kirken.  Pastorshuset var enda ikke ferdig til innflytting. Pilarene ble støpt ved hjelp av brødrene fra USA i 1990, men da ble bare garasjen på nabotomta bygd ferdig. I tiden etter var det andre oppgaver som ble prioritert. De siste månedene hadde jeg med god hjelp av brødre i menigheten arbeidet på bygget. Det gjenstod ikke mye da Isidro og Maria kom. Isidro hjalp også til, og i slutten av november kunne de flytte inn i pastorshuset. Det var et enkelt, men koselig, lite hus med bra standard i forhold til de fleste hus i Saramiriza på den tiden. Det lå på en nabotomt til kirken ut mot den oppbygde veien som førte ned til oljeselskapets havn.

Flytting fra Betania til Saramiriza.

Huset vårt på Betania ble bygd langt inn fra elva da vi flyttet dit fra Tigre Playa i januar 1985. Dette området som lå litt høyere enn landsbyen Saramiriza, hadde vi kjørt forbi mange ganger mens vi enda bodde på Tigre Playa. Derfor følte vi det trygt å bygge på denne tomta, og særlig med huset drøye hundre meter innenfor elvebredden. Men da vi kom tilbake på nyåret 1989 etter 1 1/2 år i Norge, hadde Marañon gravd ut store stykker langs elva fra ovenfor Betania og videre nedover. Mange av beboerne i Saramiriza mistet store deler av åkrene sine på den strekningen.  Våren 1991 var det ingen tvil om at elva fortsatte å grave, selv om den enda ikke var faretruende nær huset. Det var også andre årsaker til at vi i løpet av dette året bestemte oss for å flytte. Da vi bygde på Betania, hadde vi ikke tenkt at vi skulle bli så knyttet til Saramiriza både gjennom menighets- og helsearbeidet, som vi etter hvert ble. Vi besøkte fortsatt andre landsbyer i området, men virksomheten i Saramiriza tok mye av tiden vår. Hver dag ble det ble mye kjøring opp og ned med speedbåten  og andre båter, enten på dag- eller kveldstid og ofte begge deler. Men fortsatt ville det bli problematisk med fortøyning og pass av båtene oppe i Saramiriza, foruten drivstoff lageret vi hadde for Jaars/Wycliffe og landingsflåten for deres sjøfly. Det var en av flere årsaker til at vi likevel nølte med flyttingen fra Betania.

Men i oktober 1991 hadde vi bestemt oss, og vi søkte kommunen om en tomt som lå langs veien litt forbi Helsesenteret. Dette er veien som ble bygd til oljeselskapets pumpestasjon 20 km inn fra Saramiriza, og derfra videre til Bagua da oljeledningen fra jungelen til kysten ble bygd på siste del av 1970 tallet. Da hadde vi noen måneder tidligere kjøpt en palmehytte med tilhørende tomt ved siden av det landområdet som vi nå søkte om å få tildelt. Det bød ikke på noe problem, og tomta ble målt opp. I begynnelsen av desember begynte vi arbeidet med å støpe pilarene. Med god hjelp av et par unge menn fra menigheten som hadde lært murerarbeid da Helsesenteret ble bygd, gikk arbeidet unna på noen dager.

Planen var å ta ned taket og trematerialene fra 2.etasje på huset i Betania, mens 1.etasje av murstein fra Tigre Playa måtte stå igjen. Det var en stor jobb å pakke alt vi hadde og i første omgang flytte det inn i lagerhuset på Betania. Det vi hadde behov av til daglig, ble båret ombord i Doulos. Doulos ble vårt flytende hjem den følgende tiden mens huset ble tatt ned i seksjoner og bygd opp igjen i Saramiriza.  Det meste av materialene kunne brukes, men noe måtte likevel kjøpes nytt. Pakking og utflytting av møblene våre begynte i desember i mellom mange andre gjøremål.  Da taket og hele 2.etasje var tatt ned og veggene delt i seksjoner og merket med nummer, ble alt kjørt opp til Saramiriza i en leid båt og i Doulos de siste dagene i januar. Fra elvebredden ble alle bygningsmaterialer kjørt inn til tomta. Møbler og esker med saker og ting flyttet vi samtidig inn i et stort rom i Helsesenteret. Alle rom der var enda ikke tatt i bruk. Vi var veldig takknemlig til alle i menigheten og andre i Saramiriza som hjalp oss i denne tiden.

Husbygging i Saramiriza – Team fra USA.

Høsten 1991 skrev jeg til Lars Svensson, leder for teamet som hadde hjulpet oss to ganger tidligere med byggeprosjekter.  Jeg fortalte om nødvendigheten av å flytte huset vårt opp til Saramiriza og spurte om det var noen mulighet for at han og teamet kunne hjelpe oss.  Lars satte seg i sving med en gang han hørte om dette behovet, og vi fikk raskt svar. De kunne komme i månedskiftet januar/februar for å hjelpe til med byggingen i tre til fire uker.  Vi mottok svaret med stor glede og takknemlighet, både til teamet, til Christian Life Church i Chicago og alle andre som var med å gi tid og penger.  Teamet betalte som tidligere reiser og alle utgifter selv. Dessuten hadde de med en del matvarer og en mengde verktøy. Da de reiste tilbake, la de noe av verktøyet igjen hos oss og noe hos misjonær Lindgren i Lima til fremtidige prosjekter i Peru. Det var opp til oss å ha alt de trengte av materialer på plass innen de skulle komme. I Saramiriza var det den gangen ingen forretninger som solgte byggevarer, også lite av andre varer. Derfor måtte Gro og jeg ta en tur til Iquitos de første dagene i januar for å gjøre innkjøpene som trengtes, både av byggevarer og matvarer. Vi var svært glad for statens flyvninger til Iquitos i disse årene. Til kysten fikk vi ofte fly med oljeselskapets flyvninger til Bagua eller Chiclayo. Vår takk gikk også til menigheter og venner i Norge som gjorde det mulig å foreta disse ekstra innkjøpene til husbygget.

Det var en stor dag da vi kunne ta imot teamet fra USA. Foruten Lars var det tre menn til. To av dem, Willard og Russ hadde vært med før, mens Rudi var et nytt bekjentskap for oss. Men vi hørte at han hadde vært med Lars på flere oppdrag for å hjelpe misjonærer med byggeprosjekter både i Mexico og Mellom-Amerika. Alle var snekkere eller murere i sitt daglige arbeid hjemme, men brukte av ferier og fritid til å støtte misjonsarbeidet med sine evner og kunnskap innen bygg.

Men hvor skulle de bo? Huset vårt var revet ned. Vi sov i Doulos og plass til flere var det ikke der. Hotell fantes ikke i Saramiriza på den tiden. Løsningen ble Helsesenteret. Der var det mange rom, og siden det enda bare var i startfasen når det gjaldt aktivitetene det var bygd for, kunne vi frigjøre to rom til soveplasser for teamet. Bakerst var det et rom som ble brukt til spise/hvilerom for de ansatte, nesten som en overbygd veranda. Det fikk vi bruke som kjøkken og spisestue for oss, teamet og de to jentene som hjalp oss med matlagingen denne tiden, Lindaura og Lucy. Gro arbeidet fortsatt i flere dager i uka i administrasjon og regnskap på Helsesenteret. Prosjektet innebar mye rapportering til Pym/Norad og til helsemyndighetene i Loreto fylket.

Lars skriver fra oppholdet på Helsesenteret.

Det var ikke bare, bare å overnatte på Helsesenteret for mennene i teamet. Det meste som foregikk der, var på dagtid da teamet var på bygget fra tidlig til sent med unntatt av lunsj og en liten pause midt på dagen da det var som varmest. Men det var ikke alltid stille på natta heller.  Jeg sakser følgende fra en bok Lars har skrevet om alle prosjektene han og teamet har vært med på gjennom flere år. Han skriver om oppholdet på helsesenteret i Saramiriza: «I natt ble en kvinne som skulle føde innlagt på klinikken. Det ble ganske mye lyd, særlig de siste par timene. Hun fødte sin første sønn på morgenkvisten, og alle var glade. Sent på ettermiddagen dagen etter kom en mann med kona si som var i gang med fødslen. De kom i kano fra en landsby i en bielv, og hadde rodd i flere timer. Det viste seg at kvinnen ikke fikk født fram barnet på grunn av en stor byll hun hadde i underlivet. Hun levde, men var veldig svak etter mange timer med smerter og blodtap. John og legen prøvde å få tak i et helikopter fra oljeselskapet for å fly henne til sykehuset i Bagua, men det var ikke noe helikopter disponibelt akkurat da.  Kvinnen døde på klinikken den kvelden. Det var ikke lett å sove med mannen og andre i familien som sørget og gråt høylytt i rommet ved siden av.  En trist opplevelse, men vi forstår at hendelser som dette ikke er uvanlig her i jungelen.  John kjørte dem hjem i speedbåten følgende morgen”.

Lars fortsetter: “En kveld noe senere hørte vi høye skrik og stemmer ute i venteværelset. De kom med ei lita jente som hadde snublet like ved ildstedet der moren stod og stekte bananer i en panne med kokende olje.  Jenta fikk hånden og deler av armen sin ned i oljen i det hun falt. Det så ille ut. Jenta skrek, og de pårørende gråt mens legen og sykepleieren stelte den forbrendte armen. De ble på klinikken hele natten. Gråten stilnet etter hvert, og vi sovnet utpå morgenkvisten.  Den 17.02 fikk vi være med på en hyggelig opplevelse på klinikken. Det var fødselsdagen til Gro. Da Gro og John ikke har noe sted å bo annet enn i båten denne tiden, mente legen og kona hans at dagen måtte feires på Helsesenteret. De stod for invitasjonen, og den kvelden kom det minst seksti personer for å gratulere Gro. Det ble en litt uvanlig, men hyggelig feiring på klinikken.»

Arbeidet går raskt framover.

Allerede samme dag teamet kom, ville de se på tomta og pilarene vi hadde støpt. Tidlig neste morgen var teamet og medhjelperne på plass med verktøy og det som trengtes til arbeidet. Det var nesten utrolig hvor mye som ble gjort i løpet av dagen. Neste dag var søndag der brødrene fra USA ble hilst hjertelig velkommen i kirken. På ettermiddagen kjørte vi en tur ned til Betania. De øsket å se hvordan det så ut der nå. Vi hilste også på det unge paret som bodde like nedenfor huset vårt og hadde åkrer med bananer og maniok på Betania. De skulle ha tilsyn med flåten og lageret med drivstoff til flyene fra Jaars og samtidig hjelpe oss med å holde øye med åkrene og frukttrærne vi hadde bakenfor huset. Vi tok med oss flere store bananklaser og yoka (maniok).  Gro hadde ansvar for brødbaking og matforsyning til teamet og oss fire andre. Heldigvis var Lucy og Lindaura flinke på kjøkkenet og til stor hjelp. Et par damer i menigheten fikk arbeid med klesvasken disse ukene. Det var mange skitne plagg som ble båret inn til den lille elva, Chote der damene i Saramiriza pleide å vaske tøy.

Arbeidet gikk unna med erfarne bygningsarbeidere og flinke håndlangere. Jeg var med og hjalp til, og ikke minst se til at de hadde alle materialer og verktøy de trengte til arbeidet. Lysmotoren vår var fremdeles i Betania da det nye motorhuset oppe på tomta ikke var helt ferdig. Men vi hadde et mindre aggregat som gav strøm til det elektriske verktøyet teamet hadde med seg. Til vår store overraskelse og glede fikk jeg overrakt en helt ny motorsag som gave fra Lars’ svoger Leif Eeg.  Arbeidet på huset gikk framover dag for dag. Folk som gikk forbi på veien, stanset forundret og så på hvordan huset reiste seg. Det lettet arbeidet at veggene kunne settes opp i seksjoner. Det tok ikke lang tid før huset var under tak. Mye forskjellig arbeid pågikk samtidig. Lars stod for utgraving og støping av en stor, delvis nedgravd vanntank for oppsamling av regnvann fra taket, likeså en septiktank bak ved skogkanten.

Søndagene ble brukt til møter i kirken i Saramiriza og reiser til de nærmeste utpostene. Et par lørdager var vi på turer, blant annet til området ved Manseriche-strykene ovenfor Borja.  Da Russ og Rudi måtte ta fatt på hjemreisen den 24.februar, var utrolig mye gjort på huset, også innvendig med skap på soverom og myggnetting på plass i vinduene.  Lars og Willard ble igjen enda en uke. De fikk ferdig det meste på badet og kjøkkenet, og støpte gulv i motorhuset og på plassen under huset. Teamet gjorde et fantastisk arbeid på kort tid. Vi takker Gud for at han leder og kaller mennesker med ulike gaver og kunnskap til forskjellige oppgaver i Herrens tjeneste . 

Innflytting i huset 11.mars 1992.

Det gikk enda ti dager etter at Willard og Lars hadde reist, før huset var så ferdig at vi kunne flytte inn. En del mindre, men nødvendige ting ble ferdigstilt i løpet av ukene som fulgte.  Det kjentes godt å være i hus igjen! Doulos var veldig god å ha på reisene, men det ble både varmt og trangt i lengden. Huset i Saramiriza var helt likt 2.etasjen på Betania, både når det gjaldt materialer, inndeling av rommene og møbler, bare speilvendt! Så vi kjente oss hjemme.  Palmehytta som vi hadde kjøpt på nabotomta ble reparert og fikk nytt tak.  Lucy og Lindaura flyttet sakene sine inn i dette palmehuset, som var ganske likt hyttene jentene hadde vokst opp i, henholdsvis på Tigre Playa og San Juan.  Lindaura hjalp oss i huset på formiddagen mens hun fortsatte studiene på den videregående skolen på ettermiddagen. Lucy arbeidet i menigheten blant barna og de unge, og var også på reiser til utpostene.  En yngre bror av Lindaura bodde sammen med dem en tid, og senere en søster av henne som gikk kurs og jobbet på Helsesenteret.

Bibelseminar og besøk fra Norge i mars 1992.

En uke etter innflyttingen var det velkomstmøte for et tre ukers bibelseminar i kirken i Saramiriza.  Innbydelsen gikk ut til nyere ledere og unge som ønsket å virke for Herren. Vennene hadde bygd et enkelt hus i to etasjer bak kirken der elevene fra utpostene overnattet. Det var også to unge fra Saramiriza med på kurset, i alt var det 24 forventningsfulle unge menn og et par kvinner som kom til den første bibeltimen.  Pastor Isidro, kona hans, Maria og jeg hadde de fleste timene, men også Lucy og Gro hadde noen timer.

To dager etter starten av Bibelseminaret, landet flyet med det lenge ventede besøket fra Norge. Sjøflyet fra Jaars kom fra Wycliffesenteret i Yarina med pastor Aril Svartdahl og misjonsleder Odd Geirdal  fra vår utsendermenighet, Salemkirken i Oslo. Besøket varte bare noen dager, men betød likevel mye for oss personlig og arbeidet i området. Vi hadde mange fine samtaler og var også på besøk med båt og sjøfly til noen få av utpostene.  De var med på møtene i Saramiriza den ene søndagen de var hos oss. Aril talte på formiddagsmøtet og hadde også noen timer på bibelseminaret. Dagene gikk fort til hjemreisen deres som gikk med Jaars landfly fra flyplassen ved pumpestasjonen tilbake til Yarina, men med mellomlanding i Yurimaguas. Gro og jordmor Nelly var med flyet til Yurimaguas for å delta på møter med helsemyndighetene om planlagte aktiviteter for provinsen Alto Amazonas. De fikk være med et fly fra Jaars tilbake til Saramiriza en uke etter. Gro fortalte om store forandringer i Yurimaguas med stort oppbud av militære alle steder i byen og stadige kontroller av dokumenter. Årsaken var stor gerilja- og narkotika virksomhet i nabofylket mot sør, San Martin.

Jeg hadde fortsatt undervisningstimer på bibelseminaret, samtidig som det var flere oppgaver som gjenstod for å få huset helt ferdig. Gro hadde også noen timer da hun kom tilbake før vi hadde en høytidelig avslutning på kurset. Elevene var takknemlige, og flere av dem gav sine vitnespyrd den siste kvelden. Vi planla hjemreise til sommeren etter 3 ½ år i Peru, og ville gjerne ha alt så ferdig som mulig før eventuelle avløsere skulle komme. Med god hjelp fikk jeg satt opp noen stiklinger til en hekk rundt tomta mens Gro var i Yurimaguas. Deretter bygde vi en høy vanntank for innlagt vann. En liten vannpumpe pumpet opp vannet fra den store tanken på kvelden når lysmotoren var på. Radiotårnet med antenne kom på plass noe senere. 

Aril Svartdahl hadde kontaktet misjonærene Morgan og Lourdes Førland som da var i Paraguay, om de kunne tenke seg å arbeide i Saramiriza mens vi var i Norge. De var utsendt fra Salem, Lørenskog og Salemkirken. Det var de villige til, men de hadde ikke mulighet til å frigjøre seg fra oppgavene i Paraguay før i januar 1993. Vi skriver mer om det, den aller siste tiden i Saramiriza og hjemreisen i neste innlegg på bloggen. 

I årene som fulgte så vi hvor stor betydning det fikk for det videre arbeidet at vi flyttet misjonærboligen fra Betania til Saramiriza før vi reiste hjem for to år sommeren 1992.

Kp.90 står ovenfor dette kapitlet, mens kapitlene 83 og 86 står nedenfor på samme kategori “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”. Mens Kp. 84, 85, 87, 88 og 91 finner du på kategorien “Helsesenteret i Saramiriza del 1”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Overraskende besøk av terrorister i Perus jungel mars 1991.

John har skrevet ned det som hendte den kvelden: «Jeg var på vei ut av kirken etter kveldsmøtet sammen med deltagerne på bibeluka i landsbyen Industrial da vi plutselig hørte truende rop og folk som skrek. Mange var allerede utenfor, og jeg la merke til at de som stod i grupper og pratet, ble stille og begynte å trekke seg tilbake. Da så jeg fire menn komme imot oss i det svake utelyset fra kirken. De var maskerte og hadde våpen. Dessuten hadde de armbind der det stod MRTA med store bokstaver. Det var en av de største geriljagruppene som var aktive i Peru på denne tiden. (Folk fra MRTA okkuperte den Japanske ambassaden i over 100 dager noen år senere. Peru’s president på den tiden var av japansk herkomst.)  Lederen satte revolveren i magen min og befalte oss å gå til husbåten. Evangelisten Dario og jeg overnattet i Doulos, og det var oss to de dirigerte mot elva der båten var fortøyd like ved kirken. Plutselig slukket alle lys i landsbyen. Vi forstod at en av geriljasoldatene hadde slått av landsbyens lysaggregat. Det ble stummende mørkt utenom våre og terroristenes lommelykter som såvidt gav nok lys til å skimte stien foran oss.

Lederen for gruppen og en av de andre mennene ble med inn i husbåten, mens de andre sto på vakt ved land med geværene rettet mot Doulos.  Både Dario og jeg var helt rolige. Det kan ikke forklares på annen måte enn at det mektige nærværet av den Hellige Ånd på møtet, fortsatt var over oss og gav oss en indre styrke. Terroristlederen la merke til dette og ble nervøs.  ”Dere har våpen om bord,» sa han bryskt. Jeg svarte at det hadde vi ikke. Han så seg om mens han hele tiden hadde pistolen rettet mot meg. Den andre terroristen gikk ut på dekket foran og lyste rundt med lommelykta. Han hadde også våpen. Radioen var det første som fanget lederens interesse. Han så interessert på kortbølgeradioen vi hadde om bord. «Den tar jeg med,» sa han mens han fortsatte å se seg rundt i båten. Jeg forklarte for ham at den radioen var innstilt på en fast frekvens, og at han ikke kunne bruke den til å kontakte de andre gruppene.  Han så nærmere på den og forstod nok at det forholdt seg slik jeg sa. Heldigvis hadde jeg ikke med radioen jeg brukte for å kommunisere med Norge, men bare en liten en-kanals radio som vi brukte for å ha kontakt mellom båten og Gro hjemme

«Vi trenger medisiner,» sa han mens han kikket i noen esker på en hylle. Vi pleide alltid å ha med oss medisiner på slike reiser, men nå var det bare et par dager til vi skulle hjem etter bibeluker på to steder.  Medisinene hadde tatt slutt. Han så selv at det var tomt og sa ikke noe mer om det. Men så fikk han øye på en liten kortbølgeradio som gav oss nyheter fra omverdenen, til og med fra den norske sjømannssendingen.  Mens han hele tiden holdt pistolen rett mot meg, tok han radioen og ville putte den i lomma. Jeg fikk mot til å ta den ut av hånden hans og sette den tilbake i hylla mens jeg sa, som sant var, at den var en gave fra en venn.  Akkurat da begynte vakten som lå foran på båten å skyte mot noe på land. Lederen styrtet ut for å se hva som skjedde. Geriljasoldaten der hadde visst sett noe som rørte seg ute i mørket. Det var tydelig at han var svært redd. Dario og jeg ble også litt oppskremt av oppstyret skuddet førte til blant terroristene.

Geriljalederen tilbake i Doulos.

Det så ut som denne avbrytelsen gjorde at episoden med radioen var glemt da lederen kom inn i båten igjen. Han hadde fremdeles pistolen skuddklar og rettet mot meg. Men han virket enda mer nervøs nå. Dario og jeg snakket rolig til ham, noe som tydeligvis hjalp. Ved selvsyn ble han overbevist om at vi ikke hadde våpen ombord. “Det eneste våpenet vi har, er dette,” sa jeg og rakte ham en Bibel. Han tok imot den og en kassett med kristne sanger og et par bokser med pulvermelk. Vi fikk anledning til å vitne for ham der i båten. «Jeg tror også på Gud,» sa han i det han like etter gikk ut. Det var en stor lettelse da han forlot båten. Men da vi ble alene, meldte frykten seg. Ville de komme tilbake? Vi kikket forsiktig ut og så at et par av dem patruljere utenfor en times tid. Et par skudd ble også avfyrt før de forsvant. Senere hørte vi en utenbordsmotor som startet.  Dario og jeg ble sittende lenge oppe utover natten. Vi ble faktisk ganske skjelvne da det hele var over, og takket Gud for beskyttelse og styrke under besøket av terroristene. Da vi etter hvert forstod at de ikke kom tilbake, men hadde reist fra landsbyen, gikk vi til sengs og sovnet med en gang.

Neste dag ble vi fortalt at ordføreren som bodde litt lengre opp i landsbyen, også hadde hatt besøk av geriljasoldatene. Etter det vi hørte, hadde de truet ham til ikke å melde fra til militærforlegningen i Barranca som lå noen timers reise oppover elva. Hvis han gjorde det, ville de komme tilbake og drepe ham. På bønnemøtet før den første bibeltimen, sa vi at om noen ønsket å dra hjem på grunn av det som hadde hendt, måtte de kjenne seg fri til å reise før kurset var avsluttet.  Ingen ville reise, men benytte de siste to dagene som ennå gjenstod til å høre mer fra Guds Ord. Det ble takkebønn i kirken den morgenen for at alt hadde gått bra, og at ingen ble skadet kvelden før.» MRTA står for Movimiento Revolucionario Tupac Amaro. Det var den samme gruppen som var i Industrial noen måneder før og da prøvde å bryte seg inn i Wilhelms hus, som John skrev om i kp.86.

Tilbakeblikk: Dario og Lucy til Saramiriza.

Da doktor Miguel og hans kone Nelly kom fra Lima for å arbeide på Helsesenteret i februar 1991, kom Dario og Lucy med samme fly fra Lima via Yarina til Saramiriza. Evangelist Dario skulle bare være en kortere tid for å hjelpe til med undervisningen på de forestående bibelukene og møtene, mens Lucy skulle hjelpe til i arbeidet blant barna i menigheten i Saramiriza og på utpostene på ubestemt tid framover. Hun ble i over ti år før hun reiste til andre oppgaver i Iquitos. Noen år senere gikk hun på Bibelskole i Iquitos tilknyttet en amerikansk misjon og er fortsatt i Herrens tjeneste.

Bibeluka i Saramiriza begynte bare noen dager etter deres ankomst. De var til stor hjelp og velsignelse under bibeluka som samlet 150 deltagere. Kirken var nesten fullsatt til bibeltimene. På kveldsmøtene satt vi som «sild i tønne», og mange måtte ta til takke med ståplasser. Dette var før kirken ble utvidet ved å flytte veggen mot den tidligere klinikken lengre bakover.

Bibeluker i Puerto América og Industrial.

Dagen etter avslutningen av Bibeluka i Saramiriza ble Doulos gjort klar for reise nedover Marañon. Nå stod en bibeluke i Puerto America ved munningen av Morona først på programmet med Dario og John som bibellærere mens Lucy skulle undervise søndagsskolearbeidere og også ha barnemøter. Den samme fordelingen av arbeidet var planlagt for landsbyen Industrial der neste bibeluke skulle holdes. I Puerto America var det 80 deltagere fra åtte landsbyer i Morona, til og med noen helt oppe fra shapra landsbyene. Godt var det at den lille gruppen av troende i Puerto América i ukene før hadde forlenget den lille kirken som var bygd av trematerialer.   Det ble en veldig fin og velsignet uke, og alle reiste glade og fornøyde hjem da uka var slutt.

John og de to andre tok farvel med vennene og satte kursen videre nedover Marañon. Første stopp var i Primavera, – gamle Tigre Playa der seks venner som enda bodde der, ville være med ned til Industrial.  Etter det vanlige stoppet ved militærforlegningen i Barranca kjørte vi videre nedover elva til San Lorenzo. Der hadde de av ukjent årsak ikke mottatt eller forstått innbydelsen til bibelstudiene, men et par av brødrene ble med oss. Noen flere kom ned til Industrial dagen etter. Kirken i Industrial var helt full da 120 deltagere samlet seg til velkomstmøte og bibelstudier. Det var venner fra landsbyer rundt Industrial, både i Marañon og Pastaza. Det var særlig gledelig å møte igjen brødrene fra candoshi landsbyer i Rimachi, den vakre sjøen ved Pastaza. Dem hadde jeg ikke sett på lenge.

Rudolf og Eva Wilhelm hadde bodd i Industrial nedenfor munningen av Pastaza siden de flyttet fra Tigre Playa i 1984. De arbeidet der og i landsbyer i nærheten, både i Pastaza og i Marañon, foruten i San Lorenzo, den største landsbyen i området. Sommeren 1990 reiste de til Norge for å være der et års tid. Derfor var de ikke til stede på bibeluka.  Det ble en velsignet bibeluke med et sterkt nærvær av den Hellig Ånd og mye god undervisning, også for barna.  Det så litt mørkt ut fredag kveld da MRTA-geriljaen kom med våpen og trusler, slik John forteller om i begynnelsen av dette innlegget. Men det hindret ikke at det ble en velsignet bibeluke som fikk stor betydning for mange av deltagerne.

Tilbakeblikk på Johns fødselsdagsfeiring i 1990

Lørdag den 24. november 1990 fylte John 50 år.  Det ville ikke menigheten i Saramiriza at skulle gå ubemerket hen. En slik dag måtte feires! Ungdommene i kirken hadde i all hemmelighet avtalt med meg at de skulle komme ned til Betania og synge “serenata” utenfor huset vårt etter midnatt. Det var en skikk fra byene, men nå hadde den også fått innpass i Saramiriza. John skulle ikke vite noen ting om dette. Det innebar blant annet at jeg måtte få vår vakthund inn i lagerhuset slik at den ikke bjeffet som den vanligvis gjorde når det kom folk, særlig etter mørkets frembrudd. Ungdommene listet seg stille forbi lageret og ved 12.30 tiden ble vi vekket av sangen utenfor. Det vil si, jeg var våken, men John våknet og fikk seg en stor overraskelse. Ungdommene ble bedt inn, og lysmotoren slått på. I all hemmelighet hadde jeg i løpet av kvelden laget i stand saft og funnet fram kjeks og litt annet godt. Det ble en hyggelig og minnerik natt med leker, sang og servering, før vi tok farvel med ungdommene ikke lenge før daggry tidlig lørdag morgen.

Lørdag kveld var det stor fest for John i kirken. Der var det pyntet med girlander og blomster, og damene hadde hatt med seg småkaker, kjeks og annet godt som var satt ut på et bord ved siden av talerstolen. Mange kom fram for å synge eller gi John en hilsen. De hadde også forberedt noen selskapsleker som vi hadde lært dem tidligere. Til vår store overraskelse fikk John en gave. I en eske godt innpakket i bomull lå en liten gullklump fra Marañon. Den ble flere år senere smeltet om til en ring. John var rørt og takknemlig både for gaven og all omtanke. Gode minner fra Johns 50 års feiring i Saramiriza!

Julefeiring i 1990 og 1991

Bildene nedenfor er fra julefeiring i kirken i Saramiriza og julebesøk i awajun landsbyen Ugarte. Det var også andre landsbyer som fikk besøk i løpet av julen i disse årene. Da ble det fortalt og også ofte visualisert, hendelsene i Betlehem da Jesus ble født. Kveldens høydepunkt var da det til slutt ble delt ut små gaver til barna i søndagsskolen. Og alle fikk servert kakao, juledrikken i Peru, og små boller eller julekake. Helt fra de første julefestene på Tigre Playa samlet julens fest mye folk, både små og store.

Kapitlene 87 og 88 står på kategorien “Helsesenteret i Saramiriza del 1”, mens kapitlene 89 og 90 står på ovenfor dette kapitlet på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Reparasjon av Doulos i Iquitos høsten 1989.

Før byggeteamet fra USA kom i januar 1990, hadde vi høsten før hatt en ganske omfattende reparasjon på Doulos. Det forteller jeg om her i den første delen av kapittel 86.

Vi hadde planlagt å bruke Doulos til reiser til et par bibeluker og andre besøk i landsbyene langs Marañon og Morona i begynnelsen av 1989 da vi kom tilbake fra Norge. Men da båten ikke var brukt mens vi var borte, ville jeg ta en prøvetur før vi la ut på en lengre reise oppover Morona. Det viste seg at styringen ikke fungerte, og ved nærmere ettersyn så jeg at en del var brukket på den utvendige styringsmekanismen. Manolo fortalte at en stor båt hadde gått veldig nær Doulos da den kjørte forbi, så tauet foran røyk. Dermed ble Doulos presset med bakenden opp mot elvekanten. Antageligvis var det den forbikjøringen som forårsaket ødeleggelsen. Dette hendte mens vi var i Norge, og ble ikke oppdaget før jeg la ut på prøveturen.

Det trengtes nye deler til reparasjonen, og det var også behov for et par andre reservedeler. Dessuten måtte vi få tak i en dyktig mekaniker for å gjøre dette arbeidet. Det var ingen vei utenom å slepe Doulos ned til Iquitos. Men det var hverken tid eller penger til det våren og sommeren 1989. Vi måtte bruke speedbåten og den åpne trebåten til de planlagte besøkene i landsbyene. Som svar på brev til Pym og menigheter, fikk vi i løpet av våren og sommeren støtte fra flere venner og en gave fra  PYM’s Misjonsfond til reparasjon av Doulos. 

Reisen nedover Marañon.

Det ble sent på høsten før vi endelig kunne legge ut fra Betania med Doulos og speedbåten med en 40 hp utenbordsmotor. Vi hadde bundet speedbåten fast på siden bak Doulos for å dytte og styre den store båten ved hjelp av utenbordsmotoren. På denne reisen til Iquitos var Lewi og en ung mann som hjalp oss på Betania, Rusber med meg. Vi skulle dele på vaktene i den lille åpne aluminiums båten for å styre oss trygt nedover elva til Iquitos. Nedstrøms regnet vi med å bruke 4 til 5 dager med kjøring fra tidlig morgen til sen kveld. Speedbåten blir som en stekepanne når sola skinner, og det gjorde den for det meste på denne turen.  Enda godt vi hadde Doulos å søke skygge i når det ikke var vår vakt. Først ved midnatt bandt vi båten fast til et tre ved elvebredden for å få en natts søvn og hvile. Vi var takknemlig for den lille kommunikasjonsradioen vi hadde om bord. Hver morgen hadde vi radiokontakt med Gro hjemme på Betania.

Framme i Iquitos.

Det var en strabasiøs og slitsom tur.  Vi var glade og lettet da vi utpå ettermiddagen den femte dagen nådde Iquitos. Vi la til land ved munningen av bielven Nanay nedenfor Iquitos der det lå et par båtverksteder og tørrdokker. Vi fortøyde og låste båten før vi tok en motorsykkeltaxi inn til byen. Matstellet på reisen vår hadde vært ganske enkelt. Vi så virkelig  fram til et godt måltid på en av byens restauranter.  Det er ikke mulig å skrive i detaljer om dagene i Iquitos med jakten på mekaniker, motordeler og alt arbeidet med de to inn/out Volvo motorene, foruten mindre reparasjoner på selve båten i disse ukene i Iquitos. Mens mekanikeren gjorde hovedarbeidet på Doulos, måtte vi andre gå til hånde og skaffe til veie reservedeler og annet som trengtes. Jeg var takknemlig for å ha Lewi og Rusber med i dette arbeidet. Dessuten stod innkjøp av en mengde bygningsmaterialer til Helsesenteret på programmet, blant annet alt som trengtes til takkonstruksjonen og til ytter- og innertak. Mer murstein og sement måtte også kjøpes inn og sendes oppover i rutebåtene.

Reisen tilbake til Saramiriza.

Gro kom til Iquitos mens vi var der. Hun skulle handle medisiner, matvarer og mye annet.  Bodil var i fullt arbeid på klinikken i Saramiriza, så det var stor etterspørsel av medisiner.  Julehandel til oss og familien Suarez måtte også gjøres, foruten innkjøp av små gaver og søtsaker til julefesten for små og store i kirken. Da hun var ferdig med handelen, var også vi og Doulos klare for avreise.

Det ble et par mindre vellykkede prøveturer som førte til nye justeringer på motorene før vi endelig kunne forlate Iquitos og sette kursen vestover Amazonas og videre opp Marañon med speedbåten på slep.  Vi hadde velfylte matlagre og med Gro som kokk, ble det en ganske annen meny enn på nedturen.  Men reisen tok sin tid oppstrøms med fullastet båt, selv om vi kjørte fra tidlig morgen til sen kveld. En formiddag i desember nådde vi Betania der Bodil og Manolo med lille Daniel tok imot oss.   Vi var alle glade og takknemlige over å være hjemme igjen, og ikke minst over å ha Doulos i kjørbar stand. Jeg gledet meg til å bruke den på de lange reisene til landsbyer langs elvene Marañon og Morona. Vi takket Herren for hans bevarende nåde på den lange og farefulle ferden tur/retur Iquitos.

Besøk til landsbyer for møter og bibelstudier i 1990.

Etter turen vår til Lima i mars 1990 for å hente vår nye Toyota som vi skrev om i kapittel 85, reiste Gro og jeg med Doulos på en lengre tur oppover Morona og nedover Marañon. Denne gangen hadde vi med et opplegg med visning av videokassetter for evangelisering og undervisning, både for barn og voksne. Fra Filadelfia Church i Chicago hadde Lars Svensson leder for byggeteamet, med i bagasjen både et lite lysaggregat, videospiller og TV, foruten videoene på spansk. Dette var noe nytt og spennende og samlet mye folk i landsbyene. Før vi svingte opp Morona, reiste vi videre til «gamle» Tigre Playa (nå Primavera) og landsbyen på den andre siden av elva. Selv om mange av menighetsmedlemmene og andre hadde flyttet fra Tigre Playa, var det enda noen av vennene og naboene igjen på begge disse stedene.

I landsbyene i Morona stoppet vi for møter og salg av medisiner. Sørgelig å se så mange syke; alt fra malaria og lungebetennelse til innvollsmark, amøber og underernæring. Det meste av medisiner tok slutt før reisen var slutt. Isteden var speedbåten vi hadde på slep, nesten full av høner i mangel av bedre egnet sted for dem. Hønene tok vi imot som bytte mot medisiner. Det var lite penger blant folk, og vi måtte få noe inn i medisinkassen som likevel alltid gikk med underskudd. Da vi en kveld la til i en liten landsby i Marañon på vei hjem til Saramiriza, forsvant speedbåten med hele sitt innhold. Det oppdaget vi morgenen etter. Et par ungdommer dro nedover elva med kanoen sin og fant båten med motor strandet på en sandbanke litt nedenfor landsbyen. Motoren var heldigvis på plass, men hønene var borte! Vi var lettet over at speedbåten og motoren ble funnet, og sørget ikke så mye over hønene.

Til Pushaga, bielv til Morona i september.

Senere på året var jeg på en ny tur til Morona. Denne gangen var Mike, en ungdom fra menigheten i Saramiriza med meg. Han hadde gått et ti ukers bibelkurs hos en amerikansk misjon jeg kjente i Iquitos.  Vi reiste helt opp til området der Shapra indianerne bor, og stoppet først hos vår venn, høvdingen Tariri i Shoroya. Carlos, Tariris svigersønn og pastor i menigheten der, ble med oss på reisen videre inn til landsbyer i bielven Pushaga.  Der stoppet vi først i Unanchay der vi hadde avtalt med pastoren om noen dager med møter og bibelkurs. Landsbyen hadde en ganske ny videregående skole for shapraungdommer, mest gutter fra landsbyene i området. Det var en glede å treffe igjen mange venner og kjente fra tidligere besøk. 

På velkomstmøtet den kvelden var det mye folk på møtet, mens det bare kom noen få på formiddagens bibeltimer. På ettermiddagens studier kom også lærere og elever fra den videregående skolen, og på kveldsmøtene var det fullt hus. Da viste vi videoene vi hadde med. I løpet av dagene vi var i Unanchay kom mange både unge og eldre fram til forbønn. Det var et sterkt nærvær av Guds Ånd, og mange ville bli frelst. Vi var også en tur til nabolandsbyen og hadde et par møter og framvisning av videoer. Også der var det noen som gav sitt liv til Jesus.

På veien nedover Morona stanset vi i flere landsbyer med grupper av troende. Også på disse stedene viste vi videoene som gav en god framstilling av evangeliet, og  tydeligvis berørte de som var til stede på møtene. Det var ikke få som ønsket forbønn og frelse på denne reisen.  All ære til Jesus!

Bibeluke i San Lorenzo i oktober.

Midt i oktober pakket vi Doulos med alt vi trengte for en ukes bibelkurs i San Lorenzo, foruten bibler, sangbøker og annen kristen litteratur. Gro og Delia, en evangelist og sykepleier fra Huancayo skulle ha et eget kurs for søndagsskolelærere. Utover formiddagen kom også flere andre som hadde lederoppgaver i menigheten i Saramiriza for å være med på bibeluka. Vi stoppet i alle landsbyene mellom Saramiriza og San Lorenzo for å ta med lederne for menigheter og vennegrupper. I Primavera kom også noen av lederne fra menighetene i bielven Potro om bord. Da vi nærmet oss San Lorenzo hadde vi 40 passasjerer som alle skulle til bibeluka.  I årsrapporten for 1990 står det at 127 venner ble døpt i 1990, av dem 22 i Saramiriza.

På velkomstmøtet den kvelden var kirken helt fullsatt av venner fra San Lorenzo, Industrial og små landsbyer ved munningen av Pastaza der Industrial ligger, foruten vi som kom med Doulos.  Det ble opplevelsesrike dager i San Lorenzo. Mange møtte Gud til frelse, fornyelse og åndsdåp.  På bibelstudiene på dagtid var vi samlet en stor gruppe ledere og medarbeidere, mens det var på kveldsmøtene var enda flere til stede. Også i San Lorenzo gjorde de evangeliske videoene stort inntrykk. På denne tiden var TV og film helt ukjent i området. Eva og Rudolf Wilhelm reiste fra Industrial på et års opphold til Norge sommeren 1990, og var derfor ikke til stede på denne bibeluka. Bodil og Manolo Suarez hadde reist til Sverige etter endt periode i juli. Delia kom før de reiste for å avløse Bodil på klinikken og senere jobbe på Helsesenteret.

Til Por Venir, Potro i november. 

Før jeg avslutter fortellingen fra menighetsbesøk og bibeluker, vil jeg referere fra et brev til misjonsvenner i Norge om Bibeluka i Porvenir, Potro: «Sammen med evangelisten Mike fra menigheten i Saramiriza reiste vi i åpen båt, først 5 timer nedover Marañon og deretter 7 timer oppstrøms den smale og svingete Potro. Da vi kom fram til Por Venir, kjentes det godt å strekke bena og rette ryggen etter så mange timer på en trebenk uten ryggstø. Doulos er for stor for den smale, ganske grunne elva Potro.

Det var 85 innskrevne venner fra Por Venir, Nueva Esperanza og et par andre awajun landsbyer i området.  Herren velsignet, og vi opplevde å se mange blir frelst. I et av kveldsmøtene ble 15 åndsdøpt. Noen ble også døpt.  Lederen i menigheten i Por Venir, var blant de første som ble frelst i Potro som ung gutt, under de første besøkene vi gjorde i Potro fra Tigre Playa. Han er en ivrig sjelevinner. Jeg var glad for å kunne gi ham en mindre båt til reisene. Han har fra før en liten «peki, peki» motor, men hadde bare en liten kano. Vi hjalp han også å overhale motoren mens vi var der.»

Terrorister i Industrial i august 1990.

I slutten av august fikk vi beskjed over radioen fra Wycliffe i Yarina at det hadde vært terrorister fra «Tupac Amaru – MRTA» geriljaen ved misjonens hus i Industrial. De lurte på om jeg kunne ta en tur ned å se til huset. Dette hadde skjedd 19 – 20. august etter at Rudolf og Eva Wilhelm hadde reist til Norge tidligere på sommeren. Jeg kunne ikke reise med det samme da innvielsen av Helsesenteret med alt det innebar av forberedelser og arbeid var bestemt til den 31.august. Men den 3. september dro jeg av sted i speedbåten ned til Industrial. Da jeg la til utenfor kirken og huset til Rudolf og Eva, kom naboene mot meg. Naboene var med i menigheten og var ansvarlig for å se til misjonens område. De fortalte meg alt som hendte de par dagene geriljaen var i Industrial, men jeg velger å dele det Eva skrev om hendelsen senere.

Hun fikk det fortalt fra de samme naboene, men husker nok detaljene bedre enn meg. Slik skriver Eva: «Terroristene fra Tupac Amaru (MRTA) var svært aggressive i våre trakter da. Vaktmannen med familie bodde ved siden av området til misjonen og var ansvarlig. Når dette hendte, var mannen borte, og kona var alene hjemme.En dag kom en kvinne og to menn med våpen i hånd og ville ha nøkkelen til vårt hus. Irene som søsteren heter, svarte: «Jeg har ingen nøkkel. Vi fikk den ikke da misjonærene reiste». En av mennene rettet våpenet mot henne og sa: «Du lyver, gi oss nøkkelen ellers  dreper jeg deg!» Irene svarte: «Du kan drepe meg, men jeg har ingen nøkkel.»  Da skjøt de den store vakthunden, stjal et par høner og en stor hane og forsvant.

Neste morgen kom de tilbake med spørsmål: «Hva er det for et hus? Det hadde så mye kraft!» Irene svarte: «Det er Guds hus!»  De fortalte henne at de hadde kommet tilbake sent på kvelden for å bryte seg inn gjennom bakdøren som vendte mot skogen. Mens de jobbet med å få opp døra, kom et veldig sterkt lys fra skogen rett på dem. De ble blendet av lyset, falt bakover og krøp på knærne derifra. De viste Irene sporene i jorda der de hadde krøpet under en stor hibiskus busk. «Dette huset rører vi ikke mer,» sa før de gikk. Da de hadde forsvunnet, gol hanen som lå bundet bak huset. De hadde visst glemt den i forskrekkelsen.»  Eva avslutter med å henvise til Josva 1.9: «Har jeg ikke befalt deg: Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore.»

Kapitlene 84 og 85 står nederst på kategorien “Helsesenteret i Saramiriza del 1”. Kapitlene 81 og 82 er lagret på kategorien “Reiser til Norge i 1987og i 1990 årene”.

Tittel på bloggen: En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

I Lima og Iquitos januar 1989.

I Lima ble vi noen dager for å ordne nødvendige dokumenter og fornyelse av oppholdstillatelsen etter 1 1/2 år i Norge. Vi kjøpte også Bibler, N.T. og sangbøker etter listen Manolo Suarez hadde sendt oss. Det var så å si tomt i Saramiriza og stor etterspørsel.  Lennart Lindgren inviterte meg til å tale i menigheten i Magdalena søndag formiddag. Der kom to unge jenter bort til oss etter møtet. Vi kjente dem igjen fra menigheter i jungelen, der deres foreldre var blant de første som kom til tro i landsbyene langs Marañon ovenfor Tigre Playa. Jentene hadde reist til Lima for å begynne som hushjelper gjennom en kontakt i Saramiriza. Nå hadde de vært i Lima i et år og fått mer enn nok av bylivet. De ble som så mange andre, utnyttet til tungt arbeid fra morgen til kveld mot svært lite betaling. Jentene ba oss gråtkvalt om å ta dem med tilbake til landsbyene sine. Det ble til at vi ordnet flybilletter så de kunne reise sammen med oss til Iquitos.

Der var det som alltid mange innkjøp som måtte gjøres både av matvarer og medisiner, noe som var lettere sagt enn gjort. Etter å ha lett rundt i butikkene, fikk vi til slutt tak i det viktigste vi trengte. Situasjonen i Peru var veldig urolig og politisk ustabil utover 80-tallet med økende terrorisme fra ulike geriljagrupper.  I 1988 var inflasjonen på 2000%!  Da vi kom fra Norge var det poststreik, mens streikene i toll- og bankvesenet nettopp var avsluttet. Enkelte departement var også i streik. Etter mange hindringer og stengte dører fikk vi til slutt avtalt et møte med direktøren for helsemyndighetene i Loreto fylket.  Møtet viste seg å gi positive resultater, men det skriver vi mer om i neste innlegg på bloggen.

Før vi reiste fra Iquitos, var vi på en kennel der vi kjøpte en ny schæferhund. Jentene som var med oss fra Lima, ble til stor hjelp med å passe valpen Elka på rutebåten opp til Saramiriza. Vi så dem vel om bord den dagen båten skulle starte på sin fem døgns lange ferd oppover elva. Da var alle kassene med innkjøp i Lima og i Iquitos lastet om bord dagen før. Vi var takknemlige for plassene vi hadde fått kjøpt til sjøflyet som skulle ta oss til Saramiriza et par dager etter, og for at flyet gikk den dagen det skulle!

Tilbake på Betania.

Menigheten i Saramiriza hadde vokst mens vi var i Norge, og det ble dåp på flere steder utover året. Maria og Isidro Villavicencio hadde gjort et godt arbeid sammen med Bodil og Manolo Suarez, og også i månedene de var alene mens Suarez var i Sverige. Manolo og Bodil var tilbake og i fullt arbeid både i menigheten og i helsearbeidet. Lille Daniel var frisk og så ut til å trives på Betania og med den gode omsorgen han fikk av Auristela, en ung jente som hjalp dem med babyen og ellers med litt husarbeid. Det gjorde at Bodil kunne reise opp til Saramiriza og ta imot alle som søkte hennes hjelp på klinikken.

Vi spurte en av jentene som var med oss fra Lima, Lindaura fra San Juan, om hun ville hjelpe oss med husarbeidet. Hun ble veldig glad for tilbudet og var til stor hjelp for oss i årene framover. Samtidig fikk hun hjelp av oss, først til å fullføre grunnskolen og deretter gikk hun videregående på ettermiddagstid i Saramiriza. Hun var ivrig med i søndagsskolen og andre oppgaver i kirken sammen med Auristela.

Bibeluker for barn og voksne.

I mars før skolen startet nytt skoleår etter ferien, ble det for første gang arrangert en bibeluke for barn i Saramiriza.  Vi hadde egentlig ikke hatt nok tid til forberedelser. Likevel gikk vi ut med innbydelser til denne feriebibelskolen. Gro og hennes medhjelpere var spente mandag morgen da den skulle begynne. Første dagen kom det 60 barn, den andre dagen 80, og det antallet holdt seg resten uka. Det var undervisning, sang og aktiviteter hele formiddagen, avbrutt av et frikvarter med kjeks og saft og lek – stor begeistring blant barna! De øvde inn et drama, bibelvers og sanger som barna framførte søndag kveld. Foreldrene var innbudt til avslutningen. Det var full kirke. Mange besøkte kirken for første gang den kvelden, og fikk høre evangeliet gjennom framføringen fra barna.

I et fellesbrev til venner i Norge den 22.3 skriver vi følgende: «Søndag kveld den 26.februar var det velkomstmøte for den årlige bibeluka. Kirken var fullsatt, dvs. ca.200 personer. Det kom 60 representanter fra 17 landsbyer for å delta. I alt var det 140 venner inkludert mange fra Saramiriza, som trofast møtte opp til fem bibeltimer daglig, bønnemøte hver morgen og kveldsmøter. Misjonær Gunnar Vervik hadde hovedansvaret for undervisningen. Han talte med stor inspirasjon, og tilhørerne fulgte godt med. Undervisningen ble til stor velsignelse for alle som var samlet. Gunnar var også med på bibelukene i San Lorenzo og Industrial der Eva og Rudolf Wilhelm arbeidet etter flyttingen til Industrial fra Tigre Playa i 1984. På disse stedene var det samlet ca. 180 venner til bibelstudiene. Gunnar Vervik var denne gangen bare på et tre måneder langt besøk i Peru.» 

Ny Bibeluke i Saramiriza i oktober 1989.

I en misjonshilsen 3.11 skriver vi: “For snart to uker siden avsluttet vi konferansen og bibelstudiene for søndagskolelærere og menighetsledere i distriktet. I alt var det samlet 45 ledere, både menn og kvinner fra 22 landsbyer langs 7 elver, inkludert nedre eller østre del av distriktet vi arbeider i. Misjonær Rudolf Wilhelm kom fra Industrial lengst øst, og sammen med ham var 7 ledere fra San Lorenzo, Industrial og andre landsbyer i det området. Pastoren i menigheten i Tarma der vi arbeidet de to første årene i Peru, var invitert som bibellærer. Han underviste også på bibelstudier og møter nesten hver kveld, først en uke i Industrial og deretter i San Lorenzo før han kom til Saramiriza.

Søndagskolelærerne hadde sitt eget kurs parallelt med kurset for ledere. Vi hadde to felles timer pr.dag, mens Gro underviste barnearbeiderne de øvrige timene. Vi fikk låne adventistkirken på dagtid fra mandag til fredag. Hver kveld var det møter. Mange ufrelste kom innom, og det var flere som gav til kjenne at de ville ta imot Jesus som sin frelser. Noen ser vi aldri igjen, mens andre kommer trofast til møtene og vil bli døpt.” Så langt fra dette brevet. Adventistkirken var ganske ny. Startet av adventister blant de mange som fant veien inn til jungelen da oljeselskapene begynte sin virksomhet.

Fernando Cunayape.

Første gang vi traff Fernando var høsten 1969, da vi hele familien var på reise med den første husbåten vår «El Sembrador». Vi hadde lagt til i landsbyen Puerto America som ligger i munningen av Morona, der den renner ut i den store elven Marañon. Vi hadde besøkt flere hus og delt ut traktater. Jeg hadde tatt fram trekkspillet, og vi hadde et enkelt friluftsmøte på den åpne plassen ved elven. Mange kom for å høre, ikke minst barna. En av dem som virket veldig interessert, var en gutt på 10 -11 år. Jeg gav han et Johannes evangelium. Gutten var Fernando.  Dette fortalte han meg mange år senere da vi møttes i Saramiriza.

Det var da han og kona hans, Rosa kom på møte i kirken i Saramiriza. Da gav de sine liv til Jesus, tror det var allerede i 1986.  De hadde flyttet til Saramiriza sammen med Fernandos foreldre. Han far var alkoholiker, og det skapte vanskeligheter for familien, som i mange andre familier med samme problem. Fernando var ivrig etter å tjene Jesus, og han var ofte med på evangeliseringsreiser til landsbyene langs elvene. Etter hvert ble han også brukt som motorist på menighetens båt.

En dag kom Fernandos far i krangel med en annen mann. De var begge fulle, og det endte med at Fernandos far ble stukket med kniv og døde. Det var ikke noe politi eller noen juridisk myndighet i Saramiriza den gangen, så det fikk ingen følger for drapsmannen som rømte til åkeren sin inne i jungelen. Flere måneder etter denne hendelsen hadde vi friluftsmøte i Saramiriza, og blant alle som kom for å høre, var mannen som hadde drept Fernandos far. Han var som vanlig ganske beruset.  Jeg kjente han igjen der han satt i veikanten og gråt. Fernando gikk fram til ham, la armen sin rundt ham og bad for ham.

Jeg ble grepet av kjærligheten Fernando viste denne mannen som hadde drept hans egen far. Som tiden gikk,  fikk Fernando mer ansvar i menigheten. Etter at vi kom fra Norge i 1989, begynte han selv å reise og besøke vennegrupper på andre steder for møter og bibelstudier, oftest sammen med et par andre unge i menigheten. 

Fernando på bibeluke i Awajun landsbyen Kaupan – Et under skjer.

Allerede i 1973 besøkte vi Kaupan og et par andre landsbyer langs bielva Cahuapanas og forkynte evangeliet.  I 1975 ble de første seks døpt i Kaupan, og menigheten der ble grunnlagt. I årene som fulgte, på tross av vanskeligheter og motstand fra trollmannen i området, var det mange som ville følge Jesus og bli døpt. På midten av 1980 tallet ble det ved egen innsats og hjelp fra Norge, bygget en ny og større kirke av utsagde trematerialer og tak av bølgeblikk.

Fernando og et par andre fra menigheten i Saramiriza besøkte vennene i Kaupan for en bibeluke våren 1990. Mange var samlet til studiene. En kvinne hadde en svulsts som var godt synlig på magen. Hun hadde vært til behandling på klinikken i San Lorenzo, men var sendt hjem for å dø. Det var ikke noe mer de kunne gjøre for henne. Hun kom til møtene, og Fernando følte for å be for henne. Han spurte om hun ville ha forbønn, noe hun var positiv til. Fernando la sin hånd på svulsten og bad til Gud om helbredelse. Da kjente han at kulen ble borte under hånden sin! Kvinnen selv sa at hun kjente ikke noe mer til svulsten, og priste Gud i takknemlighet. Mange møtte Gud til frelse og fornyelse i løpet av bibeluka.

En av dem som hørte om dette underet, var en beryktet trolldoktor som bodde i en landsby lengre ned langs elven. Da han hørte hva som hadde skjedd i Kaupan, sendte han bud om at han ville komme på møtet neste dag. Folk var redd for han, og ville ikke at han skulle komme. Men Fernando mente at de skulle la trolldoktoren komme for å høre evangeliet. Neste dag kom trolldoktoren med et par av sine voksne sønner. Han og de som kom med han, satte seg på første benk og lyttet til talen som ble oversatt til awajun og til sangen på hans eget språk.  Han ble sterkt berørt av Guds ånd og falt ned fra benken. Hele menigheten bad for ham sammen med Fernando. Etter en lang kamp, ble han løst fra åndsmaktene han var bundet av. Han sa selv at nå reiser jeg hjem som et nytt menneske.  Ved senere besøk viste det seg at han stadig vitnet om sin opplevelse og oppmuntret folket i landsbyen sin til å lese Guds ord som var oversatt til awajun av Wycliffe bibeloversettere.  Etter hvert ble det en gruppe troende også på det stedet. Fernando var til stor velsignelse som evangelist og som medarbeider i menigheten i Saramiriza i mange år.

Årsmøte i AIPA.

Fernando, Manolo og jeg reiste til årsmøtet i AIPA som i 1989 ble holdt i Huancayo der de svenske pionermisjonærene Brita og Per Anderås hadde startet arbeid og menighet for over 25 år siden. AIPA er sammenslutningen av selvstendige pinsemenigheter som ble startet ut fra arbeidet svensk og norsk misjon begynte i Peru på 1950-60 tallet. Vi var samlet 45 representanter fra menighetene foruten misjonærer. Det var gledelig å høre rapporter fra de ulike stedene. Guds verk går fram, og arbeidet blir stadig mer nasjonalisert gjennom flere peruanske menn og kvinner som ønsker å tjene Herren.  Det var særlig gripende å høre representantene fra Ayacucho fortelle om forfølgelse og drap på kristne i det området. Men likevel vokser menighetene og mange gir sitt liv til Jesus. Ayacucho var i mange år sentrum for den største gerilja organisasjonen i Peru, “Lysende sti”. I årene som fulgte, ble mange pastorer drept, og kirker brent i disse fjellbyene. Dette førte til stor tilstrømming av folk fra landsbyene i fjellet til kystbyene, og særlig til Lima. Mange av slumområdene utenfor Lima kom til i disse årene. 

Elektrisk ål i Betania.

Inne i jungelen et stykke bak huset vårt i Betania ved Saramiriza, var det et lite vann som var formet etter at elven en gang hadde hatt sitt løp her.  Det var bare ca. 20 meter bredt og 80 – meter langt. Etter høyvann i elva og oversvømmelse av de lavere delene av jungelen, ble det ofte igjen en del fisk i denne sjøen. To kristne ungdommer som bodde på Betania noen måneder for å hjelpe oss med å rydde åker for bananer og maniok, bestemte seg for å prøve lykken og dro på fiske med “tarafa” i denne sjøen. De så at vannet var opprørt og forstod at her var det fisk, kanskje til og med en stor fisk.  De kastet ut garnet, men fikk ikke noe fra land. Da bestemte de seg for å dra garnet fra en side av vannet til den andre mens en av dem vasset ut i. Sjøen var bare en drøy meter dyp på det dypeste.

Den ene av guttene, gikk ute i vannet ,mens han dro garnet etter seg. Plutselig merket gutten som gikk i strandkanten og holdt i den andre enden av garnet, et elektrisk støt i føttene. Raskt så han opp og bort på sin kamerat ute i sjøen.  Han hadde falt framover i vannet, og lå med hodet delvis under vann. Hva hadde hendt? Gutten på land kastet fra seg garnet, og var klar til å gå ut i vannet og redde kameraten sin.  Men da så han en stor,tykk elektrisk ål, skli over nakken på kameraten. Det utløste det ene elektriske støtet etter det andre som gjorde at kameratens kroppen ristet kraftig. Han var tydeligvis bevisstløs. Gutten på land vågde seg ikke ut i vannet av frykt for angrep fra ålen slik at de begge ville bli bevisstløse og drukne. Før han fikk summet seg til å be eller rope, hendte det noe ute i vannet.

Han så at den bevistløse fiskeren der ute i sjøen, liksom ble løftet opp av vannet og inn på land mens ålen forsvant! Da gutten kom til seg selv, etter å ha fått opp en masse gjørmevann av luftveiene, fortalte han at han hadde kjent et par store hender som tok et hardt tak i skuldrene hans. Hendene løftet ham opp på land!  Ungdommene fortalte oss det som hadde hendt da de kom tilbake fra turen inn til sjøen. Enda med skrekken sittende i kroppen, var de begge ganske skjelvende. De var sikre på at Gud hadde sendt en engel og reddet gutten. Opplevelsen de hadde, kan heller ikke vi forklare på noen annen måte. Vi takket Gud for underet som reddet livet til denne ungdommen. 

En til to uker senere kom onkelen til den ene av guttene på besøk.  Han hadde hørt om hendelsen, og nå ville han fange den elektriske ålen og ta livet av den. Onkelen gikk sammen med en venn inn til sjøen. De hadde ikke annen bevepning enn sine store “machetes” -jungelkniver. Da var vannstanden gått ned, og det var lettere å få tak i ålen. Det hadde likevel ikke vært lett, men de fikk drept den og kom tilbake med den døde ålen. Den ble tilberedt slik de koker vanlige åler. Vi fikk en del av den, men den smakte ikke godt. Kjøttet hadde en merkelig konsistens, og ved nakken var den full av små, kvasse bein på kryss og tvers. Jeg har lest at det visstnok er de beina som skaper elektrisiteten.