Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kp.94 står på kategorien «Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza», og kp.95 på « Helsesenteret i Saramiriza del 2». Kp.96 står nedenfor dette kapittelet på samme kategori. Mens kp.98 vil bli å finne på kategorien «Ny menighet i Ignacio Merino, Piura».

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Guds Ord har framgang tross motstand i Huancabamba.
Den 1. februar 1996 befant jeg meg i en buss på vei til Huancabamba for å ha en serie møter og bibelundervisning i en liten menighet i denne fjellbyen. Veien var elendig, og så smal at det var et under at bussene kom fram. Regnet gjorde at veien på mange steder var veldig leirete. Vi skulle over fjellet, opp i 3000 meters høyde og nedover på den andre siden. Tåka lå tett, og det var mer spennende enn jeg satte pris på. Ikke minst når vi møtte busser og lastebiler og måtte rygge lange strekninger til nærmeste møteplass. Jeg visste at på flere steder i tåka var det 2-300 meter rett ned. Etter 8 timer i den skranglete bussen, var det en lettelse da vi endelig kom fram sent på ettermiddagen. Jeg ble anbefalt et hotell i nærheten og håpet på en god natts hvile før bibeltimene som skulle begynne neste dag. Rommet hadde hengelås på døra, ikke glass i vinduene, og toalettet en etasje ned. Det var høy musikk fra et nabolokale til klokken tre på morgenen! Det ble heller lite søvn. Jeg fant et annet sted å bo neste morgen,- et rom med glassruter i vinduene.

Huancabamba ligger på drøyt 2000 m.o.h, så det var heller kaldt. Jeg ble forkjølet på veien opp i den trekkfulle bussen og mistet mye av stemmen. Det var jo litt fortvilet da jeg skulle ha 10 bibeltimer/møter på fire dager. Jeg fikk noe bedre stemme etter hvert. Vi hadde fine samlinger, og Herren velsignet oss på en mektig måte. Under et kveldsmøte stoppet en lastebil utenfor den åpne døren, og satte på en kasettspiller på fullt volum. Det var umulig å høre noe annet enn musikken inne i lokalet. En av brødrene gikk ut og snakket med ham mens vi andre ba til Gud. Han fikk til slutt overtalt sjåføren til å kjøre videre, slik at vi kunne fortsette møtet. To menn ble frelst og mange fikk et møte med Gud under dette besøket.

Møte i leid lokale – kinoen – i Huancabamba! To menn som ville ta imot Jesus som sin frelser. Barnemøte i parken i sentrum.

Huancabamba – et senter for sjamanisme.
Menigheten i Huancabamba var ikke stor. Den hadde en trang fødsel da den for 6 år siden ble grunnlagt av en evangelist fra menigheten i Chulucanas. Men den har trofaste medlemmer og en pastor, som kjemper den gode strid mot vantro og trolldom. Huancabamba er spesiell på flere måter. Byen er kjent for å være senteret for åndemanere og trolldoktorer. Folk kommer fra mange steder i Peru og utlandet for å bade i de «hellige» sjøene nær byen og få trollmennenes velsignelse. Til og med presidenten i Peru og flere ambassadører har vært og blitt behandlet av sjamaner i Huancabamba. Jeg ble tilbudt å være med til en sjaman – «maestro – lærer» allerede da jeg gikk av bussen. Da jeg sa at jeg kjente den aller beste læreren, Jesus Kristus, forsvant de som kom med tilbudet ganske raskt! Jeg kjente til det åndelige klimaet i byen og hadde vært i bønn og faste før dette besøket. Det var godt å oppleve at tross åndelig motstand, er Han som bor i oss er den sterkeste!

I juli besøkte jeg igjen menigheten i Huancabamba. Denne gangen stanset vi på seks steder på veien opp der bussjåføren la ned kranser og tente lys der det hadde skjedd ulykker. Det var klart og fint vær på turen, noe som med all tydelighet viste den smale veien som svingte seg på kanten av dype juv. Ikke få busser og lastebiler hadde kjørt utfor stupene gjennom årene. Det var en lettelse da reisen var over, og vi kjørte inn i byen. Pastoren hadde lagt opp til bibelstudier og møter på ettermiddag og kveld de dagene jeg skulle være der. Han hadde begynt radioarbeid som førte til at flere søkte til kirken. Vi opplevde et sterkt nærvær av den Hellige Ånd. Mange møtte Gud til frelse og fornyelse i løpet av besøket.

Til høyre: Menigheten i Huancamba i 1996. Over en mor og hennes barn utenfor deres hus. Jentene fikk en bok med bibelhistorier. En av de såkalte “hellige” sjøene i området.

Et under førte til manges frelse og starten på en menighet i Paccha.
En annen menighet vi besøkte i denne tiden, var menigheten i Paccha som ligger litt øst for Piura. Det er en utpost til menigheten Casa de Oración i Chulucanas, som da hadde 40 utposter i fylket. Menigheten i Pacha fikk sin start gjennom et under. Det var en familie der som hadde en veldig syk sønn. De hadde prøvd alt, fra trolldoktorer til sentralsykehuset i Piura fylket. Men gutten som var 5 år, ble bare verre. Prøvene viste at han hadde leukemi. Legene sa at det ikke var noe de kunne gjøre for ham. Familien hadde brukt alt de hadde på medisiner og undersøkelser. De hadde solgt de få dyrene de hadde og noe av landet de eide.
En av legene sa til dem at det var bare Gud som kunne helbrede gutten, og at han visste om en menighet i Chulucanas der de bad for syke. Som en siste utvei, dro foreldrene med den dødssyke gutten til Chulucanas, til menigheten Casa de Oracion (bønnens hus). Forstanderen Gilmer Roman og noen av brødrene bad for gutten den ettermiddagen før familien reiste tilbake til landsbyen sin. Neste morgen var den svartgrønne fargen i guttens hud nesten borte, og han bad om mat. I løpet av kort tid var gutten helt frisk. Foreldrene tok ham med til legen. Der påviste de at gutten nå var frisk, og at det hadde skjedd et under! Dette førte til at foreldrene ble frelst og senere også mange i slekten. De innbød en evangelist fra menigheten i Chulucanas som begynte faste møter på stedet, og menigheten i Paccha ble dannet som en utpost til Chulucanas.

Disse bildene er fra et senere besøk i menigheten i Paccha. Gro hadde et seminar for kvinner på et av besøkene.

Bibelundervisning og møter i Paccha i februar 1996.
Jeg hadde gleden av å ha bibeltimer og møter i Paccha over en helg. Bibelundervisningen hadde vi under et palmetak ute på gården da de den gang bare hadde et provisorisk lokale. Det var friskt og godt uten vegger, men det var litt vel livlig noen ganger, som da sauebukken slet seg, og flere styrtet etter ham for å binde ham til et tre igjen. Like ved sto noen søstre og kokte middagsmaten og hørte på undervisningen mens de rørte i grytene. Eselet som sto rett ved siden av, stemte av og til i med sin spesielle sang, særlig da artsfrender gikk forbi ute på veien. Men vi hadde en uforglemmelig dag med Herrens nærvær. Jeg hadde slappet av litt etter formiddagsmøtet på et lite rom uten vinduer. Det var 36 – 37 grader ute, og sikkert 40 grader inne på rommet, så det ble behov for å ta en dusj før kveldsmøtet. Pastoren viste meg inn bak et plastforheng, der et vannrør kom ut av veggen. Jeg følte meg litt usikker der jeg sto uten klær bak forhenget, med et myldrende liv av mennesker utenfor. De kom i god tid for å være med på møtet. Jeg måtte stole på at «vakten» som stod utenfor forhenget, fulgte med. Det ble en svært rask dusj, men en nødvendig avkjøling før neste møte begynte.

Møter i Paccha og Cura Mori. I landsbyen Cura Mori var det innvielse av deres første kirke. Siden bygde de et stort lokale i murstein.

Lokalet var helt fullt da møtet begynte. Utenfor var det også mye folk. Noen hadde blitt frelst dagen før, og åndens gaver hadde vært i bruk. Mange kom nok av nysgjerrighet. Guds ånd var mektig nær. Lovsangen og tilbedelsen overdøvet skrålet fra øl utsalget rett over veien. Under forkynnelsen kjente jeg en sterk salvelse. Jeg fikk budskap til flere personer som senere ble bekreftet. Herren hadde talt direkte til mennesker om fordekte synder og urene forretninger. Mange kom fram og ble frelst, og noen ble åndsdøpt. En ung mann stod ved bilen vår for å passe på den. Han vitnet for dem som stod rundt ham. Der utenfor lokalet fikk han lede fire unge menn til Jesus! Vi ser det som en stor oppgave å undervise de mange nye i menighetene i Guds ord, og ta del i møtene og bibelundervisning.

Besøk i en ny utpost i landsbyen Pozo de los Ramos. Jesus-marsj i Paccha og vårt første besøk i Tambo Grande. Bildet er fra elven like utenfor byen.

På stevne i fjellbyen Oxamarca i august 1997.
Jeg hadde flere ganger fått innbydelse til en menighet langt inn i fjellheimen sørøst for Piura i fylket Cajamarca. Men besøket ble stadig utsatt på grunn av mange andre oppgaver både i Saramiriza og i Piura. Det tok to dager å komme dit, opp fjell og ned dal på smale svingete veier. Oxamarca er bygd oppe på en fjellskråning på ca. tretusen meters høyde. Da vi etter mange timer og bussbytte nærmet oss landsbyen, skimtet jeg den strie elven Marañon nede i en dyp dal. Det var rart å tenke på at dette var samme elven som var vår ferdselsåre der vi arbeidet i jungelen. Naturen var utrolig vakker og storslått her oppe i høyfjellet. Også hit har evangeliet nådd , og mange hadde tatt imot budskapet og opplevd Jesus i sine liv.

Fra de små landsbyene rundt Oxamarca hadde disse nye kristne samlet seg for å være med på stevnet. Det var enkle kår. Jeg sov på en madrass av halm sammen med mange andre i et mindre rom. Kaldt var det der oppe i fjellet, og alle sov vi fullt påkledd. Det krydde av lopper, men det var det visst bare jeg som merket noe til. Det kom iskaldt vann ut av et rør utenfor, noe som ikke innbød til annet enn en rask vask av ansikt og hender. Dagene var fylt av bibeltimer og møter bare avbrutt av korte pauser ved måltidene. Folk samlet seg sammen i den lille kirken. Det var stor mottagelighet for Guds Ord og gode møter som førte til fornyelse for noen og frelse for andre.

Til høyre: Utenfor lokalet i Oxamarca. Mange kom ridende fra hjemstedene sine. De små bildene er fra et av møtene og av oss som skulle reise hjemover med buss.

Den fjerde dagen tok jeg og evangelisten farvel med dem som bodde i Oxamarca og i fjellbyene i nærheten og kjørte til byen Cajamarca. Evangelisten og noen ungdommer som hadde brakt evangeliet til Oxamarca og de nærliggende landsbyene, bodde i Cajamarca. Det var deilig å ta en varm dusj og sove i en god seng fri for lopper på et hotell i byen. Bussreisen videre hjem var svært opplevelsesrik og spennende, men hjertet var fylt med takk for Guds undere i menneskers liv også i disse avsidesliggende fjellbyene.

Kp.94 står på kategorien «Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza», og kp.95 på « Helsesenteret i Saramiriza del 2». Mens kp.97 vil bli å finne på den samme kategorien som dette kapittelet.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Den første tiden i Piura.
Da vi kom fram til Piura i slutten av januar 1995, hadde vi lagt bak oss en kjøretur på nærmere hundre mil langs kystveien fra Lima. Godt var det å komme fram til huset vi hadde leid, men her var det mye å ta fatt på for å få det beboelig etter at det hadde stått tomt i noen måneder. Det merkes at Piura ligger i et ørkenområde med mye sand og støv! Vi gikk i gang med utpakking og rengjøring med krum hals. Vi var takknemlig for hjelp de første ukene av en ung jente, og av og til også moren hennes. Amparo hadde sommerferie og ville gjerne tjene litt penger i ferien. Hun bodde sammen med moren og en yngre bror i et veldig fattig område i utkanten av byen. De tilhørte en liten baptistkirke i nærheten av der de bodde. Denne kontakten ble til gjensidig hjelp i årene som fulgte.

Besøk i menigheter og landsbyer.
Foruten alt det praktiske arbeidet som måtte gjøres i huset den første tiden og forberedelser til Bibelseminaret i Saramiriza, besøkte vi menigheter og småsteder i distriktene rundt byen. Piura er det mest folkerike fylket i Peru etter Lima. Fylket hadde på den tiden nærmere 1 ½ million innbyggere og byen Piura rundt 350.000. Det var færre evangeliske kristne her enn gjennomsnittet for Peru. Piura er den første byen i Peru som spanjolene grunnla i 1532 da de kom til Peru nordfra. Vi visste at det var store behov i et fylke med stor fattigdom, alkoholisme og overtro. Men det var også en begynnende åpenhet for evangeliet på denne tiden. Flere pastorer begynte å møtes til samtaler og bønn for byen og fylket.

Bibelkurs i menigheten i Chulucanas.
Midt i februar kjørte John til Chulucanas som ligger en drøy times kjøring øst for Piura. Misjonsarbeidet her ble startet av Anita og Göran Olsson midt på 70 tallet, og det var grunnlagt mange utposter og menigheter i Piura fylket. Olssons var i Sverige noen år pga skolegangen til de tre døtrene sine. Nå var det nasjonale ledere som med stor iver drev arbeidet videre. Pastor Gilmer Roman var pastor i hovedmenigheten i Chulucanas. Han var en av de første som ble frelst da Olssons begynte sin virksomhet, under stor motgang og mange prøvelser. Gilmer gikk på AIPAs Bibelskole i Huancayo, og har etter det vært aktiv i menighetsarbeidet. John underviste noen dager på et 3 ukers bibelkurs som menigheten i Chulucanas arrangerte. Han fortalte da han kom hjem at det var en opplevelse å være sammen med lærerne og de 40 elevene som deltok fra forskjellige steder i provinsen. Det var inspirerende å se den entusiasme og glød disse ungdommene viste for å bringe evangeliet til nye steder i dette store distriktet.

John underviser på Bibelkurset i menigheten “Casa de Oración” i Chulucanas. Vi foran kirken i 2016, -samme kirke som i 1995.

Lindaura og Beatriz til Piura.
I begynnelsen av mars kom Lindaura og Beatriz fra Saramiriza. Lindaura kom til oss som helt ung jente etter et år som hushjelp i Lima da vi kom tilbake fra Norge i januar 1989. Hun er fra landsbyen San Juan, og hennes foreldre var blant de første som ble frelst der. Men hennes far døde tidlig, og det var ikke lett for moren og alle barna. De måtte tidlig i arbeid på åkeren eller ta strøjobber hos andre. Lindaura hjalp oss i med mange praktiske gjøremål i huset samtidig som hun gikk på ettermiddagsskole i Saramiriza. Hun fikk gjort ferdig det hun manglet av grunnskolen og avsluttet også den videregående skolen, «secundaria». I menigheten og søndagsskolen var hun en trofast medarbeider alle disse årene. Vi var glade for at hun ville være med oss til Piura der vi nå ville ha større behov for hennes hjelp enn i Saramiriza. Dessuten var det muligheter i Piura for å ta ulike kveldskurs etter fullført videregående.

Besøk av misjonærene Lars og Morgan Førland. Beatriz og Lindaura sees også på bildet. Gro med ny PC på kontoret. Senger etc. fra Erikshjälpen leveres til en helsepost.

Beatriz var en ung jente fra Saramiriza som var med i ungdomsarbeidet i menigheten. Hun hadde nettopp avsluttet videregående skole på dagtid. Beatriz var en av flere unge i menigheten som fikk stipend til videre utdannelse gjennom Helsesenterprosjektet. De fleste av dem fikk stipend til å ta utdannelse innen helse, som teknikere i sykepleie og farmasi. Disse ungdommene gikk på kurs for helsearbeidere på Helsesenteret i San Lorenzo, og noen av dem tok senere videre studier i Iquitos. Beatriz hadde gjort det bra på skolen og fikk stipend til 3 års studier på universitetet i Piura innen administrasjon og ledelse. Hun fikk foreldrenes godkjennelse til å begynne studiet i Piura på den betingelse at hun fikk bo hos oss. Og slik ble det! Jentene delte soverom i 2. etasje med eget bad. De var spesielt begeistret over badet som hadde to vaskeservanter med speil over hver vask! Stor forskjell fra de enkle forholdene de vokste opp med i jungelen.

Ungdomsweekend i Chiclayo.
Gjennom Rosa og Edgard Bardales fikk vi en innbydelse til å være med på en ungdomsweekend som skulle holdes på Bibelskolen i Chiclayo der de arbeidet før de kom til oss i Piura. Ungdomsweekenden var planlagt i dagene 9. – 12. mars. Vi hadde ansvaret for kveldsmøtene, to bibeltimer daglig og panelsamtalene på ettermiddagene. Lindaura og Beatriz kjørte sammen med oss, mens Rosa og Edgard hadde reist et par dager tidligere. På leiren var det 50 -60 ungdommer som deltok. Det var stor åpenhet for undervisningen om den Hellige Ånd, som var temaet for weekenden. Flere ungdommer ble åndsdøpt og møtte Gud til frelse og fornyelse.
De unge i Peru opplever en tøff hverdag, og det ikke bare økonomisk med stor fattigdom. Vår bønn var at undervisningen og opplevelsene de fikk del i på leiren, måtte gi seg utslag i større frimodighet til å være lys og salt i hverdagen. Da Bardales og vi reiste til Saramiriza i april, ble Lindaura og Beatriz igjen i huset i Piura. Beatriz hadde begynt på universitet i midten av mars og Lindaura på et sekretærkurs. De var alene i flere kortere perioder under årene vi bodde i Piura, og skjøttet oppgavene godt. Samtidig tok de del i menighetsarbeidet som vi etter hvert startet opp i bydelen Ignacio Merino.

Ungdomsweekend på “Asamblea de Dios” Bibelskole i Chiclayo. Sammen med deltagere, ledere og pastorer på avslutningen. Rosa og Edgard til høyre.

Besøk av Atle Roger Mydland juni/juli 1995.
Vi hadde blitt kjent med Atle Roger i menigheten Betania, Hauge i Dalane. Senere traff vi han igjen i Salemkirken da han arbeidet en tid i Oslo. Han hadde flere ganger sagt at han ville komme og besøke oss i Peru. En av de første dagene i juni tok John imot ham på flyplassen i Piura. Et par dager senere tok de fatt på reisen til Saramiriza med buss først til Bagua før reisen fortsatte den vanlige ruten inn til jungelen når det ikke var mulig å ta fly eller helikopter. Den ruten beskrev John i forrige kapittel da han fortalte om frakten av containeren fra Lima til Saramiriza. Denne gangen kom Alejandro fra Saramiriza med speedbåten vår for å hente dem i Imaza. Det var for høy vannstand til å passere Pongo de Manseriche, og de måtte vente i Nieva og overnattet der.
John skriver om det som hendte videre: «Neste morgen hørte vi høye rop og skrik utenfor. Vi bodde i tredje etasje i et enkelt hotell bygd av trematerialer. Da vi kikket ut, så vi at det brant i andre etasje like under oss. I full fart samlet vi vår bagasje som vi kastet ut av vinduet på baksiden, og kom oss ut på enden av bygget. Atle Rogers kamera deiset i bakken, men ble heldigvis ikke skadet. Vi løp ned til speedbåten og dro over på den andre siden av elva. Derfra så vi hele hotellet brenne ned. Etter enda en dags venting gikk vannstanden ned slik at vi kunne reise videre. Det gikk greit gjennom strykene, og vi kom vel fram til Saramiriza etter fem dager på reise. Gro var allerede i Saramiriza og lagde i stand en hyggelig velkomst for oss hjemme den kvelden.»

John og Atle Roger på reisen nedover Marañon til Saramiriza. I Nieva der de måtte overnatte, brant hotellet de var på.

Atle Roger var fire uker i Saramiriza der han hjalp til med forskjellig praktisk arbeid. Han deltok også på Bibelseminaret og var med på bibeldager i San Juan og besøk i flere landsbyer. Tilbake til Piura fløy vi alle tre med Jaars fly fra oljekompaniets flyplass. Det tok 1 time og 15 minutter, mens de brukte 5 dager på veien inn! Før vi tok farvel med Atle Roger, kjørte vi en tur til Cajamarca på nærmere tretusen m.o.h. Der er det mange severdigheter fra Inkatiden og et vakkert landskap. Det ble fire opplevelsesrike dager, også for oss som heller ikke hadde besøkt Cajamarca tidligere.

Enda et besøk fra Norge i 1995.
Lewi kom på ferie i august etter sommerjobb og før starten på et nytt skoleår på Oslo ingeniørhøyskole. Tre uker var for kort tid til å reise innover til Saramiriza enda en gang. Dessuten ville Lewi gjerne se mer av Piura og andre steder på vestsiden av Andes. Vi besøkte utgravingsstedet og det lille museet i Túcume, ikke langt fra Chiclayo. Thor Heyerdal og en peruansk arkeolog hadde ledet utgravingen av denne gamle ruinbyen fra tiden før inkaene. Der var det også bilder og omtale av Thor Heyerdal,- spesielt interessant for oss norske. I Piura hjalp Lewi hjalp oss med å laste inn programmer på computeren som vi nettopp hadde kjøpt for arbeidet med regnskap og rapporter etc. for Helsesenteret i Saramiriza.

Da Lewi hadde vært hos oss en uke, kjørte vi nordover langs kysten til vi nådde vårt mål, Peru’s nordligste by Tumbes, nær grensen til Ecuador. Der tok vi inn på et hotell i Puerto Pizarro som ligger ved havet. Denne lille fiskebyen er oppkalt etter den spanske oppdagelsesreisende Fransisco Pizarro. Det skal være det første stedet i Peru der flåten hans la til først på 1530 tallet. Ute langs kysten i nord er det mye mangrove skog. Vi tok en båt ut til en liten øy med en nydelig strand og badet og koste oss på formiddagen. På ettermiddagen så vi fra båten mot mangroveskogen på en øy som kalles «Fugleøya». Der hadde vi utsikt til mengder av forskjellige sjøfugl som kom flyvende for å overnatte i mangrovetrærne. Særlig var det en opplevelse å se de flotte fregattfuglene og de store pelikanene. Vi besøkte et par steder ved havet på veien sørover igjen. Det var en deilig ferie selv om den bare varte noen dager. Lewi reiste til Lima der han traff noen venner fra skoletiden i Yarina Cocha før han måtte fly tilbake til Oslo.

På museum og arkeologisk utgraving i Chiclayo og Túcume. Og fra turen nordover langs Stillehavskysten med Lewi.

Radioprogram og studio i Piura.
I september 1995 gikk det første radioprogrammet på «lufta» fra vårt enkle studio i Piura. Et av rommene i 2.etasje i huset vi leide, ble brukt til dette formålet. John hadde en tid hatt kontakt med misjonær Mario Fumero i Honduras om å bruke hans innspilte programmer i Piura. Disse radioprogrammene ble kalt «Paz y Amor» – “Fred og Kjærlighet” – og bestod av taler på 20 minutter hver. De gikk ut over radio i Honduras og i flere Latinamerikanske land. Mario tok opp forskjellige aktuelle temaer fra dagliglivet med utgangspunkt i Guds Ord. Disse programmene var populære der de ble sendt på både kristne og sekulære stasjoner. Vi gjorde en avtale, og Mario sendte oss puljevis små kasser med disse programmene. John la på en innledning med lokale nyheter og glimt fra menigheter i og rundt Piura før Marios tale. Det hele ble bundet sammen med sang og musikk fra innspilte kassetter, og ble til et program på 30 minutter.

Det hadde lagt seg til rette med det mest nødvendige utstyret for å sette opp dette lille studioet for innspilling av programmene. Mixebordet var lånt inntil videre. Et års tid senere kunne vi levere det tilbake da vi fikk positivt svar på søknaden til IBRA om tilskudd til mixebord og flere andre ting vi trengte til innspilling og kopiering av kassetter. I begynnelsen sendte vi programmene over to radiostasjoner i Piura, men etter hvert fikk vi muligheten til å sende på ytterligere to stasjoner. Den ene av disse dekket neste hele fylket. Programmene ble også sendt ut over høyttaleranlegg fra kirkene i noen landsbyer, som en slags nærradio.

John ved mixebordet fra IBRA i studioet han satte opp i Piura. Landers ble til stor hjelp i radioarbeidet. En landsby i fylket med et lokalt høyttaleranlegg.

Programmene gikk ut som avtalt også når vi tidvis var i Saramiriza eller i Iquitos. John spilte inn flere program som lå ferdig til å leveres. En av pastorene på utpostene fra menigheten i Chulucanas, Landers Nima var veldig tent for radioarbeidet. Etter hvert ble han til god hjelp med innspillingene og kontakten med radiostasjoner, lokale menigheter og lyttere. Vi fikk mange positive tilbakemeldinger på sendingene og takket Gud for åpne dører gjennom radioarbeidet.