Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 16 – 19 står under kategorien “Reiser i jungelen”, mens kapitlene 20 og 21 står nedenfor dette kapitlet på kategorien “BAGUA CHICA”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Besøk og møter hos en risbonde

Jeg fikk stadig innbydelser til å besøke små vennegrupper i omegnen rundt Bagua. Et av stedene jeg besøkte litt etter nyttår -69, lå to timers kjøring med bil fra Bagua Chica ned til en elv. Der måtte jeg sette igjen jeepen og ta en flåte over elva. På den andre siden gikk vi i en time oppover før vi kom til en husklynge der Mario bodde. Han var den største risdyrkeren i området og hadde 60 ansatte i arbeid. Mario var analfabet, men en brennende kristen. Han hadde vunnet mange av sine arbeidere for Jesus. Mario bygget for egen regning et lite lokale for å samle de troende og forkynne evangeliet. Jeg fikk høre at det var rundt tretti faste møtebesøkende. Flere hadde tatt imot Jesus, men få av dem var døpt. Mange så forandringen hos disse nyfrelste og ville ha del i det samme.

Idette lokalet hadde vi en uke med møter og bibelundervisning. Det var flott å se unge mennesker komme til møtene og bibelstudiene. Den eldste i flokken var 33 år, fikk jeg vite. En mer lydhør skare må en lete lenge etter. De tok i mot budskapet og flere gav sine liv til Jesus i løpet av uken. Det er stort behov for bibelundervisning på disse stedene hvor svært mange er nye på veien. Mange av gruppene jeg besøkte i denne tiden, er utposter til kirker i Bagua Chica. Allerede i Tarma ble vi involvert noe i
samarbeid og fellesskap mellom misjonærer og pastorer i andre kirkesamfunn.
Dette fikk vi oppleve enda mer i praksis her i Bagua. Det er en glede å
samarbeide om vår felles oppgave for å gjøre kjent evangeliets budskap.

Nybyggerne anla åkrer med ris i dalene rundt Bagua Chica. De anla kanaler fra Marañon og andre elver i området.

Besøk av familien Anderås

En dag i begynnelsen av februar fikk vi oss en stor overraskelse. Da jeg var ute en tidlig søndag morgen for å kjøpe brød, møtte jeg familien Anderås på veien. De kjørte sakte rundt for å lete etter vårt hus, og der rett foran dem fikk de plutselig øye på meg. Da var det bare å kjøpe mer brød. Gro ble gledelig overrasket da jeg kom hjem sammen med Per og Brita og deres to yngste, sønnene Pepe og Lasse. Vi var glade for at huset var såpass ferdig da de kom, og at vi hadde fått igjen strømmen etter nesten fem uker uten lys. Til vanlig har vi elektrisitet på kveldene, men parafinlyktene gjør nytten når strømmen er borte.
Vi hadde kjøpt kjøleskap som går på parafin før vi flyttet til Bagua.
Gasskomfyren anskaffet vi oss da vi kom til Tarma på grunn av dyr elektrisitet. I Bagua var den uunnværlig.

Familien Anderås hadde ferie og bestemte seg for å sette kursen nordover for å se hvordan vi hadde det. Siden det er så dårlig med kommunikasjon med omverden her, fant de ut at de bare fikk reise og håpe på at vi var hjemme. I alle tilfelle ville de få oppleve en del av
Peru som de ikke kjente til fra før av. Vi hadde noen hyggelige og livlige
dager sammen. Pepe og Lasse fant på mange spillopper og leker med Maino. De er mye eldre enn Maino, men hun husket dem fra besøkene våre i Huancayo, og deres besøk hos oss i den tiden vi bodde i Tarma. Familien Anderås var også med oss på søndagskolen og møter i den lille gruppa der vi begynte samlinger for barn og voksne like etter nyttår.

Per og Lasse Anderås leker med Maino under besøket hos oss i Bagua Chica.

Maino var helt utrøstelig den dagen de reiste. Hun ville være med til Samuel og David. Hun savner nok disse lekekameratene som hun ble god venn med da vi komtil Peru. Vi trøstet henne med at vi skulle reise og besøke dem om ikke så lenge. Brita og Per inviterte oss til deres eldste datter, Kerstins bryllup som blir 1.mai i Huancayo. Vi hadde likevel tenkt å ta ferie på den tiden, den første riktige ferien etter at vi kom til Peru. Maino var like blid igjen dagen etter de hadde reist. Hun lekte og moret seg sammen med nabobarna og underholdt Lewi i vår lille hage i bakgården. Vi satt stor pris på besøket og håper at også familien Lindgren vil besøke oss etter hvert.

Maino og Lewi koser seg ute i bakgården både under besøket og eller. Den uforstyrrede hageflekken med god ettermiddagsskygge setter vi pris på.

Reise innover jungelen

Jeg hadde lenge ønsket å besøke aguaruna-indianerne som bor nedover langs elven Marañon. Etter feiringen av 25 års dagen til Gro, dro jeg av sted den tyvene februar -69. Det hadde regnet noe voldsomt den siste tiden etter mange måneders tørke.Reisen tok lengre tid enn vanlig da veien på sine steder var nesten helt uframkommelig.
Etter fire timers kjøring på leirete veier, stående på flaket til en lastebil,
kom jeg fram til Chiriaco. Derfra skulle jeg ta båt nedover elven med samme navn. Lengre nede renner den ut i den store elven Marañon. Det viste seg at det var ingen båter der som kunne ta meg videre.

Jeg måtte vente i to dager. Ventetiden benyttet jeg til å samtale med folk og samle til møte en kveld. Det var noen kristne også på dette stedet. De hadde jeg fått kontakt med da jeg var på et lite besøk her og i Nasaret i desember. Regnet øste ned og trommet slik på bølgeblikktaket at det var vanskelig å gjøre seg hørt. Men vi hadde et langt og godt bønnemøte. Etter hvert stilnet regnet, og vi fortsatte møtet med sang og forkynnelse.

Bilder fra veien mellom Bagua og Chiriaco. Det siste bildet er fra Chiriaco.

I Cheim

Den tredje dagen, en lørdag kom jeg endelig av gårde nedover elven med en elvebåt, ca 7 meter lang og 2 meter på det bredeste. Den var utstyrt med en 40 hp utenbordsmotor. Heldigvis hadde den tak for det regnet fortsatt sterkt. Etter en halv times kjøring nedover elven kom vi ut i Marañon. Den gikk stor etter alt regnet. Vi forserte sterke strømvirvler og noen stryk, før vi etter fem timers reise kom fram til Cheim. Det er en liten aguarunalandsby der det bodde et sveitsisk misjonærektepar.

Hervar jeg i to dager og fikk se hvordan de arbeidet og bodde. Misjonærene Oberhansli behandlet syke på sin store veranda. Det var gripende å se alle som kom og fikk hjelp for sine sykdommer. Mange fikk behandling for ulike tropesykdommer.
Noen av dem som kom fra området rundt, stanset en tid for behandling av for eksempel tropesår. På ettermiddagen samlet folk seg og hørte Guds Ord og sang sanger på indianernes eget språk. En pastor på stedet var også med i dette arbeidet. Misjonærene hadde lært seg språket til aguaruna-indianerne. De var tydeligvis til stor hjelp og velsignelse for befolkningen i dette området. Oberhansli var utsendt av en sveitisk misjon som arbeider blant indianere i Sør-Amerika.

Hos misjonærene Oberhansli i Cheim sammen med barna og en venn av familien.

En av indianerne tok meg med på en liten jakttur i jungelen. Våpenet var en servatana, et blåserør med forgiftede piler. Røret er omtrent to meter langt, og det trenges ganske stor kraft for å blåse i vei pilene. Vi fant ikke noe vilt den dagen, men jeg fikk prøve å blåse på blink. Jeg hadde min fulle hyre med å treffe et bananblad på ti meters avstand. Indianerne skyter fugler som sitter mellom løvverket oppe i trærne opptil 60 meter borte! Fuglefjærene bruker de som hodepynt og i kjeder. Vi hadde med oss hjem noen krabber som vi fant i et bekkefar og noen store snilehus. De ble kokt, og det smakte ganske så godt, særlig krabbene da!

Her viser indianerne meg hvordan en skal bruke en et blåserør med små piler.

Misjonærene bodde i en stor bambushytte med palmetak. Jeg tror ikke det var slått inn en eneste spiker i hele huset. Det var bundet sammen med lianer. Men de hadde et rom i huset som hadde myggnett over det hele. Der sov de og oppholdt seg på kvelden når myggen kommer ut av jungelen. De fortalte at nå hadde de ikke hatt post på åtte uker.

Søndag var det møte, og mange indianere møtte opp. Tre unge menn hadde gått en hel dag fra sin landsby for å komme på møte. De hadde kommet for å ta imot troen på Jesus, sa de da jeg snakket med dem. Det ble en uforglemmelig stund.

I Cusumi

Mandag reiste jeg med misjonær Oberhansli et par timers kjøring oppover elven igjen for å besøke en legemisjonær og hans kone som arbeider blant aguarunerne på et sted som heter Cusumi. Noen år senere da veien kom fra Bagua, flyttet de til Imaza. De er fra USA, og
arbeidet for en annen misjon, Nasaren-kirken. De bodde i et hus av kraftige sponplater med bølgeblikktak, myggnetting i vinduene, linoleum på gulvene og elektrisk strøm fra et dieselaggregat. Dermed hadde de også mulighet til å ha en del elektriske apparater som vaskemaskin og ikke minst, en kommunikasjonsradio. De hadde jevnlig kontakt med andre misjonærer og også med sine foreldre og andre i USA. Dette gjorde inntrykk på meg.

Misjonærene Garman. De bodde i Cusumi, men flyttet senere til Imaza da veien kom. Den går nå forbi Imaza på vei til Nieva og videre til Saramiriza.

Doktor Garman og familie hadde arbeidet i Cusumi i vel tre år, men en annen misjonær fra samme misjon hadde startet arbeidet og bodd der i flere år. Jeg var med bort til klinikken, og det manglet så visst ikke på pasienter. Der fikk jeg se forskjellige behandlinger og mindre operasjoner. Ingen tvil om at det er stort behov for medisinsk arbeid blant indianerne. Misjonærene Garman tok godt i mot meg, fortalte om arbeidet og viste meg rundt på området. De gav meg mange gode
råd da de forstod at vi ønsket å arbeide blant befolkningen innover i jungelen.

Garman drev også bibelskole med undervisning flere måneder i året. Det pågikk et bibelkurs nå som hadde tyve elever. Jeg var med på noen avtimene. Det var givende og interessant. Jeg kunne følge med på timene der det ble undervist på spansk. Mange av indianerne her, særlig unge menn kan også spansk. En av dagene var det møte med dåp der ti indianere ble døpt, og flere gav sitt liv til Jesus i møtene.

En typisk bosetning i jungelen. Indianerne bodde ofte ganske spredd. Men da skolene kom, samlet de seg i små landsbyer langs elvene.

Her ble jeg med i en kano, en uthullet trestamme opp en bielv til en liten landsby. En ung indianer, Fernando ville ta meg med til hjemstedet sitt. Han stod framme i den lille kanoen og staket seg frem langs flodkanten. Jeg syntes det var veldig vinglete. Vi satte fra oss kanoen ved et stryk da vi ikke kom lengre.
Elva gikk for stridt. Etter en times gange, der vi måtte vade over oversvømmende bekker, kom vi fram til landsbyen. I Fernandos hjem ble vi servert fisk med en slags sjøgress, og en kald hvit ”suppe” som ikke smakte godt. Det var første gang jeg smakte ”masatto”. Det er kassava (eller yoka som det heter i Peru) som er kokt og deretter most. En del av denne ”grøten” blir tygget av en eller flere av kvinnene i huset, for så å bli spyttet tilbake i gryta og blandet med mosen. Når det får stå og gjære, blir det som sterkt øl. Men det serveres også nylaget. Da gis den til og med til babyer om moren har lite melk. Jeg visste ikke om tillagingen eller noe av dette da jeg var på denne reisen.

En indianerkvinne tygger rotfrukten yoka for å lage masatto. Ellers kan yoka anvendes som en potet, både kokt og stekt.

På veien tilbake var vi åtte personer i kanoen med ca. 1 cm fribord. Da vi nærmet oss noen stryk, ble jeg spurt om jeg kunne svømme! Jeg ble litt betenkt, for å si det mildt. Men vi kom vel fram til misjonsstasjonen i Cusumi, om enn noe leirete og våte. Da smakte det med et bad i elva og en god seng i huset til Garman.

………………………….Kanotur på Øvre Marañon………………..

Kapittel 15 står ovenfor og kapittel 21 står nedenfor dette kapitlet på samme kategori “BAGUA CHICA”. Kapitlene 16 til 19 står på kategorien “Reiser i jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

I Bagua Chica

Etter tre ukers fravær var det godt å komme hjem til Bagua Chica og se at alt var bra med Gro og barna. For meg var dette en lærerik reise, der jeg ble kjent med et større område av jungelen og indianergruppene Shapra og Huambisa i de store bielevene til Marañon, Morona og Santiago.

Gro skriver i et brev hjem til sine foreldre fra denne tiden: ” Dere lurer på om jeg bor alene her i huset når John er på reise. Det gjør jeg, men jeg kjenner meg faktisk trygg her. Det eneste er at det kan bli litt ensomt, men sammen med barna går det bra. Jeg har alltid noe å holde på med, både med å forberede søndagskolen og møtene her foruten det vanlige husarbeidet. Av og til går jeg på besøk til noen av damene i menigheten,
og noen ganger kommer de hit. Våre venner som hjalp oss med å finne huset og som John hadde kontakt med fra sin første tur hit, Jose Placencia og hans kone har bygd et bra hus rett oppe i gaten der vi bor. Jeg har mye hjelp av og fellesskap med dem når John er på reise. For tiden bor datteren til eieren av huset her hos meg. Hun ville så gjerne lære seg å sy på maskin. De har en gammel tråmaskin der de bor ute på landet. Men hun turte ikke å sove alene i rommet med egen inngang, som de har i huset her vi bor. Vi flyttet da like godt sengen hennes inn til oss. Hun hjelper meg også litt med barna og matlagingen, men det er bare for en kortere tid hun er her. Dessuten kommer en ung jente fra Nasaren-kirken hit og hjelper meg noen timer av og til.”

Den vakre dalen der Bagua Chica ligger…….

På vei til Bagua – Bro over Marañon……..

“Her om dagen hadde jeg besøk av en ung, gift dame som har en tulle på fem år og en liten baby på et parmåneder. Hun fortalte meg at hun hadde
hatt fire barn mellom disse to. To av barna hadde vært tvillinger. Tre av barna døde da de var 6-7 måneder gamle Den siste som døde nylig, var nesten to år. Noe så grusomt! Men den familien er ikke de eneste som opplever slike ting her. Fattigdom og underernæring har sine følger! Selv er hun blek og tynn og har knapt melk til babyen, som hun gir sukkervann i tillegg. Melk er en luksus her. Det er dyrt når man tenker på hva de tjener. Vanlig daglønn ligger på rundt 5-6 kroner, mens en liter melk koster over en krone og er dessuten vanskelig å få tak i. Nå har jeg
med jevne mellomrom gitt henne bokser med pulvermelk sammen med instrukser om rengjøring, koking av vann og flasker osv. Jeg håper det skal gi barnet nok næring til å vokse opp. Jeg orker ikke å tenke på at kanskje dette barnet også skal dø av underernæring. Ja, det er
mange som er i samme situasjon. Må Gud røre hjertene for nøden i verden. Det er mye urettferdighet!”

Indianerkvinne med barnet sitt ved elven nedenfor Bagua.

Etter at jeg kom hjem fra langreisen innover jungelen, hadde vi en fin feiring av fødselsdagen til Maino i slutten
av mars. Hun fylte fire år og er nå stor jente. Det beste hun vet er å tegne, fargelegge og skrive bokstaver. Lese liker hun veldig godt også. Det kom en pakke fra besteforeldrene i Norge med mange gaver, blant annet lesebøker for første klasse og andre barnebøker som Gro
hadde bedt om. Maino kan mange av bokstavene og leser små ord. Hun kan sitte i timevis å arbeide med bokstavene og se i bøker. Lewi begynte å legge på seg da han kom seg etter tiden med betente mandler og senere mageproblemer. Han har begynt å krabbe omkring og leker ivrig med lekene han fikk til jul.

Veien videre

Vi har snakket mye om arbeidet og veien videre for oss etter at jeg kom hjem fra den lange reisen nedover Marañon og til bielvene Morona og Santiago. Vi følte at Herren kalte oss til å arbeide i de jungelområdene jeg hadde besøkt. Vi hadde håpet at vi med Bagua som utgangspunkt kunne arbeide i landsbyene nedover langs elvene. Det kjentes tryggere å bo et sted hvor en kunne komme til med bil. Men tiden i Bagua viste oss at det ikke var mulig. Avstandene var for store og kommunikasjonen
for dårlig videre innover i jungelen. Jeg kunne ikke fortsette å reise og være borte så mye som vi nå forstod at det ville bli, om vi ble boende i Bagua. Dessuten ville det være umulig å bygge menigheter og få til et varig arbeid uten å bo blant folket i området.

Farkoster med og uten motorer. Banansalg ved en av landsbyene i øvre delen av Marañon elven. Avstandene er store og med disse båtene tar det ekstra lang tid fra landsby til landsby, og ganske lite bekvemt kan en trygt si.

Mine reiser hadde også vist at det var misjonærer og menigheter som allerede arbeidet blant indianerne i jungelområdet nærmest oss. I distriktet dit min lange reise hadde ført meg, var det ingen som arbeidet fast, verken blant indianerne eller blandingsfolket som bodde der. Det ville bli veldig annerledes på mange måter å bo og arbeide der inne. Det var ingen veier, ingen butikker, ingen fast kommunikasjon ogstore distanser som måtte tilbakelegges på elvene. Ikke minst ville vi trenge
egen båt der vi også kunne bo den første tiden.

Vi visste at vi snart måtte ta en avgjørelse. Skulle vi bli i Bagua å arbeide videre med den gruppen som hadde bedt oss hjelpe dem? Gro hadde
ansvar for søndagsskolen der og talte også i møtene når jeg var på reise. Jeg hjalp til i møtene der så mye jeg kunne når jeg var hjemme. Det var også stor åpenhet ute i småbyene pålandsbygda der jeg for det meste besøkte grupper med tilknytning til de kirkesamfunnene som allerede fantes i Bagua. Vi tenkte på og samtalet om hvordan vi skulle drive arbeidet videre om det likevel var slik at det var her Herren ville vi
skulle være. Vi ba også mye over saken. Men vi kunne ikke bli rolige for at det var Guds vilje for oss å bli værende i Bagua Chica. I april skrev vi til vår utsendermenighet, Salem, Oslo og fortalte om våre planer om å ta et skritt videre, nemlig å flytte innover i jungelen. Brev tok lang tid fram og tilbake fra Bagua. Av naturlige årsaker drøyde det før vi fikk svar.

Feriereise til Lima og Huancayo

Veien er dårlig – mye regn på jordveien fører til ras og leire og oversvømte bekker. Men fram kommer vi om det enn tar tid.

Nå nærmet tiden seg for vår planlagte ferie og besøk i Lima, Tarma og Huancayo. Vi så med glede fram til litt forandring, ikke minst til å komme vekk fra varmen i Bagua for en tid. Det skulle bli morsomt å være med på bryllupet til Kerstin og Bengt og samtidig få treffe igjen våre misjonærkollegaer og peruanske venner. Maino gledet seg veldig til reisen og snakket ikke om annet de siste dagene før vi dro enn
Samuel og David. Vi hadde enda ikke fått svar fra Salem da vi kjørte fra Bagua i 6-tiden på morgenen den 22.april.

Etter at vi kom tilbake fra ferien, skriver jeg i et fellesbrev hjem:” Det ble ikke ro til noe skriving mens vi var borte. Vi har nå avsluttet vår første ferie her i Peru. Vi tok en tur til ”gamle trakter” for å møte venner og kollegaer igjen etter et halvt år i Bagua. Det øsregnet da vi dro herfra tidlig på morgenen. De første 22 milene var en forferdelig opplevelse.
Jeepen stoppet ti ganger på grunn av vannet som sprøytet over motoren. De små elvene vi måtte kjøre gjennom, var oversvømt, og veien var rast ut på flere steder. Noen steder var veien sperret av jord og steinmasser som raste ned fra de bratte fjellveggene. Et par steder måtte vi kjøre ut av veien for å komme forbi endeløse køer av lastebiler som ikke kom seg fram i leira. Vi brukte ti timer på litt over tretti mil før vi kom ut til kystveien som til gjengjeld er asfaltert og fin. Fem timer senere hadde vi kjørt ytterlige 32 mil og var da vel framme i Trujillo.

Der tok vi inn hos de norske frelsesoffiserene Vestheim, som vi traff for første gang. Vi ble kjent med dem gjennom Anderås som hadde fått kontakt med dem på reisen til Bagua tre-fire måneder tidligere. Det var hyggelige venner som en tid hadde arbeidet i Frelsesarmeen på Rjukan. De drev et fint arbeid med skole og daghjem foruten arbeidet i
kirken. Neste dag gikk ferden videre til Lima der vi skulle ordne dokumenter og annet. Vi var to dager i Lima der vi som vanlig bodde hos våre gode venner i den Skandinaviske sjømannskirken før vi kjørte videre på den for oss nå så kjente veien oppover Andesfjellene til Huancayo. I La Oroya svinger veien sørover til Huancayo, mens veien østover fortsetter en times kjøring til Tarma. Dit skulle vi imidlertid ta en tur fra Huancayo på en vei som går direkte derfra via byen Jauja.

Hyggelige dager i Huancayo hos familiene Anderås og Lindgren. Bengt og Kerstin står i bakgrunnen.

I Huancayo ble vi godt mottatt av misjonærfamiliene Anderås og Lindgren som bor like ved hverandre. Boyan og Lennart Lindgren har arbeidet sammen med Brita og Per Anderås siden de kom tilbake fra Sverige for snart et år siden. Lindgrens planlegger å flytte til en bydel i Lima i august for å ta opp arbeid der. Vi hadde noen deilige dager hos dem selv om det også ble mye møter og bibelundervisning, foruten radio- og tv innspillinger mens vi var der. Slik ble det ikke noen virkelig ferie, men det var godt å komme bort fra varmen til friskere klima for en stund og ikke minst møte våre venner og kollegaer.”

Huancayo er en stor by på godt over tretusen m.o.h. og er hovedstaden i fylket Junin. Øverste sees den katolske kirken og nederst det store søndagsmarkedet i byen. Der selges “alt”.

Gro skriver til sine foreldre den 20.05.69 om denne turen: ” I Huancayo hadde vi 14 deilige dager. John hjalp til på forskjellige måter i virksomheten, men jeg hjalp til med litt av hvert hjemme hos Anderås. De første dagene var preget av bryllupsforberedelser til dagen opprant den 1.mai. Bryllupet var annerledes enn det vi er vant til da det var en blanding av svensk og peruansk. Men det var koselig, og gift ble de! Bruden Kerstin, eldste datter til Anderås traff brudgommen, Bengt da hun var i Sverige der hun besøkte menigheter for å samle støtte til sin misjonærgjerning i Peru. Bengt var evangelist og ungdomspastor i en
menighet i Sverige da de møttes, og det oppstod søt musikk mellom disse
to. Nå er de da begge i Peru og skal ha ansvaret for arbeidet i Huancayo når Kerstins foreldre reiser til Sverige på hjemmeopphold etter endt periode. Søndagen etter bryllupet var det avskjedsmøte for Brita og Per, og mye folk var samlet i kirken.

Så kom bryllupsdagen den 1.mai -69. Brudeparet under vielsen i kirken. Nederst er Maino, David og Samuel pyntet til bryllupsfeiring.

Vi reiste over til Tarma en dag og var med på et møte der. Det var veldig hyggelig å se vennene igjen og oppmuntrende å se at lokalet var nesten fullt. Vi var også innom det amerikanske gruvehospitalet i La Oroya der både vi og barna ble vaksinert og undersøkt av lege. Vi ble alle erklært friske. Vi fikk med oss en del vitamintabletter som det nok var behov for. Lewi blomstret riktig opp under tiden i Huancayo. Maten går ned på høykant nå. Dagene gikk så altfor fort. Tiden var inne for å sette
kursen nordover igjen. Vi stanset i sjømannskirken i Lima et par dager også denne gangen. Den siste kvelden fulgte vi Anderås om bord på den svenske båten som skulle gå dagen etter. Der ble vi servert nydelige smørbrød og te i salongen og koste oss riktig sammen med våre venner som nå skulle reise med båten til Sverige. Det var ikke fritt for annet enn at vi fikk litt hjemlengsel om bord i et skip som hadde kurs for Skandinavia. Det er nå nesten to og et halvt år siden vi på samme sted gikk i land fra Margrethe Bakke da vi kom til Peru.

Øverst et bilde av den katolske kirken ved torvet i Tarma. Nederst er folk på vei ut av kirken Casa de Oracion den søndagen vi besøker byen. Tarma ligger også i Junin fylket. Den er mindre enn Huancayo og ligger også lavere, tretusen moh.

Samme kvelden begynte vi turen nordover. Vi kjørte hele natten og nådde Trujillo i 11-tiden på formiddagen. Vi fikk hvile ut hos misjonærene Vestheim til vi neste dag tok fatt på siste etappen. Veien var heldigvis bedre nå, leiren hadde tørket opp, så vi kom vel fram til Bagua utpå kvelden. Det var litt trist å komme hjem, da støv, spindelvev og kakerlakker møtte oss alle veie. Vinduene har ikke glass, bare myggnetting og jernstenger, og gaten utenfor er en jordvei. Dermed blir
det mye støv om en ikke jevnlig holder etter med støvtørring og vask.
Edderkopper og kakerlakker finner de minste små sprekker å komme inn gjennom. Men etter en omgang med vaskekluten i skuffer og skap og ellers hele huset, foruten kakerlakkdrepende pulver, er det blitt rent og hjemlig igjen.”

Dette var vårt hjem mens vi bodde i Bagua Chica. Jeepen var oss til god hjelp, men ble senere til vår første flodbåt.

Kapitlene 15 og 20 står ovenfor dette kapitlet på samme kategori “BAGUA CHICA”, mens kapitlene 16 til 19 står på “Reiser i jungelen” og kapitlene 22 og 23 står på kategorien “Båtbygging i Yurimaguas”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Tilbake i Bagua

Kort tid etter hjemkomsten vår, kom det svar fra Salem på brevet vi sendte før vi reiste. De mente at det ikke var trygt for oss å forlate “sivilisasjonen”, og gi oss ut på dette som var så ukjent både for dem og oss. Innvendningene var egentlig de samme som vi også hadde; at vi ikke hadde noe sted å bo, ingen båt, og at det var et område med enda dårligere kommunikasjoner enn der vi nå var. De tenkte også på
at det var flere indianerstammer med hver sine språk. Hvordan skulle vi nå dem uten å kunne språket? Var det noen som kunne tolke fra spansk? De var også redd for at flytting og etablering på nytt sted ville medføre større økonomiske forpliktelser. Vi forstod godt deres bekymring, men det hadde i mellomtiden hendt ting som gjorde oss enda mer overbevist om at vi skulle forlate Bagua til fordel for arbeidet blant folket i jungelen.

Kart over Nordøst-Peru der veien synes til Chiriaco og videre innover. Da vi bodde i Bagua Chica gikk veien bare litt forbi Chiriaco, til landsbyen Nasaret.

I begynnelsen av juni fikk Bagua besøk av en misjonær og et lite team fra pinsemenigheten i den byen som lederen for ”vår” lille gruppe kom fra. De hadde hørt av en slektning til denne lederen at vi var involvert i arbeidet, og nå var de tydeligvis redd for at noen andre ”skulle ta over” det som de anså for ”sitt” virke og ”sin menighet”. De hadde en møtekampanje ute på en åpen plass der de viste evangeliske filmer
på medbrakt lerret og ved hjelp av et mindre lysaggregat. Det kom mye folk og noen gav til kjenne at de ville ta imot Jesus.
Vi innbød misjonæren hjem, og hadde en god samtale med ham. Det endte med at det var greit for dem at vi hjalp til i gruppa, men de ville stå i tettere kontakt med den og registrere den i sitt kirkesamfunn. Vi var med i denne lille menigheten så lenge vi var i Bagua. Men dette som hadde hendt, støttet vår overbevisning om at vi skulle reise til nybrottsfelt slik vi følte oss kalt til. 

Vi skrev et nytt brev til Salem. Der forklarte vi nærmere våre planer, og ikke minst at vi var overbevist om at det var Herren som kalte oss til dette området som så å si var uberørt avevangeliet. Jeg hadde truffet fire kristne på min reise i områdene øst for ”grensen” til lavjungelen. ”Grensen” er strykene eller fossen Manseriche der Marañon sprenger seg vei gjennom Andesfjellenes østligste fjellkjede her i nord. Det var umulig å passere Manseriche store deler av året når elva går høy. I senere år er det blitt lettere med sterkere motorer og bedre båter, men likevel
med stor fare når elva er som høyest. Vei, om enn dårlig, ble bygd innover til Saramiriza på siste del av syttitallet. Det var ingen misjonærer eller kirkesamfunn som hadde arbeid i dette området så langt vi visste, også via informasjon fra kontoret for det ”Evangeliske rådet” i Lima. Mens det i Bagua og området rundt var etablert flere evangeliske kirker.

Bildet er tatt rett ovenfor strykene der Marañon går gjennom det smale passet før “flat-jungelen”. Denne passasjen kalles “Pongo de Manseriche”.

Etter en tid fikk vi igjen brev fra Salem. De skrev at de nå hadde fått bedre forståelse for situasjonen, og at de stolte på oss og vår avgjørelse. Menigheten gav oss sin velsignelse over veien videre og ville
be for oss. I Salem var det også en gruppe som kalte seg “Perumisjonen”. Den bestod av våre foreldre og noen andre venner i menigheten. De hadde vi jevnlig kontakt med. De stod med oss i bønn og hjalp økonomisk ved spesielle behov. For øvrig gikk de midlene de gav på
misjonsmøtene sine til vårt underhold gjennom Salem. Etter å ha mottatt dette brevet, følte vi at det nå var grønt lys for å gå videre med planene og
forberedelsene for flytting til jungelen og arbeidsoppgavene der.

I tiden som fulgte etter vår feriereise, var vi som vanlig opptatt med møter både i den lille gruppen som for øvrig vokste jevnt og
trutt, og med besøk i landsbyene. Gro skriver i brev hjem den 14.juni: ”John er på reise igjen, men heldigvis ikke så langt. Han reiste på torsdag morgen og kommer hjem til middag mandag. Det er ca. en halv times kjøring med jeepen først og deretter en til to timer med hest eller esel. Neste torsdag reiser han igjen for å besøke en annen liten landsby som har bedt om besøk. Også da kommer han tilbake mandag. Men da må han ri i nesten fem timer. Han har lovet å besøke det stedet igjen etter et par uker. Da skal de ha et stevne der. Så programmet er fullt framover.

Siden det ikke er bilvei til disse småstedene, er det ikke mulig for meg og barna å være med. Dessuten er overnattingssteder og mat ikke akkurat av beste klasse, absolutt ikke steder å ta med barna i alle fall. Jeg har også fullt opp å gjøre her. Det er ikke alltid så lett for meg å ha møtene alene heller nå som Lewi er blitt større. Før sov han i vogna si det meste av møtet, men det er det ikke snakk om nå. Han blir utålmodig av bare å sitte stille i vogna mens jeg underviser og taler. Søndagen for to uker siden arrangerte vi utflukt med søndagskolen. Det var veldig populært, og alle moret seg. Vi for vår del kjente oss halvveis kokt da vi kom hjem etter å ha vært ute i den stekende solen det meste av dagen.”

På besøk i Piura

1. Landsby mellom Olmos og Piura. 2. En av broene over elven Piura som deler byen i to. Piura sentrum skimtes i det fjerne. 3. Gate ved innkjørselen til sentrum av Piura. 4. Olmos ved veikrysset der en tar av enten til Piura i nordvest eller til Chiclayo mot sydvest.

I begynnelsen av juli bestemte vi oss for å reise en tur til Piura. Piura er en stor by på kystsletten noen mil nord for den noe større byen Chiclayo, der veien tar av fra Lima til Bagua og andre steder innover i landet her i nord. Vi ble kjent med en baptistmisjonær som bor med sin familie i Piura da han besøkte Bagua Chica for en tid siden. Han har ansvar for baptistkirken i Bagua og andre steder i innlandet og ellers i Piura og omegn. Vi inviterte ham hjem siden vi bodde like ved kirken og hadde besøkt flere av utpostene deres etterinnbydelse fra pastoren. Det var veldig hyggelig å bli kjent med ham. Han og hans kone var utsendt fra en baptistmisjon i Statene. Han innbød oss til å besøke dem i Piura. Vi husker ikke navnet og har heller ikke skrevet det i brev vi har fra den tiden. Men vi vet at de kom fra Houston i Texas.

Da vi likevel måtte reise til kysten for å handle og ordne noe med jeepen som vi nå gjorde i stand for salg før flytting til veiløse områder, fant vi ut at vi kunne ordne det i Piura istedenfor i Chiclayo og samtidig hilse på misjonæren og hans familie. Det var 45 mil å kjøre, men veien var i alle fall tørr og mye bedre enn sist vi kjørte der. Men på veien over fjellet like før avkjøringen til Piura, begynte Gro å føle seg dårlig. Hun fikk sterk hodepine som ble verre etter hvert som vi nærmet oss Piura. Kvalm ble hun også, og vi var glade da vi så et hotell ved innkjørselen til byen som så brukbart ut og også passet vårt stramme
budsjett. Vi tok inn på hotellet, og Gro la seg ned på senga med det samme vi kom inn på rommet. Nå hadde hun feber og en voldsom hodepine som strakte seg nedover nakken. Hun måtte ut på badet og kaste opp. Etterpå var hun så slapp at jeg måtte hjelpe henne tilbake i senga.

Den eneste vi kjente der i byen var den amerikanske baptistmisjonæren som vi hadde truffet i Bagua Chica. Vi syntes ikke at vi kjente ham godt nok til å ta inn hos dem. Men jeg hadde hans kort med adresse og telefonnummer. Jeg ringte ham for å spørre om han kunne anbefale en lege til Gro. Han ville vite hvor vi var innlosjert og kom med en gang og hentet oss. Han så fort hvordan det stod til med Gro. Det var ikke snakk om annet enn at vi skulle bo hjemme hos dem. De hadde et stort hus, og vi ble ønsket hjertelig velkommen av kona hans som ordnet sengeplass for Gro med det samme. Jeg hadde aldri sett henne så syk.

Vårvenn ringte etter legen de brukte. Han kom samme ettermiddag. Etter å ha undersøkt Gro, fastslo han at det var en massiv infeksjon. Han var redd for atdet var hjernehinnebetennelse. Legen gav henne store doser med antibiotika og andre medisiner. Gro var veldig syk. Hun var helt stiv i nakken med sterke hodesmerter og høy feber. Det gikk tre dager da hun for det meste sov, eller var bevisstløs. Både vi og vennene i baptistkirken ba for henne. Den fjerde dagen følte hun seg bedre, og etter
noen dager frisknet hun til. Glade og takknemlige både til Gud og mennesker for at det tross alt hadde gått så bra. 

Dethadde blitt et lengre opphold enn planlagt. Da Gro ble bedre, fikk jeg handlet  og ordnet det vi skulle. Våre nye venner tok seg av henne og barna mens jeg var ute. De hadde en datter på samme alder som Maino. De lekte sammen og var i aktivitet dagen lang. Vi var veldig takknemlige til de amerikanske misjonærene som viste en slik omtanke og gjestfrihet. Glade var vi også for at Gro ikke ble syk i Bagua, der det til tider ikke var lege i det hele tatt og lite medisiner. Vi så det som en Guds ledelse at vi fikk for oss at vi skulle kjøre til Piura akkurat da. Bakteriene hadde nok Gro fått i kroppen før denne reisen. 

Besøk av familien Lindgren

Det var mye å gjøre da vi kom tilbake, både med møter og forberedelser til flytting.Vi hadde en koselig feiring av ett års dagen til Lewi den 17.juli, ikke lenge etter hjemkomsten fra Piura. På vår lille hageflekk koste vi oss med brus og kake med ett lys på. Det kom et par unge jenter fra menigheten på besøk. De fikk også kake og brus, en sjelden vare for oss og enda mer for dem. Vi tok litt film av dette, men dessverre lite bilder. Dessuten ble mange av bildene vi hadde fra Bagua, ødelagt under den første tiden i jungelen.

Vi feirer Lewi sin ett års dag med brus og kake med ett lys på. Kremen er sukkerglasur, men kaken hadde deilig fruktfyll. Fløte får en vanskelig kjøpt i Peru utenom i de større byene, i alle fall på den tiden.

På nasjonaldagen den 28.juli skriver jeg i brev til venner i Norge: ” I dag er det Perus nasjonaldag. Vi kan høre hornmusikk på avstand, og på alle hus har folk hengt opp sine små flagg som er av papp eller papir. Noen få har flagg av stoff og har sydd flaggene selv. Det finnes ikke ferdige flagg av stoff å få kjøpt her i Bagua. Men alle må ha et flagg utenfor huset på nasjonaldagen. Vanligvis går skolebarna i tog her som i Norge. Det så vi de to tidligere nasjonaldagene vi har feiret i Peru. Men den politiske
situasjonen er så spent at den venstreorienterte militærregjeringen som kom til makten ved et kupp i fjor høst, ikke tillater større samlinger eller marsjeringav noe slag. Byens lille hornorkester får i alle fall spille nasjonalsangen. Regjeringen holder på med en mengde reformer nå. Stadig hører vi på nyhetene om nye lover og regler, og at de tar over større utenlandske fabrikker og bedrifter. Vi merker ikke så mye til forandringene her, unntatt av at det er vanskeligere å få tak i en del varer, blant annet sukker og mel.”

Gro skriver i brev til sine foreldre: ”I månedsskiftet juli/august fikk vi et
veldig hyggelig besøk av misjonærene Lindgrens med sine gutter, David og Samuel. De hadde fått gitt beskjed så vi visste om besøket noen dager i
forveien. Det var veldig koselig å ha dem her. Barna fant hverandre fort igjen og hadde mye moro sammen. Lennart var med John på møter i et par landsbyer også. Vi har allerede begynt å selge noen saker og
møbler som vi ikke kan ta med til jungelen, men vi må heldigvis ikke levere dem før vi er helt ferdige til å reise herfra.
Jeepen er også solgt til en venn i baptistkirken som driver en
forretning med byggevarer. Han har betalt halvparten, og vi skal få den andre delen ved overleveringen. Disse pengene trenger vi til båt og motor. Det var veldig godt at vi hadde både møblene og jeepen enda mens Boyan og Lennart var her. Litt trist hadde det vært om de
hadde kommet til halvtomt hus.

De har forresten selv nettopp holdt på med pakking og flytting. Nå har de leid et rekkehus i bydelen Magdalena del Mar i Lima der de vil begynne arbeidet med å bygge opp en menighet i området. Etter en lengre tids undersøkelser og besøk i Lima, har de funnet ut at det er lite eller ingen evangelisk virksomhet i denne store bydelen. Det er selvfølgelig mange
menigheter og kirkesamfunn i en millionby som Lima. Det er særlig amerikanske og engelske misjonærer som for mange år siden begynte arbeid her og ellers i Peru. Men det er fortsatt behov for misjonærer og nasjonale som vil ta opp nytt arbeid i bydelene og slumområdene i hovedstaden.

Rekkehuset som ble familien Lindgrens hjem i mange år i Magdalena del Mar i Lima. Dette er det eneste bildet vi har derfra og er tatt noen år senere.

Mens Peru var koloni under Spania, fikk ingen andre kirker eller misjonærer enn dekatolske lov til å arbeide i landet. Da Peru ble selvstendig åpnet landet opp for Bibelspredning av evangeliske kolportører og i begynnelsen av 1900-tallet også for misjonærer fra protestantiske kirker og misjoner. Mange hadde det vanskelig under sterk forfølgelse i de første årene, men nå opplever vi stor frihet og åpenhet for de evangeliske kirkene og misjonsarbeidet de aller fleste steder i landet.

Boyan og Lennart ønsket meg og barna velkommen til å være hos dem i Lima mens John reiser til Yurimaguas for å kjøpe eller bygge/ombygge en båt vi kan bo og reise i på elvene den første tiden i jungelen. Yurimaguas er hovedstaden i provinsen Alto Amazonas som er den provinsen vi planlegger å ta opp virksomhet. Det vil si i den vestre delen av denne store provinsen. Vi vet ikke helt når vi er klare, men vi håper at alt legger seg til rette for Johns reise til Yurimaguas innen utgangen av august.

Detavhenger litt av når han som skal kjøpe jeepen har nok penger til den sistebetalingen. Da vi vinket farvel med Lindgrens, trøstet jeg Maino og Lewi med at vi snart skulle møte dem igjen.” Slik ble det også for barna og meg få uker senere, mens John satte kursen i motsatt retning, med Yurimaguas og jungelen som mål. Det er godt at Gud kaller oss og
bruker oss på forskjellige områder og oppgaver i tråd med de gaver og evner vi er utrustet med.

Havna i Yurimaguas, hovedstaden i provinsen Alto Amazonas, hadde ingen veiforbindelse den gangen. Den ligger ved den store elven Huallaga som lengre ned renner ut i Marañon.