Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 81 og 82 står på kategorien “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet”. Nedenfor dette innlegget, finner du del 1, kp. 76 i samme kategori som dette kp.80. Kapittel 77 står øverst i kategorien “Båtliv og reiser”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

To små gutter fra Ugarte må opereres.

I det forrige innlegget om helsearbeidet i Saramiriza, skrev vi om Bodil og Manolo Suarez fra Sverige som kom til Betania i begynnelsen av november 1986.  Sykepleier Bodil ble til stor hjelp arbeidet blant de syke både på Betania og på reiser. Allerede den 25. 11 reiste de sammen med John på en lengre tur med Doulos til landsbyer i Marañon og Morona, mens jeg ble igjen på Betania.

Det manglet ikke på oppgaver der. Dessuten var det planlagt en reise til Wycliffe basen i Yarina Cocha i begynnelsen av desember med to små gutter fra awajun landsbyen Ugarte. Disse to femåringene hadde pungbrokk og skulle opereres ved et sykehus i nærheten av Yarina. Legen og en sykepleier ved klinikken i Yarina hadde ordnet dette, men de ville at jeg som kjente guttene og familiene deres, skulle følge dem. En av foreldrene til hver av guttene skulle også være med til Yarina. Selv hadde jeg i lengre tid hatt problemer med fordøyelsen, foruten ryggsmerter. Planen var at jeg samtidig skulle få en undersøkelse på klinikken for begge disse plagene. Jeg så fram til noen rolige dager, noe som det ikke hadde vært mye av den siste tiden. Dessuten ville oppholdet i Yarina gi meg anledning til å være litt sammen med Lewi. Misjonær og linguist Ågot Bergli fra Mo i Rana, som bodde og arbeidet på Wycliffe basen, hadde invitert meg til å bo hos henne under oppholdet mitt der. Jeg var takknemlig for den invitasjonen.

Til Yarina Cocha i desember 1986.

I et brev til Johns mor den 8.12.86 skriver jeg om reisen og oppholdet i Yarina: «Nå er jeg på Wycliffe basen i Yarina. Jeg kom hit den 2. desember med to små gutter som skal opereres i neste uke. Jeg var alene med dem de første tre dagene da det ikke var plass til foreldrene i samme fly. Det var ikke helt lett siden de ikke kan spansk, og jeg bare kan noen enkelte ord på awajun. Den ene av guttene forstår heldigvis noe spansk. Det ble litt gråt og tårer den første kvelden, men allerede den andre dagen gikk det bedre. Jeg er likevel glad for at foreldrene er her nå og kan ta seg av dem. Da de kom, hadde jeg allerede vært på klinikken og til hospital Amazonas med guttene. Dato for operasjonen på hospitalet ble den 11.12.  De bor i et lite hus her på basen og steller seg selv. Jeg ser til at de har mat, og jeg har også vært med dem til flere besøk på klinikken og apoteket. Om tre dager bærer det inn på hospitalet igjen.»

Jeg skriver videre i brevet: «Jeg er faktisk ikke så helt bra selv heller. Her har de funnet ut at jeg har amøber. Nå går jeg på en sterk kur og føler meg ganske dårlig. Jeg håper at det vil hjelpe slik at magen snart fungerer normalt igjen. Dessuten har ryggen sviktet meg en del i det siste. Det kan antageligvis føres tilbake til et kink jeg fikk i ryggen en dag i august da jeg sveivde for å starte lysmotoren. Da hadde jeg vondt resten av dagen, men jeg var bedre neste morgen. Likevel har jeg kjent til ryggen nå og da etter det. Dagen før vi reiste hit til Yarina slo ryggen seg helt vrang. Etter noen travle dager alene på Betania, pakket jeg den morgenen for reisen hit. Deretter satte jeg meg ved skrivebordet for å gjøre ferdig misjonsregnskapet. Da jeg reiste meg utpå dagen for å spise, var det som ryggen låste seg. Jeg ble stående bøyd en stund uten å kunne røre meg, før jeg krøket meg bort til medisinskapet. Der fant jeg en smertestillende tablett og fikk visst svelget den. Etter det vet jeg ikke hva som hendte, før jeg våknet på gulvet med vannsøl og et knust glass ved siden av meg.  Det ble det en vond og vanskelig ettermiddag alene som jeg var i huset. Etter enda en tablett minsket smertene, og jeg sovnet utpå kvelden. Dagen etter, da flyet kom, og vi reiste hit, var jeg heldigvis mye bedre.”

“Her har jeg fått et par behandlinger og råd om sittestillinger og øvelser jeg bør gjøre. Så mye mer er det ikke å gjøre med ryggen, men den kjennes bedre nå. I morgen skal jeg til en ny undersøkelse for magen, og fra onsdag av da guttene skal opereres, blir det nok mange turer fram og tilbake til hospitalet sammen med guttenes foreldre.  De er jo helt ukjente med livet utenfor landsbyene i jungelen og snakker dessuten svært lite spansk. Jeg håper operasjonene vil gå bra slik at vi kan reise hjem om en ukes tid. Wycliffe har en flyvning til vårt distrikt den 16.desember. De skal hente noen fra Morona, og har plass til oss til Betania på veien dit. Jeg vil gjerne ha litt tid til å bake og stelle i stand til jul. Lewi og en skolekamerat kommer den 20.12, og John og de andre regner med å være tilbake fra turen til Morona et par dager før meg.»  Så langt brevet til svigermor.

Heldigvis gikk operasjonene bra, men den ene av guttene fikk en infeksjon i operasjonssåret. Det førte til et par dager ekstra på hospitalet. Gutten ble frisk nok til at legen gav grønt lys for hjemreise som planlagt den 16.desember. Da fikk vi alle plass i samme fly til Betania.  Dagen etter reiste guttene og deres foreldre takknemlige og glade nedover Marañon hjem til Ugarte.

Innkjøp av medisiner, vaksinering og forbedringer av klinikken.

Like over nyttår 1987, samtidig som Lewi og kameraten fløy tilbake til skolen i Yarina med en Jaars flyvning, reiste John og jeg sammen med Bodil og Manolo med TANS rutefly til Iquitos. For dem var det første gang i Iquitos, byen der vi handlet medisiner, matvarer og annet. Det er også i banken der vi vekslet penger etc.  Derfor ble vi noen dager i Iquitos for at Bodil og Manolo skulle bli kjent med alle disse stedene, og sist, men ikke minst hvor og hvordan lastingen av varene ombord på rutebåten foregikk. Vi reiste til Lima og videre til Perene for å undervise på bibelkurset der, slik vi skrev om i forrige innlegg på bloggen.

Manolo og Bodil fløy med TANS tilbake til Saramiriza. Da vi kom tilbake til Betania i februar, hadde de gjort mye arbeid i bambushuset der vi bodde det første året på Betania. Det ble brukt til klinikk etter at vi flyttet ut, men de hadde gjort mange forbedringer slik at det nå tjente bedre til sitt formål. Bodil var en flink sykepleier og med kurs i tropemedisin, var hun godt forberedt til oppgavene blant folket i jungelen. Det var en stadig økende strøm av syke fra Saramiriza og andre landsbyer som søkte hjelp på klinikken på Betania. 

Vi var fortsatt med i vaksineringsprogrammet for provinsen, og fikk vaksiner både fra sykehuset i Iquitos og i Yurimaguas.  Dette var vaksiner som vi i Norge kaller trippelvaksine, men også vaksiner for polio og tuberkulose. Det var mye tuberkulose i fylket, også blant indianerbefolkningen i bielvene.  Men utbredelsen av denne smittsomme og dødelige sykdommen ble bremset opp etter hvert som flere ble vaksinert. Samtidig ble det gitt mye informasjon om hvordan spredningen av sykdommen foregikk. Vi gav også råd om hygiene generelt for å minske faren for smitte både av tuberkulose og andre sykdommer. Det var ganske greit å nå landsbyene ved Marañon med vaksiner, men det var vanskeligere å nå folk som bodde langt inne i bielvene eller langs veien som oljekompaniet hadde anlagt.  Vaksinene måtte oppbevares kjølig, og alt måtte fraktes i kjølebager med is.  Det var ikke stor trafikk på veien på den tiden. Noen ganger måtte vi gå flere timer tilbake langs veien til Saramiriza da det ikke var skyss å oppdrive. Da drømte vi om en jeep til vaksinering og møtebesøk i disse landsbyene. Det var helst John og Manolo som tok turene innover veien.

Klinikken i Saramiriza.

Da vi planla den nye kirken i Saramiriza, ble det tegnet inn to rom med egen inngang i den bakre delen av bygget.  Denne avdelingen skulle brukes til klinikk inntil det ble mulig å bygge et Helsesenter i samarbeid med Helsemyndighetene i fylket. Men den politiske situasjonen i Peru på den tiden med stor uro og økende terrorisme, gjorde at arbeidet med avtalen og annen dokumentasjon hadde stanset helt opp. Vi hadde gjort et forsøk på å komme videre da vi alle var i Iquitos i januar-87, men det var helt umulig å få kontakt med dem som hadde myndighet til å ta avgjørelser. 

Bodil planla å arbeide noen dager i uka oppe i Saramiriza når rommene bak i kirken kunne tas i bruk.  Vi reiste til Norge like etter innvielsen av kirken den 17.5.87, mens Manolo og Bodil sammen med lederskapet i menigheten i Saramiriza tok ansvar for arbeidet videre. Det gjaldt ikke bare menighetsarbeidet, men også jobben med å sette i stand rommene bak slik at de kunne brukes til klinikk.  Det var mange ting som måtte på plass før klinikken i Saramiriza kunne åpnes.  Den ble åpnet høsten 1987, men bare for bruk et par dager i uka denne første tiden. Innstallering av vann og en del andre ting kom på plass året etter. Derfor fortsatte Bodil å ta imot syke på Betania enda en tid før alt helsearbeidet ble overført til klinikken i Saramiriza.  Bodil og Manolo flyttet opp i vår leilighet i 2. etasje da vi reiste.

Isidro og Maria fra Lima til Saramiriza.

I begynnelsen av januar 1988 kom evangelist Isidro Villavicencio til Saramiriza for tredje gang. Da var han nygift og kom sammen med sin kone, Maria. De flyttet inn i leiligheten i 1.etasje i huset på Betania.  Isidro og Maria ble til stor velsignelse i menighetsarbeidet i Saramiriza og på utpostene langs Marañon. Maria hadde erfaring fra menigheten “Casa de Oración” i Lima med arbeid blant barn og ungdom, og gjorde en stor innsats på dette området. Isidro og Maria arbeidet i Saramiriza hele det året. Vi var veldig takknemlig for at de, sammen med de to valgte eldste i “Casa de Oración” Saramiriza, tok ansvar for arbeidet de månedene Manolo og Bodil var i Sverige. Klinikken måtte desverre stenges den tiden. Det var ingen til å ta seg av den delen av arbeidet.

Bodil og Manolo reiste til Sverige våren 1988 da de ventet sitt første barn. De kom tilbake med lille Daniel 8 måneder senere og fortsatte sitt virke i Saramiriza helt fram til sommeren 1990.  Vi kom tilbake til Peru i januar 1989 etter 1 1/2 år i Norge. Det var oppmuntrende å se at menigheten hadde vokst, og at klinikken bak i kirken i Saramiriza var til stor hjelp og velsignelse for folk i landsbyen og området forøvrig.

Kp.80 står øverst av to innlegg på kategorien “Helsearbeid”, mens kp.76 står nederst på den kategorien.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Fra en artikkel til Korsets Seier våren -87 med tillegg.

Reisen til bibeluka i Limón Poza i Yurapaga.

Sola står lavt på himmelen. Snart går den ned bak de høye trærne som står tett på begge sider av den smale elva. Den lille utenbordsmotoren på 14 hp durer jevnt og trutt. Siden sola stod høyt på himmelen har den ført meg, først et par timers reise nedover den brede Marañon elven, og nå oppover den smale og svingete bielva Apaga. Farkosten er en liten aluminiums pram, tre og halv meter lang og en meter bred. Den ligger dypt i vannet, lastet som den er med Bibler og bibeldeler, foruten meg selv og nødvendig utstyr. Det vil si litt klær, sengetøy, et myggnett og en tynn skumgummi madrass.  Jeg har også med medisiner og Nye Testamenter på awajun språket. For ikke å glemme bensin til reisen fram og tilbake. Testamentene hadde vi kjøpt gjennom Wycliffe.

Etter flere timers kjøring oppdaget jeg at det røyk av motoren. Det viste seg at vannpumpa til kjølevannet hadde sluttet å virke. Jeg rodde inn til kanten av elva. Men det var høyvann, og skogen stod under vann. Jeg bandt båten fast til et tre, og tok motoren inn i båten. På slike reiser har jeg alltid en del verktøy med meg.  Klok av skade, hadde jeg også med en ny vannpumpe. Det var et svakt punkt på disse motorene. Etter en del strev fikk jeg tatt ut den gamle pumpa og satt inn den nye før jeg kunne fortsette reisen.  Jeg når likevel ikke reisens mål Limón Poza, i dag. Men før sola går ned, ser jeg landsbyen Atahualpa dukke fram bak en sving. Da er det mulig å få et palmetak å sove under, og litt kveldsmat bestående av maniok og bananer, og kanskje et egg eller to. Noen overhengende fare er det egentlig ikke, for det er enda en skive igjen av matpakka og litt kaffe på termosen.

Overnatting i Atahualpa.

I landsbyen blir jeg godt mottatt. Praten går livlig rundt meg, men min kjennskap til awajun språket er ikke god nok til at jeg oppfatter hva de sier. Etter flere år med skole på både awajun og spansk, er det mange som snakker ganske bra spansk. Både Gunnar Vervik og jeg hadde tidligere besøkt Atahualpa og et par av de andre landsbyene i Apaga og bielven Yurapaga. Det var i perioden før vi reiste til Norge sommeren 1980. Pancho, en av lederne hadde da vært på Tigre Playa og bedt oss komme å besøke dem for møter og bibelstudier. Det var flere som i den tiden tok imot evangeliet, og noen ble også døpt. Martha de Jong og Gro var også på et besøk i Atahualpa i forbindelse med statens vaksinasjonsprogram. Det var i mai 1980, og er beskrevet i et tidligere innlegg på bloggen. Jaars fly tok dem med fra Tigre Playa til Yurapaga, der flyet landet på elva. De slapp med en kort båttur fra landingsstedet til landsbyen.

Jeg får overnatte hos pastoren i landsbyens kirke. Han kan fortelle om stor åpenhet for evangeliet, og nesten tretti døpte i løpet av det siste året. Det viser seg at han er en av elevene på det tre måneder lange bibelkurset som de selv har tatt initiativet til. Kurset holdes i landsbyen Limón Poza som er målet for min reise. Jeg ble invitert dit for å undervise en måned, noe som alle mine gjøremål og avtaler gjorde umulig. Det kunne ikke bli mer enn en uke. De ønsket undervisning om den Hellige Ånd og dens betydning for oss i dag.  Både menighetene i Atahualpa og i Limón Poza var nå tilknyttet den sveitsiske indianermisjonen (SIM) som hadde sin base i Cashibo Cocha ved Pucallpa. Der hadde han og et par andre pastorer gått på SIMs bibelskole. 

Mens husverten prater, og hans kone koker kveldsmaten, ruller jeg ut madrassen, og henger opp myggnettet. Motoren synes enda å dure i ørene, der jeg strekker meg ut på madrassen. Et ganske enkelt leie, men det føles nesten luksuriøst etter å ha sittet flere timer rett opp og ned i den lille prammen i stekende sol. Snart er maten ferdig, og vi har en hyggelig stund med prat og god mat. Men jeg var trøtt etter den lange reisen, så det drøyer ikke lenge før jeg finner min plass under myggnettet. En takkebønn stiger opp til vår himmelske Far før søvnen tar overhånd, og dagen tar slutt. Neste dag fortsetter reisen enda et par timer før jeg når Limón Poza der studiene allerede er i gang. Min husvert ror i kanoen sin opp til landsbyen.

I landsbyen Limón Poza.

Det er gått fem dager siden kvelden i Atahualpa og ankomsten til Limón Poza. Jeg våkner opp til lyden av barnegråt, hundebjeffing, roping og prating. Det har vært en heller urolig natt som de fleste siden jeg kom. Jeg deler hus, eller rettere sagt tak med mange av de rundt 20 elevene som er samlet fra forskjellige awajun landsbyer. Noen har hele familien med, og med mange små barn har natten flere lyder enn jungelens eget orkester. Men hva gjør det når hjertet fylles av glede over å få dele Guds ord med disse unge menn, som hungrer etter større kunnskap i ordet og tørster etter en fylde av den Hellige Ånds kraft i sine liv. Time etter time sitter de og lytter, mens de noterer bibelsteder, og nøkkelsetninger, bare avbrutt av stunder med lovsang og bønn mens vi strekker på støle lemmer.

De to faste lærerne og initiativtakerne til kurset, er awajun og har vokst opp langs disse bielvene. De har gått fire årskurs, hvert på fire måneder på bibelskolen til den sveitsiske misjonen. SIM tar imot indianere fra forskjellige steder i Perus jungel, og de samarbeider med Jaars og SAM, begge organisasjoner som har småfly og flyvere og samarbeider med Wycliffe, SIM og andre misjoner i Perus enorme jungelområde.

Jeg kryper fram fra myggnettet denne lørdagen, og ser over på kursstedet vårt. Det minner mildt sagt lite om steder som vanligvis har denne betegnelsen. Et stort palmetak og jordgulv er det hele. Benker og bord er påler banket ned i jorden, og tvert over disse er det bundet oppkuttede palmestammer. Det er slik mange av skolene i jungelen er utsyrt, og det tjener sitt formål. For min del er det siste kursdag, men jeg har lovet å være til i morgen og tale på søndagens to møter. 

Frokosten er klar, og vi spiser den sedvanlige menyen for alle dagens måltider, kokte maniok og bananer. Et par ganger har det i tillegg vært kokt småfisk. Noen småfisker blir pakket inn i blader og stekt over glørne. Jeg har et par ganger fått kokt egg, og en dag fikk jeg en kokt irrgrønn frosk. Tydeligvis ment som en spesiell gave til gjestelæreren! Ingen kan si at elever og lærere er samlet for matens skyld. Mens vi sitter og spiser, kommer en mann løpende og roper at han har sett spor etter et beltedyr som hadde gravd seg ned. Noen er allerede i gang med å grave opp den lange tunellen. Jakten pågår i flere timer, før dyret endelig ble fanget. Nå viste det seg at beltedyret hadde to nesten voksne unger,så det ble en stor fangst. Det var stor glede i leiren over å få kjøtt til middag.

Den siste dagen i Limón Poza er preget av bønn og innvielse. Hovedtemaet for undervisningen denne uka har vært Den Hellig Ånd, og undervisningen har skapt en stor lengsel etter å oppleve Åndens dåp og utrustning til tjeneste. Flere av landsbyens befolkning er med denne dagen. Vi gleder oss over Herrens nærvær, og det Han gjør blant disse menneskene som lever langt inne i de store skogene.Vi kan si med Peter: «Herren gjør i sannhet ikke forskjell på folk.» Etter avsluttende møter på søndag, reiste jeg hjemover mandag morgen. Jeg var innom og hilste på vennene i Vencedor, San Juan og Ugarte på turen oppover Marañon før jeg la til på Betania utpå ettermiddagen.

Bibeluker i San Lorenzo og Saramiriza.

Et par uker etter bibeluka i Limón Poza reiste jeg i speedbåten sammen med Bodil og Manolo til den planlagte bibeluka i San Lorenzo, den største landsbyen i området. Pastoren som skulle ha kommet fra Lima for å hjelpe til med undervisningen både i San Lorenzo og uka etter i Saramiriza, ble forhindret fra å komme. Det ble da ekstra mye på meg, selv om Manolo og Bodil også hadde noen timer. Flere av de tilreisende lederne tok ansvar for å lede og tale i kveldsmøtene. Det ble til stor velsignelse både for dem og for oss som hørte på. Misjonærene Eva og Rudolf Wilhelm reiste til Norge sommeren 1986 og var ventet tilbake i september -87. Derfor var ikke de til stede, men det var naboen og lederen i menigheten i Industrial. Han så etter huset deres og hadde ansvar for menighetsarbeidet i Industrial i deres fravær. Det var over 70 deltagere som kom fra ti -tolv landsbyer i nedre del av distriktet, inkludert lederskapet i menigheten i San Lorenzo.

Da vi kom hjem mandagen etter, var det bare tid til middag og en liten hvil før Gro og jeg kjørte opp til Saramiriza. Der var det velkomstmøte for bibeluka for den øvre del av distriktet den kvelden.  Representanter fra tolv menigheter og vennegrupper i Marañon, inkludert Saramiriza, og fra Potro og Morona var samlet. Tilsammen 75 deltagere som nå skulle ta del i fem timers daglig undervisning og møter hver kveld. På møtene kom mange fra menigheten og folk ellers i Saramiriza, slik vi også opplevde i San Lorenzo. På formiddagsmøtet søndag delte vi nattverden. Det ble en herlig stund der vi kjente en sterk berøring av den Hellige Ånd.

På avslutningsmøtet senere den dagen var kirken helt fullsatt. Vi måtte låne ekstra benker og stoler for å få plass til alle. På slutten av møtet ble det invitert til forbønn. Mange kom fram og bøyde kne på begge sider av talerstolen. De søkte forbønn for ulike behov. Noen var syke og ba om Guds inngrep. Det ble en lang bønn- og lovprisningstund som nok hørtes lang vei. Vi vet at Gud møtte mange til fornyelse, og noen til frelse og til helbredelse denne siste kvelden av bibeluka. Dagen etter reiste deltagerne glade hjem til sine landsbyer. Noen i kanoer, og andre i små farkoster med pequi motor.  Det hadde vært en festuke for de troende i distriktet.

Glede, takknemlighet og tro til Herren fylte våre hjerter, når vi så flere av de ledende brødre i virksomhet. Vi ser tilbake, og husker på deres første famlende skritt på himmelveien. Herren gjør under, han frelser, utfrir, restaurerer og utruster. Han gjør det samme i store byer og i små landsbyer der mennesker åpner seg for Ham. Herren ser fremdeles ikke til det ytre, på det mennesker ser, men han ser til hjertet.

Bibelkurs i Pampa Silva, Perene.

Før de tre bibelukene i jungelen våren 1987, var Gro og jeg i Pampa Silva, Perene. Misjonær Liv Haug hadde invitert oss til å være med å undervise på bibelkurset i januar. Hun har i flere år arbeidet i Perenedalen, og nå sammen med misjonærene Hanne Miriam og Tor Inge Andersen. Vi hadde også tidligere vært i Pampa Silva og undervist på bibelkurs.

I et brev til venner i Norge datert 26. januar-87 skriver jeg litt om dette besøket: «Denne gangen sender vi vår misjonshilsen fra Perenedalen i Chanchamayo. Vi kom hit for å delta som lærere på bibelkurset i menigheten. Vi var med den siste uka, og i går var det avslutning av kurset. Vi har hatt noen velsignede dager her og fått oppleve Herrens nærvær. Noen ungdommer er blitt åndsdøpt, og vi har bedt med frelsessøkende på kveldsmøtene.”

Jeg fortsetter i brevet: “Herfra går reisen opp til Tarma der vi skal besøke menigheten. Det gleder vi oss til.  Mange år er gått siden vi var der sist. Vi bodde i Tarma de to første årene i Peru. Der arbeidet vi i menigheten «Casa de Oración» som ble grunnlagt av de svenske misjonærene Brita og Per Anderås. Etter dem var misjonærene Boyan og Lennart Lindgren i Tarma flere år før vi avløste dem på nyåret 1967 da de reiste til Sverige. Denne gangen blir vi bare over helgen før vi kjører med buss videre til Huancayo for å delta i misjonens (AIPAs) årskonferanse. Derfra skal vi kjøre med Liv til Lima for å hente våre visa som vi hadde levert til fornyelse før turen til bibelkurset i Perene. Fra Lima setter vi kursen hjemover til en mengde oppgaver som venter oss, blant annet tre bibeluker og bygging av den nye kirken i Saramiriza.» Dette har vi allerede skrevet om i begynnelsen av dette innlegget.

Både Gro og jeg jeg var ganske så slitne, da vi endelig fikk kjøre med en bil derfra til Tarma. Det er tynn luft på nærmere 3000 m.o.h. Det var ikke vi vant til lenger, og kjente høyden godt etter “fjellklatringen”. Men vi ble i alle fall ikke høydesyke. Vi var glad for at det ikke var noe møte den kvelden. Det var godt å ta det med ro på hotellet etter dagens strabaser.

Kp.79 står ovenfor dette kapitlet på samme kategori “Menighetsarbeid i Saramiriza”. Kp. 77 står øverst på “Båtliv og reiser”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

                            

Menigheten i Saramiriza.

Vi har i tidligere innlegg på bloggen skrevet om Saramiriza og våre første besøk der på siste halvdel av 1970-tallet.  Den lille gruppen av troende vokste sakte men sikkert etter hvert som landsbyen fikk flere innbyggere da den ble et senter for oljevirksomheten i området. Noen av vennene kom til bibelukene på Tigre Playa, og både jeg og Rudolf Wilhelm besøkte Saramiriza samtidig som vi hadde møter i Borja og de øvrige landsbyene oppover Marañon.  Da vi flyttet opp til Betania ved Saramiriza på nyåret 1985, hadde vennene bygd en liten palmekirke ganske sentralt i landsbyen. Juan Miguel Flores var en av de første som tok imot evangeliet i Saramiriza, og var nå leder for gruppen av de troende der.  Det var av han vi fikk tomt på Betania.  Like nedenfor vår tomt hadde Juan Miguel sin åker med bananer, maniok og mais.

Den 13. februar 1986 ble menigheten «Iglesia Evangelica Casa de Oración» (Den evangeliske kirken “Bedehuset”) dannet med 23 døpte medlemmer. Det var en gripende stund da vi for første gang i Saramiriza hadde nattverd sammen. Senere i samme måned var det dåp to ganger i Saramiriza, og menigheten økte raskt med ni nye medlemmer. Vi hadde ikke tenkt at vi skulle bruke så mye tid i Saramiriza som det viste seg å bli. Men i og med at vi bodde nær landsbyen, ble det mulig å være med å tale og undervise både på møter på søndager og ellers i uka slik som vi tidligere hadde gjort på Tigre Playa. Vi var også på reiser til vennegruppene i landsbyene langs Marañon og i nedre del av Morona, samtidig som vi arbeidet med byggingen på Betania. Søndager kjørte vi ofte med speedbåten til nabolandsbyer for å ha møte på formiddagen, mens vi var med i Saramiriza på kvelden. Der var det søndagsskole for barn og voksne på formiddagen og møte på kvelden. På kveldsmøtene kom mange fra landsbyen for å høre Guds ord i sang og tale.

Forsterkning i arbeidet – Evangelist Isidro Villavicencio fra Lima.

Isidro var fra menigheten i Magdalena i Lima som misjonærene Lindgren hadde grunnlagt. Han var ivirig med på friluftsmøter og bibelsalg, foruten andre oppgaver i menigheten der. Vi kjente Isidro fra besøk i Lima. For oss var det en glede å høre at han gjene ville komme til Saramiriza for å hjelpe til i arbeidet.  Han kom den 20. februar 1986 med det samme Jaars flyet som våre amerikanske venner reiste med tilbake til Yarina. Isidro ble til stor velsignelse både for menigheten i Saramiriza og i andre landsbyer han besøkte. Lengst tid var han i Borja der vennene var veldig takknemlig for de ukene han var der. 

Etter Borja var han et par uker i Betel (tidligere Sappo Playa) og i San Juan. I begge disse landsbyene hadde de troende bygd palmekirker der de samlet seg til møter og bibelundervisning nesten daglig i den tiden Isidro besøkte dem.  Med Doulos reiste vi sammen til Tigre Playa, Puerto America og et par andre vennegrupper i nedre del av Morona. I mai måned reiste jeg til Chulucanas for å hente en større lysmotor som ville gi bedre strømtilførsel til gjerdesaga og andre elektriske verktøy. Motoren kjøpte vi brukt av den svenske misjonæren Göran Olsson. I Chulucanas talte jeg på noen møter i hovedkirken og på et par av de mange utpostene.  Isidro hjalp til i arbeidet i menigheten i Saramiriza mens jeg var på denne reisen. Han var heller ikke redd for å være med i praktisk arbeid på bygg eller i åker på stedene han besøkte. I begynnelsen av juni, etter over tre måneder i jungelen, reiste han tilbake til Lima.

Isidro kom på et nytt besøk til Saramiriza i april 1987 og ble også denne gangen til stor hjelp og velsignelse. Da hjalp han til med dugnaden på kirkebygget noen dager før han besøkte Borja og andre landsbyer langs Marañon en tid framover. Han kunne ikke bli så lenge som sist, for nå var det ikke lenge til det planlagte bryllupet med forloveden Maria.  I begynnelsen av 1988 kom de sammen til Saramiriza der de var nesten hele det året.

Forsterkning i arbeidet – Velkomst for misjonærene Bodil og Manolo fra Sverige.

I innlegget “Helsearbeid i Saramiriza” skrev vi om de gode nyhetene fra Sverige i begynnelsen av 1986. Sykepleier Bodil Karlsson Suarez og hennes spanske mann Manolo Suarez hadde avsluttet et år på en bibelskole i Spania. I løpet av året la det seg til rette med utsender og underhold for dem gjennom menigheten de tilhørte i Varberg og PMU (Pingstmisjonens U-landshjelp) i Sverige. Bodil skulle ta seg av helsearbeidet mens Manolo skulle støtte både menighetsarbeidet og legge til rette praktisk for en klinikk, først på Betania og senere i Saramiriza. Vi for vår del brukte all ledig tid til å få ferdig huset og leiligheten i 1.etasje innen de skulle komme.  Vi fikk også kjøpt noen brukte møbler til dem av en misjonær i Iquitos som reiste hjem til Statene.

Dermed var det viktigste på plass da de kom til Betania med fly fra Wycliffe basen i Yarina den 5.november 1986. Alt var nytt og ukjent for dem, men de tilpasset seg fort og fant seg til rette. For Manolo var spansk morsmålet, og Bodil snakket også godt spansk slik at de fra første stund kunne kommunisere med folk i området. Befolkningen i Saramiriza og i de fleste landsbyene langs Marañon var spansktalende. Det ble holdt en fin velkomstfest for dem i kirken i Saramiriza. De ble godt mottatt av vennene i menigheten.

Besøk til landsbyer og menigheter i Marañon, Potro og Morona.

Manolo og Bodil ville gjerne bli kjent i området og se noe av arbeidet utenom Saramiriza. Gro og jeg planla å reise til Norge etter vår fjerde periode i slutten av mai påfølgende år, og timeplanen utover våren 1987 var ganske fullpakket.  Dermed bestemte vi oss for å reise allerede den 25.11 til noen av landsbyene nedover Marañon helt til Tigre Playa og samtidig besøke menighetene i Potro og noen av vennegruppene i Morona. Gro ble igjen på Betania sammen med et ungt par fra menigheten i San Juan som hadde vært hos oss det siste halve året. Dessuten var det planlagt at hun skulle reise til Yarina sammen med to små gutter fra awajun landsbyen Ugarte. De måtte ha en operasjon for pungbrokk. Det ville antageligvis bli i løpet av de første dagene i desember.

Tigre Playa (nå Primavera).

I brev hjem til min mor etter tilbakekomsten til Betania skriver jeg: «Manolo, Bodil og jeg dro av sted i Doulos med en liten speedbåt på slep den 25.november og etter et par stopp, kom vi fram til Tigre Playa på ettermiddagen. Stedet er ikke til å kjenne igjen nå. Misjonens tomt er det ikke noe igjen av, og stedet der kirken og våre hus stod, er midt i elva. Tigre Playa er delt i to med bare to -tre hus igjen i den nedre delen. Landsbyens skole som var nybygd av teglstein ikke lenge før det begynte å rase, har elva tatt med. I den øvre delen er det noen flere hus. Det er litt høyere grunn innover der. Vi la til med båten og innbød til møte i huset til Marcial Rios, som er leder for menigheten. Da mørket senket seg og parafinlampen ble tent, var det samlet en god flokk av beboerne i øvre del av landsbyen.  De fleste av menighetens medlemmer på Tigre Playa har for lengst flyttet til andre steder som San Lorenzo og Iquitos, og noen til munningen av den lille bielven på motsatt siden av Marañon. Mens noen få holder stand i landsbyen som de nå kaller Primavera. De har flyttet husene sine lenger bakover et par ganger. Nå håper de at elva har funnet sitt nye løp, slik at det ikke fortsetter å rase.”

Potro

Manolo og Bodil ble igjen på Tigre Playa mens jeg dagen etter kjørte med speedbåten inn bielven Potro. Det var fire timers reise til den nederste awajun landsbyen Nueva Esperanza. Jeg hadde ikke vært i Potro på 1 ½ år, så jeg var spent på hvordan det stod til hos dem. De hadde hatt en del problemer, sa Mattias lederen for menigheten der. Men det hadde rettet seg, og nylig hadde de døpt et par unge menn. Nesten hele landsbyen kom til møtet. Mange kom fram til samtale og forbønn.  I Porvenir, litt lenger opp i Potro var det vekkelse og mye folk på møtet der kvelden etter. Gustavo, lederen i Por Venir, fortalte at 12 venner var blitt døpt det siste året. En gruppe med jenter og en annen med gutter var framme og sang både på spansk og på sitt eget språk. Det var en opplevelse å høre dem og se hvor ivrige de deltok i sangen og bønnen. Også der var det mange som ville ha forbønn i avslutningen av møtet.

Morona

Da jeg kom tilbake etter tre døgn i Potro, fortalte Bodil og Manolo at de hadde hatt to møter på Tigre Playa, og Bodil hadde hjulpet flere syke med behandling og medisiner.  Vi tok farvel med Marcial og hans familie og satte kursen tilbake oppover Marañon til munningen av Morona. Vi stanset for møter flere steder i Morona, men først og fremst der det var små menigheter og grupper av troende.  I Nuevo Shoroya hadde Tariri kjøpt en lysmotor, men ingen visste hvordan de skulle få den til å gi lys. Manolo og jeg viste dem hvordan de skulle stelle og starte motoren. Vi hang opp ledninger og et par pærer både i huset deres og i den lille kirken. Det var stor begeistring da lyspærene tentes, og vi kunne begynne møtet. 

Neste dag hjalp vi dem å installere og bruke en maskin de hadde kjøpt til å rense eller skrelle risen de hadde begynt å dyrke på åkrene sine.  Det var en glede å se at vennene i Inca Roca i bielven Siquanga nå hadde bygd en kirke, selv om det bare var et tak med benker under. Vi hadde noen gode møter der.  På reisen nedover var vi med på innvielsen av den nye kirken i Nuevo Milagro, mens vi på veien opp var med på møte i Puerto America der de også hadde en ganske nybygd kirke.

Mark etter insektstikk i armen.

Jeg hadde en spesiell opplevelse i huambisa landsbyen Caballito. Pancho lederen for menigheten der tolket oss også ved dette besøket. Dessuten fikk han en annen litt uvanlig oppgave. Mens jeg var i Potro, ble jeg stukket et par steder på armen av et insekt. På reisen oppover Morona begynte det å gå betennelse i det ene stikket. Da vi kom til Caballito, så jeg med et lite forstørrelsesglass nærmere på stikket som var infektert. Til min forskrekkelse så jeg hodet av en liten mark stikke opp av insektstikket i armen. For Pancho var ikke dette ukjent. Med pinsetten vi hadde med, tok han ut to mark av armen min!  Vi hadde opplevd at hunden vår hadde mark etter stikk, men det kjentes veldig vemmelig å ha slike kryp på egen kropp. I alle fall leget det seg raskt etter at markene var ute!

Nytt kirkebygg i Saramiriza.

På et menighetsmøte i april 1986 ble det bestemt å bygge en ny kirke på en tomt ikke så langt fra den “gamle”. Årsaken til det var en beskjed fra myndighetene i landsbyen. De sa at stien like ved kirken skulle utvides, og at skolen som lå på nabotomten måtte ha mer plass til utvidelse. Vi fikk kjøpt en ganske stor tomt litt lengre inn etter denne nye veien. I juni målte vi opp tomta og plasseringen av kirken på 20 x 9 meter og merket ut stedet der de 28 pilarene skulle støpes. Alle hus i Saramiriza må bygges opp fra bakken på grunn av at de jevnlige oversvømmelsene. 

Da vi kom hjem fra reisa til landsbyene i Morona i juni/juli, begynte arbeidet med graving og forskaling, foruten kutting og binding av jern. Vi var jevnt over ti mann på dugnad fra slutten av juli og utover i august.  Det var en stor dag da alle pilarene stod ferdig støpt den 12.august.  Etter det ble det mye jobbing i huset på Betania for å få ferdig mest mulig i begge etasjene før vi skulle reise til USA til Maino og Kevins bryllup den 13.september.  På hjemveien derfra måtte vi til Iquitos en ukes tid for å handle trematerialer, takplater og annet til kirkebygget, foruten de vanlige innkjøpene av matvarer og medisiner. Derfor ville vi ha det meste klart for å ta imot våre nye misjonærkollegaer før vi reiste fra Saramiriza. Manolo og Bodil hadde skrevet at de regnet med utreise til Peru i løpet av oktober måned. Som vi skriver ovenfor, kunne vi ta dem imot på Betania den 5.november.

Dugnad.

Den 20.november startet vi opp med dugnad igjen. Nå for å sette opp gulvbjelkene og reisverket til kirken. Trematerialene hadde stått til tørk en tid på Betania etter at de kom med rutebåten fra Iquitos. Alt måtte lastes i trebåten vi hadde kjøpt til «arbeidsbåt». Den ble også senere den mest brukte båten for å kjøre oss og naboer opp til møtene i Saramiriza. Panel til veggene hadde jeg bestilt fra et lite sagbruk ved oljeselskapets pumpestasjon, 20 km innover veien fra elva. De sagde ut bord til panel av trær som vokste på høyere grunn og var av god kvalitet. Vi hentet materialene med en leid lastebil. De ble stilt opp til tørk mens vi arbeidet med reisverket.

Etter bare en uke med dugnad ble det stopp i byggingen helt til vi i slutten av mars 1987 kunne starte opp med arbeidet på nytt.  Vennene var spesialister i å bygge hus av palmematerialer, men var ukjente med den type bygg som vi nå holdt på med. Vi hadde heller ikke midler til å ansette noen som kunne lede arbeidet i mitt sted. Besøkene til landsbyene sammen med Manolo og Bodil i slutten av året og bibeluker på forskjellige steder både i og utenfor jungelen de første tre månedene i 1987, satte en midlertidig stopp på kirkebygget. Mens den «gamle» kirken av palmematerialer ble tatt fra hverandre og bygget opp igjen på tomta bak det nye kirkebygget. Der ble den stående i mange år og brukt til søndagsskolen for barna.

I hele april og første del av mai var det dugnad igjen. Vennene var flinke til å være med, men selvsagt kunne ikke alle forlate åkrene sine og annet arbeid hver dag. Vi var likevel en god gjeng som snekret og satte opp takstolene og la på takplatene. Innvielsen var planlagt til den 17.mai, så det ble hektiske dager den siste måneden. Da taket var på plass i midten av april, laget damene til fest for vennene i menigheten. De fleste hadde vært med på dugnaden på en eller annen måte. Det ble satt opp en vegg på tvers av bygget for å bruke den bakre delen til klinikk. Den delen ble ca.6 x 9 meter og fikk en egen inngang på baksiden, mens kirkerommet ble 14 x 9 meter. Klinikken var i bruk til innvielsen av Helsesenteret i Saramiriza i august 1990. Etter noen år ble denne veggen flyttet lengre bak slik at det bare ble et lite lagerrom bakenfor det utvidede kirkerommet. Det ble behov for mer plass i kirken ettersom befolkningen i Saramiriza økte, og stadig flere ble frelst og døpt.

Innvielsen av kirken i Saramiriza.

Den 17. mai fyltes kirken av 150 personer. Ordføreren og andre autoriteter var innbudt og var på plass. Medlemmene i menigheten og mange andre fra landsbyen kom, foruten noen venner fra de nærmeste landsbyene.  Kirken ble innviet ved ord og bønn av misjonærene og ledere i menigheten. Etter tale og sang ble det servert middag til alle.  Det ble en stor festdag for vennene i Saramiriza. Denne kirken ble brukt i 32 år før den ble revet for å gi plass for en ny kirke bygget i teglstein. Den fikk jeg gleden av å være med å innvie i september i 2019.

Kapitlene 78 og 79 står på kategorien “Menighetsarbeid i Saramiriza”. I kategorien “Båtliv og reiser” er det fem innlegg. Kp.36 står nederst på denne kategorien, deretter kommer kp.41, videre kp.48, kp.60 og øverst kp.77. Alle kapitlene handler om reiser i husbåtene “Alli Shungo” og “Doulos” til landsbyer i den store bielven Morona, og de strekker seg over flere år. Det er selvsagt gjort flere enn disse reisene til Morona, både med husbåtene og andre båter i løpet av årene vi arbeidet i jungelen. Wilhelms var også på besøk i Morona etter sin første reise dit som nevnes i kp.41.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Nødvendig reparasjon av motorene i Doulos.

I slutten av januar 1986 fikk jeg hjelp av en dyktig mekaniker til reparasjon av motorene på Doulos. Han kjente de to in/outboard motorene fra tidligere reparasjoner da båten var eid av kanadiske misjonærer i Iquitos. Da mekanikeren kom med en Jaars flyvning til Saramiriza, hadde han med seg både reservedeler og en stor verktøykasse. Det var flere ting som måtte sees over på motorer og propeller. Vi dro bakenden av båten opp fra vannet for å kunne bytte lager og pakninger ved propellene. Dette tok sin tid, men likevel fikk han også reparert både våre og venners utenbordsmotorer før han reiste tilbake til Iquitos etter et par uker.  Jeg var spesielt glad for denne hjelpen med reparasjon av motorene da vi klargjorde Doulos for en lang reise til Morona i juni. 

Lewi hjem på sommerferie.

Den 27.mai kom Lewi hjem fra skolen i Yarina.  Etter sitt andre år på skolen i Yarina, kunne Lewi endelig sove i egen seng på rommet sitt i huset på Betania. I mars hadde vi flyttet inn i det nybygde huset etter over et år i palmehytta, men med Doulos som soveplass. Det gjenstod enda noe arbeid før alt var ferdig, men vi hadde pakket opp alt som var lagret i tønner siden vi flyttet ut av huset på Tigre Playa i mai 1984. En god del av tingene våre hadde vært i tønnene siden vi pakket det ned og reiste til Norge sommeren 1980.  Det var seks år siden Lewi hadde sett bilder og annet som nå var hengt opp og satt på plass på rommet hans og ellers i huset.

I feriene, helt siden han kom fra den norske skolen i Paraguay sommeren 1984, hadde vi bodd midlertidig i palmehus eller Doulos både på Tigre Playa og på Betania ved Saramiriza. Han syntes det var bra å være i hus igjen med møbler og annet inventar han kjente igjen fra årene på Tigre Playa. Men Lewi gledet seg likevel til å være med på en misjonsreise med Doulos til Morona. Det var mange år siden sist for hans del, og også alt for lenge siden for oss. Det var bare de helt nederste landsbyene i elva som hadde fått besøk de siste par årene.

Besøk til landsbyene i Morona.

Den 19. juni var alt klart til avreise. Medisiner var på plass i hyller og esker, også bibler, bibeldeler og sangbøker var om bord. Vi måtte dessuten ha med en del hermetikk, ris, mel og andre matvarer som ble stablet inn i skapene i kjøkkendelen av båten.  John og Lewi sørget for at tønnene med diesel kom om bord i lasteprammen vi dyttet foran båten. Det var vanligvis ingen steder å kjøpe drivstoff underveis. Verktøy, rifle og fiskeredskap var også helt nødvendig å ha med. På grunn av alt arbeidet med flyttingen fra Tigre Playa og oppbygging på nytt sted var det nå nærmere to år siden vi hadde besøkt stedene oppover Morona elven. På en slik reise måtte vi regne med å være borte 3 – 4 uker.

Vi kom ikke av sted før utpå dagen. Dermed ble første stopp i awajun landsbyen Ugarte i Marañon der vi hadde møte med vennene den kvelden. Neste dag stoppet vi i tre landsbyer til for å hilse på vennene. På alle stedene var det noen som trengte medisiner. Da vi svingte inn Morona, la vi til i Puerto America, landsbyen som ligger rett innenfor munningen. Der avtalte vi med lederen i menigheten at vi skulle stanse på nedturen.  Vi nådde den lille landsbyen Nuevo Milagro litt før det mørknet. Der hadde vi et godt møte på kvelden. De hadde begynt å samle materiale til en ny kirke. Den ble innviet da jeg sammen med Manolo og Bodil var i Morona i slutten av året.  Vi stanset en stund på små steder både før og etter Milagro for samtaler og salg av bibler og medisiner. Alt ble solgt til kostpris eller gitt bort. I Tierra Blanca ba de oss innstendig om å stanse over natten så folk kunne samles til møte når de kom hjem fra åkrene sine. Det ble en veldig god samling i det største huset i landsbyen. Det er ingen troende der, men denne kvelden var det et par stykker som ville at vi skulle be for dem til frelse. Flere kjøpte bibler eller Nye testamenter, og vi delte ut noen fine traktater som det var stor rift etter.

Besøk i landsbyer i chapra folkets område.

Etter å ha besøkte flere vennegrupper underveis, kom vi til chapra folkets områder. Vi stoppet først i Nueva Shoroya , der høvdingen Tariri og en del av hans familie nå bodde. Det var godt å se dem igjen, og vi hadde noen gode samtaler og møter der. De hadde bygd en liten palmekirke. Det vil si det var bare et tak, slik som de ofte bygger sine egne hus. Vi hadde fine samlinger der de sang sanger på sitt språk og på spansk. I 1980 var vi med på innvielsen av oversettelsen av det Nye Testamentet til deres språk. Wycliffe bibeloversettere hadde bodd i Shoroya tidligere og lært seg språket, opprettet skoler iblant dem og gjort dette store oversettelsesarbeidet. Det var enda ikke så mange som bodde i den nye landsbyen, men de regnet med at flere ville flytte ut til elvebredden etter hvert. Vi besøkte også den gamle landsbyen lengre inn i jungelen og hadde et møte der.

Det var i Shoroya vi fant de eneste troende, nemlig Tariri og hans familie da vi kom til jungelen med båten “El Sembrador” i slutten av 1969.   Tariris svigersønn, Carlos er pastor i menigheten i Shoroya. Han fungerte som tolk i møtene. Carlos hadde vært på flere bibeluker på Tigre Playa. Han hadde også gått på bibelskolen til SIM (Swiss Indian Mission) i Cashibo ved Pucallpa.

På fiske og alligator jakt.

Lewi og jeg fikk være med Tariris sønner inn til en sjø som lå et stykke inn i jungelen. Vi måtte padle opp en liten elv som var full av stokker. Vel fremme la de ut fiskeliner, og et par kraftigere liner for om mulig å fange en Paiche. De ble bundet til en kraftig gren som hang ut over vannet. Dersom fisken bet på, ville grenen fjære av for den store fiskens krefter. En Paiche kan bli over tre meter lang og veie mye over hundre kilo. Vi fikk ingen Paiche den dagen, men en mengde med annen fin og stor fisk.

For Lewi var det ekstra hyggelig å treffe Tariris sønn, Chiriepa igjen. Han hadde gått på skolen i Tigre Playa da han var gutt. Etter å ha studert på Wycliffes sommerskole for lærere, var han nå lærer i sin landsby. En av kveldene rodde de i en kano litt oppover elva for å jakte på alligator. Det ble nok en spennende natt, for de kom tilbake med flere mindre alligatorer som de hadde skutt med rifle.

Til landsbyer i øvre Morona.

Men vi måtte videre. Litt ovenfor Shoroya hadde oljeselskapet en base. Her krysser en oljeledning under Morona. Den kommer fra en brønn i øvre del av elven Pastaza. Der fikk vi kjøpt tre tønner diesel for å ha som reserve på turen. Dieselen ville i alle fall komme til nytte senere.

Lengre opp etter elven lå det nå flere landsbyer der det bor huambisa indianere (nå kalt wampis). Noen av dem hadde vi hadde besøkt på våre tidligere reiser. Men et par landsbyer var nye siden forrige gang. Der hadde det bare vært et par hus før, men nå hadde flere flyttet ut til Morona fra bekker lengre inn i jungelen. Det var for å få skoler til barna sine.  Vi hadde møter i flere av disse landsbyene, bl.a. i Caballito, der Pancho, bodde. Han hadde tatt i mot troen på en av våre første reiser i Morona. Han kom trofast ned til bibelstudiene vi hadde på Tigre Playa. Det hadde gått litt opp og ned med ham som med mange andre. Tidligere bodde han i landsbyen i Tipisca Cocha der jeg sammen med de troende der bygde en palmekirke i 1975. Åpningen til den lille sjøen (cocha) vokste mer og mer igjen. Derfor flyttet de fleste i landsbyen ut til Morona. De bosatte seg i Caballito eller i nabolandsbyene som alle hadde vokst fram de senere årene. Nå var Pancho leder for menigheten i Caballito.  Vi stanset også for møter og behandling av syke i nabolandsbyene Fortaleza og Bagazan. 

Den 1.juli kom vi fram til Triunfo.  Dette er en større landsby med mest mestiser. Den ligger ikke langt fra den nordligste militærbasen mot Ecuador. Fra Triunfo er det ikke langt til grensen. Læreren lot oss få bruke skolen til møte på kvelden. Han hjalp oss med å besøke folk i landsbyen og innby til møte. Da vi begynte møtet den kvelden, var skolen fylt av 85 voksne og barn. Det var åpent å forkynne Guds Ord, og noen ville bli bedt for til frelse ved møtets slutt. De fikk et Nye Testamente og noen traktater. 

På tilbaketur nedover Morona og inn i bielver.

Vi kjørte forbi noen landsbyer vi hadde stoppet i på oppturen, men på ettermiddagen stanset vi i huambisa landsbyen Chinguito. Der ble vi også innbudt til å ha møte i skolen. Jeg tror nesten hele landsbyen kom, og skolen var helt full av folk. Her var det åtte personer som kom fram og ville ta imot Jesus som sin frelser. I denne landsbyen døde mange i meslinge epidemien midt på 70-tallet. Jeg har skrevet om besøket dit i forbindelse med denne epidemien i et tidligere innlegg på bloggen . Indianerne her hadde også fått det Nye Testamentet på sitt språk gjennom Wycliffe oversettere som for flere år siden arbeidet i en huambisa-landsby i elven Santiago på den andre siden av fjellene. Sangbok med kjente kristne sanger på sitt språk hadde de også.

Siquanga.

Litt nedenfor disse landsbyene stanset vi opp i munningen av bielven Siquanga der det bor chapra indianere. Vi hadde speedbåten på slep. Den ettermiddagen kjørte Lewi og jeg opp elva til landsbyen Inca Roca. Der ble vi godt mottatt, og vi var 50 – 60 personer samlet til møte. Halve forsamlingen kom fram til forbønn i slutten av møtet.  De ville tro på Gud og ta imot Jesus som sin frelser. Noen kom også tilbake etter frafall. Vi lå over i en palmehytte og rodde ned til Doulos morgenen etter i kanoen til en av dem vi kjente godt fra før. Han hadde også vært på bibelkurs på Tigre Playa. Nå ville han forsikre seg om at vi kom tilbake. Han rodde Gro og meg opp igjen samme formiddag mens Lewi ble igjen i Doulos.

Folk kom fra hyttene sine for å være med på møte da vi nådde landsbyen. De var så ivrige og ville høre mer fra Guds Ord. Vi hadde en lang bønnestund der alle ba høyt ut fra det som lå på deres hjerte. Det var gripende, særlig med tanke på hvor fiendtlige de var de par første gangene vi besøkte dem på begynnelsen av 1970 tallet. De hadde tidlig skilt seg fra Tariri og dem som ble kristne den gang oversetterne fra Wycliffe bodde i Shoroya. Men noen hadde tatt imot troen i forbindelse med innvielsen av det Nye testamentet på candoshi/chapra språket i 1980. Da vi besøkte dem for to år siden, var det flere som bekjente at de ville tro på Gud og følge Jesus. Dessuten hadde en lærer som hadde studert på Wycliffe skole for tospråklige lærere (det lokale språket og spansk), hatt en god innflytelse i landsbyen. Barna lærte å lese og mange av de voksne også. Det betydde mye at de nå hadde tilgang det Nye Testamentet og sangbøker på sitt språk. En enkel kirke ble bygd i landsbyen dette året.

Pushaga.

Vi kjørte videre nedover Morona etter besøket i Siquanga. Etter flere stopp for møter og hjelp til syke som oppsøkte oss, kjørte vi et stykke opp i munningen av bielven Pushaga som renner ut i Morona litt ovenfor Shoroya. Gro og Lewi ble igjen i Doulos mens jeg reiste opp til landsbyen Pifayal med speedbåten. Jeg hadde besøkt chapra indianerne her mange ganger, og noen av dem hadde vært på flere bibelkurs på Tigre Playa. Det ble tid til en god samtale med pastoren for menigheten, som også hadde gått på SIM’s bibelskole. Da kvelden kom var det samlet rundt 50 barn og voksne i skolehuset. De hadde enda ikke bygd en kirke, men hadde til vanlig møter i huset til pastoren. Jeg hadde med meg laken og myggnett og lå over i landsbyen. Da jeg neste morgen kjørte nedover til Doulos, kom det mange etter i et par små båter med pequi motorer. De trengte råd for sykdommer og plager, samtidig som de ville ha medisiner.

Vi stanset i flere landsbyer på vei videre nedover Morona og hadde møter på noen av stedene vi ikke hadde stoppet på veien opp. Siste besøk ble i Puerto America der vi hadde en god samling med mye folk. Flere søkte forbønn, og det ble et langt og godt ettermøte. Dagen etter svingte vi ut i Marañon og kjørte direkte hjem til Betania. Til sammen hadde vi hatt 23 møter i 20 landsbyer. Den 12. juli var vi vel tilbake i Saramiriza etter 24 dager på reise.

Det var en glede å besøke landsbyene i Morona og se mange venner igjen, men også å møte nye mennesker. Samtidig var det en stor utfordring å se alle behovene, både åndelige og timelige hos folket i dette området. I slutten av november samme år gjorde jeg en ny reise til Morona, da sammen med de nye misjonærene Bodil og Manolo Suarez. Da hadde vi ikke så mye tid på oss på grunn av mange oppgaver som ventet i Saramiriza. Vi stoppet og hadde møter og samtaler i flere landsbyer fra Puerto America og oppover elva. Bodil hjalp mange som søkte hjelp for sykdommer av forskjellig slag. Men etter å ha besøkt våre venner i Inca Roca i Siquanga, snudde vi og satte kursen nedover elva. Vi stoppet i huambisa landsbyene Caballito og Fortaleza. På begge disse stedene hadde vi møter der mye folk kom for å høre. I Caballito tolket Pancho oss, da både Manolo og Bodil kom med hilsener fra Guds Ord. Vi tok farvel med vennene på disse to stedene før vi reiste videre nedover Morona. Vi kom vel tilbake til Betania den 14.12 etter dette andre besøket i Morona i 1986.

Kp.77 står øverst av fem kapitler på kategorien “Båtliv og reiser”. Kapitlene 71 – 75 står på kategorien “SARAMIRIZA – nytt senter for arbeidet”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Mange syke fra Saramiriza og landsbyene rundt søker hjelp hos oss på Betania.

I løpet av året 1985 kom det stadig flere syke for å få hjelp og medisiner. De kom ikke bare fra Saramiriza, men også fra andre steder i området. Mange var fra awajun landsbyer innover veien og innover bielven Saramiriza. Vårt daglige bønneemne var en sykepleier til dette arbeidet. Vi tenkte også på gruppen fra statens Helsekontor i Yurimaguas som folk fortalte om. De hadde vært i Saramiriza en tid før vi flyttet dit. I et møte på kommunekontoret ble det kunngjort at det forelå planer om opprettelse av et Helsesenter i landsbyen. Men etter det besøket hadde ingen hørt noe mer om dette.

Første kontakt med helsemyndighetene i provinsen om Helsesenter i Saramiriza.

Midt i september fikk jeg skyss med et fly fra Jaars/Wycliffe til Yurimaguas. Luftlinja mellom Yarina og landsbyene i denne delen av Marañon gikk rett over byen. De hadde en flyvning tilbake til “vårt” område få dager etter, der det ville være plass til meg. Mitt ønske med reisen var å treffe provinsdirektøren for Helsedepartementet eller sjefslegen for Provinshospitalet i Yurimaguas for å få mer informasjon om eventuelle planer for Saramiriza. Sjefslegen var på sitt kontor og tok imot meg da jeg oppsøkte sykehuset. Jeg la fram mitt ærend, mens han lyttet interessert. Han bekreftet at en gruppe fra Helsekontoret i provinsen hadde besøkt Saramiriza.  Men han la til at det ikke fantes økonomisk mulighet til å bygge et Helsesenter der i nærmeste framtid. Til min overraskelse fortsatte han med å si at dersom vi søkte vår misjon i Norge om finansiering av bygget, kunne Helsedepartementet etter avtale med misjonen påta seg driften av senteret.

Resultatet av samtalen med sjefslegen og senere på dagen med direktøren for Helsemyndighetene i provinsen Alto Amazonas, ble at jeg kladdet et dokument stilet til Pinsevennenes Ytre Misjon (Pym) om behovet for et Helsesenter i Saramiriza og om forslaget fra sjefslegen og direktøren for Helsedepartementet i provinsen. De hadde lovt å bekrefte behovet i Saramiriza og signere dokumentet. Dagen etter fikk jeg det maskinskrevet på et advokatkontor før jeg igjen gikk til hospitalet.  Der måtte jeg vente en stund før jeg kom inn på sjefslegens kontor. Han skrev en bekreftelse, signerte og stemplet dokumentet, som han selv tok en kopi av. Men han gav tydelig uttrykk for at videre forhandlinger måtte foregå i Iquitos med Helsedirektøren for hele Loreto fylket.  Jeg sendte det signerte dokumentet og et mer uformelt brev til misjonskontoret samme dag.

Helsearbeidet fortsetter – vaksinering.

På hospitalet traff jeg på avdelingssjefen for smittsomme sykdommer og vaksinasjon. Han ville sende med meg trippel-,meslinger- og poliovaksiner for barn som trengte en ny dose vaksiner i Saramiriza og landsbyer rundt. Vaksinene med tilbehør fikk jeg med meg i kjølebokser den dagen jeg reiste tilbake. Jeg fikk også tid til å kjøpe inn en del medisiner som det var tomt for på Betania. Utover høsten var det fortsatt travle tider med menighets- og helsearbeid. Husbyggingen foregikk nærmest på fritiden, men det gikk framover med gode medarbeidere som hjalp til på mange måter.  Menighetsarbeidet, besøk til landsbyer og bibeluker i denne tiden vil vi skrive mer om i neste innlegg på bloggen.

Det ble flere vaksinasjonsturer til Saramiriza og til awajun landsbyer innover veien i tiden som fulgte.  På noen av stedene samarbeidet vi med skolene og lærerne. I Saramiriza ble det startet «secundaria», en kombinert ungdoms- og videregående skole, dette skoleåret. Dit kom det elever fra flere nabolandsbyer. De fleste hadde fått én vaksinedose tidligere. Både vi og nonnene på klinikken i San Lorenzo hadde vært med på vaksinering i landsbyene langs Marañon i flere år.  Nå var det sjelden å høre om små barn som døde av kikhoste eller andre barnesykdommer, noe som skjedde ganske ofte de første årene på Tigre Playa. Stivkrampe hos nyfødte babyer så vi også sjeldnere. Dette siste var nok delvis på grunn av undervisningen om viktigheten av hygiene, ikke minst ved fødsler og kutting av navlestrengen. På Betania gikk ofte hele formiddagen med til å ta imot mer eller mindre alvorlig syke mennesker.  Jeg tok det meste av dette arbeidet, mens John og hans håndlangere fortsatte med bygget når han ikke var opptatt med reparasjoner av motorer eller forberedelser til møter og bibelstudier.

Samtaler med helsedirektøren i Iquitos.

Etter min reise til Yurimaguas, begynte en lang prosess med mye kommunikasjon frem og tilbake, både til misjonskontoret, Salemkirken og med Helsemyndighetene i fylket. I slutten av november reiste jeg til Iquitos med statens flyrute (Tans). Det var tid for å veksle ut vårt kvartalsunderhold, handle matvarer, medisiner og bygningsmateriale. Etter planen skulle Tans sjøflyrute gå en gang i uken til Saramiriza via San Lorenzo. Men ikke sjelden ble det hoppet over en uke. Slik var det da jeg skulle hjem igjen. Men jeg fikk stadig nye oppgaver over radio fra John. Det var både motordeler og flere ting for husbygget som måtte legges til på handlelisten. Så arbeidsløs ble jeg ikke! Ved hjelp av vår faste bærer, fikk jeg til slutt alle sakene ombord i rutebåten til Saramiriza. I denne tiden fikk vi lagret det vi handlet i et lager hos den kanadiske misjonæren som solgte oss Doulos. Han og familien bodde like ved havnen.

En av oppgavene mine i Iquitos var å fortsette kommunikasjonen med Helsemyndighetene. Etter en del venting på Helsedepartementets kontorer fikk jeg anledning til å møte direktøren for fylket Loreto og legge fram mitt ærend.  Jeg overrakte en kopi av dokumentet som var underskrevet i Yurimaguas og sendt til Pym i Norge. På veggen på kontoret hans hang det et kart over Loreto. Han fant Saramiriza i den vestre enden av det store fylket. Det var nok ikke mye han visste om denne landsbyen langt fra Iquitos. Men han var klar over at Saramiriza var havnen for oljekompaniets pumpestasjon og et knutepunktet for oljeledningen til kysten. Han hadde mye på timeplanen og ba meg komme igjen neste dag. Innen det lovte han å lese gjennom dokumentet og se hva som kunne gjøres. 

Dagen etter var jeg tilbake til avtalt tid. Da hadde han lest dokumentet. Han forstod behovet og mente at dersom vår misjon med støtte fra Norge kunne bygge et Helsesenter i Saramiriza, skulle Helsedepartementet i Loreto stille opp med plantegninger og budsjettforslag, foruten driften av senteret etter en avtalt plan. Han lovte å skrive et dokument stilet til Pym og andre som ville støtte prosjektet i Norge. Men det måtte bli etter hans planlagte reise til Lima der han skulle være et par uker. Jeg gikk derfra og håpet det beste.

Tilbake på Betania.

På Betania hadde John et par dager før jeg kom hjem, fått besøk av et vennepar fra kirken i Sappo Playa, eller Betel som var landsbyens nye navn.  De kom med sin veldig syke baby. John fortalte det som hadde hendt: «Den lille gutten hadde høy feber, hostet og hørtes veldig tett ut i brystet. Jeg satte en injeksjon med en liten dose antibiotika på babyen. Like etter sluttet han å puste. Han ble helt slapp, og jeg kjente ingen puls. Vi ble helt fortvilet og begynte å gråte alle sammen. Vi begynte å rope og be til Jesus om å gi livet tilbake til den lille gutten. Jeg gikk rundt og ropte til Gud og la så hendene mine på babyen. Plutselig begynte han å puste og gråte. Herren hørte våre fortvilte bønner. Nå gråt vi av glede!» Da jeg kom hjem, var den lille gutten bedre, men han hadde enda noe feber og var tett i brystet. Vi fortsatte behandlingen med antibiotika noen dager til før han var feberfri. Foreldrene reiste glade og takknemlige tilbake til sin landsby med babyen.

Ikke lenge etter at jeg kom tilbake til Saramiriza fra Iquitos i begynnelsen av desember, fortalte Lennart Lindgren over radio at Lars Svensson fra «Christian Life Church» (CLC) i Chicago ville komme med et team av bygningsarbeidere i begynnelsen av februar 1986 for å hjelpe oss med å få ferdig huset. Lars var amerikaneren med svenske foreldre og gift med norskamerikanske Harriet, som John møtte i Lima da vi kom fra Norge i januar 1984. Den gangen kom de til Lima med toget fra Huancayo der de hadde hjulpet misjonær Per Anderås i Huancayo med bygging av en matsal for fattige barn. Vi hadde hatt kontakt med Lars etter det, og nå var han klar til å gjøre en innsats i jungelen i Peru. Noen bedre nyhet kunne vi ikke ha fått på det tidspunktet. Det gav inspirasjon og nye krefter til å fortsette arbeidet på huset. Det var mye som burde være ferdig innen teamet kom for å hjelpe til med oppgaver som var vanskelige å gjøre uten mer kyndige arbeidsfolk. Blant annet fikk John opp ytterveggene og lagt gulvet i 2. etasje.

Lewi tilbake til Yarina etter juleferien. Vi reiser til Iquitos.

Lewi kom på juleferie den 20.desember. Denne gangen sov han på sin madrass på det nylagte gulvet i 2. etasje i huset. Han klatret opp på stigen vi brukte i arbeidet. Det var godt å ha han hjemme, og også denne gangen var han til stor hjelp. Juleferien gikk fort, og Lewi måtte tilbake til skolen den 6.januar. Jeg reiste med han da det var plass i flyet til Yarina. Det var litt forskjellig å ordne der i forbindelse med skolegangen og opphold for Lewi på Wycliffe basen. Samme dag reiste John med Tans flyvningen til Iquitos. Noen dager senere var jeg på vei til Iquitos fra Pucallpa. Da var John i full gang med å handle alt som måtte være på plass på Betania når teamet fra USA kom til Saramiriza. Det var fantastisk å se hvordan gaver fra venner, familie og menigheter kom inn til byggingen etter hvert som vi trengte å kjøpe materialer. Vi måtte aldri stoppe opp på grunn av mangel på midler, men det kom heller ikke mer av gangen enn det vi trengte. Vår takk gikk til vår himmelske far, men også til alle giverne!

I Iquitos fortsatte jeg kontakten med helsemyndighetene. Det var ikke lett å få tak i direktøren. Han var enten på reiser eller opptatt i møter. Men til slutt fikk jeg en tid for samtale. Da hadde han gjort klart dokumentet han lovte, vedlagt plantegninger og prisoverslag for bygging av et Helsesenter i Saramiriza. I februar sendte vi dette til Pinsevennenes misjonskontor sammen med en søknad om støtte fra Norad til prosjektet.  Det ble positivt mottatt både i Pym og Norad. Men etter en del korrespondanse fram og tilbake, fikk vi senere på året i et brev fra Bistandsnemnda i Norad, informasjon om at endelig avgjørelse var avhengig av en kontrakt mellom Helsemyndighetene i Peru og Pym, både om byggingen av Helsesenteret og videre drift. Det viste seg at dette var lettere sagt enn gjort! Stadige forandringer i ledelsen av Helsedepartementet i Iquitos, førte til at vi ikke fikk dette i havn før vår reise til Norge sommeren 1987. Dermed gikk det enda lang tid før planene om et Helsesenter i Saramriza kunne iverksettes.

Teamet med tre bygningsarbeidere fra USA på Betania.

Det var en gledens dag da vi den 2. februar kunne ta imot teamet fra ulike menigheter i Chicago. Foruten lederen, Lars Svensson bestod teamet av Russel Brasma og Charles (Chuk) Zemezke, alle tre var flinke murere og snekkere i hjemlandet. De hadde vært i flere land og hjulpet misjonærer med mange ulike byggeprosjekt i feriene sine. Jeg tror forresten det var første turen for unge Chuck. Teamet hadde med seg en mengde verktøy, også en del elektriske. Våre venner sov i Doulos mens vi flyttet inn på madrasser i palmehuset. Madrassene med laken og myggnett rullet vi sammen på dagtid. Heldigvis var det nå laget et lite tak med en benk under på den ene siden av inngangen der vi kunne ta imot de syke. Medisinene oppbevarte vi fortsatt i vårt kombinerte kjøkken og allrom, som i disse ukene også var vårt soverom.

Våre amerikanske venner jobbet fra tidlig til sent sammen med John og de lokale arbeiderne. Det var helt utrolig hvor mye de fikk gjort på den tiden de var hos oss fram til avreisedagen den 21.2. Da la de igjen mye av verktøyet de hadde hatt med seg. Det ble naturligvis til stor nytte i arbeidet framover. Ikke minst da vi før sommeren det året begynte med bygging av ny kirke i Saramiriza.

Gode nyheter.

Kort tid etter at vi kom hjem fra Iquitos, hadde John en radiokontakt med misjonær Lennart Lindgren i Lima. Han hadde gode nyheter til oss og fortalte om et ungt par fra pinsemenigheten i Varberg i Sverige som gjerne ville arbeide i Peru. Det var sykepleier Bodil Karlsson Suarez og hennes spanske mann Manolo Suarez. Lindgrens tenkte da på oss og behovet for mer hjelp i helsearbeidet i jungelen. Begge snakket godt spansk, også Bodil som hadde gått på en kombinert språk- og bibelskole i Spania. Det var på bibelskolen hun traff Manolo. Denne nyheten var virkelig et bønnesvar, og vi ønsket dem hjertelig velkommen. De hadde ikke underholdet helt klart enda. Men de hadde håp om støtte fra Sida (tilsvarende Norad) gjennom Pingstmisjonens Ulandshjälp (PMU) i Sverige. Vi skrev til menigheten i Varberg, der Bodil og Manolo tilhørte,om behovene og arbeidet i Saramriza. Det ville nok ta sin tid enda før de var ferdige til utreise, men for oss ble det enda en pådriver for å få ferdig leilighetene både oppe og nede så raskt som mulig. Bodil og Manolo kom til Saramiriza den 5. november 1986 etter at vi og Lewi hadde vært i USA et par uker på bryllupet til Maino og Kevin.

Denne kategorien “SARAMIRIZA – nytt senter for arbeidet” har fem innlegg. Kp.71 står nederst, mens kapitlene 72, 73 og 74 står ovenfor, med dette kapitlet 75 øverst. Kp.76 står nederst av to innlegg på kategorien “Helsearbeid”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Jeg reiser til Norge

I forrige innlegg på bloggen, skrev John om brevet fra misjonskontoret den 16.april som brakte oss den triste nyheten om mine foreldres bortgang. Mor hadde vært syk en lengre tid og sovnet inn den 17.mars på Ullevål sykehus. Far var da også på samme sykehus etter et nytt hjerteinfarkt. Han hadde overlevd flere.  Men etter at han fikk nyheten om mors død, var det som han mistet livsgnisten. Far døde på morgenen den 19.mars. De ble begge begravet den 21.mars. Vår trøst i sorgen er at vi vet hvor de er og har håpet om gjensyn. Brevet fra misjonskontoret beskrev en fin og rørende begravelse, men ikke noe om selve dødsfallene.

Hva som hadde hendt, fikk vi vite da vi hadde radiokontakt med misjonær Lennart Lindgren i Lima. Etter et par forsøk fikk han kontakt med min søster, Kari som fortalte om mor og fars siste dager, og om problemene de hadde hatt med å prøve å nå oss via telefon og radio. De gav til slutt opp å få gitt beskjed den veien. Kari skrev et brev som hun trodde vi hadde mottatt for lengst.  Problemene med posten i denne tiden, og hvordan det ble ordnet med billetter for meg til Norge, har vi allerede skrevet om i forrige innlegg.  Den 19.april var jeg på vei til Wycliffe’s base i Yarina Cocha. Vi hadde kontaktet Lewi som var på skolen der og fortalt om det som hadde hendt. Han var selvfølgelig veldig lei seg over at han ikke skulle se mormor og morfar igjen.  Men vi hadde likevel en fin ettermiddag og lørdag formiddag sammen før jeg reiste videre til Lima. Vi snakket om håpet om gjensyn, og om alle de gode minnene vi hadde fra årene i Norge sammen med dem.

Da jeg kom til Lima, ringte jeg Maino.  Hun hadde allerede hørt nyheten i brev fra farmor, og sørget over sine kjære besteforeldre. Det var godt å snakke med henne, selv om vi måtte begrense oss på grunn av veldig dyre telefonsamtaler på den tiden.  Jeg skrev også et brev til henne som ble sendt fra flyplassen i Lima, da jeg et par dager etter fløy fra Lima til La Paz. Det ble en flyreise med mange stopp og mye venting før jeg kom fram til Frankfurt 26.april, fjerde dagen etter avreisen fa Lima. Men jeg ble møtt og hjulpet av snille misjonærer både i Bolivia og Paraguay. Det gjorde ekstra godt med tanke på årsaken til reisen. Jeg kjente meg båret på bønnens armer og var tross alt ved godt mot.

Framme i Oslo

Reisen fra Frankfurt til Oslo gikk med tog. Vel framme ble jeg møtt av min bror Per. Jeg fikk noen gode dager sammen med han og hans familie. Jeg gruet meg til å møte et «tomt» barndomshjem i leiligheten på Skøyenåsen. Det var godt at Per og Randi var med.  Det stod en god del møbler og saker og ting igjen som enda manglet å fordele. Finn og Marianne møtte jeg også disse dagene.  Kari og Halvor kom inn til Oslo den første lørdagen jeg var i Norge. Det en hyggelig, om enn en trist dag mens vi pakket og snakket om mor og far og den siste tiden de levde.  Per hjalp til med å kjøre alt i flere omganger på en henger ut til gården til Kjell Andersen i Kråkstad der våre øvrige møbler var lagret denne perioden. Det var mange tanker og følelser mens vi ryddet ut det siste og deretter vasket leiligheten før salg. Men det var likevel godt å få være med på dette sammen med mine søsken. Det ble en veldig spesiell opplevelse da Johns foreldre tok meg med til mine foreldres gravsted på Alfaset gravlund. Mange tanker gikk gjennom hodet mitt, men tanken som satt igjen og har gjort det siden er: «De er ikke her. De er i paradis hos Jesus». Som Jesus sa til røveren som hang på hans ene side ved korsfestelsen: »Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis».

Jeg har mange gode minner fra disse ukene i Norge våren 1985. Men jeg kan ikke ta med alle her. Likevel må jeg nevne turen til Atrå og mine snille svigerforeldre. Jeg bodde hos dem en stor del av tiden i Oslo, og de tok seg godt av meg. De tok meg med på besøk til Johns søsken med familier og til en samling med vennene i Perumisjonen.  Noen møter i Salemkirken fikk jeg også vært med på. Der delte jeg fra misjonsarbeidet på en av søndagene, og jeg traff mange kjære venner som hilste og oppmuntret. På misjonskontoret hjalp de meg med flybillett til Frankfurt for tilbakereisen.

Den 13.mai reiste jeg til Kari og Halvor i Atrå. Der hadde jeg en veldig hyggelig uke sammen med dem. Vigdis og familie kom en tur fra Fredrikstad for å være med på Runes konfirmasjon. Det ble en stor feiring av 17.mai sammen med hele familien fra Atrå og med vennene på Rjukan. Den 19. bar det tilbake til Oslo.  Da gikk det fort til reisedagen den 24. mai. Det ble en tårefylt avskjed på flyplassen. Det viste seg i ettertid at dette var siste gangen jeg så Johns foreldre.  Dette besøket betydde veldig mye for meg, og jeg var takknemlig for alle som hadde gjort denne reisen mulig. Samtidig så jeg nå fram til å møte Maino og Lewi, og sammen med dem reise videre til Saramiriza der John ventet.

Tilbake i Peru.

Den 28. mai landet flyet i Lima etter en reise full av overraskende hendelser, et par overnattinger og enda mer venting enn på reisen til Norge. En kan kanskje ikke vente bedre med en så billig billett. På flyplassen ble jeg møtt av våre alltid hjelpsomme og gjestfrie venner, misjonærene Lindgren. Sent samme kveld kjørte Lennart og jeg tilbake til flyplassen. Nå for å møte Maino som kom fra USA etter et år på bibelskolen i Dallas. Våre kjære venner i Evansville betalte reisen for henne til Peru slik at hun kunne tilbringe sommerferien hos oss. Hvilke trofaste og tjenestevillige mennesker!  Dagen etter fløy vi til Pucallpa der Lewi møtte oss sammen med misjonærene han bodde hos det første året på skolen i Yarina, Nancy og David Ramsdale.  Lewi og Ester var ferdig med sine eksamener og klare for sommerferie. Det var en gledens dag da vi den 31.mai gikk om bord i sjøflyet som skulle ta oss til Betania ved Saramiriza, der John ventet på oss. Flyet var nedom Industrial på veien dit, der Ester Wilhelm ble tatt i mot av sine foreldre og søsken.

Maino og Lewi på sommerferie i Betania.

Det ble et gledelig gjensyn da flyet landet på elva utenfor Betania. For John som hadde vært «alene» så lenge, var det helt fantastisk å ha hele familien samlet igjen. Både Lewi og Maino hadde en lang ferie foran seg.  Tenk at vi igjen skulle få være sammen etter den lange atskillelsen. Vi tok farvel med Maino i Evansville for nærmere 1 ½ år siden. Der var hun det første halve året og hjalp de eldre vennene på gården. I august 1984 begynte hun på “Christ for the Nations” i Dallas. Hun skal tilbake dit for å gå det andre året. Chris Burgdorf og hans søsken i Evansville betalte skolepengene for henne for begge årene, mens vi hjalp til med penger til mat og litt lommepenger. Etter at hun det andre året fikk jobb på skolens kafé, ble det mulig for henne å dekke det meste av de utgiftene selv.

Jeg skriver i et brev til Kari tidlig på høsten 1985: «Sommerferien mens Maino og Lewi var her, gikk altfor fort. Men det er mange gode minner å tenke tilbake på. Vi koste oss virkelig selv om vi jobbet fra tidlig til sent de fleste dagene. Maino har satt spor etter seg i form av en mengde blomster som lyser opp mellom alle stokkene som ligger utover her. Hun samlet frø fra forskjellige steder vi besøkte og sådde på området rundt huset. Noe begynte såvidt å blomstre mens hun var her, men først nå står det i full flor. Dessuten laget hun illustrasjoner til mange søndagsskoleleksjoner og ryddet opp i opplegget som jeg ikke hadde hatt tid til å ta meg av. Vi driver med utlån og bytte av søndagsskolemateriell til menighetene og utpostene, og nå ser jeg virkelig hvilken kjempejobb hun har gjort. Lewi var til stor hjelp for John med husbyggingen, både med muring og saging av materialer. Dessuten hjalp han meg og Maino med luking og høsting av peanøtter.  Peanøttene ble tørket på bølgeblikkplater før den store jobben med å skrelle dem.  Til slutt ble de malt på den gamle mais-kvernen vår til det deiligste peanøttsmør. Brødskiver med peanøttsmør ble den store belønningen !»

Lysmotoren på plass og installert

Det var en stor dag for oss da lysmotoren var ferdig installert og ble tatt i bruk mot slutten av juni.  Da var alle ledninger, sikringsboks og lysrør på plass. Gjerdesaga fra byggingen av Salemkirken og vår gamle vaskemaskin ble også raskt koblet til.

Alt fungerte som det skulle. John og Lewi måtte prøve gjerdesaga med en gang. De sagde ut de første listene av plankene som hadde stått til tørk etter at de ble sagd ut med motorsag av de største stokkene på tomta. Maino og jeg var ivrige etter å sette i gang vaskemaskinen som langt fra var automatisk, men som ville spare oss for jobben med vasking for hånd.  Det måtte feires, først med en ekstra god middag i bambushytta og senere med kveldskos i Doulos.  Maino sov på sovesofaen i styrehuset/stua i båten, mens vi fortsatt brukte soverommet i kahytten under.  Lewi sov under myggnett i palmehuset hele sommeren.

I Saramiriza og besøk til landsbyer, også til familien Wilhelm i Industrial. 

Hver søndag var vi som regel på to møter, av og til med besøk i en av nabolandsbyene på formiddagen og til Saramiriza på kvelden. Når vi reiste litt lengre, som til Borja eller San Juan tok det hele dagen. Vi hadde startet opp med møter i landsbyen Gasolina tidligere den våren. De besøkte vi jevnlig i løpet av sommeren. Landsbyen lå like nedenfor Betania, så dit var det bare en kort tur. Vi hadde avtalt et besøk hos familien Wilhelm i Industrial mens både deres og våre barn var hjemme. Midt i juli kjørte vi med speedbåten nedover elva med første stopp i San Juan. Der samlet det seg en god del folk i kirken til møte den kvelden. Vi sov over i kirken. Etter frokost neste morgen kjørte vi til Tigre Playa. Det var mange barn og voksne på søndagsskolen og kveldsmøtet! Også der sov vi i kirken, mens Octavio og Asunción innbød oss til middag mellom møtene. Det et hyggelig besøk der Maino og Lewi traff noen av sine gamle venner. Mange hadde flyttet fra Tigre Playa, da elva fortsatt gravde ut land. Kirken var uten tvil nærmere kanten nå enn da vi var på bibeluka i februar.

Vi kom fram til Industrial midt på dagen mandag etter et lite stopp i San Lorenzo der vi hilste på Humberto. Han var fortsatt leder for menigheten der, med forsterkning av Rudolf og Eva som jevnlig besøkte San Lorenzo for møter og husbesøk etter at de flyttet til Industrial. Hele familien Wilhelm tok i mot oss på elvekanten utenfor huset sitt. Det var bygd på samme måte som vi planla å bygge vårt, med murstein fra huset på Tigre Playa i 1.etasje og med nytt treverk i etasjen over. Både store og små var begeistret over å møte hverandre igjen etter lang tid. Sonya hadde kommet på sommerferie fra Sveits der hun studerte. Dermed var de alle samlet som hadde vokst opp sammen på Tigre Playa. John skriver i et brev til sine foreldre: ” Rudolf gav meg mange gode råd om hvordan jeg skal ta fatt på neste byggetrinn i treverk mens vi gikk rundt i 2.etasje og så hvordan det var gjort. Rudolf er snekker, mens for meg var dette nytt. Dessuten har vi radiokontakt med dem om jeg skulle behøve å spørre om råd underveis.” Vi hadde et par hyggelige dager sammen i Industrial.

Avskjedskvelden ble også en feiring av Lewis bursdag med deilige kaker, brus og kaffe. Marianne og Anita skulle fortsette skolegangen i Industrial med Birgitte Krogtoft som lærer, mens Ester skulle ta fatt på sitt siste år i Yarina, og Reinhard var klar til sitt første skoleår der. Dermed ville High School på Wycliffe basen i Yarina få tre norske elever etter sommerfeiren. Torsdag morgen tok vi fatt på turen tilbake til Saramiriza. Med speedbåten gikk det fort oppover elva. Det var enda tidlig på ettermiddagen da vi rundet svingen og så Doulos fortøyd ved Betania, der våre venner Lucia og Manuel tok i mot oss. Neste dag fortsatte arbeidet som før, og dagene gikk fort til sommerferiens slutt.

Sommerferien er over.

Den 12.august landet et fly fra Yarina Cocha på elva utenfor Betania. Dagen var kommet da Maino og Lewi måtte reise for å fortsette skolegangen. John ble med dem, så nå var det min tur til å være «alene». De hadde et par hyggelige dager sammen på Wycliffe basen. Lewi skulle bo hos en annen pilotfamilie, Butch og Sandi Barkman, og deres to sønner, Greg (i samme klasse som Lewi) og Jeff dette skoleåret. Der ble han boende til han avsluttet High School sommeren 1987. Vi var takknemlige for denne ordningen, og for at Lewi så ut til å trives i Yarina Cocha.

John og Maino reiste videre fra Pucallpa til Lima dagen etter. John hjalp Maino med forskjellige dokumenter hun trengte før hun reiste. De var bl.a. på den amerikanske ambassaden for å fornye oppholdstillatelsen hennes for et nytt studieår. Det tok noen dager å få alt klart, men det gikk heldigvis greit. Den 20.august tok John farvel med Maino på flyplassen i Lima. Vi hørte senere at hun kom vel fram til Dallas. Få timer etter gikk Johns fly til Iquitos. Han måtte dit for å handle. Denne gangen var det trematerialer til veggene i 2.etasje på huset som var hovedsaken, foruten andre ting til bygget. Men også matvarer og medisiner stod på handlelistene. I Lima hadde han kjøpt Bibler, NT, sangbøker og annen kristen litteratur. Alt ble sendt videre fra Iquitos med rutebåt til Saramiriza. Godt vi var flere på Betania når dette skulle losses. John kom hjem med Tans, den statlige flyruten fra Iquitos, noen dager etter rutenbåtens ankomst. Da kom han sammen med sønnen til misjonærene Lindgren, Samuel og hans venn Per. De ble til god hjelp med den videre byggingen før de tok rutebåt til Iquitos etter to uker hos oss.

Kp. 75 står ovenfor dette kapitlet. De tidligere kapitlene, 71, 72 og 73 på denne kategorien står under kp.74.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Vi installerer oss på Betania

De første dagene i januar 1985 var utrolig travle både for oss og våre kristne venner som hjalp oss med arbeidet på tomta. De var glade for å hjelpe til og samtidig få en inntekt når de jobbet. Vi skulle gjerne ha hatt flere hjelpere for det var veldig mye å gjøre, men økonomien vår satte begrensninger. Samtidig var vi takknemlig for alle gaver vi fikk fra venner i Norge til å etablere oss på et nytt sted og etter hvert bygge opp huset vårt igjen.

Vennene fra Betel som arbeidet med palmehytta, brukte ikke mange dagene på å sette opp resten av veggene og deleveggen mellom den delen av huset som skulle fungere som lager, og delen vi skulle ha som kjøkken og oppholdsrom inntil videre. Det ble lagt gulv på påler i «bolig»-delen av hytta, mens lagerdelen hadde jordgulv. Familien Villegas bodde i palmehytta mens vi var i Lima og Iquitos. De hjalp oss de første par månedene før de reiste tilbake til Puerto America.

Til Lima og Iquitos

Allerede den 12. januar måtte vi reise til Lima for å fornye oppholdstillatelsen vår. Vi fikk nå bare for et år av gangen og dokumentene måtte ordnes i Lima.

Våre venner fra Puerto America og et par ungdommer ble igjen på Betania for å passe på båtene og fortsette ryddingen av tomta. Vi fikk reise med oljekompaniets fly fra pumpestasjonen som ligger innover veien fra Saramiriza, til byen Piura. Derifra reiste vi 100 mil med nattbuss sørover langs kysten til Lima. Det første vi gjorde dagen etter ankomst, var å levere inn dokumentene som trengtes for å fornye visumene våre slik at den «papirmølla» kunne starte raskest mulig.

Mens vi ventet på svaret, hadde vi noen fine dager sammen med misjonærer og peruanske pastorer på årskonferansen for AIPA, – misjonens felleskap av menigheter i Peru. Vi kjente at det var godt å komme bort en stund fra alle oppgavene og fra varmen i jungelen. Dagene i Lima gjorde oss godt og gav nye krefter. Gro fikk også snakket med foreldrene sine på telefon. De hadde vært en tid på sykehuset, men var hjemme nå. Svigermor var fortsatt ikke bra, og det kjentes leit å være så langt borte. Det var i alle fall godt å vite at de to brødrene til Gro bodde i Oslo, og Kari holdt kontakten fra Rjukan.

Fra Lima reiste vi med fly til Iquitos for å handle inn det vi trengte av matvarer, medisiner og byggematerialer. Sjøflyet fra Iquitos til San Lorenzo og Saramiriza var innstilt den uken, så vi måtte ta en liten fraktebåt opp til San Lorenzo. Det ble fire døgn i hengekøye under kummerlige forhold. Det var en lettelse da vi fikk San Lorenzo i sikte. Juan Miguel møtte oss med misjonens speedbåt. Den tok oss raskt videre opp Marañon til Saramiriza. Der hadde vennene våre ryddet mer land bakover på tomta, og de hadde plantet bananer og maniok der det var brent. Etter hvert plantet vi også forskjellige frukttrær, nytteplanter og blomster.  

Bibeluke på Tigre Playa

Allerede før vi flyttet fra Tigre Playa på nyåret, hadde vi invitert til den tradisjonelle bibeluka i februar/mars. Den markerte årsdagen for innvielsen av kirken på Tigre Playa i februar 1973. Vi reiste med Doulos nedover Marañon til Tigre Playa i slutten av februar, men var først ned til San Lorenzo der vi hentet et par store pakker med salt fisk som vi hadde bestilt til bibeluka. Noen av vennene fra menigheten der ble med oss til Tigre Playa for å delta på bibeltimene.

Vår venn, pastor Segundo Vela kom fra Iquitos for å hjelpe oss med undervisningen. Det var mange bibeltimer hver dag i seks dager og møter hver kveld. Vi hadde gitt beskjed til menighetene at de måtte begrense deltagerne da det nå var mindre plass til overnatting. Det var likevel nærmere 70 innskrevne til bibeltimene. De kom fra forskjellige landsbyer, og noen fra Tigre Playa. Flere andre derfra kom til kveldsmøtene. Vi fikk noen velsignede dager sammen, med god og grundig undervisning og et sterkt nærvær av den Hellige Ånd. Vennene reiste hjem fornyet og oppmuntret til fortsatt tjeneste for Herren i sine landsbyer. For oss var det også en stor oppmuntring i denne turbulente tiden å være samlet med venner fra menighetene som hadde vokst fram gjennom såmannsarbeidet ut fra Tigre Playa.

Menighetsarbeid i Saramiriza og nabolandsbyer

Tilbake på Betania etter bibeluka på Tigre Playa, ventet det oss fortsatt mye praktisk arbeid. Jeg ivret etter å komme i gang med grunnmuren og oppbygging av huset vårt. Samtidig med dette arbeidet, fortsatte menighetsarbeidet og besøk til nabolandsbyer. To, tre ganger i uka kjørte vi opp til Saramiriza, til gruppen av troende som hadde bygd en enkel kirke på tomta de hadde fått tildelt av kommunen.

I mars 1985 hadde vi den første nattverden i kirken i Saramiriza med 12 døpte venner. I løpet av året økte det med folk på samlingene.  En gruppe unge menn begynte å gå på møtene. Noen av dem overgav sine liv til Jesus, ble døpt, vokste i troen og ble senere brukt av Gud i menigheten og på andre steder. På søndagene var vi også ofte på reise og besøkte de nærmeste vennegruppene langs Marañon. Vi var også på nye steder der det vokste fram grupper av troende. Evangelisering og undervisning i menighetene foregikk parallelt med alt det praktiske arbeidet på Betania.

Arbeidet fortsetter på Betania

Etter en grundig rengjøring var palmehytta klar til innflytting. Det så riktig bra ut da bord og stoler, parafinkomfyren og -kjøleskapet kom på plass. Jeg fikk satt opp kjøkkenbenken med vaskekum fra kjøkkenet vårt på Tigre Playa, mens overskapet derfra ble verktøyskap i lagerdelen av huset. Den delen ble brukt til verksted og til lager for byggematerialer og motorer som måtte være under tak. Vann hentet vi fra elva inntil jeg fikk satt opp et blikktak som samlet regnvann i et par rene tønner. Doulos ble fortsatt vårt soverom og tilholdssted på kveldene når det ikke var møter.

Medisinskapet fikk vi også plass til i palmehytta. Mange som hadde vært hos oss på Tigre Playa, kom nå til Betania med sine syke. Etter hvert gikk det mye tid til dette arbeidet som vi hadde håpet å slippe nå. Ikke fordi vi ikke ville hjelpe, men fordi vi kjente på vår tilkortkommenhet og manglende kunnskap.  Saramiriza hadde hatt en helsearbeider, men det viste seg at helseposten var nedlagt. Oljekompaniets lege hjalp folk når han var på kompaniets sykestue. Men det var ganske sporadisk, foruten at det var flere kilometer innover veien til kompaniets base ved landsbyen Felix Flores. Vi kjøpte inn mer medisiner fra Iquitos og gjorde så godt vi kunne. I denne tiden var vårt faste bønneemne at det måtte komme en sykepleier til Saramiriza.

Det var stor glede da vi hadde vår første radiokontakt etter flyttingen. Da antenna var på plass og kortbølgeradioen installert, gjenopptok vi den den daglige kontakten med Jaars/Wycliffe i Yarina Cocha. Vi var glade for at det igjen ble mulig med de faste lørdagskontaktene over radioen med Lewi, slik vi hadde hatt fra Tigre Playa det første halvåret han var på skolen i Yarina.

I jungelen heter det “minga” når naboer og venner kommer sammen for med machete og øks hogge ned småskog som har vokst opp igjen, . Vennene som kom, hadde med peanøtter, melonfrø og annet som de fikk så på sine egne områder. Vi plantet også peanøtter, melon og paprika i den nylukede og brente jorden. Det var en hyggelig og for oss lærerik dag, sammen med våre venner på “minga”. Da vi var ferdige med jobben, stod det igjen en mengde papayatrær. De vokste raskt og fikk snart mye stor og god frukt.  Fuglene spiser papaya og svelger frøene. Frøene ble sådd mens de overnattet i trærne. Da trærne ble hogd og lyset kom til på jordbunnen, begynte frøene å spire og gro.

Husbyggingen starter

Vi fikk god hjelp til å bryte stubber og rydde området vi hadde sett ut til huset. Det lå hundre meter fra elva, men fortsatt på et område som lå litt høyere enn lengre innover mot skogen.  Mens dette arbeidet ble gjort, jobbet jeg med å få støpt en base til lysmotoren i hytta som ble bygd til motorhus. Det lå litt bortenfor vårt kombinerte bolig/lagerhytte.  Det var en stor dag da vi i midten av mars kunne ta det første spadetaket til huset. Det lå hauger med sand og stein tatt opp fra elva, ferdig til bruk for å støpe grunnmuren. Sement hadde det vært vanskelig å få tak i. Men nå var sementen også på plass, fraktet med lastebil fra Bagua. En måned etter det første spadetaket, den 14.april var grunnmuren ferdigstøpt.

Materialer sages til reisverket

Det lå en mengde tykke stokker rundt på tomta etter uthoggingen. Flere av dem var av god kvalitet til byggematerialer. Et par uker før jeg begynte med grunnmuren til huset, gjorde vi en avtale med en ung mann fra Saramiriza som var flink til å sage ut plank med motorsag. Han hadde motorsag med 32 tommers sverd. Med den skulle han og en medhjelper sage ut planker til gulvbjelker, reisverk, takstoler, og dessuten blokker på fire meters lengde. De sagde jeg senere ut bord og lister av med gjerdesaga. Plankene ble stablet opp for å tørke før de kunne brukes. De store stokkene på tomta forsvant fort! Tykke grener som ikke hadde brent, råtnet etter hvert.

En trist nyhet! – Gro reiser til Norge

Den 16.april kom et sjøfly fra Yarina for å fylle bensin. Piloten rakte meg et par brev. Jeg så fort at de kom fra Norge.  Vi hadde oppgitt en postadresse i Yarina til PYM’s misjonskontor til alternativt bruk. Vanligvis fikk vi posten til postboksen i Iquitos. Derfra ble den sendt med rutebåtene opp til oss. Av forskjellige grunner, bl.a. at en av båtene grunnstøtte og sank, hadde ingen rutebåt dukket opp på lenge. Dermed var det flere uker siden vi hadde fått post.

Jeg ropte på Gro. Hun kom fort da hun hørte at det var brev. Med brevene i hånden gikk hun og satte seg på benken foran på Doulos for å lese mens jeg hjalp piloten med å fylle drivstoff på flyet. Plutselig hører jeg et fortvilet rop fra Gro: «Mor og far er døde og begravet!» Det var et sjokk for oss begge. Det viste seg at brevet var fra Kai Kjosbakken på PYM’s misjonskontor datert 21.mars. Han skrev at han akkurat hadde kommet til kontoret etter å ha deltatt på begravelsen til foreldrene til Gro. Han trodde selvfølgelig at vi visste om dødsfallene før dette brevet nådde oss.  Vi fortalte piloten hva som hadde skjedd. Vi snakket litt fram og tilbake, før han tilbød å ta Gro med til Yarina når han skulle tilbake om en dag eller to. Fra oss skulle han fly til elven Santiago for å hente et par passasjerer i huambisa landsbyer der. Det ville være plass til Gro om hun ville være med til Yarina for å reise videre til Norge.

Gro og jeg snakket sammen om dette etter at piloten fløy videre den ettermiddagen. Vi var enige om at Gro måtte reise hjem for å treffe sine søsken nå som foreldrehjemmet skulle pakkes bort og selges. Det var enda over to år før vi skulle hjem etter endt periode. Jeg fikk kontakt med Lennart i Lima over kortbølgeradioen samme ettermiddag. Vi hadde hørt rykter om at det på grunn av stor inflasjon og gunstig dollarkurs, var mulig å få billige flybilletter i Bolivia med et paraguaysk flyselskap som hadde ruter til Frankfurt fra La Paz via Asunción i Paraguay. Kontakter med andre misjonærer ble gjort via radio, og i løpet av et par dager var alle nødvendige billetter kjøpt fra Lima til Frankfurt.  I all hast pakket Gro kofferten og ordnet med mange ting som måtte gjøres før hun reiste. Det var ikke lett å ta farvel den formiddagen flyet kom tilbake for å ta med Gro på den første delen av en lang reise.

Så var jeg alene igjen på Betania, men jeg hadde nok å gjøre med bygging og med den lille, men voksende menigheten i Saramiriza og besøk til de nærmeste landsbyene. Dessuten kom det mange syke både fra Saramiriza og andre landsbyer. De pleide Gro å ta seg av selv om jeg hjalp til ved behov. Men for det meste var jeg opptatt med alt det praktiske som skulle gjøres. Nå var jeg alene om alt og tok meg av de syke som best jeg kunne. Enkelte dager var det bare en eller to som kom, men ikke sjelden gikk mye av formiddagen med til å betjene de syke. Likevel gikk arbeidet framover, godt hjulpet av et par ungdommer som blandet sement og gjorde annet forefallende arbeid. Et vennepar fra Betel kom for å hjelpe til i noen uker. Det var hyggelig og ble til god støtte for meg. Ikke minst ble det bedre matstell, og jeg fikk hjelp til klesvasken som foregikk for hånd.

En stormnatt

Jeg husker en natt jeg våknet av at båten ristet, og slo mot noe med høye smell. Utstyrt med en lommelykt og regnfrakk gikk jeg ut på dekket for å se hva som foregikk. Regnet fosset ned og det lynte i ett sett.  Det var sterk vind som hadde ført til at fortøyningen bak hadde løsnet, og båten la seg ut mot strømmen. Et tre hadde blåst ned rett foran båten. Noen kraftige grener hang ned og skrapte mot skroget like ved der jeg stod. Plutselig brakk den tykke grenen, og jeg fikk et slag over høyre legg. Det gjorde fryktelig vondt. Men jeg måtte først kjempe mot strøm og vind for at ikke den fremre fortøyning av båten også skulle ryke.

Dekket var vått, men nå merket jeg at det ble glatt der jeg gikk barbeint. Da oppdaget jeg at det blødde kraftig fra et sår på leggen. Jeg fikk sikret fortøyningene før jeg gikk inn i båten for å rense og forbinde såret. Leggen ned mot foten ble etter hvert blåsvart og verket veldig. Jeg foreskrev meg selv antibiotika etter en radiokontakt med Eva Wilhelm. Det vonde beinet og foten hindret meg i arbeidet ganske lenge. Jeg fortsatte likevel med å mure veggene, men det gikk sakte.  Såret grodde og hevelsen gikk ned litt etter litt. Jeg var takknemlig for at jeg ikke hadde brukket beinet i det kraftige slaget av greinen, og at jeg frisknet til igjen. Det kunne ha gått mye verre. Båten ble heller ikke skadet, om enn noe oppskrapet.

Den 28.mai var en gledens dag. På radioen fikk jeg høre at Gro var kommet vel fram til Lima på formiddagen. Vi snakket en lang stund før hun og Lennart Lindgren måtte kjøre til flyplassen for å møte Maino som kom med fly fra USA. Allerede dagen etter skulle de fly videre til Pucallpa. I Yarina ville de møte Lewi som bare hadde et par dager igjen av skoleåret før de alle tre kunne fly hjem med Jaars sjøfly. Etter nesten syv uker «alene» på Betania så jeg med stor glede fram til ankomstdagen.