Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 55 og 56 står på kategorien “I Norge fra febr. 1976 til febr. 1977”, mens kp.58 står nederst på kategorien “Iquitos og reiser ut av jungelen”.

Ny periode på Tigre Playa

Vi reiste fra Norge i slutten av februar, men vi var ikke framme på Tigre Playa før 10.mars. Alt var i orden i og rundt kirken, misjonærboligene og sykestuene selv om det var blitt mange uker siden familien Wilhelm reiste til Norge etter en lang periode i jungelen.  Vår amerikanske venn og mange misjonærers hjelper, Chris Burgdorf hadde gjort en god jobb med å se etter både misjonens hus og båter i denne tiden, men han hadde også hjelp av naboen vår, Marcial Rios. Marcial hadde allerede i lengre tid hjulpet til med praktisk arbeid på misjonens område, og etter hvert også tatt større del i oppgavene i menigheten.  Flere av ungdommene ledet og vitnet, men det var i hovedsak Marcial som talte i møtene i denne tiden ingen av misjonærene var på Tigre Playa.

Marcial Ríos kommer til tro og blir døpt

En av dem som kom til troen i den første tiden på Tigre Playa var Marcial Rios.Han bodde sammen med sin familie i en bambushytte like ovenfor oss. Hytta var i elendig skikk. Taket lekket, og det hadde bare en vegg. Det opphøyde gulvet dekket bare halvparten av hyttas areal. Kona hans, Enriqueta var fra Tigre Playa, mens Marcial kom fra en landsby ved den store elven Ucayali.  Av det han fortalte, forstod jeg at han hadde kommet til Tigre Playa etter å ha jobbet seg fra sted til sted som tømmerhogger. Han var frisk og sterk, men hadde dårlige nerver og lite tiltak. Han og Enriqueta fikk et godt øye til hverandre, og de flyttet snart sammen slik det var vanlig i dette området.

Marcial hadde vært på evangeliske møter på sitt hjemsted, og kjente litt til Guds ord da vi bosatte oss på Tigre Playa. Han begynte å gå på møtene vi hadde i bambushytta vår, og en kveld kom han frem og overgav sitt liv til Jesus. Kona hans kom også på møtene etter hvert.  De var blant de 12 første som ble døpt på Tigre Playa før vi reiste til Norge etter vår første periode etter vel et år på Tigre Playa. Som vi skriver om i tidligere innlegg, var vi først to år i Tarma og deretter et år i Bagua Chica før vi tok opp arbeidet i landsbyene i jungelen nord i Peru.

Marcial på tømmerhogst

Da vi kom tilbake til vår 2.periode, gikk det ikke så lang tid før Marcial reiste for å hogge tømmer for en av “patronene” i dette distriktet. “En patron” er en jordeier som har slått seg ned i jungelen for å drive kvegoppdrett og handel.  Dessverre utnyttet mange av dem de fattige landsbyboerne og indianerne til å jobbe for seg på slavelignende vilkår. Dette kunne foregå så lenge de fleste av disse ikke hadde noen skolegang. Få kunne lese og enda færre regne. “Patronen” bodde i en landsby ikke langt fra Tigre Playa. Nå hadde han samlet en gruppe på 10-12 mann som skulle hogge tømmer for han oppe i en av bielvene. Tømmeret solgte patronen til oppkjøpere som kom med sine båter fra Iquitos og Yurimaguas dit de slepte tømmerflåtene.

Vi hadde sett noen slike tømmerhoggerleirer på vår første tur opp elven Morona. Tømmerhoggerne levde under elendige forhold med dårlig mat og lange arbeidsdager. “Patronen” hadde som regel med store kanner med billig brennevin av sukkerrør. Mange av arbeiderne ble alkoholikere. Enriqueta fortalte oss at Marcial måtte være i denne leiren i seks måneder.  Foreldrene hennes bodde på øya rett ovenfor Tigre Playa. Der hadde hun og Marcial en liten åker med bananer og yoka.  Hun hjalp også til på foreldrenes åker, og fikk en del av det hun og barna trengte fra dem. Ellers hjalp vi dem med litt ris og andre ting mens Marcial var borte.

Endelig kom Marcial hjem. Det viste seg at han ikke hadde penger med hjem, men bare en liten sekk med noen få matvarer som litt ris og sukker. Vi fikk høre at han ikke kunne få mer av “patronen” fordi han fortsatt skyldte penger, og visstnok mer enn da han reiste på tømmerhogsten!  Marcial kunne lese og skrive, men regning var det dårligere med.  Patronen hadde ikke vist han noe regnskap, men sagt at arbeidstøyet, støvlene, såpe, maten han spiste og noen få andre ting han hadde tatt ut, gjorde at han fortsatt hadde gjeld. Marcial jobbet et par dager i uka for misjonen for å få litt kontanter til klær og annet som familien trengte.  Resten av tiden arbeidet han med å rydde skog som tørkes og brennes før det kan settes frø og planter i jorda. Han var ivrig med på møtene hele denne tiden og var også med på besøk til de nærmeste landsbyene. Han strålte når han vitnet om det Jesus hadde gjort i livet hans.

Samtale med “el patron”

Men etter noen måneder hjemme, kom det på nytt beskjed fra patronen at han ville bli hentet om to dager for en ny omgang med tømmerhogst. Han hadde bare å gjøre seg ferdig. Folk hadde stor respekt for denne sjefen da han truet med politi og fengsel om folk ikke adlød.  Den aldri minkende gjelden holdt mange slike som Marcial i lenker i årevis.  Både han og familien ble fortvilet. Vi ble ganske oppbrakt over dette arbeidsforholdet. Jeg tilbød meg å være med Marcial og snakke med «el patron».  Det ble til at vi sammen kjørte opp til denne sjefen. Han kjente meg da vi hadde hatt flere møter i landsbyen og gått rundt for å innby til møte. Han ble tydeligvis overrasket over å se meg der sammen med Marcial.

Vi hilste og pratet litt før jeg kom fram med årsaken til vårt besøk.  Da ble han rasende og mente at dette hadde ikke jeg noe med. Det var en sak mellom han og Marcial. Jeg svarte at om vi ikke kunne snakke om denne saken mellom oss, måtte vi ta den til øvrigheten.  Mannen roet seg ned og kom etter hvert fram med en kladdebok der det var sider med mange navn. Han fant siden som gjaldt Marcial og viste meg. Vi så på det som var ført opp som kjøp. Det var flere ting Marcial ikke kjente igjen. De strøk vi. Dessuten var prisene langt over normale priser på de varene han hadde tatt ut. En annen ting var betalingen for alle de månedene han hadde vært i tjeneste på tømmerhogsten. Den var utrolig lav, men ikke mye å gjøre noe med. Etter en del fram og tilbake, kom vi fram til enighet om et mindre beløp som han mente Marcial fortsatt skyldte. Beløpet var likevel ganske uoverkommelig for den som har lite eller ingenting.

Gjeldfri

Jeg hadde nok kontanter med meg til å betale gjelden med det samme. Men pengene ville han ikke ha. Han ville at Marcial skulle betale tilbake med arbeid!  Etter en del overtalelse tok han imot pengene og strøk gjelden. Vi kunne reise hjem med Marcial som en fri mann. «Men nå skylder jeg deg penger.» sa Marcial da vi gikk i land på Tigre Playa. Jeg beroliget han med at han litt etter litt kunne gjøre forskjellig forefallende arbeid for misjonen og samtidig være hjemme og arbeide på åkeren sin.  Det tok ikke lange tiden før han var gjeldfri.

Marcial benyttet tiden til å hogge noen stokker tømmer for seg selv for å selge, men en morgen var stokkene borte. Det viste seg at «el patron» med sine hjelpere hadde løsnet tømmerflåten og tatt tauene som de var bundet med.   Han påstod at tauene var hans, noe Marcial benektet. Det så ut til å være en hevnaksjon siden han mistet en av sine «slaver».   I årene som fulgte, mistet disse herrene mye av sin makt og innflytelse og flyttet sin virksomhet til de større byene i jungelen.  Dette var dels på grunn av oljekompaniene som tilbød arbeid til en forholdsvis god lønn, og dels på grunn økt kunnskap blant folk ved forbedrede muligheter til skolegang og opplæring for barna i jungelen.

Nytt hus

Marcials hus var fortsatt i dårlig forfatning, og noen særlig forbedring ble det ikke de første årene. Men en kveld barna var alene hjemme, hendte det en ulykke med den åpne lyskilden «lamparinen». Det tok fyr i det knusktørre taket, og snart var hele hytta overtent. Naboer kom til og fikk reddet barna og de få tingene som var i huset, som brant ned på kort tid. Nå gikk vennene i menigheten og naboene sammen om å hjelpe familien til å få opp et nytt hus.  Marcial skaffet hjørnestolper og materialer til gulvet. Han fikk en del hjelp av familie og venner. Alt dette kan hentes i skogen, men det er en stor jobb. Mens de holdt på med det,  fikk vi vite at det var noen lengre ned i landsbyen som ville gi bort et bladtak fra et hus som de ikke brukte. Det var i ganske god stand, men måtte hentes. Det var et spesielt syn å se taket på ca. 6 x 8 meter komme gående på mange ben. Over tjue menn var med og bar taket opp gjennom landsbyen. Det var litt av et kunststykke å få satt taket opp på pålene som skulle bære det. Men alt gikk bra, og med det fikk familien endelig et godt tak over hodet. Noen vegger kom på plass etter hvert. 

Marcial gledet seg over å kunne være hjemme med familien. Både han og Enriqueta jobbet på åkeren sin, og “tarafaen” -fiskegarnet – var i stadig bruk.  Han jobbet også en del for misjonen, foruten at han var trofast på møtene og på bibelkursene. Dessuten leste han mye i Bibelen hjemme. Han ble ofte med på evangeliseringsreise til landsbyene langs Marañon. Det var fint å se hvordan han vokste i troen. Han kjente på kall til å forkynne evangeliet. Foruten å delta aktivt på møtene på Tigre Playa og være med oss på reiser til landsbyene, reisten han etter hvert også alene til de nærliggende stedene. Til landsbyen Laurel reiste han i sin egen kano hver søndag i mange år, også etter at vi flyttet til Saramiriza og senere til Norge.  Marcial døde for et par år siden, og Enriqueta gikk samme vei i høst (skrevet januar 2023). Vi ser fram til å møtes i vårt himmelske hjem.

En misjonærfamilies hverdagsliv i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 55 og 56 står på kategorien “I Norge fra febr.1976 til febr. 1977”, mens kp.53 står nedenfor dette kapittelet på samme kategorien “Bibelkurs og kirkebygg”.

Et besøk mens jeg var i Tipisca Cocha.

En ettermiddag mens jeg var i huambisa landsbyen Tipisca i september 1974, la en kano til ved husbåten «Alli Shungo». Jeg hørte et lite dunk og kikket ut. Jeg så fort at mannen i kanoen ikke var fra Tipisca. Før han presenterte seg, spurte han om jeg var misjonær, og om jeg solgte bibler. Jeg svarte at begge deler var riktig og ba ham å komme om bord.  Vi satte oss ned foran på båten mens min gjest fortalte at han het Juan og var tømmerhogger som jobbet for seg selv noen timers reise med kano lengre oppover Morona. For et par dager siden fikk han høre at det var en utlending, en misjonær i Tipisca. Han ville gjerne møte en misjonær. Derfor rodde han nedover elva og inn i den lille sjøen. Da han så meg, forstod han at jeg var misjonæren som hadde reist med samme handelsbåt som han da jeg var på min første reise oppover Morona våren 1969.  Det var jo litt spesielt at vi etter fem år skulle møtes igjen i en landsby langt oppe i den samme elven.

En tømmerhogger i Morona hører om Jesus på radio.

Juan fortalte sin historie. Han var egentlig fra den store elven Ucayali lengre øst. Men i sin søken etter arbeid, hadde han reist oppover Marañon og videre opp Morona. Etter en tid bosatte han seg i Puerto America,  ved munningen av Morona. Der traff han jenta som ble hans kone. Han bygde en bambushytte der de bosatte seg. Nå hadde han en familie å forsørge. De hadde som alle andre i landsbyen, en liten åkerlapp med bananer og maniok. Men i tillegg måtte han jobbe enten for en «patron», eller hugge tømmer som han siden solgte til oppkjøpere fra Iquitos. Dette var ganske vanlig på denne tiden.  Det betydde at han bodde alene i en liten hytte i jungelen noen måneder i året mens tømmerhogsten pågikk. Med seg hadde han sitt enkle utstyr til hogsten, et gevær til jakt og kroker til fiske. Bananer og maniok fikk han av indianere i nærheten. Han hadde også med en stor dunk med billig sukkerrørsbrennevin, og noe som ikke var vanlig på den tiden, en liten batteridrevet radio.  Kona og barna var igjen i landsbyen der hun arbeidet på åkeren i nærheten. Juan fortalte at han i sin ensomhet fant trøst i brennevinet som han etter hvert ble avhengig av.

Juan pleide å høre på radioen på kveldene mens han satt og drakk. I Sør-Amerika er det fritt fram for private tv- og radiostasjoner. En kveld fikk han inn en vakker, men annerledes musikk på radioen. Denne stasjonen fanget hans interesse. Det ble til at han tunet inn på denne frekvensen når kvelden kom. Det var den kristne radiosenderen fra Quito, Ecuador HCJB, «Stemmen fra Andesfjellene», han hadde fått inn. De har en kraftig sender som allerede den gangen hørtes godt i jungelen nord i Peru. Men ikke mange der hadde radio på den tiden. Det ble vanligere de følgende årene. Mellom musikken og sangene, var det korte taler der Guds ord ble forkynt på en enkel måte. Det Juan hørte, begynte å oppta tankene hans mer og mer.

Juan blir frelst ved radioen.

Han fortalte videre at en kveld sa mannen i radioen etter talen: «Om du ønsker å ta imot Jesus som din frelser, kan du gjøre det akkurat der du er. Du kan bøye kne ved radioen og gjenta frelsesbønnen etter meg.»  Juan ønsket å ta imot frelsen gjennom Jesus Kristus, så han bøyde kne og gjentok bønnen, om frelse, tilgivelse og et nytt liv.  Noe skjedde i hans indre, og som han sa til meg: ”Jeg ble et nytt menneske!”  Det første han gjorde var å tømme ut brennevinet, og han fortalte meg at suget etter det var borte fra den stunden. Da han nå hørte at det var en misjonær i Tipishca Cocha, bestemte han seg for å ta kanoen fatt for å samtale med denne misjonæren og få tak i en bibel. Det var med stor glede jeg gav ham en av biblene jeg hadde med. Juan ble noen timer hos meg. Vi fikk en god samtale om troen på Gud og om hvordan lese i Bibelen. Da vi hadde bedt sammen, padlet han tilbake til sin lille leir.

Den første kirken i Puerto America.

Noen måneder senere da jeg var på en ny reise, traff jeg ham igjen da vi hadde møte i Puerto America. Nå var han en del av den lille gruppen av troende som fantes der fra våre tidligere besøk. Mens vi var der, fikk vi be med kona hans. Juan vokste fort i troen, og var ivrig med på bibelukene på Tigre Playa. Han og kona ordnet sine dokumenter for å gifte seg og bli døpt. Juan besøkte de nærmeste landsbyene oppover Morona og vitnet om sin frelse. I Puerto America hadde de møter i huset til Juan eller i skolen den første tiden. Da de senere fikk kjøpt en tomt, bygde vennene en kirke med palmebladtak. Juan var leder for menigheten i Puerto America i noen år. Han kom trofast til Bibelkurs og stevner på Tigre Playa. Når vi senere flyttet til Betania ved Saramiriza, bodde han og familien en tid på Betania og hjalp oss med forskjellig arbeid på det nye stedet før de flyttet tilbake til Puerto America.

Enkle kirkebygg bygges i flere landsbyer langs Marañon

På samme tid som den enkle kirken i Tipisca ble bygd, sommeren 1975, skjedde det samme i noen av landsbyene i Marañon.  På steder der det vokste fram en gruppe av troende og døpte venner, ønsket de et eget hus å samles i til møter. Deres egne hus var små og familiene store, og noe å sitte på annet enn gulvet var det dårlig med i de fleste hjem.  De beundret kirken på Tigre Playa når de var der på bibelukene. Kirken der var bygd på samme måte som deres egne hus, men den var ganske mye større. Det var ikke få palmeblader som gikk med til det taket.

Landsbyene San Juan og Sappo Playa, senere kalt Betel, var blant de første som satte opp enkle kirker.  Men også i awajun landsbyene i Potro, Cahuapanas og Urito Yacu ble det bygd kirker på denne tiden.  Vanligvis var det bare størrelsen som skilte dem fra de andre hyttene i landsbyene. Etter hvert fikk de fleste stedene opp et lite kors eller et skilt som viste at det var en evangelisk kirke.

Vanskelig å få tomt i San Lorenzo

I San Lorenzo som også den gang var den største landsbyen i området, var det mange som kom til tro og ble med i den voksende forsamlingen der. Vi var der nesten hver lørdag fra vi kom tilbake til vår andre periode i 1972.  Rudolf og jeg vekslet på å reise dit etter at familien Wilhelm kom til Peru samme år.  I et tidligere innlegg i bloggen skrev jeg om San Juan, og om Humberto som var den første som overgav seg til Jesus der. Han og familien flyttet til San Lorenzo der han ble til stor velsignelse i arbeidet i mange år. Det var vanskelig å få tomt til kirke i San Lorenzo som er den eneste landsbyen i området som har en katolsk kirke.  Allerede på 1600-tallet kom katolske munker til stedet og grunnla San Lorenzo. Der hadde katolikkene kirke, skole og sykestue.  Alle som ville bosette seg der, måtte søke presten om tillatelse. Slik var det helt opp til den tiden vi kom til jungelen. Dermed var det vanskelig å få tildelt eller kjøpt tomt til en evangelisk kirke i San Lorenzo. 

Overhaling av «Alli Shungo» og endelig kirketomt i San Lorenzo.

I september -75 leide vi et større hus til en møteserie og Bibelkurs. Det kom mye folk på møtene, og mange kom fram til forbønn. På den tiden hadde vi fått reparert «Alli Shungo», og nå skulle den på land for å bli skrapt og malt.  Oljeselskapet som hadde skaffet motordelen og hjulpet med reparasjonen,  tilbød seg å løfte den tunge jernbåten opp på land med en av sine løftekraner. Den gangen var det et par oljeselskaper som hadde baser i San Lorenzo. Vi tok med glede imot tilbudet. Etter fire dager var arbeidet gjort, og båten på vannet igjen. Da overbygget også ble malt, framstod «Alli Shungo» som ny og klar til videre tjeneste.

John skriver i en misjonshilsen i september -75: «Men tomt i San Lorenzo så fortsatt ganske håpløst ut.  Jeg hadde snakket med presten og argumentert med at vi burde få tomt til kirke når det på denne tiden ble satt opp barer og hus med prostituerte i byen. Presten svarte som sant var: «De spør ikke om lov!»  Dessuten mente han at det ikke var bra med to kirker i samme landsbyen.  Men så fikk vi høre at biskopen fra Yurimaguas var på visitas i San Lorenzo. Da oppsøkte Rudolf og jeg han i presteboligen.  Biskopen var en yngre mann, også han fra Spania. Vi bar fram vårt ærend, og presten var som tidligere veldig negativ. Men da sa biskopen til den gamle presten: «Det er en ny tid nå!»  De snakket litt sammen før de foreslo en tomt for oss, men det var utenfor bebyggelsen. Vi godtok ikke forslaget og sa at vi måtte ha et mer sentralt sted til kirken.  Etter en del fram og tilbake tildelte de oss en bra tomt til kirkebygget. Vi fikk dokumenter på eiendommen til stor glede for oss alle, ikke minst Humberto og vennene i San Lorenzo. Nå har vi allerede noen av materialene til kirken ferdige. Om noen dager reiser jeg oppover Marañon for å ta ut resten av stokkene med hjelp av brødre i San Juan.»

Tomt til kirke i Borja.

Allerede i august 1974 da Rudolf Wilhelm besøkte landsbyene oppover Marañon, ble han tilbudt en tomt i Borja for å bygge en kirke. Dessuten tilbød en ufrelst mann å kjøpe en del av takplatene til kirken. Borja ligger helt øverst mot fossefallene som danner en naturlig grense mellom øvre og nedre Marañon. Den var dermed den vestligste landsbyen vi besøkte fra Tigre Playa. Borja var senter i kommunen Manseriche før Saramiriza ble kommunesenter noen år senere da et oljeselskap bygde vei som forbandt jungelen med fjellbyene og kysten. Folketallet i Saramiriza mangedoblet seg på kort tid.  Det var bare tre -fire hus i Saramiriza da vi flyttet ned til jungelen fra Bagua.

I november -74 var det tid for nytt besøk i landsbyene langs Marañon. I Borja viste vennene meg tomta som Rudolf hadde sett på tidligere. Jeg søkte ordføreren om tillatelse til å kjøpe den for å bygge en evangelisk kirke på tomten. Prisen var under ti norske kroner inkludert arbeidet med dokumentene!  Tomta fikk vi tildelt og kostet egentlig ingenting.  Dermed ordnet det seg greit og raskt med tomt i Borja. Det var ikke mange kristne der, derfor var det ikke mange til å arbeide med byggingen av kirken.  Men alle hadde små hus, så det trengtes et lokale til møtene.

Da jeg var tilbake i Borja i mars 1975 hadde de så smått begynt å kutte ugress og busker på tomta. Det stod noen frukttrær lengst bak som vi beholdt. Samtidig med bibeltimer og møter arbeidet jeg sammen med de få vennene i menigheten med forberedelser til bygget. En mann tilbød seg å skaffe stokkene som trengtes til reisverket i løpet av en måned.  Vi avtalte en pris for hogsten og transporten til tomta. Dessverre ble ikke det løftet oppfylt. Først i september kom de nødvendige materialene på plass da Rudolf besøkte stedene oppover Marañon helt til Borja og ledet dette arbeidet.

Kirker blir bygd i Borja og San Lorenzo.

I et brev hjem i begynnelsen av november -75 skriver Gro: «I oktober var Rudolf og John opptatt med kirkebygg på hver sin kant. John var først en uke oppe i San Juan.  Der hogg han og brødre derfra tømmeret som behøves til reisverket for lokalet i San Lorenzo. Mens de drev på med hogsten, var det møter hver kveld der John underviste fra Bibelen.  Da arbeidet var ferdig, bandt de sammen stokkene til en flåte som ble slept etter husbåten ned til San Lorenzo. Der var han i to uker mens han og brødrene der satte opp reisverket til taket. De hadde fine møter den tiden han var der nede, og flere tok imot Jesus som frelser. Nå som   bølgeblikkplatene har kommet med rutebåten fra Iquitos, reiser han nok snart ned igjen for å hjelpe til med å spikre dem på.”  

Gro fortsetter i brevet: “Rudolf og et par brødre fra Sappo Playa har allerede satt opp taket på lokalet i Borja, både reisverk og bølgeblikkplatene er på plass.  Dessuten var Marcial Rios her fra Tigre Playa med. Han var en god hjelp i arbeidet.  Her i jungelen er veggene liksom ikke så viktige. Men de kommer nok opp etter hvert.»

Bølgeblikktaket på kirken i San Lorenzo kom på plass i løpet av november.  Først i mars året etter gikk vennene i gang med å skjære en type bambus som vokser ved elvekantene. De ble kuttet til og brukt som vegger på det nye lokalet.  Rudolf skriver om gode møter med mye folk i den nye kirken med bambusveggene på plass i april -76.  Da hadde vi allerede reist til Norge i januar det året etter en periode på 3 ½ år i jungelen, vår andre periode i Peru.

En misjonærfamilies hverdagsliv i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kp. 54 står på samme kategori som dette kapitlet. Kp. 52 står på Dagligliv i jungelen. Kapitlene 55 og 56 står på “I Norge fra febr. 1976 til febr. 1977”.

I åpen båt på reise til landsbyene i Morona .

Det ble gjort utallige reiser til nære og fjerne landsbyer langs elvene Marañon og Morona med bielver i løpet av vår andre periode og familien Wilhelms første i Peru.  Husbåten «Alli Shungo» var til stor velsignelse i dette arbeidet. Men også speedbåten og den åpne trebåten ble brukt til reisene, for det meste til de nærmeste stedene. I juni / juli 1975 stod «Alli Shungo» stille i påvente av en motordel som var bestilt fra Lima. Derfor brukte vi den åpne trebåten da jeg reiste til Morona sammen med Elio Solis like etter den store oversvømmelsen i 1975.

Vi besøkte landsbyene helt opp til grensen mot Equador, og reiste inn til indianerbyer i bielvene.  Det ble en begivenhetsrik reise på mange måter. I de fleste landsbyene, både blant indianerne og blandingsfolket var det mange som tok imot Jesus som sin Frelser på denne turen. Som alltid var det mange syke som ville ha medisiner og behandling.  Vi opplevde også at noen ble friske etter forbønn. På et par steder var det venner som ville bli døpt. Jeg hadde med fiskenota jeg hadde fått i Rekefjord. Det ble mye fisk i garnet, og folk gledet seg over å få så mye fisk etter lang tid med høyvann og lite fisk i elva.  

Uvær, regn og «kulde»

Da vi var i øvre del av Morona, kom det en kraftig og kald vind med mye regn innover jungelen. Det som kalles en «sur (= syd)» i Peru, altså kaldt sønnavær fra sydpolen. Vi ble gjennomvåte flere ganger, og hadde til slutt ikke noe tørt å ha på oss. På militærforlegningen i Puno fikk vi sove i sykestua. Det hjalp ikke så mye da til og med soveposen var ganske våt.  Jeg skrev i loggboka fra reisen at «vi holdt på å fryse i hjel, og føttene var som is da vi våknet.” Dette skjedde mer enn en natt. Når vi overnattet i indianerhyttene, fikk vi varmet oss litt ved ildstedet mens maten ble laget.  Vanligvis er det varmen som er problemet på reisene, men denne gangen var det motsatt. Når temperaturen går ned mot 16 grader samtidig som det blåser og regner, kjennes det veldig kaldt ut. Med våte klær blir det enda verre.  Etter noen dager gikk uværet over. Sola kom fram, og vi fikk tørket både klær og kropp.

Mitt andre besøk til achuar landsbyen Mashumbara

Men som jeg skrev i et brev hjem etter denne reisen: «Selv om jeg aldri har opplevd en så våt og kald reise, oppveide alt det positive som skjedde for alle vanskelighetene.» I loggboken skriver jeg om et nytt besøk i Mashumbara der vi var hele familien med «Alli Shungo» to år tidligere: «Etter mye strev og møye kom vi opp bielven Anaso og inn til achuar landsbyen i Mashumbara. Der ble vi godt mottatt av han som var tolken vår ved forrige besøk. Han bød oss på mat, og gikk rundt i den lille landsbyen og innbød til møte.  Det var en vennligere og åpnere atmosfære enn da vi var her første gangen. Folk lyttet spent til det vi fortalte fra Guds Ord, og ville ha flere samlinger.  Regnet fortsatte, men det kom likevel ganske mange neste dag. Indianerne våkner tidlig mens det enda er mørkt og drikker sin masatto mens de prater høyt fra hus til hus. Da er det vanskelig å sovne igjen.  Den tredje dagen, samlet folk seg til møte så snart det lysnet. De ville ikke la oss reise før de hadde hørt mer. Flere av dem var tydelig grepet av budskapet, men ingen tok noen avgjørelse der og da. Vi ber om at Guds Ånd får virke på deres hjerter gjennom ordet som ble sådd».

Huambisa landsbyen Tipisca Cocha.

Vi besøkte huambisa (wampis) landsbyen ved den vakre sjøen Tipisca både på opp- og nedtur. Denne landsbyen hadde vi besøkt noen ganger tidligere, og mange hadde tatt imot Evangeliet og blitt frelst.  Helt fra første gang vi besøkte landsbyen, viste indianerne her stor iver etter å lære mer. De hadde bedt oss om å stanse en lengre tid, helst et år.

Tilbakeblikk på besøket i Tipisca året før.

Jeg var i Tipisca med «Alli Shungo» tre uker i september 1974. Da hadde jeg daglige bibeltimer, møter og samtaler.  Det var en kompakt åndelig motstand i åndens verden på de første samlingene, enda det var indianerne selv som ved to tidligere besøk hadde bedt meg om å komme for lengre tid.  Jeg forstod snart at det var de to trolldoktorene i landsbyen som var imot besøket og enhver forandring som ville innskrenke deres makt.  Men da jeg ble med på et felles arbeid på åkeren til en av beboerne i landsbyen, ble atmosfæren forandret. Jeg jobbet sammen med indianerne hele dagen.  Et par dager etter var jeg med på et felles prosjekt for å bygge et nytt hus til en av familiene. Jeg var også med en gruppe på jakt. Da skjøt vi tre villsvin. Kjøttet ble som vanlig delt ut til alle i landsbyen.  Det var mange fornøyde familier samlet rundt ildstedene den ettermiddagen. «Isen var brutt».

Bibelkurs og dåp

Nå kom det flere og flere til samlingene i huset til Pancho som var den første som ble frelst i Tipisca. Dette likte ikke trolldoktorene. En kveld hørte jeg en av dem rope og skrike så det ljomet utover elva. Det hørtes helt redselsfullt ut. Men folk fortsatte å komme til bibelundervisningen. En natt noe senere ble jeg vekket av en mann som ba meg komme og be for kona hans som hadde en vanskelig fødsel. Jeg gikk med ham til hytta der kona tydeligvis hadde store vanskeligheter. Noen kvinner satt på gulvet ved den fødende.  Vi ba for kona som roet seg. Det gikk bra både med mor og barn.  Senere ble denne mannen og kona hans frelst. Etter denne hendelsen kom også andre syke og ville bli bedt for. Herren viste sin makt på en så håndpåtagelig måte at flere tok imot Evangeliet til frelse.

 Det var bare noen få av mennene som kunne spansk.  En av lærerne tolket når jeg underviste. Tipisca cocha hadde nettopp fått skole og to lærere i landsbyen. De var huambisa indianere fra elven Santiago i øvre Marañon som hadde studert ved Wycliffe bibeloversetteres senter i Yarina. Derfra hadde de med seg noen bibeldeler og et par sangbøker på huambisa språket. I løpet av de 24 dagene jeg var i Tipisca, var det 20 indianere som kom fram og ville bli bedt for til frelse.  Jeg underviste også om dåpen. To par ble døpt før jeg reiste derfra, bl.a. Pancho og kona hans.

Besøket i Tipisca med Elio Solis – Kirkebygging.

Når jeg nå på denne reisen i juli 1975 besøkte Tipisca sammen med Elio, ble vi godt mottatt av Pancho. Vi hadde møte i huset hans den kvelden. Neste dag samtalte vi med mange i landsbyen, også de to lærerne. De ville bygge en kirke slik de hadde sett i landsbyene i Santiago. Vi fant et sted til kirketomta. Det var stor entusiasme for å bygge kirke av skogens materialer med palmebladtak på samme måte som de bygger sine egne hytter.  Den kvelden var huset helt overfylt da møtet begynte. Vi kjente den Hellige Ånds nærvær, og mange fikk et sterkt møte med Gud den kvelden. «Jesus lever», har jeg skrevet i loggboken.

Allerede dagen etter begynte arbeidet med å rydde tomten og hente stokker til reisverket. Neste dag reiste vi seks mann for å hente de spesielle stokkene som skal bære taket.  Vi fortsatte arbeidet de tre påfølgende dagene, samtidig som det var møter hver kveld. Elio tok fra nå av mer del i undervisningen og talte med stor overbevisning og kraft.  Folk møtte opp, og Herren virket iblant oss. Vi reiste videre oppover elva og besøkte mange landsbyer. Som jeg skrev i begynnelsen av kapittelet, besøkte vi også achuar landsbyen i bielven Anaso. På turen nedover stanset vi igjen i Tipisca, da for et par dager. De hadde fått opp reisverket til kirken. Palmebladene til taket måtte de vente med å hente fordi elva var så høy at det enda var vann innover i skogen der denne spesielle palmen vokser.  Det ble gjort senere, og ble den første kirken blant huambisaene i Morona.  Også den kvelden kom det mye folk til møtet. Det var en fin samling med stor glede og begeistring.  Neste morgen tok vi farvel med vennene. De ønsket oss velkommen tilbake så snart som mulig.

På veien videre nedover elva besøkte vi landsbyene i nedre del av Morona. Noen av stedene, der vi hadde stanset på oppturen, kjørte vi forbi for å komme hjem til feiringen av nasjonaldagen i Peru den 28. juli.  Etter over tre uker i åpen båt og overnattinger i indianerhytter underveis, så jeg fram til å komme hjem til familien og litt mer bekvemme forhold. Den gangen hadde vi enda ikke noen måte å kommunisere på når vi var på reiser. Det var alltid stor gjensynsglede når vi kom tilbake og fant at alt stod bra til, både med oss på reisen og familien hjemme.

Nødhjelp etter oversvømmelsen.

Fra Tipisca og i andre landsbyer på turen nedover kjøpte vi bananer, maniok, mais og noen høner for å dele ut til naboene våre på Tigre Playa. I Morona er det høyere landområder dit vannet ikke når opp under oversvømmelsene, mens de fleste åkrene langs Marañon stod under vann i lengre tid. Da råtner både maniok- og bananplantene. Folk var takknemlig for matvarene fra Morona og også for sekkene med ris og bønner vi bestilte med rutebåten fra Iquitos. Etter nasjonaldagsfeiringen besøkte vi awajun indianerne i Por Venir og Nueva Esperanza i Potro. Deres avlinger hadde heller ikke tatt skade av vannet. Vi kjørte derfra med båten fullastet med maniok og bananer til glede for mange på Tigre Playa. Etter hvert kom det båter med matvarer fra Yurimaguas og andre steder der avlingene ikke var blitt ødelagt. Men det var lenge vanskelig for mange familier i landsbyene langs Marañon etter denne store flommen.

Kapittel 47 står nederst på kategorien “Kontakt med Wycliffe Bibeloversettere”, mens kapitlene 49 og 50 står i midten av de fire kapitlene på “Besøk i landsbyer”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Reisen begynner.

Endelig var dagen kommet da vi igjen kunne sette kursen for landsbyene i Morona. Tidlig på morgenen den 19.mai 1974 tok vi avskjed med familien Wilhelm. De ville ha hendene fulle mens vi var borte. Men vi var alle vant til å være alene om arbeidet på Tigre Playa i perioder. Kvelden før var det møte i kirken der vennene ba for oss og stedene vi skulle besøke. Reisene var ikke uten farer og bød på mange utfordringer. Da var det godt å vite at vi var omsluttet av forbønn både fra venner hjemme og i Peru. Motoren startet som den skulle og snart rundet vi den første svingen i elva. Tigre Playa forsvant ut av syne.  Neste stopp ville som vanlig bli i landsbyen Puerto America, like innenfor munningen av Morona.

Også denne gangen reiste vi hele familien. Sonya Wilhelm var også med oss slik at undervisningen for henne og Maino kunne fortsette i båten. Maino og Sonya gikk i 3.klasse, mens Lewi enda ikke hadde begynt på skolen. Husbåten gjorde det mulig for hele familien å reise sammen, i alle fall på noen av de mange reisene til landsbyene i dette store veiløse området. Romulo, en av ungdommene i menigheten, ble med for å hjelpe til med styring og annet arbeid i de mange timene vi skulle kjøre opp Morona mot grensen til Equador og tilbake igjen.  Han hjalp også til med forberedelsene. Det var mye som skulle om bord. Dieseltankene ble fylt opp. Jungelkniv, fiskeutstyr og annet nødvendig utstyr og verktøy var på plass. Esker med medisiner, bibler og bibeldeler var båret om bord, foruten matvarer og annet som vi trengte til de tre ukene vi regnet med å være borte.

Evangelisering, undervisning og helsearbeid.

Formålet med reisen var som alltid å dele Evangeliet på en enkel og forståelig måte for indianere og mestiser i denne delen av jungelen. I mange landsbyer var det flere som hadde tatt imot troen på Jesus siden vi reiste oppover Morona i vår første båt «El Sembrador» høsten 1969. Noen var blitt døpt og de trengte oppmuntring og undervisning i Guds Ord. På de fleste stedene, om ikke alle, var det en eller flere som kunne lese. I noen få landsbyer i nedre Morona var det opprettet skoler der de fleste barna lærte å lese og skrive, foruten enkle regneferdigheter.  Derfor gledet vi oss over at mange kjøpte bibler, NT i pocketutgave og bibeldeler som vi solgte til under kostpris. På steder der det var troende, oppmuntret vi dem til å samles på søndager for bibellesning, bønn og sang.  Barna lærte fort nye kor og små sanger.

Allerede på de første reisene i området så vi det store behovet for helsearbeid. Det opptok en stor del av arbeidet på Tigre Playa, men også på reisene. Derfor hadde vi alltid med medisiner og førstehjelpsutstyr. Denne reisen var ikke noe unntak. På alle stedene vi stoppet, ville folk ha medisiner for de mest vanlige sykdommene i jungelen eller behandling av sår og byller. Vi hadde fått mye erfaring på disse årene og lest mye om tropesykdommer, om diagnostisering og behandling av slike sykdommer. Av og til må vi åpne byller, desinfisere sår og tråkle noen sting. Innvollsmark var det også mange som led av, særlig barna.

På vei til Achuar indianernes områder.  

På en av våre første reiser i Morona spurte en kaptein på militærforlegningen nær grensen til Equador, om vi kunne besøke achuar landsbyer i bielver ovenfor og nedenfor forlegningen. «Det er stadig krig og drap i landsbyene deres», sa han. «Undervis dem fra bibelen slik at de kan bli som shapra- og huambisa indianerne der dere og andre misjonærer har vært.  Der ser vi at de nå lever i fred både innen sin egen stamme og med andre». Det var en oppfordring vi ikke hadde noen mulighet til å følge da og heller ikke på reisene hittil.

Det var ikke lett å nå disse landsbyene. Achuar-folket bodde i små landsbyer eller familiegrupper langt innover i jungelen på begge sider av grensen til Equador mellom elvene Morona og Pastaza. De var som kapteinenes uttalelse noen år tidligere viser, kjent for å være krigerske og uvennlig stemt mot fremmede. De senere årene hadde de hatt noe kontakt med lokale handelsreisende, tømmerhuggere og andre beboere i Morona.

Før vi tok fatt på denne reisen, hadde vi bestemt oss for å prøve å nå en av deres landsbyer ved bielven Anaso som munnet ut i Morona nedenfor militærforlegningen. Det avhang av om det var nok vann i elva til å komme inn med «Alli Shungo». Vi hadde godt håp om det da det var regntid og vanligvis mye vann i Marañon og bielvene. Vi hadde en liten trebåt med en utenbordsmotor på slep. Den brukte vi for det meste opp bielvene der shapra indianerne bor lengre ned i Morona.

Da vi kom til munningen av Anaso, så vi at den gikk full av vann. Dermed bestemte vi oss for å dra inn med husbåten. Vi visste ikke hvor langt det var til landsbyen og tenkte det var best å reise sammen i husbåten. I en landsby litt nedenfor Anaso forklarte de oss «veien». Reisen oppover Anaso og dens bielver gikk ganske greit. Gro hadde brukt morgenen til å vaske klær. Vasken var hengt på snorer på taket av båten. I en sving der greinene hang langt utover den smale elva, fór en del av klesvasken av snorene og forsvant nedover med strømmen. Det meste hang heldigvis igjen! Det var nok noen som ville få glede av klærne etter hvert. Et lite stykke opp i den andre bielven til Anaso, kom vi fram til landsbyen i Mashumbara tidlig på ettermiddagen.

Vårt første besøk til Achuar indianere.

Det lå bare ett hus nede ved den smale elva, men vi så flere hus rundt en åpen plass litt lengre inn fra bredden. Gro og barna ventet ved båten, mens Romulo og jeg gikk mot plassen. Det kom det et par menn ut av det ene huset og gjorde tegn til at vi skulle komme nærmere. Det viste seg at den ene mannen var en tømmerhogger fra Morona som hadde tatt en kvinne fra landsbyen til kone. Han var den eneste som snakket spansk, men han kunne også achuar språket. I de fleste indianerlandsbyene var det noen av de yngre som kunne en del spansk, men her virket det ikke å være noen utenom denne tømmerhoggeren. De hadde heller ikke skole.  Vi var veldig takknemlig for å få en tolk som var imøtekommende og samtidig var en del av familien i landsbyen. Han presenterte oss for høvdingen, som var forholdsvis høy og kraftig. Han hadde tre lange fletter og var kledt i det tradisjonelle omslagsskjørtet som de eldre mennene gikk i, også i de andre stammene i Morona. Han holdt på å lage en «pucona», et to meter langt blåserør som brukes til jakt med forgiftede piler. Det var et stort hus med flere ildsteder. Høvdingen hadde nok flere koner. Vi ble hilst velkommen til å ha en samling i hans hus samme kveld.

Noen av indianerne fulgte oss ned til elva. De så med forundring på «Alli Shungo» og på oss. Det var nok ingen av dem som hadde sett hvite mennesker og så lyst hår. Ikke minst vakte barna våre oppsikt med sin lyse, om enn solbrune hud og hvite hår. Kvinnene pratet og lo mens de pekte på oss. Det var tydelig at de syntes vi så rare ut. Mens vi gikk inn i båten for å spise og gjøre oss ferdige til møtet, gikk tilskuerne våre hjemover. Det var tid for kveldsmat før mørket senket seg over jungelen.

Litt senere tente vi parafinlykta vår og gjorde oss klar til å gå inn i landsbyen da vi hørte lyden av hornblåsing. Det gjentok seg flere ganger, og vi forstod at det var signal til folket om å samle seg til det avtalte møtet. Da vi nærmet oss høvdingens hus, så vi i det blafrende lyset fra et par små parafinlykter, at det allerede hadde kommet en del folk. Flere kom inn etter oss. Det ble fullt hus, mest menn. Noen kvinner og barna satt litt forskremt i et hjørne.  Mennene satt på benker eller gamle kanoer som var snudd opp ned. De fleste hadde gevær i hånden og var malt i ansiktet. De hilste ikke, men så bare rett fram for seg med ansikt som så ut å være hugget i stein. Det var ikke akkurat noen god og åpen stemning. Jeg fikk likevel en følelse av at deres oppførsel var mer et resultat av frykt og mistenksomhet enn fiendtlighet.

Vi sang noen kor før jeg fortalte dem om Gud vår skaper og om Jesus som Guds sønn. Tømmerhoggeren tolket, og forsamlingen satt stille og lyttet.  Det er ikke godt å vite hvordan han tolket. Han var selv helt ukjent med bibelens budskap, men han virket oppriktig og gjorde nok så godt han kunne. Indianerne tror på en skaper. Men at han bryr seg om menneskene og sendte sin sønn Jesus Kristus for å sone vår synd var nytt. Jeg avsluttet med en bønn for landsbyen og innbød til en ny samling neste kveld. Alle gikk hjem til sitt uten et ord eller hilsen til avskjed.

Overfalt av magre hunder

Etter frokost dagen etter besøkte vi noen av hyttene i landsbyen. Tolken vår møtte trofast opp.  Ved hans hjelp fikk vi kontakt og et lite innblikk i hvordan indianerne her levde. Det var hunder i alle hus. Noen var stramt bundet til stolpene under huset og andre løp omkring. De var alle radmagre. Da jeg spurte om de var syke, fikk jeg til svar at de ikke matet dem. Hvis de fikk mat, ble de ikke gode jakthunder! Vi hadde sett magre hunder andre steder også, men ikke som disse.

Lewi var med meg på besøksrunden mens Gro hadde skole med Maino og Sonya i båten, slik som hun hadde hver dag på reisen. De fleste hyttene i landsbyen stod på påler. Uten at jeg la merke til det, gikk Lewi ned stigen fra huset.  På et øyeblikk ble han overfalt av 5 – 6 bjeffende hunder. Eieren reiste seg raskt opp og satte i et brøl. Både han og jeg hoppet rett ned i flokken og fikk jagd dem vekk. Lewi var bare fem år og ble selvsagt livredd. Han hylte av redsel. Shortsen hans var bitt i stykker bak, men ved nærmere undersøkelse hadde ikke tennene bitt lengre inn enn til trusa, men det var et lite rødt merke i huden. Det var bare å gå til båten der han fikk på ny shorts etter først ha fått en grundig vask med såpe og desinfiseringsmiddel.  Vi var redd for rabies, men han kom fra det med skrekken.

 Nytt besøk hos høvdingen – begravelsesskikker og møte.

Senere på dagen avla vi høvdingen et nytt besøk. Han holdt fortsatt på med arbeidet på blåserøret. En annen i huset holdt på med å lage piler som brukes til blåserør. Han tok seg tid til å vise oss nøye hvordan det ble gjort og hvordan de tar giften på pilene før de blir samlet i et kogger, som er fult av gress. Tolken oversatte for oss den interessante forklaringen.

Mens vi stod der og lyttet, la jeg merke til at det sto en stor forseglet leirkrukke ved en av sengeplassene i hytta. Jeg spurte tolken vår om han visste hva det var i den. Han forklarte at i krukka lå restene etter høvdingens eldste sønn som døde et års tid tidligere. Vi hørte nesten vantro på hans forklaring. Da pekte han bak huset. Der i skogkanten så vi noen trestammer som lå på tvers over påler, omtrent to meter høye. Det viste seg å være kister som var hogd ut av en passe stor trestamme. Den døde ble lagt i denne kisten som hadde et hull på undersiden. Deretter spikret de med plugger av tre et bark-lokk over åpningen i stammen. Da det var gjort, ble det tent et bål med mye røyk under kisten. Denne røkfylte ilden ble holdt ved like i mange uker, slik at kroppen skulle tørke helt ut. Når det døde legemet var het uttørket, samlet landsbyen seg for å overvære seremonien som da skulle holdes. Det som var igjen av den døde, ble tatt opp av kisten og brukket sammen slik at det uttørkede legemet kunne legges ned leirkrukken som var laget til dette formål. Det var altså høvdingens sønn som var i krukken. De fortalte at om noen måneder ville den døde begraves i en fraflyttet hytte der også andre var begravet.  

Vi gikk tankefulle ned til båten etter praten med høvdingen og tolken vår. Vi hadde ikke hørt om disse begravelsesritualene før. Senere fant vi ut at også andre stammer i området hadde praktisert det samme, men det var sjeldnere nå.  Vel om bord i båten forberedte jeg meg til kveldens samling i landsbyen. Før det mørknet, gikk jeg tilbake til høvdingens hus. Gro og barna ble igjen i båten denne kvelden. Jeg hørte stemmer fra huset da jeg nærmet meg. Det var enda ikke helt mørkt, så jeg kunne se at minst like mange var samlet som dagen før. Jeg oppdaget fort at det var færre som hadde gevær med seg. Noen gjorde til og med en slags hilsen da jeg gikk inn og fant min plass på en benk ved siden av tolken som hadde lovet å oversette også denne kvelden.

Som dagen før begynte jeg møtet med å ta fram gitaren og synge noen kor før jeg leste fra bibelen og talte mens tolken oversatte. Jeg merket at stemningen bedret seg, og det ble en åpnere og vennligere atmosfære. Også denne kvelden avsluttet jeg med bønn for folket i landsbyen. Det kjentes som noe løsnet, og at både ordet og bønnen ble godt mottatt.

 Vi mistet roret.

Neste morgen viste det seg at elva hadde sunket godt over en meter i løpet av natten. Da hadde vi ikke annet valg enn å reise nedover til Morona før vannstanden gikk mer ned.  Etter en tidlig frokost tok vi farvel med indianerne som hadde samlet seg ved elva. Jeg startet motoren, snudde båten og satte kurs nedstrøms. Men vi kom bare et par, tre meter før båten tok bort i en stokk under vann. Jeg mistet styringen, og båten gikk rett inn i buskene i sving rett foran. Det viste seg at roret hadde falt av! Vi fortøyde båten, og jeg begynte å dykke og lete etter roret. Uten det kom vi ingen vei. Det var sandbunn og ganske klart vann, men likevel kunne vi ikke se ned de ca. 2-3 meterne til bunnen. Romulo rodde rundt i trebåten mens han hele tiden stakk en harpun med jernspiss ned i vannet. Utover dagen kom noen av indianerne og tolken vår med sine kanoer og harpuner og fulgte Romulos eksempel. Harpunene ble forlenget med en stang. De holdt på i flere timer, mens jeg dykket og svømte rundt med min harpun. Indianerne liker ikke å dykke. Mange kan ikke svømme noe særlig heller.

Slik holdt vi på hele dagen uten å finne roret. Det var et stort ror av jern på ca. 80 x 60 cm. Da undervisning og matlaging var unnagjort, brukte Gro mye tid utover ettermiddagen til å be om en løsning. Da klokken nærmet seg seks, tiden for solnedgang og mørke, fikk Gro helt klart for seg at vi skulle lete på et bestemt sted som hun pekte ut. Vi hadde lett over hele området allerede, men jeg satte den forlengede harpunen ned i bunnen på stedet. Etter et par støt, hørte vi klang av jern mot jern. Der lå roret nesten begravd av sanden, på vel to meters dyp! Romulo holdt harpunen på stedet, mens jeg i all hast fant et rep, dykket ned og fikk repet rundt roret. Det var stor jubel både i båten og blant tilskuerne på land da vi heiste opp repet og fikk roret trygt ombord. Like etter gikk sola ned og mørket senket seg over jungelen. Hvis vi ikke hadde funnet roret da, hadde det vært totalt dekket av sand neste morgen, og vi hadde aldri funnet det! Det ble en takkestund til vår himmelske Far i båten den kvelden.

Neste dag skulle roret settes på plass. Vi fikk manøvrert bakenden på båten opp på noen stokker i vannkanten for å komme til akselen. Da oppdaget jeg at splinten på akselen også var borte. En ny måtte lages av en stor bolt som jeg hadde flere av i verktøykassa. Det meste av dagen gikk med til å file på bolten og delvis dukke under vann for å prøve om den passet. Endelig fikk jeg den på plass på akselen og kunne feste roret, som samtidig ble bundet til akselen med et tykt nylontau. Ut på ettermiddagen kunne vi kjøre videre nedover elva Den hadde sunket enda en meter og var faretruende lav. Vi kjørte nedover den svingete, smale elva i sakte fart.

Vanskelig reise nedover elva.

Vi hadde ikke kommet langt, før vi rett forut, oppdaget et tre som lå tvers over elva. Det hang igjen i røttene på den ene elvebredden mens toppen lå over på den andre bredden. Den grove stammen lå og duppet i strømmen. Det var ingen mulighet til å stoppe. Dermed ga jeg fart og kjørte på stokken med håp om at den ville synke ned under vekten av båten, slik at vi kom over. Men isteden stoppet båten midt på stokken, og vi sto bom fast. Der ble vi stående og vippe. Et øyeblikk fryktet vi at vi skulle kantre. Men båten var heldigvis flat i bunnen, så den sto ganske støtt. Vi bestemte oss for å prøve å hugge av stokken såpass mye på den ene siden at den ville gi etter. Utstyrt med øks og jungelkniv balanserte Romulo og jeg bort til elvebredden der stokken var smalest, kanskje ¾ m i diameter. Vi byttet på å hogge i stokken. Vi holdt på i flere timer, men stokken holdt stand. Det er ikke lett å hogge en stokk som er delvis under vann!

Vi holdt på en god stund etter det ble mørkt. Da var vi veldig slitene og gav opp for kvelden. Det kunne se ut som vannet steg, og vi la oss for å sove.  Gro ville holde vakt. Hvis vannet steg, var hun redd vi skulle rutsje av stokken og brase inn i skogen rett foran oss i svingen. I motsatt fall, om vannstanden sank, ville vi sette oss enda mer fast. Ved midnatt vekket hun oss. Da var det helt tydelig at vannet fortsatte å gå ned. Ved hjelp av lommelykter balanserte vi på nytt til stedet der vi hadde hogd. Vi hadde kommet et godt stykke ned i stokken allerede, og hogg videre. Plutselig knaket det i   stokken, og den sank litt. Jeg startet motoren og ga full gass. Vi gled av stokken, og kjørte rett inn i elvebredden foran oss. Som forventet, falt roret av og med den splinten i akselen, i det vi kjørte over stokken. Men det var ingen vei utenom. Siden jeg hadde bundet roret med et rep, var det bare å heise det om bord og fortøye båten i et tre. Mer kunne vi ikke gjøre i mørket. Vi fikk oss noen timers søvn, før jeg neste dag satte i gang med å file til en ny splint. Det ble på nytt noen timers arbeid før jeg kunne dykke under båten, sette i splinten og få roret på plass.

Etter denne hendelsen ble vi enige om at Romulo skulle kjøre foran i den lille trebåten for å sjekke elva for eventuelle hindringer før vi kom dit med Alli Shungo. Jeg hadde så vidt snudd båten og kommet forbi neste sving da Romulo kom kjørende mot oss og veivet med armene. Han fortalte at nedenfor neste sving, lå det tre store trær i en klynge tvers over elva. Vannstanden ble lavere for hver dag som gikk. Da vi kjørte oppover, var alle disse stokkene så langt under vann at vi ikke merket noe til dem.

Vi fortøyde båten ovenfor trefallet, og dro med kanoen for å undersøke. Etter å ha sett nærmere på tømmervasen, fant vi et sted der det ville være lettest å komme fram med båten. Men det innebar at vi måtte hogge vekk en mengde grener, noen av dem ganske tykke. Det var bare å sette i gang å hogge. Vi hadde ikke holdt på lenge før en kano med en indianer rodde forbi oss oppover elva. Noen timer senere, kom to tømmerhoggere ned fra landsbyen og tilbød oss hjelp. Indianeren som rodde oppover, hadde gitt beskjed om vår situasjon.  Dette var folk som var vant med å hogge tømmer. Med deres hjelp fikk vi hogd en åpning for båten. Da vi mente det var stort nok,  bandt jeg den ene enden av et langt tau i en trestamme og den andre enden i båten. På den måten slapp vi båten litt etter litt gjennom åpningen. Men det var ikke bredt nok. Båten satt seg fast på midten der den er bredest. Etter en stor innsats av vår venner som var vant med å håndtere øksa, ble det siste hindret fjernet, og vi var forbi tømmervasen. Vi var veldig takknemlige for deres gode vilje og hjelpen de gav oss. Vi hadde ikke så mye å gi, men de var glade for fiskeredskap i form av snører og kroker. De rodde tilbake opp elva, mens vi satte kursen videre nedover, også nå med trebåten først.

Noe lengre ned kjørte vi på enda en stamme som fløt i vannet, men heldigvis gav den etter og vi kom forbi uten problem. Etter enda noen svinger nådde vi Morona som virket stor og bred i forhold til bielva vi kom fra. Der svingte vi oppover elva for å besøke to -tre landsbyer nær grensen til Equador. Vi var takknemlige for at vi tross alle vanskeligheter, fikk besøkt achuar landsbyen i Mashumbara og gitt dem en hilsen fra Guds Ord. Vår tolk der, tømmerhoggeren kunne lese. Han tok med glede imot bibeldelene vi gav ham. John besøkte landsbyen igjen sammen med evangelist Elio året etter da de fikk en ny anledning til å dele evangeliet med achuarene.  En Wycliffe bibeloversetter som arbeidet med achuar språket fikk senere kontakt med denne og andre landsbyer i øvre Morona. Han og hans kone oppholdt seg vanligvis i en av achuar landsbyene i en bielv til Pastaza mens de lærte seg språket og begynte med oversettelse av bibeldeler og undervisningsmateriell.  

Både på turen opp Morona og nedover igjen besøkte vi de fleste landsbyene langs elva. Vi hadde møter blant shapra indianerne. I den lille trebåten kjørte Romulo og jeg inn til en av deres landsbyer i bielven Pushaga der det var en liten gruppe troende. Vi stanset også i flere huambisa landsbyer.  Indianerne i Tipisca ba oss igjen om å komme tilbake for lengre tid, helst for et år!  Jeg lovte dem at jeg skulle komme tilbake senere på året og stanse noen uker.  Det løftet ble oppfylt da jeg besøkte Morona i september/oktober og var 24 dager i Tipisca.  Mange ble frelst og noen døpt i løpet av den tiden. I juli 1975 da jeg og Elio var i Morona, hjalp vi dem med byggingen av en enkel palmekirke. Den første blant huambisaene i Morona.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 51, 53 og 54 står på kategorien “Bibelkurs og kirkebygg” med kapittel 51 nederst.

Marañon går over sine bredder i juni 1975

Det begynte å lysne, og som vanlig våknet jeg med lyset i 6 tiden. Jeg satte meg opp og svingte bena ned på gulvet. Til min forskrekkelse satte jeg føttene i vann.  Det ble et skikkelig plask! Jeg så meg rundt i rommet . Det lå et lag vann på hele gulvet i soverommet.  Jeg kledde på meg og gikk til Vigdis sitt rom. Det var også skolestue for Maino og Sonja i 4. og Ester i 1.klasse. Vigdis hadde nettopp våknet og så forskrekket bort på meg i døråpningen. Hun hadde tydeligvis oppdaget vannet som dekket hele gulvet i rommet hennes. Barna kom plaskende i vannet fra sitt rom. De var ganske så oppspilte. Dette var noe vi aldri hadde opplevd før, og heller ikke hadde trodd vi skulle oppleve. Vi kikket ut av vinduene, og måtte bare konstatere at alt stod under vann rundt oss. Denne gangen hadde Marañon kommet helt inn i huset vårt! John var i San Lorenzo, men Rudolf og Eva med barna var hjemme. Hos dem var vannet så vidt begynt å piple inn over dørstokken denne morgenen i juni 1975. Spørsmålene vi stilte hverandre var mange: «Vil vannet fortsette å stige, eller er dette toppen?  Hva gjør vi om elva stiger enda mer? Nei, det har jo aldri vært så høyt før.” Vi ble enige om å se det an til etter frokost.  Jeg plasket barbeint rundt på kjøkkenet mens jeg lagde i stand frokosten. Ganske så bekymret, må jeg innrømme.  

Elva hadde begynt å stige før John reiste til San Lorenzo. Det var vanlig med høyvann på denne tiden av året. Men etter hvert steg elva mye mer enn tidligere år. San Lorenzo ligger på en stor høyde som ikke oversvømmes, men Tigre Playa ligger lavere og oversvømmes av og til i regntiden.  Jeg var glad for at familien Wilhelm var hjemme i nabohuset, og at Vigdis var sammen med meg og barna i vårt hus. Vigdis Flatland hadde vært på Tigre Playa i nærmere et halvt år. Hun hjalp meg med undervisningen av barna våre og Wilhelms. Neste skoleår skulle starte om et par måneder og da ville det bli enda en elev med Lewi i 1.klasse. Jeg hadde mange oppgaver utenom skolen, både i hjemmet, i menigheten og sykearbeidet. Det ville nærmest være umulig for meg å være alene med fire elever på tre forskjellige klassetrinn om de skulle få en god undervisning. Vi var veldig takknemlige for at Vigdis ville komme og bli oss til så god hjelp.

I dagene som fulgte etter at John hadde reist nedover Marañon med «Alli Shungo», så vi hvordan den store sandbanken forsvant helt under vann. Men det stoppet ikke der.  Elva gikk over sine bredder og ganske sakte fortsatte den å stige innover landsbyen.  Vi uroet oss ikke særlig over det.  Det hadde hendt før.  Ikke lenge etter at vi bosatte oss på Tigre Playa i januar 1970, kom det en oversvømmelse som gikk et par trappetrinn opp mot gulvet i bambushytta vi bodde i. Den stod på påler som de fleste andre hyttene langs Marañon.  Men elva gikk ganske fort ned igjen den gangen. Da vi bygde huset og senere motorhuset, og likedan da familien Wilhelm bygde sitt hus, tok vi høyde for oversvømmelse ved å fylle ut grunnmuren og støpe gulvet ganske høyt over bakkenivå.  Ved et par tidligere oversvømmelser, vasket vannet så vidt over det støpte verandagulvet som bare var litt over bakkehøyde. En annen gang gikk vannet over det første trappetrinnet, men nå steg det enda et par trinn.

Vannet steg nesten til vindushøyde

Dermed opplevde vi denne morgenen at vannet i løpet av natten hadde begynt å renne innunder døren. Dessuten ble det filtrert inn gjennom murveggene. Da vi utpå dagen så at vannet bare fortsatte å stige, begynte jobben med å løfte saker og ting opp fra vannet. Det var heldigvis ganske mye murstein og planker igjen fra byggingstiden. Det ble båret fra sin lagerplass og inn i husene våre. Det første som måtte opp var kjøleskap og fryser som gikk på parafin. Rudolf kom over å hjalp oss med de tyngste takene. Etter hvert måtte også møbler løftes opp. Hver morgen var vi sikre på at i dag stopper det. “Elva kan da ikke bare fortsette å gå opp”, var det daglige omkvedet. Men det gjorde den om enn sakte. Rudolf var bekymret for lysmotoren. Den stod på en opphøyd sementplatting på gulvet i motorhuset, men vannet steg nærmere og nærmere skruene den var montert med på plattingen. Han strevde lenge for å få skruene løs for å sette motoren på et høyere sted. Men de ville ikke lee på seg med det verktøyet han hadde for hånd. Vi måtte bare håpe vannet gikk ned før det nådde opp til generatoren.

Vi flytter inn i kirken

Vi innså etter et par dager at nå var det ingen vei utenom å flytte til kirken. Den andre dagen med vann inne, våknet vi med våte overlaken etter at en snipp hadde falt ned i vannet og trakk vann oppover til nesten hele lakenet var vått! Det var heller ikke noe særlig å lage mat vassende i vann til langt over anklene. Kirken stod på påler som var ganske mye høyere over bakken enn våre hus. Vi la en kraftig plastikk på hele gulvet i søndagsskolerommet bakerst i kirken. På den la vi madrassene våre i rad og rekke. Sengetøyet kom på plass og til sist ble myggnettene som vi brukte på reiser, hengt over “sengene” våre. Alle flyttet ut, unntatt Rudolf som ville være igjen i sin oppbygde seng i huset. John var fortsatt i San Lorenzo dit han hadde reist for å besøke den voksende gruppen med troende over helgen. Dessuten håpet han å få hjelp av en mekaniker på oljekompaniets base til å se på startmotoren til husbåten og andre ting som ikke fungerte helt som det skulle. Det viste seg at det trengtes en ny del, men den måtte bestilles fra Lima. Det umulig å starte båten. Han ventet på en større båt til å taue Alli Shungo opp Marañon. John måtte bare bli der inntil videre selv om han var svært bekymret for situasjonen på Tigre Playa.

John kommer hjem

Endelig fikk vi beskjed fra John over radio at en større båt hadde lagt til i San Lorenzo kvelden før. John fikk overtalt eieren til å taue Alli Shungo opp til Tigre Playa, og nå skulle de snart starte på turen oppover elva. Da hadde det gått flere dager siden vannet først kom inn i husene våre. Utpå ettermiddagen kunne John fortøye båten i et appelsintre utenfor kirken. Vi var alle glade for å se ham trygt tilbake og for å få mer hjelp i arbeidet og utfordringene som oversvømmelsen førte med seg. Vannet var nå så høyt at gulvet i nabofamiliens hytte var under vann. Familien flyttet inn til oss i kirken. Adolfo som var blind, hans kone og tre små barn kom til Tigre Playa like etter vi var tilbake fra Norge i 1972. De kom fra en landsby ved Morona der de ikke hadde noen familie. Da var alle barna syke. Vi fikk kjøpt en liten hytte til dem nedenfor de to hyttene vi hadde bygd til de syke med familier som kom for å få hjelp på Tigre Playa. Adolfo og familien tok imot troen på Jesus. De voksne ble døpt og var trofast med på møtene. Nå fikk de et hjørne bakerst i kirken der de ordnet med sengeplassene sine. Det var ingen møter i kirken i denne tiden. Mange familier hadde flyttet til åkrene sine som lå på høydedrag i den lille elven som renner ut like ved Tigre Playa. De som var igjen i landsbyen beveget seg minst mulig ut i det grumsete Marañon vannet som fløt rundt oss på alle kanter.

Elio Solis hadde vært med John til San Lorenzo og kom tilbake sammen med ham. Elio ble til god hjelp med mange ulike oppgaver i denne tiden. Han sov i styrhuset på Alli Shungo, men spiste sammen med oss i kirken. Han hjalp også vår blinde venn Adolfo og familien så de fikk kokt sin mat på ildstedet i huset sitt. Det var bygd litt opp. Dessuten stod vannet bare så vidt over gulvet hos dem. Mat fikk de av oss. Det var rikelig med villsvin og småvilt under oversvømmelsen. Naboene våre visste hvor høydene var, dit dyrene søkte unna vannet. Vi fikk stadig tilbud om å kjøpe kjøtt og hadde rikelig til å dele med andre. Vi slaktet også noen av våre egne kyllinger, mens fisk ikke finnes når det er høyvann. Da svømmer fiskene langt inn mellom trærne i jungelen. Men når vannet går ned, kommer det store stimer oppover elva. Enda var det nok av bananer og maniok, men etter hvert ble mye på åkrene ødelagt av vannet.

Hønene fikk sin mat morgen og ettermiddag. De la mindre egg enn vanlig under oversvømmelsen, men alltids var det noen egg å hente nesten daglig. Vi satte opp flere høye vagler de kunne sitte på, men det hendte en og annen falt i vannet. Rugekassene der de la egg var fra før bygd høyt opp. I tillegg måtte vi bygge opp matfatet. På bildet under er det min tur i hønsehuset. Vi damene delte på den jobben.

Vannet begynner å synke!

Det var en gledens dag da vi oppdaget at vannet hadde sunket noe i nattens løp. Først gikk det ned ganske sakte, men så fikk vannet fart på seg. Elva gikk ganske fort ned etter at det nærmest virket å nøle det første døgnet. Da vannet omsider trakk seg tilbake, var det et sørgelig syn som møtte oss. Leire over alt også inne i husene våre, men ikke så ille som ute. Vannet var delvis blitt filtrert gjennom murveggene. Her hadde vi en vaske- og ryddejobb å gjøre. Det var et arbeid som vi tok fatt på så snart det var mulig. Gulv og vegger opp til vindushøyde ble vasket, og møbler og annet ble vasket og satt ned på sine vante plasser. Det gikk ganske så bra, og det meste kom fra det uten varig mén! John og Rudolf gikk løs på lysmotoren så snart vannet var ute av motorhuset. Den ble demontert etter å ha stått delvis under vann i mange dager. Delene la de på plater ute i sola for å tørke. Vi var spente da den ble satt sammen igjen. Det hørtes gledesrop fra motorhuset da den startet ved første forsøk. Alle var spente da lysbryteren ble skrudd på. Endelig, der kom lyset på i alle pærer og lysrør! Under hele oversvømmelsen måtte vi bruke parafinlampene som vi hadde i reserve fra tiden før vi fikk lysmotoren.

Oversvømmelsen varte i 14 dager. Den ødela de fleste åkrene i distriktet. Folk hadde lite å spise. Viltkjøttet hjalp dem under oversvømmelsen. Da vannet dro seg tilbake, kom fiskestimene. Alle drog ut i kanoene sine med sine “tarafa” – fiskegarn og harpuner. Det ble mye fisk til alle, også vi fikk fisk og ble tilbudt fisk som vi byttet med ris. Det lå fisk til tørk på stokker og tak. Sola tørket både fisken og leira i dagene som fulgte etter oversvømmelsen. Vi bestilte sekker med ris og bønner som kom med rutebåten fra Iquitos. Dessuten tok John og Elio med seg bananer og maniok fra Morona på en planlagt reise til landsbyene der i juli. Langs Morona er landet høyere, så de fleste åkrene hadde sluppet unna vannet. Alt dette delte vi ut til naboene på Tigre Playa så langt det rakk. I alle årene i vi bodde ved Marañon, både på Tigre Playa og i Saramiriza opplevde vi aldri en så stor flom igjen. Men i 1997 kom det en flom som nok ikke var langt unna storflommen i 1975. Etter flommen i -97 fikk vi bidrag fra norsk UD til å hjelpe folk i mange av landsbyene langs Marañon med skolebespisning foruten matvarer og nye planter.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 49 og 50 står på kategorien “Besøk i landsbyer”, mens kapittel 52 står nest øverst av kapitlene på “Dagligliv i junglen.” Kapitlene 53 og 54 står ovenfor kp.51 på samme kategori.

Elio Solis blir frelst på Tigre Playa

Vi hadde begynt møtet denne torsdagskvelden på Tigre Playa. Eva Wilhelm ledet sangen med sin gitar da noen unge gutter kom inn i kirken og satte seg lengst bak.  Et par av dem hadde vært innom før, men de andre var ukjente. De var litt urolige, men fulgte delvis med på sangene.  John og Rudolf var på besøk i landsbyer i distriktet. Eva og jeg var alene om ansvaret på Tigre Playa, noe vi var av og til.  Det var jeg som skulle ha bibelundervisningen denne kvelden. Guttene lo og forstyrret en del, men de roet seg etter hvert.  Vi avsluttet som vanlig med en sang og innbydelse til forbønn. Et par av ungdommene gikk ut mens de andre satt igjen. Mens vi ba, falt plutselig den ene av guttene ned på kne ved benken og begynte å gråte mens han ropte om tilgivelse for sine synder. Vi ba for han der ved benken. Etter en stund, stilnet gråten. Han satte seg opp mens han takket Jesus for tilgivelse og frelse. Han ville gjerne ha en bibel. Det hadde vi ikke med oss da, men han lovte å komme tilbake.

Den kvelden førte til en stor forandring i livet til Elio Solis. Han var egentlig fra en fjellby lenger sør i Peru der han etter videregående ble innkalt til militærtjeneste. Den hadde han nettopp avsluttet ved en av forlegningene i jungelen i grenseområdet mot Equador. Han hadde blitt kjent med en familie på Tigre Playa der han tok inn etter militærtjenesten. Der var det flere ungdommer på hans alder. Elio var ute og festet med noen av dem. Men et par av disse ungdommene kom fast til møtene i kirken. De hadde invitert Elio med til møtet. Ingen av dem hadde nok sett for seg det som skjedde med ham denne kvelden.  Nå ble det slutt med festing og drikking for Elio sin del. Søndagen etter kjøpte han en Bibel som han leste i med stor iver. Han hadde mange spørsmål og snakket mye med John i ukene etter sin omvendelse og kom trofast til møtene.

Elio som tømmerhogger i bielven Sillay

Etter en tid fikk Elio arbeid som tømmerhogger for en «patron»  som tok ut tømmer i Sillay, en bielv til elven Cahuapanas, som munner ut i Marañon nedenfor Tigre Playa. Vi bad mye for ham at han måtte bli bevart i det tøffe miljøet som rådet i tømmerhoggerleirene.  Fra reiser i Morona kjente vi til et par slike leire. Det var dessverre ikke noe positivt bekjentskap.  Vi hørte ikke fra Elio på lenge. Men en dag fikk vi et brev der han skrev at han hadde det bra, og at han snart ville komme til Tigre Playa for å lære mer. Brevet var spekket med bibelord og mange spørsmål i forbindelse med disse.  Vi fikk sendt et svar tilbake med dem som hadde med brevet, da de reiste tilbake til Sillay. Elio skrev også at han ønsket å bosette seg blant chayahuita (shawi) indianerne og vitne om Jesus i landsbyene i området. Vi innbød ham til en bibeluke vi snart skulle ha, og til å være med i arbeidet på Tigre Playa en tid.

Tilbake på Tigre Playa

Elio kom til Bibeluka der han fulgte ivrig med på undervisningen. I mai 1975 ble han døpt både i vann og ånd. Elio ble enda mer ivrig etter å nå ut med Evangeliet.   Han var til stor hjelp på reiser til landsbyene langs Marañon og hjalp oss dessuten med forskjellige praktiske gjøremål på Tigre Playa. Ikke minst hjalp han oss mye under den største oversvømmelsen vi har opplevd i jungelen. Oversvømmelsen varte en 14 dagers tid midt i juni. Vannet gikk opp til vinduene i vårt og Wilhelms hus. Vi måtte flytte ut i kirken den tiden. Den stod på høye påler som de fleste hus i landsbyen. Vi vil skrive mer om den tiden i et annet innlegg på bloggen.

I slutten av juni ble Elio med John på en evangeliseringsreise oppover Morona elven. Husbåten «Alli Shungo» hadde problemer med startmotoren. Det var også andre ting som ikke fungerte som det skulle. Derfor reiste de i en åpen trebåt med et halvtak av palmeblader over den bakerste delen av båten. De besøkte de fleste landsbyene og småstedene langs Morona i løpet av de 25 dagene reisen varte. Det var oppmuntrende å møte dem som hadde tatt imot evangeliet på tidligere reiser. John forteller at de var glade over å få besøk igjen.  Elio var til god hjelp, både med båtkjøringen og i forkynnelse og undervisning. Han vitnet med entusiasme og nådde inn til folket på en spesiell måte. Det var tydelig at han fikk god kontakt med indianerne.  De hadde mye regn på turen, og ble dyvåte flere ganger. Dessuten var det veldig kaldt en ukes tid, i alle fall til å være ved ekvator. Både John og Elio frøs mye på den reisen. De tørket klær og varmet seg ved ildstedet der de kom i hus. Men ved hjemkomsten sa de at alt de opplevde i landsbyene, der mange gav sine liv til Jesus og innstendig ba dem komme igjen, oppveide for de negative opplevelsene.

Elio tilbake i Sillay

Da vi kom tilbake til Tigre Playa, ville Elio reise til Sillay dit han følte at Herren kalte ham til å dele evangeliet om frelse i Jesus og om Gud som skaper og far. Han fikk med seg en ny bibel da den gamle var ganske utslitt. Utstyrt med nye sko og klesskift reiste han glad av sted. Han hadde allerede lært seg litt av chayahuita språket, og med sin rike utrustning tvilte vi ikke på at han snart ville lære mer og blir til stor velsignelse blant dette folket. Med alt arbeidet vi allerede hadde, og det store området vi reiste i, var det ikke mulig for oss å ta opp arbeid i Sillay. Elio ble en utsendt medarbeider som Gud brukte blant chayahuita folket.

Vi hadde sporadisk kontakt med Elio i tiden som fulgte, foruten at vi av og til hørte om hans arbeid gjennom andre som hadde vært på tømmerhogst og annet arbeid i området. Vi forstod at det var sterk motstand mot evangeliet fra en del av de eldre og særlig fra medisinmannen (sjaman) i en av landsbyene. Derfra ble Elio nærmest jaget bort. Under påvirkning av sjamanen som alle fryktet da de mente at han kunne kaste forbannelse og død på dem, ville de ikke ha noe med dette nye å gjøre.  Men i andre landsbyer var det åpenhet for Evangeliet, og mange tok imot troen på Jesus som frelser og Herre. Elio fant seg sin kone i en familie som var blitt kristne i en av disse landsbyene. Mens han virket der og på andre steder langs Sillay, hendte det noe svært spesielt i landsbyen der de tidligere hadde jaget han bort.

Send bud på Elio! – En ung mann dør og vender tilbake til livet.

En ung mann i denne landsbyen ble syk av lungebetennelse. Etter noen dager med høy feber, døde han. Dette hendte tidlig på morgenen. Som skikken er i jungelen, ble kroppen lagt på et bord og dekket til med et tøystykke. Familien var selvsagt i stor sorg. De samlet seg rundt bordet der det ble tent lys i alle fire hjørnene. Ved en slik anledning gråter mor og søsken høylytt ut sin fortvilelse, og etter hvert kommer naboer stille inn og setter seg rundt i rommet for å vise sin medfølelse. Utpå ettermiddagen var huset fullt av folk som tok del i sorgen, og klageropene fra kvinnene økte i styrke. Stor var forskrekkelsen blant de frammøtte da den døde plutselig begynte å røre på seg. Gråten og skrikene stoppet momentant da den døde gutten reiste seg opp på bordet! Det hadde gått mange timer siden han var erklært død av familien og medisinmannen.

Det ble helt stille i rommet da han begynte å snakke. Den unge mannen fortalte det han hadde opplevd; at han hadde reist seg opp fra sin kropp. Han så og hørte dem som gråt rundt bordet. Han så seg selv ligge igjen på bordet, mens han gikk ut av huset og fortsatte bortover stien mellom landsbyens åkerlapper. Men så kom han inn på en sti som han aldri hadde gått før. Han fortalte at han gikk ganske lenge, helt til han kom fram til en ukjent elv. Mens han så etter en mulighet til å komme over elven, kom en lysende skikkelse imot ham.  Denne vakre, lysende skikkelsen snakket til ham og sa at han ikke skulle krysse over denne elven enda. Han måtte gå tilbake til hjemmet sitt, og be folk sende bud på Elio Solis: «Han vil fortelle dere om Jesus, veien til livet».  Den lysende skikkelsen forsvant, og den unge mannen gikk tilbake samme vei han hadde kommet. Han gikk inn i huset og la seg på bordet. «Da var det som en sterk kraft reiste meg opp,» fortalte han.

Da ble det liv i forsamlingen som nærmest fjetret hadde lyttet til den unge mannen som nå satt der frisk og uten mén av sykdommen. Moren kastet seg om halsen hans, mens andre ropte at noen måtte hente Elio med en gang. Et par menn ble sendt av sted for å be Elio Solis komme til deres landsby. Da han kom et par dager senere, samlet de fleste i landsbyen seg for å høre den unge mannens vitnesbyrd enda en gang, og for å høre det Elio hadde å si. Elio ble selvsagt veldig beveget og også begeistret av det han hørte. Fylt av den Hellige Ånd talte han til dem. Nesten alle i landsbyen tok imot frelsen i Jesus Kristus den dagen. Elio ble der i et par uker og underviste de nye troende. Herren stadfestet ordet med flere under og tegn. Dette førte til stor seier for evangeliet blant chayahuita indianerne.

Elio på ny bibeluke på Tigre Playa og tilbake til Sillay

Vi reiste til Norge på nyåret 1976 og kom tilbake til Tigre Playa i februar 1977.  Vi er ikke sikker på om Elio var på Tigre Playa i den tiden. Da vi kom tilbake, hørte vi etter en tid gjennom Wycliffe/Jaars at han arbeidet som lærer og evangelist blant chayahuita indianerne i Sillay. Wycliffe holdt på med oversetting av det Nye Testamentet til chayahuita. De hadde allerede oversatt en del sanger og noen bibeldeler til deres språk. Chayahuita gruppen bodde også spredt i mange landsbyer langs elven Paranapura som munner ut rett nedenfor byen Yurimaguas i Huallaga elven. Bibeloversettere fra Wycliffe hadde lært seg språket i en av landsbyene ved Paranapura. I høydedraget der den elven og Sillay begynner, men går i hver sin retning, følger indianerne stier som binder sammen landsbyene i begge disse bielvene.  Gjennom Wycliffe fikk vi kontakt med Elio igjen og inviterte han til en bibeluke for ledere i første del av oktober 1978.

Elio møtte opp i god tid før Bibeluka. Det var interessant og gledelig å treffe ham igjen etter lang tid. Gunnar Vervik og John underviste de 24 lederne fra menigheter og utposter i landsbyene langs Marañon fra San Lorenzo i øst til Saramiriza og Borja i vest, foruten noen fra bielvene Morona og Potro. Oddbjørg og Gunnar hadde arbeidet sammen med oss på Tigre Playa i et drøyt år mens Eva og Rudolf var i Norge.  Elio var til stor hjelp på Bibeluka med sine innsiktsfulle kommentarer og deling av erfaringer fra arbeidet i Sillay. Han var godt kjent i Guds Ord og grunnfestet i troen. Han fremstod som en Timoteus, utrustet av den Hellige Ånd til gjerningen blant det folket han var overbevist om at Gud hadde ledet ham til. Vi hørte at Wycliffe hadde ferdig oversettelsen av NT til chayahuita (shawi) i 1978, noe som ble en stor hjelp i arbeidet også for Elio.

Til Tigre Playa etter et stygt fall fra en kokospalme

Flere år senere da vi var tilbake til Peru i februar 1984 etter 3 1/2 år i Norge, kom vi rett til en ny bibeluke på Tigre Playa. Ett par dager ut i uka mens vi alle var samlet til bibelstudie i kirken, kom det en liten motorbåt og la til like nedenfor huset vårt. En av dem i båten kom opp og fortalte at de hadde med seg Elio som var veldig syk. Vi gikk ned til båten, og fant Elio liggende på en hjemmelaget båre. Det var tydelig at han hadde store smerter. De forklarte at han hadde falt ned fra en palme da han skulle høste kokosnøtter. Dette hadde skjedd for fem dager siden. Han klarte ikke å gå, og han hadde ikke fått latet vannet siden da. Maven sto spent som en tromme, og han kunne nesten ikke røre seg på grunn av smertene. Vennene fra Sillay hadde stoppet i militærleiren Barranca som lå et stykke nedenfor oss, men der hadde ikke vært noen til stede som kunne hjelpe. Til tider var en lege stasjonert på forlegningen der.

De bar Elio opp i en av hyttene vi hadde fått oppført for de syke med familier som søkte hjelp hos oss. Vi prøvde å finne ut hva vi skulle gjøre. Elio hadde tydeligvis skadet ryggen og kanskje også urinblæren eller nyrene. Vi og deltagerne på Bibeluka samlet oss rundt Elio og ba for ham.  Han hadde fortsatt store smerter. Det var særlig urinretensjonen som plaget ham. Vi forstod snart at det eneste som kunne hjelpe var kateterisering. Det hadde ingen av oss gjort før. Vi hadde et par kateter til dette formålet. De ble sterilisert på ovnen på kjøkkenet. I mellomtiden hadde solen gått ned, og mørket senket seg over Tigre Playa. Etter at brødrene på Bibeluka hadde spist kveldsmaten, gikk de inn i kirken for å be.  Vi ba mens John gjorde i stand katetret og satte det på Elio. Ved Guds hjelp fikk han tappet ut en utrolig mengde urin til stor lettelse for pasienten. John fortalte da han kom hjem at Elio sukket lettet og sa da de hele var over: ”Nå så jeg tigeren veldig nære!”  Med det mente han at han kjente at han hadde vært nær døden. Et uttrykk som er vanlig i jungelen i møte med døden. John satte kateter på han også neste morgen. Han hadde fortsatt store smerter i ryggen når han prøvde å stå opp. Gå kunne han ikke. 

Elio til Yarina Cocha – Pucallpa

Vi ga beskjed til Wycliffe i Yarina om ulykken Elio hadde vært utsatt for, og fortalte at han var hardt skadet og hadde sterke smerter.  De sendte et fly allerede dagen etter. Det var et hjulfly som landet på flystripen vi hadde hugd ren for busker og småkratt like ovenfor misjonens hus. Flystripen ble ferdig i oktober 1978. Før den tid var det bare sjøfly som kom til Tigre Playa. Det var en hel skare voksne og barn som fulgte med til flyet da Elio ble båret opp til flystripa. Vi var så takknemlige for at Wycliffe ville ta ansvar for at han fikk komme til undersøkelse og røntgen, og betalingen sørget de også for. De kjente til hans arbeid blant chayahuita indianerne og ønsket å hjelpe ham. Elio måtte opereres i Pucallpa og hadde lenge smerter i ryggen før han etter hvert ble helt frisk. Da han var frisk nok, fløy de ham tilbake til familien i Sillay.

Noen år senere, traff vi Elio og noen andre fra Sillay i San Lorenzo da vi var på en felles Bibeluke for hele området i kirken der. Det ble et gledelig gjensyn. Elio så frisk og fornøyd ut. Han fortalte at var lærer på skolen i en av landsbyene i Sillay samtidig som han støttet arbeidet i de små kirkene i området. Han og kona hans hadde da fire barn. John snakket også med dem som var sammen med ham. De fortalte at Elio var høyt aktet både i menighetene og ellers i landsbyene blant chayahuitafolket.

Et overraskende møte med Elio i 2001.

Etter at vi flyttet vestover Marañon til Saramiriza på nyåret 1985, var vi bare sporadisk i San Lorenzo og området rundt bielvene Cahuapanas og Sillay. Men gjennom Wycliffe hørte vi at han på 90-tallet samarbeidet med dem og var bibellærer og medhjelper i landsbyene blant chayahuita indianerne og også i andre indianerstammer . Vi avsluttet vårt arbeid i Peru sommeren 1999 og reiste til Norge. Det var fortsatt et lager med drivstoff for flyene til JAARS og SAM (South American Mision) som medarbeidere i menigheten i Saramiriza hadde ansvar for. I 2001 da John var på besøk i Saramiriza sammen med Jørgen Cloumann, daværende leder for PYM’s arbeid i Latin Amerika, traff han helt overraskende Elio Solis. Han var passasjer med SAM flyet som mellomlandet for å fylle drivstoff før det skulle videre til indianerlandsbyer i området. Elio fortalte at han var blitt enkemann, at barna hans var voksne, og han brukte all sin tid som bibellærer, oversetter og tolk blant indianerne. Han fortalte om mange solide menigheter med gode ledere som hadde vokst fram i landsbyene i Sillay og Paranapura. Samarbeidet med Wycliffe og Swiss Indian Mision (SIM) med evangelisering og undervisning i landsbyene i dette området hadde båret rike frukter, i følge Elio. Det var med glede og takknemlighet John tok farvel med Elio som fløy videre i det lille misjonsflyet på vei til nye oppgaver.