Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapittel 48 står i midten av de fem kapitlene på kategorien “Båtliv og reiser”, mens kp.50 står på samme kategori som dette kapitlet.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

FRA LAUREL TIL URITOYACU

Uritoyacu blander sitt klare vann med Marañons brune grumsete vann der denne lille bielven renner ut i Marañon et stykke nedenfor Tigre Playa. En gruppe Awajun indianere fra Laurel hadde flyttet til en liten sjø innover i Uritoyacu på nordsiden av Marañon.  Det viste seg at de flyttet dit for å komme unna sin «patron», eieren av et stort kupert område ved landsbyen Laurel der han drev fedrift og åkerbruk. Vi hadde en tid hatt husmøter i Laurel søndag ettermiddager. Mange, både fra indianer- og mestis-befolkningen kom trofast til møtene. Det var ikke lange turen dit med speedbåten fra Tigre Playa. Da vi passerte munningen av Uritoyacu, var åpningen så vidt synlig mellom trær og buskas langs elvebredden.

«Patronen» i Laurel drev handel med awajun befolkningen i bielven Cahuapanas, som rant ut i Marañon fra sør, et godt stykke nedenfor Laurel.  Gjennom årene hadde han tatt med flere indianerfamilier til eiendommen sin. Han mente at de skyldte ham penger, og at de skulle arbeide på gården hans for å betale gjelden. Dessverre var det ofte slik i den tiden at det var lett å lure både indianere og mestiser ved å selge dem billig brennevin av sukkerrør før de tilbød andre varer til høye priser, mens det ble gitt lite for byttevarene. Disse varene var som oftest røkt villsvintkjøtt, saltet tørrfisk, skilpadder og dyrehuder.  Før forbudet kom, var det den gangen stor handel med skinn av villsvin, puma og leopard. Befolkningen hadde ingen idé om hvor mye varene var verdt da kontakten de hadde med verden omkring, var begrenset til de omreisende handelsmennene. De besøkte landsbyene langs elvene med mindre motorbåter fra byer og kvegfarmer i provinsen .

Den gjeveste varen handelsmennene tilbød, var gevær og patroner til jakt. Dette var dyre varer, men prisen økte uforholdsmessig mye innen varene nådde indianerlandsbyene og ble budt fram på avbetaling.  Hvor mye og hvor lenge de enn jobbet, ble kjøperne sjelden fri gjelden.  Etter flere år i slavelignende forhold, hadde indianerne i Laurel fått nok. Noen hadde allerede reist tilbake til Cahuapanas, mens mange nå endte opp ved sjøen i Uritoyacu. De som hadde kanoer, fylte den med sin familie og sine få eiendeler og rodde oppover den smale elva. Andre tok av sted til fots på jungelstiene til de kom fram til den lille sjøen langt inne i jungelen. De var kjent i området fra jakt- og fisketurer. På en høyde ved sjøen hogde de ut en lysning og satte opp sine enkle hytter. Landsbyen kalte de opp etter elven, Uritoyacu. De hadde på forhånd plantet områder med maniok og bananer.

Uritoyacu Selv om vi hørte om flukten til denne gruppen, drøyde det før vi fikk mulighet til å besøke Uritoyacu. Vi fortsatte å besøke Laurel da det fortsatt kom en del folk fra landsbyen på møtene.  Vi visste heller ikke hvor langt innover jungelen de hadde bosatt seg. Elva var smal, og vi var også usikre på om den var kjørbar med annet enn kano.  Det var først etter at en indianer fra awajun landsbyen Por Venir i Potro kontaktet oss, at vi begynte å planlegge et besøk til den lille landsbyen.

Humberto Patricio hadde gitt sitt liv til Jesus hjemme i sin landsby Porvenir ved elven Potro på et av våre første besøk der. Han ble en av lederne blant de troende i landsbyen. Vi har allerede skrevet om våre første besøk i Potro få år før dette. På begynnelsen av 70-tallet kom oljeboomen til jungelen. Et stort oljekompani kom oppover Marañon fra Iquitos. Noe som ble en anledning for folk, både mestiser og indianere til å få jobb for kortere eller lengre tid med forholdsvis god betaling. Patricio var en av dem som fikk jobb i oljekompaniet, og jobbet der i et drøyt år uten å dra hjem til sin landsby. Han levde et dårlig liv den tiden.

Da han ikke hadde jobben lenger, ble han skamfull når han tenkte på livet han hadde levd i kompaniet.  Derfor reiste han ikke hjem til sin landsby, men kom etter hvert til landsbyen i Uritoyacu. Etter en tid kom han på møte hos oss i Tigre Playa. Gråtende og angrende knelte han ned i kirken og ba om tilgivelse. Da han skulle reise tilbake til landsbyen, spurte han om han kunne vitne for de andre der selv om han hadde levd et dårlig liv under tiden i oljekompaniet. Vi mente at han gjerne kunne lese Guds ord for dem og vitne om hva han hadde opplevd med Jesus. Noen av dem hadde tatt i mot Jesus som sin frelser på møtene i Laurel, og de kunne fortsatt noen av korene og sangene de lærte der.

FØRSTE BESØK I URITOYACU

Etter noen uker kom Humberto Patricio tilbake, og fortalte at det var flere nye som hadde kommet til tro i Uritoyacu. Nå ba de om besøk av oss da de ønsket mer undervisning i Guds Ord.  En dato ble bestemt før han padlet fornøyd tilbake i sin kano.  Da dagen for besøket i Uritoyacu kom, kjørte vi hele familien oppover den lille elven i den åpne trebåten med motoren som egnet seg best til kjøring i grunne, smale elver. I båten hadde vi lastet våre hjemmesydde vanntette sekker med myggnett, luftmadrasser og diverse annet vi ville trenge de dagene vi skulle være i landsbyen. 

Etter drøye to timers kjøring på den smale, svingete elven, åpnet landskapet seg og en sjø kom til syne. Det så ut som jorda hadde sunket rett ned. Store, råtne trær med vann til midt opp på stammen stod rundt i sjøen. På en side fortsatte jungelen i nesten samme høyde, mens det på de to andre sidene var høyere land.  På trærne vokste snyltevekster og vakre orkideer. Etter en halvtimes kjøring mellom trærne kom vi fram til landsbyen.

Indianerne stod ved stranden og tok imot oss. Vi kjente igjen flere av dem fra besøkene våre i Laurel. Etter velkomsthilsen fra lederen i landsbyen, fulgte alle interessert med i alt det som ble båret opp fra båten. Våre venner i Uritoyacu var svært fattige, selv etter jungelens standart. Men hyttene deres var ganske bra.  De var nye og godt bygget med materialer fra skogen, og det var nok av de spesielle palmebladene som de bruker til taket. De hadde enda ingen skole i landsbyen, men noen hadde gått på skolen i Laurel og kunne i alle fall stave seg gjennom tekstene.

Humberto fortalte at de hadde satt opp et større hus på samme måte som deres egne hytter var bygd.  Der fikk vi bo, og der skulle vi også samles til møte. Det ble servert maniok, bananer og småfisk, alt kokt i leirkar over ilden. Det smakte godt etter reisen fra Tigre Playa. Samme ettermiddag ble det tillyst møte dit både små og store fant veien. De fleste hadde hørt noe fra bibelen i Laurel.  De lyttet ivrig mens jeg underviste enkelt fra Guds Ord.  Vi lærte dem noen nye spanske kor. Patricio hadde allerede lært dem noen kor og sanger på deres språk.  De var imponert over trekkspillet som jeg hadde med. Alt ble tolket til awajun språket. De fleste av mennene og de større bana kunne en del spansk, mens kvinnene kunne lite eller ingenting. Mange kom fram da innbydelsen til frelse ble gitt, og det ble vekkelse i landsbyen. Vi ble der i noen dager, og gledet oss over mottageligheten for Evangeliet.

Motstand fra medisinmannen i nabolaget

På den andre siden av sjøen bodde en mestis med sin familie. Han var kjent for å være en sjaman eller medisinmann. Han truet indianerne med at dersom de ikke gjorde som han ville, skulle han kaste sykdom og død på dem. Han likte slett ikke at mange nå var kristne, og ikke lenger ville be ham om tjenester med åndemaningen han holdt på med når noen var syke.  Han tok godt betalt i form av høner, viltkjøtt eller arbeid på hans åker om de ikke kunne betale på annen måte. Det hadde gått en lengre tid siden vår første reise.  Fra Tigre Playa hadde noen av oss misjonærene vært på et par nye besøk i landsbyen. Noen ble døpt ved disse besøkene. Indianerne fortalte oss om denne medisinmannen som stadig truet dem og lagde vanskeligheter.

En dag kom Patricio og en annen indianer roende i sin kano. De fortalte at medisinmannen fortsatte å true dem på forskjellige måter. Dersom de ikke sluttet å ha møter og synge lovsanger, skulle han forgifte vannet i sjøen så de alle døde, hadde han sagt. Folk var redde, for enda mens de bodde i Laurel hadde de hørt folk der snakke om alle han kastet forbannelse og sykdom over. Men de ville heller ikke adlyde sjamanen.Ikke lenge etter denne hendelsen fikk jeg innkallelse til fredsdommeren i distriktet. I brevet sto det at jeg og Humberto Patricio var anklaget av medisinmannen for ordensforstyrrelse, og at vi hadde ærekrenket ham. Da Patricio dagen etter kom til oss, var han redd. Vi hadde en lang bønnestund sammen med flere i kirken på Tigre Playa før vi kjørte ned til fredsdommeren i Barranca. Til kontoret der var også medisinmannen innkalt. Dommeren ville at han skulle forklare nærmere hva anklagen gikk ut på. Han var litt brysk da denne mannen ikke hadde noe godt rykte i området. Men nå var sjamanen vennligheten selv og mente at det hele var en misforståelse. Det endte med at han trakk tilbake anklagen sin. Han fikk en reprimande av dommeren, og hele saken endte med at mannen kort tid etter flyttet fra Uritoyacu. 

Da fikk de fred i landsbyen.  Ved et besøk ikke lenge etter, var det igjen en dåpshandling i sjøen, da over 20 ble døpt. I løpet av de få årene våre venner bodde i Urito Yacu, besøkte vi dem flere ganger fra Tigre Playa.  Alle landsbyens innbyggere tok imot Jesus, og etter en tid var de aller fleste voksne og ungdommer i landsbyen døpt.

Kapittel 37 står nederst på kategorien “Besøk i landsbyer”, mens kapittel 39 står øverst på “Indianerne inviterer oss”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Bibeluker på Tigre Playa

Da vi var tilbake på Tigre Playa, opplevde vi i den følgende tiden at mange kom til troen i mange av landsbyene langs Marañon. Alle som kunne lese ville ha Bibler elle nye testamenter. De som ikke kunne lese, lyttet når andre leste for dem. Behovet for bibelundervisning var stort, og vi innbød vennene til å komme til Tigre Playa for bibeluker. De kom i sine kanoer, eller flytende på balsaflåter. Vi skulle kjøre dem hjem opp mot strømmen med vår motorbåt. Mange hadde med bananer og maniok, og noen også tørket villsvinkjøtt, skilpadder eller høner.

 

Rudolf Wilhelm underviser på en av de første bibelukene. Interesserte lyttere. Alle var helt nye og kjente lite til Evangeliet og Bibelen.

Men de kom ikke bare fra landsbyer i Marañon. Det kom flere og flere også fra bielvene, både fra de spansktalende landsbyene og fra de ulike indianerbyene. Noen mente at vi ikke samtidig kunne innby indianerstammer som tidligere var fiender. Men vi merket aldri noen problemer med det når venner fra de ulike gruppene var sammen, slik som shapra og huambisa fra Morona og awajun fra Potro. Vi var alle søsken og ett i troen på Jesus som frelser og herre. De ville lære mer fra Guds Ord og gledet seg over å være sammen, også med vennene fra mestislandsbyene.

Det øverste bildet viser Marcial Rios foran. Han ble en trofast medarbeider på Tigre Playa. Han og familien bodde nabo med oss. De fleste av de andre på dette bildet er fra landsbyene vi besøkte lengre oppover Marañon, – også fra Saramiriza som mange år senere ble senter for arbeidet.

Bildet nederst viser de to palmehyttene vi bygde primært for syke med deres familier. Men ble også brukt til å huse deltagerne på bibelukene. Noen sov i kirken som ligger innenfor gjerdet til høyre på bildet. Vi plantet busker rundt kirken, og ville holde landsbyens kuer unna. De gikk rundt og beitet på Tigre Playa.

Fiskeunder på Bibeluka
På en av de første bibelukene på Tigre Playa, fikk vi hjelp av evangelist Segundo Vela fra menigheten i Lima. Han var til stor velsignelse i undervisningen og på kveldsmøtene. Det kom mange flere tilreisende
denne uka enn vi hadde regnet med. Vi så snart at maten som vennene hadde hatt med, foruten det vi selv hadde skaffet tilveie av kjøtt og høns ikke ville rekke til. Hva skulle vi nå gjøre? Vi likte ikke tanken på å avslutte før planlagt på grunn av matmangel.

Etter det første stevnet med bibeldager på Tigre Playa, ble det bygd et lite kjøkken i samme stil som kjøkken flest i jungelen. Store stokker av Capironatreet brenner godt, og var det slaget som ble mest brukt til bålet.

Mens vi grunnet på matsituasjonen, kom jeg til å tenke på fiskenota. Den hadde vi fått da vi besøkte Betania, Hauge i Dalane under oppholdet i Norge. Nota fikk jeg av Leif Midtbø som var fisker og med i Betania. Da han hørte at vi bodde ved en elv, spurte han om jeg var interessert
i å ha med en fiskenot til Peru. Den hadde han laget av garn som ble til overs da han tilvirket sine reketråler. Det ville vi gjerne. Dagen etter kom han med en sekk med garnet. Det var ferdig med søkker og korker og ganske så stort. Siden vi likevel skulle sende ut noen kasser og tønner til Peru, gikk det greit å få det med.

Jeg hadde ikke brukt nota mer enn et par ganger. Det var ikke så lenge siden vi fikk forsendelsen ut av tollen. Men nå ble jeg minnet om den. Det var veldig høyt vann i elva. Det gikk nesten over elvebredden på Tigre Playa. Folk sa at det ikke nyttet å fiske i så høyt vann. Da går fisken inn i den oversvømte jungelen, noe jeg allerede hadde erfaring med. De kommer ut i store stimer når høyvannstiden er over. Vi ba til Gud om hjelp. At han som på Jesu tid, måtte gjøre et fiskeunder.

Fiske med nota fra Rekefjord
Det var stort behov for mer mat. Jeg bestemte meg for å prøve. Nota ble hentet fram, og den vakte oppsikt. Ingen hadde fisket med not før. De fisker ofte med «tarafa», et nett som kastes ut fra kanoen og dras
sammen som en pose. En gruppe av oss dro over på den andre siden av elven, der det var roligere vann og en stor sandbanke. Den lå to meter under vann. Det var for dypt til å kunne stå utenfor båten. Vi måtte kaste nota rett fra båten, i en ring og dra den opp igjen.

Første kastet var helt mislykket. Vi greide ikke å få nota ordentlig ut. Etter hvert gikk det bedre, men ingen fisk, bare tomt garn. Etter fem kast var vi ferdige til å gi opp. Vi ble likevel enige om å gjøre enda et kast. Denne gangen fikk vi nota fint ut. Da vi begynte å trekke garnet inn i båten fra begge sider, kjente vi at det var fisk i nota. Noen store fisker hoppet over kanten og ut av garnet. Da vi endelig fikk nota opp, var det tolv store fisker i den! Det var en type «sungaro» som har svarte striper, og kalles «tigre-sungaro», en slags catfish. Den største veide over tolv kilo. Fornøyde og lettet krysset vi elva tilbake til Tigre Playa.

Her er fiskerne glade og stolte tilbake på Tigre Playa med fiskefangsten

 Evangelist og senere pastor Segundo Vela holder fornøyd opp en av de største fiskene. Denne båten med en “peki-peki” motor var nyttig til mange ulike arbeidsoppgaver. Den ble også brukt til evangeliseringsreiser, særlig til indianerlandsbyer i små sideelver som hadde for mye stokker til å bruke speedbåt og utenbordsmotor. Men den gikk veldig sakte!

Gleden var stor da vi la til med en slik fangst. Deltagerne på Bibeluka hadde samlet seg ved elvebredden. De var storlig overrasket over det gode resultatet av fisket. Nå hadde vi mat nok til resten av Bibeluka. Grønne bananer og maniok var det nok av, men det er ikke noe særlig å spise det tre ganger om dagen uten noe annet til. Mot alle odds fikk
vi fisk og ikke lite heller. Vi så på det som svar på bønn og en velsignelse fra Herren.

Fiske i Morona
Senere hadde vi denne nota med på våre reiser opp i Morona, en stilleflytende bielv til Marañon. Ved en anledning da vi besøkte
shapra landsbyen, Shoroya Cocha der Tariri var høvding, fikk vi prøve nota. Vi hadde møte der på ettermiddagen med mye folk som lyttet til sang og tale. Landsbyen ligger ca. 30 minutters gange på en kronglete sti innover i jungelen. Da vi kom tilbake til båten like før mørkningen, hørte vi at det plasket kraftig på den andre siden av den smale elven. Der var det en liten vik bak en sandbanke. Vi kikket nærmere og så at en hel stim av fisk hadde gått inn på grunt vann for natten.

Vi rodde over med kano, og fikk sperret hele den trange åpningen til viken med nota. Et par av indianerne sprang tilbake til landsbyen for å hente hjelp til å dra nota inntil bunnen av viken. Vi måtte la den ligge til neste morgen, og kunne da dra en mengde fisk på land. Tariri sendte bud til de nærmeste naboene om at de kunne komme og hente fisk. Jeg vet
ikke hvor mange kilo fisk det ble. Men fisken lå i store driver på sandbanken, og det ble nok til alle. Det ble saltet og tørket fisk ved de fleste hus og hytter i landsbyen. Alle var glade for denne matauken.Vi hadde stor glede av nota i flere år, da de årlige fiskestimene «mijano» passerte Tigre Playa. En uvanlig, men nyttig gave for oss i jungelen.

Kapitlene 33 og 34 står på kategorien “Tigre Playa”, mens kp. 36 finner du nederst på kategorien “Båtliv og reiser”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Bygging av kirke på Tigre Playa

Da vi kom tilbake til Tigre Playa i august 1972, så vi at palmehytta som vi bodde i til vi flyttetinn i vårt nybygde hus før jul i 1970, nå var for liten og skrøpelig til møter og søndagsskole. Det var helt nødvendig med et større og bedre bygg. Derfor gikk det ikke lang tid før den ble revet for å gi plass til ny kirke.

Vi planla åbygge kirken på sammen måten som de fleste hus og hytter i landsbyene langs elvene i Amazonas. Det ble det billigste alternativet. Vi hadde lite penger til byggingen. Dessuten var det i en stil folk i området var vant til. I byer og større landsbyer i jungelen fantes det allerede den gangen større murbygninger og hus bygd av forskjellige typer trematerialer, men det var sjelden å se i landsbyene innover i jungelen. Våre venner på Tigre Playa var eksperter på å bygge hus av jungelens materialer. Det var en stor fordel. Jeg, og senere også Rudolf ble dermed frigjort til de mange andre oppgavene som nærmest sto i kø utover høsten. Vi ble enige om en pris på arbeidet før de satte i gang med stor entusiasme.

Stolpene som bærer taket, kalles «Shungo» og er den indre kjernen, – hjertet i treet. Det er hugges og ligger en tid. Det ytre treet råtner bort og etter hvert dannes denne indre kjernen som er blitt veldig hard og tung. En «Shungo» kan stå i jorden i mange år før det råtner. Alt arbeid ble gjort med øks og «machete»; den helt uunnværlige jungelkniven. Materialene ble båret ut fra jungelen, ofte måtte de langt av sted for å finne de rette trærne, lianene og palmebladene. Det er ikke hva som
helst som brukes, men spesielle sorter som holder lengst mulig.

Kirken på Tigre Playa – Reisverket bindes sammen.

Lianene blir brukt til å binde stokkene sammen og til å feste palmebladene på bambusstengene i takkonstruksjonen. De kan være 20 til 30 meter lange og er utrolig sterke. De splittes på langs og legges i bløt over natten i store bunter. Lianene brukes mens de er våte og lettere å arbeide med. Når de tørker, strammer de til rundt materialene som da festes godt og sikkert til hverandre. Til slutt ble bambusstenger som vokser langs elvebredden mange steder, kuttet og festet til tak-konstruksjonen i et slags nettverk.

Taket kommer på plass
Da var tiden kommet for å dra inn i jungelen og finne en spesiell sort palmeblader. De beste bladene er fra en kortvokst palme på et par meters høyde. Til taket på kirken trengte vi 4000 blad, som ble pakket i bunter på 300 blad. Jeg var med en dag på bladhugsten og prøvde meg på buntene. De ble for tunge for meg, men brødrene bar dem uten problemer. Bladene ble brettet over på langs og bundet til nettverket på taket, to og to sammen. De begynte nedenfra og bygget seg oppover til toppen av taket. Et møysommelig arbeid. Da taket var ferdig, var det 30 – 40 cm tykt. Et godt vern for regnet, men også for solens varme stråler. På toppen bandt de fast en annen sort større palmeblad « la cumba».

Her har vi møte under det nye kirketaket. Nå skal gulv og vegger på plass.

Mens kirken ble bygd, hadde vi møter og søndagsskole på vår veranda. Den var ganske stor, men ble for liten, særlig søndag formiddag. Derfor flyttet vi inn under taket på kirkebygget så snart det var ferdig. Der var det rommelig og luftig under det høye palmetaket og ingen vegger. Benkene ble flyttet fram og tilbake. Noen var bare planker som stod på trebukker. De ble tatt bort når gulvet skulle lages. Men først måtte alle materialene hugges og hentes ut fra jungelen.

På grunn av jevnlige oversvømmelser, er de fleste hyttene langs elvene bygget på påler med gulvet fra en halv til en meter over bakken. Det er mye jobb å bygge et gulv til et såpass stort hus. Alle bjelker og stokker til gulvet må hugges og gjøres i stand til bygget, både flekking av bark og rette mål. Over dette reisverket ble det lagt utbrettede palmestammer av en spesiell palme som fantes inne i en liten sideelv, hugd ut og fraktet til Tigre Playa. Palmen ble splittet opp langsetter, og den myke innmaten skrapt ut. Det som nå var igjen,var en hard 2,5 – 5 cm tykk veldig slitesterk «matte». Det ble lagt over gulvets reisverk fra side til side. Et slikt gulv er veldig slitesterkt, og det gynger lett når man går på det. Palmen kalles «pona» og av den lages også spyd, piler og blåserør.

Julefest -72 i nesten ferdig kirke
Det var stor glede i menigheten på Tigre Playa da vi kunne feire julefesten i den nye kirken. Fortsatt manglet det vegger, men det betyr ikke så mye i jungelen der det ikke er sjelden at folk bor i hus med bare en vegg eller helt uten vegger. Det viktigste var gulvet og taket. På julefesten var vi godt over 200 tilstede med smått og stort. Det var en enkel servering med tørkede ringer av hvitt brød og kakao. Brød var ikke noe folk verken så eller spiste daglig, og kakao er juledrikken i Peru.Etter nyttår begynte arbeidet med å sette opp veggene. De gikk halvveis opp mot taket for å få inn nok lys og luft. Veggene ble festet litt utenom tradisjonen. Plankene av pona palmen ble spikret på istedenfor å bindes med lianer slik det var vanlig. Men det var enklere og satt bedre fast på den måten.

Innvielse av kirken og besøk fra Norge
Søndag 18.februar i 1973 ble kirken innviet.
Til innvielsen hadde vi innbudt nyfrelste venner fra noen av landsbyene
lengre oppover Marañon. De kom i små kanoer og noen på en balsaflåte nedover elva. Vi hadde lovet å kjøre dem tilbake motstrøms med vår «arbeidsbåt». Det var mye folk på møtene. Søndag formiddag ble 7 venner døpt i Marañon. Etter møtet og dåpen var det stor fellesmiddag med hønsesuppe, bananer og maniok. Dette ble begynnelsen til årlige stevner og bibeluker på Tigre Playa.

Møter/søndagsskoler og stevner i kirken på Tigre Playa. Skilpadder renses og i stand gjøres til god skilpaddesuppe til felles middag på en av bibelukene.

I mai samme året fikk vi besøk av misjonssekretær Hans Svartdahl som gjorde en rundreise til Pinsevennenes misjonsfelt i Latin Amerika. Han var blitt syk underveis og kom derfor senere til oss enn planlagt. Dermed måtte han korte ned besøket. Likevel ble det en oppmuntring for oss i jungelen å få besøk fra Norge. Det ble også tid til en reise opp til vennene i San Juan der det var blitt en ganske stor gruppe troende. Svartdahl kom med fly fra Iquitos. Tilbake kjørte jeg ham 9 timer i speedbåten helt til Yurimaguas. Derfra skulle han ta fly til Lima.
Jeg var ganske sliten da jeg kom hjem etter alle timene i solstek og
motordur i båten etter turen fram og tilbake Tigre Playa – Yurimaguas.

Svartdahl kommer til Tigre Playa med flyet Wings of Hope fra Iquitos

Etter møtet og søndagsskolen ble dette bildet tatt utenfor den nye kirken da Svartdahl besøkte Tigre Playa i mai 1973.

14 åringen med stivkrampe på Tigre Playa.
Sent en kveld, lenge etter mørkningen, banket det på døren hos oss på Tigre Playa. Da vi åpnet, sto det en mann utenfor som kom fra
en av landsbyene lenger opp langs Marañon. Han bad om hjelp for sin 14 år gamle sønn, som han hadde med seg i kanoen. Han fortalte at gutten hadde tråkket på en rusten spiker for en drøy uke siden. Nå var han veldig syk. Vi gikk ned til kanoen og så på ham. Det viste seg at han var helt stiv i hele kroppen, og kunne ikke en gang åpne munnen. Vi skjønte at han hadde stivkrampe og sannsynligvis ikke lenge igjen å leve.

Jeg viste dem veien til en av de to palmehyttene vi hadde fått bygd da vi kjøpte en nabotomt. De var for alle syke som kom med sine familier. De bar opp gutten til huset på en planke. Han lå med ryggen spent som en bue og så ut til å ha store smerter. Han kunne ikke snakke. Faren ba meg om å sette en sprøyte på ham slik at han kunne bli frisk. Med sorg forklarte jeg ham at vi ikke hadde noe som kunne gjøre ham frisk, men muligens noe som kunne lindre smertene.

Mens jeg gikk opp til huset, var det som jeg hørte en stemme inni meg si: «Du har glemt noe. Du har ikke bedt for gutten». Jeg måtte jo innrømme at det hadde jeg ikke gjort. Men det var et så håpløst tilfelle.
”Det er ikke du som skal helbrede ham. Gjør det du kan, så skal jeg
gjøre det jeg kan”. Ingen tvil om at det var Jesus som talte til meg. Jeg gikk tilbake til palmehytta. De hadde hengt opp et myggnett over ham der på gulvet. Det var vanlig at folk lå på en matte på gulvet. Jeg løftet opp nettet og bøyde meg over ham, la hendene mine på ham og bad en enkel bønn på norsk om hjelp og helbredelse for gutten.

Tidlig neste morgen gikk jeg bort til palmehytta. Til min overraskelse fant jeg gutten sittende med føttene dinglende utenfor gulvkanten. Palmehyttene står på påler. Jeg spurte guttens far hva som hadde
hendt. Han fortalte at han våknet opp mitt på natten av at noen gikk ut av hytta. Da han hørte noen kom inn igjen, lyste han med lommelykta si. Til sin forundring og forskrekkelse så han at det var den syke gutten. Faren spurte om hvor han hadde vært, og fikk til svar at han hadde vært ute et nødvendig ærende. Gutten fortalte at han hadde ikke vondt lenger. Både stivheten feberen var forsvunnet! Siden det var helt mørkt og midt på natten, la de seg til å sove igjen. Med lyset hadde de nettopp våknet, og der satt gutten nyvåken og glad da jeg kom. En fantastisk opplevelse! Et Guds under midt i hverdagen. Det ble takkebønn den morgenen.
Disse vennene kjente ikke Guds Ord, men fikk oppleve under!

Neste dag reiste de hjem igjen til sin landsby. Der fortalte de at nå hadde det kommet en hvit medisinmann til Tigre Playa! Vi hørte om dette, og reiste opp til landsbyen. Der fikk vi ha møte i skolen. I den fullsatte
skolestua fortalte vi at det var himmelens og jordens Skaper som hadde gjort et under med gutten. Vi besøkte landsbyen senere også. Flere der kom til troen, og noen kom til bibelukene på Tigre Playa. Herren virket med!

Flyfoto over misjonens område på Tigre Playa. De to hyttene til syke til venstre på bildet. Vi fikk kjøpt delen nedenfor kirken da vi kom tilbake.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapittel 36 står nederst av fem innlegg på kategorien “Båtliv og Reiser”, mens kp.38 står nestnederst av seks kapitler på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”.

Første besøk til San Juan

San Juan ligger langs elven Marañon ovenfor munningen av bielven Morona, vest for Tigre Playa. Med en vanlig båt tar kjøreturen Tigre Playa – San Juan circa fem timer mot strømmen. Men med speedbåt kortes tiden ned til under halvparten. Saramiriza som vi flyttet til senere, ligger enda lengre oppover elven. Dit tar det en drøy time fra San Juan. Liv Haug og Edith Aateigen var de første misjonærene som besøkte denne landsbyen i 1971. De forteller at de hadde fått låne skolen til et møte, og det kom mye folk.

Det var mange kvinner og barn tilstede, men også en gruppe menn. Noen av dem var tydelig beruset, og en av dem var Humberto. Da innbydelsen gikk ut om å ta imot Jesus som sin frelser, gikk Humberto fram. Det var nok mest for å lage litt show. Men han ble slått i gulvet av en veldig kraft, som han selv fortalte senere. Han ble overveldet av skyldfølelse og sorg. Der og da ba han Gud om tilgivelse for sine synder. Da han reiste seg opp igjen var han helt edru! Liv og Edith samtalte med Humberto og gave han et Ny Testamente, før de måtte ta avskjed med de nyfrelste og reise videre til andre landsbyer.

Dagen etter fikk Humberto besøk av sine gamle svirebrødre, som mente at nå måtte han ha en dram. Men Humberto var bestemt, nå var det slutt på drikkingen for hans del. Kameratene sa at det nok ikke ville ta mange dagene før han var tilbake i den gamle vanen. Men det hadde skjedd et under med Humberto. Siden den dagen var han fri fra sitt alkoholbegjær.

Humberto hadde allerede da en stor familie, og det ble flere barn etter hvert. De var fattige, og hadde lite av alt. Barna gikk i fillete klær. Humberto hadde brukt pengene til brennvin og det ble lite igjen til noe annet. Etter omvendelsen fikk han et nytt syn på saker og ting. Nå satte han blant annet i gang med å lappe taket på huset, som var i en elendig forfatning. Han brukte tid og krefter til å plante mer bananer og maniok, som er de viktigste ingrediensene i jungelboernes kosthold. Naboer og slektinger kunne se den store forandringen som hadde skjedd i Humbertos liv, og han vitnet om dette så ofte han fikk anledning.

Da vi kom tilbake til Tigre Playa i august 1972 etter vårt første opphold i Norge, hørte vi om det som hadde hendt i San Juan. Vi reiste ganske snart til San Juan for å besøke de nye vennene der. Da møtte vi også Humberto og hans familie. Sammen gledet vi oss over det som hadde skjedd. Etter hvert tok flere i landsbyen imot Evangeliet. Hans brødre med familier tok i mot Jesus, og etter en tid kom også hans gamle foreldre til tro. Det ble mange besøk i San Juan.

Eter en tid rodde Humberto fem timer oppover elven, og kom til den lille landsbyen, Sappo Playa. Der hadde han slektninger. De hadde hørt rykter om det som hadde hendt i San Juan. Da han kom, samlet de seg i en av hyttene for å høre Humberto fortelle. Han vitnet frimodig om sin omvendelse og hva det hadde ført til i livet hans. Flere av slektningene ville oppleve det samme. Etter en tid rodde han den lange veien til Tigre Playa og ba om hjelp fra oss. ”Det er mange som vil bli frelst på Sappo Playa,” fortalte han,” men jeg kan for lite til å hjelpe dem”. Sammen med Humberto reiste Rudolf og jeg opp til landsbyen, med kanoen hans på slep.

Maino og Lewi vinker farvel til John som reiser avsted til besøk i landsbyer oppover Marañon.

Det var ikke mer en fire hus i den lille landsbyen der alle var i familie med hverandre. De samlet seg i det største huset, som heller ikke var stort! Vi hadde samtaler og undervisning fra Guds Ord i et par dager. På den siste samlingen innbød vi dem som ville bli frelst til å komme fram til forbønn. Det var 11 personer som kom fram den kvelden. Det ble en stor forandring i landsbyen, som de senere forandret navnet på til Betel.

Vi begynte tidlig med årlige bibeluker på Tigre Playa der vi underviste de nye. Dette var virkelige festsamlinger. De tilreisende hadde som regel med seg bananer, maniok, tørket, røkt villsvinkjøtt, høns og skillpadder til de felles måltidene under bibeluka.  Her fikk de nye grunnleggende undervisning. De som ikke hadde det, fikk bibler og ofte en sangbok. Dette førte til stor interesse for å lære å lese, og de som kunne litt, forbedret lesekunsten gjennom lesing av bibelen. Vi underviste også om dåpens betydning. Mange ville bli døpt og ønsket å gifte seg legalt. Men da måtte de reise den lange veien opp til Borja, som den gangen var senteret i kommunen Manseriche. Det ble senere flyttet til Saramiriza som vokste fram som største landsby under oljekompaniets tid.

Det ble til at Rudolf og jeg kjørte ganske mange ektepar opp den strie strømmen til Borja, for at de kunne bli viet av ordføreren. Den gangen Humberto og kona ble viet, var fire andre par med. De satt på benker foran ordføreren, omgitt av de minste barna sine . Han leste igjennom vigselsritualet og spurte alle under ett om de ville gifte seg med sin mann/kone. Alle svarte høyt i kor: “JA”.

“Nå er dere gift, skriv under her, eller sett deres fingeravtrykk på dokumentet”, var ordførerens avslutningsord på det korte vigselsritualet. Flere av kvinnene kunne ikke skrive eller lese. Da måtte de “underskrive” med fingeravtrykk. Jeg spurte ordføreren om betalingen. Han svarte at det koster ingenting, men du kan komme med en kasse øl! Det ble nok ikke noe øl, men jeg kjøpte noen brus til han, og gav ham en bibel.Det ble ganske mange slike turer i samme ærend opp til ordføreren i Borja i årene som fulgte. Nå koster det ganske mye å få godkjent personlige dokumenter som skal til får å vies. I tillegg tar kommunekontoret god betaling for vigselen.

Bildet under fikk vi tilsendt fra pastor Manuel fra Saramiriza da han var i San Juan i 2019 da 6 par ble viet. Ganske anderledes enn på 1970 tallet!

I 1973 hadde vi vårt første besøk fra Norge, da misjonsekretær Hans Svartdal kom med sjøfly fra Iquitos. Da reiste vi opp til San Juan for noen møter i Humbertos hus. Mye folk samlet seg. Nå var Humerto og kona gift, og de ville bli døpt, som de første i San Juan. Hans Svartdal forrettet dåpen i Marañon, og det var en velsignet stund for oss alle.

Under oppholdet i San Juan, spurte Hans Svartdal etter toalettet. Han ble litt forskrekket over svaret: ”Hvor som helst”. Vi forklarte ham at det bare var å gå inn i jungelen bak hyttene og ta med seg en kjepp. Svartdal spurte hva han skulle bruke kjeppen til. ”Det finner du ut,” var svaret han fikk. Nøden har ingen lov, så han måtte bare gå. Da han kom tilbake var han ganske spak. Han fortalte at han hadde hatt sin fulle hyre med å jage grisene unna. ”Det er det verste jeg har vært med om,” var hans tilbakemelding fra “toalett”besøket i San Juan.

Flere av barna til de nye kristne fikk problemer på skolen utover på 70-tallet. Mobbing var en ting, men noen steder ville læreren tvinge dem til å be til Ave Maria, og til å drikke brennvin. Dessuten kom en katolsk nonne og fortalte til foreldrene i landsbyen at skolen var katolsk, og at Peru var et katolsk land. ” Derfor er ikke skolen for de evangeliske kristne,” sa hun. Vi fikk høre om dette, og på min neste reise til Iquitos fikk jeg kjøpt en bok med Perus undervisningslover. Der sto det, svart på hvitt, at det var religionsfrihet i Peru, både i skolene og i samfunnet for øvrig. Jeg tok flere kopier av de viktigste sidene og hadde dem med til læreren i San Juan, og senere til andre steder som opplevde det samme problemet. Lærerne det gjaldt, forstod at de hadde gått for langt og sluttet å plage de kristne elevene. Foreldrene kunne også puste lettet ut. Barna deres hadde likevel rett til å gå på skolen.

Midt på 70-tallet spurte vi om Humberto og familien ville flytte til San Lorenzo for å være med i arbeidet i menigheten der. Et viktig arbeid i den største landsbyen i området. Den lå lenger nedover Marañon fra Tigre Playa. Humberto var i flere år leder for menigheten som vokste fram etter at vi ut fra Tigre Playa, begynte husmøter der høsten 1972.

Bildene under er fra kirken i San Juan mange år etter de første besøkene dit på 1970 tallet. Kirken vokste jamnt og trutt fram til vi reiste til Norge i 1999, og har vokst videre på tross av en del fraflytting gjennom årene.

Møter i San Juan i juli 2023. Fra høyre Lindaura, pastorsparet i San Juan og pastor William fra Ignacio Merino, Piura.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapittel 39 står på kategorien “Indianerne inviterer oss”, kp. 41 står nest nederst av fem kapitler på “Båtliv og reiser”, mens kapitlene 42 og 43 står på samme kategori som dette kapitlet “Dagligliv i jungelen”.

Syketransport

Mens folk stod og snakket sammen i små klynger utenfor kirken etter søndagens kveldsmøte på Tigre Playa, kom det en liten kvinne gråtende bort til meg. Sammen med sin gamle og syke mor hadde hun kommet fra en landsby lengre oppover Marañon et par dager i forveien. Vi var usikre på hva moren led av. Hun hadde store smerter og klarte ikke beholde verken mat eller drikke. Dessuten var hun veldig mager, men magen var stor og oppsvulmet. Det var lite vi kunne gjøre uten å gi henne smertestillende og be for henne. Det fortalte vi dem da de kom. Som mange andre på den tiden, prøvde folk ofte lokale medisinmenn eller egne preparater før de kom til oss.

Datteren til den syke var helt fra seg av redsel og fortvilelse mens hun snakket med meg der vi stod utenfor kirken. Hun sa at moren ville hjem til landsbyen sin. Hun ville dø og begraves hjemme i landsbyen. Jeg svarte at vi kunne kjøre henne hjem tidlig neste morgen. Men nei, hun ville hjem nå med en gang. Det var nesten 1 ½ times kjøring til hennes hjemsted med speedbåten vår i dagslys. Nå var det natt, men været var klart og månen oppe. Det var en lys kveld. Jeg snakket med Rudolf, og vi ble enige om å reise med en gang. Vi forstod at moren kunne dø når som helst, men trodde ikke det var så nært som det viste seg å bli.

Avreise etter kveldsmøtet

Båt og motor ble raskt gjort i stand og bensin lastet om bord. Vi hjalp våre passasjerer opp i båten. Det var den syke moren som måtte bæres om bord, og datteren med hennes lille baby på et par måneder. Den syke kvinnen lå på gulvet mellom setene i speedbåten. Datteren hennes satt på benken bak med barnet på fanget.

Både Rudolf og jeg var ganske kjent med elva etter mange reiser den strekningen. Likevel kan en aldri vite hva som kommer flytende med strømmen, eller om sandbanker like under vann har flyttet på seg. Vi brukte lommelykta minst mulig. Lyset fra den ødelegger nattsynet i mange minutter. Vi kjørte i lyset fra månen. For at båten skal plane, må man ha en viss fart. Etter en drøy halv times kjøring ble det overskyet, og ikke lenge etterpå gikk månen ned. Da ble det veldig mørkt. Det kjentes litt nifst å kjøre såpass fort i nattemørket.

Plutselig satte datteren i et forferdelig hyl, reiste seg opp i båten og viftet med armene. Hun hadde babyen på den ene armen. Hun skrek og ropte: «Mor er død». Jeg senket farten. Rudolf snudde seg og så at hun i panikk ville kaste babyen over bord. Han fikk tak i babyen i siste liten, og la den under forenden av båten, foran bena våre. Med makt fikk han kvinnen til å sette seg ned i båten. Hun satte seg endelig ned, men hylte fortsatt ubehersket. Rudolf tok pulsen på moren. Hun hadde ingen puls. Vi forstod at datteren hadde rett. Den gamle kvinnen var død. Vi kjørte videre så fort det var mulig i mørket.

Reisen videre med den døde moren

Reisen videre står for oss som et mareritt. Datteren hylte at vi hadde drept moren hennes. Den lille babyen skrek også. Utrolig hvor mye lyd en slik liten bylt kan lage.  Babyen lå i alle fall beskyttet for vinden inntullet i et teppe innunder forenden av båten. Rundt oss skimtet vi så vidt konturene av elvebreddene på begge sider. Da vi nærmet oss landsbyen, ble det tent lys fra små parafinlamper i flere hus. De ble vekket av lyden fra påhengsmotoren og hylene fra kvinnen.

Datteren hoppet raskt ut av båten da vi la til ved elvebredden. Hun ropte og anklaget oss for å ha drept hennes mor. Hun var helt ustyrlig. Det ble en forferdelig stemning. Vi følte oss helt elendige. Vi forklarte situasjonen for de frammøtte, og ba om hjelp til å få båret den døde opp til huset deres. Ingen ville røre den døde. Rudolf og jeg måtte bære henne opp til hytta. I løpet av kort tid samlet flere slektninger seg og stemte i gråtekoret. Vi hadde besøkt landsbyen Puerto América noen ganger, men enda hadde bare noen få kvinner og et par ungdommer tatt imot Evangeliet.

Den døde ble lagt på et bord og lys ble tent rundt henne som skikken er. Folk strømmet til for å være med i sorgen. De skulle begrave henne allerede neste morgen. Rudolf og jeg gikk tilbake til båten og startet opp motoren. Vi hadde en mørk og trist tur hjemover. Da vi la til på Tigre Playa, var vi likevel takknemlige for at det ikke hadde gått verre.  Vi hadde i alle fall fått stanset den desperate kvinnen i å kaste det lille barnet sitt i elva, og moren fikk den tradisjonelle våkenatten og begravelse på hjemstedet sitt.

Etter en tid besøkte vi landsbyen igjen. Vi hadde møter og gikk rundt og samtalte med folk, også med kvinnen som mistet sin mor den natten. Hun bad om tilgivelse for alt hun hadde anklaget oss for den forferdelige natten. På møtet gav hun til kjenne at hun ville ta imot Jesus som sin frelser. Mannen og barna gjorde det samme. Mange ganger i årene som fulgte kom hun til Tigre Playa for å få behandling og medisiner til seg og sine barn. Hun og mannen var trofast med i menigheten i landsbyen sin helt til de døde for få år siden.

UVENTET FØDSEL

«Hermano! Hermano! » Jeg våknet brått opp av ropene og så på klokken. Den var halv fire på natten. Det pøsregnet som det bare kan gjøre i tropene. Regnet trommet mot blikktaket. Hadde jeg drømt, eller—–. Nei der ropte det igjen. «Hermano, – bror kom og hjelp!» Jeg kom meg opp. Gro våknet også og kom seg ut av senga. Utenfor døren sto en av våre unge venner fra en mestis landsby i Morona. Han hadde kommet et par dager før sammen med sin kone. Han hadde feber og kjente seg dårlig.

Det var fullt av syke i begge sykestuene da det gikk en epidemi med meslinger i et par landsbyer blant awajung indianerne i Potro og Achayacu. De ble veldig syke, ofte med lungebetennelse og diare i tillegg. Flere var døde i landsbyene, fortalte de som kom. Vi måtte overtale dem til å drikke og ta næring til seg, for i deres tradisjon skulle man helst avstå fra både mat og drikke når man var syk. De sa at det ville hindre tobakken som medisinmannen brukte for å drive ut sykdommen. Vi behandlet dem med penicillin og andre medisiner. Det var en travel tid, og vi var takknemlige da alle etter hvert kunne reise friske tilbake til sine landsbyer.

Mannen som stod utenfor døren i regnet og mørket, hadde vi innlosjert i en liten hytte like ved huset vårt, sammen med sin unge kone.  Barna våre lekte ofte der sammen med sine venner, særlig når det var regnvær. «Kom og hjelp kona mi», ropte han fortvilet. Jeg tok meg ikke tid til å ta på meg noe mot regnet, men ble med ham ut i mørket med lommelykta som eneste lyskilde. Han løp foran meg mot hytta. Plutselig stanset han, og lyset fra lykta traff en bylt som lå i gresset mellom lekestua og skogen bakenfor. Der lå kona til den unge mannen og ynket seg. Min første tanke var at hun var skadet. Hva hadde skjedd? Kanskje slangebitt?

Da fikk jeg øye på en liten bylt som lå nede ved bena hennes. Jeg rørte ved bylten som satte i å skrike av all kraft. Bylten var en liten baby som lå rett på det våte gresset i pøsregnet. Det var en velskapt liten gutt. Han var fortsatt «bundet» til moren med navlestrengen. Moren klarte å reise seg mens Gro bar barnet og hjalp henne i hus. Vi gjorde i stand varmt vann og steriliserte saks og bånd før hun klipte over navlestrengen. Gro ble dermed «conmadre», som betyr medmor til babyen. Det var hun til mange barn etter hvert. Så ble barnet vasket og kledt med noe babyklær vi hadde liggende. Han sluttet å gråte der han lå inntullet i et teppe og ble god og varm etter den noe ublide og kalde velkomsten til verden. Moren fikk stelt seg og fikk tørre klær. Hun var i god form etter fødselen.

Det var den unge morens første barn. De fortalte at hun gikk ut i skogen for et nødvendig ærende da hun plutselig fikk kraftige veer og sank sammen i gresset. Mens faren, som trodde hun var syk, løp for å vekke oss.  Da vi kom tilbake, var barnet allerede født. Det var en rask fødsel som endte godt både for mor og barn. Noen dager senere reiste de friske og glade hjem til sin landsby. De fikk flere barn etter hvert, men ingen i friluft i pøsende regnvær! Vi hadde kontakt med dem i alle årene vi bodde i jungelen og besøkte landsbyene og utpostene langs Morona.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 30, 31 og 34 står nederst av innleggene på kategorien “TIGRE PLAYA”, mens dette kapitlet, 33 står øverst og bør leses før kp.34. Kp.32 står nederst på kategorien “Indianerne inviterer oss”. Kapittel 35 finner du på “Mangfoldig misjonsarbeid”.

HJEMREISE OG OPPHOLD I NORGE

Avskjed på Tigre Playa
Fantastisk! Nå hadde det ordnet seg med avløsning før vår planlagte hjemreise våren 1971. Edith Aateigen, utsendt av Filadelfia, Kristiansand kom før jul i 1970. Tidligere på høsten fikk vi bekreftelse fra den svenske misjonsarbeideren Christina Pålsson at hun ville komme i mars -71. Edith Aateigen falt godt inn i arbeidet på Tigre Playa. Hun kunne ikke mye spansk, men var ikke redd for å prøve seg med det hun kunne. Det
lærte hun mye av, samtidig som hun studerte lærebøker i spansk. Det var mye nytt å lære og venne seg til i overgangen fra Norge til livet i en
jungellandsby i Peru.

I løpet av de tre månedene vi var sammen på Tigre Playa, var Edith med oss på et par flodturer for å besøke landsbyer og nyfrelste i elvene Morona og Potro. Det ble også turer til nabolandsbyer og lengre oppover Marañon elven. Det var nødvendig at hun ble kjent i området og
med gruppene av nyfrelste. Det var også en god del praktisk arbeid å venne seg til. Vi hadde noen få høner som skulle ha mat og litt tilsyn. Det var mest for å få egg som ellers var en mangelvare. Menyen for øvrig bestod av fisk fra elva og tørket kjøtt av villsvin, foruten hermetikk i ny og ne. Naboene kom i blant og ville selge fisk og kjøtt. Bananer og maniok var det som regel rikelig tilgang på. Av og til også forskjellig slags frukt, de fleste ukjente for oss.

Bildet er tatt på Tigre Playa etter en søndagsskole. John tar bildet fra båten og er på vei oppover til en nabo landsby. Som regel var det en sandbanke nedenfor en ganske høy kant foran huset, men her er det høyvann.

Nå nærmet tiden seg med raske skritt til vår reise. I mars 1971 var det nærmere 4 ½ år siden vi forlot Norge. Vi var slitne og kjente også på hjemlengsel. Det føltes av og til som vi kjempet mot tiden for å få ferdig alt som burde være i orden før vi reiste og overlot arbeidet til Edith og Christina. Vi nådde ikke i mål med alt vi gjerne ville. Jeg ser av brev hjem at vann i springen ble det ikke før vi kom tilbake høsten 1972. Men regnvann samlet fra taket i et par tønner, var likevel et stort framskritt i forhold til å bære det opp fra den grumsete Marañon elva.

Den 10.mars 1971 var vi ombord på rutebåten «Alfert»som skulle ta oss til Iquitos. De fleste hadde tatt avskjed med oss på møtet søndagen før, men mange kom likevel for å ta farvel med oss den dagen vi skulle reise. Dermed ble det ekstra travelt for å komme oss om bord. Det var ikke lett
å skilles fra nye, men kjære venner. Edith tok avskjeden bra. Hun ventet snart sin nye misjonærkollega og så fram til det. Om to uker ville rutebåten komme oppover igjen med Christina som en av passasjerene.

Vi tar farvel før vi går om bord i Alfert som skal ta oss til Iquitos.

Reisen begynner
Jeg skriver om bord i båten i brev hjem: «Edith ble litt kjent med Christina i Lima før hun sammen med John reiste videre til Iquitos og Tigre Playa. Christina har arbeidet et års tid i Tarma, og hun snakker bra spansk. Vi fikk kontakt med henne i høst gjennom misjonærene Lindgren. Hun var villig til å være noen måneder på Tigre Playa
sammen med Edit til Liv Haug kommer til Peru til sommeren.”

Brevet fortsetter: «Vi skal møte henne i Iquitos for å hjelpe henne til rette der. Det er et kaos ved båthavnen i Iquitos der de forskjellige elvebåtene legger til. John vil vise henne steder ved havneområdet, steder vi handler og introdusere henne for eieren av «Alfert». Hun blir med båten når den går oppover igjen om en ukes tid. Vi ser det som et under at det la seg til rette for en medhjelper til Edith. For vår del er vi mer enn klare for hjemreise nå. Det er rart å sitte her i denne primitive rutebåten og vite at det er første del av reisen til Norge. Jeg kjenner det kribler litt ved tanken på at vi snart skal se alle våre kjære igjen.»

Møte med venner på veien hjem og gjensyn i Norge

Hjemreisen gikk via USA og Canada der vi hadde venner som inviterte oss og delvis sponset reisen. De ville høre om misjonsarbeidetblant indianere og mestiser i Perus jungel. Vi reiste på billigste måte og kjørte med buss tvers over hele USA, men med stopp hos venner underveis. Påsken feiret vi i Victoria på Washington Island i Canada. I Chicago var den norske presten i en misjonskirke vår fantastiske vert og guide. Den Norske Sjømannskirken var vårt tilholdssted i New York. Assistenten der var en god venn fra årene han arbeidet i Sjømannskirken i Lima. Han var kjentmann i byen og guidet oss rundt de dagene vi var i New York før vi fortsatte ferden til hjem til Norge. Der var våren i anmarsj da vi landet på Fornebu. Stor var gleden over gjensyn, både for oss som hadde vært borte og de som ventet hjemme!

I Victoria, Canada bodde vi hos våre venner Giggi og Håkon Reigem

På hjemmeopphold.
Det ble et drøyt år i Norge fra april 1971 til juliåret etter. Vi bodde på «Mamre», misjonærboligene som Pinsemisjonen eide nær Østensjøvannet i Oslo. Det passet fint for oss som både hadde
utsendermenigheten Salem og foreldrene våre i Oslo. Maino begynte i 1.klasse i august mens Lewi var hjemme med vår nabo tvers over gangen som dagmamma. Det var en tøff overgang for barna, ikke minst for Lewi som var vant til å ha meg i nærheten selv om jeg var opptatt med mange arbeidsoppgaver. Nå var han på et fremmed sted med fremmede mennesker mens vi andre var på skole og arbeid. Jeg hadde et års lærervikariat ikke så langt unna og kom for det meste tidlig hjem.

Vi hadde en fin tid i Norge. Uvant med snø og kulde for Maino og Lewi.

John arbeidet noen måneder på Aker Sykehus da vi kom hjem. Men den største delen av tiden reiste han og hadde misjonsmøter i menigheter. Han besøkte også noen skoler og viste bilder og saker fra jungelen i Peru. Noen uker var han i Nord-Norge der han besøkte Eva og Rudolf Wilhelm i Kirkenes. Etter en treårs periode i Honduras, ville de nå fortsette misjonsarbeidet i Peru. Sammen med Rudolf besøkte John mange menigheter i Finnmark og Nordland. Vi hadde hatt sporadisk brevkontakt med Eva og Rudolf det siste året vi var i Peru. Vi tok fatt på reisen tilbake til en ny periode i jungelen,oppmuntret og glade over at familien Wilhelm med deres fire barn ville komme etter i løpet av høsten.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 3O og 31 – nedenfor dette kapitlet og kp.33 – ovenfor dette kapitlet, står på kategorien “TIGRE PLAYA”. De bør leses i rekkefølge med kp.30 og 31 først. Kp.32 står på “Indianerne inviterer oss” og er fra awajun i Potro i 1970. Kapittel 35 står nederst av på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”.

Tilbake i Peru etter oppholdet i Norge.
I august 1972 var vi tilbake i Peru. Vi var noen dager i Lima og i jungelbyene Pucallpa og Iquitos før vi var ferdige til å reise inn til Tigre Playa. Dokumenter skulle ordnes og varer av ulike slag måtte handles og sendes med rutebåten. Vi hadde fått samlet inn penger til en liten speedbåt av aluminium og en 40hp utenbordsmotor. I Iquitos fikk vi kjøpt begge deler. Både båten og motoren kom i bruk før vi hadde tenkt.

Det viste seg at «Alfert» hadde gått et par dager før vi kom til Iquitos. Derfor så vi etter en annen rutebåt som vi håpet kunne ta oss oppover Marañon. Det ble til at vi gikk om bord i en båt som skulle til Lagunas ved munningen av Huallaga elven. Derfra er det enda langt til Tigre Playa, men vi satset på å kjøre videre med speedbåten.  Fra Lagunas brukte vi drøye 6 timer i den, mens det hadde tatt 20 timer med «El Sembrador».

Speedbåten av aluminium og 40 hp utenbordsmotor

En ny periode på Tigre Playa. 

Det var mye «å henge fingrene i» da vi vel var tilbake på Tigre Playa. Edith Aateigen og Liv Haug som avløste oss, hadde bestemt seg for å ta opp arbeid i et annet område lengre sør i Peru, i Villa Perene/Pampasilva i jungelområdene øst for Tarma. De flyttet dit et par måneder før vi kom tilbake. En ung mann, en av de første som ble frelst på Tigre Playa, hadde fått ansvar for å ha oppsyn med huset og området som tilhørte misjonen. Vi var takknemlige over å finne alt i orden da vi kom tilbake.

Vi savnet “El Sembrador”. Den hadde vært god å ha på lengre reiser. Men på et eller annet tidspunkt etter vår hjemreise hadde en stor stokk kjørt seg inn i båten. Stokken hadde laget et stort hull i skroget som førte til at båten sank. Motoren var heldigvis oppbevart i lageret og unngikk dermed “forliset”.  Den flatbunnede kanoen vi hadde brukt til arbeidet med husbygget, var også på plass. Den og motoren ble til stor nytte til sitt bruk i tiden framover. Med den nye speedbåten kunne vi komme raskt til landsbyene langs Marañon med evangeliet.

Et bilde av “El Sembrador” etter at stokken lagde hull i skroget. 

Det var enda mye arbeid som gjenstod for å få huset vårt helt ferdig. Dessuten gikk det ikke lang tid før syke fra nær og fjern fant ut at misjonærene var tilbake. Sykearbeidet tok mye tid, men var givende, og vi ble kjent med mange gjennom dette arbeidet. Ganske snart var vi i gang med søndagsskole og møter igjen i den lille bambushytta.
 

Familien til blinde Adolfo var nærmeste nabo

De nærmeste landsbyene besøkte vi hele familien så ofte vi kunne. Men det ble for det meste John som reiste til stedene som lå så langt borte at det krevde en overnatting eller to. Barna brukte litt tid for å få spansken på plass igjen og takle overgangen fra familien og venner i Norge til livet i jungelen.  Maino begynte i 2. klasse og måtte starte skolearbeidet. Hun var flink til å arbeide på egen hånd, men litt hjelp og veiledning måtte hun selvsagt ha.

Velkomst for familien Eva og Rudolf Wilhelm

November nærmet seg, og vi så med glede og forventning fram til familien Rudolf og Eva Wilhelm med sine fire barn skulle komme til Tigre Playa. De var utsendt fra Filadelfia, Alta, og hadde tidligere arbeidet på en svensk misjonsstasjon i Honduras en periode. John besøkte dem da Rudolf etterpå var forstander i Kirkenes. Da reiste de sammen noen uker og besøkte menigheter i Nord-Norge. Nå var John i Iquitos for å møte dem og hjelpe dem til rette med innkjøp og lasting på riktig båt i virvaret av båter i havnen.   

Flyvåpnet hadde begynt ukentlige flyvninger fra Iquitos til San Lorenzo like før vi kom tilbake fra Norge. Det var den peruanske stat som sponset disse flyvningene med tomotors fly av typen Twin Otter sjøfly med plass til 18 -20 passasjerer. Flyvningene til ulike steder i jungelen fra Iquitos var operative i mange år, og hadde også rute til Saramiriza. Denne flyruta ble selvsagt en veldig stor hjelp for oss i årene framover. Nå kunne vi reise rimelig med fly til og fra Iquitos på et par timer, mens vi sendte varene vi kjøpte med rutebåten. Ikke så sjelden ble flyvningen utsatt til søndag eller en uke senere på grunn av været eller andre forhold. Men likevel innvarslet dette en ny tid.

Endelig opprant lørdagen i november 1972 da vi skulle ta imot familien Wilhelms og John som kom med flyet fra Iquitos til San Lorenzo. Vi kjørte med speedbåten nedover Marañon for å møte dem. Maino og Lewi gledet seg veldig til å treffe sine nye venner fra Norge. Flyet kom omtrent til planlagt tid, og vi kunne ta fatt på reisen tilbake til Tigre Playa. Det aller meste av deres bagasje ble sendt med rutebåten sammen med varene. På flyet får vi bare med oss ti kilo hver. Det ble stor fest og glede først for oss privat og  deretter  med vennene i kirken på søndag over denne etterlengtede forsterkningen i arbeidet i dette jungelområdet utfra landsbyen Tigre Playa.

Bilde av familien Wilhelm, tatt to-tre år etter at de kom til Tigre Playa.  Anita som ble født i Iquitos høsten 1974 er også med.

Felles bolig og hushold
Våre venner i Norge lurte på hvor den nye familien skulle bo. Og det var et relevant spørsmål. Vi hadde innbudt dem til å bo hos oss mens de bygget sitt eget hus. I ett år hadde vi prøvd livet i en liten bambushytte, og syntes ikke det var et alternativ for den nye familien. De hadde fire barn. Den eldste på alder med Maino og den yngste hadde enda ikke fylt et år.

Tilvenningen til livet i jungelen med ikke minst alle små insekter og mygg som stikker og biter med nesten uutholdelig kløe som resultat, er hard nok uten det «åpne» livet i en bambushytte. Det fikk også voksne og barn i Wilhelm familienoppleve, og de foretrakk beskyttelsen et murhus med myggnett i vinduene kunne gi. Selv om det på ingen måte hindret dem i å få «tusen» stikk og mye kløe! Etter en tid blir man nesten som vaksinert, og kløen avtar. Men ved besøk på andre steder er det ofte nye «arter» som immuniteten ikke virker mot.

Men godt var det i alle fall for oss alle å bo i hus selv om det ble litt trangt om plassen. Både Rudolf og Eva fant seg fort til rette i arbeidet på Tigre Playa. De fire barna i familien Wilhelm hang sammen med våre to og var i farten dagen lang. Maino var glad for en skolekamerat. Hun og Sonja gikk i samme klasse. De satt med skolearbeidet noen timer hver dag.

Noen ganger ble spisebordet brukt til skole og lekser.

Det ble mye reising på John og Rudolf for å besøke
landsbyer og nye grupper av troende. De hadde alltid med bibler, bibeldeler og medisiner. Det var både åndelige og legemlige behov. Palmehytta vår som ble brukt som kirke, ble revet for å gi plass til et nytt og større bygg. Den nye kirken ble også bygd av skogens materialer på samme måte som alle hytter og hus i landsbyene. Det kom stadig flere barn og voksne til møtene i kirken, og nye venner ble døpt og lagt til menigheten.

Byggingen av Rudolf og Evas hus tok sin tid da det var så mange andre gjøremål og nødvendige reiser. Men i juni 1973 kunne vi feire at alle veggene var ferdige og bygget under tak. I september reiste vi hele familien på en kombinert ferie- og arbeidsreise. John talte på møter og bibelkurs da vi besøkte Lima, Tarma, Huancayo og Pampasilva på denne reisen.

Familien Wilhelm flytter inn i sitt nybygde hus.

Da vi kom tilbake til Tigre Playa i oktober, var Wilhelm familiens hus såpass ferdig at de hadde flyttet inn der. Det gjenstod en god del arbeid, men det kom seg etter hvert. Møbler hadde de lite av i begynnelsen, men også det ordnet seg slik at de fikk det greit og koselig i sitt nye hjem i jungelen. Vi fikk mer plass i vårt hus, og det var utvilsomt deilig. Lewi flyttet tilbake til barneværelset der Wilhelms to jenter hadde sovet sammen med Maino. Rommet der Rudolf og Eva sov med sine to minste, ble gjort om til klasserom. Det var kjekt å få «skolen» ut av vårt soveværelse som også ble brukt til «kontor». Da ble det plutselig riktig så god plass i vårt rom.

Felles hus og husholdning hadde gått bra. Kanskje fordi vi så sjelden var hjemme eller innomhus samtidig? Det var reiser, arbeidutendørs, samtaler med både syke og friske som stadig banket på vår dør og
mange andre gjøremål. Barna var for det meste ute og lekte, så derfor gikk vi ikke i «bena på hverandre»! Vår takk går til vår Herre og Mester som hjalp oss alle på så mange måter også i den tiden.

Barna hadde det mye gøy når de lekte ute. Helt bakerst synes det nye hønsehuset.

Kp.44 som er del 2 fra Cahuapanas,  finner du nedenfor dette kapitlet på samme kategori og kp.32 om invitasjonen fra Potro i 1970 står helt nederst. Kapitlene 35 og 38 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”. Kp.40 finner du nederst på kategorien “Dagligliv i jungelen.”

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Møter i San Lorenzo

På vei nedover Marañon, ligger munningen av bielven Cahuapanas på sørsiden av elven litt ovenfor San Lorenzo, den største landsbyen
i distriktet. Da vi kom tilbake til vår andre periode i Peru sommeren 1972, besøkte vi ofte San Lorenzo for møter. En familie som bodde i et ganske stort hus sentralt i landsbyen, åpnet hjemmet sitt for oss og møtene. Denne familien var blant de første som ble døpt i San Lorenzo. Endelig på høsten 1975 fikk vi tildelt en tomt til kirke. Denne første kirken ble bygd med bambusvegger og tak av bølgeblikk og innviet i mars 1976.

Bildet over viser barn på feriebibelskolen i kirken i San Lorenzo i 1977 da vi var tilbake etter et år i Norge.

Innbydelse til besøk i landsbyer i Cahuapanas.

I San Lorenzo traff vi Awajun indianere fra Cahuapanas som
kom dit for å selge varer og handle, eller for å oppsøke klinikken på den
katolske stasjonen. De hadde hørt om oss fra deres stammefrender i Potro som vi besøkte noen ganger allerede i vårt 1. år på Tigre Playa, og nå ville de at vi skulle besøke dem. «Vi vil også høre evangeliet» sa de, og ba oss innstendig om å komme til deres landsby Kauapan. Vi lovte å besøke dem så snart som mulig. Det tok mye lengre tid enn vi hadde håpet å realisere besøket til Cahuapanas.

På Tigre Playa var det stor tilstrømming av syke mennesker, skole for de to eldste barna, leseopplæring for kvinner, hus- og kirkebygging og selvsagt møter for barn og voksne. Dessuten var vi stadig på farten for å besøke alle landsbyene der vi allerede hadde opprettet kontakt, og hvor det noen steder var små grupper av troende. I mellomtiden hadde jeg eller Rudolf av og til kontakt med indianere fra Cahuapanas ved våre besøk i San Lorenzo.  

Første besøk til landsbyer Cahuapanas høsten 1973

Endelig utpå høsten -73 ble det reise til Cahuapanas og noen
av landsbyene i nedre del av elven. Det var Rudolf Wilhelm som først besøkte disse stedene. Det bodde både mestiser, shayawita- og awajun indianere i Cahuapanas med bielver. Rudolf fortalte at det var stor mottagelighet for Guds Ord, og mange kom til samlingene for å høre det
han hadde å fortelle fra Bibelen. Vi ble veldig inspirert til å besøke folket i Cahuapanas igjen. Likevel skulle det gå et halvt år før det ble en ny tur. 

Besøk i Cahuapanas med flodbåten «Alli Shungo» og kano.
I april 1974 reiste jeg nedover Marañon med kurs for landsbyene i Cahuapanas. Jeg hadde med en av de nyfrelste ungdommene. Lewi var
også med på denne reisen. Det var stor stas å få være med far på reise i husbåten «Alli Shungo». Allerede da vi stoppet i den første landsbyen, fikk vi bekreftet at det var slik som Rudolf hadde fortalt; stor åpenhet for å høre Evangeliet. Læreren og andre sendte beskjed rundt i landsbyen om møtet på kvelden, og de aller fleste samlet seg i skolehuset. Da møtet var slutt, ville mange ha forbønn og gi sine liv til Jesus. Vi hadde tre møter i den landsbyen før vi reiste videre oppover elven til et sted som heter Santa Maria. Der bodde det to nonner fra den katolske misjonsstasjonen i San Lorenzo. De fortalte at elven var grunn lengre
oppover. De mente det var best å la flodbåten bli igjen der i landsbyen.

Misjonens båter fortøyd ved land på Tigre Playa. Marañon flyter stille forbi østover.

Møter i landsbyen Kaupan
Vi fortøyde båten godt nedenfor deres skole, og reiste videre med den lille trebåten vi hadde hatt på slep. Flere steder var elven svært grunn. Store stein- sandbanker kom til syne, særlig i innersvingene av elva som
buktet seg gjennom jungelen. Vi måtte også opp noen sterke stryk før vi endelig kom frem til awajun landsbyen Kaupan. Det var en ganske stor landsby med skole og tre lærere. Skolen her var opprettet av Wycliffe misjonen og hadde undervisning både på indianernes eget språk og på spansk. To av lærerne kjente jeg fra før, så det ble ingen problemer med presentasjonen. De visste hvem jeg var og hva jeg representerte. Vi stanset to -tre dager i denne landsbyen og hadde fire møtesamlinger. Lærerne delte på å oversette når jeg talte. Det var mange som ville ta imot Evangeliet og ha forbønn slik som vi opplevde iblant indianerne i Potro elven.

Vi ble fortalt at det lå fire andre landsbyer på forskjellige steder innover i skogen ikke langt fra Kaupan. Når indianerne sier at det ikke er så langt, betyr det ofte flere timers marsj på stier innover jungelen. Det hadde vi ikke mulighet til denne gangen. Da vi tok farvel, ba de oss inntrengende om å komme tilbake så fort som mulig.

Nytt besøk til Awajun indianerne i Cahuapanas.
Sammen med misjonær Gunnar Vervik som besøkte oss på Tigre Playa i juli/august 1974, reiste jeg igjen til Cahuapanas. En av landsbyene innover i skogen fra Kaupan, kunne vi nå med kanoen. Vi kjørte oppover en smal og grunn bielv i en drøy time. Vi fortøyde kanoen med “peki peki” motoren, og derfra gikk vi et par timer på en liten sti gjennom jungelen. Vår kjentmann førte oss trygt fram til den lille landsbyen Cauide der bambushyttene lå spredt rundt en åpning i skogen. Awajun indianerne der hadde liten kontakt med omverdenen, men nå hadde de nylig fått en skole og en lærer gjennom Wycliffe.

Vi ble budt på fisk, bananer og maniok. 

Læreren i Cauide samlet folket til møte på ettermiddagen, og det kom utrolig mye folk til å være et så lite sted. Men de kom visst også fra hytter lengre inn i jungelen. Det var en broket forsamling av store og små, mer eller mindre påkledt. Lydløst var det heller ikke. Noen hadde hundene sine med så det ble en del bjeffing og knurring underveis i møtet. En kone satt med en stor leirgryte mellom bena. Hun tygget kokt maniok og spyttet tilbake i gryta for å lage drikken masatto. Det både hørtes og syntes, men det så ikke ut til at noen brydde seg om det. Noen av de minste barna lekte rundt på gulvet, noe som heller ikke gikk lydløst for seg.

Men tross alt som kunne forstyrre, var det en lydhør forsamling. Det var som de slukte hvertord, som om de bare hadde ventet på denne stunden. De sang ivrig med i korene, både på awajun og spansk. Wycliffe hadde oversatt noen sanger og kor til deres  språk. I det siste møtet vi hadde den andre dagen, var det flere som ville bli frelst og begynne et nytt liv. Det ble en lang forbønns stund med gråt og bekjennelse av synder. Den Hellige Ånd virket i blant oss.

Samling og en prat utenfor kjøkkendelen av huset.

En ung mor i Kaupan. De to største barna er hennes søsken.

Besøk av rev i Kaupan
Vi besøkte også denne gangen den største landsbyen, Kaupan der jeg var i mai. Vi ble tatt godt imot og hadde noen fine samlinger i skolehuset. Lærerne der samlet nå folk til møte hver søndag. Da leser de fra
bibeldelene som er oversatt til deres språk, ber og synger kor og sanger på awajun. Det var en fryd å høre dem synge på sitt eget språk selv om det ikke alltid var like vakkert. Noen sang litt etter de andre fordi de måtte høre teksten først. Barna lærte seg fort sangene utenat; også noen av de spanske korene.

Under et ettermiddagsmøte da jeg stod og talte, hørte vi et forferdelig bråk med hønekakling, hundeglam og noen kvinner som ropte og skrek.
Det var bare å ta en pause i møtet. Halve forsamlingen fór på dør og ikke lenge etterpå kom de stolte tilbake med en død rev. Den hadde kommet inn i hønseflokken og drept en høne. «Men nå kan du bare fortsette», sa de og satte seg ned for å høre mer. Flere nye tok imot Jesus i løpet av de dagene vi var der. Vi fikk mange nye venner som ønsket oss velkommen tilbake. Jeg reiste dit igjen i oktober og hadde flere møter blant indianerne i Kaupan og andre landsbyer. Også da opplevde vi at mange kom til tro. Lærerne ved skolen fortalte at nå ville de bygge en kirke som de håpet å ha ferdig til neste besøk.

Det er en stor jobb å lage en kano, særlig en større kano som indianerne holder på med på disse bildene. Ganske varm jobb også