Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.I I

I kp.39 skriver vi om første del av reisene til Cahuapanas, som står ovenfor dette kapitlet på samme kategori. Helt nederst står kp.32 om invitasjonen til Potro i 1970. Kapitlene 42 og 43 står på kategorien “Dagligliv i jungelen”, mens kp.45 står på “Kontakt med Wycliffe, Bibeloversettere.”

Fjerde besøk til Cahuapanas mai 1975

Denne reisen ble ganske spennende. Det ble et voldsomt uvær mens vi var i Kaupan. Elven steg mange meter i løpet av natten og tok med seg
båter og kanoer som lå fortøyd ved landsbyen.

Jeg skriver slik i et brev hjem: «For noen dager siden kom jeg hjem etter en reise opp bielven Cahuapanas og landsbyene som ligger langs elven. Jeg reiste sammen med Marcial, en av dem som er med i menigheten på Tigre Playa og som kjenner kall til å forkynne evangeliet. Vi reiste i en mindre trebåt. Den hadde en nabo i landsbyen bygd for oss. Ikke lenge før turen til Cahuapanas fikk jeg lagd et tak av bølgeblikkplater over den bakre del av båten der vi satt og styrte og der bagasjen lå. Det var til stor nytte både i sol og regn.»

Den såkalte peki peki motoren med langt stag til propellen, som sees på bildet, var motoren vi brukte på reisen til Cahuapanas.

Vårt første stopp var i landsbyen Barranquita. Dette er en landsby der det bor shayawita indianere og mestiser. Mye folk samlet seg denne søndag
ettermiddagen. Både barn og voksne satt på gulvet og andre stod langs veggene da det ikke var noe å sitte på i huset vi brukte som lokale. Noen hadde tatt imot troen ved tidligere besøk også på dette stedet. Alle sang med i sangene med stor glede og begeistring. Vi kjente Guds Ånds nærhet, men plutselig ble møtet avbrutt av at noen ropte og skrek at det var slåsskamp utenfor. De fleste løp ut for å se på dette og kom ikke tilbake. Avslutningen av møtet ble ikke som forventet. Men vi fikk samtaler med flere som hadde vært på møtet før vi reiste videre. Alle ville at vi skulle komme tilbake for å lære dem mer fra bibelen.

Bryllup og dåp i Kaupan

Dagen etter reiste vi videre opp til landsbyen Kaupan. Siden vårt forrige besøk i Kaupan, hadde de bygd en kirke av skogens materialer på samme måte som sine egne hytter. Vi hadde bibelstudier hver dag. Mange lot være å gå på åkeren de dagene for å lære mer fra Guds ord. Indianerne ble ofte sett ned på og det ble sagt at de ikke hadde sjel, men var som dyr. Nå hørte de om Guds kjærlighet til alle mennesker, og at Jesus gav sitt liv også for dem for å gi frelse og evig liv. De hørte budskapet med stor glede og er ivrige etter å lære mer. Det er bare fire år siden de fikk skole så de er veldig uvitende om mange ting. Men skogen, dyrene og livet der kjenner de godt.

På søndagen som var avslutningsdagen for bibelkurset og møtene, ble tre par viet i kirken og etterpå døpt i elven. Det var de seks første som ble lagt til menigheten i Kaupan. De hadde tatt imot Jesus som sin frelser
allerede den første gangen vi besøkte Kaupan. Det var en stor høytidsstund.

Det gikk en kraftig epidemi med forkjølelse i landsbyen. Flere av barna var veldig syke med bronkitt og lungebetennelse. Vi hadde med en del forskjellige medisiner som var til stor hjelp.

Her står jeg ved bredden av Cahuapanas sammen med de første seks som ble døpt i landsbyen Kaupan. En stor dag!

Som tidligere nevnt, kom det et kraftig uvær mens vi var i
Kaupan. Tirsdag morgen hadde elven sunket kraftig. Båten vår la seg over på siden. Da kom det vann og sand inn i motoren. Med god hjelp fikk vi båt og motor opp på land. Motoren måtte jeg demontere, rense delene med bensin og sette motoren sammen igjen før den ville starte. Jeg hadde alltid verktøy med på reisene, og nå kom det godt med. Det var mange interesserte tilskuere! Som om ikke det var nok, kom uværet natt til fredagen med torden og et voldsomt regnvær som varte hele natten. Vi så på kvelden at det var uvær på vei. Før landsbyen gikk til ro for natten, gikk vi sammen med noen av indianerne ned til elva og satte pålene som båter og kanoer var bundet i, godt ned i jorda høyt oppe på kanten. Men det viste seg at det ikke var godt nok!

Farefullt oppdrag

Jeg skriver videre i brevet hjem om denne reisen: «Jeg ble vekket i grålysningen av rop om at alle kanoene og båtene hadde forsvunnet da elva kom som en flodbølge på natten og tok med seg påler og alt som var bundet i dem. Det var bare igjen en gammel kano som lå langt inne på land. Den smale elva der oppe mot fjellene hadde steget med fem meter over natten. Sammen med noen fra landsbyen rodde vi nedover elva i den gamle kanoen for å se etter båtene. Vannet hadde allerede gått ned et par meter, men var fortsatt som en foss som dro med seg hele trær og busker. Vi fant først lærerens båt, uskadd, men full av vann. De fleste kanonene ble også funnet etter hvert. Vi rodde i et godt stykke videre før vi kom til et sted der elva delte seg rundt en liten øy. På spissen av den hadde det samlet seg en stor haug av trær og bråte, og midt inne i denne bråten fikk vi øye på bunnen av båten og deler av taket litt bortenfor. Strømmen stod sterkt på og det var for farlig å gjøre noe den dagen. Vi rodde tilbake. Neste dag hadde vannet sunket ytterligere, og vi reiste på nytt nedover elva, i alt ti mann som ville hjelpe til.

Vi fikk øye på taket av båten som stakk opp mellom stokkene.

Vi fant båten på samme sted, fortsatt med bunnen opp inne i haugen mellom stokker og grener. Vi stod på stokkene og fikk manøvrert båten nesten halvveis over vannet. Etter mye strev fikk vi bundet et rep rundt
motoren. Men plutselig tok en kraftig strømhvirvel båten med motoren og forsvant med et brak under tømmervasen og ble borte. Vi måtte gi opp for den dagen. Først to dager etter var vannet sunket og strømmen roet seg så mye at vi kunne prøve igjen. Vi så ikke noe hverken til båten eller taket i tømmervasen. Men med kjepper som vi stakk mellom stokkene, fikk vi lokalisert båten som hadde snudd rundt og lå riktig vei, men helt full av vann. Den ble holdt nede av stokkene som lå innfiltret i hverandre på kryss og tvers over båten, men ble samtidig holdt på plass av flyteevnen i treverket. Jeg hoppet ut i elva og svømte under trestokkene mot stedet der båten lå mellom stokkene.

Det ødelagte taket og båten som ligger med bunnen opp inne i tømmervase. Marcial viser med hånden mot båten.

Med vann til over hodet, spente jeg med all kraft ned mot bunnen i båten for å få den til å løsne fra tømmervasen og flyte opp lengre ned. Det var en ganske farlig jobb, men det lyktes! Jeg kjente at båten løsnet under meg mens jeg fulgte den i dragsuget ut under tømmervasen. Da var det godt å få hodet over vann og trekke pusten igjen! Det var heldigvis heller ingen alligatorer å se eller merke i det grumsete vannet. Noen av indianerne fikk tak i båten før den fløt videre nedover elven. Taket var vekk, men ellers var båten i full stand.

Motoren hadde løsnet fra båten, men etter en stund oppdaget vi at repet hadde hengt seg fast rundt en stokk. Vi fikk den opp. Den hadde fått verre medfart. Men etter demontering og rensing for vann og sand for andre gang på denne reisen, startet den igjen. Luftfilteret var revet av, og jeg laget et nytt av en hermetikkboks. Det elektriske anlegget hadde vært så lenge under vann, at jeg ser det som et under at den startet. Med påfyll av olje og bensin, gikk den som den skulle hele veien hjem. Deler av taket så jeg igjen på et hønsehus hos en mestis som bodde lengre nedover elva».

Det har vært mange farefulle reiser på små og store elver gjennom årene. Vi takker Gud for at vi er blitt bevart både i ulykker og sykdom. Vi besøkte landsbyene i Cahuapanas flere ganger, og også i Cahuapanas har arbeidet gått framover gjennom årene. Det har vært både tilbakeslag og framgang. For mange år siden nå, bygget de en ganske stor kirke av planker med tak av bølgeblikk i Kaupan.  Landsbyen har også vokst i disse årene, selv om det har vært en viss utflytting. Men Herren har holdt
sin hånd over menigheten av troende indianere også i landsbyene i denne bielven til Marañon.

Den nybygde kirken i Kaupan på en bibeluke flere år senere der venner fra nabolandsbyer også er til stede. Vi er ikke sikker på hvilket år det var. Kanskje i siste del av 1980-tallet.

Bildene nedenfor er fra et besøk til menigheten i Kaupan av en gruppe fra menigheten i Saramiriza i 2017.

Disse bildene har pastor Manuel sendt oss. De er fra besøk og bibeldager i Kaupan i 2017. Flere ungdommer ble døpt og mange barn båret fram til forbønn og velsignelse. De reiste med den nye båten til menigheten i Saramiriza. Det er mye lengre til Cahuapanas fra Saramiriza enn fra Tigre Playa. Landsbyen og kirken har kontakt med San Lorenzo som er nærmere, men lederne kommer fortsatt til de årlige konferansene og bibelukene i Saramiriza.

For deg som er ny leser av bloggen vår fra Peru, vil vi anbefale at du ser på temaene for kategoriene øverst til høyre og begynner å lese fra begynnelsen. Da må du for hver gang klikke deg inn på neste kategori.  I noen kategorier er det flere bloggdeler. Da står vanligvis den første nederst. Nå har vi nummerert kapitlene med henvisninger til hvor de står. Da er det lettere å se rekkefølgen.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas

Kapitlene 30, 31, 33 og 34 står på kategorien “TIGRE PLAYA”.  

Awajun indianere inviterer oss

Vi hadde ikke vært lenge på Tigre Playa før vi fikk besøk av awajun
indianere som bor i Potro elva. Den munner ut i Marañon noen kilometer ovenfor oss og har sitt utspring i fjellene flere dagsreiser mot sør. De hadde hørt at det hadde kommet misjonærer til Tigre Playa som hadde medisiner og hjalp syke. Mens vi behandlet de syke de hadde med seg, kom de på møtene og hørte evangeliet. Mennene snakket en del spansk. Det hadde de lært ved kontakten med spansktalende handelsmenn og
oppkjøpere av tømmer, villsvinskinn og annet indianerne solgte eller byttet mot varer kjøpmannen hadde med.

Etter et par uker på Tigre Playa reiste indianerne fra Potro hjem. Vel en uke senere kom en gruppe menn fra landsbyen og overrakte meg høytidelig et brev med invitasjon til å besøke dem og undervise dem fra Bibelen. Brevet var skrevet og signert av læreren og landsbylederen. I tillegg var det tett med fingeravtrykk på begge sider av arket. Under hvert fingeravtrykk hadde læreren skrevet personens navn. De fortalte at fingeravtrykkene hørte til ledere og fedre i landsbyen. Det tok dem halvannen dag å ro ned til oss i deres uthulede kano, og de ville bruke minst tre dager på å ro motstrøms hjem igjen bare for å overlevere denne invitasjonen!

De fortalte at landsbyen noe tidligere hadde hatt besøk av en misjonær
fra Wycliffe, som vanligvis arbeidet blant awajun i Øvre Marañon, ovenfor strykene Pongo Manseriche. Der hadde misjonærene lært seg awajun språket og holdt nå på å oversette det Nye Testamentet. Wycliffe holdt sommerkurs for lærere og helsearbeider på basen Yarina Cocha ved Pucallpa, 80 mil i luftlinje fra oss. Misjonæren organiserte en liten
skole hos indianerne i Potro og innsatte en awajun lærer fra Øvre Marañon som studerte på sommerkursene. Awajun stammen telte den gang rundt 20.000. De bor spredt over et stort område, de fleste ovenfor Pongo Manseriche i den vestlige (øvre) delen av Marañon. Jeg lovte å besøke dem, men det gikk lengre tid enn jeg hadde håpet før det ble en realitet.

De følgende ukene besøkte vi noen av nabolandsbyene i Marañon. Samtidig begynte jeg med byggingen av huset vi håpet å flytte inn i før årets slutt. Dessuten reiste vi hele familien en tur til Yurimaguas i april for å ta ut og veksle sjekkene fra Norge. Gro hadde hatt vondt i en tann en stund. Et tannlegebesøk var helt nødvendig for henne. «El Sembrador» tok oss trygt fram og tilbake til Yurimaguas. Alt som skulle ordnes og handles, fikk vi unna i løpet av tre dager i byen.

Båten gjøres i stand til avreise.

Vårt første besøk til Potro og awajun folket der i mai 1970

I begynnelsen av mai reiste jeg til Porvenir i Potro sammen med to av
de nydøpte ungdommene. Det var en strabasiøs reise oppover den smale og svingete elva i den nye kanoen vår. Potro flyter ganske rolig og går i store buktninger gjennom det flate landskapet. Sandbanker og store trær som hadde rast ut i elva gjorde manøvreringen vanskelig mange steder. Jungelen står tett på begge siden av den smale elva. Vi så aper og kapivara (verdens største gnager) og selvfølgelig en mengde fugler.
Skilpadder og alligatorer gikk nok i skjul ved lyden av motoren vår. De
er lettskremte og hører lyder på lang avstand.

Da vi hadde kjørt en fire timers tid, kom vi til den første boplassen
langs elva. Huset lå i en stor sving der en ganske stor sideelv, Achayacu munner ut i Potro. Her bodde en mestis som sa han var patron (sjef) for indianerne lenger oppe. «Det er jeg som dominerer dem», sa han. Det vil si at han fikk dem til å jobbe for seg i skogen med tømmerhogst. Mange av indianerne sto i gjeld til ham. De var uvitende om priser og hadde ingen kunnskap om penger og regning. Dermed var det lett å lure dem og gjøre dem til gjeldsslaver som alltid måtte stå til disposisjon for patronen. Etter hvert fikk vi stadig større innsyn i hvor utbredt dette systemet var i jungelen.

Awajun bygger ofte ovale hus, noen direkte på bakken på steder der elva ikke oversvømmer.

Vi lagde oss mat på et bål før vi reiste videre. Etter enda et par – tre timers kjøring rundet vi en stor sving, og der lå landsbyen Porvenir. Folk hadde hørt påhengsmotoren. En stor flokk hadde samlet seg oppe på den høye strandkanten. Landskapet var blitt mer kupert den siste delen av reisen, og landsbyen ligger trygt for oversvømmelser oppe på en ås. På
høydene rundt landsbyen var det åkrer med maniok og bananer. Bananer og maniok spises til alle måltider. Det er ikke alltid fisk og kjøtt av vilt er
tilgjengelig. Tydeligvis var høns og egg også en del av kosten. Noen høner
spankulerte rundt i landsbyen eller flakset opp på en gren der de tilbrakte natten.

Overnattingssted og flaggermus bitt

Vi ble hilst hjertelig velkommen av landsbylederen «el Apu» og læreren. De hjalp oss med å bære bagasjen vår til en tom bambushytte som stod litt for seg selv. Det eneste som fantes i hytta, var et par vedkubber til å sitte på. Jeg var glad for at jeg hadde tatt med meg en hengekøye. Det var allerede sent. Vi hengte opp våre myggnett og ordnet oss senger på gulvet. Jeg hadde med en luftmadrass. Interesserte tilskuere fulgte med da jeg pumpet den opp med en fotpumpe. Dette var nytt og morsomt! Guttene lå som de var vant med hjemme, på et laken rett på gulvet av palmetre. De måtte dele myggnett da en av dem hadde glemt å ta med seg sitt.

Folk ville ha møte med en gang så vi fikk fart på parafinlampen vi
hadde med oss fra Tigre Playa. Skolen ble brukt som møtested. Den var helt full av folk som snakket i munnen på hverandre. Det var tydelig at det var stor forventning til besøket. Da vi kom, dempet praten seg, og læreren hilste velkommen. Han tolket våre vitnesbyrd til awajun
språket. Vi lærte dem også et par kor på spansk før vi avsluttet møtet. Vi ble servert kokte bananer, maniok og egg etter møtet. Med sjeldne unntak, var det den menyen vi fikk servert hele uken vi var i Potro.

På natten ble den ene av guttene liggende med albuen utenfor det
trange myggnettet. Han ble bitt av en blodsugende flaggermus i albuen. Nestemorgen oppdaget jeg en stor blodflekk på gulvet ved siden av armen hans. Flaggermusen sprøyter inn en væske når den biter som gjør at blodet ikke koagulerer i såret. Antageligvis hadde gutten rørt på seg og skremt flaggermusen vekk. Jeg renset bittet og huden omkring og det leget fint. Vi hørte at det skjer stadig vekk at folk blir bitt av flaggermus i landsbyen. De fleste sov uten myggnett. Det så ut til å være forholdsvis lite mygg i de høyreliggende områdene av jungelen. De tullet bare et tøystykke rundt seg mens de sov på en barkmatte på gulvet.

Barn og unge i landsbyen Porvenir. Elven Potro i bakgrunnen.

Bibeltimer og møter i Porvenir

Vi hadde samtaler og møter resten av uken der jeg underviste enkelt om
de grunnleggende sannhetene i evangeliet. Vi ba også for dem som ønsket forbønn. På møtet søndag etter talen spurte jeg om noen ville ta imot frelsen i Jesus Kristus. Til min overraskelse kom nesten alle fram! Omtrent femti unge og gamle samlet seg foran bordet vi brukte som talerstol. Jeg tenkte at de ikke hadde forstått hva jeg sa, eller at oversetteren ikke hadde uttrykt tydelig det jeg mente. Derfor ba jeg dem å sette seg igjen, og forklarte mer inngående hva det innebar å ta imot
evangeliet og gi sitt liv til Jesus. På nytt gikk innbydelsen ut.
Alle som hadde vært framme første gangen kom igjen og enda noen til. Det var en opplevelse å be sammen med dem. De ba selv høyt og ivrig. Det tok lang tid før vi avsluttet med å synge noen av de nye korene de hadde lært i løpet av uken. Læreren fortalte oss at folk ba om tilgivelse for alt det gale de hadde gjort. Det gjaldt både slagsmål, drap og
mange andre forhold. Den Hellige Ånd gjorde sin virkning på harde hjerter. En av dem som kom fram og gav sitt liv til Jesus var en gutt på 12 år, Gustavo Sanchez. Noen år senere ble han brukt av Herren til stor velsignelse og grunnla mange grupper av troende i awajun landsbyene i dette området.

En eldre mann kom og ville snakke med meg like før vi reiste hjemover
igjen. Han hadde et problem fortalte han. Han hadde fått nye tanker om sin familiære situasjon. Uten at jeg hadde berørt ekteskap og flerkoneri i
bibeltimene, hadde han begynt å tenke på at det ikke var riktig av ham å ha fire koner. Han ville vite hva jeg mente om det og hvilket råd jeg ville gi ham. Jeg visste at det var vanlig blant indianerne med flere koner. Det gav både status og hjelp på åkeren. Men det var ikke et lett spørsmål. Jeg svarte at han måtte be Gud om råd og  visdom. Ved et senere besøk fortalte han at han nå bare hadde en kone. Den yngste kona hans hadde reist tilbake til sine foreldre, den eldste hadde blitt syk og døde og en hadde stukket av med en yngre mann, så nå hadde han bare en kone. Det var ikke alle som opplevde en slik løsning på problemet. Men i løpet av noen år ble det mer vanlig også blant indianere å ha bare en kone, og problemet løste seg selv etter hvert.

Gutter i landsbyen prøver fiskelykken. I det klare vannet i Potro fisker de ofte med harpuner.

Nytt besøk til Potro i slutten av mai

I slutten av mai reiste jeg igjen oppover bielven Potro for å besøke indianerne i Porvenir. Også denne gangen hadde jeg med to ungdommer fra Tigre Playa. Jeg var spent på hvordan det var gått med alle de nyfrelste fra forrige besøk bare tre uker tidligere. Vi visste at medisinmannen som bodde for seg selv med sin familie lenger inn i skogen, hadde stor makt over indianerne i området. Mange bodde fortsatt i små åpninger i skogen der de hadde sin hytte og sine åkerlapper. Det er konene og barna som arbeider på åkeren. Mennene hugger ut et område av skogen hvert tredje eller fjerde år. Han hjelper til med å rydde etter at området er brent. Men forøvrig er hans jobb å jakte og fiske. Kona planter og steller åkeren.

I landsbyene fantes det på den tiden knapt en pike over 14 år som ikke
er gift etter deres tradisjon. Blant indianerne blir jentene ofte lovet bort
mens de enda bare er 8 – 9 år gamle. Det er også en god del drukkenskap, særlig i forbindelse med fester av forskjellig slag. Som vi har skrevet om tidligere, er det for det meste masatto laget av maniok som brukes som rusdrikk. Den kan bli ganske sterk når den får stå å
gjære noen dager. Når masattoen er fersk, er den en viktig del av befolkningens kosthold. Det er det første de byr på når noen kommer på besøk. Den er da som regel ikke gjæret. Det er uhøflig å avslå, i alle fall før en blir godt kjent. Men det er greit å ta en liten slurk uten å tømme bollen. Smaken på fersk masatto er ikke dårlig, men en må helst la være å tenke på at den er tygget.

Et typisk kjøkken med maniok og bananer på lager og ildstedet til høyre.

Denne gangen ble besøket kortere enn sist. På vei opp hadde jeg sett
at sandbanker nederst i elva kom til syne. Jeg var ivrig etter å fortsette med byggingen og trengte sand til murerarbeidet. Det ble tre dager med møter, bibeltimer og samtaler. Det var en broket forsamling på disse møtene. På de første benkene satt gutter uten en tråd på kroppen. De sang med av full hals og stor iver. Bak dem satt menn med langt hår og tatoveringer i ansiktet, de eldste går i en slags skjørt. Kvinnene holdt til på den andre siden. De fleste hadde en masse krims krams hengende rundt halsen, armene og anklene. De var kledt i et tøystykke som var bundet sammen over den ene skulderen. På møtene satt de med
en fille som de slo rundt seg for å holde insekter unna seg selv og babyen som de bar på hofta. Mange kom fram til forbønn, selv de som hadde vært framme sist. De var ivrige etter å lære og høre mer om Jesus, og ønsket forbønn. Også denne gangen gråt og ba de med høy stemme uten å bry seg om at andre hørte det de sa. Det er nok deres kultur også det.

Balsaflåte og sandbæring

Jeg fikk hjelp av mennene i landsbyen til å lage en stor balsaflåte.
Her oppe i bifloden var det store sandbanker med fin sand til å blande med sementen. Vi lastet balsaen med så mye sand den kunne tåle, og bandt den fast til båten. Mine gode hjelpere var glad for fiskekroker, snører og annet nyttig for skogens folk. Vi fulgte med strømmen nedover elva. Det var ikke helt lett å styre den fullastede flåten. Elva er full av svinger, trær og stokker. Vi måtte jobbe hardt for å få flåten til å holde seg midt i elva og ikke sette seg fast i grener som hang ut fra elvebreddene.

Det gikk lettere da vi kom ut i Marañon. Den store prøven kom da vi
skulle styre mot land da vi kom til Tigre Playa. Strømmen ville dra oss lengre ut i den brede elva, men vi klarte etter mye jobb å få styrt den dit vi skulle. Da ventet arbeidet med å losse sanden. Med god hjelp gikk det greit, og vi var takknemlige over å ha sårt tiltrengt sand på plass ved byggetomta. Nå kunne vi fortsette med grunnmuren som hadde stått halvferdig i lengre tid på grunn av oversvømmelse og mangel på sand.

Foruten menighetsarbeidet på Tigre Playa og alle syke som vi hjalp
etter beste evne, tok arbeidet med husbyggingen all tiden de følgende månedene. Dermed ble det ingen flere besøk til Potro i løpet av 1970. Men vi hadde flere besøk av folk derfra. Som regel hadde de da med syke eller skadede fra Porvenir og området rundt landsbyen. De var ivrige til å være med på møtene selv om mange av dem ikke forstod så mye spansk.

Misjonær Edith Aateigen kommer til Peru

Den 9. november reiste jeg til Lima for å møte misjonær Edith
Aateigen fra Kristiansand. Jeg skulle hjelpe henne med å få bagasjen gjennom tollen. Noe som var lettere sagt enn gjort. Hun hadde pakket sakene sine i flere tønner som kom med lasteskip fra Norge. Det var blitt mange nye restriksjoner på import siden vi kom nesten fire år tidligere. Før sakene kom gjennom tollen, måtte Edith og jeg reise til Iquitos for å nå fram til Tigre Playa før jul . Derfor ble det misjonær Lennart Lindgren som fortsatte den jobben. Det tok sin tid før alt var klart, og han kunne sende bagasjen videre til Iquitos. Misjonærene Lindgren arbeidet med evangelisering og menighetsplanting i en bydel i Lima. Da vi kom til Peru, var Tarma deres arbeidsplass.

Vi kom med rutebåten fra Iquitos til Tigre Playa den 23.12, lillejulaften. Da hadde Gro og barna vært alene i mange uker uten at vi kunne kommunisere med hverandre. Alle var vi glade og takknemlige for at julen kunne feires sammen, og at Edith nå var vel framme etter en lang reise og mange strabaser. Det gjenstod mye arbeid før huset var såpass ferdig at det kunne bli en god og trygg bolig for misjonærene som skulle
fortsette arbeidet når vi avsluttet vår første periode i Peru. Men noen reiser til forskjellige landsbyer og bielver måtte vi ta oss tid til før hjemreisen som var planlagt til mars. Det var viktig at Edith også ble kjent med så mange landsbyer som mulig mens vi enda var på Tigre Playa. Hun skulle ha ansvar for arbeidet under vårt opphold i Norge,- først sammen med den svenske misjonæren Christina og senere med Liv Haug, også utsendt fra Filadelfia, Kristiansand.

Besøk til indianerne i Potro i februar 1971.

I begynnelsen av februar pakket vi det vi trengte for en ny reise til indianerne i Potro. Denne gangen skulle hele familien være med foruten Edith og en av ungdommene som var med oss sist. Foruten campingsenger, luftmadrasser, laken og myggnett til oss alle, tok vi med parafinlampa og en primus. Lommelykt og fyrstikker er en selvfølge på slike turer. Vi pakket også med oss litt tørrmat og hermetikk med tanke på barna. Det var en fullastet båt som la ut fra Tigre Playa den morgenen. Gro hadde lenge ønsket å besøke awajun landsbyen Porvenir, og først nå skulle det bli en virkelighet.

Middagen er servert i hytta vi fikk låne i Porvenir. Vi kokte både på primus og over bål. Helena, vår gode hjelper med husarbeidet var til stor hjelp med vannbæring og matlaging.

Maino med barn fra landsbyen i Potro. Deilige papaya frukter i treet bak!

Gro skriver i brev til Norge da vi var vel hjemme igjen etter besøket
i Potro: «Det var en veldig interessant og opplevelsesrik reise. Mange kom til bibeltimene og møtene, og noen nye kom fra hytter i skogen. De ville også ha forbønn og ta imot Jesus. Ved hjelp av tolk hadde jeg samtaler med noen av kvinnene. De hadde mange problemer som var
ukjente for meg. Et par av dem fortalte at de kranglet mye med de andre konenetil mannen sin, andre fortalte om sjalusi etter at mannen tok en yngre kone. Felles for alle var sorg over små barn som døde fordi trollmannen, som de sa, hadde sendt forbannelse over dem, eller det var ånder i skogen som hadde forhekset dem.» Dette var den vanlige måten å forklare sykdom på, – også blant de spansktalende i landsbyene i Marañon. Det hadde vi erfart etter året på Tigre Playa med en stadig strøm av syke som kom for å få vår hjelp.”

Gro skriver videre i brevet: «Etter noen dager i Porvenir måtte vi
sette kursen hjemover igjen. På nedturen gikk motoren i stykker. Det var umulig å få start på den igjen. John og Cesar måtte ro i nesten to timer før vi kom fram til Tigre Playa. Heldigvis var vi på vei nedover elva. Og ro mot strømmen med den fullastede båten hadde vært umulig. John tok motoren fra hverandre, fant feilen og nå går den igjen. Godt er det for om to dager skal vi på en tolv dagers reise til landsbyene i Morona opp til shapra indianerne og mestis landsbyer der.”

Det ble siste turen til Potro i vår første periode i Peru. Siden ble det mange reiser dit. Befolkningen har økt, og det er dannet flere landsbyer i Potro og sideelver siden den gang.

Bildene over er tatt mange år senere, sendt oss av pastor Manuel i Saramiriza da han og et team besøkte vennene i Potro i 2017.  Arbeidet i Potro er i vekst og fortsetter. Øverst til venstre ser vi kirke i Esperanza, en landsby nedenfor Porvenir. Til høyre lokalet innvendig i Porvenir og nede til venstre kirken utenfra og til sist er det pastor Gustavo med familie og venner foran lokalet i Porvenir. Ganske store forandringer siden de første gangene vi besøkte awajun indianerne i Potro.

Kapittel 29 står på “Jul i Yurimaguas”, mens kapitlene 30, 33 og 34 står på denne samme kategorien “TIGRE PLAYA”. Les kp. 30 først! Det står nedenfor dette kapitlet. Kapittel 32 står på “Indianerne inviterer oss”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

TIGRE PLAYA

Herrens beskyttelse og bønnesvar

Det lurte mange farer rundt oss i jungelen, men vi kjente oss likevel trygge. Vi opplevde ved flere tilfeller overnaturlig beskyttelse og hjelp i vanskelige eller farlige situasjoner. Det var en velsignelse å ha mange forbedere i menighet og familie i Norge i disse årene; ikke minst i denne  første tiden da alt var nytt og fremmed for oss. En natt våknet jeg opp av en lyd på kjøkkenet og trodde det var ubudne gjester som benyttet seg av nattemørket. En av naboenes hunder hadde vært innom før. Jeg sto opp, uten å tenne på lommelykten og listet meg gjennom stua og over broa til kjøkkenet. I det jeg var på vei inn dit, kjente jeg som en hånd mot brystet som stoppet meg. Jeg var rask til å slå på lommelykten, men det var
ingen der! Jeg senket lommelykten og der, rett foran de nakne tærne mine så jeg en stor hårete edderkopp ferdig til å bite. Jeg stampet i gulvet, og den forsvant ned i en sprekk. Noe annet var det ikke i kjøkkenet. Det var nok en rotte som var årsak til lyden jeg hadde hørt.

Tarantellens gift er vanligvis ikke dødelig for mennesker, men kan
danne stygge betennelser og store smerter. En tid etterpå fikk vi brev
hjemmefra der vi ble spurt om det hadde hendt noe spesielt den dagen (natt hos oss). Vedkommende som skrev hadde blitt ekstra minnet om å be for oss akkurat da, som om vi var i fare. Enda et tegn på at Herren har omsorg for oss.

Lewi sitter på broa til kjøkkenhytta. Han får besøk av en av våre frittgående høner. Hun hoppet av og til opp i senga hans og la egg.

Nød og sykdom banker på vår dør

Fra første stund på Tigre Playa begynte folk å komme til oss for å få hjelp for plager og sykdommer av forskjellig slag. Også fra nabolandsbyer langs Marañon kom det syke. Etter hvert gikk ryktet om «doktoren/ medisinmannen» på Tigre Playa oppover til indianerlandsbyer i bielva Potro og langt oppover i elvene Marañon og Morona. Jeg hadde gått et år på et av de første kurs i Norge for hjelpepleiere på Aker sykehus. Der lærte jeg i hvert fall litt om førstehjelp og om å pleie syke. Men utfordringene vi møtte nå, gikk langt utover det jeg hadde lært. Som nevnt hadde vi kjøpt inn en del medisiner og førstehjelpsutstyr da vi dro fra Yurimaguas. Vi hadde fått øynene opp for hvor stort behovet var på vår første misjonsreise med husbåten.

I løpet av de første årene på Tigre Playa utviklet dette arbeidet seg og førte til en strøm av mennesker som kom, noen lange veier fra, for å få hjelp ved skader og sykdommer. Vi fikk kjøpt nabotomten nedenfor oss der det stod en liten, fraflyttet bambushytte. Det ble overnattingssted for de syke og deres familie. Etter hvert bygget vi et par enkle, noe større hus av materialer fra jungelen der de syke og deres familie kunne ta inn og være den tid de trengte. De hadde selv med seg matvarer som bananer, maniok og ofte noe tørket kjøtt eller fisk og kokte det på et ildsted slik de var vant til hjemme. Samtidig kom de på møtene og hørte Guds Ord. Mange ønsket forbønn og ble bedt for både til frelse og helse.

Fra misjonærer i Iquitos fikk vi bøker med undervisning i sykdommer og behandling skrevet spesielt for misjonærer i tropene. Medisiner kjøpte vi fra engros firmaer i Iquitos. Vi fikk også noe medisiner, vitaminer og
utstyr fra Norge i spesielle forsendelser. I løpet av vår andre periode i Peru fikk vi stadig bedre kontakt med Wycliffe Bible Translators som hadde base i Pucallpa, 80 mil i luftlinje over jungelen fra oss. Det ble opprettet daglig radiokontakt med dem og også drivstoffdepot på Tigre Playa for småfly de brukte for å nå misjonærene i indianerlandsbyer spredt rundt i Perus jungel. Via radioen kunne vi få råd og hjelp av erfarne leger og sykepleiere på deres base. Deres håndbok for helsearbeidere i jungelen var også til stor nytte. Misjonær Eva Wilhelm tok over mye av helsearbeidet på Tigre Playa utover på 1970-tallet.

Syke kom ofte i kano fra andre steder. Denne mannen har skadet øyet.

Denne lille gutten hadde magen full av innvollsmark. Han døde følgende natt. De fleste kom heldigvis før det ble så ille og ble friske med medisiner og vitamin-/mineralkur.

«El Brujo» på Tigre Playa

Det viste seg at det bodde en «brujo» som var navnet som ble brukt på trolldoktoren/sjamanen, på Tigre Playa. Vi fikk vite at han var kjent og
fryktet for sine okkulte kunster, og at han var imot at vi bosatte oss på Tigre Playa. Han var kanskje redd for konkurranse. Etter en tid, kom noen av våre naboer til oss. I all fortrolighet fortalte de oss at «el brujo» truet med å drepe oss med sykdom, først barna våre og deretter oss voksne. Folk i landsbyen fryktet ham, og nå var de redde for hva som ville skje. Et par netter hørte vi ham gå rundt huset vårt. Han sa ut forbannelser mot oss og nynnet og sang på et for oss ukjent språk. Vi syntes selvfølgelig at dette var uhyggelig og bad Gud om hans beskyttelse. Da kom det et bibelord til oss; 1 Joh. 4: 4.:” Han som er i dere, er større enn han som er i verden”. Dette ordet gav oss den tryggheten vi trengte.

Ikke lenge etter dette hørte vi at hans datter ble bitt i armen av en giftig slange. Armen hovnet opp, og hun ble veldig syk. Faren prøvde med sine kunster å helbrede henne, men uten å lykkes. En dag mannen var bortreist, kom moren til oss med den syke datteren og bad om hjelp. Da det hadde utviklet seg en kraftig betennelse i armen, gav vi henne penicillin og annen behandling. Vi ba for henne etter samtykke fra moren. Hun ble fort bedre, selv om det tok litt tid før armen var helt god igjen. Da også en sønn til denne «brujo» ble syk, hørte vi at hans kone hadde sagt til ham:” Den forbannelsen som du uttalte over misjonærene, har kommet over oss”. Hun flyttet fra ham til en annen landsby der familien hennes bodde. Det gikk ikke lang tid før han også flyttet. Det var mange på Tigre Playa som var glad for at denne mannen ikke lenger bodde i landsbyen. Vi for vår del kjente dette som en befrielse. 

Rutebåten «Alfert»

En stor glede og hjelp for oss i hverdagen på Tigre Playa var rute- og lastebåten «Alfert» som nesten samtidig som vi kom til landsbyen, begynte sine faste turer hver 14 dag mellom Iquitos og Puerto America ved munningen av Morona elven. I slutten av februar 1970 fikk John ordnet med en postboks i Iquitos. Den fikk eieren av rutebåten nøkkel til. I alle de årene vi bodde på Tigre Playa sendte vi posten ned med ham, og tilbake hadde han med posten som hadde samlet seg i postboksen. Han fikk selvsagt en liten betaling for denne servicen som vi var veldig fornøyd med. Med båten fikk vi også sendt medisiner, matvarer og byggevarer fra Iquitos.

Rutebåter i Iquitos. Den blå til høyre er lik “Alfert”.

Regnvær og oversvømmelse

Den 11.mars skrev jeg i et brev hjem: «I dag kom rutebåten oppover med 50 sekker sement. Nå kan vi begynne å støpe grunnmuren til huset. Siden skal vi kjøpe teglstein til selve huset. Hvor fort vi kan bygge videre avhenger av at midler kommer inn i tillegg til det lille vi kan bruke til materialer av underholdet vårt». Det viste seg snart at byggingen
ikke bare var avhengig av penger, men også av været og elva. I april regnet det nesten hver dag. Det var som vannet fra himlen aldri
skulle ta slutt. Elva begynte å stige igjen. Denne gangen kom det enda litt høyere opp enn sist og fløt over sine bredder mens vi vasset i vann bare vi skulle ut av huset.

I brev hjem den 30.april skriver Gro: «Det meste av arbeid ute stopper opp av seg selv når det regner. Huset står der med en påbegynt grunnmur som er full av vann. Den store sandhaugen vi hadde tatt opp fra elva er borte. Elva har tatt den tilbake. Nå er det bare å vente til vannstanden går ned så vi kan ta opp ny sand fra stranden. Vær med å be om at vi snart kan fortsette byggingen og at midler kommer inn. Vi
håper å få reist et solid hus her om ikke så lenge da det går fort til våre
avløsere kommer og til vår hjemreise.”

Menighetsarbeid

Gro skriver videre: «Med det andre «huset», menigheten, som er det viktigste arbeidet, går det bedre. Vi kjenner at Herren styrker oss og velsigner arbeidet. Vi ser stadig nye komme og overgi sine liv til Jesus. Sist søndag hadde vi vår første dåp, og seks venner ble døpt. Et ektepar og fire ungdommer. De var av de første som kom med, og har vist stor interesse og åndelig vekst. Det var enda flere som ville bli døpt, men de skal først bli viet av borgermesteren i distriktet og få sine papirer på det. Da blir det blir dåp igjen om ikke lenge.»

I brev av 1.juni skriver jeg: «Det er fortsatt stor søkning til møtene. Vi hadde nylig dåp igjen der fire ble døpt. På vårt menighetsmøte i dag ble de hilst velkomne, det var en herlig stund. Menigheten på Tigre Playa teller nå 10 medlemmer, foruten oss. Det var fint å dele nattverden og kjenne Herren nærvær på en spesiell måte. Her er det ikke store forsamlinger, men for oss er det stort å se hvordan Herren arbeider også blant menneskene i landsbyene i jungelen. Både på Tigre Playa og i andre landsbyer lyder nå lovsang og bønn fra enkle bambushytter.»

Her er det dåp for 3. gang på Tigre Playa senere på høsten – et ektepar døpes. I alt er det 12 som er døpt, men to var bortreist. Taklegging på huset i bakgrunnen.

Husbygging.

Sement og teglstein fikk vi kjøpt i Iquitos, der det ble lastet ombord i rutebåten, som tok 5 døgn opp til oss, mot strømmen. Medstrøms er den i Iquitos på 3 døgn. Det var alltid et styr når båten kom med varer og materialer til oss. Men mange var villige til å ta et tak mot en rimelig betaling. Som regel måtte båten legge til 200 – 300 meter nedenfor der vi bodde på grunn av sandbanken utenfor huset vårt.

Båthavari med murstein

Ved et tilfelle hadde det kommet 2000 teglstein som lå i en haug på kanten av elva på lossestedet. Jeg fikk hjelp til å laste dem i den store kanoen vår med en liten utenbordsmotor. Derfra kjørte jeg steinene opp til byggeplassen. Vannet var for grunt til at rutebåten kunne legge til der, men med kanoen var det ingen problemer. Den gikk ikke dypt. Jeg hadde kjørt et par runder, og gikk hjem for å spise mens noen hjelpere lastet til en ny transport. Da jeg kom tilbake, syntes jeg at det var vel mye last og lite fribord. Lewi som var et par år, ville være med i båten. Men
jeg syntes det var for usikkert og sa nei til det. Jeg startet motoren og la
fra land i sakte fart. Plutselig kjente jeg at jeg ble våt på beina. Da så jeg
at vannet kom inn foran på kanoen. Forsiktig styrte jeg inn mot land igjen og ga full gass. Men båten sank under meg før jeg nådde helt inn til elvebredden. Det var bare å svømme inn til land. Barna stod forskrekket å så båten med steinene bli borte i vannet. Jeg var glad jeg ikke hadde tatt dem med i båten.

Vi fant kanoen på 2 – 3 meters dyp nær ved land. Den hadde gått som en torpedo rett i elvekanten. På båten satt påhengsmotoren kjedet fast med en gjennomgående bolt i en kjetting. Det var ganske sterk strøm på stedet, og vannet var så grumsete at jeg ikke så hånden for meg. Vi fikk satt ned en lang stokk ved siden av båten, slik at jeg kunne dra meg ned til motoren etter den. Med et verktøy i hver hånd, fikk jeg etter flere turer til overflaten for luft, skrudd av bolten. Dette gjorde jeg mens jeg hang etter knærne i stokken for ikke å bli dradd med av strømmen. Det
var en lettelse å få motoren på land der den ble demontert og tørket i solen. Heldigvis var ikke det elektriske anlegget ødelagt av vannet, så den startet igjen etter en del strev.

Neste dag var vi tre mann som dukket og tok opp det meste av mursteinene. Da båten var lettet for lasten, fløt den opp. Båten som var hogd ut av en kjempestor sedertre stamme, hadde heller ikke tatt skade. Både jeg og medhjelperne var slitne, men lettet da både last og båt med motor var reddet opp av elva. Jeg var nøye med at det ikke ble lastet for mye etter den hendelsen.

Maino og Lewi foran sandhaugen før byggestart. Hele familien en søndag morgen, og husbyggeren tar fri.  Søndagen er tid for søndagskole og møter. Bygget i bakgrunnen.

Det bygges videre

Da elva hadde trukket seg tilbake etter oversvømmelsen, var det godt å ta fatt på husbyggingen igjen. Sand hadde vi hentet fra elva Potro i slutten av mai, og etter hvert kom også sandbanken utenfor vår tomt til syne. Det var en glede å se at veggene på huset reise seg. Det var hardt arbeid i solsteken, og jeg var glad for hver rad vi fikk fullført. Da veggene var ferdige, ble grunnmuren fylt med sand  og jord slik at vi kunne støpe gulvet. I tro la jeg inn avløpsrør til kjøkken, bad og dusj.

Da gulvet ble støpt, var det en mengde folk i aktivitet. All sementen ble blandet for hånd. Det var ikke vanskelig å få tak i arbeidsfolk. Alle ville gjerne tjene noen «kroner». Ingen av dem hadde blandet sement før, så det trengtes en del opplæring. En solvarm dag la jeg et termometer på sandhaugen. Det gikk opp til 60 grader før det eksploderte! Ikke rart at vi svettet noe enormt. Jeg drakk for lite vann i varmen, noe som førte til plager med nyresten noen år senere.

Trematerialer fra jungelen ble hogd ut og takstolene ble satt opp. Det var en gledens dag da den siste bølgeblikkplata ble satt på plass og huset var under tak. Jeg bygde et innertak av takplater innkjøpt i Iquitos. Det gjorde at varmen fra bølgeblikken ikke kom direkte ned i rommet og holdt også insekter og rotter ute. I vinduene satte vi inn myggnetting av metall. Da vi kom tilbake fra Norge, fikk vi også laget lemmer av tre til vinduene som vendte ut mot elva. Derfra kom som oftest vinden og regnet.

Her legges taket med stokker fra skogen bak Tigre Playa.

Det var ikke lett å finne noen som kunne pusse vegger i dette området. Jeg så det umulig å gjøre det selv, dersom resultatet skulle bli brukbart. Da jeg fikk høre om en mann i en landsby i nærheten som hadde lært kunsten da han bodde i Iquitos, kontaktet jeg ham med en gang. Han var villig til å komme, og en pris for arbeidet ble avtalt. Det viste seg at han var flink, så både gulv og vegger innvendig ble pusset riktig fine, syntes vi. Vi hadde ikke penger til å pusse veggene utvendig. Det måtte bli en annen gang. Den gangen kom aldri! Ytterveggene på huset i Tigre Playa fikk aldri murpuss.

På baksiden av huset hadde jeg murt opp en vanntank på ca. tre kubikkmeter til regnvann fra takrennene. Men vi måtte vente litt på vannet. Vi flyttet inn før takrenner var innkjøpt. Innvendige tak og vegger ble også malt etter innflyttingen. Nå hastet det med å komme i hus! Den 2 november 1970 var en gledens og takknemlighetens dag. Da flyttet vi ut av bambushytta og inn i det nybygde huset. Det var utrolig deilig å være i et hus igjen! Et hus uten mygg, rotter, kakerlakker og andre kryp. Her kunne vi også sove uten moskitonett selv om en og annen mygg og kakerlakk snek seg inn fra tid til annen. Det var drøyt et år siden vi la ut fra Borja med flodbåten «El Sembrador» for å finne et bosted og utgangspunkt for arbeidet i jungelen, og det var ti måneder siden vi bosatte oss på Tigre Playa og flyttet inn i bambushytta.

Jeg måtte reise til Lima den 8.november for å møte misjonær Edith Aateigen fra Kristiansand. Hun og en svensk misjonær som arbeidet i Tarma skulle avløse oss når vi planla hjemreise i mars 1971. Svenske Christina hadde lovet å være til Liv Haugs planlagte utreise i juni det året. Mens John var borte, fortsatte to av ungdommene malerarbeidet innvendig. De hadde kort opplæringstid, men de var ganske flinke og gjorde en bra jobb.

Barna gledet seg også over det nye huset. Her er ikke takrennene på plass enda, men verandaen har fått gjerde for å hindre naboenes kuer å stå under taket der på nettene. 

Det betydde mye at Gro og barna sammen med Helena fra Yurimaguas, kunne bo i huset når jeg ble borte en lengre tid. Etter planen skulle jeg være tilbake sammen med Edit om 3 til 4 uker som var lenge nok. Men på grunn av store forsinkelser, bl.a. i tollen for Ediths bagasje kom vi ikke til Tigre Playa før 23.12, lille julaften.

Julaften ble det stor fest i det nye huset. I bambushytta feiret vi med barn og voksne 1.juledag. Barna gledet seg stort da de fremførte sitt julespill om Jesus som ble født i en stall. Alle koste seg med god mat og små gaver til barna da julen for første gang ble feiret i landsbyen.

Menigheten på Tigre Playa ønsker Edith velkommen Nyttårsdagen 1971.

Utenfor palmehytta som hadde vært vårt hjem det første året på Tigre Playa. Det hadde også tjent som kirke helt fra begynnelsen av. Dette bildet er tatt etter søndagskolen/møtet i mars 1971 like før vi reiste til Norge etter vår 1.periode. Misjonær Edith Aateigen står til høyre. Da vi flyttet inn i huset vi bygde i november 1970, ble det fortsatt brukt som kirke inntil den nye kirken ble tatt i bruk før jul i 1972 og innviet i februar 1973.

Kapittel 29 står på kategorien “Jul i Yurimaguas”, mens kapitlene 31, 33 og 34 står på denne kategorien “TIGRE PLAYA”. Kapittel 32 står nederst på kategorien “Indianerne inviterer oss”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Ankomst Tigre Playa

Spenningen var stor da vi nærmet oss Tigre Playa igjen etter reisen i Pastaza og oppholdet i Yurimaguas. Reisen ned elven Huallaga og
oppstrøms Marañon gikk uten vanskeligheter. Nå var det tredje dagen av denne reisen, datoen var 1.januar 1970. Glade og takknemlige tilbakela vi den siste strekningen oppover mot landsbyen som nå skulle bli vårt hjemsted og sentrum for arbeidet i området. De fleste av beboerne var enda på åkrene, men likevel var det mange som møtte oss da vi la til litt nedenfor vår nyervervede tomt og bambushytte.

“El Sembrador” fortøyd ved elvebredden på Tigre Playa. Maino og Lewi leker i vannkanten. Det var strengt forbudt å gå ned til vannet uten oss til stede!

Det viste seg at arbeidet med å legge nye tak på de to hyttene, ikke var gjort ferdig. Ganske skuffende for oss som hadde sett fram til å komme i hus etter tre måneder i en trang og vinglete båt. Heldigvis var kjøkkenhytta som stod på baksiden, ferdig med nytt fint palmebladtak. En slags bro med tak over forbandt den med hovedhytta foran med front mot elva. Hyttene bestod av bambusvegger og utbrettede palmestammer slik som de andre hyttene i landsbyene i jungelen. Alt var bundet sammen av lianer uten en spiker. Et par vegger var i halv høyde, og åpningene fungerte som vinduer. Det var ingen dør, men en slags hageport inn i huset fra trappa. Den hindret ikke folk å komme inn, men holdt naboens hunder ute.

Vi flyttet inn i kjøkkenhytta med bordet og noen pinnestoler vi hadde i båten. Madrassene med sengetøy la vi i en rad ut på gulvet over en
kraftig plast før myggnettene ble hengt opp. Vi var tross alt glade for å være i «hus» igjen. Disse “sengene ble ryddet vekk fra kjøkkengulvet hver morgen. Den første natten våknet vi av griser som lagde et veldig bråk
med grynting og skriking. Det var naboenes griser som hadde vendt seg til å sove på bakken under huset. Som de fleste hytter eller hus langs elvene i jungelen stod også våre hytter på påler med gulvet hevet en halv til en meter over bakken. Vi stod opp flere ganger i løpet av natten for å skremme dem bort. De løp av sted med høye grynt. Men så snart vi hadde lagt oss, kom de tilbake. Etter noen netter med lite søvn fant vi løsningen. En kveld like før leggetid kokte vi opp vann i en stor kaffekjele. Vi hadde ikke sovet lange stunden før vi våknet av grisenes grynting og hvin. John kom seg opp, hentet kjelen og helte det varme vannet ned gjennom sprekkene i palmegulvet. Det ble et veldig leven på grisene som la på sprang hjemover. Det var siste gang de la seg under hytta!

Aper av forskjellige slag var populære kjæledyr hos mange familier.

Men vi hadde også besøk av andre dyr. Ikke minst var skogsrottene nærgående. Vi hørte dem tusle rundt madrassene, men de vekket oss som regel ikke. Vi var takknemlige for myggnettene som beskyttet oss for myggen, men også for andre kryp og insekter, foruten rottene. All mat
måtte være i tønner, bokser og glass, og vi lærte forte å vaske vekk hver
eneste smule fra bord og benker. Maurene lukter den aller minste smule på lang avstand!

Maino og Lewi ved porten utenfor hytta vår. Elva gikk over sine bredder noen dager en måneds tid etter vår ankomst. Vannet kom opp til først trappetrinn.

Innflytting og praktiske oppgaver

Dagen etter ankomsten til Tigre Playa fikk vi hjelp av et par unge gutter til å bære i hus komfyren og kjøleskapet. Dessuten flyttet vi inn et lite bord med hyller under og speilet som hang over. Der hadde vi vaskevannsfatet og toalettsaker slik som vi hadde hatt det i båten. John gikk samme dag i gang med å lage en kjøkkenbenk av enkle materialer, men med topp av en ny blikkplate. Alle hyller ble laget av bambus og
palmematerialer og bundet sammen med lianer. Enkelt, men det fungerte! Det kjentes i alle fall god å ha fast grunn under føttene igjen og bedre plass. Da det mørknet, tente vi Petromax lampen som fungerer på parafin, slik som komfyren og kjøleskapet.

Vann måtte vi hente fra elva. Marañon er brunfarget, av alt det leirete bunnslammet den virvler opp. Det er særlig ille under høyvann i
regntiden. Vi hentet vann sent på ettermiddagen og helte det i store,
rengjorte tønner. Da sank sand og leire til bunns over natten. Alt drikkevann ble kokt i vår store kaffekjele som bare ble brukt til vannkoking. Det var et ganske så stort og tungt arbeid for å få nok og brukbart vann. Bade gjorde vi i elva i skumringen før myggsvermen kom susende fra skogen bakenfor landsbyen. Vi var våte av svette da kvelden kom, så skumringens bad og klesskift var en deilig og etterlengtet avkjøling. Det ble alltid mørkt i 6 – 6.30 tiden. Vi som landsbyens øvrige beboere stod opp så snart det grydde av dag.

Naboen vår bærer vannet på hodet. Vi måtte ty til bøtter. Ikke så vanskelig, som her ved høyvann, men verre ved lavvann med leirete elvebredd.

Mens vi ordnet med hyller og annet arbeid for å gjøre hverdagen så enkel som mulig i disse primitive omgivelsene, arbeidet takleggerne med å få på plass de nye palmebladene på taket av hovedhytta. Etter noen dager
var det ferdig, og John kunne ta turen oppover elva til Borja for å hente
resten av sakene våre. De hadde vi lagret i et hus i landsbyen ved foten av
fjellene, mens vi reiste videre nedover for å bli kjent i området øst for fossestrykene, Pongo de Manseriche. John fant alt slik som vi hadde forlatt det. Vi fikk god hjelp og mange tilskuere da vi bar inn sengene våre, noen enkle møbler, et par store trekasser og skipskisten vår som
ble til salongbord den tiden vi bodde i bambushytta. Sengene og møblene var skrudd fra hverandre og måtte monteres, noe som vakte stor interesse hos de unge bærerne.

Hovedhytta bestod av et større rom i midten med en port inn fra utsiden og åpning på motsatt side til gangbroa over til kjøkkenhytta. På hver side av dette rommet var det soverom, et litt større der våre dobbeltsenger og en kommode fikk plass, og et mindre som ble Lewi og Maino’s soverom. Vi hadde ikke tatt med deres senger da vi flyttet. De kunne ikke skrues fra hverandre og ville ta for stor plass på flyttelasset. John lagde veggfaste senger av oppsplittet palmestamme, slik som alle gulv også blir laget i hyttene som står på påler. På samme måten lagde han hyller til klær i rommene. Da vi la på madrassene og sengetøyet, var barna fornøyd med sengene sine. Over sengene ble til slutt myggnettene hengt opp. Det stakk vi godt innunder madrassen på sidene slik at verken mygg eller andre kryp kunne komme inn.

Da vi hadde kommet noenlunde i orden, lagde John noen bukker til å legge planker over. De ble til benker når stua ble gjort om til møtelokale. De eneste møblene vi hadde der var en enkel bokhylle-/skapseksjon
som var med oss fra Norge, to fluktstoler og skipskisten. Dessuten hadde Maino og Lewi hver sin lille campingstol. Dermed var det fort gjort å gjøre om stua til kirke. Når benkene ikke var i bruk, var det enkelt å stable dem inn under palmegulvet. Vi besøkte alle hus i landsbyen i dagene før vårt første møte en søndag formiddag. I de fleste hjemmene ble vi godt mottatt. Det var nesten overraskende at vi møtte så liten
skepsis. Men i et par hus var de ganske avvisende og ville knapt hilse på oss.

Naboer på vei til skogen for å jakte villsvin, store gnagere eller rådyr. Jakt og fiske var viktig matauke for innbyggerne i jungelen.

Folk i landsbyen blir invitert til møter i hytta vår
I landsbyene langs Marañon er befolkningen spansktalende, og de fleste er etterkommere etter folk som flyttet innover i jungelen i gummiboom
tiden eller for å finne nytt land til jordbruk. Noen er også fra gruppen Shawit som mange år tidligere gikk på den katolske misjonens skole i San Lorenzo der de lærte spansk. Mange av dem ble boende i den landsbyen og andre steder i nærheten. Da vi kom, hadde den peruanske staten i noen år hatt små og svært enkle skoler i mange av landsbyene langs Marañon, ofte med én lærer for opptil 50 elever fra 1.-5.klasse. Etter
hvert oppdaget vi at mange i besteforeldre-generasjonen snakket lite eller
dårlig spansk. Mens foreldregenerasjonen behersket både spansk og sitt opprinnelige språk, snakket de unge så og si bare spansk. Indianerne i jungelen bor som regel i bielverne avgrenset etter gruppen de tilhørte.
Det var fire ulike indianerspråk i området vi ønsket å nå, foruten spansk som vi kunne kommunisere på i nærmiljøet. Det var en stor fordel for oss, da vi allerede hadde praktisert det språket i tre år.

Det var ikke så mange som kom på det første møtet, men etter hvert ble stua vår helt fullpakket av barn og voksne ved møtetid. Noen unge hadde tatt imot Jesus på vårt første besøk. Etter hvert ble det flere som gjorde det samme. Undervisning, sang og musikk med trekkspill og gitar var noe nytt og interessant for unge og gamle.

Bibelkurs for barn og helsearbeid
Jeg tar med et utdrag fra et brev jeg skrev hjem den 10.02.70: «På denne
tiden av året har barna tre måneders skoleferie. Den 2.februar begynte vi et to ukers bibelkurs for barn. Hver ettermiddag fra kl.2 til 4.30 er det fullt hus her av lærevillige barn og unge. Vi har to klasser. Jeg er i stua med de minste fra 7 til 13 år, mens John har de store fra 14 til 20 år på kjøkkenet. Siden det har vært skole her noen år, kan de fleste av dem lese, – om det enn går sakte. Blant de voksne er det få som mestrer lesekunsten. Særlig blant kvinnene er det stor analfabetisme. Jeg har forresten begynt å undervise en kvinne som gjerne vil lære seg å lese i Bibelen.

Bildene viser øverst fra venstre: ungdommene benket rundt vårt kjøkkenbord for å studere Guds Ord, de mindre holder til i stua som er delvis omgjort til møtesal. Nederst til høyre er barn og unge på vei ut etter studiene, mens Maino og Lewi er klare for en ny dag på Tigre Playa.

Her er det også store legemlige behov. Hver dag kommer det folk som vil ha hjelp og medisiner for forskjellige slags sykdommer. Det er mest John som tar seg av denne delen av arbeidet. Selv har vi heldigvis fått være friske. Vi kjenner det godt å være her, og føler virkelig at vi er på rett plass. Barna er i full form og i farten hele dagen. Maino er overbegeistret over «skolen» og barna som kommer hver dag. Hun går og synger dagen lang og prater nesten hull i hodet på oss for tiden. Lewi løper omkring her ute og leker at han kjører båt med utenbordsmotor. Nå må jeg
slutte. Det er sent, men brevet må være ferdig til å sendes med båten som stopper her i morgen på vei til Iquitos. Parafinlampen har sluknet. Det er bare et par stearinlys som gir sitt svake skinn over papiret. Myggen biter ganske kraftig også.Det er på tide å komme seg i seng undermyggnettet.»

Solnedgang over Marañon fra vårt hjem i landsbyen. Ved lavvann kom en stor sandbanke til syne. Den vokste seg større og høyere etter som tiden gikk.

Den første tiden på Tigre Playa ble en pionertid på mange måter. Vi hadde mye å lære om livet og folket i jungelen. Det var en travel tid. Men det kjentes ut som alt lå ferdig og ventet på at vi skulle begynne arbeidet. Behovene var store på alle områder. Ja, større og flere enn vi hadde tenkt på forhånd.

Kapitlene 26, 27 og 28 står på kategorien “Reiser på flodene”, mens kapitlene 30,31 og 33,34 står på kategorien “TIGRE PLAYA”. Kapittel 32 står nederst på kategorien “Indianerne inviterer oss”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

ANKOMST YURIMAGUAS

Vi avsluttet det forrige kapitlet «Reisen videre på elvene Marañon og Pastaza» med ankomsten til jungelbyen Yurimaguas den 12.desember 1969. Byen ligger to dagsreiser oppover elven Huallaga fra der den munner ut i Marañon. Med speedbåt tar det bare én dag.
Samme ettermiddag før det mørknet hentet John posten vår hos misjonærene Elliot. Til våre foreldre skrev vi svar med en gang. Neste dag gikk vi tidlig til postkontoret med brevene. Der ventet det oss flere brev hjemmefra, noen rekommanderte, og noen pakker, – stor glede!

FØRJULSDAGER I YURIMAGUAS

Dagene fram mot julaften gikk som en røyk. Mange ting skulle ordnes og mye skulle handles. – Ikke bare gaver og litt ekstra godt i julen, men matvarer og annet som måtte kjøpes inn med tanke på at det ville bli nærmere tre måneder til neste tur til sivilisasjonen. Vi handlet også en god del medisiner, både for eget bruk og for å hjelpe andre.
Denne reisen ble en øyeåpner for det store behovet for helsearbeid blant
befolkningen i distriktet.

Jeg oppsummerte i et brev hjem fra båtloggen at vi hadde kjørt 153 timer
med båten siden vi la ut fra Borja; dvs. 19 dager, regnet 8 timers kjøring
dagen. Men timene var i virkeligheten spredd ut på mange dager i løpet av de ukene vi var på reisen. Vi brukte 1200 liter bensin på turen.
Etter prisen den gang ble det 700 kroner da literen kostet 58 øre. Vi hadde vært i båten i 8 uker og hatt 35 møter, foruten at vi på flere steder bare delte ut traktater, hjalp syke og samtalte. Mange ble bedt for til frelse, og ikke få syke hadde fått behandling og medisiner.

Vi var spent på om sjekkene fra Salem med tre måneders underhold hadde kommet til postboksen vår i Yurimaguas. Det var de, og vi var glade! Vi fant fort veien til banken hvor vi fikk vekslet inn sjekkene. Det tok litt tid siden vi ikke var kjent i banken der. Flytting måtte vi også melde, foruten noen andre dokumenter som måtte ordnes vedrørende oppholds- og arbeidstillatelse på vårt nye bosted i landsbyen Tigre Playa i provinsen Alto Amazonas i Loreto fylket.

I Yurimaguas var det mange små butikker med matvarer av forskjellig slag. Det fantes få andre butikker, men det holdt lenge til vårt behov. Matvarer som tørrvarer og hermetikk, noen toalettartikler, parafin til lys, kjøleskap og komfyr, foruten bensin og olje til båtmotoren var det viktigste. Tenk, her fantes melkepulver og ost fra Holland, smør fra New Zealand og havregryn fra USA, alt på boks! – Og ja, vi kunne nesten ikke tror våre egne øyne da vi fant Stabburets kjøttboller fra Norge! Loreto hadde en spesiell avtale om tollfrihet på slike varer fra utlandet, som også inkluderte båtmotorer. Denne hermetikken fantes ikke andre steder i Peru enn i Loreto.

Vi kjøpte også medisiner, så mye som vi syntes vi hadde råd til. Av misjonærene Elliot fikk vi sprøyter og utstyr til tanntrekking, noe vi aldri kom i gang med – heldigvis!  Sjekkene fra familie og venner i Norge kom godt med til kjøp av julegaver. Det ble pakker til alle også denne julen!
Dessuten hadde foreldrene våre og et par venner sendt pakker med en norsk lastebåt til Lima. Misjonærene Lindgrens videresendte det derfra. Det var ekstra stor stas med gaver og godsaker direkte fra Norge.

Klærne tørket som regel raskt på taket. Ved regn ble de hengt oppunder taket i lasterommet bakerst i båten.

JULAFTEN

Da julaften opprant, like varm og fuktig som dagene før jul, var det vanlig travelhet i havneområdet. Det var ganske så gjørmete etter noen
kraftige regnskurer de siste par dagene. De fleste gikk barbente, men så vante som de var, kom de seg dit de skulle i leira. Noen av kvinnene bar på bører med skittentøy som skulle vaskes i elva. De minste barna fulgte tett på mødrene. De passet på å få seg et forfriskende bad i elva mens mor vasket. Hos oss var det også klesvask i elva. Den foregikk i baljer ved båtripa. Klærne ble hengt til tørk på snorer på taket der det for øvrig var tomtønner og en kasse med diverse saker. Men vasken vår gjorde jeg unna et par dager før julaften.

Sola skinte fra skyfri himmel over elva Huallaga. Vanndråpene blinket i solskinnet på bladverket i skogen på den andre siden av elva. Der så det fredfullt og vakkert ut i motsetning til leira, de små falleferdige palmehyttene og alle menneskene på «vår» side av elva. Selve byen ligger på en høyde over elva. Den så vi ikke mye av fra båten, bare noen av de nærmeste bygningene. Jeg vendte blikket fra utsiden, og så meg rundt i båten. Det var enda tidlig og litt tid til å mimre før frokosten skulle på bordet.

Tenk at dette var vår andre jul i båt siden vi reiste fra Norge! Den
første feiret vi julen 1966 om bord i lastebåten «Margrethe Bakke» fra Haugesund mens den i sakte fart passerte gjennom Panamakanalen. Der nøt vi deilig norsk julemat og vakre omgivelser, både om bord i båten og utenfor der palmer og trær langs kanalen og sjøen lå opplyst. Ikke mange fellestrekk mellom den julen og der vi nå var! Men vi oppholdt oss også nå – julen 1969 i en båt med vann under kjølen!

Vi fikk et lite juletre av plast da vi reiste fra Norge. Det satte vi på kommoden i lugaren da stormen stilnet, og vi seilte inn i roligere farvann i Karibien med kurs forPanamakanalen. Nå hang det samme treet i en liten snor oppunder taket. Vår lille båt rullet i vannet bare noen beveget seg i den. Dermed var det ingen annen løsning enn å ha treet hengende over bordet. Bordet var pyntet med en juleduk, og noen julekort hang som dekorasjon over vinduene. Men likevel, – det var jul, og vi gledet oss.
Etter frokost måtte høna ribbes før den ble satt i ovnen. Den skulle bli vår
julemiddag. Mange ting skulle forberedes til vår første julaften i jungelen.
Det var bare å sette i gang!

Lewi og jeg i båten julaften 1969. Juletreet henger i taket og juleduken er på plass på bordet. Styrhuset der Maino sitter på gulvet, synes bak oss. -Til høyre vår parafin-komfyr.

Timene fram til middag gikk som en røyk. Det begynte å lukte godt i båten av høna i ovnen. Duften av nystekt brød lå også i luften. Etter et avkjølende bad i elva, tok vi på oss våre beste klær. Det var høytid da John leste de velkjente versene fra Lukas om Frelserens fødsel i Betlehem. Bordbønnen ble en takkebønn for frelse og evig liv i
Jesus. Tenk at vi som en liten familie fikk ta del i feiringen i vår lille båt på en elv i Amazonas! Middagen kom på bordet, og vi koste oss med
god mat. Helstekt høne med søtpoteter, ris og grønsaker med fruktsalat til dessert smakte helt herlig! Brus og cola fikk vi tak i her i Yurimaguas.
Litt julegodt også, i tillegg til det som kom fra Norge. Nei, vi manglet i
sannhet ingenting!

Da bordet var ryddet, kom gavene fram. Stor glede over små gaver! Kan
ikke bli bedre! Vår gave til hverandre, en nyinnkjøpt batteridrevet radio, – vår gamle ble stjålet da vi skulle flytte fra Bagua – sendte ut av eteren
julesanger fra den kristne stasjonen «Voice of the Andes» i Quito, Ecuador. Det hjalp godt på julestemningen! Vi sang noen norske julesanger sammen før vi koste oss med kaffe og søtsaker, – og lesestoff fra Norge i lyset fra parafinlampen. Maino og Lewi lekte en stund med sine gaver, men sovnet snart. Det gikk ikke så lenge før søvnen overmannet oss også. Vår andre julaften i båt gikk over i natt mens himmelen over oss lyste med myriader av stjerner.

FØRSTE JULEDAG

Vi våknet tidlig av liv og røre i havna. Det minnet ikke mye om stillheten
og høytiden i Norge juledagen. Men det var vi for så vidt blitt vant til etter to julefeiringer i Peru. Den første i Tarma, den andre i Bagua og nå vår tredje jul i Peru. Vi gledet oss til dagen med gudstjeneste i den eneste evangeliske kirken i Yurimaguas. Byen har vokst veldig siden den gang, og nå er det mange menigheter der, bl.a. en, “Casa de Oración” som utflyttede venner fra vår kirke i Saramiriza har vært med på å danne.

«Sala Evangelica» var en stor, enkel kirke midt i byen. John ble kjent med den og misjonærene Elliot fra USA og et yngremisjonærpar fra England da han var i Yurimaguas for å bygge vår enkle husbåt.
Da John var innom dem for å hente poste, visste de at vi var kommet fra reisen vår, og de kom på besøk til båten. De så ved selvsyn den begrensede plassen vi hadde der, – ikke minst for barna. Vi fikk innbydelse til å besøke dem når vi hadde mulighet. De inviterte oss også
til middag hos dem 1. Juledag. For øvrig den eneste juledagen som feires i Peru.

Vi fikk god kontakt med misjonærene Elliot. Herbert Elliot var bror til
Jim Elliot, en av de fem misjonærene som ble drept av auca indianerne i Ecuador i 1956. De var så gjestfrie og hjelpsomme at vi ble helt overveldet. Jeg skriver i et brev hjem den 29.12, dagen før vi skulle sette kurs for Tigre Playa: «I julen har vært mye oppe hos de to misjonærparene som bor her. De har bedt oss opp til dem flere ganger, både til middag og kvelds. Juledagen og nå søndag var vi hos dem hele dagen etter møtet i menigheten. Det har vært herlig for Maino og Lewi å løpe og leke i den store hagen, men også deilig for oss å være i skikkelig hus igjen. Ikke minst blir det veldig varmt i båten under blikktaket. Hverken Elliot eller det andre misjonærparet har barn. De er
begeistret for barna våre og vet ikke hva godt de skal gjøre for dem.»

Øverst: Den katolske kirken ved torget i Yurimaguas. Byen ble tidlig et viktig senter med kloster og skole da spanjolene kom til Peru. Interiør fra husbåten, tatt forfra med vårt parafindrevne kjøleskap til venstre ved åpningen til lageret. Her skimtes også juletreet hengende i taket. Nederst: Fra havna i Yurimaguas og kart av nord-Peru med Yurimaguas nederst til høyre på kartet.

AVREISE

Den nestsiste dagen av desember var vi ferdige til avreise fraYurimaguas. Det hadde vært mye å gjøre disse to ukene, men det ble også tid til
hvile. Ikke minst var timene vi tilbrakte i hjemmet til misjonærene Elliot av stor betydning for oss. Vi fikk tid til å lese, samtale med våre nye venner og nyte av den store hagen med appelsin- og mangotrær. Alle kasser og sekker med matvarer som hermetikk, mel, ris, sukker og
mye annet fant sin plass under sengebenkene og i lagerrommet bakerst. Der stod også flere tønner med drivstoff, olje og parafin. Det ble trangt om plassen, men om tre dager regnet vi med å være framme på Tigre Playa. Da skulle alt lastes av og plasseres i vår nyinnkjøpte palmehytte og i et lite lagerskur.

Vi gledet oss til å komme fram og begynne arbeidet i landsbyen vi hadde
utsett som base for arbeidet blant folket som bodde langs elvene i denne delen av Amazonas. I brev hjem skriver jeg: «Vi ser fram til å ta fatt på arbeidet, og vi er glade over å kunne regne med deres forbønner. Det blir nok motstand i åndeverden når vi begynner å forkynne Evangeliet i landsbyer som ikke kjenner Guds Ord og Jesus som frelseren.» Jeg skriver videre i dette siste brevet før avreisen: «Vi har ikke hørt noe mer fra Liv Haug og Edith Aateigen siden det forrige brevet vi fikk fra dem i Bagua. Tenk om de kunne komme til sommeren! Vi regner med
hjemreise i mars 1971, om vel et år. Da blir det nesten 4 ½ år siden vi reiste fra Norge. Ja, det går fort til det! Vi hører sikkert fra dem etter hvert. Kanskje neste gang vi får post. Misjonærene Elliot har nøkkelen til vår postboks og vil sende oss post når det blir en mulighet.»

Tidlig på formiddagen den 30.12. 1969 startet John motoren, og vi satte
kursen nedstrøms Huallaga elven. Det tok en dag til Lagunas ikke langt fra munningen av Huallaga. Etter overnatting der, gikk ferden vestover, oppstrøms Marañon. Vi passerte landsbyer og små
husklynger langs elva, videre forbi munningen av Pastaza og landsbyen San Lorenzo. På reisens tredje dag nådde vi Barranca, militærforlegningen der vi måtte vise våre dokumenter. Det gikk greit. Vi var kjent der nå. Et par timer senere så vi Tigre Playa foran oss på
venstre side av elva. Etter alle ukene på reise på elvene i dette området skulle vi nå slå oss ned i landsbyen som ble utgangspunkt for arbeidet i mange år framover. Da var det blitt 1.januar 1970. Akkurat tre år etter vår ankomst til Peru i 1967!

Kapittel 28 er del 3 av “Reiser på flodene”. Del 1 – kp.26 og del 2 – kp.27 finner du ved å rulle nedover siden. For å lese dette i kronologisk rekkefølge må du scrole ned til kp.26 for å lese den delen først. Kapittel 29 står på “Jul i Yurimaguas”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Fra Morona nedstrøms Marañon

Da vi svingte ut i Marañon fra Morona, var det som å komme uti en stor sjø. Herfra flyter Marañon bred og mektig østover i store svinger midt i de endeløse flate jungelområdene helt til den flyter sammen med elven
Ucayali. Der disse store elvene møtes blir navnet forandret til Amazonas,
verdens vannrikeste elv. I vest skimtet vi Andesfjellenes østlige utløpere
der Marañon presser seg gjennom åpningen i fjellet. Skogen står tett på begge sider, med unntak av noen husklynger og landsbyer som lager små åpninger i den tette jungelen. Etter en drøy halvtime på vei nedover, la vi til ved en liten landsby der vi kjøpte bananer og yoka (maniok). Vi samtalte en stund med dem som var hjemme og delte ut noen bibeldeler. De fleste var inne på åkrene sine midt på dagen. Da vi startet opp igjen, var planen å kjøre videre til militærforlegningen Barranca der vi hadde vært innom for å få tillatelsen til å reise oppover Morona.
Nå ville vi be om det samme for Pastaza-elven. Vi tenkte å besøke
landsbyene på strekningen mellom Morona og Pastaza på turen tilbake fra Yurimaguas.

Men da vi var midt utfor en landsby på sørsiden av Marañon, var det som en stemme ba meg om å stanse og legge til. Jeg snudde båten mot strømmen og kjørte inn mot elvebredden. Det viste seg å være rett utenfor den lille skolen på stedet. Læreren kom ut av skolestua og hilste oss velkommen mens vi fortøyet båten. En flokk skoleunger fulgte etter, nysgjerrige på nykommerne. Etter å ha presentert oss, gav jeg ham en traktat med en enkel framstilling av evangeliet. Han leste litt på den før han inviterte oss til å ha et møte i skolestua den kvelden. Vi fikk vite at navnet på denne landsbyen er Tigre Playa.

Det var enda tidlig på ettermiddagen, men en del folk var kommet hjem fra åkrene sine. Læreren gikk med oss rundt og inviterte til møtet.
I de fleste landsbyene langs Marañon er befolkningen spansktalende. Mange er etterkommere etter quechua indianere fra høylandet som flyttet ned til jungelen under gummiboomen på slutten av 1800 tallet. Noen kom også for å finne gull i elvene, eller bare for å søke bedre levemuligheter enn der de kom fra. Noen av disse var spansktalende fra før de flyttet til jungelen. Skoler med undervisning på spansk, førte til at de unge ble vant til spansk som hovedspråk. Vi delte ut traktater og
fortalte hvem vi var og hva vi gjorde. Mange lurte på hva vi solgte, om det var såkorn slik som båtens navn kunne tyde på.
Det gav igjen en god anledning til å vitne om såkornet – Guds Ord.
 

“El Sembrador” på Tigre Playa. Vakre mamey popler i bakgrunnen.

Vi gikk tilbake til båten, laget oss mat og forberedte oss for samlingen i skolestua. Folk gikk «mann av huse» for å komme på møtet. Det var helt fullt i det ene rommet skolen bestod av. Med smått og stort var det et hundretalls mennesker til stede. Alle lyttet interessert til det enkle
budskapet om Jesus, verdens lys og frelser. Barna lærte seg fort noen kor utenat og deltok i sangen med stor entusiasme. Vi ble på Tigre Playa i fire dager og hadde flere samlinger der, både i skolestua og utenfor båten. Til vår store glede kom to unge menn fram til oss ved avslutningen av et av møtene og ville ha forbønn.

Neste dag gikk vi en tur og besøkte dem som enda ikke var gått på åkeren eller var dradd for å fiske. Husene lå i en rekke fra skolen og oppover langs elva, noen få også nedenfor skolen. Vi gikk forbi et tomt hus som likt de fleste hus i jungelen, hadde tak av palmeblad og vegger av
tynne bambusstokker. Det stod på en ganske stor uthogd tomt som gikk helt ned til elvekanten. Rundt på tomten stod noen appelsin- og sitrontrær og andre for oss ukjente frukttrær. Tanken bare slo
ned i oss; kanskje dette er stedet vi skal slå oss til på, her i landsbyen Tigre Playa ved Marañon. Vi forhørte oss om tomten og huset som så helt ubebodd ut. Det viste seg at eieren nå bodde oppe i en liten bielv på motsatt side av landsbyen. Mens det ble sendt bud på eieren, ba vi om
visshet og fred dersom det var her vi skulle bo og ha som utgangspunkt for arbeidet i dette området.

Kart over en Marañon ved Tigre Playa. Det viser elvene Morona og Pastaza mot nord og Potro og Cahuapanas i sør.

På kartet så vi at stedet ligger mellom bielvene Morona og Pastaza på nordsiden av Marañon og de mindre bielvene på sørsiden, Potro og
Cahuapanas. Ved disse elvene bor det fem ulike indianerstammer med sine egne språk, mens det langs Marañons bredder hovedsakelig bor spansktalende mestiser i små landsbyer fra Borja i vest og videre østover til Pastaza, som vi anså som grensen for området vi ønsket å nå ut til. Etter et par dager kom eieren av huset vi hadde sett på. Han ville ha tilsvarende to hundre kroner for huset som hadde en mindre hytte rett bakenfor. Det var en liten «bro» mellom hyttene.

Det viste seg at alt landet tilhører staten, men at den som hugger ut et område og bor på det eller bruker det som åker, har hevd på det så lenge han bor der og bruker landet. Flytter han, kan hvem som helst ta over landområdet. Derfor var det bare huset vi betalte for. Landet rundt tilfalt oss som skulle overta bruken av huset og tomten det stod på. Vi hadde full rett til å hogge ut noe mer av skogen rundt det åpne området. Vi kontaktet myndighetene på stedet og kommandanten i Barranca siden hele dette distriktet er militært område. Som utlendinger måtte vi ha deres godkjennelse både for å bo og arbeide her. Det var ingen problem å få den tillatelsen, og da var det ingen hindringer for å kjøpe huset på Tigre Playa.

Vi fikk fred for at vi skulle slå til og kjøpe huset. Vi avtalte og gav et lite forskudd til to av beboerne i landsbyen for at de skulle reparere taket til vi kom tilbake ved nyttårstid. De skulle også reparere noe på bambusveggene som var delvis ødelagte. Vi var klar over at denne
bambushytta ikke var noe blivende sted for en familie som planla å bo her noen år. Gro skriver i et brev hjem fra Yurimaguas: «Vi håper å komme i gang med bygging av et ordentlig hus ganske snart, men det blir bedre å bo i en bambushytte enn i båten under byggetiden. Båten er trang og også varm. Det vil bli mindre varmt, bedre plass og tryggere, ikke minst for barna å bo i en hytte enn i båten. Dessuten slipper vi å åle oss forbi olje- og bensintønner for å hente vann og vaske klær fra åpningene på sidene bak i båten! Dermed er spørsmålet om sted å bo løst. Vi kjenner oss rolige for at dette er riktig.»

Huset eller hytta vår på Tigre Playa med kjøkkenhytta bak. Dette er et halvt år senere da elven gikk over sine bredder.

Det var nesten vemodig å ta farvel med Tigre Playa, men vi måtte videre. Etter en times reise, ble det et kort stopp i Barranca før vi etter enda en time nådde den større landsbyen San Lorenzo. Vi hadde fått vite at dette var en gammel landsby, grunnlagt av katolske munker og prester i århundret etter at spanjolene inntok Peru. Det var fortsatt
en prest fra Spania som hadde ansvar for arbeidet i kirken, og spanske nonner drev skole og klinikk på stedet. De anså seg som eiere av alt land i landsbyen og ville ikke ha andre kirker eller misjonærer på dette området. Derfor så vi det ikke som et alternativ å bosette oss i San Lorenzo. Da vi kom tilbake til vår andre periode, begynte vi å besøke stedet og ha husmøter. Det ble begynnelsen til menigheten og kirken
som vokste fram i San Lorenzo.

Etter enda en drøy times reise fikk vi øye på munningen av Pastaza elven. Vi svingte opp elva og fortsatte oppover til vi kjørte på en stokk som stod rett opp under vannflaten. Da røk en splint i propellen. Vi fløt nedover elva et stykke før vi fikk padlet oss til land og bundet fast båten. Pastaza har flere grunne partier, stryk og stokker og var vanskeligere å manøvrere i enn den rolige Morona. Jeg fikk satt i en ny splint som jeg hadde et lite lager av. Vi fortsatte videre til vi sent på ettermiddagen kom fram til en liten landsby. Der kjøpte vi fisk og samtalte med dem som bodde der før vi tok kvelden. Vi fikk høre at det ikke var langt igjen til
en militærforlegning ved utløpet av sjøen Rimachi. Rimachi hadde vi hørt om. Det er en forholdsvis stor sjø med mange øyer og kanaler. Flere små bielver nordfra renner ut i sjøen. I dette området er det mange boplasser og landsbyer. Den indianerstammen som bor her, kalles Candoshi. De har samme språk som Shapra indianerne i Morona, og er vel egentlig det samme folket. Det er en del kontakt mellom disse gruppene som bor på hver sin side av den tette jungelen på høydedraget mellom Pastaza og Morona.

Vi la til ved den lille militærleiren ved inngangen til Rimachi. Et par soldater kom ned til båten da vi la til. De fortalte at sjefen der, en sersjant var syk. Jeg gikk med dem til huset der han lå ganske ille medtatt. Han hadde en stor byll i lysken. Høyre stortå var et eneste betent sår og var nok årsak til byllen. Det så ut som byllen var ferdig til å sprekke. Sersjanten hadde store smerter og kastet seg fram og tilbake i senga. Han hadde tatt noen medisiner, men uten at det hjalp. Nå ville han at jeg skulle skjære hull på byllen som antagelig var full av puss. Jeg var veldig betenkt, men ville gjerne hjelpe ham om mulig. Vi steriliserte et barberblad og et par instrumenter, og så gjorde jeg et forsøk. Jeg turte ikke å skjære mer enn et lite snitt. Men det viste seg at pussen lå lengre inn. Jeg gav ham av våre medisiner, noen smertestillende tabletter og antibiotika. Vi lovte å komme innom igjen når vi kom ut av Rimachi.

Vi begynner på reisen innover Rimachi sjøen.

Morgenen etter satte vi kurs mot det smale innløpet til sjøen. Det tok ikke lang tid før kanalen åpnet seg til en vid sjø. Landskapet som møtte oss er nesten ubeskrivelig vakkert og spesielt. Vannet var krystallklart. Vi fikk øye på fisker som smatt inn og ut av planter og lianer under vannflaten. På sidene speilet den tette skogen seg i vannet. På den andre siden var det kanaler eller små stilleflytende elver mellom øyene der store trær reiste seg over oss. Det minnet om et urtidslandskap. Brøleapene skrek i tretoppene, og alligatorer plasket ut i vannet. De likte nok ikke lyden fra motoren vår og så med skepsis på inntrengerne. Men vi var ikke de første som kom innover meden slik farkost. Handelsmenn med sine båter har i de senere årene kommet hit for å kjøpe villsvin-kjøtt og hud. Det er også andre varer som frister her, ikke minst den store fisken, paiche som har både har gjeller og lunger. Den må opp til overflaten av og til for en munnfull luft.

Lengre inn kjørte vi forbi noen indianere som fisket i sine kanoer. De stod i kanoen med en type skjørt bundet rundt livet mens de fisket
paiche med et fiskespyd. Håret hang langt nedover skuldrene, og de var malt blåsvarte i nedre del av ansiktet. De kikket like mye på oss som vi på dem. Men snart var de i full gang med fiskingen igjen. Like etter kom vi til en trang passasje som så nesten uframkommelig ut med vår båt. Vi måtte stoppe motoren og padle. Det viste seg snart at det som så ut til å stenge veien, var en type gress eller tang som lå i hauger oppå vannet og kunne skyves bort med åren. Da kanalen viet seg ut igjen, så vi flere indianerhus på en liten høyde på den andre siden. Senere fikk vi vite årsaken til at noen av indianerne var malt svarte i ansiktet. De var i sorg fordi en indianer døde plutselig og uventet for en kort tid siden. En av de få som kunne litt spansk fortalte at det var en mestis som hadde drept
ham med heksekunst. Sykdom og dødsfall ble ofte forklart på den måten.

Fiske fra kano med fiskespyd inne ved elvebredden.

Indianerne kom imot oss med det samme vi stoppet båten. Flere av dem gikk rett inn i båten og så på, rørte ved og luktet på omtrent alt som
var der inne. De var tydeligvis veldig nysgjerrige. Det parafindrevne
kjøleskapet vårt vakte stor interesse, særlig da de så og fikk kjenne på litt
is som hadde lagt seg på den lille fryseboksen øverst i skapet. De gestikulerte og pratet høyt i munnen på hverandre på sitt språk. Ingen av dem kunne spansk. Da det ikke så ut til at de ville forlate båten med det første, satte vi oss til å spise middagen Gro hadde gjort i stand. Jeg tror det var første gang vi spiste med tilskuere. De hadde det veldig morsomt og snakket og lo av vår måte å spise på. Først da de hørte noen stemmer og bevegelser på utsiden av båten, stakk de av sted. Vi tittet ut for å se hva som var på ferde. Da hadde indianerne fra fisketuren kommet hjem. Fiskelykke hadde de hatt, for i kanoen lå det en svær paiche.

Paiche, lunge/gjellefisken fanget i Rimachi.

Mens alle var opptatt av fisken, kom en hvit kvinne ned til vannet. Hun var alene her nå da hennes kollega var på Wycliffe misjonens base i
Yarina Cocha. Disse to kvinnene kom til denne landsbyen i Rimachi noen år tidligere, etter å ha hatt kontakter med indianere herfra gjennom besøk av dem hos shapraene i Morona. Som shapraene og
achualene var denne stammen kjent for å være svært voldelig både mot sine egne og fremmede. Stammekriger og også feider mellom landsbyene innen deres egen gruppe var ikke uvanlig for få år siden.
Etter at Wycliffe misjonærene kom til Tariris landsby i Morona, og de
kvinnelige misjonærer fra samme organisasjon få år senere bosatte seg blant candoshiene ved Rimachi, tok det etter hvert slutt på disse nabokrigene. Fra tidligere hadde indianerne tillatt enkelte handelsmenn å komme inn for å handle med dem. Men det var strenge regler for hva de fikk foreta seg mens de var på besøk i Rimachi, både fra indianerne og militærets side.

Dagen etter ble vi budt på kaffe i den enkle hytta til misjonæren som arbeidet med oversettelse av bibeldeler til candoshi språket. Det er nærmest en dialekt av shapra språket som misjonærene hadde lært seg i
Morona. Hun jobbet også med lærebøker til skolene som nylig var opprettet i et par av landsbyene. Et par unge menn fra stammen var på sommerkurs på Wycliffe basen for å bli lærere ved skolene. Misjonæren fortalte at det var flere candoshi landsbyer i bielvene. Heller ikke hun hadde besøkt alle.

Etterpå ruslet vi litt rundt i landsbyen. Noen få av mennene kunne litt spansk. Vi så på arbeid de holdt på med, knytting av kurver og veving av belter og hårbånd. I en av hyttene holdt kvinnene på å lage masato av yoka. Senere på dagen var det en liten samling i en av hyttene. Vi sang noen sanger på candoshi før misjonæren hadde en liten andakt på deres språk. Misjonærene fra Wycliffe er gjerne to-tre måneder ute i landsbyene et par ganger i året. Resten av tiden arbeider de med oversettelsene på basen der de har bra hus og bedrearbeidsforhold. Men ute i bushen lever de nesten som indianerne. Alle Wycliffe oversetterne har kortbølgeradio og kontakt med basen hver morgen. Sjøfly bringer dem til og fra Yarina Cocha. Etter besøket var det godt å komme i båten
igjen, denne gangen uten besøk av våre venner i landsbyen. Vi var ganske så trette etter to begivenhetsrike dager i Rimachi. Morgenen etter skulle vi begynne reisen tilbake til militærleiren og videre nedover Pastaza.

På bildet nede til venstre bærer kvinnene bananer og yoka hjem fra åkeren . Over til venstre tygges deler av den kokte og stappede yokaen. Bildet nede til høyre spyttes den godt tygde yokaen tilbake i gryta. Siden røres den ut med vann og serveres enten fersk eller gjæret om den står noen dager. 

Da vi kom tilbake til militærleiren, var sersjanten mye bedre. Han var til og med oppe av senga og kom til båten for å takke for hjelpen og medisinene som han skulle fortsette å ta til såret var helt legt og byllen borte. Vi reiste snart videre og stoppet et par timer i en landsby der
vi delte ut traktater og bibeldeler. Det var godt utpå ettermiddagen før vi la til i Recreo. Vi besøkte hyttene der, og innbød til møte samme kveld. Ikke alle kunne lese, men noen av de yngre mennene og større barn som gikk på skolen var lesekyndige. Alle ville gjerne ha bibeldeler og traktater. Vi fikk låne skolen også på dette stedet. Skolens eneste rom var overfylt da rundt seksti barn og voksne samlet seg til møtet. Vi sang og spilte kor som barna lærte seg fort, mens de voksne var mer tilbakeholdne.
Også her ba folk oss om å komme tilbake da de hørte at vi måtte reise
videre neste morgen. De ville høre mer.

Vi startet opp like etter frokost. Det tok ikke lang tid før vi igjen var ute i Marañon som nå var enda større og bredere etter tilskuddet av vannet fra Pastaza. Det var blitt 9.desember 1969. Vi fortsatte videre forbi
en del hus og små landsbyer til vi kom til munningen av Huallaga elven på sørsiden av Marañon. Vi svingte inn i den store bielven Huallaga der vi overnattet ved et hus like innenfor munningen. Det mørknet i det vi la til. Vi snakket litt med de som bodde i huset og gav dem en bibeldel før vi ganske tidlig gikk til sengs etter mange timers kjøring den dagen.

Det er ikke godt å se blid ut når en ikke er frisk.

Neste dag nådde vi den ganske store landsbyen Lagunas ved middagstid. Her stanset vi for å besøke et misjonærpar fra brødremenighetene i USA. Han og hans kone begynte arbeidet i Yurimaguas, men flyttet til Lagunas etter noen år. De har en kirke der og reiser dessuten mye i nedre del av Huallaga der de har utposter i flere landsbyer. Vi gikk innover til deres hus sammen med noen barn som viste oss veien. De hadde hørt om oss av misjonærene Elliot og tok godt imot oss. Vi traff også et yngre misjonærpar som arbeidet sammen med de eldre misjonærene i
Lagunas og omegn. De unge ble med ut til båten der vi pratet og drakk kaffe sammen. De var veldig interessert i å høre om våre opplevelser på reisen, mens vi fikk en liten orientering om deres arbeid. På kvelden var vi med på et møte i kirken deres. De hadde bygd en ganske stor kirke sentralt i landsbyen. Det var fint å få være med og bringe en hilsen på møtet.

Vi la ut fra Lagunas tidlig dagen etter. Det er enda langt igjen opp til Yurimaguas. Strømmen er ganske sterk i Huallaga elven. Det gikk
ikke fort med vår lille påhengsmotor på en såpass stor og fullastet båt. Nå var det riktignok mindre igjen av det medbrakte drivstoffet, men tungt lass var det likevel. Vi kjørte hele dagen. Først ved mørkets frembrudd la vi til ved en landsby. Fra de nærmeste hyttene kom folk for å se hvem som hadde lagt til i kveldingen. Da de hørte hvem vi var, spurte en av dem om vi kunne se på foten til sønnen hans. Jeg tok med medisinveska og gikk med ham. I lyset fra en liten parafinlampe og min lommelykt så jeg hadde denne lille gutten hadde et stygt sår mellom tærne. Det var blitt en byll rundt det. Tåa stod rett opp, da såret hadde verket i stykker en sene på tåa. Jeg renset såret, la på penicillinsalve og forbandt det. Faren til gutten fikk salven, rensevann og gasbind med instruks om å fortsette
behandlingen. Vi måtte reise videre neste morgen. Det var bare å håpe at de fortsatte å stelle såret.

Huallaga ble smalere etter hvert som vi kom høyere opp, og den hadde utallige svinger. Endelig da vi rundet en sving, steg Yurimaguas fram
på en stor høyde over elva. Det ble ettermiddag før vi nådde fram til havneområdet. Vi fant en rolig plass litt nedenfor det travleste området der det likevel var mulig å gå i land. Jeg var rask med å komme meg av sted til misjonærene Elliot som skulle hente og samle post for oss til vi kom tilbake. Før jeg forlot Yurimaguas med den nybygde «El Sembrador» den 25.september, drøyt to og en halv måned tidligere, hadde jeg leid en postboks. Det var hyggelig å møte Elliots igjen. De innbød oss til å komme å besøke dem da de hørte at vi ville bli i Yurimaguas over jul. Det gjorde vi også noen dager senere.

Nede ved havna i Yurimaguas.

Men nå var det brevene og bladene fra Norge som hadde første
prioritet. Den kvelden lyste parafinlampen lenge i båten nede ved elva.
Brevene måtte leses både en og to ganger. Korsets Seier og Nytt fra
Norge ble i alle fall skummet gjennom. Morgendagen måtte brukes til å skrive brev. Det var mange hjemme som ventet på å høre fra oss etter den lange reisen på elvene. Da vi hadde lagt oss og mørket senket seg rundt oss, takket vi vår Herre og Mester for alt vi hadde fått oppleve, og for at alt hadde gått bra med oss og barna. Det kjentes deilig å være i sivilisasjonen igjen, om det så bare var en mindre by ved en av elvene i Amazonas.

Kapitlene 26 (nederst) og 28 står også på denne kategorien “Reiser på flodene”. Kapittel 29 står på kategorien “Jul i Yurimaguas”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Besøk hos Shapra-indianere i Shoroya Cocha.

Det er ikke lange turen fra Pincha Cocha til Shoroya Cocha der høvdingen Tariri bodde. (Cocha betyr et lite vann eller gammelt elveløp). Vi bandt båten fast i et tre ved noen kanoer ved en åpning i skogkanten. Jeg gikk med en gang inn til landsbyen og ble godt mottatt. De kjente meg igjen fra besøket tidligere på året da jeg hjalp Tariri med en gressklipper han hadde skaffet seg. Noen av shapraene ble med ut til båten for å handle medisiner.
Sammen gikk vi tilbake inn til landsbyen med hele familien. Det var nesten en halv time å gå på den leirete stien der vi noen steder måtte
balansere på store stokker over gjørmehull. Det gjorde inntrykk på indianerne å se to små barn med lys hud og nærmest hvitt hår. De pekte og kommenterte, men hva de sa forstod vi selvsagt ikke. Det var sent på ettermiddagen før vi kom fram, og folk samlet seg til møte i Tariris hus. Noen av dem var kristne og tok del i sangen. Det var veldig spesielt å høre dem synge kjente og kjære sanger på deres eget språk. Vi kjente igjen melodiene. De hadde en liten sangbok og deler av det Nye Testamentet på sitt språk.

På besøk hos en av landsbyene til Shapra indianerne, Shoroya Cocha. Ikke alle vil bli tatt bilde av! Det hendte ofte de første årene i jungelen.

Wycliffe Bibeloversettere

Det var nettopp blant denne gruppen indianere to kvinnelige misjonærer fra Wycliffe Bibeloversettere hadde bosatt seg en del år tidligere. De lærte seg språket og begynte den vanskelige og langvarige prosessen med å
lage et skriftspråk, for deretter å begynne oversettelsen av skriftene i NT. De utarbeidet også lærebøker i lesing og undervisningsmateriell for lærere, pastorer og helsearbeidere. Sangboken ble senere utvidet, og det ble skrevet ned historier og legender som indianerne selv fortalte oversetterne.

Tsirimpo ledet møtene. Han var Tariris eldste sønn. Vi merket fort at Tsirimpo hadde opplevd Jesus i sitt liv. Vi fikk god kontakt med ham. Han var skadet i føttene, og hadde blitt operert på Wycliffe misjonens sykehus slik at han kunne gå igjen. Dit ble han fløyet i sjøfly til Wycliffe’ s base Yarina Cocha ved jungelbyen Pucallpa nærmere hundre mil unna. Dessuten hadde han tuberkulose, som vi etter hvert oppdaget at mange indianere hadde. Jeg holdt en enkel tale på spansk som Tsirimpo oversatte. Det ble et ganske kort møte denne dagen for kveldsmørket
kommer fort i tropene. Vi kom tilbake til båten akkurat i tide før mørket
senket seg over jungelen. De som hadde vist oss vei og hjulpet oss å bære
barna, gikk tilbake  til landsbyen i stummende mørke! Men de var «lommekjent» i skogen.

To av døtrene til høvdingen Tariri bærer Maino og Lewi gjennom skogen.

Møter – og tordenvær

Vi ble hos Tariri tre dager og hadde samtaler og møter. Jeg glemmer aldri da vi på det siste møtet spurte om det var noen som ville tro på Gud og ta imot Jesus som sin Frelser. Tre voksne menn, med fjær i håret, malte ansikter og med haglegeværet i hånden, kom fram og bøyde kne. Det
rørte oss dypt inn i hjertet å høre dem be høyt på sitt språk. Etter møtet, da vi var tilbake i båten, kom en av disse tre sammen med sin kone. Hun ville også gi sitt liv til Jesus. Det var en stor opplevelse for oss da denne indianerkvinnen fortalte oss etter forbønnen at det kjentes som hun hadde fått et nytt hjerte.

En av kveldene vi var i Shoroya opplevde vi det verste tordenværet vi har vært ute for. Vi hadde lagt oss til ro i båten. Det var stummende mørkt. Så kom det et riktig troperegn. Det øste ned som det bare kan gjøre i jungelen, og så kom tordenbrakene. I det vi hørte et kraftig brak,
slo lynet ned i et av de nærmeste trærne, like ved båten. Det var så tett med lyn at jeg kunne lese i Bibelen i lyset fra dem mens tordenen skrallet over oss! Motoristen vår krabbet under teppet sitt på gulvet fremme i styrehuset av bare redsel. Han hadde heller aldri vært ute for et slikt uvær. Det viste seg forresten at denne” kjentmannen” vår, aldri hadde vært i Morona. Han hadde løyet, for å få være med på turen. Men han ble til god nytte likevel.

En shapra kvinne vever belte eller bånd til å ha rundt hodet for å bære kurver.

Mosquito – og betente bitt

Det er lite sancudo/mygg i Morona elven, men til gjengjeld er det utrolig masse mosquito. Mosquito er bittesmå knottlignende insekter som gjør livet surt for alle. I motsetning til myggen, er knotten plagsom på dagtid for så å «forsvinne» når mørket kommer. Godt er dét i alle fall!
Det er særlig et område fra shapra indianerne og et par dagsreiser oppover elven at mosquitoen er særlig plagsom. I mestis- landsbyene bruker menn for det meste langermet skjorte og langbukser, mens kvinnene ofte går kledd i tynne bukser med skjørt utenpå og langermet bluse. Indianerne ser ut til å ha «lærhud». Små gutter går nakne, mennene oftest med bar overkropp og kvinnene i sine særpregede drakter der i alle fall armer og ben er bare.

Knotten biter og lager små sår, som lett blir betente i det varme, fuktige klimaet og vaskevann fra elva. Det så ikke ut som myggoljen vi hadde med avskrekket dem. Gro, jeg og barna så etter hvert ut som om vi hadde meslinger. Gro var spesielt utsatt, og hadde over åtti mer eller mindre infekterte sår bare på det ene benet. Vi ble veldig forskrekket da vi så
at det startet en rød og blå linje som krøp oppover benet fra knehøyde.
Blodforgiftning! Vi var mange dagsreiser fra nærmeste sykehus eller lege, men vi hadde noen medisiner, bl.a. penicillin med oss. Vi behandlet sårene med desinfiserende væske og antibiotikasalve morgen og kveld. Det ble også sendt opp mange bønner for situasjonen. Til vår store lettelse så vi at betennelsen vek tilbake. Vår takknemlighet og glede var stor da feberen og smertene ble borte etter noen dagers behandling.

Et bitt av en spesiell sandflue forårsaker denne typen sår – Leishmaniasis.

Mange farer lurer i jungelen

Livet om bord med to små barn bød på sine utfordringer. Maino var 4 ½, mens Lewi nærmet seg 1 ½ år. Det var ikke lett for ham å holde balansen i båten. Dessuten var det ikke store plassen å røre seg på. Vi stoppet av og til slik at de kunne komme på land for å leke og løpe litt omkring. Et sted vi hadde stoppet ved en sandbanke, gikk de hånd i hånd innover stranda. Plutselig kom det enstor alligator i full fart like ved siden av dem og rett ned i vannet med et svært plask. De satte i et forskrekket hyl og ble skikkelig skremte. Det ble vi også! Alligatoren hadde ligget og solt seg på land, skjult av strandgresset. Vi fikk en lærepenge og var mer forsiktige etter den hendelsen.

En puma måtte bøte med livet. Et rådyr skal bli middag til mange. Brøleaper hørte vi ofte. Villsvin var det mye av. Her tørkes villsvinkjøtt over ildstedet.

I jungelen er det mange farer som lurer, både slanger, giftige insekter og edderkopper, foruten alligatorer. Heldigvis holder puma og jaguar seg som regel langt vekk fra folk, mens vi av og til så villsvin og maurslukere svømme over elva og apekatter i trærne. I vannet er det piraja og andre fisker som både biter og stikker. I elvene lever en skate eller rokke med en hvass nål på halen. Den ligger ofte på grunt vann. Det kjennes ikke godt om en er uheldig å trå på den. Etter hvert behandlet vi flere som hadde sår eller koldbrann i foten etter et skatestikk. Senere fikk vi
også nærkontakt med en forholdsvis liten fisk, canero, som går i stimer. De kan angripe både dyr og mennesker, særlig hvis de kjenner blodlukt fra et sår eller en skade. Når vi tenker tilbake på årene i Perus jungel, må vi bare takke Gud for hans bevarende nåde.

Huambisa indianere og tømmerhoggere

På vår ferd videre oppover og nordover fra Shoroya Cocha la vi til ved de fleste hus der det var noen hjemme. På noen av disse stedene bodde det Huambisa indianere. De bosatte seg ofte der en liten bielv renner ut i Morona. De var veldig fattige, og alle ba om skoler. Vi fikk høre at det var flere små landsbyer innover i skogen langs de små elvene på begge sider av Morona. Hvis det ble skoler, ville indianerne på disse stedene også komme og bosette seg ved Morona, mente noen av de yngre mennene som kunne litt spansk.

Et sted stoppet vi ved en tømmerhoggerleir. Da mennene kom hjem ut på ettermiddagen hadde vi møte. Alle i leiren var med. Ved avslutningen av møtet innbød vi til forbønn, og 10 staute menn kom fram. Det gjorde inntrykk på oss å se disse tømmerhoggerne bøye kne og be Gud om hjelp
til å forandre deres liv. Vi måtte reise videre neste dag, men vi tror at det
som ble sådd i deres hjerter skal bære frukt. Det er Herren som gir vekst.

Tømmerhuggerne binder tømmeret sammen til en flåte.

Militærforlegning nær Ecuadors grense

Vi nærmet oss etter hvert grensen til Ecuador. Et par mil fra grensen var det en større militærforlegning der vi måtte legge til og be om tillatelse til å reise videre. Sjefen her var en kaptein som ble begeistret over å få besøk. De hadde bare besøk hver tredje måned da forsyningsbåten kom fra hovedleiren i Barranca ved Marañon elva. Han ville vi skulle stanse igjen litt og innbød oss til å ha et møte for soldatene den kvelden. Dermed lagde han, ved kokkens hjelp, i stand en bedre middag for oss.
Han anordnet til og med skyteoppvisning for oss. Noen soldater skjøt på ting på den andre siden elva, og det var konkurranse om hvem som var mest treffsikker. Kapteinen hadde selv familie og barn i Lima. Det var tydelig at han satte pris på besøket av oss og barna våre.

På ettermiddagen fikk soldatene ordre om å bade seg og gjøre seg i stand til møte på kvelden. På dagen er det utrolig mye knott her. Vi fant ut at soldatene smurte seg inn med diesel, noe som syntes på uniformene deres. De stilte opp, nybadede og med rene klær til møtet. På ordre fra kapteinen, marsjerte de inn i samlingsbrakka, som bare var et tak av
palmeblader med noe benker utover jordgulvet. De fikk beskjed om å høre godt etter og være stille. Det var de også. Det er nok både første og siste gang vihar hatt møte der alle var beordret til å delta! Men det virket som de likte det de hørte. Det var i alle fall sikkert en kjærkommen avveksling fra deres monotone soldatliv langt inne i jungelen. Johns trekkspill gjorde lykke her som andre steder vi besøkte!

Vi sang noen sanger og kor, og det viste seg at det var noen av soldatene som sang med. Kanskje var dette en hjelp for dem å bekjenne at de var kristne. Soldatene kom fra mange steder i jungelen, og noen også fra andre kanter av landet. Vi forkynte evangeliet på en enkel måte. Da
innbydelsen gikk ut, kom to unge soldater fram og ville ta imot Jesus som sin Herre. Det ble en fin stund der vi kjente Herrens nærvær. Da vi reiste videre dagen etter, ble vi takket av kapteinen for besøket. Han ba oss stanse på nedturen også.

Achuar indianere – og lavvann

Det var ikke mange timer opp til grensen fra militærleiren. Ved grensen var det bare en liten grensestasjon med noen få soldater. Vi stoppet en ettermiddag og natt der før vi satte kursen nedover elva igjen. Vannstanden i elva begynte å bli lav, og her oppe er elva ganske grunn og smal. Vi la til ved et par hus som lå mellom grensestasjonen og militærleiren. I det vi skulle legge til land ble det en misforståelse mellom styrmannen (jeg) og motoristen. Vi braste med siden av båten inn i land, og en stokk som stakk ut fra land gikk rett igjennom veggen på overbygningen, like ved der Gro forberedte middagen. Stor forskrekkelse for oss alle, men takknemlige for at stokken ikke lagde hull under vannlinja på båten eller traff Gro som stod like ved. Vi måtte stanse på dette stedet i fem dager! Det var ikke vann nok i elva til å komme å reise videre nedover. Vi håpet på regn, så vannstanden ville stige.

Her fiskes det med en gift, barbasco som dreper fisken, men fisken er spiselig.

Vi fikk besøk av noen soldater fra grensestasjonen, som var på vei til militærleiren i små kanoer. De hadde plukket flere
sekker med egg fra vannskillepadder som de fant på sandbankene. De skulle saltes ned og sendes til byen der de det ble solgt som en delikatesse. Salget brakte soldatene en liten ekstrainntekt. Vi fikk noen egg som Gro laget omelett av. Vi hadde flere samtaler med beboerne i de 2-3 husene på dette stedet. De fortalte om Achuar indianere som bodde i bielvene i øvre Morona på begge sider av grensen mellom Peru og Ecuador. De var krigerske og hadde stadige feider seg imellom. De ble tidligere kalt Jivaros og var kjent for å forminske hodene de hadde hogd av sine fiender fra andre stammer. Vi hadde ingen mulighet til å besøke noen av disse landsbyene da, men noen år senere var vi på besøk til en av Achuar landsbyene.

Møte med alligatorer i mørket

En kveld i mørkningen lånte Gro og jeg en liten kano og padlet et stykke nedover elva, for å se om vi kunne skaffe oss noe ferskt kjøtt. Vi hadde geværet med. I skumringen kommer ofte forskjellige dyr ned til elva for å drikke. Med en god lommelykt kan man se at det lyser i øynene deres. Vi så en masse lysende, røde øyne, jeg telte til 24 par, noen små, men også noen store. Da så vi at det krydde av alligatorer på dette stedet, så vi var ganske raske til å snu og komme oss tilbake til båten.

Indianere samlet til møte. Menn på den ene siden og kvinner på den andre.

På vei nedover Morona

På natten den femte dagen gikk vannstanden opp etter kraftige regnvær. Da satte vi nedover elva etter en tidlig frokost, en reise som gikk uten vanskeligheter. Vi hadde tenkt å stoppe på flere steder på nedturen, men nå ble det bare noen få landsbyer vi tok tid til å besøke. Vi hadde enda en lang reise igjen. Planen var å nå Yurimaguas, der John fikk bygd båten, før jul. Da vi kom tilbake til Puerto America der Morona flyter ut i Marañon, lå det en taubåt med tømmer der. Vi skrev brev både til våre foreldre og til andre den kvelden, noen var påbegynt tidligere. Brevene fikk vi sendt med båten som skulle gå til Iquitos dagen etter. Det var
det første livstegnet vi fikk sendt hjem på flere uker. Vi la fra land i Puerto America den 28.november, drøyt en måned etter at vår reise i
Morona begynte i den samme landsbyen.

Erfaringer

Erfaringene vi satt igjen med etter reisen i Morona, var mange og til stor hjelp i tiden framover. Vi høstet praktiske erfaringer med båtliv, mat, natur og ikke minst økte vår kjennskap til folket som bodde i dette området. Det var utvilsom et stort behov for evangelisk arbeid, for medisinsk hjelp og for skoler/undervisning. Vi ble bedt om å starte
skole på flere steder, noe som Wycliffe misjonen i samarbeid med staten gjorde i mange indianerlandsbyer både i Morona og andre steder i årene som fulgte. Staten hadde allerede små skoler i noen av mestis landsbyene. Vi kjente for området, men trodde ikke at det var riktig av oss å bosette oss fullt så langt vekk fra” sivilisasjonen”.

Vi ønsket å være der Gud ville ha oss, og ba om hans ledelse i valg av bosted.

Morona flyter ut i Marañon – ved solnedgang.

Kapitlene 27 og 28 står ovenfor dette kapitlet på den samme kategorien “Reiser på flodene.” Kapittel 29 står på “Jul i Yurimaguas”. De tidligere kapitlene 24 og 25 står på kategorien “Flodmisjon”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Fra Borja østover Marañon til munningen av Morona

Det ble søndag 26.oktober før alt var ferdig til å forlate Borja. Folk i landsbyen ba oss bosette oss der. Borja ligger fint til på en høyde som ikke oversvømmes, men vi ville videre for å bli mer kjent i området. Vi hadde flere møter i løpet av den uka vi var i landsbyen og ble kjent med mange der. Uten tvil ville vi komme tilbake for flere besøk for evangelisering og møter. Borja var den gangen hovedbyen i kommunen Manseriche.

Vi tok farvel til dem som hadde møtt opp på elvekanten og satte kursen østover Marañon. Nedover med strømmen bar det i ganske stor fart. Det ble en spennende tur for her oppe nær fjellene går elva ganske stri på sine steder med steinbanker og stokker i elva. Den er mye bredere enn ovenfor Manseriche strykene, men spennende nok å manøvrere for
oss nybegynnere.

Båten hadde et ratt foran i styrehuset. Påhengsmotoren ble styrt derfra. Men den hadde ingen regulering av farten og heller ingen revers. Motoren kunne bare stoppes direkte på motoren. Vi hadde utstyrt oss med en ringeklokke, og den som var framme og styrte, kunne ringe forskjellige signaler til den som satt bak ved motoren; som full fart, sakte, stopp og start. Dette fungerte som regel bra. «El Sembrador» var 14 meter lang, og 2 ½ meter bred, noe som gjorde at den gled fint fram i vannet, selv med bare en 12hp utenbordsmotor. Men den var ganske vinglete, og det ble mye bevegelse i båten.

Vi var godt lastet da vi la ut fra Borja. Som jeg skrev i innlegget fra båtbygging i Yurimaguas, bestod båten av et lite førerhus, et ganske stort oppholdsrom og bakerst et lagerrom for bensin og diverse, foruten motoren som var skrudd på helt bakerst. I oppholdsrommet var det fastspikrede benker på begge sider som var såpass brede at vi kunne sove på dem. Helt bakerst i dette rommet hadde jeg bygd opp små senger med kanter for Maino og Lewi, en på hver side. Forrest i rommet var det på den ene siden en kjøkkenbenk og på motsatt side plass til kjøleskap og komfyr. Fra Bagua Chica hadde vi fraktet med oss kjøleskapet vårt og komfyren med stekeovn, alt parafindrevet. De ble installert i Borja og behørig sikret. Vi hadde også med oss 5 tønner bensin og en tønne med parafin.  Mellom benkene plasserte vi kjøkkenbordet som opprinnelig kom fra Norge. Da var det så vidt plass på hver side til å åle seg forbi når vi skulle bak i båten. Bak i lagerrommet og under benkene plasserte vi sekker med ris, mel og bønner og kasser med hermetikk. Det var ingen butikker eller bensinstasjoner i det området vi skulle reise. Derfor hadde vi forberedt oss godt til den lange turen. Brød var Gro vant til å bake selv helt fra vi kom til Peru. Vi regnet med å få kjøpt fisk og kjøtt av vilt og høns, foruten bananer, maniok og frukt underveis.

El Sembrador skimtes på den andre siden av elva. Nærmest: typisk åre og kano.

Det var blitt langt utpå dagen før vi kom av sted fra Borja. Vi nådde ikke Morona den dagen. Det ble etter hvert så sent at vi måtte stoppe et sted i Marañon for å lage til kveldsmat før det ble mørkt. Turen nedover gikk greit på tross av flere spennende øyeblikk. I kveldingen la vi til ved en sving i elva der strømmen ikke var så stri. Vi bandt oss godt fast i et tre, og fikk lagd oss mat mens det enda var lyst. Sola går ned i 6 – 6.30 tiden, og da er det bare en kort skumringsstund før det blir helt mørkt. Vi hadde så vidt fått i oss maten da det begynte å mørkne. Vi ble plutselig invadert av en utrolig mengde mygg! I Borja hadde det ikke vært
særlig med mygg, og jeg opplevde heller ingen slike mengder da vi overnattet i «El Sembrador» på turen fra Yurimaguas til Borja. Det var myggnett i vinduene, men myggen kom inn gjennom alle mulige sprekker. Dørene var heller ikke tette. Før vi fikk sukk for oss, vrimlet det av mygg over alt.

Invasjon av mygg – første overnatting

I Morona hadde jeg erfart på min tidligere tur at det ikke var mygg på kvelden. I Borja hadde noen nevnt at det var mye mygg langs Marañon. Det førte til at vi kjøpte med oss et tynt tøy som brukes til myggnett og henges opp over sengene om natten. Den gangen fikk man sjelden tak i ferdigsydde myggnett. Vi hadde tatt med symaskinenen vår, en moderne maskin som også kunne brukes uten strøm.

Den stod i førerhuset på motsatt side av ratt og plass for styrmann. Vi
smurte oss inn med myggolje, før Gro satte seg ved maskinen som var på et bord og koblet til trå-lemmen under. På rekordtid ble det sydd myggnett i lyset fra parafinlampa mens myggen suste rundt hodene
våre. Først ble nettene til barnas senger ferdige. Den unge gutten som var med oss som motorist, hadde i mellomtiden vært ute og hentet pinner som nettene kunne festes til. Tau hadde vi, og Gro sydde løkker på hver kortside som pinnene ble tredd gjennom. Til slutt var også våre nett ferdige og kunne henges opp. Det var blitt sent, og vi var veldig trøtte etter en begivenhetsrik og spennende dag. Det var deilig å slippe unna myggen og slappe av i senga under nettet. Selv om senga bare var en benk med en heller tynn madrass av skumgummi oppå, sovnet vi fort til lydene fra jungelnatten og småstein som strømmen førte med seg under båten. Motoristen la seg til å sove på sin tynne madrass og under eget myggnett der han lå på gulvet i førerhuset.

Jeg syntes vi nettopp hadde sovnet, da jeg våknet opp til sola som skinte inn i båten neste morgen. Myggen var forsvunnet. Vi kunne i fred og ro spise vår frokost før vi satte av sted videre nedover elva. Nå var vi på stillere vann. Steinbankene og den sterke strømmen ble til en stillere og bredere elv med sand- og leirbanker i innersvingene, og noe sterkere strøm der vannet stadig gravde seg inn i yttersvingene. Det dannes
mange øyer etter hvert som elva i årenes løp har skiftet retning. Noen svinger blir kuttet rett over og danner en innsjø som etter hvert vokser igjen. Det tok ikke lang tid før vi var ved munningen av Morona.

Men vi måtte reise et stykke videre nedover Marañon til militærforlegningen Barranca. Hele dette området med elvene Morona og Pastaza og Marañon ned til Barranca er militært område på grunn av stadige grensetvister med Equador. Dette fortalte de oss da vi stanset
ved militær forlegningen i Pinglo på vestsiden av Manseriche fallene. Det var ingen problemer med å få tillatelsen til å reise i området. Kommandanten i Barranca stilte en del spørsmål, så på våre dokumenter og ønsket oss god reise. Vi satte raskt kursen vestover elva igjen. På strekningen motstrøms til Puerto America ved munningen av Morona kjørte vi forbi flere små landsbyer. Disse stedene ville vi besøke senere.

I Puerto America

Godt utpå ettermiddagen var vi igjen ved munningen av Morona. Vi svingte inn i den smalere elven med ganske klart vann. Puerto America kom til syne med en gang vi kom inn i Morona. Vi gikk opp på elvekanten, og snart samlet det seg noen barn. Jeg begynte å spille
på trekkspillet. Folk strømmet til for å se hva dette var. Etter en liten
sangstund kom vi i prat med folk. Alle var nysgjerrige på denne hvite familien som besøkte landsbyen. Flere kjente meg igjen fra da jeg besøkte stedet med en liten handelsbåt tidligere på året. Vi ble innbudt til å ha møte både på skolen og i patronens store hus med palmetak. Patronen som regnet seg som sjef, eide alle kyrne som beitet på de store gressmarkene som vi skimtet mellom trærne bakenfor landsbyen. Så å si alle hus i landsbyene vi kjørt forbi, er bygd på påler med vegger av palmebord og tak flettet av palmeblad. Det er bare skolene og som her i Puerto America, kommunehuset som har bølgeblikk. Det er mye varmere under et bølgeblikktak, men det holder mye lengre enn palmetakene som må skiftes ut etter noen år.

Vi ble noen dager i Puerto America, som er den største landsbyen i kommunen Morona. Kommunekontoret med ordføreren holdt til her. Vi ble kjent med ham og fikk mange opplysninger om Morona og dens innbyggere. Han sa at det med vår båt og motor ville ta fem dager å reise direkte opp til grensen til Equador der det er en militærforlegning. De to første dagsreisene langs elva bodde det for det meste spansktalende mestiser. Deretter ville vi komme til indianernes områder, først
shapraene, deretter huambisa indianere og lengst opp mot grensen til Equador, bor achuar indianere. Han fortalte videre at de fleste indianerne fortsatt bodde innover i Moronas mange bielver.

Møte i skolestua i Puerto America i november 1969

Vi besøkte alle hus i Puerto America, samtalte med folk og delte ut traktater og bibeldeler til dem som kunne lese. Det hadde vært skole (en klasse for alle fra 1.til 5.kl.) i landsbyen i flere år, noe som gjorde at
mange mestret lesekunsten. Det ble innbudt til møter hver kveld, og mange kom for å høre evangeliet om Jesus forkynt på en enkel måte. Barna lærte seg fort noen av korene. Vi hørte dem synge når de kom fra skolen på ettermiddagen. På et friluftsmøte, begynte folk plutselig å le mens jeg talte. Jeg kunne ikke forstå at jeg hadde sagt noe morsomt. Folk pekte på trekkspillet som stod ved siden av meg. Der stod en hund med løftet ben og bløtte ned hjørnet på trekkspillet! Vi fikk jagd hunden av
sted. Folk roet seg, og møtet kunne fortsette. Vi vet at det som ble sådd ut av Guds Ord ved dette første besøket i Puerto America, har båret frukt. Blant annet er noen av barna som for første gang hørte evangeliet forkynt den gangen, med i menigheter både der og andre steder i dag.

Besøk i landsbyer i nedre del av Morona

Men vi måtte bryte opp og komme oss videre oppover Morona. Elva flyter stille og rolig der den slynger seg fram gjennom jungelen i sving etter sving. Det kunne noe ganger virke som vi kjørte rundt i ring. Vi la til ved de fleste hus og små landsbyer på veien oppover. Noen familier bor helt alene i en åpning i skogen som de har hogd ut. Her har de sine bananplanter, små åkrer med maniok, søtpoteter og kanskje en liten
flekk med bønner. Som regel har de noen høner og en gris eller to. Jakt og fiske er en del av hverdagen, og dermed er de selvforsynte med mat. Det kan være en eller to-tre timer å ro i kano til nærmeste nabo. Svært få hadde motorer på denne tiden, men de fleste har et haglgevær. For det meste var det små landsbyer med fra tre hus og flere. Har landsbyen ti hus eller mer, regnes den som en stor landsby. Vi fant ut at det ofte var flere hus innover enn det vi så fra elva. På en del steder der vi stoppet for å ha møte, ble vi overrasket over at det kom så mange. Hvor kom de fra? Vi hadde bare sett to – tre hus! Mange bor innover i skogen ved en liten sjø eller en bekk og er helt usynlige fra elva.

Vanlig framkomstmiddel på små og store elver i jungelen. Hele familien i kano.

I denne nedre delen av Morona, hendte det da vi la til at folk først spurte om vi solgte brennevin. Det var gjerne det handelsmennene begynte sitt salg med. Noen ganger fikk vi spørsmål om vi solgte såkorn siden båten hadde sitt navn «El Sembrador» (såmannen) malt på siden. Det gav en god åpning for å fortelle om såkornet – Guds Ord. Mange hørte dette Ordet for første gang på denne reisen. De som kunne lese, tok imot traktater og bibeldeler med åpne armer. Vi solgte også for en subsidiert
pris Nye Testamenter og Bibler til mange i løpet av reisen. Det ble mest byttehandel mot fisk og høner da folk hadde lite kontanter, og vi trengte maten vi kunne få kjøpt eller byttet til oss.

Copal og Pincha Cocha

I landsbyen Copal stoppet vi over et par netter. Det var en litt større
landsby som hadde en patron. Landsbyen ligger ved utløpet til en liten bielv med samme navn. Patronene har som regel beitemarker med kyr, egen båt med motor, en liten forretning og folk som jobber for ham. De fleste patroner driver også med tømmerhogst. Ved høyvann manøvrerer
de tømmeret ut til elva. Da kommer det taubåter fra Iquitos for å slepe det nedover Marañon og videre på Amazonas til byen der det blir solgt. For patronen er mye penger å tjene på hogsten, særlig når arbeiderne får en luselønn og nærmest kan regnes som slaver. Han selger dyrt alt han har i butikken. Folk setter seg i gjeld og må jobbe for patronen som sørger for at de vanskelig blir fri fra gjelden og avhengigheten av patronen. Det er ofte også nærmest fri flyt av billig sukkerrørsbrennevin. Det var trist å oppdage denne avhengigheten, utnyttelsen og fattigdommen som dette patronsystemet førte med seg for folk i
jungelen. Med årene har det heldigvis blitt mindre av dette systemet. Folk har blitt mer opplyste med tiden, kontakten med omverdenen bedre, og de kjenner bedre til hvilke priser som er reelle. En del har også blitt frelst og sluttet med brennevin. Dessuten er det med årene lite igjen av verdifullt tømmer som før ble tatt ut i stor stil, som mahogni og
sedertrær. Sammen med kvegdrift var det patronenes viktigste inntektskilde.

Vi har lagt til ved en liten husklynge i Morona. Fra elva ser vi bare stien innover.

Patronen i Copal hadde en stor familie med voksne barn som selv hadde familier. Han hadde i alle fall to koner. Han ble begeistret da vi kom til landsbyen. Han holdt på å forberede en skikkelig fest og innbød oss til å være med. Dette forsto vi var en årlig fest i anledning av en katolsk høytid. Vi ble også ganske fort klar over at det ikke var mye religiøst eller kristent over festen. Nærmeste katolske kirke ligger i San Lorenzo i Marañon et par dagsreiser fra Copal. Likevel kjente mange av mestisene til de katolske høytidene om ikke så mye mer. Det gav en god anledning til fest med god mat og rikelig inntak av alkohol. Hele landsbyen er med på denne festen. I lang tid hadde patronen hatt folk ute på jakt. Han viste meg en mengde røkt villsvinkjøtt og flere levende store skilpadder både fra land og vann.
Det var gjort i stand mange store krukker med «masatto» som lages av
maniok. Røttene kokes og stampes til det blir som en grøt. Deretter tygger kvinnene en del av denne massen og spytter den tilbake i gryta for at gjæringsprosessen skal starte. Alt blandes godt inn i massen og fylles i store leirkrukker. Krukkene setters under det opphøyde bambusgulvet og dekkes til med bananblader. Etter 3-5 dager blir masattoen meget sterk. Da blandes den med vann fra elva og serveres som drikke. Når masattoen er fersk, serveres den som vanlig tørstedrikk som også små barn drikker. Den blir sterkere dess lengre den står og gjærer. Etter patronens mening lå alt til rette for en flott fest.

En familie samlet ved elvebredden. Elva er et sentralt sted for folk.

Vi avslo så høflig vi kunne innbydelsen hans. Festen skulle ikke begynne før kvelden etter. Da vi nevnte at vi gjerne kom opp til ham samme kveld for et møte med bibelundervisning og sang, ønsket han oss velkommen. Han sendte noen med beskjed om samlingen til alle i landsbyen. Det gav oss tid til å spise kveldsmat og forberede oss litt før vi igjen bega oss opp til patronens store hus. Da det mørknet strømmet folk inn i huset. Vi hadde bare sett noen få hus, men til vår forundring var vi 50 -60 personer samlet da møtet kunne begynne. Det var første gangen for de fleste av tilhørerne at de hørte evangeliet om frelse i Jesus Kristus. Alle viste stor begeistring for trekkspillmusikken og sangen. Barna og
de unge stemte snart med i noen kor som vi lærte dem. En av patronens sønner ba om forbønn. Vi hadde en samtale med ham da de fleste hadde gått hjem og ba for ham. Han var den første vi fikk be for på denne reisen.

Etter noen korte stopp ved et par husklynger kom vi fram til landsbyen Pincha Cocha der vi ble et par dager. Også her bodde det en patron. Han regnet seg som patron for shapra indianerne. Han husket meg igjen fra mitt tidligere besøk. Huset hans lå fint til oppe på en høyde. Det var omgitt av store beitemarker med mange kyr. Bak huset lå den en liten innsjø som var rik på fisk. Hyttene til arbeiderne lå for seg selv litt lenger nedover elva. Han hadde også en liten forretning der folk i området kunne kjøpe en del varer sliksom lommelykter, batterier, såpe, sytråd og tøy, sukker og brennevin. Det var også salg av patroner til haglgeværene og fiskeredskap foruten parafin og fyrstikker. Shapraene kom som regel hit for å handle. Samtidig solgte de villsvin- og jaguarskinn (som det noe senere ble forbudt å handle med) og tømmer til patronen som alltid kom gunstig ut av handelen disse årene.

Vi ble vel mottatt både av patronen og de andre i landsbyen. Vi fikk bruke skolestua til møter. Folk var på arbeid på patronens eller egne åkrer på dagen, men på kvelden kom de fleste til møtene. Folk hørte godt etter også her i Pincha, og det var god etterspørsel etter bibeldelene og traktatene. De som ikke kunne lese selv, sa at barna kunne lese for dem. Noe som skjedde ofte. Vi hadde et par fine dager i Pincha Cocha der vi også fikk påfyll av fersk fisk, bananer og maniok. Som befolkningen i jungelen gjorde, brukte vi også manioken til middagsmaten. For oss ble det en god erstatning for potet som ikke trives i regnskogens fuktige og varme klima.

Neste stopp på reisen oppover Morona er Shoroya Cocha hos Shapra indianerne. Det forteller vi om i neste kapittel av bloggen. Da blir det også litt om det daglige livet om bord i båten og «kampen» mot mosquito (knott).