Det var med stor spenning vi gikk ombord i lasteskipet "M/S Margrethe Bakke" en novemberdag i 1966. Siden ble det mange reiser fram og tilbake mellom Peru og Norge til vi tok farvel med Peru for godt i juli 1999. Men det ble likevel ikke siste gang i Peru! For John er det blitt 6 besøk etter 1999, mens det er blitt 3 turer på Gro.
En misjonærfamilies hverdagsliv i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kp. 54 står på samme kategori som dette kapitlet. Kp. 52 står på Dagligliv i jungelen. Kapitlene 55 og 56 står på “I Norge fra febr. 1976 til febr. 1977”.
I åpen båt på reise til landsbyene i Morona .
Det ble gjort utallige reiser til nære og fjerne landsbyer langs elvene Marañon og Morona med bielver i løpet av vår andre periode og familien Wilhelms første i Peru. Husbåten «Alli Shungo» var til stor velsignelse i dette arbeidet. Men også speedbåten og den åpne trebåten ble brukt til reisene, for det meste til de nærmeste stedene. I juni / juli 1975 stod «Alli Shungo» stille i påvente av en motordel som var bestilt fra Lima. Derfor brukte vi den åpne trebåten da jeg reiste til Morona sammen med Elio Solis like etter den store oversvømmelsen i 1975.
Vi besøkte landsbyene helt opp til grensen mot Equador, og reiste inn til indianerbyer i bielvene. Det ble en begivenhetsrik reise på mange måter. I de fleste landsbyene, både blant indianerne og blandingsfolket var det mange som tok imot Jesus som sin Frelser på denne turen. Som alltid var det mange syke som ville ha medisiner og behandling. Vi opplevde også at noen ble friske etter forbønn. På et par steder var det venner som ville bli døpt. Jeg hadde med fiskenota jeg hadde fått i Rekefjord. Det ble mye fisk i garnet, og folk gledet seg over å få så mye fisk etter lang tid med høyvann og lite fisk i elva.
Dette bildet er fra en annen reise i samme båten. Fra bielven Potro der det er grunt og best å bruke “peki” motoren. Til Morona ble Mariner 40hp utenbordsmotor brukt. Morona er en stor bielv til Marañon og har mange mindre bielver.
Uvær, regn og «kulde»
Da vi var i øvre del av Morona, kom det en kraftig og kald vind med mye regn innover jungelen. Det som kalles en «sur (= syd)» i Peru, altså kaldt sønnavær fra sydpolen. Vi ble gjennomvåte flere ganger, og hadde til slutt ikke noe tørt å ha på oss. På militærforlegningen i Puno fikk vi sove i sykestua. Det hjalp ikke så mye da til og med soveposen var ganske våt. Jeg skrev i loggboka fra reisen at «vi holdt på å fryse i hjel, og føttene var som is da vi våknet.” Dette skjedde mer enn en natt. Når vi overnattet i indianerhyttene, fikk vi varmet oss litt ved ildstedet mens maten ble laget. Vanligvis er det varmen som er problemet på reisene, men denne gangen var det motsatt. Når temperaturen går ned mot 16 grader samtidig som det blåser og regner, kjennes det veldig kaldt ut. Med våte klær blir det enda verre. Etter noen dager gikk uværet over. Sola kom fram, og vi fikk tørket både klær og kropp.
Mitt andre besøk til achuar landsbyen Mashumbara
Men som jeg skrev i et brev hjem etter denne reisen: «Selv om jeg aldri har opplevd en så våt og kald reise, oppveide alt det positive som skjedde for alle vanskelighetene.» I loggboken skriver jeg om et nytt besøk i Mashumbara der vi var hele familien med «Alli Shungo» to år tidligere: «Etter mye strev og møye kom vi opp bielven Anaso og inn til achuar landsbyen i Mashumbara. Der ble vi godt mottatt av han som var tolken vår ved forrige besøk. Han bød oss på mat, og gikk rundt i den lille landsbyen og innbød til møte. Det var en vennligere og åpnere atmosfære enn da vi var her første gangen. Folk lyttet spent til det vi fortalte fra Guds Ord, og ville ha flere samlinger. Regnet fortsatte, men det kom likevel ganske mange neste dag. Indianerne våkner tidlig mens det enda er mørkt og drikker sin masatto mens de prater høyt fra hus til hus. Da er det vanskelig å sovne igjen. Den tredje dagen, samlet folk seg til møte så snart det lysnet. De ville ikke la oss reise før de hadde hørt mer. Flere av dem var tydelig grepet av budskapet, men ingen tok noen avgjørelse der og da. Vi ber om at Guds Ånd får virke på deres hjerter gjennom ordet som ble sådd».
Huambisa landsbyen Tipisca Cocha.
Vi besøkte huambisa (wampis) landsbyen ved den vakre sjøen Tipisca både på opp- og nedtur. Denne landsbyen hadde vi besøkt noen ganger tidligere, og mange hadde tatt imot Evangeliet og blitt frelst. Helt fra første gang vi besøkte landsbyen, viste indianerne her stor iver etter å lære mer. De hadde bedt oss om å stanse en lengre tid, helst et år.
Tilbakeblikk på besøket i Tipisca året før.
Jeg var i Tipisca med «Alli Shungo» tre uker i september 1974. Da hadde jeg daglige bibeltimer, møter og samtaler. Det var en kompakt åndelig motstand i åndens verden på de første samlingene, enda det var indianerne selv som ved to tidligere besøk hadde bedt meg om å komme for lengre tid. Jeg forstod snart at det var de to trolldoktorene i landsbyen som var imot besøket og enhver forandring som ville innskrenke deres makt. Men da jeg ble med på et felles arbeid på åkeren til en av beboerne i landsbyen, ble atmosfæren forandret. Jeg jobbet sammen med indianerne hele dagen. Et par dager etter var jeg med på et felles prosjekt for å bygge et nytt hus til en av familiene. Jeg var også med en gruppe på jakt. Da skjøt vi tre villsvin. Kjøttet ble som vanlig delt ut til alle i landsbyen. Det var mange fornøyde familier samlet rundt ildstedene den ettermiddagen. «Isen var brutt».
Måltid i en indianerhytte. Jeg vet ikke om det var kjøtt eller fisk som var på menyen på dette bildet. Bananer og maniok er som regel alltid en del av måltidet, ikke sjelden uten noe annet til. Blad fra bananplanten brukes ofte som tallerken.
Bibelkurs og dåp
Nå kom det flere og flere til samlingene i huset til Pancho som var den første som ble frelst i Tipisca. Dette likte ikke trolldoktorene. En kveld hørte jeg en av dem rope og skrike så det ljomet utover elva. Det hørtes helt redselsfullt ut. Men folk fortsatte å komme til bibelundervisningen. En natt noe senere ble jeg vekket av en mann som ba meg komme og be for kona hans som hadde en vanskelig fødsel. Jeg gikk med ham til hytta der kona tydeligvis hadde store vanskeligheter. Noen kvinner satt på gulvet ved den fødende. Vi ba for kona som roet seg. Det gikk bra både med mor og barn. Senere ble denne mannen og kona hans frelst. Etter denne hendelsen kom også andre syke og ville bli bedt for. Herren viste sin makt på en så håndpåtagelig måte at flere tok imot Evangeliet til frelse.
Det var bare noen få av mennene som kunne spansk. En av lærerne tolket når jeg underviste. Tipisca cocha hadde nettopp fått skole og to lærere i landsbyen. De var huambisa indianere fra elven Santiago i øvre Marañon som hadde studert ved Wycliffe bibeloversetteres senter i Yarina. Derfra hadde de med seg noen bibeldeler og et par sangbøker på huambisa språket. I løpet av de 24 dagene jeg var i Tipisca, var det 20 indianere som kom fram og ville bli bedt for til frelse. Jeg underviste også om dåpen. To par ble døpt før jeg reiste derfra, bl.a. Pancho og kona hans.
Dåp i Morona.
Besøket i Tipisca med Elio Solis – Kirkebygging.
Når jeg nå på denne reisen i juli 1975 besøkte Tipisca sammen med Elio, ble vi godt mottatt av Pancho. Vi hadde møte i huset hans den kvelden. Neste dag samtalte vi med mange i landsbyen, også de to lærerne. De ville bygge en kirke slik de hadde sett i landsbyene i Santiago. Vi fant et sted til kirketomta. Det var stor entusiasme for å bygge kirke av skogens materialer med palmebladtak på samme måte som de bygger sine egne hytter. Den kvelden var huset helt overfylt da møtet begynte. Vi kjente den Hellige Ånds nærvær, og mange fikk et sterkt møte med Gud den kvelden. «Jesus lever», har jeg skrevet i loggboken.
Allerede dagen etter begynte arbeidet med å rydde tomten og hente stokker til reisverket. Neste dag reiste vi seks mann for å hente de spesielle stokkene som skal bære taket. Vi fortsatte arbeidet de tre påfølgende dagene, samtidig som det var møter hver kveld. Elio tok fra nå av mer del i undervisningen og talte med stor overbevisning og kraft. Folk møtte opp, og Herren virket iblant oss. Vi reiste videre oppover elva og besøkte mange landsbyer. Som jeg skrev i begynnelsen av kapittelet, besøkte vi også achuar landsbyen i bielven Anaso. På turen nedover stanset vi igjen i Tipisca, da for et par dager. De hadde fått opp reisverket til kirken. Palmebladene til taket måtte de vente med å hente fordi elva var så høy at det enda var vann innover i skogen der denne spesielle palmen vokser. Det ble gjort senere, og ble den første kirken blant huambisaene i Morona. Også den kvelden kom det mye folk til møtet. Det var en fin samling med stor glede og begeistring. Neste morgen tok vi farvel med vennene. De ønsket oss velkommen tilbake så snart som mulig.
Dette er en kirke i en liten awajun landsby. De har tydeligvis nettopp skiftet ut noen palmeblad på taket. En lignende kirke, men noe større ble bygd i Tipisca Cocha.Jeg hadde ikke med meg fotoapparatet på reisen i den åpne båten. Det var bra med tanke på alt regnværet.
På veien videre nedover elva besøkte vi landsbyene i nedre del av Morona. Noen av stedene, der vi hadde stanset på oppturen, kjørte vi forbi for å komme hjem til feiringen av nasjonaldagen i Peru den 28. juli. Etter over tre uker i åpen båt og overnattinger i indianerhytter underveis, så jeg fram til å komme hjem til familien og litt mer bekvemme forhold. Den gangen hadde vi enda ikke noen måte å kommunisere på når vi var på reiser. Det var alltid stor gjensynsglede når vi kom tilbake og fant at alt stod bra til, både med oss på reisen og familien hjemme.
Nødhjelp etter oversvømmelsen.
Fra Tipisca og i andre landsbyer på turen nedover kjøpte vi bananer, maniok, mais og noen høner for å dele ut til naboene våre på Tigre Playa. I Morona er det høyere landområder dit vannet ikke når opp under oversvømmelsene, mens de fleste åkrene langs Marañon stod under vann i lengre tid. Da råtner både maniok- og bananplantene. Folk var takknemlig for matvarene fra Morona og også for sekkene med ris og bønner vi bestilte med rutebåten fra Iquitos. Etter nasjonaldagsfeiringen besøkte vi awajun indianerne i Por Venir og Nueva Esperanza i Potro. Deres avlinger hadde heller ikke tatt skade av vannet. Vi kjørte derfra med båten fullastet med maniok og bananer til glede for mange på Tigre Playa. Etter hvert kom det båter med matvarer fra Yurimaguas og andre steder der avlingene ikke var blitt ødelagt. Men det var lenge vanskelig for mange familier i landsbyene langs Marañon etter denne store flommen.
Kp.94 står på kategorien «Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza», og kp.95 på « Helsesenteret i Saramiriza del 2». Kp.96 står nedenfor dette kapittelet på samme kategori. Mens kp.98 vil bli å finne på kategorien «Ny menighet i Ignacio Merino, Piura».
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Guds Ord har framgang tross motstand i Huancabamba. Den 1. februar 1996 befant jeg meg i en buss på vei til Huancabamba for å ha en serie møter og bibelundervisning i en liten menighet i denne fjellbyen. Veien var elendig, og så smal at det var et under at bussene kom fram. Regnet gjorde at veien på mange steder var veldig leirete. Vi skulle over fjellet, opp i 3000 meters høyde og nedover på den andre siden. Tåka lå tett, og det var mer spennende enn jeg satte pris på. Ikke minst når vi møtte busser og lastebiler og måtte rygge lange strekninger til nærmeste møteplass. Jeg visste at på flere steder i tåka var det 2-300 meter rett ned. Etter 8 timer i den skranglete bussen, var det en lettelse da vi endelig kom fram sent på ettermiddagen. Jeg ble anbefalt et hotell i nærheten og håpet på en god natts hvile før bibeltimene som skulle begynne neste dag. Rommet hadde hengelås på døra, ikke glass i vinduene, og toalettet en etasje ned. Det var høy musikk fra et nabolokale til klokken tre på morgenen! Det ble heller lite søvn. Jeg fant et annet sted å bo neste morgen,- et rom med glassruter i vinduene.
Huancabamba ligger på drøyt 2000 m.o.h, så det var heller kaldt. Jeg ble forkjølet på veien opp i den trekkfulle bussen og mistet mye av stemmen. Det var jo litt fortvilet da jeg skulle ha 10 bibeltimer/møter på fire dager. Jeg fikk noe bedre stemme etter hvert. Vi hadde fine samlinger, og Herren velsignet oss på en mektig måte. Under et kveldsmøte stoppet en lastebil utenfor den åpne døren, og satte på en kasettspiller på fullt volum. Det var umulig å høre noe annet enn musikken inne i lokalet. En av brødrene gikk ut og snakket med ham mens vi andre ba til Gud. Han fikk til slutt overtalt sjåføren til å kjøre videre, slik at vi kunne fortsette møtet. To menn ble frelst og mange fikk et møte med Gud under dette besøket.
Møte i leid lokale – kinoen – i Huancabamba! To menn som ville ta imot Jesus som sin frelser. Barnemøte i parken i sentrum.
Huancabamba – et senter for sjamanisme. Menigheten i Huancabamba var ikke stor. Den hadde en trang fødsel da den for 6 år siden ble grunnlagt av en evangelist fra menigheten i Chulucanas. Men den har trofaste medlemmer og en pastor, som kjemper den gode strid mot vantro og trolldom. Huancabamba er spesiell på flere måter. Byen er kjent for å være senteret for åndemanere og trolldoktorer. Folk kommer fra mange steder i Peru og utlandet for å bade i de «hellige» sjøene nær byen og få trollmennenes velsignelse. Til og med presidenten i Peru og flere ambassadører har vært og blitt behandlet av sjamaner i Huancabamba. Jeg ble tilbudt å være med til en sjaman – «maestro – lærer» allerede da jeg gikk av bussen. Da jeg sa at jeg kjente den aller beste læreren, Jesus Kristus, forsvant de som kom med tilbudet ganske raskt! Jeg kjente til det åndelige klimaet i byen og hadde vært i bønn og faste før dette besøket. Det var godt å oppleve at tross åndelig motstand, er Han som bor i oss er den sterkeste!
I juli besøkte jeg igjen menigheten i Huancabamba. Denne gangen stanset vi på seks steder på veien opp der bussjåføren la ned kranser og tente lys der det hadde skjedd ulykker. Det var klart og fint vær på turen, noe som med all tydelighet viste den smale veien som svingte seg på kanten av dype juv. Ikke få busser og lastebiler hadde kjørt utfor stupene gjennom årene. Det var en lettelse da reisen var over, og vi kjørte inn i byen. Pastoren hadde lagt opp til bibelstudier og møter på ettermiddag og kveld de dagene jeg skulle være der. Han hadde begynt radioarbeid som førte til at flere søkte til kirken. Vi opplevde et sterkt nærvær av den Hellige Ånd. Mange møtte Gud til frelse og fornyelse i løpet av besøket.
Til høyre: Menigheten i Huancamba i 1996. Over en mor og hennes barn utenfor deres hus. Jentene fikk en bok med bibelhistorier. En av de såkalte “hellige” sjøene i området.
Et under førte til manges frelse og starten på en menighet i Paccha. En annen menighet vi besøkte i denne tiden, var menigheten i Paccha som ligger litt øst for Piura. Det er en utpost til menigheten Casa de Oración i Chulucanas, som da hadde 40 utposter i fylket. Menigheten i Pacha fikk sin start gjennom et under. Det var en familie der som hadde en veldig syk sønn. De hadde prøvd alt, fra trolldoktorer til sentralsykehuset i Piura fylket. Men gutten som var 5 år, ble bare verre. Prøvene viste at han hadde leukemi. Legene sa at det ikke var noe de kunne gjøre for ham. Familien hadde brukt alt de hadde på medisiner og undersøkelser. De hadde solgt de få dyrene de hadde og noe av landet de eide. En av legene sa til dem at det var bare Gud som kunne helbrede gutten, og at han visste om en menighet i Chulucanas der de bad for syke. Som en siste utvei, dro foreldrene med den dødssyke gutten til Chulucanas, til menigheten Casa de Oracion (bønnens hus). Forstanderen Gilmer Roman og noen av brødrene bad for gutten den ettermiddagen før familien reiste tilbake til landsbyen sin. Neste morgen var den svartgrønne fargen i guttens hud nesten borte, og han bad om mat. I løpet av kort tid var gutten helt frisk. Foreldrene tok ham med til legen. Der påviste de at gutten nå var frisk, og at det hadde skjedd et under! Dette førte til at foreldrene ble frelst og senere også mange i slekten. De innbød en evangelist fra menigheten i Chulucanas som begynte faste møter på stedet, og menigheten i Paccha ble dannet som en utpost til Chulucanas.
Disse bildene er fra et senere besøk i menigheten i Paccha. Gro hadde et seminar for kvinner på et av besøkene.
Bibelundervisning og møter i Paccha i februar 1996. Jeg hadde gleden av å ha bibeltimer og møter i Paccha over en helg. Bibelundervisningen hadde vi under et palmetak ute på gården da de den gang bare hadde et provisorisk lokale. Det var friskt og godt uten vegger, men det var litt vel livlig noen ganger, som da sauebukken slet seg, og flere styrtet etter ham for å binde ham til et tre igjen. Like ved sto noen søstre og kokte middagsmaten og hørte på undervisningen mens de rørte i grytene. Eselet som sto rett ved siden av, stemte av og til i med sin spesielle sang, særlig da artsfrender gikk forbi ute på veien. Men vi hadde en uforglemmelig dag med Herrens nærvær. Jeg hadde slappet av litt etter formiddagsmøtet på et lite rom uten vinduer. Det var 36 – 37 grader ute, og sikkert 40 grader inne på rommet, så det ble behov for å ta en dusj før kveldsmøtet. Pastoren viste meg inn bak et plastforheng, der et vannrør kom ut av veggen. Jeg følte meg litt usikker der jeg sto uten klær bak forhenget, med et myldrende liv av mennesker utenfor. De kom i god tid for å være med på møtet. Jeg måtte stole på at «vakten» som stod utenfor forhenget, fulgte med. Det ble en svært rask dusj, men en nødvendig avkjøling før neste møte begynte.
Møter i Paccha og Cura Mori. I landsbyen Cura Mori var det innvielse av deres første kirke. Siden bygde de et stort lokale i murstein.
Lokalet var helt fullt da møtet begynte. Utenfor var det også mye folk. Noen hadde blitt frelst dagen før, og åndens gaver hadde vært i bruk. Mange kom nok av nysgjerrighet. Guds ånd var mektig nær. Lovsangen og tilbedelsen overdøvet skrålet fra øl utsalget rett over veien. Under forkynnelsen kjente jeg en sterk salvelse. Jeg fikk budskap til flere personer som senere ble bekreftet. Herren hadde talt direkte til mennesker om fordekte synder og urene forretninger. Mange kom fram og ble frelst, og noen ble åndsdøpt. En ung mann stod ved bilen vår for å passe på den. Han vitnet for dem som stod rundt ham. Der utenfor lokalet fikk han lede fire unge menn til Jesus! Vi ser det som en stor oppgave å undervise de mange nye i menighetene i Guds ord, og ta del i møtene og bibelundervisning.
Besøk i en ny utpost i landsbyen Pozo de los Ramos. Jesus-marsj i Paccha og vårt første besøk i Tambo Grande. Bildet er fra elven like utenfor byen.
På stevne i fjellbyen Oxamarca i august 1997. Jeg hadde flere ganger fått innbydelse til en menighet langt inn i fjellheimen sørøst for Piura i fylket Cajamarca. Men besøket ble stadig utsatt på grunn av mange andre oppgaver både i Saramiriza og i Piura. Det tok to dager å komme dit, opp fjell og ned dal på smale svingete veier. Oxamarca er bygd oppe på en fjellskråning på ca. tretusen meters høyde. Da vi etter mange timer og bussbytte nærmet oss landsbyen, skimtet jeg den strie elven Marañon nede i en dyp dal. Det var rart å tenke på at dette var samme elven som var vår ferdselsåre der vi arbeidet i jungelen. Naturen var utrolig vakker og storslått her oppe i høyfjellet. Også hit har evangeliet nådd , og mange hadde tatt imot budskapet og opplevd Jesus i sine liv.
Fra de små landsbyene rundt Oxamarca hadde disse nye kristne samlet seg for å være med på stevnet. Det var enkle kår. Jeg sov på en madrass av halm sammen med mange andre i et mindre rom. Kaldt var det der oppe i fjellet, og alle sov vi fullt påkledd. Det krydde av lopper, men det var det visst bare jeg som merket noe til. Det kom iskaldt vann ut av et rør utenfor, noe som ikke innbød til annet enn en rask vask av ansikt og hender. Dagene var fylt av bibeltimer og møter bare avbrutt av korte pauser ved måltidene. Folk samlet seg sammen i den lille kirken. Det var stor mottagelighet for Guds Ord og gode møter som førte til fornyelse for noen og frelse for andre.
Til høyre: Utenfor lokalet i Oxamarca. Mange kom ridende fra hjemstedene sine. De små bildene er fra et av møtene og av oss som skulle reise hjemover med buss.
Den fjerde dagen tok jeg og evangelisten farvel med dem som bodde i Oxamarca og i fjellbyene i nærheten og kjørte til byen Cajamarca. Evangelisten og noen ungdommer som hadde brakt evangeliet til Oxamarca og de nærliggende landsbyene, bodde i Cajamarca. Det var deilig å ta en varm dusj og sove i en god seng fri for lopper på et hotell i byen. Bussreisen videre hjem var svært opplevelsesrik og spennende, men hjertet var fylt med takk for Guds undere i menneskers liv også i disse avsidesliggende fjellbyene.
Kp.94 står på kategorien «Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza», og kp.95 på « Helsesenteret i Saramiriza del 2». Mens kp.97 vil bli å finne på den samme kategorien som dette kapittelet.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Den første tiden i Piura. Da vi kom fram til Piura i slutten av januar 1995, hadde vi lagt bak oss en kjøretur på nærmere hundre mil langs kystveien fra Lima. Godt var det å komme fram til huset vi hadde leid, men her var det mye å ta fatt på for å få det beboelig etter at det hadde stått tomt i noen måneder. Det merkes at Piura ligger i et ørkenområde med mye sand og støv! Vi gikk i gang med utpakking og rengjøring med krum hals. Vi var takknemlig for hjelp de første ukene av en ung jente, og av og til også moren hennes. Amparo hadde sommerferie og ville gjerne tjene litt penger i ferien. Hun bodde sammen med moren og en yngre bror i et veldig fattig område i utkanten av byen. De tilhørte en liten baptistkirke i nærheten av der de bodde. Denne kontakten ble til gjensidig hjelp i årene som fulgte.
Besøk i menigheter og landsbyer. Foruten alt det praktiske arbeidet som måtte gjøres i huset den første tiden og forberedelser til Bibelseminaret i Saramiriza, besøkte vi menigheter og småsteder i distriktene rundt byen. Piura er det mest folkerike fylket i Peru etter Lima. Fylket hadde på den tiden nærmere 1 ½ million innbyggere og byen Piura rundt 350.000. Det var færre evangeliske kristne her enn gjennomsnittet for Peru. Piura er den første byen i Peru som spanjolene grunnla i 1532 da de kom til Peru nordfra. Vi visste at det var store behov i et fylke med stor fattigdom, alkoholisme og overtro. Men det var også en begynnende åpenhet for evangeliet på denne tiden. Flere pastorer begynte å møtes til samtaler og bønn for byen og fylket.
Bibelkurs i menigheten i Chulucanas. Midt i februar kjørte John til Chulucanas som ligger en drøy times kjøring øst for Piura. Misjonsarbeidet her ble startet av Anita og Göran Olsson midt på 70 tallet, og det var grunnlagt mange utposter og menigheter i Piura fylket. Olssons var i Sverige noen år pga skolegangen til de tre døtrene sine. Nå var det nasjonale ledere som med stor iver drev arbeidet videre. Pastor Gilmer Roman var pastor i hovedmenigheten i Chulucanas. Han var en av de første som ble frelst da Olssons begynte sin virksomhet, under stor motgang og mange prøvelser. Gilmer gikk på AIPAs Bibelskole i Huancayo, og har etter det vært aktiv i menighetsarbeidet. John underviste noen dager på et 3 ukers bibelkurs som menigheten i Chulucanas arrangerte. Han fortalte da han kom hjem at det var en opplevelse å være sammen med lærerne og de 40 elevene som deltok fra forskjellige steder i provinsen. Det var inspirerende å se den entusiasme og glød disse ungdommene viste for å bringe evangeliet til nye steder i dette store distriktet.
John underviser på Bibelkurset i menigheten “Casa de Oración” i Chulucanas. Vi foran kirken i 2016, -samme kirke som i 1995.
Lindaura og Beatriz til Piura. I begynnelsen av mars kom Lindaura og Beatriz fra Saramiriza. Lindaura kom til oss som helt ung jente etter et år som hushjelp i Lima da vi kom tilbake fra Norge i januar 1989. Hun er fra landsbyen San Juan, og hennes foreldre var blant de første som ble frelst der. Men hennes far døde tidlig, og det var ikke lett for moren og alle barna. De måtte tidlig i arbeid på åkeren eller ta strøjobber hos andre. Lindaura hjalp oss i med mange praktiske gjøremål i huset samtidig som hun gikk på ettermiddagsskole i Saramiriza. Hun fikk gjort ferdig det hun manglet av grunnskolen og avsluttet også den videregående skolen, «secundaria». I menigheten og søndagsskolen var hun en trofast medarbeider alle disse årene. Vi var glade for at hun ville være med oss til Piura der vi nå ville ha større behov for hennes hjelp enn i Saramiriza. Dessuten var det muligheter i Piura for å ta ulike kveldskurs etter fullført videregående.
Besøk av misjonærene Lars og Morgan Førland. Beatriz og Lindaura sees også på bildet. Gro med ny PC på kontoret. Senger etc. fra Erikshjälpen leveres til en helsepost.
Beatriz var en ung jente fra Saramiriza som var med i ungdomsarbeidet i menigheten. Hun hadde nettopp avsluttet videregående skole på dagtid. Beatriz var en av flere unge i menigheten som fikk stipend til videre utdannelse gjennom Helsesenterprosjektet. De fleste av dem fikk stipend til å ta utdannelse innen helse, som teknikere i sykepleie og farmasi. Disse ungdommene gikk på kurs for helsearbeidere på Helsesenteret i San Lorenzo, og noen av dem tok senere videre studier i Iquitos. Beatriz hadde gjort det bra på skolen og fikk stipend til 3 års studier på universitetet i Piura innen administrasjon og ledelse. Hun fikk foreldrenes godkjennelse til å begynne studiet i Piura på den betingelse at hun fikk bo hos oss. Og slik ble det! Jentene delte soverom i 2. etasje med eget bad. De var spesielt begeistret over badet som hadde to vaskeservanter med speil over hver vask! Stor forskjell fra de enkle forholdene de vokste opp med i jungelen.
Ungdomsweekend i Chiclayo. Gjennom Rosa og Edgard Bardales fikk vi en innbydelse til å være med på en ungdomsweekend som skulle holdes på Bibelskolen i Chiclayo der de arbeidet før de kom til oss i Piura. Ungdomsweekenden var planlagt i dagene 9. – 12. mars. Vi hadde ansvaret for kveldsmøtene, to bibeltimer daglig og panelsamtalene på ettermiddagene. Lindaura og Beatriz kjørte sammen med oss, mens Rosa og Edgard hadde reist et par dager tidligere. På leiren var det 50 -60 ungdommer som deltok. Det var stor åpenhet for undervisningen om den Hellige Ånd, som var temaet for weekenden. Flere ungdommer ble åndsdøpt og møtte Gud til frelse og fornyelse. De unge i Peru opplever en tøff hverdag, og det ikke bare økonomisk med stor fattigdom. Vår bønn var at undervisningen og opplevelsene de fikk del i på leiren, måtte gi seg utslag i større frimodighet til å være lys og salt i hverdagen. Da Bardales og vi reiste til Saramiriza i april, ble Lindaura og Beatriz igjen i huset i Piura. Beatriz hadde begynt på universitet i midten av mars og Lindaura på et sekretærkurs. De var alene i flere kortere perioder under årene vi bodde i Piura, og skjøttet oppgavene godt. Samtidig tok de del i menighetsarbeidet som vi etter hvert startet opp i bydelen Ignacio Merino.
Ungdomsweekend på “Asamblea de Dios” Bibelskole i Chiclayo. Sammen med deltagere, ledere og pastorer på avslutningen. Rosa og Edgard til høyre.
Besøk av Atle Roger Mydland juni/juli 1995. Vi hadde blitt kjent med Atle Roger i menigheten Betania, Hauge i Dalane. Senere traff vi han igjen i Salemkirken da han arbeidet en tid i Oslo. Han hadde flere ganger sagt at han ville komme og besøke oss i Peru. En av de første dagene i juni tok John imot ham på flyplassen i Piura. Et par dager senere tok de fatt på reisen til Saramiriza med buss først til Bagua før reisen fortsatte den vanlige ruten inn til jungelen når det ikke var mulig å ta fly eller helikopter. Den ruten beskrev John i forrige kapittel da han fortalte om frakten av containeren fra Lima til Saramiriza. Denne gangen kom Alejandro fra Saramiriza med speedbåten vår for å hente dem i Imaza. Det var for høy vannstand til å passere Pongo de Manseriche, og de måtte vente i Nieva og overnattet der. John skriver om det som hendte videre: «Neste morgen hørte vi høye rop og skrik utenfor. Vi bodde i tredje etasje i et enkelt hotell bygd av trematerialer. Da vi kikket ut, så vi at det brant i andre etasje like under oss. I full fart samlet vi vår bagasje som vi kastet ut av vinduet på baksiden, og kom oss ut på enden av bygget. Atle Rogers kamera deiset i bakken, men ble heldigvis ikke skadet. Vi løp ned til speedbåten og dro over på den andre siden av elva. Derfra så vi hele hotellet brenne ned. Etter enda en dags venting gikk vannstanden ned slik at vi kunne reise videre. Det gikk greit gjennom strykene, og vi kom vel fram til Saramiriza etter fem dager på reise. Gro var allerede i Saramiriza og lagde i stand en hyggelig velkomst for oss hjemme den kvelden.»
John og Atle Roger på reisen nedover Marañon til Saramiriza. I Nieva der de måtte overnatte, brant hotellet de var på.
Atle Roger var fire uker i Saramiriza der han hjalp til med forskjellig praktisk arbeid. Han deltok også på Bibelseminaret og var med på bibeldager i San Juan og besøk i flere landsbyer. Tilbake til Piura fløy vi alle tre med Jaars fly fra oljekompaniets flyplass. Det tok 1 time og 15 minutter, mens de brukte 5 dager på veien inn! Før vi tok farvel med Atle Roger, kjørte vi en tur til Cajamarca på nærmere tretusen m.o.h. Der er det mange severdigheter fra Inkatiden og et vakkert landskap. Det ble fire opplevelsesrike dager, også for oss som heller ikke hadde besøkt Cajamarca tidligere.
Enda et besøk fra Norge i 1995. Lewi kom på ferie i august etter sommerjobb og før starten på et nytt skoleår på Oslo ingeniørhøyskole. Tre uker var for kort tid til å reise innover til Saramiriza enda en gang. Dessuten ville Lewi gjerne se mer av Piura og andre steder på vestsiden av Andes. Vi besøkte utgravingsstedet og det lille museet i Túcume, ikke langt fra Chiclayo. Thor Heyerdal og en peruansk arkeolog hadde ledet utgravingen av denne gamle ruinbyen fra tiden før inkaene. Der var det også bilder og omtale av Thor Heyerdal,- spesielt interessant for oss norske. I Piura hjalp Lewi hjalp oss med å laste inn programmer på computeren som vi nettopp hadde kjøpt for arbeidet med regnskap og rapporter etc. for Helsesenteret i Saramiriza.
Da Lewi hadde vært hos oss en uke, kjørte vi nordover langs kysten til vi nådde vårt mål, Peru’s nordligste by Tumbes, nær grensen til Ecuador. Der tok vi inn på et hotell i Puerto Pizarro som ligger ved havet. Denne lille fiskebyen er oppkalt etter den spanske oppdagelsesreisende Fransisco Pizarro. Det skal være det første stedet i Peru der flåten hans la til først på 1530 tallet. Ute langs kysten i nord er det mye mangrove skog. Vi tok en båt ut til en liten øy med en nydelig strand og badet og koste oss på formiddagen. På ettermiddagen så vi fra båten mot mangroveskogen på en øy som kalles «Fugleøya». Der hadde vi utsikt til mengder av forskjellige sjøfugl som kom flyvende for å overnatte i mangrovetrærne. Særlig var det en opplevelse å se de flotte fregattfuglene og de store pelikanene. Vi besøkte et par steder ved havet på veien sørover igjen. Det var en deilig ferie selv om den bare varte noen dager. Lewi reiste til Lima der han traff noen venner fra skoletiden i Yarina Cocha før han måtte fly tilbake til Oslo.
På museum og arkeologisk utgraving i Chiclayo og Túcume. Og fra turen nordover langs Stillehavskysten med Lewi.
Radioprogram og studio i Piura. I september 1995 gikk det første radioprogrammet på «lufta» fra vårt enkle studio i Piura. Et av rommene i 2.etasje i huset vi leide, ble brukt til dette formålet. John hadde en tid hatt kontakt med misjonær Mario Fumero i Honduras om å bruke hans innspilte programmer i Piura. Disse radioprogrammene ble kalt «Paz y Amor» – “Fred og Kjærlighet” – og bestod av taler på 20 minutter hver. De gikk ut over radio i Honduras og i flere Latinamerikanske land. Mario tok opp forskjellige aktuelle temaer fra dagliglivet med utgangspunkt i Guds Ord. Disse programmene var populære der de ble sendt på både kristne og sekulære stasjoner. Vi gjorde en avtale, og Mario sendte oss puljevis små kasser med disse programmene. John la på en innledning med lokale nyheter og glimt fra menigheter i og rundt Piura før Marios tale. Det hele ble bundet sammen med sang og musikk fra innspilte kassetter, og ble til et program på 30 minutter.
Det hadde lagt seg til rette med det mest nødvendige utstyret for å sette opp dette lille studioet for innspilling av programmene. Mixebordet var lånt inntil videre. Et års tid senere kunne vi levere det tilbake da vi fikk positivt svar på søknaden til IBRA om tilskudd til mixebord og flere andre ting vi trengte til innspilling og kopiering av kassetter. I begynnelsen sendte vi programmene over to radiostasjoner i Piura, men etter hvert fikk vi muligheten til å sende på ytterligere to stasjoner. Den ene av disse dekket neste hele fylket. Programmene ble også sendt ut over høyttaleranlegg fra kirkene i noen landsbyer, som en slags nærradio.
John ved mixebordet fra IBRA i studioet han satte opp i Piura. Landers ble til stor hjelp i radioarbeidet. En landsby i fylket med et lokalt høyttaleranlegg.
Programmene gikk ut som avtalt også når vi tidvis var i Saramiriza eller i Iquitos. John spilte inn flere program som lå ferdig til å leveres. En av pastorene på utpostene fra menigheten i Chulucanas, Landers Nima var veldig tent for radioarbeidet. Etter hvert ble han til god hjelp med innspillingene og kontakten med radiostasjoner, lokale menigheter og lyttere. Vi fikk mange positive tilbakemeldinger på sendingene og takket Gud for åpne dører gjennom radioarbeidet.
Kapittel 94 står på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”, mens kp.96 vil bli å finne på kategorien “Menighetsarbeid i Piura fylket – menigheten i Chulucanas”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Container fra Erikshjälpen til Saramiriza. – Transporten til Chiclayo og Piura. Containeren som ble pakket med hospitalutstyr og en del annet, ble sendt fra Erikshjälpen i Holsbybrunn etter vårt besøk i Sverige sommeren 1994. Den kom fram til Limas havn, Callao i november samme år. Vi var da tilbake i Saramiriza og travelt opptatt med arbeidet der. Men det var ingen vei utenom! Jeg måtte reise til Lima for å ta containeren ut av tollen, og frakte innholdet den lange veien til Saramiriza. Vel fremme i Lima fikk jeg hjelp av misjonær Lennart Lindgren og velvillige tollagenter til å få containeren ut fra havneområdet. Den ble kjørt til tomta der menigheten i Magdalena, Lima holdt på å bygge en stor skole. Hit kom to tollere og gikk igjennom innholdet i containeren. Jeg skrev i dagboken at «de var snille og raske». De godkjente alt uten at vi behøvde å betale toll. Da var det søkt om tollfrihet på forhånd gjennom AIPA. Nå måtte jeg sortere lasten som skulle til Piura, til Chulucanas i samme fylke og til Saramiriza. Containeren ble til stor nytte på tomta der skolebygget skulle reises, så den ble igjen der. Alt ble lastet på en stor lastebil som kjørte det til Chiclayo. Jeg hadde på forhånd vært i kontakt med Bibelskolen til «Asamblea de Dios» og fått tillatelse til å lagre lasten som skulle til Saramiriza på bibelskolens område. Derfra kjørte vi videre med den del av lasten som skulle til Piura og Chulucanas 250 km lengre nord. Noen private ting, foruten utstyr som skulle doneres til et sykehus i Piuraområdet ble lastet av i huset vi leide i Piura, mens resten ble kjørt til kirken «Casa de Oración» i Chulucanas.
Transporten videre fra Chiclayo til Saramiriza.
Tilbake på bibelskolen i Chiclayo traff jeg Chris Burgdorf fra Evansville, USA som vi besøkte på veien til Peru noen måneder tidligere. Maino bodde hos familien hans på gården deres i Indiana første halvår 1984, før hun begynte på “Christ for the Nations” i Dallas. Chris hadde tidligere vært på Tigre Playa og flere ganger hjulpet oss med forskjellig praktisk arbeid der. Jeg ble dessuten kjent med et ungt par som arbeidet på bibelskolen, Edgar og Rosa Bardales. De ble senere til stor hjelp i menigheten i Saramiriza, og Rosa også på Helsesenteret. Etter et par dager ordnet det seg med leie av en lastebil til neste etappe av transporten som gikk fra Chiclayo med kurs for Saramiriza. Vi kjørte over passet på 2400 meter til Bagua og videre til Imaza, en liten landsby ved Marañon. Det tok 36 timer på dårlig vei. Særlig fra Bagua og innover jungelen var veien elendig. Fra Imaza til Saramiriza var veien stengt fordi noen av broene var blitt tatt av flom de siste par årene, også den største over elven Nieva. Derfor måtte vi frakte lasten i båt nedover Marañon fra Imaza. Heldigvis hadde elva ganske lav vannføring og gav håp om passering av strykene ved Pongo de Manseriche uten å måtte vente på lavere vannstand. Jeg fikk leid en stor trebåt, med en kraftig påhengsmotor.
Det store bildet viser omlastingen fra lastebil til båt i Imaza. De to små bildene viser containeren på skoletomta i Lima og lasten som losses fra båten i Saramiriza.
Problemet var lastingen av de tyngste kassene om bord i båten fra elvebredden. Tannlegestolen veide over 300 kg og lysmotoren nesten like mye. Det var ikke mye folk nede ved Marañon som eventuelt kunne hjelpe til. Da oppdaget jeg en stor hjullaster i nærheten som tok opp grus og sand fra elva. Sjåføren av hjullasteren var villig til å hjelpe oss. Vi kom raskt til enighet om prisen. Kassene kom vel om bord i båten, og ikke lenge etter kjørte vi nedover elva med den leide båten. Det tok sju timer til landsbyen Santa Maria de Nieva der vi overnattet. I den landsbyen hadde vi hele familien tilbrakt noen netter mens vi ventet på lavere vann da vi 25 år tidligere flyttet fra Bagua for å arbeide i jungelområdene øst for strykene som jeg nå skulle forsere.
Neste dag startet vi tidlig og stoppet for kontroll ved militærleiren der elven Santiago renner ut i Marañon. Derifra kjørte vi gjennom strykene Pongo de Manseriche uten uhell, og kom ut i stillere farvann på den flate jungelen østover fra Borja. Noen få timer senere var vi fremme i Saramiriza. Da gjensto det å få de fire tonn med last opp av båten, men her var det mange hjelpende hender. Lossingen og transporten inn veien til Helsesenteret gikk greit, om det enn var tungt arbeid. Det var en stor lettelse å komme hjem igjen etter en lang og begivenhetsrik reise.
CLAS – Den lokale helsekomiteen i Saramiriza: I oktober 1994 ble det første møtet holdt mellom oss som representerte Helsesenteret og representanter for landsbyen med det mål å danne en lokal helsekomite i Saramiriza. Det er Helsemyndighetene i Peru som ønsket at hvert sted som har et helsesenter eller et hospital skulle opprette en helsekomite som tar del i beslutninger og tilsettinger av personell til det lokale helsearbeidet. På det møtet ble det valgt medlemmer til komiteen. Gro ble enstemmig valgt til komiteens leder. I løpet av første halvår av 1995, var det mye arbeid med å få registrert komiteen hos helse- og skattemyndighetene i Iquitos. Der måtte Gro og kassereren for helsekomiteen til diverse kontorer og bank for offentlig registrering av komiteen og for å opprette en bankkonto. CLAS Saramiriza ble offisielt godkjent våren 1995, og fra 1.juni kanaliserte helsedepartementet midler til en stor del av lønns- og driftsutgiftene gjennom komiteen.
På de to små bildene er fra dannelsen av CLAS på Helsesenteret og det store viser borgertoget i Saramiriza på nasjonaldagen.
Dette førte til et stort framsteg i forhold til helsemyndighetenes oppfyllelse av sin del av kontrakten med Norad/PYM. I følge den skulle de overta det fulle økonomiske og administrative ansvar for driften av Helsesenteret fra 1.januar 1997. Ved utgangen av 1995 var 18 personer ansatt på senteret, de fleste av dem var lokale helsearbeidere. Disse hadde fått stipend gjennom prosjektet til helsearbeiderkurs ved helsesenteret i San Lorenzo, og noen fikk dessuten støtte til 1-årig utdannelse ved universitetet i Iquitos. Flere av dem var ungdommer i menigheten i Saramiriza. Men det var også ansatt to leger, jordmor, laborant og sykepleier fra Iquitos.
Evalueringsteam fra Bistandsnemnda/PYM til Helsesenteret. Helsesenterets hovedmål var naturlig nok å forebygge og behandle sykdommer. Helt fra innvielsen i august 1990 ble det arbeidet mot dette målet i samarbeid med Perus helsedepartement avdeling Loreto og ifølge deres helseplaner. Den 26. april 1995 hadde helsesenteret besøk av en evalueringskomite med to medlemmer fra Norge og et fra helsedepartementet i Peru, en sjefslege fra hospitalet i Iquitos. Fra PYM kom prosjektansvarlig Helge Bjørklund og fra Norad/Bistandsnemnda Liv Melland, sykepleier og misjonær i mange år for Misjonssambandet i Sør-Amerika. Misjonsinteresserte Steinar Eikeri var med som uformell og frivillig medlem av teamet.
Det var et veldig hyggelig og nyttig besøk. Foruten fysisk gjennomgang av Helsesenteret og møter med personalet og CLAS, gikk de gjennom rutiner som rapportering og regnskap. De gjorde også et besøk med helsesenterets speedbåt til helseposten i Borja for å få et inntrykk av arbeidet ved de mange helsepostene som sogner under helsesenteret i Saramiriza. Teamet fra Norge kom med hilsener på møtene i kirken søndagen. Dagen etter, den 1.mai reiste Gro med evalueringsteamet til Iquitos der de var et par dager i møter med representanter fra helsemyndighetene i Loreto fylket. Evalueringen ble av stor betydning for oppfølgingen og oppfyllelsen av kontrakten med det Peruanske Helsedepartementet vedrørende driftsplanen og det økonomiske ansvarsforholdet ifølge kontrakten.
Evalueringsteamet på besøk i Saramiriza. Frokost for teamet fra Norge som bodde hos oss. Personalet og teamet utenfor Helsesenteret og ved avreise.
Da teamet fra Norge reiste fra Iquitos, satte Gro kursen til Piura for ta seg av en del oppgaver som ventet der. Hun skriver at hun etter noen dager i Piura, fikk kjøre med Petroperu bussen til Bagua og overnatte på oljeselskapets pumpestasjon der. Dagen etter bar det inn til Saramiriza med deres helikopter. Da kom hun i tide til et planlagt møte i CLAS og til kurs og møter på Helsesenteret. Det ble også tid til de siste forberedelsene til undervisningen hun skulle ha på Bibelseminaret de følgende par ukene. Jeg hadde hatt undervisning tidligere, og reiste i slutten av mai til Iquitos der jeg blant annet så til Doulos som hadde vært til reparasjon. Salget av Doulos tok sin tid, men nå var et par interesserte som ønsket å se på båten.
Forandringer i personalet på helsesenteret – nytt utbrudd av rabies. Dr. Miguel Cervantes som hadde vært den eneste legen på Helsesenteret siden februar 1991,sluttet sin tjeneste i juni 1995. Han gikk inn i en stilling på hospitalet i Iquitos. Nelly, Miguels kone som var jordmor, kom samtidig med dr. Miguel til Saramiriza. Hun jobbet på helsesenteret i Saramiriza fram til september. Helsemyndighetene i Iquitos ansatte dr. Milciades Reategui som lege ved Helsesenteret. Han kom fra Iquitos sammen med sin kone Deborah og deres lille datter med Jaars fly via Yarina den 20.juni, men da hadde han først vært alene i Saramiriza noen uker den våren. Kontakten med Wycliffe og Jaars i Yarina hadde vi fortsatt stor nytte og glede av selv etter at vi personlig fikk reise uten vederlag med Petroperu ut av jungelen og ofte også inn fra Piura til Saramiriza via Bagua. I september begynte Rosa Bardales i halv stilling som administrasjonsmedarbeider på Helsesenteret.
Fra Helsesenteret september 1995. Dr. Milciades med ung pasient. Rosa på plass på administrasjonskontoret og tannlegestolen i bruk.
I oktober kom det en melding over radio fra en av helsepostene i en indianerlandsby blant awajun indianerne ved bielven Yurapaga. Det var flere som døde under mystiske omstendigheter i landsbyen ca. åtte timers gange gjennom jungelen fra oss. Dette lignet på et utbrudd av rabies våren 1992 i det samme området. Petroperu stilte også denne gangen et mindre helikopter til rådighet. Både helsesenteret og oljeselskapets lege fløy inn til landsbyen. De brakte en syk gutt med tilbake. Han døde kort tid etter. Nå startet et stort apparat. Det kom blant annet fire spesialister fra Lima. De hadde med seg vaksiner og materiell for å ta blodprøver og gjøre undersøkelser. Ti helsearbeidere fra helsesentrene i Saramiriza og San Lorenzo ble satt inn i en massiv vaksinasjon mot rabies. Som i 1992, mente de at smittekilden var bitt fra blodsugende flaggermus. Få brukte myggnett, men tullet seg bare inn i et tøystykke i sine åpne hus.
Vi fikk midler til innkjøp av myggnett til befolkningen i dette området dels gjennom prosjektet for Helsesenteret og dels fra PYMs Barnefond. Vår gode hjelper i Iquitos, pastor Roger Nilsson kjøpte store ruller stoff til myggnett og sendte det til oss med rutebåten. I Saramiriza var noen av kvinnene i menigheten glade for å tjene litt på å sy myggnett i stor stil. Myggnettene ble etter hvert sendt inn til de aktuelle landsbyene. I løpet av 3-4 uker var epidemien under kontroll, men da var ni personer døde. En familie mistet sine tre barn.
Til venstre: Vår gode medhjelper, pastor Roger Nilsson og hans kone Carmen i huset deres i Iquitos. Medisiner til helsepostene blir utdelt etter et kurs på Helsesenteret.
Bygging av hus for pasienter i 1995 og personalbolig i 1996. Mange som fikk behandling på helsesenteret, kom fra landsbyer i distriktet. De manglet ofte et sted å overnatte. Spesielt vanskelig var det for dem som skulle ha en langvarig behandling, som for tuberkulose (TBC). De kom ofte sammen med noen i familien. Det var et stort behov for et hus for disse pasientene. Vi søkte om støtte gjennom prosjektet og fikk positivt svar. Kommunen Manseriche gav en tomt i tilknytning til Helsesenteret til formålet og til et hus for personalet. Det ble bygd senere. Ryddingen av tomta startet den 4. mai 1995. I Iquitos kjøpte jeg trematerialer til reisverk, gulv og vegger, samt takplater og annet som trengtes til byggingen. En del av materialene ble hogd ut i området rundt Saramiriza og sagd til med motorsag. En lokal snekker var med i dette arbeidet.
Da TBC /pasient huset var ferdig i november 1995, ble det midlertidig tatt i bruk som bolig for sykepleiere og andre helsearbeidere. Da hadde PYM/Norad også bevilget midler til byggingen av en personalbolig for sykepleiere. Nå som helsemyndighetene i Iquitos ansatte mer profesjonelt personell, som ikke hadde tilknytning til Saramiriza, økte behovet for et slikt hus. Vi hadde ingen tegninger å gå etter for noen av disse byggene. De ble laget i samråd med den lokale snekkeren, Felix. Både dette huset og TBC huset ble bygd på pilarer av sement og jern med gulvet ca. to meter over bakken pga mulige oversvømmelser. Helsesenteret og legeboligen hadde utfylt grunnmur med harddstampet jord og stein. Personalhuset bestod av en liten leilighet, to hybler, felles kjøkken og toaletter Under huset bygde vi en stor vanntank for oppsamling av regnvann fra taket. En stor septiktank ble også støpt.
Innvielse av personalhuset ved siden av Helsesenteret og legeboligen. Et av bildene viser “TBC” huset på den andre siden av personalboligen. Dr. Ariel tar imot nøklene.
Byggingen av boligen for helsepersonell ble satt i gang i januar 1996 da materialene kom med båt den lange veien fra Iquitos. Sand og singel ble hentet fra elva, og sementen til all støpningen ble blandet for hånd. Det var ikke vanskelig å skaffe folk til dette arbeidet. Felix var en dyktig snekker og lagde blant annet alle dørene. Mureren Cordoba, som tidligere arbeidet for Petroperu, hadde hovedansvaret for støpning og for rørleggingen. Han gjorde en god jobb. Jeg installerte det elektriske lyset med strøm fra landsbyens lysaggregat. Den 18.juni 1996 fant den høytidelige innvielsen av personalboligen sted. Distriktets ordfører klippet båndet, og nøklene ble høytidelig overlevert til dr. Ariel, som da var sjef for Helsesenteret. Mye folk var til stede, og det var en enkel servering til de fremmøtte. Personalet flyttet nå inn i personalboligen, slik at TBC/pasient huset kunne benyttes til sitt opprinnelige formål.
Kapittel 93 står på kategorien “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet” mens kapittel 95 står på kategorien “Helsesenteret i Saramiriza del 2”. Kapittel 96 vil bli å finne på kategorien “Menighetsarbeid i Piura fylket – menigheten i Chulucanas”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Doulos til reparasjon i Iquitos – Kjøp av bil til Piura. Ukene fram til jul etter velkomstmøtet for oss i menigheten i Saramiriza den 8.oktober 1994, gikk som en røyk. I november var John i Lima og hentet ut containeren fra Erikshjälpen og fikk fraktet størstedelen av innholdet til Helsesenteret i Saramiriza. Før han kom så langt, ble noe sykehusmateriell satt igjen i Piura, mens den store trekassa fra misjonærene Anita og Göran Olsson ble levert til menigheten i Chulucanas. Julemåneden kom før vi fikk sukk for oss. Som vanlig var det julefester for søndagsskolebarna og for hele menigheten før jul, både i Saramiriza og på utpostene. Juledagen var det høytidsmøte da 8 venner ble døpt. Fem av dem var menn i sin beste alder som avla gripende vitnesbyrd om Guds forvandlende makt i deres liv.
Julefest for søndagsskolen. Søndagskolelærere og andre medarbeidere med pastor Isidro. Julaften hjemme hos oss.
Etter jul reiste John med Doulos til Iquitos der den skulle til reparasjon og senere selges. Jeg reiste til Piura med oljekompaniets helikopter i begynnelsen av januar. Vi møttes i Lima noen dager senere. Oppholdstillatelsen vår måtte fornyes, og det må gjøres i hovedstaden Vi så også på bruktbiler. Etter å ha sett oss om i dette markedet, bestemte vi oss for en Audi 80, -en1987 modell som var importert til Peru fra Japan et par måneder før. Den var i god stand og hadde gått lite. Det var et stort behov for bil til arbeidet i Piura og omegn. Da bilen var registrert og ferdig til turen nordover, kjørte vi til Piura i slutten av januar 1995. Der ventet huset vi hadde leid i september året før. John var innom huset i november for å lagre et par sykehussenger og annet som skulle til en helsepost i en fattig landsby sør for Piura. Alt dette ble da dekket med plast. Noe mer hadde han ikke tid til å gjøre da.
Til høyre Doulos til reaparasjon i Nanay ved Iquitos. Over sees bilen vi kjøpte brukt i Lima, foran huset vi leide i Piura.
Academia Biblica – Bibelseminaret i Saramiriza. «Academia Biblica» var det spanske navnet som ble brukt på et opplegg vi i lengre tid hadde planlagt å begynne med i Saramiriza. Selv om de årlige bibelkursene for menighetsledere var blitt utvidet til én uke to ganger i året og senere til 3 uker, var det et stort behov for et utvidet studietilbud. Planen for «Academia Biblica» som vi på norsk kalte Bibelakademiet eller Bibelseminaret, var at elevene skulle ta et 8 ukers intensivkurs i Saramiriza en gang i året i tre påfølgende år, og så studere mer hjemme på materiellet de ville få utdelt. Vårt ønske var å holde to like kurs hvert år for to forskjellige grupper med 20 til 25 elever i hver gruppe. Målgruppen var evangelister, menighetsarbeidere og ledere for menighetene og utpostene som sognet til Saramiriza. De fleste hadde familie å ta hånd om, noe som inkluderte arbeid på åker, jakt og fiske. Det viste seg at 8 uker ble i lengste laget å være borte fra familien og arbeidet. Derfor ble de neste kursene kuttet ned til 6 uker. Hvert årskurs hadde en undervisningsplan basert på 200 timer. Ved hjelp av noe kveldsundervisning holdt den planen selv om de påfølgende kursene ble på seks uker.
Rosa og Edgard Bardales til Piura – Forberedelser til Bibelseminaret i Saramiriza. Mens vi var i Piura i begynnelsen av 1995, bestilte vi en del møbler, blant annet senger og skrivebord av en snekker i byen. Snekkeren arbeidet raskt og leverte skrivebord og senger innen det ble flere beboere enn oss i huset. Den siste dagen i februar kom Rosa og Edgard Bardales, det unge paret John ble kjent med på bibelskolen til Asambleas de Dios (Assemblies of God) i Chiclayo da han var innom der på vei fra Lima med containeren. Edgard hadde gått fire år på deres teologiske seminar i Lima, og Rosa hadde to års bibelstudier fra samme sted. Dessuten hadde de erfaring fra menighetsarbeid i slumbyene rundt Lima, og sist som medhjelpere på bibelskolen i Chiclayo. Da de hørte om misjonsarbeidet i jungelen og «Academia Biblica» som skulle starte i Saramiriza, ble de veldig interessert i det arbeidet. Da vi noe senere spurte om de ville hjelpe til med å forberede studiemateriell og også undervise på det planlagte Bibelseminaret , svarte de positivt til å være tre måneder i Saramiriza. Allerede mens de var i Piura, utvidet de løftet til å gjelde for et år. Jungelen var ukjent og ganske skremmende for dem som kom fra kystbyene Chimbote og Trujillo nord for Lima. Men de ble i Saramiriza i nærmere tre år!
Edgard og Rosa jobbet i timevis sammen med oss i Piura. John ved sitt skrivebord i Piura og spiller i kirken i Saramiriza.
I Piura bodde de hos oss, og vi samarbeidet om utarbeidelsen av studiematerialet. Edgard og Rosa satt i timevis ved skrivemaskinen med Bibelen og bøker fra Bibelskolen i Lima foran seg. John og jeg forberedte de temaene vi skulle undervise i, noe som tok mye tid disse ukene. Men Edgard og Rosas arbeidsinnsats i denne tiden var uvurderlig for å få ferdig det materiellet som trengtes til Bibelseminaret. For oss var de et bønnesvar i rett tid, også fordi pastorsparet Isidro og Maria Villavicencio ønsket å flytte tilbake til Lima etter 3 ½ år i Saramiriza. Der skulle Isidro gå inn i tjenesten som medpastor i menigheten som misjonærene Lindgrens hadde grunnlagt i bydelen Magdalena. Isidro og Maria hadde vært til stor velsignelse og nedlagt et omfattende arbeid i menigheten i Saramiriza og på utpostene.
John og Gro til Saramiriza – Avskjed med Maria og Isidro Villavicencio. Disse ukene i Piura på nyåret 1995 gikk så altfor fort! Som vi skriver ovenfor var det mange oppgaver og ting som måtte gjøres ferdig før vi på nytt kunne reise inn til Saramiriza der arbeid både i forbindelse med Bibelseminaret og Helsesenteret ventet . Vi vil skrive mer om den første tiden og om situasjonen i Piura og omegn i et senere kapittel av bloggen. Den 1.april reiste John og jeg med buss til Bagua og derfra med oljekompaniets helikopter til Petroperus pumpestasjon ved Saramiriza. John gjorde en kort reise til landsbyene nedover Marañon og i nedre Morona for innskriving av elever til Bibelseminaret. Den 9 og 10 april var det avskjedsmøter og fest for Isidro og Maria i fullsatt kirke. To dager etter kjørte vi dem til pumpestasjonen. Derfra reiste de med Jaars flyet som kom fra Wycliffe senteret i Yarina Cocha. Fra Pucallpa tok de fly til Lima samme ettermiddag. Vi i Saramiriza hadde gleden av å ta imot Edgard og Rosa, samt en sykepleier til Helsesenteret. De kom med samme flyvning fra Yarina.
Avskjed med Isidro og Maria i menigheten. På det store bildet fikk medarbeidere gaver på en samling i pastorshuset.
Edgard og Rosa til Saramiriza – Første kurs på Bibelseminaret. Edgard og Rosa flyttet inn i pastorshuset ved kirken der Isidro og Maria hadde bodd. Det var mange praktiske ting som skulle ordnes før vi kunne ta imot elevene til bibelskolekurset. Fire damer fra menigheten påtok seg å koke til elever og lærere. De hjalp til med innkjøp av mat, gryter og annet utstyr som trengtes. Flere av brødrene i menigheten gjorde forbedringer i menighetens enkle kjøkken under et tak bak kirken, mens andre ble engasjert i å skaffe til veie ved og vann til matlagingen. Noen av elevene ble innlosjert hjemme hos venner i menigheten, mens andre hang opp sine myggnett i et hus bak kirken. Det hadde i noen år vært brukt til søndagsskolen. Vårt store ønske og bønneemne var å bygge et hus på de to tomtene vi tidligere hadde kjøpt ved siden av kirken. Et slikt hus trengtes til søndagsskolen, ungdomsarbeidet og ikke minst til Bibelseminaret som nå var i ferd med å starte opp.
Den 17. april begynte det første kurset med 25 elever fra 16 landsbyer. Edgard sto for det meste av undervisningen de første par ukene med god hjelp av Rosa. Timene John og jeg underviste var konsentrert til bestemte uker og dager slik at vi fikk tid til å gjøre de andre oppgavene som ventet oss i Saramiriza, ikke minst på Helsesenteret. Dessuten måtte vi reise til Iquitos, Lima og Piura i de ukene kurset varte, både i forbindelse med Helsesenteret og salget av Doulos. Kurset ble til stor velsignelse for elevene som takket for undervisningen på avslutningsmøtet den 11. juni da de fikk sine diplom for å ha fullført det første kurset på Bibelseminaret. Alle ønsket å komme tilbake til sitt andre kurs om et år. Helgen etter ble Rosa og Edgard innsatt som pastorspar i menigheten «Casa de Oración» i Saramiriza.
Det store bilde viser avslutningen av det første kurset på Bibelseminaret våren 1995. Kjøkkenet og matservering.
Bibelseminar for den andre gruppen elever – Lars Svensson og team kommer fra USA. Den 16.oktober kom et nytt kull på 23 elever til det andre kurset i Saramiriza som nå gikk over 6 uker. I alt var 20 landsbyer inkludert Saramiriza representert på de to kursene i 1995 med til sammen 48 elever. Elevene på dette kurset fikk en spesiell praksis i husbygging i løpet av de ukene de var i Saramiriza. Da ble drømmen om et eget hus til blant annet Bibelseminaret en realitet, og byggingen kunne starte mens det var mange sterke og villige hjelpere for hånden. Det var en gledens dag da vi på sensommeren, fikk nyheten fra Lars Svensson i Christian Life Church i Chicago at han, Willard Hacker og et nytt bekjentskap, Weine Maki ville komme i oktober/november for å hjelpe til med byggingen av bibelkurshuset som det ble kalt. Da hadde vi hatt kontakt med Lars om dette prosjektet en tid. Salget av Doulos, samt andre gaver til bygget la det økonomiske grunnlaget, og vi var ivrige etter å komme i gang. Teamet som Lars ledet i organisasjonen «Legmenn for misjon», betalte alle reisene sine selv, inkludert alt verktøyet de hadde med seg. Dessuten hadde de som regel samlet inn gaver til prosjektene som de skulle være med på å bygge.
Bibelkurshuset og vanntanken ble bygget av våre venner fra USA med god hjelp av elevene på Bibelkurset høsten 1995.
De kom med fly fra Yarina i to puljer i slutten av oktober. Et av småflyene var nesten fullpakket av verktøy, både manuelle og elektriske, foruten en god del hermetikk og andre matvarer og godsaker fra USA. Forrige gang Lars og Willard var hos oss sammen med to andre, var i januar 1992 da de satte opp huset vårt i Saramiriza etter å ha flyttet det fra Betania. Vi bodde i flodbåten Doulos i den tiden, mens de bodde i rom på Helsesenteret. Det var den gangen enda ikke i full drift. Nå bodde de i hos oss, noe de uttrykte stor glede og takknemlighet over. For oss var det en ære å ha disse vennene på besøk.
Avslutningen av kurset – Teamet reiser hjem – Vi til Piura. Teamet var i en hel måned og jobbet fra tidlig til sent med å få satt opp huset som John hadde tegnet og kjøpt inn alle materialene til før de kom. Bibelskoleelevene var til god hjelp i denne tiden. Både de og venner i menigheten utførte et stort dugnadsarbeid som gjorde at det bare gjenstod mindre arbeid før bygget var helt ferdig da teamet måtte reise hjem. Under huset som stod på sementpåler, murte Lars opp en stor vanntank til oppsamling av regnvann fra det store bøleblikktaket. Både kokkene og vannbærere var glade og takknemlige for denne vannforsyningen like ved kjøkkenet. Vanntanken ble til stor nytte ved senere kurs og andre tilstellinger i menigheten i Saramiriza i årene som fulgte. Dette andre kurset ved Bibelseminaret avsluttet med avskjedsmøte og utdeling av diplomer den 26. november. Disse elevene var også inspirerte til å fordype seg mer i temaene de hadde studert, og alle ønsket å komme tilbake til sitt andre kurs neste år.
Avslutningsmøte og -fest for den andre gruppen av elever på Bibelseminaret. Morgenbønn før dagens studier starter.
Dagen etter avslutningen, gjorde menigheten i stand en avskjedsfest for elevene og for Lars og Willard . Weine måtte reise videre en uke før de andre. Lars og Willard hadde fått mange venner i Saramiriza som viste stor takknemlighet for deres innsats for misjonsarbeidet i jungelen både denne gangen og tidligere. De reiste tilbake med småfly til Yarina og derfra videre til Lima og USA. John ledet dugnadsarbeidet på bibelskolehuset et par uker inn i desember før vi måtte tilbake til Piura. Bibelskolehuset ble til stor velsignelse for arbeidet i og utfra Saramiriza og er det fortsatt. Vi fikk reise med helikopter fra Petroperu (det peruanske statlige oljeselskapet) til deres pumpestasjon i Bagua, og derfra med buss til Piura. Det var ikke alltid det lykkes å reise med Petroperu inn til jungelen, men ut av jungelen var det ingen problem selv om det kunne bli en del venting av og til.
Vi er takknemlige for Petroperus velvillighet når det gjelder våre reiser til og fra Saramiriza i disse årene.Men fortsatt var Jaars flyvninger til stor hjelp i arbeidet.
Kapitlene 91 og 92 står under dette kapittelet på samme kategori “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet.Kapittel 94 står på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Vinter og vår i Norge 1994.
Tiden fra nyttår og fram til min fødselsdag den 17. februar gikk fort, fylt med oppgaver av mange slag. John hadde feiret sin 50 års dag med vennene i menigheten i Saramiriza. Nå var det min tur til å runde 50 år! Jeg kviet meg for noen stor feiring av dagen i Norge etter mange år med enkle forhold i Peru. Men da ansvarlig for kjøkken og kafeteria i Salemkirken, Elin kom med tilbud om å hjelpe meg, tok saken en annen vending. I praksis stod hun for arrangering og matlaging til festen, mens jeg og andre hjalp til. Hennes erfaring og organisering var helt avgjørende for den flotte feiringen av dagen min. Det ble en veldig hyggelig og minnerik kveld med mange gjester og god mat i Salemkirkens kafeteria. Jeg tenker med takknemlighet tilbake på alle som på forskjellige måter hjalp til med forberedelser til denne festen.
Takknemlig for feiringen av min 50 årsdag i Salemkirkens kafeteria. Både venner fra menigheten og familie feiret sammen med oss.
I mai var vi med Salemskolen på busstur til Ungarn. Leiv Holstad som rektor på Salemkirkens bibelskole, var reiseleder på turen. Det ble en uforglemmelig tur gjennom Europa. Vi hadde noen timers stopp i Wien på nedturen, og i Bratislava og Praha på hjemveien. Ellers var vi på flere steder i Ungarn der vi besøkte barnehjem og fengsler. Elevene på Salemskolen dramatiserte fortellinger fra Bibelen, sang og spilte for barn og voksne. Leiv var kjent i Ungarn fra tidligere besøk og hadde god kontakt med en evanglist som hadde vært på bibelskole i Norge. Han var et hyggelig bekjentskap og fungerte som tolk og guide. I Budapest var vi et par dager med møter og sightseeing. Der fikk vi tillatelse til å arrangere friluftsmøte på en opphøyet plass like utenfor den store jernbanestasjonen der det yrte av folk. For oss var turen en stor opplevelse som vi ikke glemmer så fort.
Bilder fra forskjellige steder vi besøkte i Ungarn. Til høyre sees John sammen med busssjåføren, turens leder Leiv og en elev på Salemskolen. Donau i bakgrunnen.
Forberedelser til utreise.
I løpet av våren hadde vi kontakt med Erikshjälpen i Holsbybrunn om utsendelse av en container med senger og annet utstyr til Helsesenteret i Saramiriza. Vi hadde god erfaring gjennom PYM – Pinsemisjonen for utsendelse av medisiner og utstyr gjennom Erikshjälpen fra tidligere år. I slutten av juni kjørte vi ned til Holsbybrunn i Småland med en del private saker vi ville ha med i containeren. Det aller meste av det som skulle med, hadde hjelpeorganisasjonen i store lagerbygninger på sitt senter. Vi hadde avtalt å møte de svenske misjonærene Anita og Göran Olsson i Holsbybrunn. De hadde pakket et par store trekasser som skulle med i containeren til Peru. Det var utstyr til menigheten i Chulucanas i fylket Piura der Anita og Göran hadde arbeidet i mange år og bygd opp et stort arbeid. På grunn av barnas skolegang reiste de fra Peru sommeren 1988. De regnet med å være i Sverige på ubestemt tid framover.
Samtale om oppgaver i Piura.
Det var årsaken til at de og ledelsen i kirken i Chulucanas ved flere anledninger hadde spurt oss om å være med å åpne en utpostmenighet i fylkeshovedstaden Piura. Vi hadde tidligere avvist henvendelsene da vi mente at vi hadde mer enn nok å gjøre i Saramiriza og omegn. Men under tiden i Norge tenkte vi mer på Piura som ligger på kystlandet vest for Andesfjellene og jungelmrådet der vi arbeidet. Med det statlige oljekompaniets økte tilstedeværelse i Saramiriza og deres flyvninger til kysten, foruten veien til Bagua, om enn dårlig, ga det en åpning for å kombinere arbeidet øst og vest for Andes. Vi begynte å se på det som en mulighet for å gjøre menighetene i jungelen mer selvstendige, samtidig som vi fortsatt kunne være til stede i perioder. Tanken på de nye utfordringene i Piura, ville ikke slippe oss. Vi ba en tid over dette og etter samtaler med Aril og misjonsrådet i Salemkirken, kjente vi fred over å dele tiden vår mellom Piura og Saramiriza i de kommede årene.
Anita og Göran ble begeistret over denne nyheten og lovte å be for oss og samarbeidet med menigheten i Chulucanas da vi snakket om dette på kafeen i nærheten av Holsbybrunn. Vi var også på et hyggelig besøk hos familien Bodil og Manolo Suarez i Varberg når vi først var så langt sør. Vi delte minner fra tiden vi arbeidet sammen på Betania og Saramiriza på slutten av 80-tallet. Nå regnet de med å være i Sverige framover. De var i flere år med i ledelsen av en ganske stor spansktalende gruppe i pinsemenigheten i Varberg.
Vi er på besøk hos familien Bodil og Manolo Suarez og deres tre barn i Varberg. Til venstre på kafé i Vetlanda sammen med misjonærene Anita og Göran Olsson.
Pakking og utreise.
Da vi kom tilbake fra Sverige, var vi en tur på Hedmarktoppen før vi måtte begynne med pakking og tømming av leiligheten på Mamre. Denne gangen var vi så heldige at vi fikk bruke et stort rom i kjelleren i Grønlibakken 9 til å lagre møblene og sakene våre. Det gjorde pakkingen mye lettere for oss. Gode hjelpere, både familie og venner hjalp oss i denne prosessen også denne gangen når vi reiste ut til vår sjette periode i Peru. Noen møbler flyttet vi til kvistleiligheten Lewi nettopp hadde fått leie hos Levi Trobe. Det var behov for litt mer møbler og utstyr der enn i den lille hybelen han hadde hatt tidligere. I Salemkirken hadde vi hatt avskjedsmøte i juni, men det ble noen avskjeder med kollegaer og venner de siste dagene i Norge. Etter møtet den siste søndagen før vi reiste, var vi på en hyggelig avskjedsmiddag hos vårt pastorspar, Aril og Lotta Svartdahl.
Tidlig på morgenen den 28.juli satt vi i flyet med kurs for Chicago der vi var innbudt til å besøke våre venner Harriet og Lars Svensson. Vi var veldig glade for at Lewi hadde skoleferie og kunne være med oss til USA for blant annet å besøke Maino med familie. På søndagen etter ankomsten til Chicago talte jeg i møtet i Christian Life Church. Noen dager senere startet vi kjøreturen sørover til Texas. Lars lånte oss bilen sin også denne gangen. Utrolig snille og hjelpsomme venner! Lewi og jeg byttet på å kjøre slik at vi klarte turen på 18 timer inkludert et par korte stopp på bensinstasjoner. Maino og Kevin hadde flyttet fra Iowa tilbake til Texas siden vi besøkte dem på hjemreisen to år tidligere. Nå bodde de i den lille byen Quitman, dit Kevins foreldre hadde flyttet en tid før dem.
I downtown Chicago med Lars og Harriet. De to andre bildene er fra et besøk i Christian Life Church en hverdag. Lars i fullt arbeid med siste hånd på kirkens nybygg.
På besøk i Texas.
Fantastisk å møte Maino og hennes familie igjen, ikke minst Naomi og Hannah som nå snart skulle fylle 6 og 4 år! Vi hadde noen koselig dager sammen både hjemme og på turer i omegnen. Denne gangen skulle vi ta en lang biltur, helt sør i Texas til byen San Antonio. Det ble tre morsomme og begivenhetsrike dager med besøk på “Sea World” og byens berømte “River walk”. På hjemturen stanset vi ved noen store grotter, og vi kjørte også gjennom en “Wildlife Park”. Turen var en stor opplevelse, men vi var ganske så trøtte da vi kom tilbake til Quitman. Et par dager etter turen til San Antonio var tiden kommet for Lewi til å reise videre. Han skulle besøke en av de to pilotfamiliene han hadde bodd hos da han tok High School på Wycliffe senteret i Yarina Cocha. De var nå hjemme og bodde på Jaars hovedsenter i Waxhaw i North Carolina. Det var ikke helt lett å ta farvel med Lewi på flyplassen i Dallas uten å vite når vi ville sees igjen. Han kom vel fram til sine venner og hadde en fin ferie før han reiste tilbake til studiene i Oslo. Vi for vår del var enda noen dager i Quitman. Vi fikk oppleve Naomi’s første skoledag mens vi var hos dem. Det var en stor dag for henne, en dag hun hadde gledet seg til lenge.
Lewi, John og jeg kjørte med Maino og barna til San Antonio. Besøk til Natural Caverns og Sea World. Et av bildene viser Naomi’s første skoledag i Quitman, Texas.
Tilbake til Chicago og reisen videre til Peru.
Så kom dagen for å ta farvel med våre kjære i Quitman. Det ble mange klemmer og tårer før vi satte oss i bilen for å kjøre nordover. Når ville vi se dem igjen? Avskjeder blir ikke lettere med årene, – det er sikkert! Men vi kom oss av gårde om enn med gråten i halsen. Det ble ingen direkte kjøring denne gangen. Vi overnattet i St. Luis ved Mississippi og rakk en liten sightseeing der. Dagen etter kjørte vi videre nordøstover til Evansville i Indiana der vi besøkte våre venner Burgdorfs et par dager før turen gikk videre til Harriet og Lars i Chicago. Søndagen var vi med i kirken deres, og til vår store overraskelse ble vi overrakt en gave til menigheten i Saramiriza. Det var ikke noe mindre enn et høytaleranlegg, bestående av fem deler! Hvordan skulle vi få det med til Peru? Men for Lars var ikke dette noen umulighet! Han var vant til å reise til land i Latin-Amerika med store kofferter fylte av verktøy, matvarer og klær.
Da vi kom til flyplassen i Chicago et par dager etter, snakket Lars med folk på innsjekkingen for bagasje, og litt etter var alle de fem kassene og koffertene våre på vei til Peru via Miami der vi måtte bytte fly. Nesten utrolig, men ingen ekstra betaling for overvekt! Vi skulle ikke videre med samme flyselskap, og var spente da vi kom til Miami. Går bagasjen direkte som de sa, eller må vi likevel sjekke om? Stor var vår lettelse og glede da det viste seg at det gikk direkte til Lima. Da vi landet i Lima ved midnatt, kom all bagasjen vel fram. Men hva med tollen? Jo, vi måtte betale en del i toll, men vi fikk i alle fall alt greit med oss videre. Senere gikk det med flyfrakt til Iquitos og derfra med båt til Saramiriza. I menigheten der var det stor begeistring for gaven.
Vel framme i Peru.
Vår svenske misjonærkollega, Lennart Lindgren tok imot oss i Lima, slik han hadde gjort første gangen vi kom til Peru 27 år tidligere da vi avløste dem i fjellbyen Tarma. Nå startet vi på vår 6. periode i landet. Lennart kjørte oss og bagasjen vår til Wycliffes gjestehus i hovedstaden. Det var over midnatt og blitt 1. september da vi ble tatt i mot med åpne armer av husets vertskap. Som alltid var det dokumenter som skulle ordnes for å få oppholds- og arbeidstillatelse på plass etter et lengre opphold i Norge. Da alle dokumenter var klare, satte vi kursen for Piura i nord. Vi reiste med fly som bruker under to timer, mens bussen tar omtrent 16 timer på den 1000 km lange strekningen langs kysten.
Vi hadde besøkt Piura mens vi bodde i Bagua, og en gang noen år senere fra Tigre Playa, da vi besøkte misjonærene Olssons i begynnelsen av deres arbeid i Chulucanas. De besøkene har vi skrevet om i tidligere innlegg i bloggen (kp.21 og kp.58) Nå så vi på hus til leie i Piura, og etter noen dager underskrev vi leiekontrakt på et hus i bydelen Miraflores. Det var et veldig bra hus som passet til vårt formål og til en pris vi hadde mulighet til å betale. Da det var i orden med huset, tok vi bussen til den mindre byen Chulucanas, en drøy times kjøring fra Piura. Der skulle vi være med på søndagens møter, foruten å ha samtaler med pastorsparet i hovedmenigheten i et distrikt med mange utposter. Det ble givende samtaler med Manu og Gilmer Roman om arbeidet de lenge hadde ønsket å starte i en av Piuras bydeler. De var takknemlige for avgjørelsen vår om å være en del av denne satsingen i Piura. Vi så fram til samarbeidet som vi håpet kunne begynne i løpet av året etter.
Det store bildet er fra AIPA konferansen. Et av bildene er fra besøk hos pastor Gilmer og hans familie i Chulucanas, og et annet fra velkomstmøtet for oss i menigheten i Saramiriza. Alle bildene er fra høsten 1994.
AIPA konferanse i Ceneguilla og videre til Saramiriza.
Tilbake i Lima, var vi med på den årlige konferansen for pastorer og ledere i AIPA, sammenslutningen av menigheter som var grunnlagt av skandinaviske misjonærer og menigheter som hadde knytte seg til dette fellesskapet av selvstendige peruanske pinsemenigheter. Da var vi noen dager sammen på et konferansested litt utenfor Lima. På disse konferansene var det nyttige samtaler og inspirerende bibeltimer og møter, foruten valg av medlemmer og leder til styret. Vi fikk også noen gode samtaler med pastorer og ledere i menighetene i Piura fylket. Et par dager etter konferansens slutt var vi klare for reisen videre til Iquitos. Vi måtte også denne gangen være i byen noen dager for å handle og for samtaler med Helsemyndighetene i fylket. Pastor Roger var som alltid til stor hjelp. Han hadde ivaretatt kontakten mellom Helsesenteret i Saramiriza og myndighetene også de siste månedene etter at familien Førland måtte reise tilbake til oppgaver i Paraguay.
Endelig kom dagen, 7.oktober da vi kunne klyve ombord i det lille flyet fra Jaars som skulle ta oss til oljekompaniets flystripe ved pumpestasjonen innenfor Saramiriza. Da var alle varer og større bagasje, også høytalerne lastet ombord i rutebåten som skulle ta det med oppover elva til Saramiriza. Alt kom vel fram noen dager etter vår ankomst. Det var fantastisk å være hjemme i huset vårt igjen etter over to års fravær. Lørdag kveld var det velkomstfest for oss, ledet av pastorsparet Isidro og Maria. Hvilken glede å se igjen vennene, både gamle og nye! Søndag var det også mange folk på møtene og velsignede samlinger. Det kjentes godt å være tilbake!
Kapittel 93 vil bli å finne ovenfor dette kapitlet på samme kategori “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet”, mens kp.91 står nedenfor dette kapitlet. Kapitlene 89 og 90 står på “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Reisen til Peru 28.01 – 10.03.1993.
Mens vi var i Lima på vei til Norge i juli 1992, fikk vi en gledelig og etterlengtet nyhet fra Salemkirken. Morgan og Lourdes Førland kunne avløse oss i Saramiriza fra nyttår 1993. Det var nødvendig med norske avløsere som ansvarlige for rapportering og regnskap til PYM/Norad for Helsesenter prosjektet i Saramiriza. Etter avtalen skulle støtten fra Norge vare ut året 1996. Når det nå ble bekreftet at avløsere ville komme, kunne jeg svare bekreftende på forespørselen fra Aril Svartdahl om å gå inn i pastorsteamet i Salemkirken i 50% stilling i to år. Samtidig var det nødvendig for Førlands å få en innføring i arbeidet, først og fremst i deres oppgaver på Helsesenteret, men også i det øvrige misjonsarbeidet. Forholdene i jungelen i Peru var tross alt ganske annerledes enn i Paraguay og oppgavene de hadde der. Erfaringene derfra ville likevel bli til stor nytte, og ikke minst at de hadde spansken inne fra barndommen av.
Derfor reiste jeg til Peru i slutten av januar for å møte familien Førland i Lima. Reisen gikk greit med KLM via USA. Dagen etter var jeg framme i Lima der jeg traff Morgan og Lourdes på gjestehuset til Wycliffe. De var allerede godt i gang med søknader om visa og andre dokumenter de trengte for å arbeide i Peru. Den 1.februar fikk de sine oppholdstillatelser. Da gikk reisen videre til Iquitos, der vi skulle foreta nødvendige innkjøp og gjøre Førlands kjent med forholdene. Iquitos er et handelssenter i jungelen og regnes som Perus jungelhovedstad. Der ble de også kjent med vår gode hjelper og kontaktperson med helsemyndighetene i fylket Loreto, pastor Roger Nilsson. Det var ikke få ting som skulle handles inn og ordnes, først og fremst til helsesenteret, men også matvarer og annet for familien Førland. Noen dager senere var alt innkjøpt og pakket, og alle varene ble lastet om bord i rutebåten som skulle gå oppover Marañon til Saramiriza et par dager etter.
I Iquitos sammen med pastor Roger og hans familie. På bildene over er Morgan i gang med oppgavene på Helsesenteret, mens jeg overleverer pastor Isidro en ny motor til menigheten fra venner i Norge.
Vi fløy med Jaars småfly til Saramiriza den 9.2. Vel framme ble vi hilst velkommen av dr. Miguel Cervantes og det øvrige personalet på Helsesenteret. Familien Førland installerte seg i misjonærboligen og uttrykte gleder over å ha kommet «hjem» etter lang tid på reisefot. Søndagen etter ble de også hilst hjertelig velkommen av pastor Isidro Villavicencio og menigheten. Da rutebåten kom, ble det Lourdes som fikk største delen av jobben med å pakke opp bagasjen deres, matvarer og andre innkjøp som ble gjort i Iquitos. De to jentene deres så ut til å finne seg godt til rette på sitt nye hjemsted. For Morgan var det mye nytt og mange rutiner å sette seg inn i på Helsesenteret de følgende dagene. Gro hadde skrevet ned og sendt med meg en del instrukser for regnskap og rapportering til Norge for driften av senteret og kontakten med bistandssekretæren på PYM (Pinsevennenes ytre misjon). Dette ble til stor nytte for Morgan, foruten informasjon og gode råd fra jordmor Nelly om rapportering og kontakt med myndighetene i Iquitos. I tillegg til sine vanlige oppgaver hadde hun tatt seg av administrasjonen i tiden etter vår hjemreise.
Morgan ved kortbølgeradioen på kontoret hjemme.Fernando prøvekjører den nye motoren på en tur ned til Betania. Der hadde 1.etasje av huset vårt fått palmetak og var bolig for familien som hjalp til der.
Reisen tilbake til Norge den 2.mars -93.
Før jeg reiste, installerte jeg den medbrakte antennetuneren. Det førte til at radioforbindelsen med omverdenen ble mye bedre. Det var en glede å se at familien Førland fant seg godt til rette både i landsbyen, i arbeidet på Helsesenteret og i oppgaver i menigheten. Den 26.februar var dagen kommet for meg til å ta avskjed med Saramiriza enda en gang. Noen dager senere gikk reisen videre fra Lima til Maino, Kevin og jentene i Iowa. Jeg syntes ikke jeg kunne ta den lange reise over Atlanteren uten å besøke dem. Det var allerede godt over et halvt år siden vi var hos dem på hjemveien fra Peru sommeren før. Naomi og Hannah hadde vokst på den tiden. Det var koselig å se dem alle igjen og få noen dager sammen.
Vinter i Iowa. Morsomt med snø for barna, men den ble ikke liggende lenge. I sofakroken med Naomi og Hannah før jeg reiste.Vi så fram til mulig gjensyn i mai.
Etter besøket der, ble det et lite stopp hos våre venner Harriet og Lars Svensson i Chicago før jeg gikk om bord i flyet til Oslo. På Fornebu ble jeg møtt av Gro og misjonsleder i Salemkirken, Odd Geirdal. Lewi kom til middag hos oss i Grønlibakken etter skoleslutt senere på dagen. Vi gledet oss over å være sammen igjen etter mange uker på hver vår kant.
Vinter og vår i Norge.
I Salemkirken hadde jeg ansvar for arbeidet blant menighetens eldre garde, men var også med i mye av det øvrige arbeidet. Jeg underviste dessuten på møtene til spanskgruppa og en del på Salemskolen. Leiv Holstad hadde startet bibelskolen og var skolens rektor. Det ble flere besøk til menigheter på mange steder for bibeldager eller søndagsmøter i løpet av våren. I påsken talte jeg på møtene i Filadelfia, Rjukan, samtidig som vi kunne nyte noen fine skiturer på fjellet. Vi bodde da hos Gro sin søster Kari og svoger Halvor Flatland som var leder i Filadelfia i mange år. Gro var alltid med på møtene i Perumisjonen, mens det for meg ble mer sporadisk. I mange år var Henry Larring trofast leder for denne gruppen av familie og venner i Salemkirken. Kona hans, Sussi (Synnøve) var min mors tvillingsøster. Anker Johnsen var leder i Perumisjonen de siste årene vi var i Peru. Vi tenker med stor takknemlighet og glede på all forbønn og økonomisk støtte fra de kjære vennene i Perumisjonen gjennom mange år.
Menigheter som støttet oss og misjonsarbeidet i Peru, besøkte vi flere ganger i 1993 og våren -94. Det var alltid gildt å komme til Betania på “Haua”, en menighet jeg hadde vært knyttet til siden tiden som evangelist tidlig på 1960-tallet. Også Karismasenter i Stavanger som videreførte sitt ansvar som støttemenighet fra Sion, ble besøkt i løpet av 1993. Vennene Wiik på Langøy hentet oss ut til møter på øya en nydelig sommerhelg. Det var en glede å være sammen med de trofaste vennene i menigheten der.
Hyggelig besøk av Aril og Lotta Svartdal, Odd og Mona Geirdal og Jorunn Førland. Skitur i påsken med Kari og Halvor. Sussi og Henry Larring feirer gullbryllup.
Besøk av Maino, Naomi og Hannah.
Den 12.mai landet de på Fornebu. Der tok vi imot dem sammen med mine søstre Anita og Siv og kusine Annelise med lille Adrian i barnevogna. For Maino var det en stor dag å se Norge igjen i vakkert vårvær etter mange år i USA. Mye hadde skjedd siden hun reiste fra Norge sammen med oss på nyåret 1984. Da ble hun igjen hos familien Burgdorf i Indiana, mens vi fortsatte reisen til Sør-Amerika. Nå kom hun tilbake sammen med døtrene sine, Naomi på 4 1/2 og Hannah på 2 1/2 år. Kevin hadde ikke anledning til å være med, men var på jobb i Iowa. Vi hadde søkt og fått plass på det avsperrede området på slottsplassen den 17.mai, der vi hadde utsyn både til barnetoget og til kongefamilien på slottsbalkongen. Jentene fikk kanskje ikke med seg så mye midt i folkemengden, men is og pølser ble det i alle fall. På ettermiddagen feiret vi nasjonaldagen i Salemkirken. Der var mange samlet, og barn og voksne gikk i tog til hornmusikk. Det var stas for jentene å få gå i tog, om enn innendørs rundt stolradene.
To dager etter 17.mai feiringen kjørte vi alle fem nordover til Sør-Amerika konferansen i Betel, Trondheim. Det var tropevær de dagene. Selv under rasten på Dovre trengtes ikke annet enn sommerklær. Det ble nesten for varmt i den lille leiligheten vi leide og på sesjoner og møter i Betel. Litt sightseeing i sentrum ble det tid til, og selvfølgelig måtte den kjente og vakre Nidarosdomen besøkes. Det var en fin konferanse og en koselig biltur gjennom vakkert landskap. En av de mest minnerike opplevelsene fra denne tiden var utvilsomt familetreffet vi arrangerte i peisestua i 2.etg i Salemkirken. Utrolig mange møtte fram av tanter og onkler, kusiner og fetre og deres barn igjen. Det var ikke bare Maino som ikke hadde sett familien på flere år, men mange av oss andre hadde heller ikke møttes på lenge. Alle familiene hadde med seg noe å spise og drikke. Det ble dekket et rikholdig koldtbord, og senere kaker i stort utvalg. Det var mer enn nok av alle slag til ca. 70 personer som var samlet den dagen. Et festlig minne fra besøket er også båtturen som Aril Svartdahl tok oss med på bare et par dager før Maino og jentene måtte reise tilbake. Det blåste litt, men det ble likevel en fin tur på Oslofjorden. Den 8. juni bar det ut til Fornebu der vi nok en gang måtte ta farvel. Denne gangen trøstet vi oss med gjensyn i USA neste sommer på vei tilbake til Peru.
Mottakelse på Fornebu da Maino, Naomi og Hannah kom på besøk. Utsyn fra slottstrappa 17.mai! Maino og jentene foran Nidarosdomen.
Sommer på reise i Norge.
Sommerferien gav oss anledning til flere besøk og turer der vi traff igjen familie og “gamle” venner. Vi fikk låne Kari og Halvors campingvogn en del av sommeren, noe som gav billig og ofte helt gratis overnatting. Det kunne være mye å fortelle om opplevelser i ferien, men vi legger bare ved bilder som viser et par av stedene vi besøkte. Huset i Ørje som vi hadde kjøpt i 1987 ble malt utvendig i september med god hjelp av snill familie. Gros niese Vigdis og hennes mann, Glenn hjalp oss med utleie og forskjellige ting som måtte følges opp i årene fram til vi selv flyttet inn høsten 1999. Før det var det Siv og Bjørn som hadde hatt det ansvaret.
I lånt campingvogn på sommerferie i Sokndal og Rekefjord. På Sommerstevnet traff vi mange misjonærkollegaer.Huset vårt på Ørje ble malt i september.
Brev fra Peru med bilder fra arbeidet i Saramiriza.
Sent på høsten 1993 mottok vi et langt brev med mange bilder fra pastor Isidro i Saramiriza. Jeg gjengir her de par første avsnittene i brevet: “I løpet av første halvår 1993 har det vært holdt bibeluker i mange landsbyer langs elvene i denne delen av Perus jungel. Tidligere i år overrakte misjonær John oss en gave fra venner i Salemkirken, Oslo. Til menighetens store glede var det en ny utenbordsmotor og midler til å kjøpe en ny båt til bruk på de mange og ofte lange reisene for evangelisering og bibeluker. Elvene er den eneste ferdselsåren til de aller fleste landsbyene i dette området i Nord-Peru.”
“Vi reiser som regel to eller tre sammen på disse reisene. Da deler vi bibeltimene mellom oss. Barneevangelisten har samtidig kampanjer for barna og underviser søndagsskolelærerne på stedet. Mange menigheter og vennegrupper har vokst fram blant indianerne og blandingsfolket (mestis) i løpet av de senere årene. Behovet for bibelundervisning er enormt, både blant barn og voksne.” Jeg legger ved tre av bildene fra Isidro som gir et lite inntrykk av aktivitetene i menigheten i denne tiden.
Det store bildet viser dåp i Saramiriza i 1993. Ungdommene i båten er på vei til en utpost for en møtehelg. En gruppe fra menigheten har dugnad på menighetens åkrer i Betania.
For oss i Norge gikk høsten som en røyk, opptatte som vi var med arbeidsoppgaver i menighet og misjonskontor, foruten mine møte- og bibeluke besøk i mange menigheter. Julen feiret vi dette året sammen med Lewi i Atrå hos Kari og Halvor og deres familie. Nyttårshelgen var vi med på møter i menigheten Karisma i Stavanger, før hverdagen begynte i det nye året 1994.
Kapittel 92 finner du ovenfor dette kapitlet på samme kategori “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet”. Kapitlene 89 og 90 står på “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Utbrudd av rabies i april 1992.
Et par uker etter besøket fra Salemkirken i Oslo og avslutningen av det tre uker lange Bibelseminaret i Saramiriza, ble det et stort oppstyr forårsaket av et utbrudd av rabies i en landsby blant awajun folket. En dag i begynnelsen av april kom det et par utsendinger fra denne landsbyen ved elva Apaga til Helsesenteret. De hadde gått langt gjennom skogen for å fortelle om fire dødsfall i landsbyen deres i løpet av få dager. Da dr. Miguel og vi andre hørte dem fortelle om hvordan de døde, ble vi bekymret. Symptomene minnet om rabies, og omstendighetene pekte mot rabies forårsaket av flaggermus. John og Miguel kjørte med en gang inn til oljekompaniets senter ved pumpestasjonen. Sjefen på senteret forstod faren ved et slikt utbrudd og stilte til rådighet et mindre helikopter. Helikopterføreren fikk fart på seg, klargjorde helikopteret, og snart var de i luften på vei til landsbyen Nueva Belen. En kort reise med helikopter, men langt til fots gjennom jungelen. Alle i landsbyen samlet seg i skolehuset da helikopteret landet. Det de nå hørte av leder og lærer i landsbyen, styrket mistanken om rabies.
Da dr. Miguel og John kom tilbake, kontaktet Miguel legen på klinikken i San Lorenzo over kortbølgeradio. Beskjeden om et mulig rabiesutbrudd blant awajun folket gikk også til Helsemyndighetene i Iquitos. Tidlig neste formiddag kom en spesialist fra Iquitos og legen i San Lorenzo med fly til oljeselskapets flyplass. Da hadde dr. Miguel og jeg allerede kjørt inn til Felix Flores, landsbyen ved pumpestasjonen . Ikke lenge etter var vi alle fire på vei til Nueva Belen i et lite helikopter med gjennomsiktig gulv av plexiglass. Vi fløy like over de høyeste trærne. Det var veldig spesielt å se de mektige tretoppene som et teppe rett under føttene! I løpet av årene i jungelen hadde vi ofte flydd med småfly og sett den tettvokste skogen under oss. Men ikke så lavt, og ikke med et gjennomsiktig gulv! Etter en kort flytur var vi framme og landet på plassen foran skolen. Folk kom fra alle kanter mot skolen da vi klatret ned fra helikopteret.
Legen fra hospitalet i Iquitos hadde med utstyr for å ta blodprøver. Det ble tatt prøver av noen som hadde begynnende symptomer og flere andre, også noen av barna. Etter et par timer i landsbyen var vi på vei tilbake til pumpestasjonen med prøvene og en mengde notater. Senere hørte vi at et legeteam fra hospitalet i Iquitos reiste dit inn med medisiner, og at det ikke ble registrert flere dødsfall med de samme symptomene i landsbyen.
Besøk fra Helsesenteret til en awajun landsby. Dr. Miguel med helsearbeideren der. En av de første babyene født på Helsesenteret i Saramiriza.
Jeg blir akutt syk.
John forteller fra denne opplevelsen: «Da det verste oppstyret og travelheten i forbindelse med utbruddet av rabies hadde lagt seg, våknet jeg en natt ved at Gro ropte at hun falt mens hun prøvde å holde seg fast i hodegjerdet på senga og klamret seg til meg. Like etter bøyde hun seg over sengekanten og kastet opp. Da svimmelheten ikke gav seg, fikk jeg sendt beskjed til dr. Miguel. Han kom med det samme i grålysningen og fikk et overblikk over situasjonen. Gro klarte ikke å forklare seg, men fortsatte å rope: «jeg faller, jeg faller – jeg blir trukket ned i spiralen,» mens hun klamret seg til meg og senga. Vi forsøkte å gi henne en tablett, men hun kastet opp alt med en gang. Da gav legen henne en intravenøs injeksjon som resulterte i at hun på et øyeblikk sank sammen i senga og sovnet eller besvimte. Jeg ble ganske forskrekket, men Miguel forsikret meg om at det var nødvendig, og at hun vil våkne etter noen timer. Han kom igjen flere ganger i løpet av dagen og de følgende dagene, og beordret Gro absolutt hvile i minst to uker.» Så langt Johns fortelling.
Litt etter litt kom jeg ut av den veldige svimmelheten og kvalmen. Medisinene dr. Miguel gav meg de første dagene, gjorde at jeg etter hvert greide å beholde mat og drikke. Men tendensen til svimmelhet med påfølgende hodeverk var jeg plaget av helt til vi reiste til Norge og lenge etter det også. Dr. Miguel mente jeg «hadde møtt veggen, – ikke psykisk, men fysisk». Kroppen min krevde ro og hvile og endte opp med denne reaksjonen som tvang meg til å stoppe opp, ifølge legens utsagn. Det hadde vært veldig mye arbeid og mange oppgaver helt fra høsten av, og særlig siden vi begynte flyttingen og rivningen av huset vårt på Betania før jul. Nå hadde John hatt minst like mye jobb denne tiden. Men han tålte tydeligvis påkjenningen og alt arbeidet bedre enn jeg, selv om han var veldig sliten og ikke helt frisk heller. Han stod likevel på med alt som burde og måtte gjøres før hjemreisen. Vi var begge takknemlige for all hjelp og omsorg i denne tiden.
Besøk fra venner som hadde med blomster og gaver i min rekonvalesens. En dame med sønnen som fikk hjelp til operasjon i Lima av et feilgrodd benbrudd. En awajun kvinne med bør og barn.
Kurs på helsesenteret og i kirken.
Det var en travel tid på Helsesenteret utover våren og sommeren. Det ble holdt ulike kurs for befolkningen i Saramiriza for å styrke kunnskapen om viktigheten av hygiene ved behandling av matvarer og drikkevann. Det ble også undervist i smittsomme sykdommer og viktigheten av vaksinering mot disse sykdommene, med særlig vekt på tuberkulose og de vanlige barnesykdommene. Mye arbeid ble lagt ned i vaksineringsreiser til landsbyene i de to distriktene som sognet til Helsesenteret i Saramiriza. I juni var 32 helsearbeidere fra distriktene inkludert dem som arbeidet på Helsesenteret, samlet til et to ukers kurs. Undervisningen bygget videre på det de hadde lært tidligere og praksisen fra arbeidet i landsbyene de kom fra. Kurset ble holdt på Helsesenteret der dr. Miguel og jordmor Nelly hadde størstedelen av undervisningen. Jeg hadde også noen timer, foruten ansvar for det praktiske opplegget med overnatting og bespisning.
Også i menigheten ble det holdt kurs, foruten stor aktivitet med møter og besøk til utpostene i landsbyene langs Marañon. I slutten av april reiste John og en av brødrene fra kirken i Saramiriza til planlagte bibeldager i Puerto America ved munningen av Morona. Der var det samlet en god gruppe kristne fra stedet og fra et par av de nærmeste landsbyene til bibelstudier på dagtid og møter på kveldene. Den siste dagen var det dåp der åtte venner ble døpt i Moronas klare vann. I februar startet pastor Isidro opp en «kveldsbibelskole» i menigheten i Saramiriza der han og Maria hadde hovedansvar for undervisningen. Det skulle holdes tre kurs i løpet av året, hvert på 3 – 4 måneder. Titlene på kursene var «De kristne grunnsannheter 1 og 2» og «Disippelskap». I alt begynte 100 personer på det første kurset, mens 55 fikk kursbevis ved avslutningen. Man måtte ha vært til stede på nesten alle studiekveldene for å få det.
Søndagsskolebarn i kirken i Saramiriza. Motoren bæres ned til kanoen etter Bibelkurset, og fra et av kursene for mødre på helsesenteret.
Avskjedsmøte og hjemreise.
Som vi skrev om i kp.90, satte John opp antennetårnet og antenna til kortbølgeradioen ved huset i Saramiriza noen uker før vi reiste til Norge. Hjemme i Oslo hadde Lewi tatt kurs og fikk radiolisens for kortbølgeradio den våren. I motsetning til i Peru, måtte man også ta eksamen i morse for å få lisensen i Norge. På selveste nasjonaldagen, den 17.mai fikk John kontakt med Lewi på radioen. Det var overraskende for oss, og morsomt både for oss i Saramiriza og for Lewi på hybelen i Oslo. Det ble flere samtaler før vi reiste hjem den 10.juli. John hadde avtalt med lederen for utpostmenigheten i Betel, ikke så langt nedenfor Saramiriza, om pass av «Doulos» inntil videre. I slutten av juni kjørte han og en medhjelper båten ned til Betel. Det var ikke mulig å ha den i havnen i Saramiriza når vi ikke var der, og det var enda uvisst når våre avløsere Lourdes og Morgan Førland kunne komme.
Tiden gikk altfor fort, men vi måtte innse at reisedagen nærmet seg. Den 7.juli var kirken var helt fullsatt på avskjedsmøtet. Det var en fin samling, men også trist slik det vanligvis er ved avskjeder. Tre dager etter fikk vi plass på oljeselskapets flyvning til Iquitos. Det ble travle dager der med bl.a. innkjøp av mange tønner bensin og medisiner til Helsesenteret. Men også mange dokumenter og avtaler som skulle ordnes med helsemyndighetene i Iquitos. Pastor Roger, som hele denne perioden hadde hjulpet oss med saker som måtte ordnes eller kjøpes inn i byen, var til stor nytte og hjelp også nå. Den 17.07 var vi endelig klar for flyreisen videre til Lima. Der bodde vi hos våre venner Boyan og Lennart Lindgren, utsendt fra pinsemenigheten i Värnamo. Det var fullt på gjestehuset til Wycliffe.
I Lima var det vanskelige tider. Det hørtes stadig bombing utført av geriljagruppene «Lysende sti» og «MRTA». Mens vi var der, bombet de bl.a. en bank i forretningsstrøket Miraflores. Hele blokka på flere etasjer fikk store skader, og mange døde i angrepet. Dessuten var det stadige angrep på høyspent master som førte strøm til Lima fra kraftverk oppe i fjellet. Det resulterte i at strømmen ble rasjonert. Hver enkelt bydel hadde strøm bare få timer i døgnet. Vann i kranene var det bare noen timer hver dag. Den korte tiden det var vann, fylte vi baljer og bøtter for å ha resten av døgnet. Det var en urolig tid som hadde vart i flere år, men med stadig økende voldshandlinger og store konsekvenser for folket. I september 1992 ble lederen av den største terror organisasjonen tatt til fange og flere ledere med han. Det innledet en roligere tid i Peru. I jungelen merket vi lite til geriljaen, med unntak av hendelsene i 1990 og 1991 i Industrial, som vi har skrevet om tidligere. Men det høyereliggende jungelområdet sør for Yurimaguas i San Martin var deklarert «rød sone» med mye gerilja og kokain virksomhet. Boyan og Lennart følte seg trygge i bydelen der de bodde og ble værende i tjenesten. Vi for vår del var glade for at vi skulle reise til roligere omgivelser, da vi den 25.juli gikk om bord i flyet med kurs for Miami.
Hjemreise og opphold i Norge i sommer og høst 1992. Kp.91b.
På gjennomreise og ferieopphold i USA – en skremmende opplevelse i Miami. Vi leide en bil ved flyplassen i Miami og kjørte rett til Wycliffe’s gjestehus der vi hadde bodd et par ganger tidligere. Det var et hyggelig og rimelig sted ikke langt fra flyplassen. Dagen etter tok vi motorveien ned til sentrum og videre til Miami Beach. Der er det små butikker og kafeer der man kan snakke spansk på de fleste stedene. Mange innvandrere fra Cuba bor i Florida, men også fra andre land i Latin-Amerika. Alt var billig i USA på denne tiden, både leiebil, bensin og mat. Dessuten betalte vi bare i overkant av 6 kroner for dollaren på den tiden. Etter noen hygge-lige timer, hentet vi bilen på parkeringen og kjørte utover den store motorveien med mange kjø-rebaner. Vi var ekstra oppmerksomme fordi vi hadde lest om en ransbølge mot leiebiler i Miami. Leiebilene var merket med egne skilt, noe som gjorde det lett å se hva slags bil det var. Dette systemet ble endret senere.
Det største bildet viser bilen vi leide i Miami utenfor Wycliffe’s gjestehus der. På det andre bildet står vi klar til å reise med Lars’ bil til Maino og familie i Iowa.
For å komme til gjestehuset måtte vi ta av på en avkjøring nær flyplassen. Men i den store trafikken, tok vi feil og kjørte av en avkjøring for tidlig. Det merket vi ganske fort, men da var det umulig å snu og heller ikke noe sted som fristet å parkere. Området så ikke trygt ut. Jeg tok fram kartet over Miami – ingen GPS den gangen – og prøvde å finne en vei ut av området mot motorveien. I et gatekryss måtte vi stoppe for rødt lys. Jeg kikket ut av vinduet og så et lite grønt område med noen busker ved siden av bilen. Jeg så ned i kartet igjen, og John fulgte med lyset. Plutselig hørtes et kraftig smell! Tanken fór gjennom hodet mitt: «Er det bomber her også, slik som i Lima?» I samme øyeblikk kjente jeg at noen dro i veskestroppen jeg hadde hengende rundt skulderen, og at glass singlet ned i fanget mitt. Jeg så opp mot det åpne vinduet. Der stod to mørkhudede unge gutter rett ved hodet mitt og dro veska ut av bilen. Uten å tenke, ropte jeg: »Kjør – kjør». Da hadde John også oppdaget guttene, og tråkket på gassen så vi fór framover med et rykk. Heldigvis gikk lyset over på grønt akkurat i det øyeblikket.
I det vi kjørte over krysset, så vi en bil som kom etter oss. Den kjørte opp på siden av oss. En kvinne smilte og gjorde tegn i det åpne vinduet og ropte noe. Vi brydde oss ikke om dem, men fikk en følelse av at her var det bare å komme seg unna. Den lille veska som ungdommene hadde stjålet, hadde jeg kjøpt billig samme dagen. Jeg hadde bare noen få dollar og et lommetørkle i den. De ble nok skuffet da de åpnet veska. Uten tvil forstod de at vi hadde mer de gjerne ville ha kloa i. Og det hadde vi! John hadde bankkort og sertifikat i lomma, mens min gode, gamle reiseveske lå under mitt sete med våre pass og pengene som vi hadde tatt ut nede i byen. John kjørte i god fart gjennom gatene i dette området med ganske elendige hus. Vi krysset hit og dit og ristet av oss bilen. De gav i alle fall opp. Noe skilt eller større vei som kunne føre ut til motorveien så vi ikke. Men så oppdaget vi en bensinstasjon med flere biler og folk rundt pumpene. Den gangen kom betjeningen ut og hjalp med fyllingen av bensin. Vi svingte inn på stasjonsområdet. En av betjeningen kom bort og la fort merke til den knuste ruta som det var lite igjen av. «Er dere blitt ranet?» nærmest konstaterte han. Jo, vi hadde det, og nå ville vi gjerne ha en forklaring på hvordan vi kunne komme oss til motorveien i retning til flyplassen. Han pekte og merket også av kjøreruten på kartet jeg fremdeles hadde i fanget. Vi satte av sted i god fart i den retningen han hadde vist oss. Ganske snart fant vi avkjøringen til motorveien. Hvilken lettelse å være på riktig vei igjen! Nå var det bare å kjøre videre mot flyplassen til stedet der vi hadde leid bilen. Det var umulig å sette fra seg bilen noe sted med et knust vindu. Vi svingte inn ved leiebilforretningen. Utenfor var det fullt av biler og folk. John gikk ut av bilen i det en mann som jobbet der, nærmet seg. Han oppdaget med en gang den knuste ruten, kikket inn på min side og så alt glasset jeg hadde feid fra fanget og ned på gulvet. Det var ingen skarpe biter, bare som grus av glass. All vår bekymring forsvant da han nærmest konstaterte: “Dere er blitt ranet!” Jo, det hadde vi. “Har dere meldt fra til poli-tiet?” Nei, det hadde vi ikke. «Bra! Dere kan ta den bilen som står der borte”, fortsatte han rolig mens han pekte på en bil litt bortenfor oss. Det var alt! Vi kjørte lettet av sted i den nye leiebilen, og så nøye etter at vi tok den riktige avkjøringen ned til området vi bodde i. Det begynte å mørkne i det vi parkerte utenfor gjestehuset. Da vi kom inn i den lille leiligheten vår, kikket vi nærmere på kart og brosjyrer med informasjon om bl.a. områder vi ikke burde kjøre inn i hverken dag eller natt. Et av områdene var det vi nettopp kom fra! Den kvelden ba vi en ekstra takkebønn for Guds hjelp og beskyttelse i den farefulle situasjonen vi hadde vært i den dagen.
På besøk hos svenske misjonærkollegaer i Miami.
Vi skulle ikke være mange dagene i Miami. Foruten litt sightseeing, hadde vi avtalt et besøk hos våre misjonærkollegaer fra Peru, Kerstin og Bengt Lundquist som vi hadde vært hos en gang tidligere da de var ganske nye i Florida. Den gangen var vi med Kerstin på hennes arbeidsplass på et «Assemblies of God» trykkeri og redaksjon for litteratur på spansk. Nå skulle vi besøke dem i deres koselige hus i Fort Lauderdale, litt nord for Miami. Det ble en hyggelig sammenkomst der vi fikk høre mer om deres arbeid, og at de snart skulle flytte til Springfield, Missouri. Arbeidet med litteratur og søndagskolemateriell for kirker i Latin-Amerika skulle fusjoneres med det øvrige litteraturarbeidet i hovedsenteret der. De ble forskrekket over å høre om opplevelsen vi hadde hatt et par dager tidligere. Vi kom oss vel hjem, og dagen etter gikk ferden videre til Chicago. Alle flybillettene fra Lima til Miami og Chicago var kjøpt i god tid gjennom reisekoordinatoren for Wyc-liffe i Lima. I Chicago var Lars Svensson behjelpelig med å få kjøpt billettene til Oslo. Det var ikke bare å gå inn på internett å bestille reiser den gangen!
Hyggelige besøk hos venner i Chicago og familie i Iowa. Vi ble møtt av Lars og Harriet på flyplassen i Chicago der vi skulle være gjester et par dager før reisen vår gikk videre til Maino og Kevin, som nå bodde i en liten by like utenfor hovedstaden i Iowa. Vi var takknemlige for Lars’ tilbud om å låne hans bil, en stor Ford Mercury til reisen dit. En nydelig bil å kjøre i. Med bensin som bare kostet litt over en dollar for galon (fire liter), var det ikke dyrt å kjøre den heller. Vi gledet oss til reisen dit. Vårt nye barnebarn, Hannah som nå nær-met seg 2 år, hadde vi bare sett bilder av. Naomi så vi da hun var et par måneder gammel, og sist da familien besøkte oss i Peru for 2 år siden. Det var et par – tre måneder før Hannah kom til verden.
Koselige dager med barnebarna i Iowa. To av bildene er fra det historiske museet ved Des Moines. På skolen og utenfor veterinæren slik det var i tidligere tider. Det var stor fest da vi kom fram, og vi gledet oss over å være sammen. Vi koste oss med småjentene i lek utenfor huset og på turer til severdigheter i nærheten. Vi nøt deilige feriedager, selv om Maino og Kevin måtte på jobb de fleste hverdagene. Adel, den lille byen de bodde i, lå like utenfor hovedstaden Des Moines. Vi var blant annet på et historisk museum, der det meste var ute. Det var et interessant og morsomt besøk både for barn og voksne. Sammen med Maino og jen-tene kjørte vi en tur til familien Burgdorf i Evansville der Maino bodde det første halvåret i USA. Det ble et hyggelig gjensyn. Vi var glade for at vi hadde tatt turen, selv om det var langt å kjøre. Da vi kom tilbake til Adel, hadde vi enda en ukes tid igjen før vi måtte sette kursen for Chicago. Det var ikke lett å ta farvel uten å vite når vi ville sees neste gang. Men vi håpet at Maino og jentene kunne ta en tur til Norge sommeren etter.
Hele familien en søndag formiddag etter møte i kirken, både i Iowa og hos Burgdorf i Evansville. Jentene koste seg i et badeland vi besøkte.
Tilbake i Chicago og reisen videre til Norge. Så var vi igjen tilbake hos våre gjestfrie venner i Chicago. I Christian Life Church (CLC) ble vi invitert til å fortelle fra misjonsarbeidet i jungelen i Peru på søndagsmøtet. Kirken ligger i bydelen Mount Prospect der de også har Bibelskole. De forsikret oss om at de forstod alt vi sa, så vi våget oss til å ta imot den innbydelsen. Det var stor misjonsinteresse og giverglede i menigheten som bar over med vår dårlige engelsk. Litt bedre er det blitt etter mange besøk i USA i årene som fulgte.
Sammen med pastorene i CLC i Mount Prospect, Smith og Merrill. To bilder fra Wheaton Col-lege, der vi besøkte et Billy Graham museum med Lars og Harriet.
Vi hadde fem fantastiske dager med samlinger av forskjellig slag og besøk hos et par av deres døtre og også til Harriets søstre og deres familier. De fem dagene vi var der gikk som en røyk. Vi kjente oss uthvilte etter ukene i USA og gledet oss nå til å ta fatt på oppgavene som ventet i Norge. Den 27. august bar det ut til flyplassen igjen. Siste etappe av reisen før vi dagen etter skulle lan-de i Oslo. På Fornebu var det også denne gangen en stor flokk venner og familie som tok imot oss. Det ble mange klemmer, smil og tårer når vi møttes igjen etter 3 ½ år. Lewi var det 2 ½ år siden vi tok farvel med da han gikk om bord i Jaars sjøfly på Betania etter et halvt år hos oss i Peru. Da skulle han begynne i sivilarbeidet på PYM før han etter det jobbet på lageret til Filadel-fiaforlaget. Nå var dette unnagjort og fire års studier lå foran.
I Norge høsten 1992. Vi var takknemlige til Steinar Eikeri som lånte oss en pen møblert toroms leilighet på Bogerud i tre måneder fram til det ble en ledig leilighet til oss i en av firemannsboligene på Mamre. Der-med måtte vi ikke begynne flytting av møblene som stod lagret i kjelleren på huset vårt i Ørje med en gang etter hjemkomsten. Det var mange andre ting å gjøre, ikke minst besøk i menighe-ter og vennegrupper som støttet oss sammen med vår utsendermenighet Salemkirken i Oslo. I september var vi med på Verdens-pinsekonferansen som det året ble holdt i Oslo. Da kom Lars og Harriet fra Chicago på besøk. De bodde hos en venn av dem som de kjente fra USA. Arild Svartdahl lånte dem bil slik at de kunne besøke venner i Harriets barndomsby, Stavanger. De tok også toget til Stockholm der de besøkte Lars’ slektninger. Vi for vår del kjøpte en brukt Folke-vogn Pasat. Den tjente oss godt mens vi var hjemme.
Gro på kontoret på PYM og Lewi ved kortbølge radioen sin i Grønlibakken der han hjalp oss å installere vår første PC. Lars og Harriet på besøk i Oslo.
I slutten av september begynte John som omsorgspastor i Salemkirken på halv tid, mens han ellers besøkte menigheter for bibeldager og misjonsmøter. Jeg begynte samtidig på misjonskon-toret med forskjellige arbeidsoppgaver, bl.a. som saksbehandler for skolestyret for PYMs tre skoler i utlandet. Midt i november kunne vi hente nøklene til leiligheten på Mamre. Før vi hentet møblene og flyttet inn, fikk vi god hjelp til malerarbeid av Rune Flatland. Vi fikk låne en stor trailer til transport av møbler av min gamle venninne med samme navn som meg, og med mange gode hjelpere gikk flyttingen fra Ørje til Mamre i Grønlibakken over all forventning. Det var hyggelig å pakke opp møbler og kjære og kjente ting igjen. Vi hadde glemt at vi hadde så mye! Lewi bodde på den tiden sammen med andre kristne studenter på hybler for personale på Kam-pen sykehjem. De var ikke i bruk til det formålet lenger. Dermed kunne bestyrer Damaris Trobe la fortrinnsvis tidligere misjonærbarn få leie billig bosted mens de studerte i Oslo. Men Lewi var ofte på besøk hos oss. Noen overnattinger ble det også etter flyttingen til Mamre der vi hadde et ekstra gjesterom/kontor.
Utenfor leiligheten på Mamre – mye snø i desember -92! Jul med hyggelig besøk fra Sveits. John og jeg på julelunsj med medarbeidere i Salemkirken.
Fra innflyttingen i Grønlibakken gikk tiden fort til jul. Det var morsomt å finne fram julepynten igjen! Julaften og juledagene hadde vi et veldig koselig besøk av to av barna til Eva og Rudolf Wilhelm og en venn av dem fra Wycliffe senteret i Yarina Cocha. Reinhard og Marianne bodde og studerte i Sveits, men tok en biltur til Norge med vennen Mark i juleferien. Eva og Rudolf var i fullt arbeid i jungelen i Peru. Den 30. desember kjørte vi og Lewi til Kari og Halvor i Atrå. Der hadde vi noen hyggelige dager sammen med familien over nyttårshelgen. I neste kapittel forteller John fra reisen tilbake til Peru i slutten av januar 1993 for å hjelpe Lourdes og Morgan Førland til rette i Saramiriza.
Kp.91 står på kategorien “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet”. Det er fire kapitler på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”. Dette kapitlet står øverst, mens kapitlene 83, 86 og 89 står nedenfor, med kp.83 nederst. Kapitlene 84, 85, 87 og 88 står på “Helsesenteret i Saramiriza del 1”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Velkomst i kirken for Isidro og Maria Villavicencio oktober 1991.
Det var en stor dag for menigheten i Saramiriza da pastor Isidro, hans kone Maria og deres lille sønn, Rafael ble hilst velkommen. Det var fullt hus på festen lørdag kveld og på søndagsskolen og møtet neste formiddag med påfølgende middag for alle. Isidro og Maria var godt kjent i området etter å ha arbeidet som evangelister i Saramiriza hele året 1988 da de var nygifte. Før den tid var Isidro evangelist i Saramiriza og på utpostene i to perioder, hver på 3-4 måneder.
Et par dager før velkomsten kom de sammen med meg i bilen fra Lima, en reise som tok oss fire dager. Det hadde regnet mye, og veien inn til Saramiriza var elendig. Det ble to overnattinger på kjøreturen innover fra Bagua. Den første natten overnattet vi hos de amerikanske misjonærene i Imaza som jeg kjente fra min første reise til jungelområdene fra Bagua i 1969. Den gang var det ingen vei inn til Saramiriza, og jeg kom i båt ned Marañon. Den andre natten tilbrakte vi i bilen midt i jungelen og ventet på dagslyset før vi kunne fortsette. Forståelig nok ble det ikke mye søvn på noen av oss voksne den natten. Lille Rafael sov heldigvis godt. Mirtha, laboranten på Helsesenteret var også med på reisen. Hun hadde vært på et besøk hjemme hos foreldrene sine litt utenfor Lima. Selv hadde jeg hatt mange ærend i Lima, både med dokumenter som måtte ordnes og innkjøp av forskjellig slag til helsesenteret og til arbeidet forøvrig.
Isidro og Maria med Rafel. En stopp på veien til Saramiriza. Isidro på velkomstmøtet. Maria leder barna i sang på søndagsskolen.
Isidro og Maria flyttet inn i et lite hus vi fikk leid ikke langt fra kirken. Pastorshuset var enda ikke ferdig til innflytting. Pilarene ble støpt ved hjelp av brødrene fra USA i 1990, men da ble bare garasjen på nabotomta bygd ferdig. I tiden etter var det andre oppgaver som ble prioritert. De siste månedene hadde jeg med god hjelp av brødre i menigheten arbeidet på bygget. Det gjenstod ikke mye da Isidro og Maria kom. Isidro hjalp også til, og i slutten av november kunne de flytte inn i pastorshuset. Det var et enkelt, men koselig, lite hus med bra standard i forhold til de fleste hus i Saramiriza på den tiden. Det lå på en nabotomt til kirken ut mot den oppbygde veien som førte ned til oljeselskapets havn.
Flytting fra Betania til Saramiriza.
Huset vårt på Betania ble bygd langt inn fra elva da vi flyttet dit fra Tigre Playa i januar 1985. Dette området som lå litt høyere enn landsbyen Saramiriza, hadde vi kjørt forbi mange ganger mens vi enda bodde på Tigre Playa. Derfor følte vi det trygt å bygge på denne tomta, og særlig med huset drøye hundre meter innenfor elvebredden. Men da vi kom tilbake på nyåret 1989 etter 1 1/2 år i Norge, hadde Marañon gravd ut store stykker langs elva fra ovenfor Betania og videre nedover. Mange av beboerne i Saramiriza mistet store deler av åkrene sine på den strekningen. Våren 1991 var det ingen tvil om at elva fortsatte å grave, selv om den enda ikke var faretruende nær huset. Det var også andre årsaker til at vi i løpet av dette året bestemte oss for å flytte. Da vi bygde på Betania, hadde vi ikke tenkt at vi skulle bli så knyttet til Saramiriza både gjennom menighets- og helsearbeidet, som vi etter hvert ble. Vi besøkte fortsatt andre landsbyer i området, men virksomheten i Saramiriza tok mye av tiden vår. Hver dag ble det ble mye kjøring opp og ned med speedbåten og andre båter, enten på dag- eller kveldstid og ofte begge deler. Men fortsatt ville det bli problematisk med fortøyning og pass av båtene oppe i Saramiriza, foruten drivstoff lageret vi hadde for Jaars/Wycliffe og landingsflåten for deres sjøfly. Det var en av flere årsaker til at vi likevel nølte med flyttingen fra Betania.
Men i oktober 1991 hadde vi bestemt oss, og vi søkte kommunen om en tomt som lå langs veien litt forbi Helsesenteret. Dette er veien som ble bygd til oljeselskapets pumpestasjon 20 km inn fra Saramiriza, og derfra videre til Bagua da oljeledningen fra jungelen til kysten ble bygd på siste del av 1970 tallet. Da hadde vi noen måneder tidligere kjøpt en palmehytte med tilhørende tomt ved siden av det landområdet som vi nå søkte om å få tildelt. Det bød ikke på noe problem, og tomta ble målt opp. I begynnelsen av desember begynte vi arbeidet med å støpe pilarene. Med god hjelp av et par unge menn fra menigheten som hadde lært murerarbeid da Helsesenteret ble bygd, gikk arbeidet unna på noen dager.
Planen var å ta ned taket og trematerialene fra 2.etasje på huset i Betania, mens 1.etasje av murstein fra Tigre Playa måtte stå igjen. Det var en stor jobb å pakke alt vi hadde og i første omgang flytte det inn i lagerhuset på Betania. Det vi hadde behov av til daglig, ble båret ombord i Doulos. Doulos ble vårt flytende hjem den følgende tiden mens huset ble tatt ned i seksjoner og bygd opp igjen i Saramiriza. Det meste av materialene kunne brukes, men noe måtte likevel kjøpes nytt. Pakking og utflytting av møblene våre begynte i desember i mellom mange andre gjøremål. Da taket og hele 2.etasje var tatt ned og veggene delt i seksjoner og merket med nummer, ble alt kjørt opp til Saramiriza i en leid båt og i Doulos de siste dagene i januar. Fra elvebredden ble alle bygningsmaterialer kjørt inn til tomta. Møbler og esker med saker og ting flyttet vi samtidig inn i et stort rom i Helsesenteret. Alle rom der var enda ikke tatt i bruk. Vi var veldig takknemlig til alle i menigheten og andre i Saramiriza som hjalp oss i denne tiden.
Veggene fra huset og lysmotoren slepes inn fra elvebredden til tomta i Saramiriza. Til høyre den videregående skolen.
Husbygging i Saramiriza – Team fra USA.
Høsten 1991 skrev jeg til Lars Svensson, leder for teamet som hadde hjulpet oss to ganger tidligere med byggeprosjekter. Jeg fortalte om nødvendigheten av å flytte huset vårt opp til Saramiriza og spurte om det var noen mulighet for at han og teamet kunne hjelpe oss. Lars satte seg i sving med en gang han hørte om dette behovet, og vi fikk raskt svar. De kunne komme i månedskiftet januar/februar for å hjelpe til med byggingen i tre til fire uker. Vi mottok svaret med stor glede og takknemlighet, både til teamet, til Christian Life Church i Chicago og alle andre som var med å gi tid og penger. Teamet betalte som tidligere reiser og alle utgifter selv. Dessuten hadde de med en del matvarer og en mengde verktøy. Da de reiste tilbake, la de noe av verktøyet igjen hos oss og noe hos misjonær Lindgren i Lima til fremtidige prosjekter i Peru. Det var opp til oss å ha alt de trengte av materialer på plass innen de skulle komme. I Saramiriza var det den gangen ingen forretninger som solgte byggevarer, også lite av andre varer. Derfor måtte Gro og jeg ta en tur til Iquitos de første dagene i januar for å gjøre innkjøpene som trengtes, både av byggevarer og matvarer. Vi var svært glad for statens flyvninger til Iquitos i disse årene. Til kysten fikk vi ofte fly med oljeselskapets flyvninger til Bagua eller Chiclayo. Vår takk gikk også til menigheter og venner i Norge som gjorde det mulig å foreta disse ekstra innkjøpene til husbygget.
Det var en stor dag da vi kunne ta imot teamet fra USA. Foruten Lars var det tre menn til. To av dem, Willard og Russ hadde vært med før, mens Rudi var et nytt bekjentskap for oss. Men vi hørte at han hadde vært med Lars på flere oppdrag for å hjelpe misjonærer med byggeprosjekter både i Mexico og Mellom-Amerika. Alle var snekkere eller murere i sitt daglige arbeid hjemme, men brukte av ferier og fritid til å støtte misjonsarbeidet med sine evner og kunnskap innen bygg.
Teamet fra USA med Tariri på Betania. Ved frokostbordet på Helsesenteret. Noen kom med fisk de ville selge. Celinda og Mauro tok imot. Et godt tilskudd i kosten!
Men hvor skulle de bo? Huset vårt var revet ned. Vi sov i Doulos og plass til flere var det ikke der. Hotell fantes ikke i Saramiriza på den tiden. Løsningen ble Helsesenteret. Der var det mange rom, og siden det enda bare var i startfasen når det gjaldt aktivitetene det var bygd for, kunne vi frigjøre to rom til soveplasser for teamet. Bakerst var det et rom som ble brukt til spise/hvilerom for de ansatte, nesten som en overbygd veranda. Det fikk vi bruke som kjøkken og spisestue for oss, teamet og de to jentene som hjalp oss med matlagingen denne tiden, Lindaura og Lucy. Gro arbeidet fortsatt i flere dager i uka i administrasjon og regnskap på Helsesenteret. Prosjektet innebar mye rapportering til Pym/Norad og til helsemyndighetene i Loreto fylket.
Lars skriver fra oppholdet på Helsesenteret.
Det var ikke bare, bare å overnatte på Helsesenteret for mennene i teamet. Det meste som foregikk der, var på dagtid da teamet var på bygget fra tidlig til sent med unntatt av lunsj og en liten pause midt på dagen da det var som varmest. Men det var ikke alltid stille på natta heller. Jeg sakser følgende fra en bok Lars har skrevet om alle prosjektene han og teamet har vært med på gjennom flere år. Han skriver om oppholdet på helsesenteret i Saramiriza: «I natt ble en kvinne som skulle føde innlagt på klinikken. Det ble ganske mye lyd, særlig de siste par timene. Hun fødte sin første sønn på morgenkvisten, og alle var glade. Sent på ettermiddagen dagen etter kom en mann med kona si som var i gang med fødslen. De kom i kano fra en landsby i en bielv, og hadde rodd i flere timer. Det viste seg at kvinnen ikke fikk født fram barnet på grunn av en stor byll hun hadde i underlivet. Hun levde, men var veldig svak etter mange timer med smerter og blodtap. John og legen prøvde å få tak i et helikopter fra oljeselskapet for å fly henne til sykehuset i Bagua, men det var ikke noe helikopter disponibelt akkurat da. Kvinnen døde på klinikken den kvelden. Det var ikke lett å sove med mannen og andre i familien som sørget og gråt høylytt i rommet ved siden av. En trist opplevelse, men vi forstår at hendelser som dette ikke er uvanlig her i jungelen. John kjørte dem hjem i speedbåten følgende morgen”.
Lars fortsetter: “En kveld noe senere hørte vi høye skrik og stemmer ute i venteværelset. De kom med ei lita jente som hadde snublet like ved ildstedet der moren stod og stekte bananer i en panne med kokende olje. Jenta fikk hånden og deler av armen sin ned i oljen i det hun falt. Det så ille ut. Jenta skrek, og de pårørende gråt mens legen og sykepleieren stelte den forbrendte armen. De ble på klinikken hele natten. Gråten stilnet etter hvert, og vi sovnet utpå morgenkvisten. Den 17.02 fikk vi være med på en hyggelig opplevelse på klinikken. Det var fødselsdagen til Gro. Da Gro og John ikke har noe sted å bo annet enn i båten denne tiden, mente legen og kona hans at dagen måtte feires på Helsesenteret. De stod for invitasjonen, og den kvelden kom det minst seksti personer for å gratulere Gro. Det ble en litt uvanlig, men hyggelig feiring på klinikken.»
Da vi kom til frokost på Helsesenteret den 17.02, var skrivebordet fullt av gaver som teamet hadde hatt med seg til Gro. På kvelden var mange samlet for å feire henne.Stor overraskelse!
Arbeidet går raskt framover.
Allerede samme dag teamet kom, ville de se på tomta og pilarene vi hadde støpt. Tidlig neste morgen var teamet og medhjelperne på plass med verktøy og det som trengtes til arbeidet. Det var nesten utrolig hvor mye som ble gjort i løpet av dagen. Neste dag var søndag der brødrene fra USA ble hilst hjertelig velkommen i kirken. På ettermiddagen kjørte vi en tur ned til Betania. De øsket å se hvordan det så ut der nå. Vi hilste også på det unge paret som bodde like nedenfor huset vårt og hadde åkrer med bananer og maniok på Betania. De skulle ha tilsyn med flåten og lageret med drivstoff til flyene fra Jaars og samtidig hjelpe oss med å holde øye med åkrene og frukttrærne vi hadde bakenfor huset. Vi tok med oss flere store bananklaser og yoka (maniok). Gro hadde ansvar for brødbaking og matforsyning til teamet og oss fire andre. Heldigvis var Lucy og Lindaura flinke på kjøkkenet og til stor hjelp. Et par damer i menigheten fikk arbeid med klesvasken disse ukene. Det var mange skitne plagg som ble båret inn til den lille elva, Chote der damene i Saramiriza pleide å vaske tøy.
Takplatene legges. Willard har bygd trappa og høvler materialer. Lars har støpt vanntanken, mens snekrene holder på innvendige arbeid og verandaen.
Arbeidet gikk unna med erfarne bygningsarbeidere og flinke håndlangere. Jeg var med og hjalp til, og ikke minst se til at de hadde alle materialer og verktøy de trengte til arbeidet. Lysmotoren vår var fremdeles i Betania da det nye motorhuset oppe på tomta ikke var helt ferdig. Men vi hadde et mindre aggregat som gav strøm til det elektriske verktøyet teamet hadde med seg. Til vår store overraskelse og glede fikk jeg overrakt en helt ny motorsag som gave fra Lars’ svoger Leif Eeg. Arbeidet på huset gikk framover dag for dag. Folk som gikk forbi på veien, stanset forundret og så på hvordan huset reiste seg. Det lettet arbeidet at veggene kunne settes opp i seksjoner. Det tok ikke lang tid før huset var under tak. Mye forskjellig arbeid pågikk samtidig. Lars stod for utgraving og støping av en stor, delvis nedgravd vanntank for oppsamling av regnvann fra taket, likeså en septiktank bak ved skogkanten.
Søndagene ble brukt til møter i kirken i Saramiriza og reiser til de nærmeste utpostene. Et par lørdager var vi på turer, blant annet til området ved Manseriche-strykene ovenfor Borja. Da Russ og Rudi måtte ta fatt på hjemreisen den 24.februar, var utrolig mye gjort på huset, også innvendig med skap på soverom og myggnetting på plass i vinduene. Lars og Willard ble igjen enda en uke. De fikk ferdig det meste på badet og kjøkkenet, og støpte gulv i motorhuset og på plassen under huset. Teamet gjorde et fantastisk arbeid på kort tid. Vi takker Gud for at han leder og kaller mennesker med ulike gaver og kunnskap til forskjellige oppgaver i Herrens tjeneste .
På det store bildet sees Lars i full sving med støping av gulvet under huset. De andre bildene viser garasjen og pastorshuset, og turen til Borja og strykene ved Manseriche.
Innflytting i huset 11.mars 1992.
Det gikk enda ti dager etter at Willard og Lars hadde reist, før huset var så ferdig at vi kunne flytte inn. En del mindre, men nødvendige ting ble ferdigstilt i løpet av ukene som fulgte. Det kjentes godt å være i hus igjen! Doulos var veldig god å ha på reisene, men det ble både varmt og trangt i lengden. Huset i Saramiriza var helt likt 2.etasjen på Betania, både når det gjaldt materialer, inndeling av rommene og møbler, bare speilvendt! Så vi kjente oss hjemme. Palmehytta som vi hadde kjøpt på nabotomta ble reparert og fikk nytt tak. Lucy og Lindaura flyttet sakene sine inn i dette palmehuset, som var ganske likt hyttene jentene hadde vokst opp i, henholdsvis på Tigre Playa og San Juan. Lindaura hjalp oss i huset på formiddagen mens hun fortsatte studiene på den videregående skolen på ettermiddagen. Lucy arbeidet i menigheten blant barna og de unge, og var også på reiser til utpostene. En yngre bror av Lindaura bodde sammen med dem en tid, og senere en søster av henne som gikk kurs og jobbet på Helsesenteret.
Bibelseminar og besøk fra Norge i mars 1992.
En uke etter innflyttingen var det velkomstmøte for et tre ukers bibelseminar i kirken i Saramiriza. Innbydelsen gikk ut til nyere ledere og unge som ønsket å virke for Herren. Vennene hadde bygd et enkelt hus i to etasjer bak kirken der elevene fra utpostene overnattet. Det var også to unge fra Saramiriza med på kurset, i alt var det 24 forventningsfulle unge menn og et par kvinner som kom til den første bibeltimen. Pastor Isidro, kona hans, Maria og jeg hadde de fleste timene, men også Lucy og Gro hadde noen timer.
To dager etter starten av Bibelseminaret, landet flyet med det lenge ventede besøket fra Norge. Sjøflyet fra Jaars kom fra Wycliffesenteret i Yarina med pastor Aril Svartdahl og misjonsleder Odd Geirdal fra vår utsendermenighet, Salemkirken i Oslo. Besøket varte bare noen dager, men betød likevel mye for oss personlig og arbeidet i området. Vi hadde mange fine samtaler og var også på besøk med båt og sjøfly til noen få av utpostene. De var med på møtene i Saramiriza den ene søndagen de var hos oss. Aril talte på formiddagsmøtet og hadde også noen timer på bibelseminaret. Dagene gikk fort til hjemreisen deres som gikk med Jaars landfly fra flyplassen ved pumpestasjonen tilbake til Yarina, men med mellomlanding i Yurimaguas. Gro og jordmor Nelly var med flyet til Yurimaguas for å delta på møter med helsemyndighetene om planlagte aktiviteter for provinsen Alto Amazonas. De fikk være med et fly fra Jaars tilbake til Saramiriza en uke etter. Gro fortalte om store forandringer i Yurimaguas med stort oppbud av militære alle steder i byen og stadige kontroller av dokumenter. Årsaken var stor gerilja- og narkotika virksomhet i nabofylket mot sør, San Martin.
Odd og Aril utenfor huset vårt ved avreise fra Saramiriza. Nyttige samtaler i stua mens de var hos oss. Lucy og Maria underviser medarbeidere i søndagskolene på Bibelseminaret.
Jeg hadde fortsatt undervisningstimer på bibelseminaret, samtidig som det var flere oppgaver som gjenstod for å få huset helt ferdig. Gro hadde også noen timer da hun kom tilbake før vi hadde en høytidelig avslutning på kurset. Elevene var takknemlige, og flere av dem gav sine vitnespyrd den siste kvelden. Vi planla hjemreise til sommeren etter 3 ½ år i Peru, og ville gjerne ha alt så ferdig som mulig før eventuelle avløsere skulle komme. Med god hjelp fikk jeg satt opp noen stiklinger til en hekk rundt tomta mens Gro var i Yurimaguas. Deretter bygde vi en høy vanntank for innlagt vann. En liten vannpumpe pumpet opp vannet fra den store tanken på kvelden når lysmotoren var på. Radiotårnet med antenne kom på plass noe senere.
Forskaling til den høye vanntanken er under arbeid og sees også på et av de små bildene der jeg setter antenna til kortbølgeradioen på plass i tårnet. På vei til kirken en søndag. Alt åpent også søndager.
Aril Svartdahl hadde kontaktet misjonærene Morgan og Lourdes Førland som da var i Paraguay, om de kunne tenke seg å arbeide i Saramiriza mens vi var i Norge. De var utsendt fra Salem, Lørenskog og Salemkirken. Det var de villige til, men de hadde ikke mulighet til å frigjøre seg fra oppgavene i Paraguay før i januar 1993. Vi skriver mer om det, den aller siste tiden i Saramiriza og hjemreisen i neste innlegg på bloggen.
I årene som fulgte så vi hvor stor betydning det fikk for det videre arbeidet at vi flyttet misjonærboligen fra Betania til Saramiriza før vi reiste hjem for to år sommeren 1992.
John og Gro møtte hverandre i Salem på Grunerløkka i Oslo. Begge bar på et kall til misjonstjeneste i Sør-Amerika. Da de senere giftet seg, var kursen staket ut. Målet var Peru.
Julefest for søndagsskolen. Søndagskolelærere og andre medarbeidere med pastor Isidro. Julaften hjemme hos oss.
