Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Det er tre kapitler på denne kategorien “Iquitos og reiser ut av jungelen”. Kp.58 står nederst, over det står kp.65, og så øverst kp.66. Øverst på kategorien ” Kontakt med Wycliffe” finner du kp.67.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru, – fra Andes til Amazonas.

SISTE DEL AV FERIEN 1979.

På Bibelselskapets butikk i Lima

Da vi kom fram til Lima tidlig på dagen den 1. august, var ringen sluttet.  Tenk at nå var turen vi så lenge hadde sett fram til, et tilbakelagt stadium! Vi var takknemlige for en trygg reise og mange fine opplevelser.  Fra busstasjonen kjørte vi med en gammel, skranglete taxi til Wycliffe’s gjestehus i Lima. Det var et trygt, rimelig og hyggelig sted å bo. Vi hadde bodd der før, men det var ikke alltid plass. Da var misjonærene Lindgrens gjestfrihet et alternativ vi var veldig takknemlige for.

Noen år senere kjøpte Wycliffe en tomt nær gjestehuset og kontorene. Da fikk de mer plass, også til gjester utenom deres egen organisasjon. De hadde selvfølgelig første prioritet.  I årene som fulgte, overnattet vi for det meste der når vi måtte til Lima i forskjellige ærend. På kontoret hos Wycliffe hjalp de oss med kjøp av flybilletter til jungelbyen Pucallpa. Vi så fram til noen rolige dager på deres base Yarina Cocha som ligger litt utenfor Pucallpa. Derfra skulle vi fly med Wycliffe/Jaars sjøfly hjem til Tigre Playa.  Det var enda noen dager igjen til familien Wilhelms planlagte ferie. 

Tilbakeblikk på ferien i 1978

Vi tenkte med glede tilbake på ferien i Yarina Cocha året før.  Da hadde vi egentlig ikke planlagt noen ferie, både på grunn av alt arbeidet og minimalt feriebudsjett. Men når vi fant ut at hele familien likevel måtte til Iquitos i juli for den årlige fornyelsen av oppholds- og arbeidstillatelsen, mente Gunnar og Oddbjørg at vi burde ta en ferie samtidig. Jeg var ikke glad ved tanken på en ny tur til Iquitos. Det var ikke så lenge siden Gunnar og jeg kom til Tigre Playa med ny motor i Alli Shungo etter mye arbeid i Iquitos før motoren var på plass i båten. Men Gro og barna syntes det kunne være fint med en tur til byen etter ti måneder i jungelen. Jeg visste at det ikke var noen vei utenom. Visumene våre måtte fornyes, og det kunne ikke gjøres uten vårt nærvær på de aktuelle kontorene. Forslaget fra våre kollegaer om å ta noen feriedager samtidig, hørtes forlokkende ut. Både Gro og jeg kjente oss ganske slitne etter et svært travelt år, og dagene i Iquitos visste vi av erfaring at ikke ville bli noen ferie!

Da ferie ble nevnt, tenkte vi med en gang på Wycliffe basen i Yarina Cocha ved Pucallpa. Pilotene som ofte kom innom for å fylle drivstoff når de var i området og noen ganger overnattet hos oss, hadde flere ganger innbudt oss til å være hos dem noen dager.  Det hele løste seg på en fantastisk måte. Det viste seg at en av pilotene med familie skulle være i Lima et par uker nettopp i den tiden det passet for oss å besøke Yarina etter det nødvendige oppholdet i Iquitos. Han ønsket oss velkommen til å låne deres hus. Vi så det som Guds ledelse, og var takknemlige for hvordan alt la seg til rette for noen hviledager på Wycliffe basen. 

Gode opplevelser i Yarina Cocha sommeren-78

Da alt var unnagjort i Iquitos, fløy vi til Pucallpa der vi ble møtt på flyplassen og kjørt til Yarina. Basen var som en liten landsby av enkle hus der misjonærene bor, foruten administrasjonsbygg, kirke, skoler og butikk. Det var 180 til 200 misjonærer knyttet til det store arbeidet Wycliffe drev med å utvikle skriftspråk, oversette bibeldeler og undervisningsmateriell til skolene blant mange forskjellige indianerstammer, foruten undervisning av lærere og helsearbeidere . Det var også skoler for misjonærenes barn fra grunnskolen til videregående. Flyvere og flymekanikere som er knyttet til den samarbeidende organisasjonen JAARS, bodde også på basen. Hangaren og flystripa lå i utkanten av «landsbyen». De benyttet mye sjøfly, som fram til slutten av 1978, da vi fikk lagd en flystripe på Tigre Playa, var de eneste flyene som kom for å fylle drivstoff hos oss. Basen lå ved sjøen Yarina Cocha (“cocha” er egentlig en sjø dannet av elvas svinger etter at den naturlig kutter gjennom en “snarvei”). Sjøflyene tok av fra sjøen og var fortøyd til en flåte ved flystripa. 

Nå var sjelden alle misjonærene til stede samtidig. Oversetterne var i lange perioder ute i landsbyene, mens andre var på opphold i landene de kom fra. De fleste var fra USA, men noen var fra Canada og andre nasjoner. Misjonærene representerte også forskjellige kirkesamfunn, noe som ikke så ut til å være et hinder eller problem i arbeidet. For oss var høydepunktet søndagen da alle var samlet i kirken til gudstjeneste. Ikke minst fellessangen som ble sunget flerstemt, gjorde et sterkt inntrykk på oss.  Det lød bare helt “himmelsk”!

Vi hadde ni deilige dager i huset til Leo Lance og familien. Vi leste, badet og gikk turer. Barna ble gode venner med barna på basen som også hadde sommerferie denne tiden. Daglig ble vi bedt bort til noen til lunsj eller kveldsmat. Vi kjente godt pilotene, men vi kjente også flere andre som arbeidet blant eller besøkte indianerne i «vårt» område. Reisen hjem til Tigre Playa gikk direkte fra Yarina med sjøfly. Den turen tok tre timer over jungelen, en distanse på 800 km i luftlinje. En flott måte å komme raskt hjem på. Alternativet var å reise tilbake over Iquitos. Det fantes ikke veier i området.

Reise Lima -Yarina via Pucallpa i 1979

Jeg fortsetter der vi slapp før tilbakeblikket på fjorårets ferie. Etter et par dagers opphold i Lima satte vi kursen for Pucallpa. Dagene i Lima benyttet vi til handling på Bibelselskapet og i en kristen bokhandel. Det ble flere esker med Bibler, NT, bibeldeler, søndagsskolemateriell og kristen litteratur til inspirasjon og undervisning. Våre venner i Wycliffe lovte å sende det med lastebil til Pucallpa for oss. Derfra skulle de sende det med småfly opp til oss etter hvert som det var plass. Jeg kjøpte også en brukt kommunikasjonsradio, en Argonaut til bruk i flodbåten.  Da ville vi få mulighet til kontakt på de lange reisene langs elvene. Vi ble ganske forkjølet mens vi var i Lima, og jeg fikk også feber den siste dagen da vi fløy til Pucallpa på kvelden. Men vi håpet det ville gå fort over når vi kom til annet klima. I Lima var det kaldt og regnfullt disse dagene.

Dagene i Yarina Cocha og fly til Tigre Playa

Med ferien i Yarina sommeren 1978 i minne, gledet vi oss til noen rolige dager på Wycliffe misjonens base som siste del av vår omflakkende ferie i Andesfjellene.  Men det ble ikke helt som planlagt. Jeg følte meg ganske bra den første dagen, men på natten fikk jeg oppkast og feber. Gro var heller ikke i særlig form. Maino og Lewi hadde bare en lettere forkjølelse som gikk over i løpet av et par dager.  Vi oppsøkte misjonens lege på ettermiddagen denne andre dagen i Yarina.  Bihulebetennelse og amøber lød diagnosene. Utover kvelden ble jeg veldig syk. Jeg kastet opp tablettene legen hadde foreskrevet og følte meg helt elendig. Men på morgenen klarte jeg å beholde medisinen. 

Denne dagen kjente vi oss bedre. Vi gikk en liten tur omkring på det vakre området på formiddagen. Verre ble det utover ettermiddagen. Nå fikk jeg et kraftig anfall av frysninger, feber og oppkast. Det var ingen tvil lenger om at jeg hadde malaria samtidig med bihuleinfeksjonen. Gro ringte til legen som kom med en gang. Legen var enig i vår diagnose, og gav meg tabletter for malaria.  Vi kjente godt til symptomene for malaria. Det kom stadig folk til oss som hadde denne sykdommen. Men det var første gang noen av oss hadde det. Vi tok vanligvis en tablett ukentlig som profylaxe. Dessverre ble det glemt i ferien.  Dessuten gjorde forkjølelsen og bihulebetennelsen det vanskeligere å stille den riktige diagnosen.

Neste morgen var dagen for avreise til Tigre Playa. Vi bestemte oss for å reise som planlagt når vi nå hadde de riktige medisinene. Vi visste også at familien Wilhelm var klar for sin ferie og ventet oss denne dagen. Litt før klokken åtte den 10.august var Lewi, Gro og jeg på plass i det lille enmotors sjøflyet med det meste av vår bagasje. Det er ikke plass til mye i et slikt lite fly. Men det var planlagt flere flyvninger til vårt område i tiden framover, og da ville resten av bagasjen og litteraturen få plass.

Maino ble igjen i Yarina hos familien til piloten Dave Ramsdale. Hun hadde fått seg et par venninner der og likte seg godt. De hadde blant annet en del aktiviteter for de mindre misjonærbarna i skoleferien. Samtidig fikk hun trening i engelsk. Det er språket som snakkes på basen.  Den norske skolen på Tigre Playa ville heller ikke begynne før om et par uker når Martha og familien Wilhelms kom tilbake fra sin ferie.

Tilbake på Tigre Playa

Det var pent vær og flyturen over jungelen gikk greit med god utsikt til det grønne teppet av tretopper og her og der buktende elver mellom alt det grønne. Vi fikk tid til en liten prat med Rudolf og Eva før de og barna reiste med det større flyet «Evangel» som kom tilbake fra et oppdrag i Øvre Marañon. Det fylte drivstoff på Tigre Playa før det satte kursen til Yarina Cocha med familien Wilhelm som så fram til et par ukers ferie.

Gro skriver i brev hjem til sine foreldre en ukes tid etter hjemkomsten:

«Jeg var veldig uvel den dagen vi reiste fra Yarina, men vi tar fortsatt medisiner, og kjenner at Herren gir oss styrke. Vi føler oss bedre for hver dag. Heldigvis har det ikke vært så mange syke her, så vi kan ta det litt roligere. Skole er det jo heller ikke. Men noe har vi da fått gjort av forskjellige oppgaver som ventet. John maler taket på rommet til Martha i dag. Det var så stygt, flekkete og skjoldete av fukten her i jungelen. Det hadde bare et strøk maling fra før. I morgen skal jeg vaske vegger og tak på kjøkkenet. Det er blitt så brunt på grunn av osen fra kjøleskap og fryseboks som går på parafin. Det samme gjelder komfyren vår. Jeg må benytte anledningen nå som det er litt stille her. I overmorgen reiser John og Lewi oppover Marañon til San Juan. Vi fikk brev fra dem i dag om at de har meslinger der, og at mange er veldig syke, også barna.»

Da jeg kom tilbake fra San Juan, ble det travle dager fram til familien Wilhelm sammen med Martha og Maino kom hjem fra ferien den 28.8.  Flyet de kom med,  tok med til Yarina en svært syk candoshi indianer og hans kone. Vi var glade for at de kunne ta dem med til klinikken der.

Den 3.september begynte den lille norske skolen. Vi kom alle fort inn i de daglige gjøremålene etter ferieavviklingene. Både jeg og Gro frisknet til og kom til krefter. Godt var det, for det lå store utfordringer og mange arbeidsoppgaver foran i de følgende ukene.

Kapitlene 63 og 64 står øverst på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”, mens kp.66 står på ovenfor dette kapittelet på “Iquitos og reiser ut av jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Skoleferien nærmer seg i juni 1979

Da avslutningsdagen nærmet seg for skoleåret 1978/79 på den norske skolen på Tigre Playa, var Rudolf på reise med husbåten «Alli Shungo» til landsbyene oppover Morona, og John var på reise med speedbåten til awajun landsbyer i bielven Apaga. Men John fikk være med på feiringen av St.Hans (San Juan) den 24.juni da han ikke reiste til Apaga før dagen etter.  På St. Hans er det vanlig å spise en rett som kalles «Juanes» i jungelområdene i Peru. Den består av kokt ris og kylling med oliven og kokte egg brettet inn i et stort blad som gir en spesiell smak til retten. Det bindes sammen og legges i en kjele så alle «Juanes-pakkene» er dekt med vann. Det må koke en times tid. Det er vanlig å dra på tur og spise «Juanes» som nistemat ute. 

John var i Apaga i en knapp uke. Dermed fikk han med seg skoleavslutningen på kvelden den 2.juli. Rudolf var langt oppe i Morona elven og kunne ikke være med denne gangen.  Vi feiret avslutningen av skoleåret med utdeling av karakterbøker, oppvisning av barna og selvsagt brus og kaker. Det var en etterlengtet dag for barna som gledet seg til ferien. Vi hadde i lengre tid planlagt en lang ferie denne sommeren siden det bare ble ferie på en drøy uke på Wycliffe basen i Yarina sommeren før. Mens familien Wilhelm skulle ha ferie på slutten av skoleferien, reiste vi et par dager etter skoleslutt.  Lærer Martha de Jong fikk være med et Wycliffe fly dagen før oss. Hun skulle være i Lima i ferien som ble kombinert med et spanskkurs for hennes del.

Ferien begynner med reise via San Lorenzo og Iquitos 

Tidlig den 4. juli kjørte Romulo oss til San Lorenzo. Været var ustabilt, og det så lenge usikkert ut for reisen videre.  Men til vår store glede kom vi av sted utpå ettermiddagen med sjøflyet til Iquitos. Vi var glade da vi kom fram en knapp time før det mørknet.  Det var godt å ta inn på rommene vi leide hos våre eldre venner Lopez.  På nyåret 1978 hadde vi fått en avtale med dette pensjonerte paret som tilhørte en baptistkirke i byen, om fast leie av et rom i deres ganske store leilighet. Der hadde vi tilgang på et bad og en innergård (patio) der vi kunne vaske og tørke klær.  Vi fikk også mulighet for å leie et ekstra rom ved behov. Den første tiden var det familien Vervik og vi som delte på utgiftene. Siden ble det med familien Wilhelm.  Vi var flere dager i Iquitos for å handle sårt tiltrengte medisiner og også en del matvarer og annet til Rudolf og Eva. Før reisen gikk videre til Lima, fikk vi lastet alle kassene om bord på rutebåten “Alfert” dagen før den la ut på turen oppover elva til Tigre Playa.

Nødvendige ærend i Lima

I Lima møtte misjonær Lennart Lindgren oss på flyplassen da vi ankom sent på kvelden. Familien Lindgren hadde nå flyttet inn i en av leilighetene i det nybygde tre etasjes huset der første etasje ble brukt til møter og rom i underetasjen til søndagsskolen. Vi fikk bo i en leilighet i tredje etasje. Den ble ledig da de svenske misjonærene Fag som hadde bodd der, nylig hadde reist til Perene i Chanchamayo for å avløse Liv Haug mens hun var på opphold i Norge.  Denne gangen var det tannlege- og legebesøk som tok det meste av vår tid i Lima. Både voksne og barn hadde stort behov av tannbehandling.  Imellom besøkene hos tannlege og lege, foruten andre nødvendige ting som måtte gjøres i byen, fikk vi tid til besøk i dyreparken og det store indianske markedet i Lima. Møter var vi også med på. John talte i på møtet søndag formiddag. Menigheten i Magdalena, Lima har vokst mye. De ser fram til at det nye kirkebygget på hjørnet av tomten skal bli ferdig. I tilknytning til kirken bygges det et internat for kristne studenter som kommer til byen for å studere.  

Til Inkarikets hovedstad Cuzco og omheng

Den 21. juli var vi ferdige til å starte på feriereisen vår til de mest berømte turiststedene i Peru, en reise vi hadde planlagt og spart til i lang tid. Vi var veldig takknemlige til familie og venner i Norge som hadde bidratt til at denne ferien nå kunne bli en realitet. Vi fløy til den gamle inkahovedstaden Cuzco på 3.400 m.o.h. Der hadde vi bestilt rom på et hotell i sentrum. Det viste seg at eieren av hotellet var radioamatør, så det ble en god del å snakke om mens vi nippet til den varme teen vi fikk servert ved ankomsten. Det var sol og nydelig vær, men selv på dagen var det kaldt i skyggen. Og enda kaldere om kvelden og natten.  Vi var godt kledt med vinterklær fra Norge da vi gikk ut for å spise middag og se oss om i sentrum. Cuzco var Inkarikets hovedstad til 1533 da spanjolene erobret byen. Vi beundret de fine gamle bygningene og murene som var bygd av kjempestore steiner. De lå som limt inntil hverandre.  Ved parken midt i sentrum beså vi den store katolske kirken. Det var imponerende å gå rundt inne i kirken og se på alle de gamle kunstverkene.  Alteret var dekket med gull, og det var også den store utskårne rammen rundt altertavlen. Vi ble vist en søyle av gull på siden av alteret.  Guiden fortalte at den hadde 600 diamanter og edelstener og veide atten kilo. Den var gitt som gave fra en rik familie i byen under kolonitiden.

Det var godt å komme inn i varmen da vi kom tilbake til hotellet i kveldinga. Vi satte stor pris på rommet vårt som hadde sentralvarme og eget bad med varmt vann i kran og dusj.  Etter flyreisen og vandringen rundt i den “tynne” luften på over tretusenmeters høyde, sovnet vi som steiner i de gode sengene på hotellet.

Sightseeing

Dagen etter kjørte vi på sightseeing til en mindre by, Pisac som har en berømt markedsplass. Der ble ikke varene, – for det meste utrolige mengder grønsaker og frukt-, kjøpt og solgt, men byttet.  Det var en gammel tradisjon fra Inka tiden. Varene lå på tepper og sekker ut over hele det store torvet som krydde av folk i fargerike drakter og en mengde turister. Vi turister måtte selvsagt betale for suvenirer vi kjøpte. På denne turen var vi innom en ruinby med fantastiske murer og terrasser. Steinene i murene var slipt sammen, så det gikk ikke å få inn et barberblad i skjøtene!  De var mange hundre år gamle, men sterke jordskjelv hadde ikke rikket på dem. Vi så også vannrør som kom rett ut av murene. Her var det templer for sol og månetilbedelse. Rett opp i fjellveggen var det hogd inn graver i klippen.

Vi kjørte videre til «Valle Sagrado», den hellige dalen. Der spiste vi middag på en «hacienda», en herregård. Mens vi spiste, spilte og danset folkedansere for oss i sine fargerike drakter. Eieren av stedet fortalte at han hadde seilt på en norsk båt i 17 år og tjent penger til å kjøpe dette stedet. Valle Sagrado er kjent for sitt gode jordsmonn. Her vokser den største maisen i verden. På hjemveien ble vi vist en imponerende borg og et festningsverk fra inkatiden. De var bygd av utrolig store steiner som hadde blitt fraktet fra et steinbrudd langt oppe i fjellet. Det var nesten umulig å forstå hvordan de hadde fått det til.  Utvilsomt må det ha vært veldig mange menn i arbeid for å få bygd dette og andre liknende byggverk fra Inkatiden.

Etter en god natts søvn og en god frokost på hotellet, bar det av sted til flere ruinbyer. På et av stedene var det hogd ut ganger i fjellet, og i selve fjellet var det formet ut altere og offerplasser.Vår guide kjørte oss videre til det berømte festningsverket Sacsayhuamán. Det ligger på en høyde med flott utsikt over byen den skulle beskytte, Cuzco. Her er det veldige murer over et stort område med kjempesteiner opp til 40 tonn som er slipt sammen og danner denne imponerende festningen fra inkatiden . Her holdes den årlige Solfesten ved solverv i juni.

Turen til Machu Picchu

Så kom dagen for reisen ned til Machu Picchu. Vi fikk servert en tidlig frokost før vi ble kjørt til togstasjonen. Der var det mye folk, turister fra mange land som skulle med toget ned dalen til den berømte ruinbyen Machu Picchu.  Toget tok oss først opp i fjellet utenfor Cuzco, gjennom et pass og videre ned Valle Sagrado. Etter hvert som vi kom lavere nedover i Urubambadalen, ble vegetasjonen frodigere. Vakker og majestetisk natur. Høye snødekte fjell på over 6000 meter dukket opp i det fjerne. Etter fire timer kom vi til togstasjonen nedenfor Machu Picchu. Alle styrtet ut av toget for å nå de første bussene oppover fjellet der Machu Picchu ruver på toppen. Vi måtte vente en time til bussene kom tilbake.

                                                                        

Bussen kjørte oppover fjellsiden på en smal og svingete vei.  Da vi kom opp, åpnet det seg et fantastisk syn. Machu Picchu ligger på en fjellkam mellom to fjelltopper. Ruinbyen ligger på 2360 m.o.h. med stupbratte terrasser ned mot dalbunnen som ligger 400 meter rett ned. Vi satte oss på en terrasse og spiste medbrakt mat, før vi gikk ned i selve byen. Husene her var også bygd av steiner som så ut til å være slipte slik de satt tett sammen uten murpuss. Det var bygd vannrør som brakte vannet til noen av husene og til ti spesielle bade- eller vannbassenger. Noen steder var selve klippen slipt slik at det var benker og trinn.

Ved tretiden på ettermiddagen tok bussen oss ned til toget, og vi kjørte tilbake til Cuzco. Det ble nesten midnatt før vi kom fram, da et godstog hadde sporet av på linja og skapte forsinkelser på jernbanen.

Med tog sørover til Puno ved Titicacasjøen

Etter fire dager i Cuzco, gikk vår reise sørover langs høyfjellsplatået med tog til Puno.  Vi hadde etter råd fra hotelleieren bestilt seter på første klasse. Det var ikke dyrt, men vi ble likevel litt overrasket da vi ble vist til en vogn som lignet tog som står på museum hjemme, og der er merket tredje klasse. Vognen hadde gamle slitte seter som stod mot hverandre, men uten bord imellom. Det viste seg å bli et problem da vi senere ble servert middag. Forretten var suppe i overfylte suppetallerkener. Det var ikke lett, men gikk bedre da vi fikk hovedretten.  Jeg kikket inn i en 2. klasses vogn, og der satt det tett med folk på benker langs veggene med all bagasjen på gulvet foran seg langs midten av vogna. Toget ble trukket av et damplokomotiv som nok hadde sett bedre dager. Røyk og sot strømmet inn gjennom vinduene. Men landskapet vi kjørte gjennom var utrolig vakkert. Vi var oppe på høyfjellsplatået. Rundt oss så vi høye snødekte fjelltopper som hevet seg opp over små gårder med dyrket mark og dyr som beitet, mest sau og lamaer. Høyeste punkt på reisen var 4369 moh. Vi brukte 12 timer på den 400 km lange turen. Ikke noe hurtigtog akkurat!

Opplevelser i Puno

Da vi kom til Puno sent på ettermiddagen, gikk vi til et hotell ikke langt fra stasjonen. Men det var fullt. Jeg og barna fikk sitte i foajeen i hotellet, mens John gikk rundt til flere hotell. Det viste seg at det var en stor konferanse i byen, og alle hotell var fulle. Denne konferansen visste nok ikke vår hotellvert i Cuzco om. Han mente at det ikke var nødvendig å bestille hotell i Puno på denne tiden av året. Men det skulle vi ha gjort! Juli er den kaldeste måneden i Puno, så vi var glade for å vente inne i varmen.  Da John kom tilbake, ringte hotelleieren til en venn som hadde et billig vandrerhjem, og vi ble lovet et rom med fire senger der. Vi tok en taxi til stedet som ikke så særlig lovende ut, men vi var likevel takknemlige for å få tak over hodet i den bitende kulden. 

Da vi ble vist rommet, så vi at ett av vinduene var i knust. Det var iskaldt på rommet. Ingen oppvarming her, og det hadde nok heller ikke hjulpet mye med knust vindu.  Puno ligger på 3869 m.o.h.  Det var ikke vannkran på rommet, bare en vannkanne og et fat på et stativ. Vannet var iskaldt, men vi måtte som et minimum vaske ansikt og hender før vi la oss.  Vi var veldig skitne av soten fra toget.  På morgenen var det et tynt lag med   is på vannet i kanna!  På gangen var det et lite rom med felles wc, en kran der vi kunne hente vann og en dusj, også med iskaldt vann. Den ble ikke brukt av oss! Det var bare to tynne ulltepper å bre over seg i hver seng, så vi kledde på oss alt vi hadde av varmt tøy. Jeg stakk beina i ermene på min norske lusekofte. Over Maino og Lewi la vi de to vevde teppene av alpakka-ull som vi hadde kjøpt i Cuzco, i tillegg til de tynne teppene som var i sengene. De sov heldigvis som steiner helt til morgenen grydde, mens vi voksne lå og hutret lenge før vi sovnet. Selv om det bare var noen få kuldegrader, kjennes kulda i den tynne lufta på denne høyden kaldere enn gradene skulle tilsi.

Verten på hotellet der vi ventet mens John prøvde å få tak i noe annet til oss, hadde lovet oss et rom der fra midt på dagen, men vi kunne komme på morgenen og plassere bagasjen i et avlåst rom.  Vi forlot tidlig vårt enkle overnattingssted med taxi til dette hotellet der vi spiste en god frokost i den varme spisesalen. John fikk bestilt reisen vår videre til Arequipa med en «colectivo». Det er en vanlig bil som kjører en bestemt rute når den er full. Fra hotellet ringte vi til Mette og Kjell Jaren som vi skulle besøke i Arequipa. De var norske misjonærer i tjeneste for Misjonssambandet. Jarens hadde besøkt oss i Norge da vi var hjemme sist, før de reiste ut til sin første periode i Peru. De ventet oss, men nå kunne vi meddele at vi hadde billetter til en bil dagen etter.

Etter frokosten denne første dagen ble vi med en turistbåt ut til de flytende siv øyene på Titicaca sjøen, verdens høyeste seilbare sjø. Den ligger 3812 moh.  På disse øyene eller flåtene av siv (totora) bor «Los Uros», en indianergruppe som har bodd i dette området i flere århundrer. Turistbåten kjørte litt rundt på sjøen, så vi fikk se flere av disse flytende øyene. Vi stoppet ved en ganske stor øy der de lagde og solgte broderte bilder og vevde tepper. Det er tydelig at de nå for tiden for det meste lever av turisme. Det var ikke mulig å stå stille lenge på et sted uten å bli våt på beina.  Indianerne bodde i små hytter av siv som lå spredd rundt om på øya. De kokte mat på ildsteder laget av leire og plassert foran hyttene.  Vi fikk være med ut på sjøen i en av de typiske sivbåtene.

     

På ettermiddagen ble det tid til litt sightseeing på land og en spasertur i Puno. Vi holdt oss på solsiden av gaten. Det var stor forskjell i temperatur på sol- og skyggesiden. Men mye interessant å se både i byen og omegnen. Utsikten over Titicaca var utvilsomt det vakreste og mest imponerende. Da vi kom tilbake fra utflukten, var det deilig å flytte inn i et rom med oppvarming, gode senger og tykke varme tepper. Etter en heller kald sightseeing i byen på ettermiddagen, satte vi stor pris på det varme rommet med eget bad og en deilig varm dusj før kveldsmat og leggetid. I Puno sier folk: «Her varmer ikke sola, den brenner». Og slik føltes det faktisk når vi var ute i sola midt på dagen. Men så biter kulda desto mer etter at sola går ned!

Reisen videre til Arequipa, den hvite byen

Vi var bare to døgn i Puno. Den 27.juli kjørte vi i bilen sammen med et par fra Frankrike. Det er ikke så langt luftveien fra Puno til Arequipa. Men på en svingete og dårlig grusvei, blir strekningen lang. Etter byen Juliaca ble veien grusomt støvete.  Sand og støv lå som potetmel på veien. Reisen tok ti timer opp og ned over tørre, gule gressletter der flokker med sauer, alpakka og lama beitet. Det var et tørt, men vakkert landskap vi kjørte gjennom ned til Arequipa som ligger ca. 1500 meter lavere enn Puno. Vi kom fram til våre norske venner i 7 tiden på kvelden, fullstendig nedstøvede da vi for det meste kjørte med vinduene åpne på bilen. Det ble varmt i bilen når sola stekte inn vinduene og selvfølgelig ingen aircondition den gangen.  Det var herlig å få en dusj og skifte klær før kveldsmat og hyggelig samvær med Mette og Kjell.

Vi hadde fire deilige dager i Arequipa som er Perus nest største by. Vi besøkte andre misjonærer fra Misjonssambandet, og var med på møter på et par steder der de hadde begynt arbeid. I de følgende årene utvidet denne misjonen sitt arbeid også til andre steder, som Juliaca ved Titicacasjøen. De hadde i mange år en norsk skole for misjonærbarna i Arequipa. Misjonssambandet fikk etter hvert mange misjonærer i Peru, og også i Bolivia. Deres arbeid pågår fortsatt, med færre misjonærer, men med mange peruanske medarbeidere. Jarens tok oss med til flere severdigheter i sentrum av byen, blant annet til et stort gammelt kloster som nå var museum. Det hadde en stor avdeling som tidligere hadde fungert som sykehus. Vi nøt det deilige klimaet i Arequipa med norsk sommervarme om dagen og kjølige netter. Deilig med norsk dyne! Det er vinter på den sørlige halvkule i juli, men Arequipa har mye sol hele året. Det meste av regnet kommer i februar, mars.

Før vi satte oss på bussen på ettermiddagen den siste dagen i juli, ba vi våre norske venner til middag på en hyggelig restaurant der vi koste oss med god mat og en siste prat for denne gangen. Nå hadde vi   drøye tusen km til Lima foran oss. Det var en ny, bra buss, helt ulik den vi kjørte med fra Lima og nordover til Ecuador to år tidligere. Veien var asfaltert og ganske rett der den gikk nordover langs kysten. Vi sov en god del av natten så de 18 timene på bussen før vi var framme i Lima, gikk fort.  Litt trøtte var vi, men ved godt mot for å ta fatt på oppgavene som ventet i Lima før vi etter tre dager der kunne begynne på hjemveien som gikk via Yarina Cocha ved Pucallpa. Den delen av reisen skriver vi mer om i neste innlegg på bloggen.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 57 og 59 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”.

Vanskeligheter med visum.

Da vi kom tilbake til Peru i februar 1977 for vår tredje periode, måtte vi på tross av dokumentene vi ordnet før vi reiste året før, søke om nytt oppholds- og arbeidsvisum. Vi fikk et midlertidig visum og forstod det som vi ville få det forlenget i løpet av året. Men kort tid etter at vi hadde avsluttet bibeluka for evangelister og ledere i juni, fikk vi beskjed om at vi måtte levere inn en helt ny søknad om visum. Dessuten måtte vi legge ved mer dokumentasjon og bekreftelse fra lokale myndigheter om arbeidet vårt og bosted . Dette måtte gjøres innen utgangen av august, et halvt år fra vi fikk det midlertidige visumet. Vi hadde ikke noe annet valg enn å samle dokumentasjonen og reise til Lima. Da vi kom dit i slutten av juli for å levere inn den nye søknaden, fikk vi den overraskende beskjeden at vi måtte ut av landet før vi kunne søke på nytt! Militærdiktaturet på 1970-tallet skapte problemer av mange slag, også for opphold for misjonærer og for utlendinger generelt.

Hva nå? Hvor skulle vi reise? Fra Lima var det omtrent like langt til Ecuador, Chile og Bolivia. Vi visste at i fjellbyen Cuenca sør i Ecuador, hadde Santalmisjonen en norsk skole. Tidligere hadde vi vært inne på tanken at de to eldste muligens kunne gå på skolen der når familien Wilhelm skulle komme tilbake til Peru høsten 1978. Da ville det bli seks norske barn på fem forskjellige skoletrinn på Tigre Playa. Det så ikke så langt ut på kartet fra oss til Cuenca, men vi hadde egentlig slått det fra oss for vi visste at det ble for lang reise. Vi var overbevist om at det måtte finnes andre løsninger. Vi bestemte oss i alle fall for å dra til Ecuador og besøke Santalmisjonens arbeid der. Før avreisen fikk vi kontakt med misjonærene i Cuenca. De ønsket oss velkommen.

Reisen til Cuenca, Ecuador

Vi kjøpte bussbilletter til Tumbes helt nord i Peru. Bussreiser var billige, men langt fra komfortable den gangen. Veien langs Perus kyst var heller ikke noe å skryte av, men likevel bedre en de svingete, smale fjellveiene. Det er fortsatt forholdsvis billig å kjøre buss i Peru, men bussene er av en helt annen standard nå. Veiene er også bedre, ikke minst kystveien. Den går gjennom endeløse ørkener, bare avbrutt av noen grønne, frodige daler, der små elver renner ned fra fjellene mot Stillehavet. Vi kjente veien godt fra den tiden vi flyttet til Bagua og bodde der, før vi dro videre østover til jungelen. Den gangen fulgte vi samme veien nord til Chiclayo, men der tar veien til Bagua av mot øst. Nå kjørte vi videre nordover til Perus nordligste by, Tumbes 1300 km fra Lima. Reisen tok godt over et døgn med noen korte stopp underveis. På et av stedene bussen stoppet, fikk vi kjøpt kokosnøtter som toppen var kuttet av. I hullet var det satt et sugerør for å få ut kokosmelken. Det var mer spennende enn godt, syntes vi som smakte kokosmelk for første gang.

Vi kjørte forbi Piura der vi for mange år siden besøkte de amerikanske baptistmisjonærene vi kjente fra Bagua. De viste seg å bli til uvurderlig hjelp den gangen da Gro ble så syk på reisen dit. I Tumbes fant vi et rimelig hotel der vi overnattet. Etter frokost neste dag kjørte vi med en minibuss det siste stykket til grenseovergangen ved Huaquillas. Her måtte vi gå av bussen ved den peruanske kontrollposten og spasere over en bro til grenseposten på den ecuatorianske siden av elva. Der fikk vi et turistvisum stemplet inn i passene våre. I den lille byen nær grensen var det en busstasjon hvorfra det gikk busser til flere steder i Ecuador, også til Cuenca. Det var en strekning på ca. 250 km opp svingete fjellveier.

Buss i Ecuador fra kysten til fjellbyen Cuenca.

Reisen videre ble en opplevelse, for å si det mildt. Den lille bussen var nesten helt full. Vi fikk plasser lengst bak. Første del av reisen gikk greit mens vi var på lavlandet der vi passerte store bananplantasjer. Men etter en stund begynte vi å klatre oppover bratte fjellskråninger på en utrolig smal vei. Det var flere krappe hårnålsvinger der bussen måtte rygge for å klare svingen. Vi som satt i baksetet så rett ned stup på mange hundre meter. På et av de verste stedene stoppet sjåføren bussen og gikk ut og gav småpenger til en Mariastatue som stod i veikanten. I bussen satt vi og ba om at bremsene måtte holde, mens bakre del av bussen hang over stupet. Ikke særlig betryggende!

Vi kom likevel vel fram til Cuenca, og ble godt mottatt av misjonærene der. Cuenca ligger oppe i en vid fjelldal på drøyt 2500 moh. Vi fikk se den norske skolen og misjonsarbeidet. De drev et landbruksprosjekt med opplæring av ungdommer fra fjellbygdene, foruten menighetsbyggende arbeid . Vi fikk en kjøretur i de vakre omgivelsene rundt Cuenca. Vi besøkte blant annet noen varme kilder der det gikk an å koke egg i det varme vannet som boblet opp av bakken. Vår konklusjon var at Andesfjellene er vakre både i Peru og Ecuador og har mange likheter.

Tilbake til kysten og over grensen til Peru.

Den skremmende bussturen opp til Cuenca gjorde at vi gruet for en ny tur landeveien. Vi bestemte oss for å ta fly fra Cuenca til Guayaquil, byen vi engang hadde besøkt da “Margrete Bakke” la til havn der på vår første tur til Peru. Flyturen var nesten like skremmende som bussturen i et gammelt fly fra krigens dager. Men den turen tok i alle fall ikke så lang tid, og vi kom fram med skrekken, dog uten uhell. Denne gangen ble det ingen sightseeing i Guayaquil som ved besøket i desember 1966. Det tok vi oss ikke tid til, men reiste videre med første buss til den lille byen ved grensen til Peru.

Det var sent på ettermiddagen da vi kom dit. Vi skyndet oss til grensekontoret ved broen over til Peru. Passkontorene holdt på å stenge for dagen. Likevel kom vi greit gjennom den ecuatorianske passkontrollen, og småløp over broen til grensestasjonen på peruansk side. Der var det ingen å se. Da jeg banket på vinduet, kom en vakt til syne og åpnet luken. Han sa litt bryskt at det var stengt for dagen. Vi var i en ganske fortvilet situasjon. Vi hadde sjekket ut av Ecuador, men kunne jo ikke overnatte på broen. Han så fra oss til barna og deretter på passene våre, og sa noe om at det muligens kunne ordnes på en eller annen måte. Da skjønte jeg at han ville ha penger. Jeg la en seddel i mitt pass som lå øverst og skjøv passene over på hans side av vindusluken. Uten å si noe, stemplet han alle passene og leverte dem raskt tilbake, uten pengeseddelen selvsagt. Det er den eneste gang i hele vår tid i Peru som jeg har betalt for å få ordnet dokumenter. Men her så jeg ingen annen utvei.

Chulucanas

Etter en overnatting i Tumbes, reiste vi sørover til Piura der vi ville besøke svenske misjonærer. Vi hadde kontaktet Anita og Göran Olsson, som hadde tatt opp misjonsarbeid i byen Chulucanas i Piura fylket i 1975. Så vidt jeg husker møtte Göran oss i Piura, og vi kjørte de 60 km til Chulucanas i deres bil. De hadde allerede en liten gruppe av unge troende, som de samlet til møter i sitt enkle hjem. Da vi besøkte dem, hadde de fått kjøpt en sentral tomt og var i gang med å bygge kirke og misjonær/pastorbolig på tomta. De fortalte at de hadde opplevd en massiv motstand fra noen av beboerne som var påvirket av lokale heksedoktorer, men også fra den katolske kirken. Nå begynte de å vinnne folks tillit gjennom å involvere seg i forbedringer i byen og hjelp til de fattige. Vi hadde et par fine dager sammen med dem før vi måtte dra videre. I dag er det en stor og virksom kirke i Chulucanas med mange utposter i Piura fylket, foruten et stort arbeid blant funksjonshemmede barn.

Tilbake i Lima og Tigre Playa.

Vel tilbake i Lima la vi straks inn søknaden om oppholds- og arbeidstillatelse. Da hadde familien Vervik kommet fra Norge. Deres oppholdstillatelse gikk raskt i orden fordi visumet de fikk før de reiste til Norge, ikke hadde gått ut enda. Verviks reiste videre til Tigre Playa via Wycliffe misjonens base i Yarina Cocha og kom dit før oss. Det kom godt med at de hadde besøkt oss på Tigre Playa i august 1974 mens de arbeidet i Chanchamayo og avløste Liv Haug der. Dermed var de ikke ukjent med stedet og vennene i menigheten når de nå måtte være alene som misjonærer de første ukene.

Mens vi ventet på at visumene våre skulle bli ferdige, bodde vi hos misjonærene Boyan og Lennart Lindgren. Det var åtte – ni år siden de begynte misjonsarbeidet i bydelen Magdalena i Lima. De bodde fortsatt i rekkehuset de flyttet inn i den gangen. Men for et par år siden kjøpte de med gaver fra menigheter i Sverige, en sentral hjørnetomt nær stedet der de i flere år leide en stor garasje til møtene. Nå var et hus på tre etasjer snart ferdig. Det hadde møtesal og kontorer i første etasje og leiligheter til misjonærer og pastorer i 2. og 3. etasje. De hadde bygd et provisorisk lokale av materialer som fantes på tomten, på den delen som lå nærmest hjørnet. Når møtesalen i 3 etasjers bygget ble ferdig, ville de ha møtene i 1.etg der mens en stor kirke skulle bygges der den midlertidige nå stod. Det var team av bygningsarbeidere fra pinsekirken i Värnamo, utsendermenigheten til Lindgrens som hjalp til med byggingen. Dessuten var mange ungdommer fra den lokale menigheten ivrig med som håndlangere. Mens vi ventet på dokumentene våre, hjalp jeg til med praktisk arbeid, og med bibelundervisning på møtene, mens Gro for det meste hjalp Boyan med innkjøp og matlaging. Det var mange munner å mette med de svenske arbeiderne i kosten i tillegg til vår familie!

Reisen videre til Iquitos og hjem til Tigre Playa.

Endelig var våre dokumenter ferdige, og vi kunne reise videre til Iquitos. Der handlet vi inn matvarer og medisiner og fikk lastet alle eskene og sekkene i rutebåten. Det var mye som trengtes både til oss og til familien Verviks hushold, foruten medisinene. Det ble som vanlig travle dager i Iquitos, og vi pustet lettet ut den dagen vi kunne sette oss i Twin Otter sjøflyet med kurs for San Lorenzo. Der ble vi møtt av Gunnar. Han hentet oss i speedbåten. Etter en time oppover Marañon var vi endelig hjemme etter en lang reise vi ikke hadde hatt noen anelse om at vi skulle foreta, da vi forlot Tigre Playa noen uker tidligere. Nå hadde vi i alle fall opphold for et år, og slik ble det framover. Oppholds- og arbeidstillatelsen måtte fornyes årlig, men fra da av kunne det gjøres i Iquitos. Tidligere fikk vi for minst to til tre år av gangen, men måtte da til Lima for å få forlenget visumet.