Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 74 og 75 står ovenfor dette kapitlet 73 på den samme kategorien “SARAMIRIZA -nytt senter for arbeidet”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Gro i Industrial.

Gro skriver i brev til sine foreldre den 22.11.84: «Hjertelig takk for to brev fra dere som kom med Jaars-flyet som var innom her i går. Jeg er fortsatt i Industrial. John reiste herfra den 1.11 og fikk noen fine dager i Yarina Cocha sammen med Lewi,  før han reiste videre til Rurrenabaque der han er nå. Jeg har snakket med dem begge over radio. Lewi har det fint, og det går bra for ham på skolen nå som han har kommet mer inn i engelsken. Det var ikke lett den første tiden, men han har arbeidet iherdig.

Dere spør om Maino. Vi fikk nylig brev fra henne, skrevet fra bibelskolen «Christ for the Nations» i Dallas der hun begynte den 23.august.  Det var en stor overgang å komme fra farmen i Evansville til skolen med over tusen elever. Hun bor i en liten leilighet på skolens område sammen med tre andre jenter som hun er blitt godt kjent med. I jul- og nyttårsferien skal hun besøke familien Burgdorf i Evansville.

Her i Industrial holder Rudolf på å bygge et toetasjes hus, med materialer fra huset på Tigre Playa i første etasje og med nye trematerialer til veggene og gulvet i andre etasje. De har flyttet inn selv om ikke alt er ferdig enda. Det er en stor forbedring fra palmehytta der de bodde de første månedene etter de kom fra Tigre Playa. En god flokk venner samles til møtene i kirken litt nedenfor huset deres og på utposter i dette området. Eva har det travelt med de mange syke som kommer for hjelp og medisiner ved siden av mye annet arbeid. Birgitte Krogtoft er lærer for de tre barna deres som fortsatt er hjemme, Reinhard, Marianne og Anita. Mens Ester går i 2.klasse på High School i Yarina, og Sonya har begynt videre studier i Sveits.

Jeg har besøkt menigheten i San Lorenzo et par helger og undervist på søndagskole og møter. Vel tilbake i Doulos kjente jeg meg ganske øm i alle muskler etter tre timer oppover og nesten to timer nedover elva i en liten kano, sittende på en smal planke med bena oppunder haka. Dessuten er ikke «hotellet» det beste. Men harde madrasser og pute av halm er ikke akkurat ukjent for oss etter mange år i jungelen. Barna og vennene i menigheten er så glade og takknemlige for besøk at vi fort glemmer hvor ubekvemme slike reiser er.»

John på bibelkurset i Rurrenabaque, Bolivia.

Så langt fra Gro i Industrial.  Etter noen fine dager i Yarina, tok jeg farvel med Lewi og fløy med rutefly fra Pucallpa til Lima. Den 11.november kom jeg vel fram til La Paz der jeg overnattet hos Liv og Ivar Aas.  Det hadde blitt noen misforståelser når det gjaldt flyvningen min ned til jungelen. Derfor ble det forsinkelser. Da jeg landet i Rurrenabaque, var bibelkurset i gang. Jeg ble hilst velkommen av deltagerne på kurset og av misjonærene Oddvar Bauge og Helge Adolfsen.

Elevene kom fra utpostene og noen fra menigheten på stedet. Det var over tretti som deltok hele tiden, men mange flere kom på kveldsmøtene. Vi hadde også møter på et par av de nærmeste utpostene. I løpet av disse dagene var det mange som søkte Herren til frelse og fornyelse. Det ble mange bibeltimer på meg, foruten at jeg talte i flere av kveldsmøtene.  Dagene gikk fort og snart var det tid for hjemreise.

Ved flyet vi fløy med fra Rurrenabaque til La Paz. Det andre bildet viser kirken i landsbyen etter et av møtene.

Fra Rurrenabaque til La Paz.

Hjemreisen kan jeg trygt si ble utfordrende og vanskelig. På grunn av dårlig vær kom ikke flyet som skulle ta oss med til La Paz mandag slik det var avtalt. Tirsdag sent på ettermiddagen kom et lite enmotors fly med piloter fra militæret. Det kunne vi få være med neste dag. Onsdag morgen var det fortsatt dårlig vær, men ved 11-tiden på formiddagen fikk pilotene beskjed om at det klarnet opp i La Paz. Vi gikk om bord i flyet som tok av så fort vi fikk lukket dørene. Det var som å fly i melk. Vi så ingenting! Etter en lang stund på denne måten, ropte jeg til Helge over støyen fra motoren: «Er det ikke høye fjelltopper rundt her?»  Han svarte at det var topper på over 6000 meter! Vi fløy høyt, men var det høyt nok? Det så ut som høydemåleren var i ustand. Trykkabin var det selvfølgelig ikke i det lille flyet, og vi hadde heller ikke surstoffmasker.  Etter hvert ble vi ganske susete i hodet og kvalme. 

Tiden gikk, og vi så fortsatt ikke noe. Vi forstod at vi hadde kommet ut av kurs, og at pilotene ikke visste hvor vi var. De hadde ikke noen GPS på den tiden. Plutselig så vi et hull i skydekket, og pilotene styrte ned gjennom det. Da oppdaget vi at vi var ute over Titicacasjøen på den peruanske siden av sjøen. Vi fløy videre under skydekket og fulgte en vei langs sjøen som pilotene så på et veikart. Den fulgte de til La Paz. Jeg så at bensinmåleren sto på null da vi fikk øye på landingsbanen. Det ble en brå landing.  I det vi svingte inn mot hangaren, stoppet motoren. «Tanken har vært tom en stund,» var pilotens kommentar! Vi sukket lettet over at vi tross alt stod uskadde på bakken, selv om vi følte oss ganske elendige etter «husketuren» i tåka.

Titicacasjøen ligger på 3800 m.o.h. og er omkranset av høye fjell og topper. Gatebilde i La Paz ved et besøk i byen noen år senere.

I La Paz og reisen videre til Peru.

I La Paz var det skuddveksling og demonstrasjoner i gatene. Det var generalstreik, og politiet brukte tåregass for å spre folket. Vi måtte til sentrum for å få tak i en flybillett til Lima for meg. Vi havnet mellom politi og demonstranter. Tåregassen sved i øynene. Helge førte an gjennom gatene til vi kom til reisebyrået. Det var egentlig stengt på grunn av den spente situasjonen. De åpnet døren på gløtt da vi banket på, og vi smatt inn. På mirakuløst vis fikk jeg kjøpt en billett til dagen etter.  Da vi kom til flyplassen neste morgen, var hallen helt full av folk som skulle eller ville prøve å reise fra opptøyene i La Paz. Helge, som hadde diplomat pass, fikk ordnet en plass til meg på flyet som egentlig var fulltegnet.  Det føltes som et under da flyet lettet, og jeg var med på vei til Lima.

Det viste seg at det også var generalstreik i Lima. Heldigvis hadde jeg ingen ærend i byen denne gangen. Dagen etter, den 30. november fløy jeg til Iquitos etter en overnatting hos misjonærene Lindgren. Da flyet fløy over Amazonas og gikk inn for landing i Iquitos, takket jeg Gud for beskyttelse på den farefulle hjemreisen fra Rurrenabaque via La Paz og Lima. Alt var som vanlig i Iquitos, og det var bare å sette i gang med innkjøp av matvarer og medisiner. Også julegaver til søndagsskolebarna og til oss selv var inkludert i listene Gro hadde sendt meg.

Gro reiser til Tigre Playa – rykter om terrorister der.

Gro skriver til sine foreldre fra Industrial 3.12: « Takk for brev fra dere! Men leit å lese at dere begge har vært på sykehuset, og at mor fortsatt ikke er bra. Vi håper hun kommer seg nå fram mot jul. Etter planen skulle John komme hit til Industrial i dag. Men det ble forsinkelser både i Bolivia og i Iquitos. Han regner med å komme sammen med Lewi og Ester med fly fra Yarina om noen dager nå deres juleferie begynner.

Gro fortsetter i et brev senere i desember: «Samme dag som jeg skrev brevet av 3.12, fikk jeg en uventet og skremmende beskjed fra Mamerto på Tigre Playa.  Han var veldig oppskaket da vi snakket sammen på radioen og fortalte at noen i landsbyen hadde sett terrorister i skogen ved Tigre Playa. De fleste som enda var igjen i landsbyen, hadde flyktet over på den andre siden av elva og gjemt seg der over natten. Mamerto sa videre at kona og barna hans var redde og ville hjem til sin landsby i Potro. Jeg ba han vente litt og se an situasjonen. Han ble beroliget da han hørte at jeg kunne komme i løpet av dagen eller kvelden. Dermed lovte han å bli til dagen etter. Vi hadde hørt at rutebåten fra Iquitos var ventet til Industrial den formiddagen. Jeg gjorde meg i stand til å reise og tok farvel med familien Wilhelm. Rudolf skulle passe på Doulos de få dagene som var igjen til John var ventet. Da rutebåten kom, gikk jeg om bord med vakthunden vår som hadde vært sammen med meg i Industrial. Jeg hadde liten tro på at ryktene var sanne.»

På Tigre Playa – besøk av militæret fra Barranca.

Gro fortsetter i brevet: «Vi nådde Tigre Playa sent på ettermiddagen. Det var få folk å se da vi la til land. Mamerto og familien var heldigvis på plass enda, men ferdige til å reise neste morgen. Han fortalte meg nærmere om det som hadde hendt: «Sent på ettermiddagen i går kom en mann fra landsbyen løpende tilbake fra åkeren sin. Han ropte og skrek at han hadde sett en gruppe bevæpnede menn som gjemte seg i skogen. Han ropte at det var terrorister. Folk ble livredde og flyktet.   Men i dag morges reiste et par mann ned til militærforlegningen i Barranca. En offiser og noen soldater kom til Tigre Playa for å høre mer om saken. De reiste tilbake etter å ha snakket med en del folk, og sa at de ville komme igjen i morgen med flere soldater for å søke gjennom området i og rundt landsbyen.»

Gro fortsetter i brevet: “Tidlig neste dag rodde Mamerto og familien hans hjemover. Ikke lenge etter kom det et par motorbåter med soldater fra Barranca. Mens de lette i jungelen rundt landsbyen, kom folk roende fra den andre siden. Soldatene kom tilbake etter et par timer, men de hadde ikke funnet spor etter terrorister. Kapteinen beordret alle i landsbyen til å samle seg ved skolen. Han var ikke blid, og mente at beboerne var reddharer og feige. Mange på Tigre Playa var nok litt skamfulle, men også sinte på han som kom med ryktene. Jeg spurte lederen i menigheten: «Hvorfor flyktet du?» Marcial svarte at han hadde tenkt på et ord fra Ordspråkene: «Den kloke ser faren og skjuler seg.» Det var egentlig ikke så rart at folk var redde. Utover på 1980-tallet hørte vi stadig i nyhetene om «Lysende sti» og andre gerilja grupper som gjorde mye skade på forskjellige steder i Peru. Landsbyboere ble truet til å hjelpe terroristene, og mange øvrighetspersoner, – også pastorer og prester ble drept.” Med dette avslutter Gro utdrag av brev til Norge.

Fra Iquitos til Tigre Playa.

Jeg var enda i Iquitos, uvitende om hendelsene på Tigre Playa.  Alle varene jeg hadde kjøpt, fikk jeg lastet om bord på rutebåten før jeg reiste videre til Pucallpa den 5.12. I Yarina snakket jeg med Gro over ILV-radioen og hørte da at hun hadde reist fra Industrial. Dagen etter fløy Lewi, Ester W. og jeg med Jaars fly til Industrial. Da vi landet på elva ved landsbyen, gikk Lewi og jeg om bord i Doulos for å reise videre til Tigre Playa samme dag. Det viste seg at batteriet var dødt etter at båten hadde stått stille så lenge. Rudolf hjalp oss med å få ladet det, noe som tok litt tid. Det ble sent før vi kom av sted, og først klokka elleve på kvelden nådde vi Tigre Playa. Vi var glade over å være sammen igjen, og praten gikk en stund om bord i Doulos før vi gikk til ro i båten. Skolestua stod nå få meter fra elvekanten, og de følgende dagene flyttet vi siste rest av saker derfra over til Doulos før Marcial rev huset for å bruke materialene til sitt nye hus lengre vekk fra elva.

Flyttingen begynner.

Etter noen dager reiste jeg opp til tomta ved Saramiriza med speedbåten. Der var palmetaket på plass på lagerhuset. Brødrene fra Betel holdt på å splitte opp palmestammer for å lage «ripas», som ble brukt til veggene.  Det var godt å se at de var kommet såpass langt med dette arbeidet. Jeg reiste tilbake til Tigre Playa dagen etter. Med speedbåten tok det et par timer å kjøre denne strekningen, mens det tok 10 -12 timer oppstrøms med vanlige motorer og større båter. Nå begynte flyttingen av alle byggematerialene. Flere tusen murstein ble båret ombord i lokale fraktebåter sammen med takplater og mye annet fra huset vårt. Det var ikke vanskelig å skaffe arbeidsfolk til lastingen. På Betania tok mennene som arbeidet med huset, imot lasten og stablet alt inn på tomta.

Vår siste jul på Tigre Playa.

Vi har gledet oss over å ha Lewi sammen med oss denne tiden. Han har vært til stor hjelp i arbeidet siden vi kom fra Yarina sent på kvelden den 8.desember. Det var mindre julestemning på Tigre Playa enn noen gang. All julepynten hadde vi pakket bort, men i kirken var det pyntet med vakre palmegrener. Julaften feiret vi i kirken. Selv om noen familier allerede hadde flyttet, var det fullt hus og god stemning. Barna fremførte som vanlig et julespill om julens budskap, og alle var med i julesangene. Til slutt ble vi servert kakao, julebrød og karameller til stor glede for liten og stor.

Tidligere på dagen hadde det siste av grunnmuren til huset og vanntanken rast ut i elva med et stort splash. Vanntanken som var bygget i teglstein, fløt nedover elva. Den ble fanget opp av beboere nederst på Tigre Playa. Senere hørte vi at de hadde laget en bakerovn av den! Vi feiret vår private julaften 1. juledag sammen med Lewi i Doulos. Om det ikke var mye som minnet om jul rundt oss, hadde vi en hyggelig kveld med god mat og julegaver. Juleevangeliet ble lest både i kirken julaften og nå hos oss i båten denne kvelden. Det minnet oss som alltid om julens egentlig innhold og mening.

Vi flyttet fra Tigre Playa 6. januar 1985.

Allerede 2.juledag, som er vanlig arbeidsdag i Peru, kom den lokale fraktebåten for å ta med det siste som gjenstod av materialer fra huset. Da var det bare å sette i gang lasting med det samme den la til. Den kjørte fullastet oppover neste morgen. Nyttårsaften kom en av rutebåtene fra Iquitos. Den tok med seg en del større ting som var lagret i motorhuset, bl.a. parafinkjøleskapet vårt og lysmotoren. Litt senere kjørte jeg oppover med speedbåten for å være på tomta når dette ankom. Jeg måtte være sikker på at det var nok folk der til å losse de tunge sakene ut av rutebåten. To dager senere reiste jeg tilbake til Tigre Playa for å ta avskjed med Lewi. Juleferien hans var over. Den 4.januar kom det et fly fra Jaars som tok han med til et nytt semester på skolen i Yarina.

Fargebildet er tatt på Tigre Playa siste dagen før avreise. På det andre bildet er vi i en landsby på vei opp til Betania.

De følgende to dagene lastet vi det siste om bord i Doulos og lasteprammen. Vi stanset over til søndagen for å være med på møtet og søndagsskolen. Det ble sent på ettermiddagen før vi hadde tatt farvel med alle og satte kursen vestover, det vil si oppstrøms Marañon. Vi var tungt lastet og hadde speedbåten og trebåten på slep. I munningen av Morona ved Puerto America overnattet vi. Derfra tok vi med en familie med deres last og to kanoer. De skulle hjelpe oss en tid på Betania.  Reisen videre oppover Marañon gikk sakte med fullastet båt, foruten båtene på slep. Tross et lite uhell, kom vi vel fram til tomta Betania.

Vi pakker opp fra kasser og tønner de første dagene på Betania. Bildene sett fra Marañon mot lagerhuset,- og motsatt vei. Det er mye arbeid å ta fatt på!

Gro som ikke hadde vært på Betania siden før vi begynte å hogge, gjorde store øyne da hun så alle trærne som lå på kryss og tvers med en del grønt innimellom. Det begynner fort å vokse opp igjen på en slik rydning i skogen. Det ble travle dager for å få alt på plass i lagerdelen av palmehuset. Den delen av huset som skal bli vårt kjøkken og oppholdsrom på dagtid, var ikke helt ferdig enda. Men etter et par uker kunne vi ta den delen i bruk. Doulos ble fortsatt vårt tilholdssted på kvelds- og nattetid i lang tid fremover.

Kapittel 73 står ovenfor dette kapitlet på kategorien “SARAMIRIZA – nytt senter for arbeidet”. Kp.71 står nedenfor dette kapitlet.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kirken på Tigre Playa flyttes.

Høsten 1984 ble et kappløp med tiden for å få alt ferdig til å forlate Tigre Playa og flytte opp til Saramiriza. Elva gravde stadig ut nye områder av landsbyen, og i løpet av sommeren ble kirken revet ned og satt opp lengre bak på tomta. Mange flyttet til sine åkrer i bielva på motsatt side av Marañon. Senere flyttet flere familier til San Lorenzo eller helt til Iquitos. Likevel var kirken full ved innvielsen den 6. oktober. Den var riktignok mindre enn det opprinnelige bygget som ble innviet i februar 1973. Flere av landsbyens hus hadde rast i elva, og noen ble flyttet lengre bak dersom materialene fortsatt var brukbare. Landet bak Tigre Playa er lave sumpområder, unntatt ved den øverste delen der en liten høyde går innover fra Marañon. Derfor var det begrenset hvor langt vekk fra elva folk kunne bosette seg. Evangelist Marcial ble nå leder for menigheten. Han flyttet sitt hus bakover, nær kirken og planla å bli på Tigre Playa hva som enn hendte videre.

Ras og rivning.

Huset vårt ble revet ned stein for stein i løpet av sommeren og høsten. Alt ble tatt vare på og lagret lengre bort fra elva sammen med andre materialer som kunne brukes igjen, slik som det meste av takplatene, vinduslemmer og dører. Møbler og annet ble lagret i motorhuset som stod ganske langt bak på tomta, og var det siste av misjonens hus som ble revet ned. Der stod også gjerdesaga og andre ting vi hadde hatt med fra Norge. Familien Wilhelms hus ble revet i løpet av juni, og materialene var fraktet ned til Industrial. Skolestua ble vårt tilholdssted selv om vi ofte overnattet i Doulos den siste tiden på Tigre Playa. Det var skremmende å ligge i sengen på nettene og høre hvordan store stykker raste ut i elva. Det meste av våre eiendeler pakket vi ned etterhvert og lagret dem i motorhuset. Bare det mest nødvendige for å lage mat og for å betjene de syke som fortsatte å komme fra landsbyene i området, ble igjen i palmehytta,- den tidligere skolestua.

I august fikk jeg en fornyet innbydelse til å undervise på bibelkurset i Rurrenabaque, Bolivia fra 12. til 26.november.  Helge minnet meg om at jeg hadde lovet å være med på kurset da vi var sammen i Cochabamba i januar. Den gangen hadde jeg ikke sett for meg at forandringene på Tigre Playa ville skje så raskt med alt arbeidet dette førte med seg. Jeg angret nesten på mitt løfte, men følte likevel at jeg skulle reise. Gro mente også at det var riktig. Vi avtalte dato og reisemåte over radio med Helge. Det ble travle uker framover høsten for å bli ferdig med alt som måtte gjøres før datoen for avreise. Foruten alt arbeidet på Tigre Playa med å redde hus og eiendeler fra å rase ut i elva, måtte vi forberede området vi skulle flytte til. Det var ikke noen enkel oppgave i jungelen.

Besøk til Saramiriza.

I begynnelsen av september reiste Gro og jeg med Doulos oppover Marañon mens vår trofaste venn Romulo, en av de første som gav sitt liv til Gud på Tigre Playa, bodde i skolestua og passet på sakene våre, både fra eventuelle tyver og elvas herjinger. Vi tenkte mer og mer på den voksende landsbyen Saramiriza, lengre oppover Marañon som nytt senter for arbeidet i den vestre delen av området som misjonenen hadde arbeidet i fra Borja i vest til Industrial i øst. Da vi kom flyttende til jungelen i slutten av 1969, bodde det bare et par – tre familier i Saramiriza.  Vi hadde i lengre tid bedt om klarhet i denne saken. Før vi tok den endelige beslutningen, ville vi se nærmere på tomta vi hadde fått tilbud om å bygge på, og samtidig ha møter i Saramiriza og besøke landsbyer i nærheten. Det ble mange samtaler og møter i løpet av dagene vi var i området.

Sammen med Juan Miguel, en av de første som tok imot troen og ble døpt i Saramiriza, så vi på et stykke land som han hadde skjøte på og ville gi til misjonen. Det lå ved siden av hans åkrer litt nedenfor Saramiriza. Vi bestemte oss for å ta imot tilbudet, og reiste opp til kommunekontoret i Borja. Der ble tomta overdratt til misjonen, og de nødvendige dokumenter ble underskrevet. Tomta måtte ha et navn for å kunne registreres. Vi bestemte oss for å kalle stedet for Betania.

På reisen hjemover røk styrevaieren på Doulos. Jeg rigget til med taljer og rep så jeg kunne stå bak på båten og styre, mens Gro sjekket dybdemåleren og betjente spakene for gass og gir framme ved rattet. Det ble noen spennende og slitsomme timer i solsteken før vi nådde Tigre Playa.

Arbeid på tomta ved Saramiriza.

Mot slutten av september reiste jeg igjen oppover til Betania. Flere brødre fra menighetene i landsbyene fra Tigre Playa og opp til Borja ble med meg for å hugge ut området. De var glade for muligheten til arbeid som kunne gi inntekt, og var senere til stor hjelp med rydding av tomta og byggingen av et kombinert lager og midlertidig bosted for oss. Med økser og macheter hogg vi oss sakte innover på tomta. Vi holdt på med dette arbeidet noen dager før vi fikk kontakt med en mann i Saramiriza som hadde motorsag. Vår sag hadde gått i stykker og reservedeler bestilt. Nå skulle de største trærne felles. Motorsaga ble til stor hjelp.  Da et av de største trærne falt, dukket det opp et hode iblant greinene! Det var et dovendyr som heldigvis ikke var skadet.

En av arbeiderene så halen til en stor slange stikke ut under en stubbe. Han tok tak i den og dro fram en tre meter lang og veldig tykk kvelerslange! Den ble også sluppet fri. Brødrene drepte flere svært giftige slanger, men ingen ble bitt eller skadet. Vi hadde en bønnestund etter felles frokost hver morgen og ba om Guds beskyttelse over arbeidet. Vi ble ferdige med hoggingen etter et par uker og reiste hver til vårt. Nå måtte stokker og greiner ligge til tørk i en tre ukers tid. 

De siste forberedelsene før reisen til bibelkurset i Bolivia.

Den 20.oktober reiste jeg oppover Marañon for siste gang før reisen til Bolivia. Da jeg kom til munningen av Morona, besøkte jeg et par landsbyer i nedre Morona for møter og samtaler. Juan Villegas og hans familie fra Puerto America ble med meg til Betania for å hjelpe til. Kona hans og et par andre søstre skulle koke mat for oss som igjen var samlet på Betania for å brenne og rydde tomta. Det ble gjort slik det er vanlig i jungelen når nye åkrer skal ryddes. Det skjer på den tørreste tiden av året her i regnskogen. Dette året var det ekstra lite regn og mye sol med stekende varme. Etter å ha ligget til tørk i tre uker, tok ilden fatt i de tørre bladene og greinene med det samme vi tente på. Vi måtte rømme inn i jungelen for å slippe unna flammene. Da ilden sluknet, lå bare de tykke trestammene igjen hulter til bulter. Jeg ble noen dager og arbeidet sammen med de andre før jeg måtte kjøre ned til Tigre Playa. Den planlagte reisedagen til Bolivia nærmet seg raskt.

Før jeg reiste, gjorde jeg en avtale med brødrene fra menigheten i den lille landsbyen Betel, ikke så langt nedenfor Betania. De hadde vært med på uthoggingen av tomta, og også nå da vi brant og ryddet. Ifølge avtalen lovte de å skaffe materialer fra jungelen, inklusiv palmeblad til taket og sette opp et lagerhus for oss i løpet av november. Huset ville bli ganske stort og bygget på samme måte som hyttene i landsbyene i området. Det var helt nødvendig å ha ferdig et sted å lagre sakene våre under tak innen vi kunne flytte. Slik situasjonen ble på Tigre Playa utover høsten, begynte det å haste. Elva gravde seg stadig lengre innover og oppover i landsbyen og gjorde store jafs inn på misjonens område. Vi håpet på flytting før jul.

I Doulos på reise til Industrial.

Gro skriver i brev til sine foreldre den 28.10: »Nå er vi på vei nedover elva til Industrial. I går fikk vi vite at det kommer fly fra Yarina Cocha til Industrial i overmorgen. John skal reise med det til Wycliffe senteret. Der vil han bli noen dager hos Lewi før han tar rutefly til Lima og derfra videre til La Paz. Et enmotors misjonsfly skal fly han fra La Paz til Rurrenabaque i Bolivias jungel.  Nå holder det på å mørkne, og jeg sitter her og skriver i lyset fra en batterilampe. Det ble sent før vi kom av sted fra Tigre Playa. Vi var med på søndagsskolen og formiddagsmøtet. Dessuten måtte Mamerto som skal bo i skolestua og være vaktmann, få en liten orientering om oppgavene. Han og familien hans kom sent i går fra landsbyen sin oppe i en bielv til Potro. Mamerto er leder i vennegruppen i sin landsby. Han har hjulpet oss før med forskjellig arbeid.  John har besøkt området mange ganger, og flere menigheter er grunnlagt blant awajun folket. Mamerto har den lille radioen vi bruker til kontakten med Wycliffe/Jaar i Yarina. Da kan jeg ha kontakt med han fra Industrial.”

Gro fortsetter brevet som skrives på vei nedover elva: “Vi har lagt til i San Lorenzo der vi skal sette av to awajun familier som er med oss. De har ganske mye med seg som kjeler og matvarer. Vi har også deres to kanoer på slep. Vi hadde anbefalt dem å la den nye spanske legen som har kommet til klinikken her, se til de syke barna deres. Med Doulos tar det omtrent en time fra San Lorenzo ned til Industrial ved munningen av Pastaza. Jeg skal være der sammen med familien Wilhelm mens John er borte. Den siste tiden når John har jobbet på tomta i Betania, har jeg vært mye alene på Tigre Playa . Vi ble enige om at det ville bli for mye med hele november i tillegg. Særlig slik det er nå med stadige ras, og elva som begynner å komme veldig nær både skolestua og materialene vi har lagret fra rivningen av huset. Jeg håper at jeg kan være til noe nytte i Industrial. Dessuten vil jeg få tid til å gjøre ferdig søndagsskolemateriell til utpostene som skal utleveres på bibeluka vi har innbudt til på Tigre Playa i februar. Det er blitt lite tid til brevskriving de siste ukene og blir nok ikke bedre når John kommer tilbake. Derfor regner jeg med å skrive julehilsener til familie og misjonsvenner mens jeg er her.”

Vel framme i Industrial – jeg reiser til Bolivia med stopp i Yarina Cocha.

Gro avslutter brevet dagen etter, 29.10: «Det ble ikke mer skriving i går. Våre venner kom vel i land i San Lorenzo mens vi dro videre i mørket. Vi kjørte oss fast på en sandbanke rett ovenfor Industrial. John måtte ut i elva i lyset fra en lommelykt. Etter en del dytting og strev fikk han båten av sandbanken, og vi kunne kjøre videre. Da vi la til her, ble det en del utveksling av nyheter med Eva og Rudolf før de gikk opp å la seg i huset som er under bygging. Vi sovnet fort i båten etter en begivenhetsrik dag. John tar med dette brevet når han reiser i morgen. Han har brukt all ledig tid i det siste, og fortsetter også i dag med å forberede bibeltimene i Bolivia. Jeg gruer meg litt til avskjeden, men er glad for å være sammen med familien Wilhelm mens han er borte.»

Kp.72, 73, 74 og 75 står ovenfor dette kp.71 på kategorien “SARAMIRIZA -nytt senter for arbeidet”. Kp.70 står øverst av tre innlegg på kategorien “I Norge 1980 -83 -Veien videre”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Misjonen på flyttefot i Øvre Amazonas, Peru

Artikkel i Korsets Seier 30.11.1984   – Skrevet av Gro og John Agersten på Tigre Playa 28.09.1984.

Tilbake i Peru: Fra Lima til Tigre Playa

Etter tre og halvt år i Norge var det med stor glede og spenning vi vendte tilbake til misjonsarbeidet i Peru. I hovedstaden, Lima, møtte vi en menighet i vekst og utvikling. Herren bruker de svenske misjonærene Lindgrens til stor velsignelse i millionbyen. Sammen med misjonærer fra flere land, nasjonale pastorer og evangelister arbeider de utrettelig for å bringe evangeliets lys til de mange som vandrer i mørke og fortvilelse i asfaltjungelen.

Men vi skulle videre til en annen jungel, nemlig Amazonas grønne, ugjennomtrengelige regnskog i Perus nordøstre del. Også der lever mennesker i stort åndelig mørke som har rett til å høre det livgivende Ordet.  Et stort jetfly brakte oss på under en time til jungelbyen Pucallpa. Ved en vakker innsjø litt utenfor byen har organisasjonen Wycliffe sin base. De driver et stort alfabetiseringsarbeid blant de mange indianerstammene i jungelen. Takket være deres innsats har mange av stammene nå sitt skriftspråk og grunnskoler. Hovedmålet er å oversette Det Nye Testamentet til alle disse språk, og det målet er de langt på vei til å nå. Wycliffe samarbeider med Jaars (Jungel Aviation and Radio Service) som også har sin base i Yarina Cocha. Denne organisasjonen har flere småfly som bringer oversetterne og misjonærene raskt og sikkert til de mest bortgjemte steder i dette veldige regnskogområdet.

I et lite enmotors fly fortsatte vi ferden nordover. Under oss lå jungelen som et grønt teppe bare brutt av store og små elver som bukter seg gjennom landskapet. Her og der skimtet vi en hytte eller en landsby. Etter nesten tre timers flyvning øynet vi den brede elven Marañon – og der ligger landsbyen Tigre Playa med husene som en perlerad langs elvebredden. Tigre Playa har siden 1970 vært sentrum for vår misjons arbeid i Øvre Amazonas. Etter å ha bodd her i mange år, føles det som å komme hjem.

Bibelundervisning og helsearbeid

Den årlige Bibeluka var i full gang, og gjensynsgleden ved å møte kjære venner var stor. Misjonærene Eva og Rudolf Wilhelm og læreren for de norske skolebarna, Birgitte Krogtoft tok hjertelig imot oss. Bibeluka er en festuke for de kristne i distriktet. Her møtes søstre og brødre fra mange landsbyer og av ulike stammer. Avstandene er store, og ofte kan de nok føle seg alene i kampen mot synd, ugudelighet og overtro. Bare det å møtes er en stor oppmuntring og styrke. De hungrer etter å lære mer, og oppmerksomheten er stor på bibeltimene og møtene.

Deltagerne på Bibeluka venter på oss da flyet sirkler over misjonens område før landing. Det lille bildet viser sandbanken som hadde bygd seg opp utenfor øvre del av Tigre Playa, men som forsvant i elva!

Vanligvis holdes det også årlige 14 dagers bibelkurs for ledere og evangelister på Tigre Playa. Stedet har dessuten i alle disse årene vært et sentrum for helsearbeidet i distriktet. Fra fjern og nær har syke funnet veien til misjonen. Misjonærene har ofte følt på manglende kunnskap og ressurser, men har hjulpet i den utstrekning de har maktet. Evangeliets budskap har samtidig blitt forkynt, og mange steder har åpnet seg for evangeliet gjennom denne kontakten.

Ofte på reiser

Båten går alltid lastet med bibler, bibeldeler og annen kristen litteratur. Men enda er det mange som ikke kan lese, og vi håper å utvikle mer den påbegynte kassett-tjenesten. Medisiner mangler heller ikke i lasten på disse reisene. Medisinsalg og sykebehandlinger opptar en stor del av dagen. Dessverre er den statlige helsetjenesten svært dårlig utbygd i jungelen. Det mangler nok ikke på vilje, men avstandene er så store, og ressursene små. Steder uten fast virksomhet burde besøkes oftere og over lengre tid. Behovene er store både åndelig og materielt, men arbeiderne for få. Vår stadige bønn er flere arbeidere, både nasjonale vitner og misjonærer.

Flodbåten «Alli Shungo» har vært til uvurderlig hjelp i arbeidet i dette vidstrakte området der elvene er de eneste ferdselsårene. I uker av gangen har båten vært misjonærenes hjem og sikre framkomstmiddel på de mange reisene langs elvene. Reisene har bydd på mange farefulle og strabasiøse opplevelser gjennom årene, men Herren har holdt sin bevarende hånd over sine utsendinger. Landsby etter landsby er blitt besøkt. Mange steder har nå egne kirker, de fleste bygd som folkets egne palmehytter på påler og tak av palmeblader. I landsbyer der det ennå ikke er noen troende, blir skolen eller det største huset møtested.

Store forandringer

I løpet av det siste halvåret har det skjedd store forandringer på Tigre Playa. Strømforholdene i elva har over lengre tid endret seg, og da vi kom tilbake fra Norge i februar, var hele den store sandbanken utenfor landsbyen revet vekk av elva. Nå tar elva også store stykker av fast land. Mange av innbyggerne på Tigre Playa har flyttet palmehyttene sine lenger inn mot skogen for å unngå at de raser ut i elva. Men det er begrenset hvor langt inn de kan flytte. Det er bare et stykke land langs Marañon som er beboelig.  Lenger inn er det lav våtmark og sump. Lenge var det ganske rolig her ved misjonens område, men i det siste har det gått flere store ras her også. Et par ganger jafset elva til seg stykker på 40 -50 meters lengde i løpet av en halv time.

På det største bildet raser en palmehytte ut i elva. Brødre i menigheten på Tigre Playa har begynt å rive veggene på kirken. Det er mye godt materiale som kan brukes for å bygge kirken lengre vekk fra elva.

Ras og rivning av kirken og misjonærboligene

I mai begynte nedrivningen av kirken som da hadde kommet faretruende nær kanten. Like etter stod de to misjonærboligene for tur.  Elvekanten går nå i slutten av september 1984, tvers gjennom den ene boligen og langs grunnmuren til den andre. Men det er bare sementgulvene som står igjen etter rivningen. En god del av materialene kan benyttes på nytt. Det er ikke godt å vite når elva vil stoppe sine utgravinger. Misjonærene ser det derfor umulig å fortsette å bo og virke ut fra Tigre Playa. Vi vet at alt dette er i Herrens hånd. Denne vissheten har hjulpet oss gjennom en vanskelig tid.

Gjenoppbygging og utvidelse av arbeidet

Allerede mens vi var i Norge, forstod vi at Herren hadde noe nytt i beredskap for oss. Det ble klart for oss at dette muligens innebar at arbeidet skulle tas opp på et nytt sted. Det som nå skjer på Tigre Playa har stadfestet dette for oss. Det er forbundet med mye arbeid og mange vanskeligheter å bygge opp et nytt senter for arbeidet her i jungelen. Men nå er det ingen annen mulighet enn å trosse vanskelighetene og starte opp på et nytt sted.  Misjonærene Wilhelm har også kjent på det samme, og vi delte disse tankene med hverandre da vi var sammen på Sør-Amerika konferansen våren 1983.

Eva og Rudolf Wilhelm flytter til landsbyen Industrial

I slutten av mai flyttet familien Wilhelm nedover (østover) Marañon til en landsby ved munningen av Pastaza elva som renner ut i Marañon fra nord.  Rudolf Wilhelm har i tiden etter flyttingen vært tilbake på Tigre Playa for å rive ned huset deres her.  Alle brukbare materialer er nå fraktet ned med fraktebåter til Industrial.  Det er store behov og utfordringer i dette området fra San Lorenzo til Industrial og til landsbyer i Pastaza. Det er små vennegrupper på flere av disse stedene som vi misjonærer har besøkt fra Tigre Playa sammen med lederen for menigheten i San Lorenzo, Humberto Marichin.  Nå vil arbeidet i det området forsterkes og utvides. Noe vi takker Herren for.

Den 9. mai gikk dette store raset inn mot kirken og opp mot vårt hus. Rivningen av kirken hadde allerede begynt, og resten ble revet ned i løpet av kort tid.

Ny flodbåt til arbeidet på den vestre delen av feltet.

For kort tid siden kunne misjonen gå til innkjøp av flodbåten «Doulos». Den var tidligere brukt av en misjonær i Iquitos, som nå hadde kjøpt en større båt. Kjøpet ble finansiert av midler fra forskjellige menigheter og organisasjoner, bl.a. av midler fra “Aksjon Håp»- innsamlingen i fjor. Vi takker Gud for dette gode hjelpemiddelet i arbeidet. Som båtens navn tilsier (Doulos betyr tjener), er vårt ønske at den skal tjene befolkningen i distriktet og være med å avhjelpe både åndelig og legemlig nød. 

«Alli Shungo» fortsetter sin tjeneste ut fra Industrial, der den vil bli til stor nytte for arbeidet i den delen av jungelen, på reiser som Rudolf og Eva Wilhelm vil foreta til San Lorenzo og øvrige landsbyer i Marañon og Pastaza.

Vi planlegger flytting til Saramiriza

Etter mye bønn og overveielse har vi fått fred for å flytte oppover (vestover) Marañon til landsbyen Saramiriza.  Da vi kom fra Bagua og reiste nedover Marañon for første gang i slutten av oktober 1969, altså for 15 år siden, var Saramiriza en liten bosetting med fire-fem palmehytter. Men for noen år siden ble landsbyen en av hovedbasene for oljevirksomheten i området. I forbindelse med oljeledningen som ble lagt derfra til kysten, ble det også anlagt en vei til byen Bagua.

Veien blir ikke vedlikeholdt, og er elendig. Men likevel trafikkeres den av lastebiler som hovedsakelig kjører med frakt til pumpestasjonen noen kilometer inn fra Saramiriza ved Marañon, som fungerer som havn for oljebasen. Stedet er i utvikling. Folk fra kysten og fjellet følger veien innover jungelen fristet av de store uberørte landområdene, muligheter for handel og for en eller annen jobb i oljekompaniet.

Misjonen fikk et område litt nedenfor Saramiriza av en av de første troende i landsbyen. Bildene viser brødre fra de nye menighetene i området som hjelper til med å hugge ut tomten i september.

Landsbyene langs Marañon fra Tigre Playa og oppover forbi Saramiriza og til Borja har helt fra den første tiden fått jevnlige besøk av oss misjonærer. I årene som fulgte har det vokst fram små menigheter og enkle kirkebygg på mange av disse stedene. Likevel er det fortsatt mange oppgaver som venter også i dette distriktet. Vårt ønske er å satse mer på bibelundervisning og ledertrening både ved lengre bibelkurs og gjennom bibelundervisning på kassett. Det er dessuten store behov for medisinsk hjelp, både blant mestiser og indianere i dette området.

Vi kommer fortsatt til å reise mye for å besøke landsbyene langs elvene nedover langs Marañon, langs Morona og til indianerne i de mindre bielvene. Her på Tigre Playa er vennene i arbeid med å bygge opp kirken igjen etter at den måtte rives ned. Den blir satt opp så langt fra elva som mulig, så får vi håpe at det ikke vil rase helt inn dit.

Det ble stadig mindre igjen av huset vårt. Det siste vi rev var badet, som lenge hadde vann fra vanntanken.

Vi for vår del har bodd i skolestua siden skolestua ble ledig i mai, like før familien Wilhelm flyttet. Skolestua står litt lenger inn fra elva enn misjonærboligene. Etter flyttingen dit ble det full fart på riving av huset vårt. Men elva rev stadig med seg store stykker av land i løpet av de følgende ukene. Den 30. august fant vi det tryggest å flytte over i flodbåten, så fra da av ble Doulos vårt hjem på ubestemt tid. Selv om vi har tatt vare på alt av materialer som kan brukes igjen, vil flytting og oppbygging bli et kostbart løft. Vi tror det er venner hjemme som vil være med å støtte slik at arbeidet blant indianere og mestiser i Øvre Amazonas kan fortsette og endog utvides.

Hilsen Gro og John Agersten, – Tigre Playa 28.09.1984

På denne kategorien “Kontakt med Wycliffe” er det tre kapitler, der kp.47 står nederst, mens kp.45 står ovenfor det og dette kapitlet 67 helt øverst. Kapitlene i mellom finner du henvisninger til ved hvert kapittel. Kp. 68 står på kategorien “I Norge 1980 -1983 – Veien videre”, mens kp. 66 står på “Iquitos og reiser ut av jungelen.”

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Forberedelser til Innvielsene av Candoshi N.T.

Forrige innlegg på bloggen sluttet med at vi alle var tilbake på Tigre Playa etter skoleferien sommeren 1979.  De siste månedene av det året og det første halvåret av 1980 fram til vi reiste til Norge i juli,  var en travel tid med mange ulike oppgaver i misjonsarbeidet. Det har vi allerede skrevet om i tidligere innlegg fra denne vår tredje periode i Peru som begynte da vi landet i Lima i slutten av januar 1977 etter ett år i Norge. De to siste innleggene som omhandler denne tiden fram til og med mars 1980, står under den samme kategorien som denne: “Mangfoldig misjonsarbeid”.

Den andre uken i april 1980 gikk som en røyk med stort innrykk fra Wycliffe basen i Yarina Cocha. De første kom med «Evangel», et tomotors fly som landet på flystripa vår ganske tidlig mandag formiddag. En av passasjerene der var Lorry Anderson. Hun og en annen ung kvinne var de første som kom til Shapra landsbyene i bielver til Morona på 1950 tallet. De lærte seg språket og utformet etter hvert et skriftspråk med ordbok og grammatikk. Et beundringsverdig arbeid! 

Litt lenger ut på formiddagen kom sjøflyet med John og Sheila Tuggy og to av barna deres, foruten mange esker med Candoshi N.T. John og Sheila Tuggy hadde fortsatt de to første linguistenes arbeid med Candoshi språket.  Sammen med candoshi medarbeidere og andre hjelpere har de stått for oversettelsen av det Nye Testamentet. Et stort og tålmodighetskrevende arbeid!  I tidligere innlegg på bloggen har vi fortalt om John Tuggy som bodde i vårt hus på Tigre Playa i flere måneder mens vi var i Norge. Han hadde også bibelkurs for candoshi/shapra indianere hos oss før vi reiste i januar 1976. Dessuten deltok mange av dem på bibelukene vi hadde for ledere og medarbeidere i distriktet.

Det lille bildet viser flystripa på Tigre Playa ved høyvann. På det andre bildet sees “Evangel” bakerst og et enmotors fly på flystripa med JAARS pilotene Butch Barkman og Doug Deming.

Uvær og motortrøbbel.

Utover dagen mørknet det til, men «Evangel» nådde vel fram til Yarina med evangelist Luis Alberto og et par andre passasjerer før uværet satte inn. Sjøflyet satte kurs mot Shoroya i Morona med familien Tuggy og eskene med testamentene etter å ha fått påfyll av drivstoff. Det kom ganske raskt tilbake. Flyturen dit tar kort tid, mens det tar mange timer med speedbåten.  Motoren på dette flyet fungerte ikke som den skulle. Veteran-pilotene Leo Lance og Doug Deming holdt på med motoren utover ettermiddagen. De ble ferdige like før uværet brøt løs.  I siste liten før de mørke skyene la seg lavt over elva og skogen, landet et enmotors fly på flystripa. Passasjerene der var ikke i særlig form på grunn av dårlig vær på den siste delen av turen.  Det ble mye risting og humping da de fløy dels gjennom og like under uværsskyene.  De kom seg i hus like før vinden økte, og regnet øste ned med lyn og kraftige tordenbrak. Det var selvfølgelig ikke mulig med flere flyvninger den dagen. Passasjerer og piloter måtte overnatte på Tigre Playa, ti personer i alt. Alle hadde med seg sengetøy og myggnett, så det gikk bra. Mennene lå i skolestua, mens damene ble fordelt hos oss og hos Wilhelms. De spiste hos oss og Wilhelm, halvparten på hvert sted, før vi la oss tidlig mens uværet raste utenfor.

N.T. innvielsene i tre landsbyer, én i Morona og to i Pastaza.

Dagen etter var det mye tåke, men det lettet utover morgenen. Været ble ganske bra, om enn skiftende.  «Evangel» kom tilbake med flere folk fra Yarina, også et sjøfly fra samme sted landet trygt på Marañon.  Innvielsen skulle være på tre steder, hos shapraene i Shoroya ved Morona og i to landsbyer hos candoshiene ved Rimachi i Pastaza. Ingen av disse stedene hadde landingsbane. Tigre Playa ble dermed et senter for flytrafikken mellom Yarina og landsbyene der innvielsen av N.T. skulle holdes.  Foruten flystripa, hadde vi drivstofflager og radioforbindelse med Yarina og flyene. 

Vi misjonærene på Tigre Playa var også innbudt til innvielsen. John og jeg skulle ha vært med opp til Tariri’s landsby, Shoroya tirsdag morgen for å komme tilbake samme ettermiddag, mens Rudolf, Eva og Martha skulle til Rimachi på onsdag. Forsinkelser på grunn av været, gjorde at det ikke ble tid til den flyvningen som var planlagt for oss til Shoroya på tirsdag. Isteden ble vi alle fløyet til landsbyen Huambra ved Rimachi onsdag formiddag. Vi hadde med litt utstyr i tilfelle vi måtte overnatte. Været var bedre onsdagen, noe som gjorde det mulig med enda en reise tur-retur Tigre Playa – Rimachi med medarbeidere og besøkende fra Wycliffe misjonen som hadde kommet dit med «Evangel». Det tok bare 20 minutter med fly til Huambra, mens det med båt tok to dager på elvene Marañon og Pastaza.

Stort frammøte da vi flyene landet ved landsbyen. Det var ikke få fly som landet og tok av i Huambra denne dagen. En stor begivenhet!

Familien Tuggy og de andre misjonærene som hadde vært med på innvielsen i Shoroya, var allerede på plass i Huambra. Landsbyen lå vakkert til ved den lille sjøen med samme navn. Folk var samlet, og det var liv og røre overalt. Indianerne tok imot oss da vi steg ut av flyet. De fleste mennene hadde pyntet seg for anledningen, mange med sine tradisjonelle røde tegninger i ansiktet, fjærpynt rundt halsen og fjærkrone på hodet. Men klærne var “moderne”. Hvite skjorter og langbukser var tydeligvis populært. Kvinnene med barna holdt seg i bakgrunnen. Det er slik deres kultur er. De var mye mindre pyntet, men noen av dem hadde kjeder med fjær og skjell rundt halsen. Men deres klær var typiske for shapra- og candoshi kvinnene.

Innvielsen av N.T. var en feststund i Huambra.

Da flyet kom tilbake med de siste gjestene, samlet alle seg i det største huset. Det bestod av et tak av palmeblader uten vegger.  Under taket var det plassert et stort bord i midten og flere benker rundt yttersidene. Bordet var dekket av de nyankomne Nye Testamentene, mens benkene fort ble fylt opp av oss tilreisende og lederne blant indianerne. Ellers stod folk rundt omkring under og utenfor taket.  Innvielsesseremonien kunne begynne. Alt foregikk selvfølgelig på stammens språk, candoshi.  Det eneste vi forstod var et vitnesbyrd fra piloten Leo på engelsk som John Tuggy tolket til candoshi. Likevel var det en stor opplevelse å være med. Det var feststemning med sang, bønn og vitnesbyrd.

Jeg hadde bare vært i Rimachi en gang for lenge siden, men aldri til denne landsbyen. John hadde vært til noen av landsbyene i bielvene rundt Rimachi flere ganger. Rudolf hadde også vært til et par av landsbyene. Lærerne og noen andre kunne godt nok spansk til å tolke dem til candoshi. John hadde gleden av å døpe noen sist han var i Huambra, og nå ble enda flere døpt. Men først var det overrekkelse og salg av N.T. Det ble liv da folk fikk komme fram til bordet med Testamentene. De ble solgt for den symbolske sum av to kroner.  Bøkene var forseggjorte med bilder og tegninger på flere av sidene.  Vi gledet oss over å se hvordan enda en indianerstamme fikk Guds Ord på sitt språk.

Eskene med N.T. blir åpnet. Folk strømmer fram for å sikre seg et eksemplar. Mennene leser mens kvinnene med barna holder seg i bakgrunnen.

Jeg kom hjem sammen med Wilhelms og Martha samme ettermiddag. Flyet ble fortøyd ved flåten like før det ble mørkt. Så det var i siste liten!  Lewi og Reinhard var begeistret da vi kom tilbake. Piloten Butch hadde tatt dem med på en flytur til en landsby i bielven Sillay der han skulle hente en lærer derfra.  Da var det plass til guttene på denne korte flyvningen. Ikke rart at de fly-glade guttene var begeistret!  Torsdag kveld var det som vanlig møte i kirken på Tigre Playa. Piloten Douglas holdt bibelstudiet den kvelden.

John og andre med ham ble igjen i Huambra over natten. Han ble innbudt til å være med også til den andre landsbyen ved Rimachi. I Chingana skulle de ha innvielse neste dag.  Men torsdagen opprant med regn, som først gav seg utpå formiddagen. Dermed ble det forsinkelser, og John kom ikke hjem før fredag. Det ble sent før de siste kom fra Chingana, og været tillot ikke flyvninger videre til Yarina. Dermed måtte alle de 12 passasjerene inklusiv to piloter overnatte hos oss til lørdag med omtrent samme fordeling av gjestene som overnattingen tidligere den uken. Heldigvis var været bra på lørdag. Etter frokost tok flyene av med kurs for Yarina. For oss var det nesten rart å være alene igjen etter alle besøkene og flyvningene denne siste uka.

Martha, Eva og jeg koser oss med nykokte maiskolber i Huambra Cocha. På det lille bildet suger John på et sukkerrør. Lokale delikatesser.

Det hadde vært en stor glede og oppmuntring å få være med på disse N.T. innvielsene som avsluttet mange års arbeid og oppofrelse av dem som har vært direkte involvert i arbeidet, foruten forbønn og økonomisk støtte fra mange andre. Vi hadde i noen år vært en del av arbeidet med å så ut Guds Ord til dette folket.  I de påfølgende årene fikk mange flere indianerstammer N.T. og andre deler av Bibelen oversatt til sitt språk.  

Det er tre kapitler på denne kategorien “Iquitos og reiser ut av jungelen”. Kp.58 står nederst, over det står kp.65, og så øverst kp.66. Øverst på kategorien ” Kontakt med Wycliffe” finner du kp.67.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru, – fra Andes til Amazonas.

SISTE DEL AV FERIEN 1979.

På Bibelselskapets butikk i Lima

Da vi kom fram til Lima tidlig på dagen den 1. august, var ringen sluttet.  Tenk at nå var turen vi så lenge hadde sett fram til, et tilbakelagt stadium! Vi var takknemlige for en trygg reise og mange fine opplevelser.  Fra busstasjonen kjørte vi med en gammel, skranglete taxi til Wycliffe’s gjestehus i Lima. Det var et trygt, rimelig og hyggelig sted å bo. Vi hadde bodd der før, men det var ikke alltid plass. Da var misjonærene Lindgrens gjestfrihet et alternativ vi var veldig takknemlige for.

Noen år senere kjøpte Wycliffe en tomt nær gjestehuset og kontorene. Da fikk de mer plass, også til gjester utenom deres egen organisasjon. De hadde selvfølgelig første prioritet.  I årene som fulgte, overnattet vi for det meste der når vi måtte til Lima i forskjellige ærend. På kontoret hos Wycliffe hjalp de oss med kjøp av flybilletter til jungelbyen Pucallpa. Vi så fram til noen rolige dager på deres base Yarina Cocha som ligger litt utenfor Pucallpa. Derfra skulle vi fly med Wycliffe/Jaars sjøfly hjem til Tigre Playa.  Det var enda noen dager igjen til familien Wilhelms planlagte ferie. 

Tilbakeblikk på ferien i 1978

Vi tenkte med glede tilbake på ferien i Yarina Cocha året før.  Da hadde vi egentlig ikke planlagt noen ferie, både på grunn av alt arbeidet og minimalt feriebudsjett. Men når vi fant ut at hele familien likevel måtte til Iquitos i juli for den årlige fornyelsen av oppholds- og arbeidstillatelsen, mente Gunnar og Oddbjørg at vi burde ta en ferie samtidig. Jeg var ikke glad ved tanken på en ny tur til Iquitos. Det var ikke så lenge siden Gunnar og jeg kom til Tigre Playa med ny motor i Alli Shungo etter mye arbeid i Iquitos før motoren var på plass i båten. Men Gro og barna syntes det kunne være fint med en tur til byen etter ti måneder i jungelen. Jeg visste at det ikke var noen vei utenom. Visumene våre måtte fornyes, og det kunne ikke gjøres uten vårt nærvær på de aktuelle kontorene. Forslaget fra våre kollegaer om å ta noen feriedager samtidig, hørtes forlokkende ut. Både Gro og jeg kjente oss ganske slitne etter et svært travelt år, og dagene i Iquitos visste vi av erfaring at ikke ville bli noen ferie!

Da ferie ble nevnt, tenkte vi med en gang på Wycliffe basen i Yarina Cocha ved Pucallpa. Pilotene som ofte kom innom for å fylle drivstoff når de var i området og noen ganger overnattet hos oss, hadde flere ganger innbudt oss til å være hos dem noen dager.  Det hele løste seg på en fantastisk måte. Det viste seg at en av pilotene med familie skulle være i Lima et par uker nettopp i den tiden det passet for oss å besøke Yarina etter det nødvendige oppholdet i Iquitos. Han ønsket oss velkommen til å låne deres hus. Vi så det som Guds ledelse, og var takknemlige for hvordan alt la seg til rette for noen hviledager på Wycliffe basen. 

Lek og feiring av fødselsdagen til Lewi sammen med venner i Yarina Cocha i 1978.

Gode opplevelser i Yarina Cocha sommeren-78

Da alt var unnagjort i Iquitos, fløy vi til Pucallpa der vi ble møtt på flyplassen og kjørt til Yarina. Basen var som en liten landsby av enkle hus der misjonærene bor, foruten administrasjonsbygg, kirke, skoler og butikk. Det var 180 til 200 misjonærer knyttet til det store arbeidet Wycliffe drev med å utvikle skriftspråk, oversette bibeldeler og undervisningsmateriell til skolene blant mange forskjellige indianerstammer, foruten undervisning av lærere og helsearbeidere . Det var også skoler for misjonærenes barn fra grunnskolen til videregående. Flyvere og flymekanikere som er knyttet til den samarbeidende organisasjonen JAARS, bodde også på basen. Hangaren og flystripa lå i utkanten av «landsbyen». De benyttet mye sjøfly, som fram til slutten av 1978, da vi fikk lagd en flystripe på Tigre Playa, var de eneste flyene som kom for å fylle drivstoff hos oss. Basen lå ved sjøen Yarina Cocha (“cocha” er egentlig en sjø dannet av elvas svinger etter at den naturlig kutter gjennom en “snarvei”). Sjøflyene tok av fra sjøen og var fortøyd til en flåte ved flystripa. 

Nå var sjelden alle misjonærene til stede samtidig. Oversetterne var i lange perioder ute i landsbyene, mens andre var på opphold i landene de kom fra. De fleste var fra USA, men noen var fra Canada og andre nasjoner. Misjonærene representerte også forskjellige kirkesamfunn, noe som ikke så ut til å være et hinder eller problem i arbeidet. For oss var høydepunktet søndagen da alle var samlet i kirken til gudstjeneste. Ikke minst fellessangen som ble sunget flerstemt, gjorde et sterkt inntrykk på oss.  Det lød bare helt “himmelsk”!

Vi hadde ni deilige dager i huset til Leo Lance og familien. Vi leste, badet og gikk turer. Barna ble gode venner med barna på basen som også hadde sommerferie denne tiden. Daglig ble vi bedt bort til noen til lunsj eller kveldsmat. Vi kjente godt pilotene, men vi kjente også flere andre som arbeidet blant eller besøkte indianerne i «vårt» område. Reisen hjem til Tigre Playa gikk direkte fra Yarina med sjøfly. Den turen tok tre timer over jungelen, en distanse på 800 km i luftlinje. En flott måte å komme raskt hjem på. Alternativet var å reise tilbake over Iquitos. Det fantes ikke veier i området.

Reise Lima -Yarina via Pucallpa i 1979

Jeg fortsetter der vi slapp før tilbakeblikket på fjorårets ferie. Etter et par dagers opphold i Lima satte vi kursen for Pucallpa. Dagene i Lima benyttet vi til handling på Bibelselskapet og i en kristen bokhandel. Det ble flere esker med Bibler, NT, bibeldeler, søndagsskolemateriell og kristen litteratur til inspirasjon og undervisning. Våre venner i Wycliffe lovte å sende det med lastebil til Pucallpa for oss. Derfra skulle de sende det med småfly opp til oss etter hvert som det var plass. Jeg kjøpte også en brukt kommunikasjonsradio, en Argonaut til bruk i flodbåten.  Da ville vi få mulighet til kontakt på de lange reisene langs elvene. Vi ble ganske forkjølet mens vi var i Lima, og jeg fikk også feber den siste dagen da vi fløy til Pucallpa på kvelden. Men vi håpet det ville gå fort over når vi kom til annet klima. I Lima var det kaldt og regnfullt disse dagene.

Dagene i Yarina Cocha og fly til Tigre Playa

Med ferien i Yarina sommeren 1978 i minne, gledet vi oss til noen rolige dager på Wycliffe misjonens base som siste del av vår omflakkende ferie i Andesfjellene.  Men det ble ikke helt som planlagt. Jeg følte meg ganske bra den første dagen, men på natten fikk jeg oppkast og feber. Gro var heller ikke i særlig form. Maino og Lewi hadde bare en lettere forkjølelse som gikk over i løpet av et par dager.  Vi oppsøkte misjonens lege på ettermiddagen denne andre dagen i Yarina.  Bihulebetennelse og amøber lød diagnosene. Utover kvelden ble jeg veldig syk. Jeg kastet opp tablettene legen hadde foreskrevet og følte meg helt elendig. Men på morgenen klarte jeg å beholde medisinen. 

Denne dagen kjente vi oss bedre. Vi gikk en liten tur omkring på det vakre området på formiddagen. Verre ble det utover ettermiddagen. Nå fikk jeg et kraftig anfall av frysninger, feber og oppkast. Det var ingen tvil lenger om at jeg hadde malaria samtidig med bihuleinfeksjonen. Gro ringte til legen som kom med en gang. Legen var enig i vår diagnose, og gav meg tabletter for malaria.  Vi kjente godt til symptomene for malaria. Det kom stadig folk til oss som hadde denne sykdommen. Men det var første gang noen av oss hadde det. Vi tok vanligvis en tablett ukentlig som profylaxe. Dessverre ble det glemt i ferien.  Dessuten gjorde forkjølelsen og bihulebetennelsen det vanskeligere å stille den riktige diagnosen.

Neste morgen var dagen for avreise til Tigre Playa. Vi bestemte oss for å reise som planlagt når vi nå hadde de riktige medisinene. Vi visste også at familien Wilhelm var klar for sin ferie og ventet oss denne dagen. Litt før klokken åtte den 10.august var Lewi, Gro og jeg på plass i det lille enmotors sjøflyet med det meste av vår bagasje. Det er ikke plass til mye i et slikt lite fly. Men det var planlagt flere flyvninger til vårt område i tiden framover, og da ville resten av bagasjen og litteraturen få plass.

I Yarina var det en kiosk litt bortenfor butikken. Det var ikke bare oss som satte pris på å få kjøpt en is eller en kald brus i kiosken.

Maino ble igjen i Yarina hos familien til piloten Dave Ramsdale. Hun hadde fått seg et par venninner der og likte seg godt. De hadde blant annet en del aktiviteter for de mindre misjonærbarna i skoleferien. Samtidig fikk hun trening i engelsk. Det er språket som snakkes på basen.  Den norske skolen på Tigre Playa ville heller ikke begynne før om et par uker når Martha og familien Wilhelms kom tilbake fra sin ferie.

Tilbake på Tigre Playa

Det var pent vær og flyturen over jungelen gikk greit med god utsikt til det grønne teppet av tretopper og her og der buktende elver mellom alt det grønne. Vi fikk tid til en liten prat med Rudolf og Eva før de og barna reiste med det større flyet «Evangel» som kom tilbake fra et oppdrag i Øvre Marañon. Det fylte drivstoff på Tigre Playa før det satte kursen til Yarina Cocha med familien Wilhelm som så fram til et par ukers ferie.

Gro skriver i brev hjem til sine foreldre en ukes tid etter hjemkomsten:

«Jeg var veldig uvel den dagen vi reiste fra Yarina, men vi tar fortsatt medisiner, og kjenner at Herren gir oss styrke. Vi føler oss bedre for hver dag. Heldigvis har det ikke vært så mange syke her, så vi kan ta det litt roligere. Skole er det jo heller ikke. Men noe har vi da fått gjort av forskjellige oppgaver som ventet. John maler taket på rommet til Martha i dag. Det var så stygt, flekkete og skjoldete av fukten her i jungelen. Det hadde bare et strøk maling fra før. I morgen skal jeg vaske vegger og tak på kjøkkenet. Det er blitt så brunt på grunn av osen fra kjøleskap og fryseboks som går på parafin. Det samme gjelder komfyren vår. Jeg må benytte anledningen nå som det er litt stille her. I overmorgen reiser John og Lewi oppover Marañon til San Juan. Vi fikk brev fra dem i dag om at de har meslinger der, og at mange er veldig syke, også barna.»

Da jeg kom tilbake fra San Juan, ble det travle dager fram til familien Wilhelm sammen med Martha og Maino kom hjem fra ferien den 28.8.  Flyet de kom med,  tok med til Yarina en svært syk candoshi indianer og hans kone. Vi var glade for at de kunne ta dem med til klinikken der.

Den 3.september begynte den lille norske skolen. Vi kom alle fort inn i de daglige gjøremålene etter ferieavviklingene. Både jeg og Gro frisknet til og kom til krefter. Godt var det, for det lå store utfordringer og mange arbeidsoppgaver foran i de følgende ukene.