Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 63 og 64 står øverst på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”, mens kp.66 står på ovenfor dette kapittelet på “Iquitos og reiser ut av jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Skoleferien nærmer seg i juni 1979

Da avslutningsdagen nærmet seg for skoleåret 1978/79 på den norske skolen på Tigre Playa, var Rudolf på reise med husbåten «Alli Shungo» til landsbyene oppover Morona, og John var på reise med speedbåten til awajun landsbyer i bielven Apaga. Men John fikk være med på feiringen av St.Hans (San Juan) den 24.juni da han ikke reiste til Apaga før dagen etter.  På St. Hans er det vanlig å spise en rett som kalles «Juanes» i jungelområdene i Peru. Den består av kokt ris og kylling med oliven og kokte egg brettet inn i et stort blad som gir en spesiell smak til retten. Det bindes sammen og legges i en kjele så alle «Juanes-pakkene» er dekt med vann. Det må koke en times tid. Det er vanlig å dra på tur og spise «Juanes» som nistemat ute. 

John var i Apaga i en knapp uke. Dermed fikk han med seg skoleavslutningen på kvelden den 2.juli. Rudolf var langt oppe i Morona elven og kunne ikke være med denne gangen.  Vi feiret avslutningen av skoleåret med utdeling av karakterbøker, oppvisning av barna og selvsagt brus og kaker. Det var en etterlengtet dag for barna som gledet seg til ferien. Vi hadde i lengre tid planlagt en lang ferie denne sommeren siden det bare ble ferie på en drøy uke på Wycliffe basen i Yarina sommeren før. Mens familien Wilhelm skulle ha ferie på slutten av skoleferien, reiste vi et par dager etter skoleslutt.  Lærer Martha de Jong fikk være med et Wycliffe fly dagen før oss. Hun skulle være i Lima i ferien som ble kombinert med et spanskkurs for hennes del.

Ferien begynner med reise via San Lorenzo og Iquitos 

Tidlig den 4. juli kjørte Romulo oss til San Lorenzo. Været var ustabilt, og det så lenge usikkert ut for reisen videre.  Men til vår store glede kom vi av sted utpå ettermiddagen med sjøflyet til Iquitos. Vi var glade da vi kom fram en knapp time før det mørknet.  Det var godt å ta inn på rommene vi leide hos våre eldre venner Lopez.  På nyåret 1978 hadde vi fått en avtale med dette pensjonerte paret som tilhørte en baptistkirke i byen, om fast leie av et rom i deres ganske store leilighet. Der hadde vi tilgang på et bad og en innergård (patio) der vi kunne vaske og tørke klær.  Vi fikk også mulighet for å leie et ekstra rom ved behov. Den første tiden var det familien Vervik og vi som delte på utgiftene. Siden ble det med familien Wilhelm.  Vi var flere dager i Iquitos for å handle sårt tiltrengte medisiner og også en del matvarer og annet til Rudolf og Eva. Før reisen gikk videre til Lima, fikk vi lastet alle kassene om bord på rutebåten “Alfert” dagen før den la ut på turen oppover elva til Tigre Playa.

Nødvendige ærend i Lima

I Lima møtte misjonær Lennart Lindgren oss på flyplassen da vi ankom sent på kvelden. Familien Lindgren hadde nå flyttet inn i en av leilighetene i det nybygde tre etasjes huset der første etasje ble brukt til møter og rom i underetasjen til søndagsskolen. Vi fikk bo i en leilighet i tredje etasje. Den ble ledig da de svenske misjonærene Fag som hadde bodd der, nylig hadde reist til Perene i Chanchamayo for å avløse Liv Haug mens hun var på opphold i Norge.  Denne gangen var det tannlege- og legebesøk som tok det meste av vår tid i Lima. Både voksne og barn hadde stort behov av tannbehandling.  Imellom besøkene hos tannlege og lege, foruten andre nødvendige ting som måtte gjøres i byen, fikk vi tid til besøk i dyreparken og det store indianske markedet i Lima. Møter var vi også med på. John talte i på møtet søndag formiddag. Menigheten i Magdalena, Lima har vokst mye. De ser fram til at det nye kirkebygget på hjørnet av tomten skal bli ferdig. I tilknytning til kirken bygges det et internat for kristne studenter som kommer til byen for å studere.  

Til Inkarikets hovedstad Cuzco og omheng

Den 21. juli var vi ferdige til å starte på feriereisen vår til de mest berømte turiststedene i Peru, en reise vi hadde planlagt og spart til i lang tid. Vi var veldig takknemlige til familie og venner i Norge som hadde bidratt til at denne ferien nå kunne bli en realitet. Vi fløy til den gamle inkahovedstaden Cuzco på 3.400 m.o.h. Der hadde vi bestilt rom på et hotell i sentrum. Det viste seg at eieren av hotellet var radioamatør, så det ble en god del å snakke om mens vi nippet til den varme teen vi fikk servert ved ankomsten. Det var sol og nydelig vær, men selv på dagen var det kaldt i skyggen. Og enda kaldere om kvelden og natten.  Vi var godt kledt med vinterklær fra Norge da vi gikk ut for å spise middag og se oss om i sentrum. Cuzco var Inkarikets hovedstad til 1533 da spanjolene erobret byen. Vi beundret de fine gamle bygningene og murene som var bygd av kjempestore steiner. De lå som limt inntil hverandre.  Ved parken midt i sentrum beså vi den store katolske kirken. Det var imponerende å gå rundt inne i kirken og se på alle de gamle kunstverkene.  Alteret var dekket med gull, og det var også den store utskårne rammen rundt altertavlen. Vi ble vist en søyle av gull på siden av alteret.  Guiden fortalte at den hadde 600 diamanter og edelstener og veide atten kilo. Den var gitt som gave fra en rik familie i byen under kolonitiden.

Det var godt å komme inn i varmen da vi kom tilbake til hotellet i kveldinga. Vi satte stor pris på rommet vårt som hadde sentralvarme og eget bad med varmt vann i kran og dusj.  Etter flyreisen og vandringen rundt i den “tynne” luften på over tretusenmeters høyde, sovnet vi som steiner i de gode sengene på hotellet.

Sightseeing

Dagen etter kjørte vi på sightseeing til en mindre by, Pisac som har en berømt markedsplass. Der ble ikke varene, – for det meste utrolige mengder grønsaker og frukt-, kjøpt og solgt, men byttet.  Det var en gammel tradisjon fra Inka tiden. Varene lå på tepper og sekker ut over hele det store torvet som krydde av folk i fargerike drakter og en mengde turister. Vi turister måtte selvsagt betale for suvenirer vi kjøpte. På denne turen var vi innom en ruinby med fantastiske murer og terrasser. Steinene i murene var slipt sammen, så det gikk ikke å få inn et barberblad i skjøtene!  De var mange hundre år gamle, men sterke jordskjelv hadde ikke rikket på dem. Vi så også vannrør som kom rett ut av murene. Her var det templer for sol og månetilbedelse. Rett opp i fjellveggen var det hogd inn graver i klippen.

Vi kjørte videre til «Valle Sagrado», den hellige dalen. Der spiste vi middag på en «hacienda», en herregård. Mens vi spiste, spilte og danset folkedansere for oss i sine fargerike drakter. Eieren av stedet fortalte at han hadde seilt på en norsk båt i 17 år og tjent penger til å kjøpe dette stedet. Valle Sagrado er kjent for sitt gode jordsmonn. Her vokser den største maisen i verden. På hjemveien ble vi vist en imponerende borg og et festningsverk fra inkatiden. De var bygd av utrolig store steiner som hadde blitt fraktet fra et steinbrudd langt oppe i fjellet. Det var nesten umulig å forstå hvordan de hadde fått det til.  Utvilsomt må det ha vært veldig mange menn i arbeid for å få bygd dette og andre liknende byggverk fra Inkatiden.

Etter en god natts søvn og en god frokost på hotellet, bar det av sted til flere ruinbyer. På et av stedene var det hogd ut ganger i fjellet, og i selve fjellet var det formet ut altere og offerplasser.Vår guide kjørte oss videre til det berømte festningsverket Sacsayhuamán. Det ligger på en høyde med flott utsikt over byen den skulle beskytte, Cuzco. Her er det veldige murer over et stort område med kjempesteiner opp til 40 tonn som er slipt sammen og danner denne imponerende festningen fra inkatiden . Her holdes den årlige Solfesten ved solverv i juni.

Turen til Machu Picchu

Så kom dagen for reisen ned til Machu Picchu. Vi fikk servert en tidlig frokost før vi ble kjørt til togstasjonen. Der var det mye folk, turister fra mange land som skulle med toget ned dalen til den berømte ruinbyen Machu Picchu.  Toget tok oss først opp i fjellet utenfor Cuzco, gjennom et pass og videre ned Valle Sagrado. Etter hvert som vi kom lavere nedover i Urubambadalen, ble vegetasjonen frodigere. Vakker og majestetisk natur. Høye snødekte fjell på over 6000 meter dukket opp i det fjerne. Etter fire timer kom vi til togstasjonen nedenfor Machu Picchu. Alle styrtet ut av toget for å nå de første bussene oppover fjellet der Machu Picchu ruver på toppen. Vi måtte vente en time til bussene kom tilbake.

                                                                        

Bussen kjørte oppover fjellsiden på en smal og svingete vei.  Da vi kom opp, åpnet det seg et fantastisk syn. Machu Picchu ligger på en fjellkam mellom to fjelltopper. Ruinbyen ligger på 2360 m.o.h. med stupbratte terrasser ned mot dalbunnen som ligger 400 meter rett ned. Vi satte oss på en terrasse og spiste medbrakt mat, før vi gikk ned i selve byen. Husene her var også bygd av steiner som så ut til å være slipte slik de satt tett sammen uten murpuss. Det var bygd vannrør som brakte vannet til noen av husene og til ti spesielle bade- eller vannbassenger. Noen steder var selve klippen slipt slik at det var benker og trinn.

Ved tretiden på ettermiddagen tok bussen oss ned til toget, og vi kjørte tilbake til Cuzco. Det ble nesten midnatt før vi kom fram, da et godstog hadde sporet av på linja og skapte forsinkelser på jernbanen.

Med tog sørover til Puno ved Titicacasjøen

Etter fire dager i Cuzco, gikk vår reise sørover langs høyfjellsplatået med tog til Puno.  Vi hadde etter råd fra hotelleieren bestilt seter på første klasse. Det var ikke dyrt, men vi ble likevel litt overrasket da vi ble vist til en vogn som lignet tog som står på museum hjemme, og der er merket tredje klasse. Vognen hadde gamle slitte seter som stod mot hverandre, men uten bord imellom. Det viste seg å bli et problem da vi senere ble servert middag. Forretten var suppe i overfylte suppetallerkener. Det var ikke lett, men gikk bedre da vi fikk hovedretten.  Jeg kikket inn i en 2. klasses vogn, og der satt det tett med folk på benker langs veggene med all bagasjen på gulvet foran seg langs midten av vogna. Toget ble trukket av et damplokomotiv som nok hadde sett bedre dager. Røyk og sot strømmet inn gjennom vinduene. Men landskapet vi kjørte gjennom var utrolig vakkert. Vi var oppe på høyfjellsplatået. Rundt oss så vi høye snødekte fjelltopper som hevet seg opp over små gårder med dyrket mark og dyr som beitet, mest sau og lamaer. Høyeste punkt på reisen var 4369 moh. Vi brukte 12 timer på den 400 km lange turen. Ikke noe hurtigtog akkurat!

Opplevelser i Puno

Da vi kom til Puno sent på ettermiddagen, gikk vi til et hotell ikke langt fra stasjonen. Men det var fullt. Jeg og barna fikk sitte i foajeen i hotellet, mens John gikk rundt til flere hotell. Det viste seg at det var en stor konferanse i byen, og alle hotell var fulle. Denne konferansen visste nok ikke vår hotellvert i Cuzco om. Han mente at det ikke var nødvendig å bestille hotell i Puno på denne tiden av året. Men det skulle vi ha gjort! Juli er den kaldeste måneden i Puno, så vi var glade for å vente inne i varmen.  Da John kom tilbake, ringte hotelleieren til en venn som hadde et billig vandrerhjem, og vi ble lovet et rom med fire senger der. Vi tok en taxi til stedet som ikke så særlig lovende ut, men vi var likevel takknemlige for å få tak over hodet i den bitende kulden. 

Da vi ble vist rommet, så vi at ett av vinduene var i knust. Det var iskaldt på rommet. Ingen oppvarming her, og det hadde nok heller ikke hjulpet mye med knust vindu.  Puno ligger på 3869 m.o.h.  Det var ikke vannkran på rommet, bare en vannkanne og et fat på et stativ. Vannet var iskaldt, men vi måtte som et minimum vaske ansikt og hender før vi la oss.  Vi var veldig skitne av soten fra toget.  På morgenen var det et tynt lag med   is på vannet i kanna!  På gangen var det et lite rom med felles wc, en kran der vi kunne hente vann og en dusj, også med iskaldt vann. Den ble ikke brukt av oss! Det var bare to tynne ulltepper å bre over seg i hver seng, så vi kledde på oss alt vi hadde av varmt tøy. Jeg stakk beina i ermene på min norske lusekofte. Over Maino og Lewi la vi de to vevde teppene av alpakka-ull som vi hadde kjøpt i Cuzco, i tillegg til de tynne teppene som var i sengene. De sov heldigvis som steiner helt til morgenen grydde, mens vi voksne lå og hutret lenge før vi sovnet. Selv om det bare var noen få kuldegrader, kjennes kulda i den tynne lufta på denne høyden kaldere enn gradene skulle tilsi.

Verten på hotellet der vi ventet mens John prøvde å få tak i noe annet til oss, hadde lovet oss et rom der fra midt på dagen, men vi kunne komme på morgenen og plassere bagasjen i et avlåst rom.  Vi forlot tidlig vårt enkle overnattingssted med taxi til dette hotellet der vi spiste en god frokost i den varme spisesalen. John fikk bestilt reisen vår videre til Arequipa med en «colectivo». Det er en vanlig bil som kjører en bestemt rute når den er full. Fra hotellet ringte vi til Mette og Kjell Jaren som vi skulle besøke i Arequipa. De var norske misjonærer i tjeneste for Misjonssambandet. Jarens hadde besøkt oss i Norge da vi var hjemme sist, før de reiste ut til sin første periode i Peru. De ventet oss, men nå kunne vi meddele at vi hadde billetter til en bil dagen etter.

Etter frokosten denne første dagen ble vi med en turistbåt ut til de flytende siv øyene på Titicaca sjøen, verdens høyeste seilbare sjø. Den ligger 3812 moh.  På disse øyene eller flåtene av siv (totora) bor «Los Uros», en indianergruppe som har bodd i dette området i flere århundrer. Turistbåten kjørte litt rundt på sjøen, så vi fikk se flere av disse flytende øyene. Vi stoppet ved en ganske stor øy der de lagde og solgte broderte bilder og vevde tepper. Det er tydelig at de nå for tiden for det meste lever av turisme. Det var ikke mulig å stå stille lenge på et sted uten å bli våt på beina.  Indianerne bodde i små hytter av siv som lå spredd rundt om på øya. De kokte mat på ildsteder laget av leire og plassert foran hyttene.  Vi fikk være med ut på sjøen i en av de typiske sivbåtene.

     

På ettermiddagen ble det tid til litt sightseeing på land og en spasertur i Puno. Vi holdt oss på solsiden av gaten. Det var stor forskjell i temperatur på sol- og skyggesiden. Men mye interessant å se både i byen og omegnen. Utsikten over Titicaca var utvilsomt det vakreste og mest imponerende. Da vi kom tilbake fra utflukten, var det deilig å flytte inn i et rom med oppvarming, gode senger og tykke varme tepper. Etter en heller kald sightseeing i byen på ettermiddagen, satte vi stor pris på det varme rommet med eget bad og en deilig varm dusj før kveldsmat og leggetid. I Puno sier folk: «Her varmer ikke sola, den brenner». Og slik føltes det faktisk når vi var ute i sola midt på dagen. Men så biter kulda desto mer etter at sola går ned!

Reisen videre til Arequipa, den hvite byen

Vi var bare to døgn i Puno. Den 27.juli kjørte vi i bilen sammen med et par fra Frankrike. Det er ikke så langt luftveien fra Puno til Arequipa. Men på en svingete og dårlig grusvei, blir strekningen lang. Etter byen Juliaca ble veien grusomt støvete.  Sand og støv lå som potetmel på veien. Reisen tok ti timer opp og ned over tørre, gule gressletter der flokker med sauer, alpakka og lama beitet. Det var et tørt, men vakkert landskap vi kjørte gjennom ned til Arequipa som ligger ca. 1500 meter lavere enn Puno. Vi kom fram til våre norske venner i 7 tiden på kvelden, fullstendig nedstøvede da vi for det meste kjørte med vinduene åpne på bilen. Det ble varmt i bilen når sola stekte inn vinduene og selvfølgelig ingen aircondition den gangen.  Det var herlig å få en dusj og skifte klær før kveldsmat og hyggelig samvær med Mette og Kjell.

Vi hadde fire deilige dager i Arequipa som er Perus nest største by. Vi besøkte andre misjonærer fra Misjonssambandet, og var med på møter på et par steder der de hadde begynt arbeid. I de følgende årene utvidet denne misjonen sitt arbeid også til andre steder, som Juliaca ved Titicacasjøen. De hadde i mange år en norsk skole for misjonærbarna i Arequipa. Misjonssambandet fikk etter hvert mange misjonærer i Peru, og også i Bolivia. Deres arbeid pågår fortsatt, med færre misjonærer, men med mange peruanske medarbeidere. Jarens tok oss med til flere severdigheter i sentrum av byen, blant annet til et stort gammelt kloster som nå var museum. Det hadde en stor avdeling som tidligere hadde fungert som sykehus. Vi nøt det deilige klimaet i Arequipa med norsk sommervarme om dagen og kjølige netter. Deilig med norsk dyne! Det er vinter på den sørlige halvkule i juli, men Arequipa har mye sol hele året. Det meste av regnet kommer i februar, mars.

Før vi satte oss på bussen på ettermiddagen den siste dagen i juli, ba vi våre norske venner til middag på en hyggelig restaurant der vi koste oss med god mat og en siste prat for denne gangen. Nå hadde vi   drøye tusen km til Lima foran oss. Det var en ny, bra buss, helt ulik den vi kjørte med fra Lima og nordover til Ecuador to år tidligere. Veien var asfaltert og ganske rett der den gikk nordover langs kysten. Vi sov en god del av natten så de 18 timene på bussen før vi var framme i Lima, gikk fort.  Litt trøtte var vi, men ved godt mot for å ta fatt på oppgavene som ventet i Lima før vi etter tre dager der kunne begynne på hjemveien som gikk via Yarina Cocha ved Pucallpa. Den delen av reisen skriver vi mer om i neste innlegg på bloggen.

På denne kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid” er det 6 innlegg eller kapitler: Det første av disse, kp.35 står nederst, deretter følger kapitlene 38, 57, 59, 63 og så øverst dette kapitlet 64. På de ulike kapitlene står det hvilken kategori kapitlene i mellom er plassert. F.eks. på kp.35 står det at kp.36 står nederst på kategorien “Båtliv og reiser”. Kp.65 står i midten av tre innlegg på kategorien “Iquitos og reiser ut av jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Meslinger i huambisa landsbyer

En dag like over nyttår 1980 la en liten kano til ved flåten like utenfor huset vårt på Tigre Playa. Det var en huambisa indianer som hadde rodd i fire dager fra sin landsby, Chingana, langt oppe i Moronaelven.  Han fortalte at landsbyen var rammet av en meslingepidemi. Flere hadde dødd de siste dagene, mens andre lå veldig syke i hyttene sine.  Da de første ble syke, hadde mange av beboerne i landsbyen flyktet inn i skogen av frykt for smitte. De bygde noen enkle hytter der de bodde med hele familien. Men det var allerede for sent for mange. De var allerede smittet. Det hadde gått meslinger i lengre tid i flere landsbyer langs Marañon, og også i de store jungelbyene Iquitos og Yurimaguas. Nesten alle voksne ble veldig syke, og flere av dem og de eldre døde.

Jeg bestemte meg for å reise oppover Morona med det samme. I løpet av et par dager var jeg klar til å reise med husbåten etter å ha pakket den med medisiner og vitaminer, foruten drivstoff og annet som trengtes på en lengre reise. Indianeren som kom med beskjeden, ble med meg i “Alli Shungo”. Kanoen hans hadde vi på slep etter båten. I Puerto America i munningen av Morona stanset vi. Jeg ville gjerne ha med lederen for vennene der, Juan Villegas. Juan hadde hatt meslinger før, slik som jeg også hadde hatt. Derfor kunne han være med på reisen. Han samlet fort sammen det han trengte, og vi reiste videre oppover elva. Vi stanset kort i noen av landsbyene på vei oppover. Men det var først da vi kom til huambisa indianernes område at vi møtte meslingepedimien. Antageligvis var det tømmerhoggere eller handelsreisende fra områder lengre vekk som hadde brakt smitten til disse avsidesliggende landsbyene.

Mange syke og døde i øvre Morona

Da vi kom fram til Chingana, møtte det oss et trist syn. I denne landsbyen var det 20 døde av de 45 – 50 som bodde i landsbyen da jeg besøkte den i fjor. De som døde først var de eldre, og noen av de minste barna. Medisinmannen i landsbyen hadde satt alle på streng diet. Det resulterte i at de ikke fikk i seg nok næring og ble svake. Fra før hadde de liten motstandskraft mot viruset, og dietten gjorde det ikke bedre. En av de overlevende fortalte meg at noen av de yngre hadde spist og drukket som vanlig. Dette i tillegg til at barn og unge i utgangspunktet ikke blir så hardt rammet av meslinger, gjorde at det var flest yngre som overlevde epidemien. De som var igjen i landsbyen, lå uten krefter i hyttene sine. Mange var radmagre og så helt elendige ut. Noen var enda syke av etter-sykdommer som er vanlig ved meslinger. Det samme møtte oss i begge de små nabolandsbyene til Chingana, der det var 9 døde og mange syke.

Ved dødsfall var det tradisjon i noen indianerstammer å rive ned vegger og gulv i huset der den døde hadde bodd. De lot hustaket av palmeblader stå igjen, og begravde da den døde under taket. Senere kunne andre i familien bli begravd under samme tak. Deretter bygget de et nytt hus til den dødes familie. Nå var flere hus tomme i Chingana fordi alle, eller noen av familiemedlemmene var døde, og disse ble begravet der de hadde bodd. Under et av hustakene med gravhauger, la jeg merke til at det lå en radmager hund oppå haugen! Jeg ble fortalt at hundens eier lå begravd der, og hunden nektet å forlate gravhaugen.

Vi ble noen dager i disse landsbyene og behandlet de syke. Meslinger fører ofte med seg komplikasjoner, som lungebetennelse, bronkitt og magesmerter med diare. Vi hadde mye medisiner med oss, og vi oppmuntret dem til å spise og drikke det de hadde av næringsrik mat. Rundt husene spankulerte det høns som spiste insekter og frø, og det var fisk i elva. Mange ville at vi skulle be for dem. De ville også høre mer fra Guds ord. Vi hadde noen fine stunder blant både syke og friske i landsbyen. Det var oppmuntrende å se at mange av de syke kom seg ganske fort. Men det var selvsagt stor sorg i landsbyene over de mange som hadde mistet livet i epidemien.

Samarbeid med helsemyndighetene om vaksinasjon

Før vi satte kursen hjemover, reiste vi nesten opp til grensen mot Ecuador og besøkte flere huambisa landsbyer. Men de fleste av innbyggerne her hadde rømt til skogs for å slippe unna sykdommen.  I landsbyene nedover Marañon stoppet vi for møter og salg av medisiner. Det var mange syke blant shapra indianerne, men ikke meslinger. Vi fikk bekreftet vår mistanke om at det var flere som hadde tuberkulose i disse områdene. I løpet av 1979 var tuberkulose et økende problem i landsbyene i Marañon og i bielvene. Også på Tigre Playa var det noen som hadde tuberkulose. En av de første kvinnene som ble døpt, døde av tuberkulose i slutten av 1979. Det var kommet for langt før vi forstod hvilken sykdom hun hadde. Vi hadde da nylig begynt et samarbeid med helsemyndighetene i Iquitos når det gjaldt tuberkulose og malaria.

Vi sendte spytt- og blodprøver av pasienter vi mistenkte at hadde disse sykdommene, og fikk tabletter for malaria, foruten injeksjoner og tabletter for tuberkulose fra dem. Helsemyndighetene fikk medisinene gjennom Unicef og også etter hvert vaksiner mot meslinger, polio og trippelvaksinen. Det var vaksinene mot meslinger som kom først, både til oss på Tigre Playa og til klinikken nonnene drev i San Lorenzo. Siden var vi også med i programmene for de øvrige vaksinene. De var først og fremst rettet mot barn.

Utover i 1980 fikk vi tilsendt disse vaksinene i kjølebager, med engangssprøyter og registreringsskjemaer fra hospitalet i Iquitos for å hjelpe til med vaksineringen. Under bibeluka i februar, ble nærmere hundre av deltagerne vaksinert. Etterpå vaksinerte vi over hundre fra Tigre Playa, foruten mange fra landsbyer i nabolaget. Alle ble behørig registrert,  og skjemaene sendt med rutebåten til helsemyndighetene i Iquitos.

Samtidig med vaksineringen, kom det mange syke fra et par av landsbyene lengre oppover Marañon. De hadde meslinger, og mange av dem var veldig syke av etter-sykdommer. Det var helt fullt i begge «sykestuene», – bambushyttene der de syke tok inn med noen fra familien sin. Vi var vant til at det til tider var veldig travle dager med mange syke, men disse ukene var nok blant toppene.

Med Wycliffe/Jaars fly for å vaksinere 

Wycliffe samarbeidet også med helsemyndighetene om vaksinering. En sykepleier fra klinikken på deres base i Yarina Cocha ble fløyet ut til flere av indianerlandsbyene i området vi arbeidet i. De ba også oss om hjelp til å vaksinere i noen av landsbyene. I midten av mars kom det et fly fra Yarina med flere hundre vaksiner mot meslinger. Vi hadde lovet å hjelpe til med å vaksinere i indianerlandsbyer i bielven Yurapag. Martha og Gro tok et par dagers pause fra skolearbeidet for å gjøre denne jobben.

Gro skriver om den turen: «Utrustet med nesten 500 vaksiner, myggnett, laken og litt klær, drog vi av sted med et av Wycliffes sjøfly. Etter ½ times flyvning med det lille flyet, landet vi på en rett strekning i den smale elven med skogen tett på begge sider. Da kjentes det trygt å være med en trenet jungelpilot! Der vi landet, ventet to unge gutter oss i en liten trebåt med en «pequi»-motor. Vi kjørte ca. en time nedover elva som var full av stryk, steiner og stokker, men heller lite vann. Vi ble forskrekket i det første stryket der vi skrapte bunn. Kanoen, med oss og vårt utstyr veltet på seg, og det kom inn vann. Men det gikk bra, og senere ble vi mer herdet. Et sted måtte vi gå et lite stykke. Der var det veldig grunt med en liten foss som strømmet over steinene.

Vi ble godt mottatt i landsbyen. Den lå vakkert til på en høyde like ved fjellene. Mange av innbyggerne stod på elvekanten da vi kom. Vi ble mottatt med flagg, trommer og fløyter da vi kom opp til landsbyen. Det var en overraskende og rørende velkomst.  Vi fikk bo i huset til Pancho. Det var stort og hadde også et ganske stort bord der vaksinering og registrering foregikk. Pancho hadde et par år før vært på Tigre Playa og bedt oss om å besøke dem i Apaga og Yurapag. Både Gunnar og John besøkte landsbyen der og et par nabolandsbyer flere ganger i 1978 og -79. Det var flere som ble frelst og noen også døpt i disse landsbyene. Klokka var nesten halv fem da vi kom fram. Vi begynte å vaksinere med det samme. Før det ble mørkt fikk vi satt hundre vaksiner. Da gikk vi til elva og badet for å kjøle oss ned etter en varm dag. Etterpå serverte de oss fisk, bananer og maniok til kvelds. Vi pratet en stund med en av de andre lederne i landsbyen i lyset fra en parafinlampe, før vi hang opp myggnettene og la oss på de medbrakte luftmadrassene.»

Vekket av lovsang i landsbyen

Gro fortsetter: «Neste morgen våknet vi litt før seks av høylytt sang på awajun språket. Voksne og barn hadde møte i skolestua i grålysningen. De sang så det ljomet med læreren som ledet an. Vi kjente igjen melodiene selv om vi ikke forstod språket. De fleste av mennene og noen av de unge forstod spansk, men det var få som snakket det. Etter frokost var vi ferdige til å fortsette vaksineringen. Barn og voksne strømmet til for å bli vaksinert. Klokka elleve var vi ferdige. Da hadde vi satt 350 vaksiner siden morgenen. I alt ble vel 450 personer vaksinert mens vi var i landsbyen.  Det inkluderte folk fra et par mindre nabolandsbyer.  Vi ble geleidet ned til båten med tromme- og fløytespill. Vannet hadde sunket enda mer, så de fire guttene som nå var med, måtte uti og dra båten over noen grunne steder. På noen steder oppover elva måtte Martha og jeg også ut å gå på de glatte rullesteinene. Ved ettiden kom vi opp til den rette strekningen der flyet kunne lande. Det var et par hus der oppe også. Vi vaksinerte femten personer mens vi ventet på flyet.

Det var piloten Dave som fløy oss til Yurapaga. Nå var det Fred som skulle fly oss hjem igjen, men han måtte en tur til en landsby i øvre Marañon først. Dermed fikk vi en fin flytur i det vakre været. Vi så den nye veien som oljekompaniet hadde bygd fra Saramiriza til Bagua. Det var god utsikt over Saramiriza og til fossefallene Manseriche mellom fjellene ovenfor Borja. Det var en fin og interessant tur som førte til at mange indianere ble vaksinert før meslingepedemien nådde deres landsbyer.»

Meslingepidemien sprer seg – vaksinering flere steder

Meslingene dukket opp på stadig nye steder, men der befolkningen var vaksinert, slapp de fleste unna sykdommen. Wycliffe translators hadde fløyet helsepersonell ute til flere av indianerlandsbyene i bielvene med vaksiner. Mange av disse var det vanskelig å nå med båt. Blant annet vaksinerte de i mange shapra landsbyer i bielver til Morona og blant candoshiene i Pastaza/Rimachi. Gjennom felles innsats fra Wycliffe, nonnene ved klinikken i San Lorenzo og vårt helsearbeid på Tigre Playa ble en stor del av befolkningen i området der vi arbeidet, vaksinert mot meslinger i løpet av disse månedene i 1980.

I mai ble vi bedt om å komme til et par landsbyer øverst i Marañon like nedenfor Manseriche fallene. Vi fikk høre at disse stedene ennå ikke var blitt rammet av epidemien, men var heller ikke blitt vaksinert. Wycliffe, som hadde mange flyvninger i vårt område, kom på vår forespørsel med en ny ladning vaksiner. Det ble Eva og Martha som tok utfordringen denne gangen. De pakket kjølebager og materiale som trengtes i speedbåten for å være borte et par dager på turen opp til Alegria og Borja. De ble godt hjulpet av Mamico, en frelst ung mann fra en awajunlandsby som hjalp oss mye i arbeidet på den tiden. Han kjørte dem trygt opp til Alegria der de vaksinerte hele ettermiddagen. Da de var ferdige der, reiste de videre opp til Borja. Der hadde de et par gode parafinlamper som gav dem lys nok til å vaksinere utover kvelden. Dagen etter kom det også folk fra en landsby i den lille bielven Cangasa og ville bli vaksinert. Ved to-tiden kom de hjem til Tigre Playa, slitne og solbrente, men fornøyde. Befolkningen hadde vist stor takknemlighet for at de kom og vaksinerte også hos dem. Det var ikke alltid slik ved senere vaksineringer ut fra Helsesenteret i Saramiriza. Da var det av ulike grunner mer skepsis mot vaksiner i enkelte landsbyer blant indianerne.

Kp. 62 står øverst på kategorien “Dagligliv i jungelen”, mens kp.64 står på “Mangfoldig misjonsarbeid” ovenfor dette kapittelet.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Evangelisering, bibelundervisning og fast virksomhet 1978 – 1980.

Vi var stadig på reisefot disse årene for å besøke landsbyene som lå spredt langs Marañon fra Borja i vest til San Lorenzo og utposter rundt munningen av Pastaza elven i øst. Det var for det meste Rudolf og jeg som reiste, som oftest hver for oss for å nå så mange steder som mulig. Med husbåten Alli Shungo var hele familien av og til med på reisene. Noen av ungdommene og evangelistene besøkte også landsbyer i nærheten av Tigre Playa og San Lorenzo. Mange ble frelst og døpt i disse årene, både i landsbyene langs Marañon og i indianerlandsbyene i elvene Morona, Pastaza, Potro og Cahuapanas. Det var et stort behov for bibelundervisning i de nye vennegruppene.

I november 1978 skriver jeg i et misjonsbrev at det nå er faste møter på 18 steder. På disse stedene var det en leder som samlet de troende til bibellesning, bønn, sang og vitnesbyrd. Lederen var også ny i troen, men viste iver for at de andre i landsbyen skulle oppleve det samme som han og familien hans. Bibelkursene på Tigre Playa gav dem mer forståelse av Guds Ord, samtidig som de leste og studerte Bibelen hjemme. De fleste landsbyene var små, og møtene ble holdt i huset til lederen eller i skolen.  Men i løpet av de følgene årene bygdes det enkle kirker med tak av palmeblad i flere av landsbyene, mens det på noen større steder ble bygd kirker med vegger av sagde bord og tak av bølgeblikk.

Evangeliet går fram midt i motstand og vanskeligheter.

Samtidig med framgang for Evangeliet, opplevde vi motstand av mange slag. I noen landsbyer blant indianerne stod trolldoktoren imot evangeliet. De var redd for å miste sin inntekt og dominans over folket. Enda hendte det at de gamle skikkene med tro på trolldoktorens makt til å kaste sykdom på folk og påfølgende hevnaksjoner, gav seg utslag i fiendskap og drap. Noen oppsøkte igjen trolldoktoren for at han skulle mane ut sykdommene ved å røyke ut de onde åndene med hjemmedyrket tobakk og suging på det syke stedet. Andre falt tilbake i alkoholisme og trakk seg vekk fra fellesskapet i menigheten. Mange av dem tok senere et oppgjør med sitt tidligere liv og kom tilbake til menigheten.

I noen indianerlandsbyer hendte det at unge kvinner tok sitt liv med den giftige planten barbasco, som de vanligvis brukte til fisking i små bekker. Vi ble fortalt at det ikke hadde hendt på flere år, da et par av lederne i en landsby i bielven Achayacu kom til Tigre Playa og fortalte at to kvinner hadde tatt sitt liv i løpet av noen dager og et par andre truet med å gjøre det samme.  Årsaken var at den ene ble giftet bort mot sin vilje, og den andre fordi mannen hennes rømte med en annen kvinne da hun ikke ville akseptere at han skulle ta seg en ny kone. Det var enda vanlig med to og tre koner blant indianerne den gangen. Det var sorg og forvilelse i landsbyen, og de ba oss komme for å gi råd, be og undervise fra Bibelen.

Jeg pakket myggnettet, luftmadrassen og litt klær i den vanntette sekken og gjorde ferdig motor og bensin til den lange reisen oppover denne bielven som munner ut like ovenfor Tigre Playa. Tidlig neste morgen reiste jeg og en medarbeider opp til landsbyen. Etter tre dager i bønn og faste sammen med de troende på stedet, var det som en mørk og tung sky løftet seg opp og forsvant. Atmosfæren ble helt forandret. Guds kraft og lys virket til omvendelse og full overgivelse til Jesus for mange i denne awajun landsbyen. Mange familier ble forsonet,  og det ble slutt på selvmordene i Achayacu.

Dessverre fikk vi og vennene også møte motstand fra prest og nonner i den katolske kirken i San Lorenzo.  I noen av landsbyene, spesielt i nærheten av San Lorenzo ble de nye troende fortalt at barna deres ikke fikk gå på skolen, studere videre eller få jobb dersom de ble evangeliske. Etter det vennene fortalte oss, ble folk i landsbyene bedt om å jage oss med kjepper når vi kom på besøk. Det ble sagt at vi forkynte vranglære. Folk visste ikke helt hva de skulle tro, og noen trakk seg tilbake fra møtene en tid.  Men vi ble aldri jaget fra noe sted verken med kjepp eller på annen måte!

Vi visste at det var trosfrihet i Peru, og at dette de fikk fortalt om skolegang og jobb ikke stemte. På neste tur til Iquitos kjøpte jeg en bok utgitt av Undervisningsdepartementet med lover og regler vedrørende undervisningssystemet fra barneskolen og opp til universitetet.  Der fant vi svart på hvitt at alle uansett tro hadde rett til utdannelse. Det stod til og med de som ikke var katolske, om ønskelig kunne få fritak eller få undervisning i sin tro av en lærer eller prest fra sin kirke de par timene i uka det var opplæring i den katolske læren, som var statens offisielle kirke.

Jeg vet ikke hvordan dette fungerer i dag, men slik var det da.  Vi tok kopier av sidene om dette og delte ut til lærere og foreldre på de aktuelle stedene. På denne tiden fikk den katolske kirken i San Lorenzo forsterkning av noen colombianske nonner som et par år reiste mye til landsbyene langs Marañon, noe de ikke hadde brydd seg om tidligere. Det ble lite ute av deres forsøk på å danne katolske grupper i dette området.  En av de colombianske nonnene som var lærer på deres skole i San Lorenzo, kom til oss en dag og ville kjøpe flere Nye Testamenter i pocketutgave i et mer moderne og lettlest språk enn tidligere oversettelser. Hun hadde vært på møter blant karismatiske katolikker i Lima, og ville at elevene hennes skulle få bedre forståelse av evangeliet.  Hun reiste glad tilbake med en eske med de nye testamentene. Ikke lenge etter hørte vi at hun dessverre var blitt sendt tilbake til Colombia.

Bibeluker på Tigre Playa, i San Lorenzo og i flere andre landsbyer.

Helt fra kirken på Tigre Playa ble innviet våren 1973, hadde vi årlige stevner eller bibeluker på Tigre Playa. Etter et par år arrangerte vi i tillegg en bibeluke i året for dem som tok lederansvar på sine steder. Ganske snart etter at vi kom tilbake i februar 1977, hadde vi en bibeluke for barn og voksne i San Lorenzo. Ettersom arbeidet vokste i San Lorenzo og i landsbyene videre nedover Marañon, samlet de årlige bibelukene der mye folk og ble til stor hjelp og velsignelse for de nyfrelste i dette området. På Tigre Playa måtte vi bygge en ny ganske stor bambushytte i tillegg til den vi hadde fra før, for å få plass til alle som kom. Mange sov også i kirken. Men det ble for mye folk mot slutten av 70-tallet, slik at det i tillegg til lederkursene og bibelukene på Tigre Playa, ble holdt bibeldager i noen av landsbyene dit venner fra nabolandsbyer ble invitert. Det var ikke plass til alle som ville komme på Tigre Playa.

Helt fra begynnelsen av hadde vi hjelp til undervisningen på de fleste bibelukene av evangelister, pastorer eller misjonærer fra andre steder i Peru. En av evangelistene som hadde besøkt oss noen ganger, var Luis Alberto Gonzales fra Huancayo.  Han hadde også hjulpet til i misjonsarbeidet i Perene der Gunnar Vervik ble kjent med ham og inviterte ham senere til Tigre Playa.  I januar 1979 underviste jeg på et bibelkurs for ungdommer i Perene invitert av Liv Haug. Da traff jeg igjen Luis Alberto som også underviste på kurset. En ettermiddag vi var nede ved elven og badet sammen med ungdommene, ble sønnen til Luis Alberto og Christina tatt av strømmen og ble borte under vann. Samuel var 12 år og deres eneste barn. Alle var med å lette til det ble mørkt. Først den fjerde dagen ble han funnet omkommet. Det var stor sorg og triste dager for oss alle. Gud gav stor styrke og trøst til Christina og Luis Alberto. De fikk ikke flere barn, men fortsatte i tjenesten fram til dags dato, nå i hjembyen sin. På tross av denne triste hendelsen, ville Luis Alberto besøke jungelen i nord igjen. Senere ble det avtalt at han skulle komme til bibeluka i februar 1980 og være i området i tre måneder.

Bibeluker våren 1980

Gro skriver i et brev senere om det som hendte da tiden for bibeluka i 1980 nærmet seg: «Vi så fram til at Luis Alberto skulle komme for å hjelpe til på bibeluka. Rudolf var enda i Lima der han skulle opereres for brokk.  Jeg var ikke i særlig form etter nok en mageinfeksjon. Dessuten tok skolearbeidet mye tid, selv om Martha også tok noe av min jobb på skolen under bibeluka. Elevene fikk noen timer fri i løpet av de dagene. Eva hadde hendene fulle med syke og vaksinering mot meslinger som vi var blitt bedt om å gjøre av helsemyndighetene. Martha og jeg hjalp til med vaksineringen når vi hadde mulighet til det. Like før bibeluka skulle starte, fikk vi beskjed om at Luis Alberto var blitt syk og måtte utsette reisen til jungelen. Gunnar Vervik som var i Chulucanas den tiden, ville komme isteden. Men det la seg ikke til rette med transport til Tigre Playa, så han kom heller ikke.”

“Folk kom i båter og kanoer fra fjern og nær for å være med på bibeluka. Det var i alt 124 innskrevne fra tre indianerstammer inkludert troende fra de spansktalende landsbyene. Heldigvis hadde vi mye mat, og vennene hadde også med seg tørket kjøtt og fisk, skilpadder, yoka og bananer. Men den store utfordringen for John var alle bibeltimene uten den forventede hjelpen. Eva og jeg trådte til og tok noen timer. Det samme gjorde evangelistene Marcial og Humberto. Lederne fra landsbyene fikk ansvar for å lede og tale på kveldsmøtene. Det ble en herlig bibeluke! Noen ble døpt, og flere ble åndsdøpt i løpet av uka.

Da alle hadde reist hjem til sine steder, kom det et fly fra Wycliffe basen i Yarina der Luis Alberto hadde fått plass. Vi var veldig glad for at han var blitt frisk nok til å komme. Samme dagen kjørte han og John ned til San Lorenzo for å undervise på bibeluka som var tillyst der. Det var 75 deltagere fra San Lorenzo med utposter og mange flere på kveldsmøtene.  John kom hjem etter den uka, mens Luis Alberto ble med pastoren i San Lorenzo, Humberto, til utpostene nedover langs Marañon der de hadde en veldig fin tid.  Senere reiste han sammen med John oppover elva fra Tigre Playa der de hadde bibeldager i noen av landsbyene, også i Puerto America ved munningen av Morona. Glade og takknemlige kom de hjem etter oppmuntrende samlinger på utpostene helt opp til Borja.»

I et brev til misjonssekretær Hans Svartdahl skriver jeg den 3.april -80: «Arbeidet her har vokst mye de siste årene, og vi takker Gud for det Han gjør. Nå er det 24 vennegrupper som har sin egen leder med faste ukentlige møter. Menighetene er ikke store, noen har bare 5-6 døpte, mens de største er på 35- 40 døpte medlemmer. Men mange flere kommer til møtene. Evangelisten Luis Alberto som hjelper oss her noen måneder nå, er til stor velsignelse i arbeidet. Mange har blitt frelst og døpt i løpet av denne tiden. Hittil i år har vi fått døpe 68 venner, slik at det nå er nærmere 300 aktive døpte kristne i dette distriktet. Det er et stort takkeemne. Vi gleder oss over å se at de ledende brødrene viser iver for å vinne andre for Kristus. Vår oppgave går nå mer og mer over til å undervise de nye lederne og evangelistene. Det er et stort behov for undervisning i Guds Ord.»

Rudolf kom hjem fra Lima etter to operasjoner i slutten av mars. Det var stor aktivitet og mye å gjøre på alle områder denne våren, slik det vel egentlig var hele denne perioden. Samtidig med det evangeliske arbeidet var det stor aktivitet og mye jobb både på den norske skolen og ikke minst i helsearbeidet som bare økte for hver dag. Det skriver vi mer om i neste innlegg.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 57 og 59 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”.

Vanskeligheter med visum.

Da vi kom tilbake til Peru i februar 1977 for vår tredje periode, måtte vi på tross av dokumentene vi ordnet før vi reiste året før, søke om nytt oppholds- og arbeidsvisum. Vi fikk et midlertidig visum og forstod det som vi ville få det forlenget i løpet av året. Men kort tid etter at vi hadde avsluttet bibeluka for evangelister og ledere i juni, fikk vi beskjed om at vi måtte levere inn en helt ny søknad om visum. Dessuten måtte vi legge ved mer dokumentasjon og bekreftelse fra lokale myndigheter om arbeidet vårt og bosted . Dette måtte gjøres innen utgangen av august, et halvt år fra vi fikk det midlertidige visumet. Vi hadde ikke noe annet valg enn å samle dokumentasjonen og reise til Lima. Da vi kom dit i slutten av juli for å levere inn den nye søknaden, fikk vi den overraskende beskjeden at vi måtte ut av landet før vi kunne søke på nytt! Militærdiktaturet på 1970-tallet skapte problemer av mange slag, også for opphold for misjonærer og for utlendinger generelt.

Hva nå? Hvor skulle vi reise? Fra Lima var det omtrent like langt til Ecuador, Chile og Bolivia. Vi visste at i fjellbyen Cuenca sør i Ecuador, hadde Santalmisjonen en norsk skole. Tidligere hadde vi vært inne på tanken at de to eldste muligens kunne gå på skolen der når familien Wilhelm skulle komme tilbake til Peru høsten 1978. Da ville det bli seks norske barn på fem forskjellige skoletrinn på Tigre Playa. Det så ikke så langt ut på kartet fra oss til Cuenca, men vi hadde egentlig slått det fra oss for vi visste at det ble for lang reise. Vi var overbevist om at det måtte finnes andre løsninger. Vi bestemte oss i alle fall for å dra til Ecuador og besøke Santalmisjonens arbeid der. Før avreisen fikk vi kontakt med misjonærene i Cuenca. De ønsket oss velkommen.

Reisen til Cuenca, Ecuador

Vi kjøpte bussbilletter til Tumbes helt nord i Peru. Bussreiser var billige, men langt fra komfortable den gangen. Veien langs Perus kyst var heller ikke noe å skryte av, men likevel bedre en de svingete, smale fjellveiene. Det er fortsatt forholdsvis billig å kjøre buss i Peru, men bussene er av en helt annen standard nå. Veiene er også bedre, ikke minst kystveien. Den går gjennom endeløse ørkener, bare avbrutt av noen grønne, frodige daler, der små elver renner ned fra fjellene mot Stillehavet. Vi kjente veien godt fra den tiden vi flyttet til Bagua og bodde der, før vi dro videre østover til jungelen. Den gangen fulgte vi samme veien nord til Chiclayo, men der tar veien til Bagua av mot øst. Nå kjørte vi videre nordover til Perus nordligste by, Tumbes 1300 km fra Lima. Reisen tok godt over et døgn med noen korte stopp underveis. På et av stedene bussen stoppet, fikk vi kjøpt kokosnøtter som toppen var kuttet av. I hullet var det satt et sugerør for å få ut kokosmelken. Det var mer spennende enn godt, syntes vi som smakte kokosmelk for første gang.

Vi kjørte forbi Piura der vi for mange år siden besøkte de amerikanske baptistmisjonærene vi kjente fra Bagua. De viste seg å bli til uvurderlig hjelp den gangen da Gro ble så syk på reisen dit. I Tumbes fant vi et rimelig hotel der vi overnattet. Etter frokost neste dag kjørte vi med en minibuss det siste stykket til grenseovergangen ved Huaquillas. Her måtte vi gå av bussen ved den peruanske kontrollposten og spasere over en bro til grenseposten på den ecuatorianske siden av elva. Der fikk vi et turistvisum stemplet inn i passene våre. I den lille byen nær grensen var det en busstasjon hvorfra det gikk busser til flere steder i Ecuador, også til Cuenca. Det var en strekning på ca. 250 km opp svingete fjellveier.

Buss i Ecuador fra kysten til fjellbyen Cuenca.

Reisen videre ble en opplevelse, for å si det mildt. Den lille bussen var nesten helt full. Vi fikk plasser lengst bak. Første del av reisen gikk greit mens vi var på lavlandet der vi passerte store bananplantasjer. Men etter en stund begynte vi å klatre oppover bratte fjellskråninger på en utrolig smal vei. Det var flere krappe hårnålsvinger der bussen måtte rygge for å klare svingen. Vi som satt i baksetet så rett ned stup på mange hundre meter. På et av de verste stedene stoppet sjåføren bussen og gikk ut og gav småpenger til en Mariastatue som stod i veikanten. I bussen satt vi og ba om at bremsene måtte holde, mens bakre del av bussen hang over stupet. Ikke særlig betryggende!

Vi kom likevel vel fram til Cuenca, og ble godt mottatt av misjonærene der. Cuenca ligger oppe i en vid fjelldal på drøyt 2500 moh. Vi fikk se den norske skolen og misjonsarbeidet. De drev et landbruksprosjekt med opplæring av ungdommer fra fjellbygdene, foruten menighetsbyggende arbeid . Vi fikk en kjøretur i de vakre omgivelsene rundt Cuenca. Vi besøkte blant annet noen varme kilder der det gikk an å koke egg i det varme vannet som boblet opp av bakken. Vår konklusjon var at Andesfjellene er vakre både i Peru og Ecuador og har mange likheter.

Tilbake til kysten og over grensen til Peru.

Den skremmende bussturen opp til Cuenca gjorde at vi gruet for en ny tur landeveien. Vi bestemte oss for å ta fly fra Cuenca til Guayaquil, byen vi engang hadde besøkt da “Margrete Bakke” la til havn der på vår første tur til Peru. Flyturen var nesten like skremmende som bussturen i et gammelt fly fra krigens dager. Men den turen tok i alle fall ikke så lang tid, og vi kom fram med skrekken, dog uten uhell. Denne gangen ble det ingen sightseeing i Guayaquil som ved besøket i desember 1966. Det tok vi oss ikke tid til, men reiste videre med første buss til den lille byen ved grensen til Peru.

Det var sent på ettermiddagen da vi kom dit. Vi skyndet oss til grensekontoret ved broen over til Peru. Passkontorene holdt på å stenge for dagen. Likevel kom vi greit gjennom den ecuatorianske passkontrollen, og småløp over broen til grensestasjonen på peruansk side. Der var det ingen å se. Da jeg banket på vinduet, kom en vakt til syne og åpnet luken. Han sa litt bryskt at det var stengt for dagen. Vi var i en ganske fortvilet situasjon. Vi hadde sjekket ut av Ecuador, men kunne jo ikke overnatte på broen. Han så fra oss til barna og deretter på passene våre, og sa noe om at det muligens kunne ordnes på en eller annen måte. Da skjønte jeg at han ville ha penger. Jeg la en seddel i mitt pass som lå øverst og skjøv passene over på hans side av vindusluken. Uten å si noe, stemplet han alle passene og leverte dem raskt tilbake, uten pengeseddelen selvsagt. Det er den eneste gang i hele vår tid i Peru som jeg har betalt for å få ordnet dokumenter. Men her så jeg ingen annen utvei.

Chulucanas

Etter en overnatting i Tumbes, reiste vi sørover til Piura der vi ville besøke svenske misjonærer. Vi hadde kontaktet Anita og Göran Olsson, som hadde tatt opp misjonsarbeid i byen Chulucanas i Piura fylket i 1975. Så vidt jeg husker møtte Göran oss i Piura, og vi kjørte de 60 km til Chulucanas i deres bil. De hadde allerede en liten gruppe av unge troende, som de samlet til møter i sitt enkle hjem. Da vi besøkte dem, hadde de fått kjøpt en sentral tomt og var i gang med å bygge kirke og misjonær/pastorbolig på tomta. De fortalte at de hadde opplevd en massiv motstand fra noen av beboerne som var påvirket av lokale heksedoktorer, men også fra den katolske kirken. Nå begynte de å vinnne folks tillit gjennom å involvere seg i forbedringer i byen og hjelp til de fattige. Vi hadde et par fine dager sammen med dem før vi måtte dra videre. I dag er det en stor og virksom kirke i Chulucanas med mange utposter i Piura fylket, foruten et stort arbeid blant funksjonshemmede barn.

Tilbake i Lima og Tigre Playa.

Vel tilbake i Lima la vi straks inn søknaden om oppholds- og arbeidstillatelse. Da hadde familien Vervik kommet fra Norge. Deres oppholdstillatelse gikk raskt i orden fordi visumet de fikk før de reiste til Norge, ikke hadde gått ut enda. Verviks reiste videre til Tigre Playa via Wycliffe misjonens base i Yarina Cocha og kom dit før oss. Det kom godt med at de hadde besøkt oss på Tigre Playa i august 1974 mens de arbeidet i Chanchamayo og avløste Liv Haug der. Dermed var de ikke ukjent med stedet og vennene i menigheten når de nå måtte være alene som misjonærer de første ukene.

Mens vi ventet på at visumene våre skulle bli ferdige, bodde vi hos misjonærene Boyan og Lennart Lindgren. Det var åtte – ni år siden de begynte misjonsarbeidet i bydelen Magdalena i Lima. De bodde fortsatt i rekkehuset de flyttet inn i den gangen. Men for et par år siden kjøpte de med gaver fra menigheter i Sverige, en sentral hjørnetomt nær stedet der de i flere år leide en stor garasje til møtene. Nå var et hus på tre etasjer snart ferdig. Det hadde møtesal og kontorer i første etasje og leiligheter til misjonærer og pastorer i 2. og 3. etasje. De hadde bygd et provisorisk lokale av materialer som fantes på tomten, på den delen som lå nærmest hjørnet. Når møtesalen i 3 etasjers bygget ble ferdig, ville de ha møtene i 1.etg der mens en stor kirke skulle bygges der den midlertidige nå stod. Det var team av bygningsarbeidere fra pinsekirken i Värnamo, utsendermenigheten til Lindgrens som hjalp til med byggingen. Dessuten var mange ungdommer fra den lokale menigheten ivrig med som håndlangere. Mens vi ventet på dokumentene våre, hjalp jeg til med praktisk arbeid, og med bibelundervisning på møtene, mens Gro for det meste hjalp Boyan med innkjøp og matlaging. Det var mange munner å mette med de svenske arbeiderne i kosten i tillegg til vår familie!

Reisen videre til Iquitos og hjem til Tigre Playa.

Endelig var våre dokumenter ferdige, og vi kunne reise videre til Iquitos. Der handlet vi inn matvarer og medisiner og fikk lastet alle eskene og sekkene i rutebåten. Det var mye som trengtes både til oss og til familien Verviks hushold, foruten medisinene. Det ble som vanlig travle dager i Iquitos, og vi pustet lettet ut den dagen vi kunne sette oss i Twin Otter sjøflyet med kurs for San Lorenzo. Der ble vi møtt av Gunnar. Han hentet oss i speedbåten. Etter en time oppover Marañon var vi endelig hjemme etter en lang reise vi ikke hadde hatt noen anelse om at vi skulle foreta, da vi forlot Tigre Playa noen uker tidligere. Nå hadde vi i alle fall opphold for et år, og slik ble det framover. Oppholds- og arbeidstillatelsen måtte fornyes årlig, men fra da av kunne det gjøres i Iquitos. Tidligere fikk vi for minst to til tre år av gangen, men måtte da til Lima for å få forlenget visumet.

På denne kategorien “Dagligliv i jungelen” finner du nederst av fem innlegg, kp.40, ovenfor det står kp.43, deretter kp.42, ovenfor det står kp.52 og helt øverst dette kapitlet, kp.62.

Kp.60 står på “Båtliv og reiser”, nest øverst av de fem kapitlene på den kategorien. Kp.61 står øverst på “Bibelkurs og kirkebygg”, mens både kapitlene 63 og 64 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i jungelen i Peru – fra Andes til Amazonas.

Nytt skolehus og ny lærer høsten 1978

Det var med stor glede vi tok i mot familien Wilhelm og lærer Martha de Jong i oktober 1978. I ett og halvt år hadde Maino og Lewi vært de eneste elevene med meg som lærer på den norske skolen på Tigre Playa, som fortsatt holdt til i et rom i vårt hus. Det var selvsagt litt kjedelig å bare være to med en lærer (mor) som stadig fløy mellom undervisning i skolerommet, syke som banket på døra og andre gjøremål. De tre største av Wilhelms barna hadde gått på skole i Alta siden de reiste til Norge i januar 1977. Marianne begynte dette året i 1.klasse, og Anita på 4 år hadde enda noen år igjen til skolestart. Hun satt ofte på skoletrappa med papir og blyant og den lille hunden sin mens de andre hadde skole. Men alle var glade for å være sammen igjen både på skolen og i fritiden. De hadde mange peruanske venner som de ofte lekte med på ettermiddagen, men med barna til Rudolf og Eva var de nesten som søsken.

Stor stas var det også med egen skolestue, bygget som en vanlig jungelhytte. Våre peruanske brødre var spesialister på den type bygg. Etter iherdig arbeid for å ta ut materialer fra skogen og sette opp huset, ble skolestua ferdig til innflytting i tide før familien Wilhelm og Martha kom. Palmetaket gjorde at det var mindre varmt i skolestua enn i murhus med bølgeblikk. Vi var der bare på dagtid når myggen for det meste holdt seg inne i skogen, men av og til kom papegøyene våre på besøk.

Jeg skriver i et brev hjem fra den tiden: “Det har vært rene møbelsnekkeriet her en stund. John har laget et lite skap og skrivebord til Maino og Lewi til lekselesing på rommet deres. Dessuten snekret han sammen to skolepulter og et kateter til skolehuset. I dag laget han en enkel skrivepult og bokhylle til Martha. Hun har flyttet inn på rommet som tidligere ble brukt til skole. Vigdis bodde også der da hun var her og hjalp til med undervisningen, men da med færre elever. Rudolf satte med det samme igang med å snekre pulter til de fire skolebarna sine. Den 23. oktober var alt ferdig og skolen kunne begynne. Litt sen start på dette skoleåret, men vi får heller holde på litt lengre enn vanlig skoleår i Norge.”

Fordeling av arbeidet.

Mens Martha og jeg delte ansvaret for undervisningen, ble det Eva som tok det meste av arbeidet med alle de syke som oppsøkte oss for behandling og medisiner. Dette arbeidet bare økte i årene som fulgte. Eva og jeg delte på ansvaret for søndagsskolen og oppfølging av medarbeiderne der. John og Rudolf var mye på reiser til alle landsbyene som nå hadde grupper med troende som trengte undervisning og veiledning, foruten at de hadde mye praktisk arbeid med båter og motorer. Forberedelser til bibelstudier og møter både på Tigre Playa og på reisene, tok også sin tid.

I møtene på Tigre Playa og i nabolandsbyer fikk vi etter hvert god hjelp av evangelist Marcial og ungdommene. Det betydde mye, særlig når John og Rudolf var på lengre reiser til landsbyer både langs Marañon og Morona. Det var forøvrig et utall andre oppgaver; som misjonens regnskap, radiokontakten med Wycliffe basen i Yarina, foruten alle flyvningene fra Yarina med eller uten passasjerer som skulle tas hånd om på mellomlandinger og ikke sjelden overnattinger på vei til og fra de mange indianer landsbyene.

NKS kurs for Maino og Sonya i 9. klasse.

Fra det nye skoleåret høsten 1979 tok jeg i bruk NKS kurs med oppgaver og stiler som rettet seg mot eksamen i ungdomsskolen, som den gang var etter 9.klasse da førskolen enda ikke var innkludert i grunnskolen. Dette var i fagene norsk, nynorsk, engelsk og tysk. Det ble en stor hjelp i undervisningen og ikke minst bedømmingen av resultatene deres i disse fagene. Dette gjaldt særlig stiler i norsk og nynorsk. Da skoleåret gikk mot sin avslutning våren 1980, viste det seg at både Sonya og Maino fikk bedre karakterer på oppgavene som ble rettet i Norge, enn de jeg rettet. Jeg var nok redd for ikke å være streng nok! Martha hadde matematikk og naturfag for ungdomsskoleelevene, mens jeg hadde alle de øvrige fagene. Men hun hadde i steden de fleste fagene i klassene i barneskolen. Eva trådte til som musikk- og formingslærer. Etter vi reiste til Norge sommeren 1980, fortsatte Martha to år til som lærer for barna til Rudolf og Eva på Tigre Playa. Sonya fortsatte sin skolegang på Wycliffe basen i Yarina da vi reiste. Der tok hun 3-årig highschool på to år. En stor bragd!

På denne kategorien “Bibelkurs og kirkebygg” står det fire kapitler, fra det nederste kp.51, så kp.53, kp.54 og øverst dette kapitlet 61. Kp. 60 står nest øverst i kategorien “Båtliv og reiser”, mens kp.62 står på øverst på “Dagligliv i jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Gunnar faller i elva i Borja

Etter et par dagers jobbing med å snekre sammen forskalingskasser, fikk vi låne en åpen trebåt til lastingen av stein. Dette var i Borja i august 1978.  Trebåten bandt vi med en kjetting til siden på Alli Shungo, og kjørte opp mot de strie strykene ovenfor Borja, der det var rikelig med stein. Da båten var lastet med vekten den tålte, dro vi tilbake til Borja. I det vi skulle legge til land,  falt slepetauet i vannet og kom inn under Alli Shungo. Gunnar løp ut av styrehuset og bakover på utsiden av båten for å redde tauet unna propellen.  Det var en smal kant å gå på langs utsiden. Han måtte holde seg i et rør som gikk langs taket, men han mistet grepet, og falt i vannet mellom båtene. Jeg så ham falle, og kunne ikke gjøre annet enn å stoppe motoren for å prøve å hindre at han ble truffet av propellen.

Gunnar ble trukket dypt ned i vannet til bunnen av den sterke strømmen, men klarte å sparke fra og kom opp til overflaten rett bak båten. Han fikk tak i slepetauet og klatret opp i trebåten. Så snart han var i båten, startet jeg motoren for vi drev raskt nedover i den sterke strømmen. Gunnar hadde fått en ganske stor flenge i en av fingrene, men var ellers uskadet. Vi så det som et mirakel at han ikke ble truffet av propellen, eller at han ikke kom under trebåten og dermed ble ført lengre nedover den strie elva. Denne hendelsen rystet oss alle.  På kveldsmøtet takket vi Herren for at det tross alt hadde gått bra.  Bakgrunnen for reisen til Borja og denne hendelsen skriver jeg om i fortsettelsen:

Til San Lorenzo og et besøk til Borja

Da Gunnar Vervik og jeg kom fra Iquitos med den nye motoren i Alli Shungo i begynnelsen av juni 1978, besøkte vi menigheten i San Lorenzo og utpostene ned mot munningen av Pastaza. I San Lorenzo ønsket vennene å utvide og forbedre lokalet sitt. Mange nye var døpt og kommet med i menigheten der de siste par årene. Kirken var blitt for liten. Utvilsomt var det behov for en større og bedre kirke.  De holdt på med å samle midler for å kjøpe planker til veggene og sement til gulvet, men innsamlingen gikk tregt. Det var ikke mye penger blant folk.  Vi hadde fått noen gaver fra Norge som kunne brukes til kirkebygg, og håpet på at det vil komme inn mer etter hvert.  Det var ingen sagbruk i denne delen av jungelen, men vi fikk høre at sagbruket i Pinglo, ovenfor fossestrykene «Pongo de Manseriche»  ved Borja, hadde trematerialer til salg.  Jeg reiste oppover Marañon til Borja og fikk bestilt materialene gjennom en handelsmann der. Denne mannen, Correa hadde radiokontakt med Pinglo. Han kunne hente plankene i løpet av juli. Jeg avtalte med vennene i kirken at vi skulle komme tilbake i august for å hjelpe til med å støpe grunnmuren til veggene.

Kort tid etter at jeg kom tilbake fra Borja, reiste Gunnar og jeg igjen nedover Marañon til San Lorenzo. Sammen med vennene der begynte vi arbeidet med å støpe gulvet i kirken.  Sand ble hentet i elva, og sementen var allerede innkjøpt. Alt ble blandet for hånd. Mange var med på dugnaden så det gikk unna. De fleste kveldene var vi samlet til møte i huset til pastor Humberto.  Etter en uke var det meste gjort, og vi reiste tilbake til Tigre Playa slitne, men fornøyde.

Ny reise til Borja

Den siste dagen i juli la vi ut på en ny reise med Alli Shungo. Igjen gikk ferden oppover Marañon til Borja for å begynne arbeidet på kirken der. På veien stanset vi på noen av stedene som hadde fast virksomhet. Det var alltid en glede å møte vennene i disse landsbyene. I Borja hadde misjonen tidligere fått tomt til kirke.  Allerede i 1975 ble reisverket satt opp og taket av bølgeblikk kom på plass.  Vel framme i Borja, samlet vi vennene til møte og til planlegging av arbeidet. Vi hadde med sement, men trengte stein og sand til støpningen av grunnmuren. Det trengtes mange villige hender til dette arbeidet.

Det første vi gjorde var å hente plankene hos handelsmannen og lagre dem ved kirken. En del av dem trengtes til forskalingen. Vi fikk samtidig bestilt mer tremateriale på sagbruket i Pinglo slik at det ble nok til veggene både til kirkene i Borja og San Lorenzo. Det kunne vi gjøre fordi sagbruket ville selge oss dette til halv pris! Handelsmannen skulle gi oss beskjed når plankene var ferdige til å hentes. Med god hjelp fikk vi i løpet av noen dager støpt feridig grunnmuren der veggene skulle plasseres.

Det var under dette oppholdet i Borja mens vi hentet stein til arbeidet på kirken, at den farefulle hendelsen med Gunnar fant sted, som beskrevet i begynnelsen av dette innlegget. Søndagen før vi reiste fra Borja, var det dåp av to ektepar. Det ene paret var Juan del Aguila og hans kone. Juan var i mange år leder og pastor i Borja. Senere ble en av hans sønner pastor der. De og flere andre hadde tatt imot troen på Jesus under tidligere besøk. Den første dåpen i Borja fant sted tidligere det året.  Ved vårt neste besøk i november ble det igjen dåp. 

Bibeluke og velkomst for familien Wilhelm og Martha de Jong

I første del av oktober var det igjen bibeluke på Tigre Playa.  Denne gangen for ledere fra mange landsbyer i området. Gunnar og jeg underviste, mens Gro og Oddbjørg underviste søndagsskolelærere. De hadde også hendene fulle med de mange syke som kom til oss i løpet av uka. Det gikk meslinger i området.  Før deltagerne på bibeluka reiste hjem, lovte jeg utsendingene fra Candoshi landsbyene i Rimachi å besøke dem i november.

En ukes tid etter avslutningen av bibeluka hadde vi gleden av å ta imot Eva og Rudolf Wilhelm med sine fem barn som kom tilbake etter drøyt 1 ½ år i Norge. Sammen med dem kom lærer Martha de Jong fra Alta. I kirken ble det velkomst for familien Wilhelm og Martha, samtidig som det var avskjed med familien Vervik. De reiste noen dager senere til nye oppgaver i Lima og senere i Chulucanas, Piura. Et par uker etter velkomstmøtet dro Rudolf og jeg opp til Borja med husbåten. En av ungdommene i menigheten, Tito var med oss. Vi hadde fått beskjed om at plankene på sagbruket i Pinglo var ferdige.

Farefullt oppdrag i Borja – plankene slepes ned gjennom strykene

Handelsmannen Correa i Borja som hadde hentet den forrige bestillingen med planker sammen med noen materialer til seg selv, var villig til å kjøre opp til sagbruket i Pinglo for å hente plankene. Men han ville at i alle fall en av oss skulle være med. Vi måtte dessuten gjøre opp for kjøpet. Det ble til at jeg og Tito ble med i Correas båt.  Det var spennende å kjøre opp fallene, men elva var forholdsvis lav, så vi kom vel fram til Pinglo.  Correa var vant til å kjøre denne strekningen, mens jeg ikke hadde passert «El Pongo de Manseriche» siden hele familien flyttet fra Bagua til jungelen ni år tidligere, i oktober 1969.

Vel fremme ved sagbruket kjøpte og betalte vi for de bestilte materialene. Vi fikk hjelp til å bære plankene ned til elva, der de ble bundet sammen til en stor flåte på 4 x 4 meter som stakk ca. 1 ½ meter dypt. Etter å ha surret den med en masse nylonrep og festet flåten med rep til båten, ble den dyttet ut i strømmen som ville ta oss ned til Borja. Den åpne båten til Correa styrte den lett ut på dypt vann. Da vi kom inn mot den trangeste delen, ble det sterkere strøm. Men Correa ved utenbordsmotoren klarte å styre flåten forbi store steinblokker i elva. Vi nærmet oss det farligste stedet. Elva har et 20 meter langt stryk der fallet er ca.to meter. Rett ovenfor dette stryket kom vi inn i en stor bakevje så båten og flåten gikk rundt i ring med strømmen noen ganger før vi greide å dytte flåten ut i hovedstrømmen igjen. Flåten var bundet til båten. Jeg fikk streng beskjed om å løsne tauet idet vi kom på kanten av stryket.

Stryket er en trang passasje der vannet blir presset sammen, og danner en meter høy ”hanekam” nedenfor. Akkurat da jeg løste tauet til flåten, stoppet påhengsmotoren!  Correa ble helt hvit i ansiktet. Han begynte å dra i start-tauet og etter noen forsøk, startet heldigvis motoren. Men da var vi kommet veldig nærme ”kammen” slik at mye vann kom inn i båten. Det var noen nervepirrende øyeblikk. Vi klarte å komme ut av den verste strømmen og begynte å øse båten. Da vi så etter flåten med planker, var den først ikke å se. Men så, litt nedenfor dukket den opp, noe skamslått, men hel. Vi fikk festet tauet til båten igjen og greide å få den til land i Borja. Da vi fortøyde båten, utbrøt Correa: »Det var nære på!»  

Sleping av flåten med planker ned til San Lorenzo

Rudolf ventet oss ved elvekanten og hjalp til med å få festet flåten trygt til land. Neste dag løste vi opp tauene på flåten og bar halvparten av materialene opp til kirketomta. Der satte vi plankene opp til tørking. Nå hadde vi en flåte som var halvparten så stor som den opprinnelige. Den skulle vi taue ned til San Lorenzo med Alli Shungo. Oppe ved Borja er strømmen sterk, men fra Saramiriza og videre nedover flyter Marañon roligere.  Det tok tre dager å slepe plankene med strømmen før vi var fremme i San Lorenzo. Her ble materialene båret opp til kirketomta og satt til tørk. Senere samme år fikk brødrene i Borja og San Lorenzo hjelp av Rudolf til å sette opp veggene på kirkene.

Året etter da jeg igjen var i Borja, hadde jeg et par opplevelser som jeg vil ta med her. Jeg hadde planlagt en reise på to- tre uker for å ha møter og bibelstudier på de fleste stedene oppover Marañon. Men uforutsette ting gjorde at reisen ble på godt over tre uker. I San Juan hadde det brutt ut meslinger i landsbyen. Det gjorde at jeg ble en dag ekstra der. I Saramiriza ba de meg stanse en dag lengre en planlagt for bibelstudier. I Alegria var det problemer i menigheten som gjorde at jeg ble et par ekstra dager der.

En spennende reise fra Borja ned til Saramiriza

Da jeg skulle gå om bord i Alli Shungo i Saramiriza for å reise videre opp til Alegria og Borja, kom det en mann bort til meg og sa at jeg ikke måtte reise til Borja. En av beboerne der, som han nevnte ved navn, hadde sagt han ville skyte meg hvis jeg kom dit opp. Jeg hadde vært i Borja mange ganger og visste hvem denne mannen var, og ville ikke la meg stanse av denne ukjentes advarsel. Da jeg kom til Borja, etter et par dager i Alegria, var mannen som ifølge advarselen skulle skyte meg, en av dem som tok imot meg da jeg la til land.  Han var veldig hyggelig og hjalp meg å bære trekkspillet opp til kirken. Jeg merket ikke noe fiendskap eller hørte noe om skyting de dagene jeg var i Borja. Tvert imot, mange kom til møtene og bibelstudiene for å lære mer fra Guds Ord.

I årene fra midten av 1970 tallet og utover -80 tallet var det økende terrorisme fra geriljagrupper som «Lysende sti» og andre grupper i Peru.  I jungelen gikk det mange rykter om terrorister, som ofte ble kalt »Pelacara».  Dette var et gammelt uttrykk, visstnok fra gummiboomens tid i jungelen. Det gikk ut på at disse “pelacara”, som betyr “skrelle ansiktet”, drepte indianere i den hensikt å ta ansiktsfettet deres for å bruke i alt fra kremer til raketter! På denne tiden gikk det rykter om at vi mannlige misjonærer var slike “pelacara”. Selv etter å ha blitt så godt kjent i området, ble vi offer for disse ryktene en tid. Men alle som kjente oss, og ikke minst våre troende venner, forsvarte oss. Dessuten var det ingen som kunne legge fram bevis for at noen var drept eller masakrert. Det varte ikke så lenge før vi gikk fri fra disse anklagene, mens redselen og ryktene om denne faren varte flere år i jungelområdene helt ned til Iquitos og Yurimaguas. Det var vel egentlig fra de områdene ryktene om terrorister og “pelacara” hadde sitt utspring. Det hang sammen med at det i noen år var mye gerilja virksomhet i den høyere delen av jungelen rundt oss med senter i Tarapoto innenfor Yurimaguas.

Mens jeg var i Borja, gikk vannstanden i elva ned til et nivå jeg aldri hadde sett der oppe før. Jeg håpet at vannstanden ville stige, derfor tok jeg meg tid til disse dagene med bibelstudier og praktisk arbeid. Sammen med brødre i menigheten hentet vi store, flate steiner inne ved inngangen til fallene i «el Pongo».  De plasserte vi ved inngangsdøren til kirken og på stien ut til veien. Men vannstanden ble stadig lavere. Nå måtte jeg likevel starte på hjemreisen. Jeg hadde lovet å besøke candoshi indianerne i landsbyene rundt Rimachi i Pastaza for et par uker i midten av november, og nå gikk oktober mot sin slutt. Før den reisen var det nødvendig å reparere og male den åpne båten jeg skulle bruke til Rimachi. For første gang hadde jeg en radio i Alli Shungo som gjorde det mulig å kommunisere med familien hjemme. Det var en stor forbedring og et takkeemne.

Vennene i Borja advarte meg mot å reise nå når elva var så lav. Jeg ba over saken, og fikk fred over å kjøre nedover. I den første delen av elva nedenfor Borja var strømmen sterk fordi det er en forholdsvis dyp renne på den strekningen. Men lengre ned ble det grunnere, og store steinbanker dekket nesten hele elveløpet. Der var det bare en smal renne hvor vannet strømmet over stubber og trær som satt fast i bunnen. Jeg ropte til Jesus, og kjente at Guds ånd kom over meg.  Det ble en vill ferd nedover strykene mens jeg sang og ba. Plutselig så jeg at to stokker sperret veien rett foran båten, og at vannet strømmet over dem. Jeg hadde ingen mulighet til å stoppe, så jeg ga mer gass, og styrte mot det stedet der det meste av vannet rant som en liten foss over stokkene. Det kjentes ut som om båten ble løftet over hinderet, og slo ned i dypere vann på den andre siden så vannspruten sto.

Noen menn som stod på steinbanken og vasket gull like ved dette stedet, så det som skjedde. De kom løpende, for de trodde at dette ville gå galt. Jeg fortsatte å prise Gud, og kom velberget ned til Saramiriza, der jeg la til en times tid for å komme meg etter denne farefulle ferden.  Gullgraverne fortalte senere at de hadde sett store deler av bunnen på båten da den gikk over stokkene. I Saramiriza kom noen og spurte meg hvor jeg kom fra. Da jeg fortalte at jeg kom fra Borja, sa de at det var umulig. De hadde selv prøvd å kjøre opp til Borja samme deg med en liten båt med påhengsmotor, men måtte snu. Jeg tror Herren gjorde et under og hjalp meg å komme velberget over den passasjen og ned til roligere og dypere farvann fra Saramiriza og videre til Tigre Playa. Det er ingen tvil om at vi er blitt bevart gjennom flere farer enn vi vet om i løpet av alle årene i jungelen i Peru.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 57 og 59 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”, kp. 58 på “Iquitos og reiser ut av jungelen”, mens kp.61 står på kategorien “Bibelkurs og kirkebygg”.

Vi reiser til landsbyer i Morona – familien Vervik på Tigre Playa

I midten av august 1978 satte hele familien kursen for bielven Morona om bord i Alli Shungo. Vi vinket farvel med Oddbjørg og Gunnar Vervik som arbeidet sammen med oss på Tigre Playa mens Rudolf og Eva Wilhelm var i Norge. Familien Wilhelm og lærer Martha de Jong fra Alta ventet vi i oktober. Martha ville bli en god forsterkning til vår norske skole som da kom til å ha 6 elever, våre to og fire av barna til Rudolf og Eva. Vi så fram til dagen vi kunne hilse dem velkommen til Tigre Playa. Utvilsomt ville vi savne Oddbjørg og Gunnar som da skulle videre til andre oppgaver i Peru etter drøyt et års samarbeid .

Det var lenge siden hele familien hadde vært i Morona, men John og også Rudolf hadde besøkt landsbyene i Morona både med Alli Shungo, speedbåten og den store trebåten etter det. Men siden motoren i husbåten etter hvert sviktet helt, og det tok tid før den nye motoren ble installert, var det nå blitt ekstra lenge siden landsbyene i øvre del av Morona hadde hatt besøk. Etter at John og Gunnar kom hjem fra Iquitos med ny motor i Alli Shungo i begynnelsen av juni-78, var båten i stadig bruk til besøk på utpostene både opp- og nedover Marañon.  Men nå var vi endelig på vei oppover Morona der vi regnet med å tilbringe nærmere fire uker. Vi håpet å få besøkt så mange landsbyer som mulig, også noen av stedene inne i de små bielvene til Morona. På denne reisen hadde vi flere spesielle opplevelser litt utenom det vanlige. Det er særlig disse hendelsene jeg vil skrive om fra denne turen.

Vi hadde allerede vært på reise noen dager og besøkt mange landsbyer. I flere av dem var det nå grupper med troende som ville lære mer av Guds Ord. Det var alltid mange syke som ville ha hjelp og medisiner. Denne ettermiddagen la vi til for natten ved en liten strand på en strekning med lite bosetninger. Det er mye bittesmå mosquito i dette området. I motsetning til myggen, er disse aktive på dagen, men forsvinner inn i skogen ved mørkets frambrudd.  Det var enda tidlig på ettermiddagen, men ganske langt til nærmeste landsby. Vi bestemte oss for å fortsette dit tidlig neste morgen.

Her holder jeg på med å forberede en leksjon med flanellograf inne i Alli Shungo. Det brukte vi mye til å visualisere fortellinger fra bibelen. Maino leser på et vedlegg til en av medisinene vi hadde med oss.

Huangana – Villsvin jakt

Da vi hadde lagt til og bundet båten, hører vi bjeffing. En hund her? Det er jo langt fra folk?  Plutselig sier Rosalio som var med oss på reisen: «Det er huangana – villsvin.»  Det hørtes ut som de var rett innenfor de nærmeste trærne. Jaktinstinktet våknet hos John og Rosalio. John tok revolveren, og Rosalio geværet, og sammen satte de av sted inn i skogen. Det kunne smake godt med ferskt kjøtt etter dagene med hermetikk og av og til fersk fisk. Vi håpet de ville komme tilbake med ett villsvin. Jeg og barna utforsket stranden og plukket noen skjell før vi tok et bad i elva.

Vi hørte et par skudd inne fra skogen. Men tiden gikk, og det var fortsatt stille. Om ikke lenge ville det begynne å skumre. Jeg ble urolig. Vi speidet mot skogen, men ingen var å se. Ikke hørte vi noe mer heller. Eller var det enda et skudd vi hørte? John hadde sin kornett i båten. Det hendte han spilte litt på kornetten på reisene, selv om det var gitar eller trekkspill som bruktes på møtene. Jeg tok kornetten ut av kassa, gikk ut på stranda og prøvde å lage lyd. Men det ble dårlige greier. Uroen økte etter hvert som tiden gikk.  Om ikke lenge ville det bli mørkt inne i skogen. Hvor ble de av? Kanskje hadde de mistet retningen og gikk seg vill? Eller hadde en villsvinflokk skadet dem?

Mens vi gikk der på stranden og lyttet og speidet, hørte vi John rope. Vi snudde oss etter lyden, og der kom han og Rosalio gående langs elvebredden. De hadde kommet ut av skogen litt ovenfor oss. Hvilken lettelse! Da de kom nærmere, så vi at de bar på hvert sitt villsvin. Maino og Lewi ropte begeistret, både over å se dem og over fangsten de bar på.» 

John forteller fra denne opplevelsen:

«Jeg gav Rosalio haglgeværet, og tok selv med revolveren, kaliber 12. Vi gikk innover i jungelen etter lydene vi hørte. Jungelen ute ved elven er veldig tett med mye busker, lianer og store trær, men litt lengre inne åpner det seg mer. Vi hadde ikke kommet langt før vi så flere villsvin som gikk og rotet i bakken.

Rosalio la an og skjøt på det nærmeste dyret som satte i et hyl og falt om, men reiste seg igjen, løp noen skritt, og falt igjen. Nå var det som hele skogen eksploderte av hyl og lyden av en stor flokk villsvin som styrtet av gårde gjennom underskogen. Rosalio løp etter dem, mens jeg ble stående igjen ved det skadeskutte villsvinet. Med et skudd fra revolveren var dets kamp over. Jeg ropte på Rosalio at han skulle komme tilbake, men han hørte meg ikke. Så ble det helt stille i jungelen.

Etter en stund hørte jeg to skudd på avstand. Jeg ropte av full hals, men fikk ikke svar. Jeg ventet litt før jeg avfyrte noen skudd i luften. Rosalio svarte med skudd. På den måten fant vi hverandre. Han hadde skutt enda et villsvin og kom bærende på det. Han hadde bundet et rep av bark rundt føttene på villsvinet. På den måten ble det lettere å bære. Det begynte å mørkne i skogen. Derfor tok vi oss ikke tid til å binde bark rundt det andre villsvinet. Jeg tenker det veide over 20 kilo, så det ble en tung bør.

Nå gjaldt det å finne tilbake til elva og båten raskest mulig. Vi hadde løpt en del rundt under jakta og var usikre på retningen til elva. Etter en stund oppdaget vi at vi kom tilbake til stedet der vi hadde skutt det første dyret.  Nå ble vi ganske bekymret. Det skumrer fort inne i skogen. Vi tenkte oss godt om, og kom på at vi hadde gått forbi et lite bekkefar. Da vi kom til bekken, fulgte vi den i retningen den rant. Her var det tett underskog, men snart så vi at det lysnet lenger fremme. Vi var lettet og glade da vi kom ut til Morona i en sving ovenfor der «Alli Shungo» var fortøyd. Gro og barna ble veldig glade over å se oss! Det kunne ha gått ille om vi ikke hadde funnet ut til elva før det ble helt mørkt.»

Reisen videre – grillet villsvin

Neste morgen kjørte vi videre oppover elva til vi kom til en forlatt hytte. Mens vi var underveis, skar Rosalio skinnet av villsvinene og stykket dem opp. Han satt bak på båten hvor han hadde rikelig tilgang til vann. Vi stoppet ved hytta. Utenfor den satte vi opp en «barbacoa», en grill av kraftige pinner og gjorde opp ild for å røyke det meste av kjøttet. Noen fine stykker stekte vi med det samme. Vi hadde ikke kjøleskap, og rått kjøtt holder seg ikke lenge i varmt jungelklima, mens det røkte kan oppbevares lenge om det holdes tørt. Da vi senere på dagen dro videre oppover Morona, hadde vi med røkt kjøtt, både til oss selv og til å gi bort i de par nærmeste landsbyene vi besøkte. Det var stor glede i landsbyen vi kom til den ettermiddagen. Det er langt fra hver dag det er kjøtt å få. På kvelden samlet folket seg til møte i skolen. Det ble en fin kveld med mye sang, bønn og vitnesbyrd. I slutten av møtet kom mange fram til forbønn.

Egg fra “charapas“ store vannskilpadder, – og fiskelykke 

På denne reisen så vi spor etter store vannskilpadder på noen av sandstrendene. Det var lavvann og årstiden da skilpaddene går opp for å legge egg i den varme sanden. På tilbakereisen stoppet vi en sandbanke for å se på et rede. Vi så spor etter skilpadder flere steder oppover denne sandbanken.

Det var de store skilpaddene som hadde lagt egg der. Vi pleide ikke å røre redene da det dessverre var altfor mange som tømte redene for egg for å selge. Det var stor etterspørsel etter disse eggene som ble regnet for en delikatesse, og det var gode penger å tjene på salget i byer som Yurimaguas og Iquitos. Eggene fra skilpaddene har mykt skall. For at eggene skal holde seg på lengre reiser, legges de i en kurv med grovt salt. Men nå som vi hadde sett så mange spor, fikk vi lyst til å se på et rede og kanskje ta noen få egg. Vi gravde forsiktig ned i sanden på et av stedene der det var tydelig at en skilpadde hadde laget et rede. Det viste seg å være et stort rede med sikkert over hundre egg, runde som ping-pong baller. Vi kunne ikke dy oss, men plukket forsiktig opp noen få egg før vi skjøv sanden godt tilbake over eggene og sporene våre.  Vi hadde smakt egg fra skilpadder før når vi en sjelden gang hadde fått det som gave eller i bytte med medisiner. I og med at hviten ikke stivner, likte vi dem ikke noe særlig kokte. Men når eggene piskes og stekes til en omelett, smaker det godt.

På grunn med Alli Shungo

Det var lavvannstid, og Morona var veldig grunn på denne reisen, særlig i den øvre delen. Det regnet nesten ikke, og en dag på nedturen kjørte vi rett på en banke med rullesteiner under vannoverflaten midt i elva. John ruste med motoren og prøvde å komme av, men båten leet seg ikke. Det så helt umulig ut. Strømmen førte oss bare lengre opp på grunna, og Alli Shungo begynte å legge seg over mot siden. John hoppet ut i elva for å finne hvor det var nærmest til dypere vann. Da han hadde sett seg ut retningen, gikk han inn i styrhuset igjen. Rosalio, Maino, Lewi og jeg hoppet ut i elva for å dytte. Vi stod i vann til livet og dyttet det beste vi kunne, mens John tok i med all kraften motoren hadde. Plutselig kom vi av grunna, og alle unntatt jeg, kom seg om bord. Jeg mistet festet jeg hadde på båten da den fór framover. Heldigvis var jeg en ganske god svømmer og kom meg til elvebredden lengre nede. Strømmen er sterk så langt opp i elva som vi var nå, og jeg ble ført et stykke nedover mens jeg svømte mot land. Det gikk bra! Ingen av oss merket noe til fiskene “piraya” og “canero” som er utstyrt med skarpe tenner, heller ikke så vi noe til krokodiller -“kayman” som vi visste fantes i elva. Motorduren skremte dem kanskje bort.

Besøk i bielvene og avslutning på reisen.

På turen besøkte vi også shapra landsbyene i bielvene Siquanga og Pushaga. Men da lot vi Alli Shungo være igjen ved et par hus like innenfor munningen, mens vi kjørte opp til landsbyene med en mindre båt. Som på de andre stedene vi besøkte langs Morona, gikk folk mann av huse for å være med på møtene. De trodde nesten at vi hadde glemt dem fordi det hadde gått så lang tid siden de hadde sett oss. På grunn av de store avstandene i Morona og mye arbeid i landsbyene langs Marañon, ble det dessverre altfor sjeldent vi fikk besøkt disse stedene langt inne i Perus jungel. Den lange tiden uten flodbåten operativ, gjorde det enda vanskeligere. Men med Alli Shungo i drift igjen, håpet vi at det skulle bli tettere mellom besøkene. Vi lovte at det ikke ville gå så lang tid til neste gang vi kom.

Det var en glede å se alle som med stor interesse lyttet til Guds Ord og gav sine liv til Jesus midt i dette området med mye åndelig mørke. På alle steder ba vi for syke, men vi fikk også være til hjelp med medisiner og behandlinger blant annet for sår og byller av ulike slag. Da vi startet opp motoren den siste dagen i Morona med kurs for Tigre Playa, takket vi for Guds beskyttelse og hjelp på reisen.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapittel 58 står på kategorien “Iquitos og reiser ut av jungelen”, mens kp.60 står på “Båtliv og reiser”.

Tilbake på Tigre Playa i mars 1977

På en måte føltes det som vi hadde vært borte lenge da vi installerte oss i huset igjen etter et år i Norge. Men samtidig var det som vi hadde vært der hele tiden. Allerede dagen etter vi kom, begynte Chris Burgdorf og jeg å arbeide med motoren i Alli Shungo. Chris hadde bodd i vårt hus noen uker. Den siste tiden var han alene på Tigre Playa etter at Eva og Rudolf Wilhelm med barna reiste til Norge i januar etter en periode på drøye fire år.  Chris var fra Indiana i USA der han sammen med sin bror og søster drev en ganske stor gård.  Det var mange år siden de hadde hatt dyr på gården, noe som gjorde det mulig for Chris som var ungkar, å følge kallet om å hjelpe misjonærer i vinterhalvåret. Han var først flere vintre hos misjonærer i Amazonas i Brasil, senere ble det flere turer til Peru og Paraguay.

Jeg traff Chris for første gang da han var i Iquitos i 1970 hos amerikanske misjonærer fra Assemblies of God, kirkesamfunnet han tilhørte hjemme i Indiana.  I 1973 kom han på besøk til oss på Tigre Playa sammen med misjonær David Hansen fra Iquitos. Da reiste vi alle tre i speedbåten til candoshi indianerne i Rimachi i Pastaza. Chris var praktisk og tjenestevillig, og var flere ganger på Tigre Playa i årene som fulgte. Denne gangen hadde han hatt med noen reservedeler vi hadde bedt om til motoren i Alli Shungo. Rudolf og misjonær John Tuggy fra Wycliffe hadde gjort en del reparasjoner på motoren høsten 1976. Men dessverre gikk den fortsatt ikke som den skulle.  Det måtte Chris og jeg konstatere etter mange timer og flere dagers arbeid på motoren. Vi gjorde prøveturer, byttet ut deler, skrudde og renset, men motoren lakk olje og kom ikke opp i normal fart.

Etter mange og lange reiser var den 22 år gamle dieselmotoren til Alli Shungo helt utslitt. Den mistet kraften, og hadde vanskeligheter med å komme opp der strømmen ble for sterk. Svart røyk sto ut av eksosrøret, og gjorde den bakre delen av båten helt svart.  Skroget av jern var fortsatt bra med jevnlig vedlikehold, men motoren var det verre med. Ingen tvil om at Alli Shungo nå trengte en ny motor.  Båten hadde en amerikansk dieselmotor. Vi ønsket en ny av samme type for lettere å få den tilpasset i motor- rommet. Chris tilbød seg å ta seg av innkjøp og forsendelse fra USA.  Det tilbudet tok vi imot med takk. Jeg hadde samlet inn penger til motor da vi var i Norge, men det var ikke nok til kjøp, frakt og installasjon av en ny motor. I tiden som fulgte skrev jeg til Rudolf og Salem om saken. Deretter kontaktet vi støttemenigheter og organisasjoner som vi håpet ville støtte et slikt formål. Det ble resultater av flere av henvendelsene, foruten at Rudolf også samlet inn penger til motoren ved besøk til menigheter i Norge.

Besøk til Candoshi landsbyer i Rimachi

Da vi hadde gitt opp å få fart på Alli Shungo, avtalte vi at Chris skulle gjøre undersøkelser om pris og frakt til Iquitos når han kom hjem.  Men før han reiste for å ta fatt på våronna hjemme i Indiana, ville han gjerne besøke våre candoshi venner i Rimachi. De lå på hans hjerte siden han var der første gang. Vi reiste med speedbåten og var noen dager i et par candoshi landsbyer. Mange samlet seg til møtene og fulgte ivrig med på undervisningen. Flere av dem hadde tatt imot troen ved tidligere besøk. Også denne gangen var den noen som gav sitt liv til Jesus. Lærerne og lederne hadde fått undervisning på Wycliffe misjonens base, og flere av dem hadde vært på Bibelkurs anordnet av oss og misjonær John Tuggy på Tigre Playa.  Vi kjørte takknemlige og glade tilbake til Tigre Playa, der vi tok farvel med Chris et par dager etterpå.

Stor aktivitet og forsterkning i arbeidet

I månedene som fulgte ble det mange reiser i speedbåten til landsbyene både oppover og nedover Marañon. Det var gledelig å se alle som samlet seg til møtene. Noen steder var det bygd små kirker av skogens materialer og palmebladtak. I den større landsbyen San Lorenzo var det stor vekst og nye utposter, og det var en glede å besøke menigheten der for bibeldager og møter. Mange gav til kjenne at de ville ta imot Jesus som sin Frelser, og det var dåp på flere steder. Men landsbyene i Morona var det vanskelig å nå uten flodbåten. På Tigre Playa hadde vi ofte langt over hundre på formiddagsmøte og søndagsskolen.  I løpet av få år vokste landsbyen fra 15 hus til 50 hus med mange voksne og barn i hvert hus , – også andre landsbyer langs Marañon vokste mye disse årene under oljeboomens tid.  Dessuten økte tilstrømningen av syke fra nært og fjernt. Det tok ikke lang tid før jeg måtte reise til Iquitos for å kjøpe mer medisiner og førstehjelps materiale på angroutsalgene der. 

Vi gledet oss til forsterkning i arbeidet. Oddbjørg og Gunnar Vervik hadde besøkt oss en måneds tid i august 1974. De kom en tur fra Liv Haug i Perene der de arbeidet den gangen. Nå kom de til en ny periode i Peru i august 1977 for å arbeide sammen med oss på Tigre Playa mens familien Wilhelm var i Norge.  Familien Vervik bodde i huset til Wilhelm helt fram til oktober 1978, og var en stor hjelp i misjonsarbeidet denne tiden.  Vi vil skrive noe mer om arbeidet på Tigre Playa, besøk i landsbyene, bibeluker og kirkebygg i disse årene i et eget innlegg senere.  Resten av dette kapitlet vil konsentrere seg om Alli Shungo og den nye motoren, siden båten var et veldig viktig redskap i arbeidet i de store veiløse jungelområdene.

Kjøp av ny motor – frakt til Peru – søknad om tollfrihet

Allerede i juni 1977 var det samlet inn nok penger til motoren og frakten til Houston. Vår misjonskasserer overførte beløpet til Chris Burgdorf som skulle kjøpe motoren. I juli bekrefter Chris at han hadde bestilt motoren, men den hadde tre måneders leveringstid.  Dette var veldig oppmuntrende for oss å høre selv om vi forstod at det enda ville ta sin tid før motoren ville være på plass i Peru.  I slutten av oktober fikk vi brev fra Chris med alle nødvendige dokumenter på kjøpet og forsendelsen av motoren. Han hadde kjøpt med noe verktøy, ekstra batteri og reservedeler som han betalte selv. Dessuten betalte han deler av frakten. Fantastisk med mennesker som gir både tid og penger for å støtte misjonsarbeidet på de forskjellig steder i verden!

Bare noen dager etter at vi fikk brevet med dokumentene, reiste jeg til Iquitos for å søke om tollfrihet. Etter sju år med en venstreorientert militærdiktatur var det et nytt statskupp høsten 1975 av en noe mer høyrerettet militærjunta.  Vi merket ikke så mye forskjell, annet enn at det ble noe lettere å få tak i matvarer og annet vi trengte. Men i byene i Peru var det stadig opptøyer og streiker på grunn av økende priser på alle varer og tjenester.  Jeg fikk tross urolighetene, ordnet alle dokumentene som trengtes til søknaden.  Da jeg leverte søknaden på tollkontoret i Iquitos, lovte de at det ikke skulle ta lang tid før svaret om tollfrihet forelå. De antydet ti dager, og vi håpet det beste.  Motoren ankom Iquitos havn etter å ha blitt fraktet opp hele Amazonas, i slutten av desember 1977 og ble lagret i tollen. Det viste seg at søknaden om tollfrihet likevel måtte sendes til Lima, og i denne turbulente tiden med stadige forandringer så det heller mørkt ut for en snarlig løsning.

I begynnelsen av april 1978 var det familieforøkelse hos familien Vervik. Odd Bjarne ble storebror til Mai Ines. Hun ble født i Iquitos,  dit Oddbjørg reiste i midten av mars. Gunnar reiste ned senere, og strevde blant annet med å få fart på tollfriheten for den nye motoren.  Siden det var jeg som hadde underskrevet søknaden, og mange av dokumentene stod i mitt navn, ble det likevel til at jeg måtte ta turen til Iquitos for å forhandle med tollmyndighetene om en løsning.  Til vår overraskelse tok det da ikke mange dagene før papirene på tollfriheten ble undertegnet av øverste myndighet, og alt var klart til å hente motoren på tollboden. Vi reiste glade hjem til Tigre Playa. Gunnar og jeg måtte så snart som mulig tilbake til Iquitos med Alli Shungo for å installere den nye motoren i flodbåten.

Installasjon av den nye motoren

Den 4.mai 1978 ble Alli Shungo bundet til siden på rutebåten «Alfert» for å fraktes ned til Iquitos. Gunnar Vervik og jeg var med. “Alfert” kom vel fram til havnen i Iquitos etter 3 døgn nedover elva. Vi fikk låne verktøy av den kanadiske misjonæren Molton som bodde like ved havna der vi hadde lagt til.  Gjennom Molton fikk vi kontakt med en kristen mekaniker. Han ble til stor hjelp med forberedelsene og installeringen av den nye motoren. Så kom endelig dagen da motoren ble hentet på tollen, lastet på en lastebil og kjørt ned til havna. Vi hadde leid en kran som heiste opp den gamle motoren av Alli Shungo, og heise den nye motoren på plass i båten. Den nye motoren var litt større, men den gikk så vidt det var ned gjennom hullet i taket. Noe av malingen på motoren ble skrapt opp! Den gamle motoren ble solgt ganske billig til en som installerte den i en ganske stor trebåt for å slepe tømmer.

Nye fester til motoren var sveiset på plass, og stor var lettelsen da motoren gikk rett på boltene.  Vi måtte improvisere litt for å få til koblingen til kontrollene på giret og gassen, men det gikk bra. Den 3.juni prøvekjørte vi sammen med mekanikeren den nye motoren for første gang. Det var spennende! Motoren gikk som en klokke. Men nå måtte båten vaskes grundig. Den fikk også et malingstrøk før vi etter noen finjusteringer var vi ferdige til å ta fatt på den lange turen oppstrøms til Tigre Playa. I den gamle loggboken står det at vi fylte fire tønner diesel i tankene. Vi mente at det var minst to -tre tønner i båten fra før. Tankene tok åtte tønner.

Tilbake til Tigre Playa med Alli Shungo i juni 1978

Sent på kvelden den samme dagen startet vi reisen oppover elva. Vi kjørte ca. seks timer før vi la till for natten. Reisen gikk veldig bra, og vi var fornøyde. Den nye motoren var mye sterkere enn den gamle, så det var ikke noe å si på farten til den sju tonn tunge jernbåten. Vi startet på ny dag da det ble lyst, og kjørte fjorten timer. De neste to dagene kjørte vi sytten timer pr. dag. Den fjerde dagen da vi nærmet oss San Lorenzo, oppdaget vi at det var veldig lite diesel igjen på tanken. Etter målestokken så det ut til å være bare noen gallon igjen! Det var fire – fem timers kjøring igjen til San Lorenzo der det var mulighet for å kjøpe diesel. Gunnar og jeg ba til Gud om hjelp til å nå fram dit og bestemte oss for å kjøre videre så langt vi kom. Vi ventet at motoren ville stoppe hvert øyeblikk, men etter tre timer gikk Gunnar og målte i tanken. Jeg hørte et kraftig: «Halleluja!» fra motorrommet. Gunnar kom gledesstrålende og fortalte at målestokken viste det samme som ved siste måling!  Vi fortsatte å be og kom vel fram til San Lorenzo uten at det tok slutt på drivstoffet.  Vi har ingen naturlig forklaring på dette, men ser på det som et Guds under. Vi fikk kjøpt to tønner diesel av en handelsmann og dro videre det siste stykket til Tigre Playa. Dit kom vi fram litt før midnatt den 7.juni etter drøyt sytti kjøretimer.

Det var godt å ha Alli Shungo i kjørbar stand igjen. Den ble brukt til mange reiser til landsbyene langs Marañon, Morona og nedre del av Pastaza i årene som fulgte. Husbåten var til stor nytte i arbeidet. Da familien Wilhelm flyttet til Industrial ved munningen av Pastaza i mai 1984, ble Alli Shungo til stor hjelp for dem i arbeidet i denne nedre eller østre delen av misjonsfeltet.  Mens vi sommeren 1984 kjøpte flodbåten Doulos av misjonær Molton som hadde brukt den i misjonsarbeidet i landsbyene rundt Iquitos, og nå hadde en ny og større båt til arbeidet der. Da vi i slutten av det samme året, flyttet til Betania ved Saramiriza, ble Doulos til stor nytte i det fortsatte misjonsarbeidet i landsbyene i de øvre delen av Marañon og i Morona.